• Bøker i minnebanken
    • 2021
    • 2020
    • 2019
    • 2018
    • 2017
    • 2016
    • 2015
    • 2014
    • 2013
    • 2012
    • 2011
    • 2010
    • 2009
  • Forfatteroversikt
  • 1001 bøker
  • Leseutfordringer
  • Arkiv
  • Om meg

Betraktninger

~ tanker om bøker

Betraktninger

Tag Archives: norske romaner

Det som en gang var jord av Simon Stranger

15 lørdag aug 2015

Posted by astridterese in Bøker, Romaner

≈ 8 Comments

Tags

det som en gang var jord, flyktninger, forsyningstunnel, krig, norske romaner, okkupasjon, Simon Stranger

Det som en gang var jordDet som en gang var jord er den nyeste romanen til Simon Stranger. Han har vist et sterkt og økende engasjement for flyktninger i romanene sine. Noe som kom sterkt til syne i ungdomsbøkene Barsakh og De som ikke finnes. Denne gangen handler det om et okkupert område og en tunnel som graves under jorden.

Jeg leste denne romanen for noen dager siden, men da jeg prøvde å sette meg ned og skrive om den, klarte jeg det ikke. Det handler om følelser denne romanen vekket i meg. Jeg har en god venn som kom til Norge som mindreårig etter å ha flyktet gjennom hele Europa. Jeg har ikke spurt han om å få dele historien hans, så det kan jeg ikke gjøre. Han krysset den norske grensen i 2009 og fremdeles trenger han å snakke om flukten, og alt jeg kan gjøre er å lytte. En av de tingene han sier som har bitt seg fast i meg er “Det er så mange folk på veien”. Med det mener han at det er flyktninger på vei fra et land til et annet over hele Europa. Han forteller om en park i Paris som er så full av flyktninger, papirløse flyktninger, at det er kamp om plass til å sove. Det er ungdomsromanen De som ikke finnes som handler om disse menneskene, men du finner også en flyktninger i Det som en gang var jord.

Så for å gå tilbake til det jeg tenker om denne nye romanen. Vi møter Mikael, Miriam og Isak. De var en gang en vanlig familie i et vanlig land og hadde gode jobber på universitetet. Men så skjer det en okkupasjon, universitetet blir stengt og de blir flyttet til et hus utenfor byen. De finner seg jobb, men tjener ikke mye, og det er heller ikke mye å kjøpe i butikkene. Okkupasjonsmakten holder igjen forsyningene. Mikael bestemmer seg for å være med på å grave en tunnel under muren og til nabolandet, for der å kunne handle mat og andre livsnødvendige varer. Etter at tunnelen er ferdig forsyner de også butikkene. Men det å se landet på den andre siden vekker en lengsel i Mikael etter å flykte.

Med det samme vekker denne romanen tanker om Gaza og okkupasjonen det. Det er vel det området jeg først tenker på når jeg tenker på forsyningstunneler under jorden. Men romanen definerer ikke hvor okkupasjonen foregår og den kan også være en fremtidig okkupasjon. Dette er en kort, men som jeg tidligere nevnte, en meget sterk roman, som vekker et sinne og en fortvilelse over hvor urettferdig verden er. Samtidig er dette en umiskjennelig Stranger roman. Jeg har lest alt det han har skrevet og kjenner igjen måter å beskrive ting på fra mnem. For eksempel beskrivelsen av da Mikael løper gjennom et område som har blitt bombet og vi “får se” mer av omgivelsene enn andre forfattere ville lagt inn:

Mikael fortsetter over enda en sammenrast bygning, tråkker over restene av en kjøkkenvegg, med hvite fliser og smadrede skap … Han klatrer over liket av en tykk dame i sort skjørt, og klyver over et veltet badekar før han kommer ned til veien igjen.

Jeg liker denne måten å legge inn detaljer i hendelsesforløpet og anbefaler at du leser mnem hvis du også kan se det vakre i detaljer. Jeg synes også Stranger er dyktig til å beskrive det som skjer mellom mennesker. Igjen er det detaljene som blir trukket frem og som gir gjenklang i følelser. Men også naturen, verden, spiller en rolle. Romanen slutter slik:

For alt som lever er som en bølge som stiger opp fra bakken før det synker sammen, smulder opp og forsvinner.

Vakkert, lyrisk og tankevekkende.

Det er ingen hemmelighet at når du har lest helt hit så forstår du at jeg elsker boken. Det er en stund siden en bok rørte meg sånn at jeg måtte jobbe med meg selv for å klare å skrive om den. Den er en roman en husker, en roman en bærer med seg. Og, håper jeg, en roman som gjør mennesker mer opptatt av dem som er på flukt. En roman som gir deg lyst til å hjelpe, til å gjøre en forskjell.

Det som en gang var jord har jeg fått av Tiden forlag

Bålet av Bergljot Hobæk Haff

17 fredag jul 2015

Posted by astridterese in Bøker, Romaner, Ukategorisert

≈ 6 Comments

Tags

1962, bålet, Bergljot Hobæk Haff, herlige nederlag, Nikolaj Frobenius, norsk roman, norske romaner, roman

BåletBålet er en kort, men sterk, roman av Bergljot Hobæk Haff. Jeg fant frem til den etter å ha lest et stykke om den i Nikolaj Frobenius bok Herlige nederlag. Der sier han om boken; “som ligger litt bortgjemt i den store norske bokheimen, men som faktisk burde hatt klassikerstatus.” Dette gjorde meg nysgjerrig nok til å låne romanen på biblioteket. Dette er en roman som nesten er umulig å beskrive uten å bruke en mengde sitater. Språket er så vakkert og så full av mening, og de korte 100 sidene så utrolig fulle av menneskets gode og onde natur. Jeg ble fanget inn i romanen og følte den på kroppen på en måte som vekte tanker og følelser jeg ikke hadde tatt frem på en stund.

