Det som en gang var jord er den nyeste romanen til Simon Stranger. Han har vist et sterkt og økende engasjement for flyktninger i romanene sine. Noe som kom sterkt til syne i ungdomsbøkene Barsakh og De som ikke finnes. Denne gangen handler det om et okkupert område og en tunnel som graves under jorden.

Jeg leste denne romanen for noen dager siden, men da jeg prøvde å sette meg ned og skrive om den, klarte jeg det ikke. Det handler om følelser denne romanen vekket i meg. Jeg har en god venn som kom til Norge som mindreårig etter å ha flyktet gjennom hele Europa. Jeg har ikke spurt han om å få dele historien hans, så det kan jeg ikke gjøre. Han krysset den norske grensen i 2009 og fremdeles trenger han å snakke om flukten, og alt jeg kan gjøre er å lytte. En av de tingene han sier som har bitt seg fast i meg er “Det er så mange folk på veien”. Med det mener han at det er flyktninger på vei fra et land til et annet over hele Europa. Han forteller om en park i Paris som er så full av flyktninger, papirløse flyktninger, at det er kamp om plass til å sove. Det er ungdomsromanen De som ikke finnes som handler om disse menneskene, men du finner også en flyktninger i Det som en gang var jord.

Så for å gå tilbake til det jeg tenker om denne nye romanen. Vi møter Mikael, Miriam og Isak. De var en gang en vanlig familie i et vanlig land og hadde gode jobber på universitetet. Men så skjer det en okkupasjon, universitetet blir stengt og de blir flyttet til et hus utenfor byen. De finner seg jobb, men tjener ikke mye, og det er heller ikke mye å kjøpe i butikkene. Okkupasjonsmakten holder igjen forsyningene. Mikael bestemmer seg for å være med på å grave en tunnel under muren og til nabolandet, for der å kunne handle mat og andre livsnødvendige varer. Etter at tunnelen er ferdig forsyner de også butikkene. Men det å se landet på den andre siden vekker en lengsel i Mikael etter å flykte.

Med det samme vekker denne romanen tanker om Gaza og okkupasjonen det. Det er vel det området jeg først tenker på når jeg tenker på forsyningstunneler under jorden. Men romanen definerer ikke hvor okkupasjonen foregår og den kan også være en fremtidig okkupasjon. Dette er en kort, men som jeg tidligere nevnte, en meget sterk roman, som vekker et sinne og en fortvilelse over hvor urettferdig verden er. Samtidig er dette en umiskjennelig Stranger roman. Jeg har lest alt det han har skrevet og kjenner igjen måter å beskrive ting på fra mnem. For eksempel beskrivelsen av da Mikael løper gjennom et område som har blitt bombet og vi “får se” mer av omgivelsene enn andre forfattere ville lagt inn:

Mikael fortsetter over enda en sammenrast bygning, tråkker over restene av en kjøkkenvegg, med hvite fliser og smadrede skap … Han klatrer over liket av en tykk dame i sort skjørt, og klyver over et veltet badekar før han kommer ned til veien igjen.

Jeg liker denne måten å legge inn detaljer i hendelsesforløpet og anbefaler at du leser mnem hvis du også kan se det vakre i detaljer. Jeg synes også Stranger er dyktig til å beskrive det som skjer mellom mennesker. Igjen er det detaljene som blir trukket frem og som gir gjenklang i følelser. Men også naturen, verden, spiller en rolle. Romanen slutter slik:

For alt som lever er som en bølge som stiger opp fra bakken før det synker sammen, smulder opp og forsvinner.

Vakkert, lyrisk og tankevekkende.

Det er ingen hemmelighet at når du har lest helt hit så forstår du at jeg elsker boken. Det er en stund siden en bok rørte meg sånn at jeg måtte jobbe med meg selv for å klare å skrive om den. Den er en roman en husker, en roman en bærer med seg. Og, håper jeg, en roman som gjør mennesker mer opptatt av dem som er på flukt. En roman som gir deg lyst til å hjelpe, til å gjøre en forskjell.

Det som en gang var jord har jeg fått av Tiden forlag