Bålet er en kort, men sterk, roman av Bergljot Hobæk Haff. Jeg fant frem til den etter å ha lest et stykke om den i Nikolaj Frobenius bok Herlige nederlag. Der sier han om boken; «som ligger litt bortgjemt i den store norske bokheimen, men som faktisk burde hatt klassikerstatus.» Dette gjorde meg nysgjerrig nok til å låne romanen på biblioteket. Dette er en roman som nesten er umulig å beskrive uten å bruke en mengde sitater. Språket er så vakkert og så full av mening, og de korte 100 sidene så utrolig fulle av menneskets gode og onde natur. Jeg ble fanget inn i romanen og følte den på kroppen på en måte som vekte tanker og følelser jeg ikke hadde tatt frem på en stund.

Bålet handler om en liten bygd, om menneskene der og tankene deres. Men sentrerer rundt lærerinnen, skomakeren og en mann som kaller seg Allan. De har alle kommet til bygda langs landeveien, lærerinnen er der da romanen begynner men ingen tenker noe spesielt om henne. Skomakeren kommer i begynnelsen av historien og etter han har vært der i omtrent ett år kommer Allan. Sistemann er en laps eller en form for sjarlatan, men ser svært elegant ut for bygdefolket. Han har også evnen til å skape ufred og strid uten at det er klart hvor de ulike tankene har sin opprinnelse.

Romanen er skrevet som en øyenvitneskildring. Og om nettopp øyenvitnet står det; Hva er et øyenvidne annet enn et blikk som har gjort seg allvitende? Hva er en kjensgjerning annet enn en nøye gjengivelse av hva dette blikket har sett?

Romanen er tidløs. Den er skrevet i 1962, men den har ingen setninger eller beskrivelser som kan tidfeste historien for oss. Frobenius skriver: «Hobæk Haffs romanpersoner har tilsynelatende ingen ting med vår tid å gjøre. De opptrer under andre samfunnsforhold, står på siden, er unntaksmennesker.» Romanen beskriver bygden, lærerinnen, skomakeren og Allan. I tillegg til noen få av bygdefolket, men det er ikke selve personene den handler om. Snarere tankene og følelsene deres. Allan er en mann som ønsker å skape ufred, han er der for å ta bort velviljen og tilliten bygdefolket føler. Men samtidig sier Hobæk Haff; «kan han ikke skape følelser der de ikke finnes». Så han drar frem de smålige og skjulte sidene hos dem han treffer, på en måte som gjør at de ikke anklager ham for det.

Lærerinnen blir grundig beskrevet i det første kapittelet, ved første øyekast. Men egentlig er det ingen som vet noe om henne. Hun er bare lærerinnen; «Lærerinnen på stedet var så alminnelig som en lærerinne skulle være i en slik liten avkrok av verden. Skulle en eller annen utenforstående ha bruk for å forhøre seg om henne og for eksempel spørre om hun var mer eller mindre pen, ja da ville enhver komme i stor forlegenhet og si som så at det var vel ikke det viktigste med en lærerinne.» Det eneste de bemerker er at hun har lange ben og heller litt til siden når hun går. Men det er bare greit, for da kjenner man henne igjen på avstand. Hun er flink til å helbrede småskader og sår og fjerner lopper og lus uten å bry foreldrene. Hun passer også på at barna ikke har hull på strømpene og har et lager med sokker til erstatning.

Det er da skomakeren kommer det kan anes noe mer med lærerinnen. Hun henter han på verkstedet om kvelden og tar han med til skolestuen. Der lager han til gymnastikksal til elevene. Skomakeren er en stor mann, men har uforholdsmessige korte bein. Når bygdefolket ser dem sammen på veien mellom skomakerverkstedet og skolehuset tenker de: «En kjærlighet som var dømt på forhånd. To sære og forvrengte menneskeskikkelser ytterst ute i hver sin grøftekant. Av og til skrådde de inn mot midten av veien som drevet av en plutselig felles innskytelse. Da ble det klart for enhver som gikk bak dem på landeveien at disse to ikke var bestemt for hverandre fra naturens hånd.»