Bålet handler om en liten bygd, om menneskene der og tankene deres. Men sentrerer rundt lærerinnen, skomakeren og en mann som kaller seg Allan. De har alle kommet til bygda langs landeveien, lærerinnen er der da romanen begynner men ingen tenker noe spesielt om henne. Skomakeren kommer i begynnelsen av historien og etter han har vært der i omtrent ett år kommer Allan. Sistemann er en laps eller en form for sjarlatan, men ser svært elegant ut for bygdefolket. Han har også evnen til å skape ufred og strid uten at det er klart hvor de ulike tankene har sin opprinnelse.

Romanen er skrevet som en øyenvitneskildring. Og om nettopp øyenvitnet står det; Hva er et øyenvidne annet enn et blikk som har gjort seg allvitende? Hva er en kjensgjerning annet enn en nøye gjengivelse av hva dette blikket har sett?

Romanen er tidløs. Den er skrevet i 1962, men den har ingen setninger eller beskrivelser som kan tidfeste historien for oss. Frobenius skriver: “Hobæk Haffs romanpersoner har tilsynelatende ingen ting med vår tid å gjøre. De opptrer under andre samfunnsforhold, står på siden, er unntaksmennesker.” Romanen beskriver bygden, lærerinnen, skomakeren og Allan. I tillegg til noen få av bygdefolket, men det er ikke selve personene den handler om. Snarere tankene og følelsene deres. Allan er en mann som ønsker å skape ufred, han er der for å ta bort velviljen og tilliten bygdefolket føler. Men samtidig sier Hobæk Haff; “kan han ikke skape følelser der de ikke finnes”. Så han drar frem de smålige og skjulte sidene hos dem han treffer, på en måte som gjør at de ikke anklager ham for det.

Lærerinnen blir grundig beskrevet i det første kapittelet, ved første øyekast. Men egentlig er det ingen som vet noe om henne. Hun er bare lærerinnen; “Lærerinnen på stedet var så alminnelig som en lærerinne skulle være i en slik liten avkrok av verden. Skulle en eller annen utenforstående ha bruk for å forhøre seg om henne og for eksempel spørre om hun var mer eller mindre pen, ja da ville enhver komme i stor forlegenhet og si som så at det var vel ikke det viktigste med en lærerinne.” Det eneste de bemerker er at hun har lange ben og heller litt til siden når hun går. Men det er bare greit, for da kjenner man henne igjen på avstand. Hun er flink til å helbrede småskader og sår og fjerner lopper og lus uten å bry foreldrene. Hun passer også på at barna ikke har hull på strømpene og har et lager med sokker til erstatning.

Det er da skomakeren kommer det kan anes noe mer med lærerinnen. Hun henter han på verkstedet om kvelden og tar han med til skolestuen. Der lager han til gymnastikksal til elevene. Skomakeren er en stor mann, men har uforholdsmessige korte bein. Når bygdefolket ser dem sammen på veien mellom skomakerverkstedet og skolehuset tenker de: “En kjærlighet som var dømt på forhånd. To sære og forvrengte menneskeskikkelser ytterst ute i hver sin grøftekant. Av og til skrådde de inn mot midten av veien som drevet av en plutselig felles innskytelse. Da ble det klart for enhver som gikk bak dem på landeveien at disse to ikke var bestemt for hverandre fra naturens hånd.”

Skomakeren er en mild mann. Når han sitter bak disken i skomakerverkstedet er det ingen som kan se de korte bena og snart glemmer folk dem. Vi får vite lite om ham, men det står noe i slutten av kapittelet der skomakeren har kommet til bygden: “Derfor skal det bare sies om mennesket i sin alminnelighet at det har hang til å gjenta sine feilgrep, på tross av dyrekjøpte erfaringer. Kanskje er det ikke engang tale om noe feilgrep, men om et skjebnesvangert livsmønster som går igjen. Å være et menneske med fortid er alltid risikabelt, og det siver gjerne ut til sist hvor et menneske kommer fra og hva som har ført det ut på vandring.”

Det kan anes noe mellom lærerinnen og skomakeren. Noe sart og forsiktig som ville blitt ødelagt om det omtales. Men I korte små blikk kan vi se dem sammen. Som når skomakeren jobber i gymnastikksalen; “Selvsagt hendte det at bankingen stilnet, men hvem skulle ha interesse av å stoppe opp og merke seg hvor lang tid det gikk før arbeidet ble gjenopptatt?” Bygdefolket ser dem, men ennå i den troskyldige og velvillige tonen de har seg i mellom; “Det må være tungt for frøkna å stå og holde løkta så lenge, kunne en finne på å si. – Å, det er vel ikke så farlig med det. Hu har jo en madrass å stupe kråke på når det blir for stritt å stå oppreist. Tro det eller ei, slike ord ble vekslet mellom folk i stor troskyldighet. Husk vi befinner oss ennå i en verden uten baktanker. Ordene har sin pålydende verdi og kjenner ikke til megetsigende betoninger.”

Men så kommer da altså Allan. Det er nesten som det lugger i mot og jeg ikke har lyst til å skrive videre. Det hadde vært så fint om historien sluttet her. Men vi må også besøke ondskapen. “Omtrent på årsdagen for skomakerens ankomst trådte en annen langveisfarende inn i kafeen. Sett med fattigfolks øyne var mannen rasende elegant av ytre, og innbød straks til nærgående interesse. Men sannheten var nok heller den at han lignet en laps.”

Han forhører seg straks om skomakeren. Kan det være han har truffet han før? “Men når det gjaldt lærerinnen, var den fremmede ganske annerledes tilbakeholdende”. Likevel tar han inn som losjerende på skolehuset og ikke i rommet over kafeen som står til disposisjon for reisende. Om det skriver Hobæk Haff: “Der var de atter lykkelig forenet: Spillemannen og instrumentet, slangen og det hypnotiserte fugleblikket.” De har en krangel den først dagen, observert av en gutt som står og smugkikker. Kan det være at dette også er mennesker som kjenner hverandre. Og hva vil denne nye fremmede synes om forholdet som har oppstått mellom lærerinnen og skomakeren? Han gleder seg ikke over det, det er sikkert.

