God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag har jeg vært på jobb igjen. Det var en travel lørdag med mye folk, men jeg var opptatt med å katalogisere tegneserier (legge dem riktig inn i datasystemet – det er utrolig pirkete), så jeg gikk glipp av mye av ungebråket. Ikke at det gjør noe at det er mye lyd av barn, men av og til blir man litt sliten i hodet.
Jeg fikk også tid til å rydde litt i min avdeling, og da så jeg to nye bøker jeg hadde tenkt å lese. Det endte jo med at jeg tok dem med hjem, selv om jeg har fryktelig mye å lese fra før. Det er rimelig typisk! En av bøkene jeg tok med meg er A Stroke of the Pen; The Lost Stories av Terry Pratchett. Bak på boken står det:
Far away and long ago, when dragons still existed and the only arcade game was ping-pong in black and white, a wizard cautiously entered a smoky tavern in the evil, ancient, foggy city of Morpork…
Det er jo nok til å velge den boken! Smakebiten er fra det første kapittelet som heter «How it all Began …»
Right from the start some of the older cavemen were completely against the idea.
«It’s unnatural,» they said. «Anyway, were’s it going to end?»
But the younger cavemen said; «That’s progress, grandad. Pass us another log.»The thing was called «fire», and it was brought back to the cave by Og the Inventor, who said he found it eating a tree.
The Professor never really seemed to care whether we figured out the right answer to a problem. He preferred our wild, desperate guesses to silence, and was even more delighted when those guesses led to new problems that took us beyond the original one. He had a special feeling for what he called the «correct miscalculation,» for he blieved that mistakes were often as revealing as the right answers.
Dreams aren’t memories. They are memories’ voices.
«Alle sammen?»
I believe that mankind’s destiny lies in the stars. I believe that candy really did taste better when I was a kid, that it’s aerodynamically impossible for a bumble bee to fly, that light is a wave and a particle, that there’s a cat in a box somewhere who’s alive and dead at the same time (although if they don’t ever open the box to feed it it’ll eventually just be two different kinds of dead), and that there are stars in the universe billions of years older than the universe itself.
Der het det seg at den som myrder sin ektefelle skulle henrettes etter helt spesifikke regler: Først skulle den dømte hentes fra fengselet, barhodet og i simple klær; han skulle få tau rundt halsen og settes på rakkerens slede – den samme som ble brukt til å frakte selvdøde dyr på, for ikke å snakke om selvmordere og produktene fra byens utedasser. Deretter skulle han knipes med glødende tenger, fem ganger mellom gjerningstedet og retterstedet; så skulle høyre hånd hugges av «lefvendis» og deretter hodet. Til slutt skulle alle levningene – hånd, hode og kropp heises opp på steile og hjul og stå der til de rotnet opp.
Solveig heter ikke egentlig Solveig. Hun het noe annet før, noe hun forsøker å glemme hva var, men så byttet hun til Solveig. Det føltes riktig, men nå har hun behov for å bytte igjen. Skatteetaten/Folkeregisteret sier at det etter navneendring som hovedregel må gå ti år før man kan foreta en ny navneendring. Det er altfor lenge for Solveig. Hun vurderer å skrive alle de fine navnene hun vet om på lapper og legge dem i en boks eller en hatt og så trekke et navn hver gang hun får lyst til å hete noe annet. Hun har allerede begynt å skrive lappene. Mange navn er trange og begrensende. Solveig er akkurat litt for knapt. Hun trodde at det ikke var et lukket navn, men da hun begynte å hete det, oppdaget hun at det var sider ved henne som ikke kunne leves ut med det navnet.
Noen mennesker legger man bare merke til. Man ser dem én gang i noen få sekunder, og likevel har man ikke glemt dem når man treffer dem igjen. Jeg skulle ønske jeg var et sånt menneske selv.
«Call a meeting,» he sighed. «Pass the word around … we need to gather the girls and send them off into the hills for mushroom gathering or whatever – for several weeks. All the military-aged boys should go into the wilds whit the sheep. Or to hunt. Also, everyone should probably bury whatever gold or valuables they have someplace they won’t be found.»
VÅR