Skomakeren er en mild mann. Når han sitter bak disken i skomakerverkstedet er det ingen som kan se de korte bena og snart glemmer folk dem. Vi får vite lite om ham, men det står noe i slutten av kapittelet der skomakeren har kommet til bygden: «Derfor skal det bare sies om mennesket i sin alminnelighet at det har hang til å gjenta sine feilgrep, på tross av dyrekjøpte erfaringer. Kanskje er det ikke engang tale om noe feilgrep, men om et skjebnesvangert livsmønster som går igjen. Å være et menneske med fortid er alltid risikabelt, og det siver gjerne ut til sist hvor et menneske kommer fra og hva som har ført det ut på vandring.»

Det kan anes noe mellom lærerinnen og skomakeren. Noe sart og forsiktig som ville blitt ødelagt om det omtales. Men I korte små blikk kan vi se dem sammen. Som når skomakeren jobber i gymnastikksalen; «Selvsagt hendte det at bankingen stilnet, men hvem skulle ha interesse av å stoppe opp og merke seg hvor lang tid det gikk før arbeidet ble gjenopptatt?» Bygdefolket ser dem, men ennå i den troskyldige og velvillige tonen de har seg i mellom; «Det må være tungt for frøkna å stå og holde løkta så lenge, kunne en finne på å si. – Å, det er vel ikke så farlig med det. Hu har jo en madrass å stupe kråke på når det blir for stritt å stå oppreist. Tro det eller ei, slike ord ble vekslet mellom folk i stor troskyldighet. Husk vi befinner oss ennå i en verden uten baktanker. Ordene har sin pålydende verdi og kjenner ikke til megetsigende betoninger.»

Men så kommer da altså Allan. Det er nesten som det lugger i mot og jeg ikke har lyst til å skrive videre. Det hadde vært så fint om historien sluttet her. Men vi må også besøke ondskapen. «Omtrent på årsdagen for skomakerens ankomst trådte en annen langveisfarende inn i kafeen. Sett med fattigfolks øyne var mannen rasende elegant av ytre, og innbød straks til nærgående interesse. Men sannheten var nok heller den at han lignet en laps.»

Han forhører seg straks om skomakeren. Kan det være han har truffet han før? «Men når det gjaldt lærerinnen, var den fremmede ganske annerledes tilbakeholdende». Likevel tar han inn som losjerende på skolehuset og ikke i rommet over kafeen som står til disposisjon for reisende. Om det skriver Hobæk Haff: «Der var de atter lykkelig forenet: Spillemannen og instrumentet, slangen og det hypnotiserte fugleblikket.» De har en krangel den først dagen, observert av en gutt som står og smugkikker. Kan det være at dette også er mennesker som kjenner hverandre. Og hva vil denne nye fremmede synes om forholdet som har oppstått mellom lærerinnen og skomakeren? Han gleder seg ikke over det, det er sikkert.

Der tar det slutt med lapper jeg har lagt i boken. Det er ikke slutt på de vakre og tankevekkende ordene til Hobæk Haff, snarere tvert imot. Men det er slutt på freden, tilliten og den troskyldige måten bygdefolket ser på hverandre. Allan sitter på kafeen hver kveld og lærer bygdefolket triksing i kortspill, han danser og han sjarmerer. Men innimellom sier han ting som får bygdefolket til å tenke på en ny måte. «Å gi en uttømmende beskrivelse av denne mannens virksomhet vil være umulig, dertil opererer han for meget med utelatelser og lette hentydninger. En kan si det slik at han var en ubetydelig person som forsto å sette sinnene i farlige svingninger. Altså oppfylte han ikke de engang vedtatte betingelsene for å kunne kalles en djevel.» De ser det negative istedenfor det positive og de begynner å se ned på hverandre, lærerinnen og aller mest skomakeren. For det er han Allan vil bli kvitt. Det hele kulminerer i et bål, og en jaget skomaker. Men det tror jeg det er best du lese om selv.

Bålet ga meg veldig mye. Både tankemessig og følelsemessig. Den gikk så inn under huden på meg at jeg strevde med å lese om hvordan det gikk. Og så tenker jeg om det er sånn det er i virkeligheten? Er det så lett å bli lurt av noen som legger vekten på det negative? Og hvordan tenker jeg om mine medmennesker? Er jeg positiv, tillitsfull og uskyldig, eller heller jeg mot det motsatte? Jeg håper på det ene og frykter det andre, men mens jeg tenker på det anbefaler jeg sterkt at du leser Bålet.