Der tar det slutt med lapper jeg har lagt i boken. Det er ikke slutt på de vakre og tankevekkende ordene til Hobæk Haff, snarere tvert imot. Men det er slutt på freden, tilliten og den troskyldige måten bygdefolket ser på hverandre. Allan sitter på kafeen hver kveld og lærer bygdefolket triksing i kortspill, han danser og han sjarmerer. Men innimellom sier han ting som får bygdefolket til å tenke på en ny måte. “Å gi en uttømmende beskrivelse av denne mannens virksomhet vil være umulig, dertil opererer han for meget med utelatelser og lette hentydninger. En kan si det slik at han var en ubetydelig person som forsto å sette sinnene i farlige svingninger. Altså oppfylte han ikke de engang vedtatte betingelsene for å kunne kalles en djevel.” De ser det negative istedenfor det positive og de begynner å se ned på hverandre, lærerinnen og aller mest skomakeren. For det er han Allan vil bli kvitt. Det hele kulminerer i et bål, og en jaget skomaker. Men det tror jeg det er best du lese om selv.

Bålet ga meg veldig mye. Både tankemessig og følelsemessig. Den gikk så inn under huden på meg at jeg strevde med å lese om hvordan det gikk. Og så tenker jeg om det er sånn det er i virkeligheten? Er det så lett å bli lurt av noen som legger vekten på det negative? Og hvordan tenker jeg om mine medmennesker? Er jeg positiv, tillitsfull og uskyldig, eller heller jeg mot det motsatte? Jeg håper på det ene og frykter det andre, men mens jeg tenker på det anbefaler jeg sterkt at du leser Bålet.

 

Den veven av hendelser vi kaller verden

18 onsdag jun 2014

Posted by astridterese in Bøker, Norske romaner

≈ 10 Comments

Tags

atom, barkash, Bergen, cookøyene, den veven av hendelser vi kaller verden, en fremmed i verden, hydrogenatom, kina, krusedullen, Mnem, norske romaner, paris, Simon Stranger, verdensredderne

Jeg må si noen ord om boken Den veven av hendelser vi kaller verden av den norske forfatteren Simon Stranger. Grunnen til at jeg leser den er at jeg ble så utrolig begeistret for romanen mnem som Stranger ga ut i 2008. Vi hadde alle bøkene hans på biblioteket så jeg tok dem med hjem for å se nærmere på dem. Først leste jeg billedboken Krusedullen, så ungdomsboken Barsakh før turen kom til Den veven av hendelser vi kaller verden. Jeg skal også prøve å skrive om Barsakh, men venter nok til jeg har lest Verdensredderne, som handler om de samme personene som Barsakh.

Den veven av hendelser vi kaller verdenDen veven av hendelser vi kaller verden handler om et hydrogenatoms reise gjennom 1000 år. Vi møter det først i en isbre på Grønland i år 736 og følger det gjennom ulike historier til Cookøyene i Stillehavet i 1998.

Det fantastiske ved måte Stranger løser denne reisen på er at han lar hydrogenatomet smelte sammen med noe han fortsetter å fortelle en historie om. Vi har en evnukk som flykter fra Den forbudte by på 1600-tallet. Hydrogenatomet er da en del av arket han skriver et siste brev på. Og som også forteller om hvem han er, hvordan han ble evnukk og om hvorfor han flykter og hva han skal. Gjennom planter og vann og andre ting flytter så atomet seg til den neste fortellingen. En av de vakreste er om et utviklingshemmet barn som hører musikk for første gang (utenom den om evnukken) og den om mannen som er forsker på Cookøyene.

Mellom disse ulike fortellingene er det også korte faktatekster om atom, hydrogen osv. En av dem ga meg et bilde jeg bærer med meg;

(…) men så, hvis atomene nesten utelukkende består av tomrom, hva er det da som gjør at vi opplever ting som harde? Eller enda mer dramatisk, hva er det som gjør at vi ikke bare faller gjennom bakken, oppløses, forsvinner?
Svaret er hastighet. Elektronene i atomet svirrer rundt atomkjernen flere milliarder ganger i sekundet, en hastighet så stor at atomene oppleves som solide, omtrent som en vifte.Tenk på det: Du kan løfte øynene dine opp fra papiret og se rundt deg, og så kan du tenke at alt rundt deg, et bord, et tre eller din egen arm, at alt sammen er i enorme hastigheter, at alt dette som tilsynelatende ligger i ro, i virkeligheten er satt sammen av milliarder av små vifter (…)

Er det ikke et vakkert bilde, og en vakker måte å se ting rundt seg på? Men enda vakrere er mange av Strangers setninger. Han formulerer tanker, følelser og omgivelser både levende og fantasifullt. Som det var med mnem er også mitt eksemplar av denne boken full av lapper satt inn på steder med spesielt minneverdige setninger eller bilder. Et eksempel på det er  brevet evnukken skriver mens han er på flukt. Det begynner slik;

Ling. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver til deg nå, eller hvorfra jeg får styrke til overhodet å skrive, men likevel skriver jeg, min kjære, likevel stryker jeg penselen mot arket for å fortelle, fortelle deg en historie slik at du kanskje vel forstå, eller kanskje for at jeg selv skal forstå, og kanskje for at noen en gang i en fjern fremtid, i ettertidens lys, kanskje vil se sammenhengene, meningen som må ligge bak dette et sted. Som jeg knuger meg til håpet om at finnes.

