Tags
atom, barkash, Bergen, cookøyene, den veven av hendelser vi kaller verden, en fremmed i verden, hydrogenatom, kina, krusedullen, Mnem, norske romaner, paris, Simon Stranger, verdensredderne
Jeg må si noen ord om boken Den veven av hendelser vi kaller verden av den norske forfatteren Simon Stranger. Grunnen til at jeg leser den er at jeg ble så utrolig begeistret for romanen mnem som Stranger ga ut i 2008. Vi hadde alle bøkene hans på biblioteket så jeg tok dem med hjem for å se nærmere på dem. Først leste jeg billedboken Krusedullen, så ungdomsboken Barsakh før turen kom til Den veven av hendelser vi kaller verden. Jeg skal også prøve å skrive om Barsakh, men venter nok til jeg har lest Verdensredderne, som handler om de samme personene som Barsakh.
Den veven av hendelser vi kaller verden handler om et hydrogenatoms reise gjennom 1000 år. Vi møter det først i en isbre på Grønland i år 736 og følger det gjennom ulike historier til Cookøyene i Stillehavet i 1998.
Det fantastiske ved måte Stranger løser denne reisen på er at han lar hydrogenatomet smelte sammen med noe han fortsetter å fortelle en historie om. Vi har en evnukk som flykter fra Den forbudte by på 1600-tallet. Hydrogenatomet er da en del av arket han skriver et siste brev på. Og som også forteller om hvem han er, hvordan han ble evnukk og om hvorfor han flykter og hva han skal. Gjennom planter og vann og andre ting flytter så atomet seg til den neste fortellingen. En av de vakreste er om et utviklingshemmet barn som hører musikk for første gang (utenom den om evnukken) og den om mannen som er forsker på Cookøyene.
Mellom disse ulike fortellingene er det også korte faktatekster om atom, hydrogen osv. En av dem ga meg et bilde jeg bærer med meg;
(…) men så, hvis atomene nesten utelukkende består av tomrom, hva er det da som gjør at vi opplever ting som harde? Eller enda mer dramatisk, hva er det som gjør at vi ikke bare faller gjennom bakken, oppløses, forsvinner?
Svaret er hastighet. Elektronene i atomet svirrer rundt atomkjernen flere milliarder ganger i sekundet, en hastighet så stor at atomene oppleves som solide, omtrent som en vifte.Tenk på det: Du kan løfte øynene dine opp fra papiret og se rundt deg, og så kan du tenke at alt rundt deg, et bord, et tre eller din egen arm, at alt sammen er i enorme hastigheter, at alt dette som tilsynelatende ligger i ro, i virkeligheten er satt sammen av milliarder av små vifter (…)
Er det ikke et vakkert bilde, og en vakker måte å se ting rundt seg på? Men enda vakrere er mange av Strangers setninger. Han formulerer tanker, følelser og omgivelser både levende og fantasifullt. Som det var med mnem er også mitt eksemplar av denne boken full av lapper satt inn på steder med spesielt minneverdige setninger eller bilder. Et eksempel på det er brevet evnukken skriver mens han er på flukt. Det begynner slik;
Ling. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver til deg nå, eller hvorfra jeg får styrke til overhodet å skrive, men likevel skriver jeg, min kjære, likevel stryker jeg penselen mot arket for å fortelle, fortelle deg en historie slik at du kanskje vel forstå, eller kanskje for at jeg selv skal forstå, og kanskje for at noen en gang i en fjern fremtid, i ettertidens lys, kanskje vil se sammenhengene, meningen som må ligge bak dette et sted. Som jeg knuger meg til håpet om at finnes.
Gjennom hele romanen fremheves også sammenhengen i ting. Både fra det at atomer flytter seg fra et sted til et annet hele tiden og dermed knytter dem sammen i en sammenheng til det at alt har sin påvirkningskraft. (Spesielt selvfølgelig oss mennesker). Noen ganger forteller også Stranger om ting som skjer samtidig og som også skaper viktige og fascinerende bilder. En mann faller ned fra en mast på en seilbåt, og så står det;
Samtidig glipper sigaretten ut av kapteinens hender og faller mor dørken. Samtidig slamrer et vindu igjen og knuser i et steinhus i Bolivia.
