Tags
Benjamin Stevenson, everyone in my family has killed someone, Humor, smakebit på søndag, thriller
God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Denne helgen er det Jærdagen her jeg bor. Jærdagen er salgsmesse og byfest på Bryne i Rogaland en helg i mai hvert år (dette året ble det utsatt til den første helgen i juni på grunn av pinsen). Arrangementet dekker store deler av Bryne sentrum og samler årlig ca 60.000 besøkende, mer enn totalt innbyggertall i jærkommunene Klepp, Time og Hå. Arrangementet er en av landets eldste salgsmesser, med røtter tilbake til hestemarkedet på Bryne Torg som startet i 1914. Jærdagen i dagens form er over 50 år gammel. Jeg husker da jeg var liten at det var en stor parade med hester og korps som startet det hele. Det var alltid et stort tivoli og boder over et stort område. Etterhvert flyttet markedet mer inn i sentrum, så nå er det en blanding av boder og gode tilbud i butikkene.
Fredag og lørdags kveld under Jærdagen endrer Bryne sentrum karakter og blir til Jærnåttå (nåttå = natten), en av vestlandets største musikkfestivaler med stor scene med kapasitet til ca 4000 hver kveld på torget og 8-9 scener på byens utesteder etterpå. De fleste store norske artister har opptrådd på Jærnåttå. Det er en stund siden vi har vært på Jærnåttå, men en hører musikken langt avsted, så vi får med oss noe.
Barnebarnet vårt kommer som regel til oss den helgen for å være med på markedet, også i år. Jeg skal snart vekke ham og få i ham frokost, og så drar vi for å få med oss alt som skjer. Det vil også si at det ikke blir noe lesing i dag. Jeg er som regel ganske sliten når vi endelig kommer oss hjem igjen.
Boken du skal få smakebit fra i dag tok jeg med meg hjem fra jobb i går, så jeg har ikke fått begynt på den enda. Det er en av bøkene jeg har valgt på grunn av tittelen. Boken heter Everyone in my family has killed someone og er skrevet av Benjamin Stevenson. Den er en thriller, men samtidig full av humor, så det blir spennende å se om jeg faller for humoren. Smakebiten er fra baksideteksten denne gangen, rett og slett fordi jeg syntes den var morsom.
Have I killed someone? Yes. I have.
Who was it?
Let’s get started.
EVERYONE IN MY FAMILY HAS KILLED SOMEONE
My brother
My stepsister
My wife
My father
My mother
My sister-in-law
My uncle
My stepfather
My aunt
Me
After all, it’s difficult to obtain a student loan for a school that not only denies its own existence but teaches its students how to deny other people theirs.
He stabs at the mouse mat with one finger and I wince, but instead of fat purple sparks and a hideous soul-sucking manifestation, it simply wakes up his Windows box. (Not that there’s much difference.)
I’m lurking in the shubbery behind an industrial unit, armed with a clipboard, a pager, and a pair of bulbous night-vision goggles that drench the scenery in ghastly emeralt tones. The bloody thing make me look like a train-spotter with a gas-mask fetish, and wearing them is giving me a headache.
Alle har sin egen teori, tenker dommer Nadir. En overbevisning, sta og seig, som de nekter å gi slipp på. sånn er det i Amerika. Vi sverger til våre egne remedier og holder på vår overtro. Vi er optimister eller pessimister, stoler på folk eller er mistenksomme. Vi bekrefter hverandres teorier på nettet. Internett, skapt for å «demokratisere informasjon», har i stedet blitt et redskap for selvbekreftelse. Hvis du tror du har ME eller at angrepet ellevte september var en innsidejobb, er verdensveven der og kan fortelle deg at du har rett.
Unsure it wasn’t the last thing she’d ever do she held her arms wide, shaking ones more. And with a ratteling and clicking, it’s oversiced pale white scull, the bones as smooth and cool as a snake’s, breaking free of its programming, the skeleton child ran into her arms.
Jeg heter Kathy H. Jeg er enogtredve år og har vært omsorgsperson i elleve år. Det lyder jo ganske lenge, men faktisk hadde de gjerne sett at jeg holdt på i åtte måneder til, frem til slutten av året. Da skulle det bli nesten nøyaktig tolv år. At jeg har vært omsorgsperson såpass lenge, betyr ikke nødvendigvis at de synes jeg er fantastisk til det jeg driver med. Det finnes en del skikkelig bra omsorgspersoner som har fått beskjed om at det klarer seg etter bare ett par-tre år.
Edwin St. John St. Andrew, eighteen years old, hauling the weight of his double-sainted name across the Atlantic by steamship, eyes narrowed against the wind on the upper deck: he holds the railing with gloved hands, impatient for a glimpse of the unknown, trying to discern something-anything!-beyond sea and sky, but all he sees are shades of endless grey. He’s on his way to a different world. He’s more or less at the halfway point between England and Canada. I have been sent into exile, he tells himself, and he knows he’s beeing melodramatic, but nonetheless there’s a ring of truth to it.
Q. What if everyone actually had only one soul mate, a random person somewhere in the world?