Gjennom hele romanen fremheves også sammenhengen i ting. Både fra det at atomer flytter seg fra et sted til et annet hele tiden og dermed knytter dem sammen i en sammenheng til det at alt har sin påvirkningskraft. (Spesielt selvfølgelig oss mennesker). Noen ganger forteller også Stranger om ting som skjer samtidig og som også skaper viktige og fascinerende bilder. En mann faller ned fra en mast på en seilbåt, og så står det;

Samtidig glipper sigaretten ut av kapteinens hender og faller mor dørken. Samtidig slamrer et vindu igjen og knuser i et steinhus i Bolivia.
Samtidig lander en hunnmygg på et stille vann i Finland så de lange beina skaper en bulk i vannhinnen.

Det er bare en ting jeg ikke liker i denne romanen og det er en fortellerteknikk Stranger bruker et par steder i boken. Istedenfor å forteller historien selv henvender han seg direkte til leseren og skriver at hvis du hadde, eller hvis noen hadde og det ødelegger litt for selve fortellingen. Det hadde vært bedre om han fortalte på “vanlig” måte. Nå har jeg jo lest romanen Stranger ga ut etter dette og der er den fortellerteknikken ikke til stede, så jeg håper han har gått bort fra den. Jeg skal gi deg et eksempel på hva jeg mener;

Hvis noen hadde sett han gå disse turene, ville personen antagelig bare ristet på hodet og tenkt at her er enda en skrulling, de fleste ville kanskje gjort det, men kanskje hadde du blitt nysgjerrig. Kanskje hadde du gått med posten, eller jobbet på Cafe de Paris like ved katedralen, og så kunne du latt postruten klare seg selv en stund, eller tørket ferdig et av glassene, tatt av deg forkleet og fulgt etter ham, tenkt at du skulle finne ut av det her.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg klarte vise det skikkelig gjennom et så kort utdrag, spesielt fordi Strangers vakre stil skinner gjennom. Men det har noe med å hele tiden si “hvis du hadde” osv som ble litt irriterende. Det er også det eneste jeg har å utsi på hele boken. Jeg er nesten like fascinert av denne som jeg er av mnem. Og det er ikke lite. Romanen er fengslende, godt skrevet og med en så nydelig sans for å beskrive ting at en blir oppslukt. Den er kort, bare 191 sider. Men en kan ikke lese den i et jafs. Det er så mye vakkert å stoppe opp ved og det er så mange tanker å tenke før en er ferdig.

Jeg skal straks i gang med romanen Stranger skrev etter mnem, nemlig En fremmed i verden. Den er en favoritt hos en av mine kollegaer så det blir spennende å komme igang. Det er vanskelig å anbefale bare en av Strangers bøker, jeg tenkte først på mnem, men så leste jeg denne og da er det to bøker du virkelig må lese!

Smakebit på søndag 15. juni

15 søndag jun 2014

Posted by astridterese in Boktema

≈ 43 Comments

Tags

atom, Boktema, den veven av hendelser vi kaller verden, elektron, hydrogenatom, kina, norske romaner, Simon Stranger

Smakebit på søndagEn ny fin junisøndag og en ny smakebit. Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

I dag skal vi på Jærmuseet sammen med barn og barnebarn. De er et viten-museum som har mange både rare og flotte ting for barna. I tillegg er det griller på utsiden, så vi skal spise middag i solen. Rundt Jærmuseet ligger det bunkerser fra 2. verdenskrig og i blant dem geocacher som jeg også regner med vi skal få med oss. Jærmuseet er vårt lokale museum og vi tar ofte turen dit på ulike arrangement og utstillinger. Men det er ekstra kjekt når vi kan ha med et barnebarn.

Det blir nok ikke tid til lesing før barnebarnet har dratt hjem, men da håper jeg at jeg skal få med meg noen sider i Den veven av hendelser vi kaller verden av Simon Stranger. Det er den andre voksenromanen jeg leser av Stranger, den første, mnem, havnet blant mine favorittbøker, så jeg har store håp til denne. Boken følger et hydrogenatoms reise gjennom verden og jeg klarer ikke nøye meg med en smakebit i dag heller.

Den veven av hendelser vi kaller verden

Den første er er et glimt av noe som skjer i Kina på 1600-tallet hvor “han” er en gutt på fjorten år.

“Du trenger en jobb, ikke sant?”
“Jo?”
“Hvis du ønsker, kan jeg faktisk tilby deg en jobb i Keiserens by.”
“Spøker du?”
“Overhodet ikke. Du vet hva det innebærer å være evnukk, gjør du ikke?”
Han nikker.
“Det er et relativt enkelt inngrep. Jeg gjorde det selv da jeg var på din alder.”
“De ser på hverandre.”
“Er du interessert?”
Han nikker igjen.
“Har du et sted å sove til imorgen?”
“Ja.”
“Godt”, svarer den eldre evnukken.

Og den andre en del av faktateksten rundt atomer som du finner delt opp utover i boken.

(…) men så, hvis atomene nesten utelukkende består av tomrom, hva er det da som gjør at vi opplever ting som harde? Eller enda mer dramatisk, hva er det som gjør at vi ikke bare faller gjennom bakken, oppløses, forsvinner?
Svaret er hastighet. Elektronene i atomet svirrer rundt atomkjernen flere milliarder ganger i sekundet, en hastighet så stor at atomene oppleves som solide, omtrent som en vifte.Tenk på det: Du kan løfte øynene dine opp fra papiret og se rundt deg, og så kan du tenke at alt rundt deg, et bord, et tre eller din egen arm, at alt sammen er i enorme hastigheter, at alt dette som tilsynelatende ligger i ro, i virkeligheten er satt sammen av milliarder av små vifter (…)

Fra forlaget;

Gjennom mer enn 1000 år følger romanen det samme hydrogenatomet, fra Grønland i 736 til Cook-øyene i Stillehavet i 1998; i dyr, mennesker og planter. Og slik finner vi det igjen i fortellingen om en evnukk med kjærlighetssorg i 1600-tallets Kina, om en stum, italiensk jente på 1800-tallet, og om en mann i Caracas, Venezuela i 1923, som plutselig har kommet på sporet av sin mors morder. Dette er forfatterens første roman.