Samtidig lander en hunnmygg på et stille vann i Finland så de lange beina skaper en bulk i vannhinnen.
Det er bare en ting jeg ikke liker i denne romanen og det er en fortellerteknikk Stranger bruker et par steder i boken. Istedenfor å forteller historien selv henvender han seg direkte til leseren og skriver at hvis du hadde, eller hvis noen hadde og det ødelegger litt for selve fortellingen. Det hadde vært bedre om han fortalte på «vanlig» måte. Nå har jeg jo lest romanen Stranger ga ut etter dette og der er den fortellerteknikken ikke til stede, så jeg håper han har gått bort fra den. Jeg skal gi deg et eksempel på hva jeg mener;
Hvis noen hadde sett han gå disse turene, ville personen antagelig bare ristet på hodet og tenkt at her er enda en skrulling, de fleste ville kanskje gjort det, men kanskje hadde du blitt nysgjerrig. Kanskje hadde du gått med posten, eller jobbet på Cafe de Paris like ved katedralen, og så kunne du latt postruten klare seg selv en stund, eller tørket ferdig et av glassene, tatt av deg forkleet og fulgt etter ham, tenkt at du skulle finne ut av det her.
Jeg er ikke helt sikker på om jeg klarte vise det skikkelig gjennom et så kort utdrag, spesielt fordi Strangers vakre stil skinner gjennom. Men det har noe med å hele tiden si «hvis du hadde» osv som ble litt irriterende. Det er også det eneste jeg har å utsi på hele boken. Jeg er nesten like fascinert av denne som jeg er av mnem. Og det er ikke lite. Romanen er fengslende, godt skrevet og med en så nydelig sans for å beskrive ting at en blir oppslukt. Den er kort, bare 191 sider. Men en kan ikke lese den i et jafs. Det er så mye vakkert å stoppe opp ved og det er så mange tanker å tenke før en er ferdig.
Jeg skal straks i gang med romanen Stranger skrev etter mnem, nemlig En fremmed i verden. Den er en favoritt hos en av mine kollegaer så det blir spennende å komme igang. Det er vanskelig å anbefale bare en av Strangers bøker, jeg tenkte først på mnem, men så leste jeg denne og da er det to bøker du virkelig må lese!
I Seoul bor en student som lever et normalt liv men ingenting ved fortiden hennes er normalt. Som liten jente flyktet hun fra verdens mest lukkede og undertrykkende diktatur, Nord-Korea. Dette er hennes historie. I 1998 har hungersnøden i Nord-Korea allerede kostet hundretusener av liv. Eunsun er 12 år og utmagret av hungersnød. Sammen med moren og søsteren ser de bare en utvei: å rømme til Kina for å unnslippe sult. De legger ut på en utrolig og farlig flukt, der ingen hindre stanser dem. Selv ikke da de blir arrestert og hjemsendt til Nord-Korea, der de havner i fangeleir. Tortur og avhør knekker dem ikke, og de finner styrke til å rømme igjen. Tilbake i Kina lever de som slaver uten papirer, stadig jaget av politiet. Som en siste kraftanstrengelse bestemmer Eunsun Kim seg for å krysse den mongolske ørkenen for kanskje å nå frem til friheten i Sør-Korea.
Boken En rød heltinnes død handler om kamerat kriminalførstebetjent Chen og hans stilling i Spesialkomiteen i Politiet i Shanghai. Med en befolkning på omkring 20 millioner mennesker er Shanghai en by med mye kriminalitet, men også kriminalitet det går politikk i. Den kinesiske kjempebyen kan fortsatt rystes av et drap, særlig hvis offeret spiller en betydningsfull rolle i og for kommunistpartiet.