God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Jeg har fri denne helgen og da prøver jeg å få lest litt. I dag leste jeg Drømmenes sykkelregister av Erlend Loe og Alene ut av Bjørn Markussen (Som jeg har skrevet om i to tidligere smakebiter). Den siste handler om en som forlater en menighet/sekt som hele familien er medlem av, noe som fører til at de fleste snur ryggen til ham. Det er en skikkelig sterk bok. I morgen skal jeg lese litt manga og litt av slutten på serien om Nancy Drew. Jeg har ikke så mange bøker igjen før jeg er ferdig.
Men i går leste jeg Den brutale sannheten (Ett ohyggligt avslöjande) av Louise Penny. Den femte boken i serien «Komissarie Armand Gamache». Jeg er virkelig glad i serien om landsbyen Three Pines i Quebeck og politimannen Armand Gamach. Det er nydelige krimbøker som handler mer om livet og menneskene enn mordet, men som likevel er kriminalromaner. Gamache er en fantastisk karakter som en umiddelbart blir glad i. Men det finnes også mange andre karakterer i disse bøkene som både er komplekse og interessante. Bøkene er tykke, men overhodet ikke kjedelige.
Denne siste begynner sånn:
«Alle sammen?»
«Til og med barna?»
Det knitret og sprakte i den åpne peisen, og lyden fra peisbålet overdøvet gispet hans.
«Slaktet ned?»
«Verre.»
Da ble det stille. Og i den stillheten bodde alt det som kunne være verre enn å bli nedslaktet.
«Er de i nærheten?»
Det sitret i ryggraden mens han forestilte seg noe fryktinngytende som snek seg gjennom skogen. I deres retning. Han så seg omkring og forventet nesten å se røde øyne som glodde inn på dem gjennom de mørke rutene. Eller fra krokene, eller fra mørket under sengen.
I believe that mankind’s destiny lies in the stars. I believe that candy really did taste better when I was a kid, that it’s aerodynamically impossible for a bumble bee to fly, that light is a wave and a particle, that there’s a cat in a box somewhere who’s alive and dead at the same time (although if they don’t ever open the box to feed it it’ll eventually just be two different kinds of dead), and that there are stars in the universe billions of years older than the universe itself.
Der het det seg at den som myrder sin ektefelle skulle henrettes etter helt spesifikke regler: Først skulle den dømte hentes fra fengselet, barhodet og i simple klær; han skulle få tau rundt halsen og settes på rakkerens slede – den samme som ble brukt til å frakte selvdøde dyr på, for ikke å snakke om selvmordere og produktene fra byens utedasser. Deretter skulle han knipes med glødende tenger, fem ganger mellom gjerningstedet og retterstedet; så skulle høyre hånd hugges av «lefvendis» og deretter hodet. Til slutt skulle alle levningene – hånd, hode og kropp heises opp på steile og hjul og stå der til de rotnet opp.
Solveig heter ikke egentlig Solveig. Hun het noe annet før, noe hun forsøker å glemme hva var, men så byttet hun til Solveig. Det føltes riktig, men nå har hun behov for å bytte igjen. Skatteetaten/Folkeregisteret sier at det etter navneendring som hovedregel må gå ti år før man kan foreta en ny navneendring. Det er altfor lenge for Solveig. Hun vurderer å skrive alle de fine navnene hun vet om på lapper og legge dem i en boks eller en hatt og så trekke et navn hver gang hun får lyst til å hete noe annet. Hun har allerede begynt å skrive lappene. Mange navn er trange og begrensende. Solveig er akkurat litt for knapt. Hun trodde at det ikke var et lukket navn, men da hun begynte å hete det, oppdaget hun at det var sider ved henne som ikke kunne leves ut med det navnet.
Noen mennesker legger man bare merke til. Man ser dem én gang i noen få sekunder, og likevel har man ikke glemt dem når man treffer dem igjen. Jeg skulle ønske jeg var et sånt menneske selv.
«Call a meeting,» he sighed. «Pass the word around … we need to gather the girls and send them off into the hills for mushroom gathering or whatever – for several weeks. All the military-aged boys should go into the wilds whit the sheep. Or to hunt. Also, everyone should probably bury whatever gold or valuables they have someplace they won’t be found.»
VÅR
Have I killed someone? Yes. I have.
After all, it’s difficult to obtain a student loan for a school that not only denies its own existence but teaches its students how to deny other people theirs.
He stabs at the mouse mat with one finger and I wince, but instead of fat purple sparks and a hideous soul-sucking manifestation, it simply wakes up his Windows box. (Not that there’s much difference.)