Mnem av Simon Stranger

13 fredag jun 2014

Posted by astridterese in Bøker, Norske romaner

≈ 15 Comments

Tags

2000, barsakh, fakta, gjengangeren, kortprosa, Mnem, Nem, norske romaner, roman, Simon Stranger, utopi

2014-06-07 18.07.57For å begynne med slutten først så har herr Stranger avsluttet boken med forslag til anmeldelse. Der er fem stykker som går fra Svært negativ, på en usaklig måte til Overveldende positiv, på en usaklig måte. Så hvis vi da hopper til Positiv, står det som følger:

Sjenerøs og mangfoldig.
Mnem er en roman helt uten om det vanlige. Jeg kan ikke huske sist gang jeg leste en så mangslungen, leseverdig og sjenerøs roman. Sist gang jeg leste noe så vakkert, morsomt og variert som i denne boken, for her byr forfatteren på alt fra spenningsromanen til kortprosa og tegneserier i ett flettverk i fortellinger …

Jeg skal stoppe der, men les gjerne hele på side 502 for den dekker absolutt hva jeg har tenkt å si i dag.

Mnem er en roman skrevet av den norske forfatteren Simon Stranger og er utgitt i 2008. Jeg leste om den hos elllikkens bokhylle og tok den med hjem fra jobb og leverte den inn igjen (på grunn av for mange bøker jeg ikke fikk lest). Så det var ikke før jeg fant den i bibliotekets til salgs-kasse jeg bestemte meg for nå, og kom i gang med den. Simon Stranger har skrevet syv bøker (og jeg har nå lest fire av dem). Han har en særegen skrivestil, samtidig som jeg i to barnebøker (Gjengangeren og Barsakh) fant hva jeg så som et viktig politisk budskap.

Mnem er en roman fylt med parenteser og fotnoter, kortprosa, fakta og bilder i en salig blanding. Men også i en finstemt blanding som gjør hver nye sving denne fortellingen tar deg spent på hva som vil skje rundt neste hjørne.

Stammen på fortellingen er bygget rundt en mann, Peter, sitt forsøk på å finne ut hva som skjedde med det utopiske forsøket som skapte starten på byen Nem i 1955. Peter får en invitasjon fra Oliver til å komme til Nem for å skrive en bok om byen. Oliver er en av de fem som startet hele prosjektet og Peter er født på byggeplassen til den originale Nem. Det rare er at i alle offentlige papirer står det at byen ble dannet i 1959 og det tar Peter lang tid å finne ut noe som helst. I mellomtiden går han rundt i byen og tar notater og bilder til boken. Han besøker biblioteket og prøver å snakke med noen få. Mens Peter går følger vi han fra hus til hus og får små øyeblikksbilder Mnemav hva som skjer på innsiden. Hvert av disse bildene er på noen få linjer, men forteller likevel mye. Som:

I nummer 52 løfter en kvinne opp mannens mobiltelefon fra bordet, lytter etter om han fremdeles er på badet, før hun åpner opp og leser meldingen som akkurat tikket inn, og som gjør at hun vil oppdage at han er utro.

Samtidig får du lengre fortellinger som i seg selv er en hel historie. Jeg falt helt for den som forteller om et porselensservise og om hvordan det fulgte med på ferden da eieren måtte flykte fra revolusjonen i Frankrike til et kanskje, ikke så mye bedre liv i England. Eller historien om tulipanene i Holland og det første børskrakket. Men også små beskrivelser av mikroorganismer og cellers oppførsel i gitte tilfeller, som ved død. Egentlig følger det med de små bestandene i verden boken fra begynnelse til slutt.

… blant lodotter og støv som ingen riktig skjønner hvor kommer fra (men som drysser fra usynlige skyer i leilighetene rundt i verden, slik døde alger, fisk og planter regner ned mot bunnen i verdenshavene).

Vi ser i flere grader, mellom et syn som tar inn en hel by til det som kan se hvordan mikroorganismer oppfører seg i gitte tilfeller. Det gjør boken enda mer spennende Det er noe med Mnems uforutsigbarhet oppi det forutsigbare som virkelig tiltalte meg.

Jeg har begeistret delt sitater mens jeg leste; Du finner noen her og her. Men samtidig er dette en bok man ikke kan skrive om uten å sitere fra den. Det største problemet er vel å kunne begrense seg på noen som helst måte. Mitt eksemplar av Mnem er 2014-06-13 10.06.59fullt av gule lapper som danner en egen liten hale til boken og hver av dem representerer en del jeg gjerne vil dele med deg. Det beste jeg kan gjøre er likevel å oppmuntre deg til å lese boken selv. Den er så utrolig vakker, spennende, fascinerende og lærerik. Språket er slik at jeg ikke merket at jeg leste det. Det var fortellingen og historiene som grep meg uten at språket stod i veien, som det så mange ganger kan gjøre. Mens formuleringene noen ganger bare gjorde at jeg måtte lese noe om igjen. (Som sitatet om støv over). Det gjør noe ordinært om til noe ekstraordinært.

Mnem er det greske ordet for hukommelse, samtidig som det er en teknikk for å huske. Og hele denne boken er som en bys kollektive hukommelse, (samtidig som en av hovedpersonene sliter fordi han mister sin og prøver å huske). Det er et bilde av en by, en fortelling om en by og det er hukommelsen til byen, folket, tingene, til trærne, cellene og til Peter. Mnem er en bok jeg også vil huske lenge.

