For å begynne med slutten først så har herr Stranger avsluttet boken med forslag til anmeldelse. Der er fem stykker som går fra Svært negativ, på en usaklig måte til Overveldende positiv, på en usaklig måte. Så hvis vi da hopper til Positiv, står det som følger:

Sjenerøs og mangfoldig.
Mnem er en roman helt uten om det vanlige. Jeg kan ikke huske sist gang jeg leste en så mangslungen, leseverdig og sjenerøs roman. Sist gang jeg leste noe så vakkert, morsomt og variert som i denne boken, for her byr forfatteren på alt fra spenningsromanen til kortprosa og tegneserier i ett flettverk i fortellinger …

Jeg skal stoppe der, men les gjerne hele på side 502 for den dekker absolutt hva jeg har tenkt å si i dag.

Mnem er en roman skrevet av den norske forfatteren Simon Stranger og er utgitt i 2008. Jeg leste om den hos elllikkens bokhylle og tok den med hjem fra jobb og leverte den inn igjen (på grunn av for mange bøker jeg ikke fikk lest). Så det var ikke før jeg fant den i bibliotekets til salgs-kasse jeg bestemte meg for nå, og kom i gang med den. Simon Stranger har skrevet syv bøker (og jeg har nå lest fire av dem). Han har en særegen skrivestil, samtidig som jeg i to barnebøker (Gjengangeren og Barsakh) fant hva jeg så som et viktig politisk budskap.

Mnem er en roman fylt med parenteser og fotnoter, kortprosa, fakta og bilder i en salig blanding. Men også i en finstemt blanding som gjør hver nye sving denne fortellingen tar deg spent på hva som vil skje rundt neste hjørne.

Stammen på fortellingen er bygget rundt en mann, Peter, sitt forsøk på å finne ut hva som skjedde med det utopiske forsøket som skapte starten på byen Nem i 1955. Peter får en invitasjon fra Oliver til å komme til Nem for å skrive en bok om byen. Oliver er en av de fem som startet hele prosjektet og Peter er født på byggeplassen til den originale Nem. Det rare er at i alle offentlige papirer står det at byen ble dannet i 1959 og det tar Peter lang tid å finne ut noe som helst. I mellomtiden går han rundt i byen og tar notater og bilder til boken. Han besøker biblioteket og prøver å snakke med noen få. Mens Peter går følger vi han fra hus til hus og får små øyeblikksbilder av hva som skjer på innsiden. Hvert av disse bildene er på noen få linjer, men forteller likevel mye. Som:

I nummer 52 løfter en kvinne opp mannens mobiltelefon fra bordet, lytter etter om han fremdeles er på badet, før hun åpner opp og leser meldingen som akkurat tikket inn, og som gjør at hun vil oppdage at han er utro.

Samtidig får du lengre fortellinger som i seg selv er en hel historie. Jeg falt helt for den som forteller om et porselensservise og om hvordan det fulgte med på ferden da eieren måtte flykte fra revolusjonen i Frankrike til et kanskje, ikke så mye bedre liv i England. Eller historien om tulipanene i Holland og det første børskrakket. Men også små beskrivelser av mikroorganismer og cellers oppførsel i gitte tilfeller, som ved død. Egentlig følger det med de små bestandene i verden boken fra begynnelse til slutt.

… blant lodotter og støv som ingen riktig skjønner hvor kommer fra (men som drysser fra usynlige skyer i leilighetene rundt i verden, slik døde alger, fisk og planter regner ned mot bunnen i verdenshavene).

Vi ser i flere grader, mellom et syn som tar inn en hel by til det som kan se hvordan mikroorganismer oppfører seg i gitte tilfeller. Det gjør boken enda mer spennende Det er noe med Mnems uforutsigbarhet oppi det forutsigbare som virkelig tiltalte meg.

Jeg har begeistret delt sitater mens jeg leste; Du finner noen her og her. Men samtidig er dette en bok man ikke kan skrive om uten å sitere fra den. Det største problemet er vel å kunne begrense seg på noen som helst måte. Mitt eksemplar av Mnem er fullt av gule lapper som danner en egen liten hale til boken og hver av dem representerer en del jeg gjerne vil dele med deg. Det beste jeg kan gjøre er likevel å oppmuntre deg til å lese boken selv. Den er så utrolig vakker, spennende, fascinerende og lærerik. Språket er slik at jeg ikke merket at jeg leste det. Det var fortellingen og historiene som grep meg uten at språket stod i veien, som det så mange ganger kan gjøre. Mens formuleringene noen ganger bare gjorde at jeg måtte lese noe om igjen. (Som sitatet om støv over). Det gjør noe ordinært om til noe ekstraordinært.

Mnem er det greske ordet for hukommelse, samtidig som det er en teknikk for å huske. Og hele denne boken er som en bys kollektive hukommelse, (samtidig som en av hovedpersonene sliter fordi han mister sin og prøver å huske). Det er et bilde av en by, en fortelling om en by og det er hukommelsen til byen, folket, tingene, til trærne, cellene og til Peter. Mnem er en bok jeg også vil huske lenge.

Flere anmeldelser finner du hos:
elikkens bokhylle
Tine sin blogg