Flere anmeldelser finner du hos:
elikkens bokhylle
Tine sin blogg

Smakebit på søndag 25. mai

25 søndag mai 2014

Posted by astridterese in Boktema

≈ 27 Comments

Tags

Agnes Ravatn, bokbloggerprisen 2013, fugletribunalet, norske romaner, nynorsk, roman, smakebit på søndag

rp_smakebit-pc3a5-sc3b8ndag2.pngTenk at det allerede er slutten av mai! Jeg har vært på Jærdagen i dag (lørdag). (Det lokale bondemarkedet som etterhvert har blitt en helg med tilbud, tivoli og en mengde boder som tilbyr alt man ikke trenger.) Og sittet i solen og lest Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Jeg er ikke sikker på om jeg koste meg mest med boken eller med solen, men kombinasjonen var hvert fall utmerket. Som smakebit skal du få en bit av Fugletribunalet og flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

FugletribunaletEg hadde aldri tenkt på at endring var muleg. Ikkje på eigne vegner. Aldri. Det hadde berre av og til vore ein lindrande tanke, men like mykje deprimerande, i og med at eg ikkje trudde det var muleg.

Fra forlaget;
TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny?

P2-lyttaranes romanpris 2013 og Ungdommens kritikarpris 2013, nominert til Bokbloggerprisen 2013.

Skuggen og dronninga av Lars Amund Vaage

10 onsdag jul 2013

Posted by astridterese in Norske romaner

≈ 7 Comments

Tags

Lars Amund Vaage, norske romaner, nynorsk, skuggen og dronninga, syngja

Skuggen og dronninga er en roman av Lars Amund Vaage. Den handler om kjærlighet og om psykriatri og er skrevet på nydelig nynorsk.

Mikal reiser tilbake til heimbygda. Der møter han igjen bestemor si, Sara, ho som ein gong for mange år sidan blei sjuk og kom på sinnssjukehus, og Samson, sonen hennar, som også blei sjuk. I fem kapittel, som utgjer fem forteljingar, fem brotflater å nærma seg historia gjennom, fortel denne romanen om galskap, om sterke kjensler og stor innlevingskraft, om psykiatri og om nedbrytinga av menneske. Skuggen og dronninga er ein gripande og urovekkande roman.

Mikal tar med seg kjæresten sin og drar for å bo i hytten sin i hjembygda. Mens han er der besøker han bestemoren sin Sara på sykehjemmet. Hun kjenner ham ikke lenger, men dette er den første gangen Mikal besøker henne på tyve år. Mikal er lege og bestemmer seg for å få ut journalen til Sara. Spesielt den om er skrevet i tiden Sara var innlagt på psykiatrisk sykehus.

Denne boken inneholder fem fortellinger. I den ene er Mikal liten og forteller om forholdet sitt til Sara og Allan (besteforeldre) og Sam (onkel). Han sier ingenting om sitt eget hjem så i fortellingen finnes han bare i forhold til besteforeldrene. Både Sam og Sara er psykisk syke og de gjør mange underlige ting. Ikke alt er lett å forstå for en liten gutt;

Sara gjekk inn i venleiken, inn i det mintgrøne vindfanget, vidare inn i den mørke gangen med lakka furepanel. Ho sette ikkje ytterdøra på klem, slik ho brukte å gjera før, så dei som følgde henne skulle koma inn, men stengde etter seg. Mikal hadde auka farten, sprunge etter henne den siste biten, og no stod han framfor dørhella, på den svarte singelen, med løyntnantshjarto og georginer lavande på begge sider. Han høyrde at ho stoppa der inne, snudde, tenkte seg visst om, før ho kom til døra, vreid nøkkelen rundt og låste. Han høyrde kneppet i låsen og stega hennar innover. I det same begynte ho å snakka, høgt, klagande, stigande, fallande, og stigande igjen, kanskje til seg sjølv, kanskje til Allan.

Dette er en vakker, var og nydelig fortelling om kjærlighet. Mikal slutter aldri å være glad i Sara selv om han velger henne bort. Og Saras kjærlighet til Sam er uendelig stor og vakker. Jeg leste denne boken fordi jeg vil lese Syngja av Vaage og noen anbefalte meg å begynne med denne. Nå gleder jeg meg til Syngja.

Kieras saga av Margit Sandemo

02 torsdag mai 2013

Posted by astridterese in Bøker, Norske romaner

≈ 12 Comments

Tags

1600, ånder, heks, irland, Kiera, kjærlighet, Margit Sandemo, norske romaner, overnaturlige evner, serieroman, spøkelser, sverige

Jeg hadde egentlig ikke trodd at vi skulle få noen nye bøker fra Margit Sandemo. Hun er 89 år gammel, og vel inn i pensjonistenes rekker. Men Sagaen om Kiera er en trilogi av slike bøker vi venter oss fra Sandemo. Den er en slektskrønike i tre bind basert i 1600-tallets Irland. Hovedpersonen Kiera er en ung jente som kan helbrede, se døde mennesker og som får kontakt med en sagndronning som beskytter og hjelper henne, og den etterhvert store gruppen med venner som samles rundt henne.

Kiara (16) anklages for å være heks på grunn av sine helbredende evner, men unnslipper galgen på mirakuløst vis. Under flukten fra retterstedet finner hun en eldgammel, keltisk skatt – en skatt medlemmene i et hemmelig brorskap har jaktet på i årevis. Kiara blir forfulgt av brorskapet da hun ved en tilfeldighet møter Sean, en ung mann som får hjertet hennes til å banke fortere. Sammen med ham fortsetter ferden gjennom det irske landskapet med forfølgerne i hælene, men hvem skal hjelpe dem? I hvert fall ikke Kiaras hjerteløse mor og onde stefar – de er blant dem som vil se henne hengt.

Kiaras hjerteløse mor og onde stefar er endelig satt ut av spill. Men livet har stadig nye utfordringer å by på: Hennes yngste søster, Mavourneen, er tatt til fange av to riddere, og Kiara vet ikke engang hvor hun holdes fanget. Den andre søsteren, den sjarmerende og yndige Deirdre, er overlatt i Seans varetekt. Ulykkelig innser Kiara at Sean aldri har vært forelsket i henne. Deirdre, derimot, er han visst svært begeistret for … Mavourneen så spørrende på ham. Han holdt henne så nær kanten at hun ble redd. Det var ikke tegn til spøk i ansiktet hans. Ikke i det hele tatt.

Dette er Sandemo på sitt beste. Bøkene er fulle av ånder og vesener, mennesker med overnaturlige evner, mennesker med dunkel fortid, kjærlighet. “Den rette” for både bror og søster. Hjelp fra en rik universitets professor, en gruppe farlige menn som vil stjele det gruppen har funnet, skatter, kidnappinger, båtturer i storm osv. Jeg føler at jeg har lest det meste før. Men det gjør ingenting. Det er dette som er Sandemo, og det er dette vi er glad i.

Bøkene har et enkelt språk, enkle fortellinger og er lettleste. Men det er det en vil ha nå en leser Sandemo. Hun klarer øke spenningen, får en til å lese raskt videre for å se hva som hender i neste kapittel, og å sukke lettet når ting tross alt går bra!

Kirsebærsnø av Ingelin Røssland

19 fredag apr 2013

Posted by astridterese in Bøker, Kjærlighet, Norske romaner

≈ 9 Comments

Tags

arv, døden, Ingelin Røssland, kirsebærsnø, kjærlighet, konflikter, krangling, mor barn, norske romaner, nynorsk, utroskap

Kirsebærsnø er en roman av norske Ingelin Røssland. Den er en varm bok, men også en veldig sterk bok. Jeg ble anbefalt den av en kollega, og den gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Under den storslagne førtiårsfesten Cathrine har laga for mannen sin, blir ho brått klar over at det finst ein ubalanse i forholdet. Ho har vore så opptatt av å visa sin kjærleik for Tom Ove at ho ikkje har merka at han knapt løftar ein finger for hennar skuld. Og mens ho står på trappa utanfor festlokalet og frys, kjem det ein som ser henne. Det er som om lagnaden nærmast kastar henne i armane på denne svenske dyrlegen som seier rett ut: Jag vill stjäla dig från din man.

Jeg har tilbrakt mine barndoms somre i Sunnhordland, hvor denne boken henter handlingen i fra. Det ga meg en ekstra tilhørighet til boken som var fin. Ellers tror jeg de fleste av oss kan forholde oss til at der er konflikter i ekteskapet og konflikter i forhold til barna. At en ikke alltid klarer sette de rette orda på følelser i forhold til søsken og foreldre. Og at arv er en kilde til konflikt. Og ikke minst at vi kan få og bli styrt av dårlig samvittighet.

Cathrine kjenner at hennar gode gamle venn ved namn dårlig samvit er på veg. At eit unnskyld alt ligg på tunga.

Replikken berre trillar ut av henne, og hakk i hæl kjem det dårlige samvitet.

Cathrine har en bestemor som ligger for døden, hun har en mann hun har et vanskelig forhold til, en datter hun bare krangler med og en mor hun føler sviktet under oppveksten. Hun sliter med mange vonde følelser overfor dette. Ett sted forklart så nydelig med få ord;

Ei svart sky seglar forbi hjarta hennar.

Og så kommer det en svensk mann og gir henne den oppmerksomheten hun savner så sårt. Hun blir den viktigste for noen, og hvordan motstår man det?

Jeg syntes dette var en meget sterk bok. Det var som om jeg måtte opp og få luft innimellom. Jeg ble sittende med boken på fanget og bare tenke. Den handler om de vanlige tingene, samtidig som den selvfølgelig gir Cathrine alle problemer på en gang for å sette ting på spissen. Men den handler også hvordan man kan prøve å løse disse vanlige problemene, eller om hvordan man kan unngå dem.

Cathrine kan kjenna seg så storsinna når ho bestemmer seg for å be om unnskyldning, men det endar alltid med at ho berre føler seg lita og dum.

Jeg så på et vis at løsningen Cathrine velger er den løsningen som passer best i en bok. Og det er den løsningen det er lagt opp til. Men jeg tror ikke nødvendigvis den er den rette i et “vanlig” liv. Men den får en til å tenke, og det er det denne boken først og fremst gjør, den får oss til å tenke på hvordan en selv oppfører seg og på sine egne konflikter (som ikke trenger være store for å være et problem.) Den setter lys på helt vanlige ting, og noen ganger er det det vi trenger.

Anbefales!

Det fine som flyter forbi av Ida Løkås

30 torsdag aug 2012

Posted by astridterese in Bøker, Norske romaner

≈ 9 Comments

Tags

det fine som flyter forbi, død, england, Ida Løkås, konflikter, norske romaner, tenåring, vold

Det fine som flyter forbi er debutromanen til Ida Løkås. Hun vant Schibsted forlags manuskonkurranse i fjor.

Little Venice, London. 14 år gamle Jamie vokser opp på feil side av elva. «Ingenting skjer her», tenker han, men det er ikke sant. I løpet av noen dirrende varme sommeruker må Jamie ta dramatiske og voksne valg.

Jamie er som 14 åringer flest opptatt av jenter, det å snike seg med på en fest og de første ulovlige sigarettene. Han bor i et område med trygdeboliger sammen med sin mor som jobber to jobber for å holde det gående. Derfor er Jamie også stort sett alene hjemme.

Det er sommerferie og Jamie kjeder seg. Han er sammen med kameraten Charlie men det er ikke så mye å finne på. De stjeler litt sykler, sitter på trappa og smugrøyker. Men ettervert blir Jamie kjent med 19 år gamle Ariel som bor i kjelleren (og overbeviser henne om at han er 16), med Mr. Allen som er fotograf og kanskje noe mer og med Tommy som er morens nye kjæreste. Både Ariel og Mr. Allen har liv hvor ting ikke er helt som det ser ut og Tommy viser seg å være voldelig. Det blir mye for Jamie å takle på en gang. Han er forelsket i Ariel, usikker på Mr. Allen og redd for Tommy. Når han da også blir trukket med innenfor en gjeng som finnes i lokalmiljøet må Jamie finne ut hvilken side han egentlig står på og hvor langt han er villig til å gå.

Dette er en fin bok om det å være tenåring, usikker, forelsket, redd og nysgjerrig på en gang. En føler med Jamie og er interessert i å se hvordan han klarer å finne veien ut av de flokene han havner i. Boken er også veldig trist mot slutten. Jeg likte den, men ble ikke helt overbevist.

Boken har jeg fått av Schibsted forlag.

← Older posts
januar 2021
M T O T F L S
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031
« des    

Jeg leser nå

Guds kvern maler langsomt

Sengelektyre

Tro meg når jeg lyver

E-bok

Odd one out

Lydbok

Fool Moon

Mitt lesemål

2021 Reading Challenge

2021 Reading Challenge
Astrid Terese has
read 18 books toward
her goal of
250 books.
hide

18 of 250 (7%)
view books

Tegneserier

16 / 30 tegneserier. 53% done!

Ebøker

3 / 30 ebøker. 10% done!

1001-bøker

3 / 12 1001-bøker. 25% done!

Lydbøker

0 / 5 lydbøker. 0% done!

Bøker fra egen hylle

1 / 12 bøker. 8% done!

my read shelf:
Astrid Terese's book recommendations, liked quotes, book clubs, book trivia, book lists (read shelf)

Betraktninger på Facebook

Følg oss

  • Instagram
  • Facebook
  • Goodreads
  • Twitter
  • Pinterest
  • Google
  • E-post

Blogger jeg følger

RSS Agusta skriver

  • Dag 113 En samtale med Knut Michelsen om lesing og skriving

RSS Artemisas verden

  • Rasende binne av Ingebjørg Berg Holm

RSS Bentebing’s weblog

  • Heldiggrisen

RSS Bjørnebok

  • Geir Tangen – Vargtimen

RSS BokBloggBerit

  • Oppsummering desember 20

RSS Boktanker

  • Leseplaner 2021

RSS Bøker, bibliotek og annet babbel

  • Steder jeg har lest (2020)

RSS Diabilitas dypdykk

  • Smakebit på en søndag

RSS Ebokhylla mi

  • Litteraturarrangement på nett - Margaret Atwood

RSS Elikkens bokhylle

  • Folketellingen 1920

RSS Flukten fra virkeligheten

  • Landet med den kalde solen av Olaf Havnes

RSS I bokhylla

  • Nordlys 2: Vikingene og orakelet av Malin Falch - mer enn god nok oppfølger

RSS I Ninas bokverden

  • «Kattenapperen» av Endre Lund Eriksen og

RSS Jeg leser

  • Mrs Dalloway ~ Virginia Woolf

RSS Kleppanrova

  • Brønnøya av Stein Sørensen

RSS Lesehesten fra Sørlandet

  • Litt som oss (fakta og funderinger om grisen)

RSS Leselukke

  • Ein middag i Roma

RSS Min bok- og maleblogg

  • Edvard Hoem: Felemakaren (Roman)

RSS Moshonista

  • 2021: UKE 2

RSS My first, my last, my everything

  • 3 x Little Black Black Classics | Boccaccio, Hopkins og islendingesaga

RSS Så rart

  • Norsk fra bokhøsten

RSS Tine sin blogg

  • Alice B. Toklas` selvbiografi av Gertrude Stein

RSS Tones bokmerke

  • En kort introduksjon til Globaliseringens historie før 1800 av Andreas Aase, ser frem til å lese oppfølgeren

RSS Tulleruska’s World

  • En usannsynlig historie

RSS Ågots bokblogg

  • Roy Jacobsen: Bare en mor
bokblogger

Profile for englene

Siste kommentarer

  • Villa Frejas bokblogg til Smakebit ~ Hittebarnet
  • Åsa til Smakebit ~ Hittebarnet
  • Augusta til Smakebit ~ Hittebarnet
  • Paula Merio til Smakebit ~ Hittebarnet
  • bokdamen til Smakebit ~ Hittebarnet

Besøkende

Flag Counter

Topp @ BareBlogg.noTopp @ BareBlogg.no

Blopp.no

Abonner via epost



Created by Webfish.

Meta

  • Logg inn
  • Innleggsstrøm
  • Kommentarstrøm
  • WordPress.org
Personvern & cookies: Dette nettstedet bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke dette nettstedet aksepterer du dette.
For å finne ut mer, inkludert hvordan kontrollere cookies, se her: Cookie-erklæring

Stikkord

1001 bøker barnebøker betraktninger Bilder boken på vent Boktema bøker Charles Dickens det mørke tårn Dikt Douglas Adams dystopi england familie fantasy favorittforfatter Haruki Murakami Humor japan journalist-krim jul kjærlighet krim kriminalroman krim lest i 2012 krim lest i 2013 musikk Neil Gaiman norge noveller poem poetry politi-krim roman sci-fi science fiction smakebit på søndag Stephen King sverige tegneserie thriller ungdomsbøker USA what are you reading you tube

Proudly powered by WordPress Theme: Chateau by Ignacio Ricci.

Vi bruker cookies på våre nettsider. Dette handler, som du kanskje allerede har skjønt, ikke om søte småkaker – et mer beskrivende norsk ord for cookies er informasjonskapsler. En cookie er en liten tekstfil som lagres på nettleseren din når du besøker våre nettsider. Fortsetter du å surfe på våre sider, regner vi med at dette er OK for deg.Ok