Tag Archives: politi-krim

Likblomsten, Mercedes-snittet og Pitbull av Anne Mette Hancock

29 mandag jun 2020

Posted by in Ukategorisert

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , ,

Jeg har fått disse tre bøkene som leseeksemplar fra Vigmostad Bjørke.

LikblomstenLikblomsten, Mercedes-snittet og Pitbull av er skrevet av danske Anne Mette Hancock. Hun er journalist og bor i København hvor også hovedpersonene hennes, journalisten Heloise Kaldane og politimannen Erik Schäfer, bor og jobber. Hancock fikk i 2017 Det danske kriminalakademis debutantpris for Likblomsten og debuterte derfor med en suksessfull bok.

Heloise Kaldane er en spesiell karakter. Hun er journalist i en stor avis i København, men den typen som ikke kan slippe en sak selv om den utvikler seg farlig for henne selv. Politimannen Erik Schâfer møter henne i den første boken, og liker henne ikke i det hele tatt. Men det endrer seg etterhvert som historien skrider frem. Heloises mor er død og faren sitter i fengsel. Hun beskrives i den første boken, av forfatteren, som “følelsesløs utenpå, ødelagt innvendig”. Det sier mye om henne. Men heldigvis blir ting bedre og hun lærer seg å åpne seg og å leve med det som er vanskelig. Men hun slutter aldri å bite seg fast i en sak. Så hver bok har en ny sak der Heloise graver seg ned i et mord, eller en gammel forsvinning.

Erik Schäfer er en fin mann. Han har vært gift i over 20 år med en kvinne fra Karibien. Og når han får reise med henne dit på ferie er Mercedes-snittetdet en ny og avslappet politimann som kommer tilbake. Han ser etterhvert det positive i Heloise (Som vi som lesere også gjør), så han hjelper henne og skaper også et trygt sted der hun kan få være seg selv.

I den første boken; Likblomsten, har en av Heloises kilder gitt henne et tips som viser seg å være løgn. Heloise risikerer jobben sin i avisen for å ha satset så mye på denne historien. Til og med Schäfer har blitt lurt. Oppi det hele har Heloise et dårlig forhold til kjæresten, og så får hun flere brev fra Anna Kiel, en kvinne politiet leter etter fordi hun har myrdet en mann. Dette er en virkelig spennende historie.

I Mercedes-snittet, som er bok to er en liten gutt forsvunnet. Han har ikke møtt opp på skolen, selv om foreldrene var sikre på at det var der han var. Det er Schäfer sin sak og Heloise setter i gang sin egen etterforskning. Politiet finner gutens mobil, noe som viser at han var besatt av pareidoli. (Et fenomen der en ser mønstre, som oftest ansikt, i tilfeldige ting). Har dette noe med forsvinningen å gjøre? Denne historien er skikkelig innviklet og det blir mye frem og tilbake før man finner en løsning.

PitbullI Den siste boken, Pitbull, har forfatteren tatt et underlig grep. Det har vært en omkalfatring i både avisen og politiet. Schäfer har fått en ny partner og politiet har flyttet inn i et nytt hus, og Heloise har fått en ny sjef. Men ellers har ikke reformen hatt noe å si, så jeg skjønner ikke hvorfor forfatteren har valgt å snu om på ting. Heloise har gjennom Schäfers kone begynt i våketjenesten til Røde Kors, for å skrive om denne tjenesten. Det er frivillige som sitter hos dødssyke mennesker frem til de dør. Som regel fordi den syke ikke har noen andre. Heloise møter en eldre mann hun blir veldig glad i. På grunn av ting han sier, han snakker om mord og blod, så drar hun tilbake dit han kommer fra, for å finne svar på hva som har skjedd ham. Dette blir ikke helt ufarlig og hun trenger hjelp fra Schäfer. Når en kommer forbi at det har vært reformer og historien virkelig begynner blir også denne boken riktig god.

Jeg liker disse tre bøkene til Anne Mette Hancock. Hun skriver på en lett og ukomplisert måte. Men klarer likevel å tilføre teksten virkelig spenning. En liker Heloise, selv om en kan bli skikkelig irritert på henne. Og Scäfer oppleves som en fin bamse. En skikkelig politimann – det vil si en som holder seg på den rette siden av loven og som ikke har noe rusproblem. Jeg tror alle som er glad i krim vil like disse bøkene. Og fordi de også er virkelig spennende historier kan de være en begynnelse på det å lese kriminalromaner.

Buisness av Terje Bjøranger

27 mandag apr 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , , , , ,

BusinessBusiness er den andre kriminalromanen om politietterforskeren Charlie Robertsen ved Oslo politikammer, skrevet av Terje Bjøranger. Den ble gitt ut i 2019 av Cappelen Damm som også har gitt meg boken som leseeksemplar. Den første boken i serien er Barcode som kom ut i 2017. Bjøranger jobber som politijurist og har tidligere jobbet i UDI.

Handlingen i Barcode har fått stygge ettervirkninger for Charlie Robertsen. Blant annet mistet han politikollegaen Mia i den første boken. Hun var også det kjæreste han hadde. I begynnelsen av denne boken er han guide på Island. Han ble etterforsket etter det som skjedde i Barcode, men nå er saken henlagt og kollegaen Lennart kommer til Island for å få han med seg hjem. Bakgrunnen er en ny sak, der politiet ser de vil trenge Charlie.

En ung kvinne blir skutt midt i ansiktet mens hun er på jobb på blomsterbutikken på Aker brygge. Morderen skriver ned et ord på et papir og hilser kjekt til overvåkning kamraet før han går mot utgangen. En gammel mann prøver å stanse ham og blir også skutt. Politiet har både bilde og fingeravtrykk, men mannen finnes ikke i noe register, hverken nasjonalt eller internasjonalt.

Det er ansatt en ny politibetjent ved kammeret, hun heter Aisha som blir Charlies partner i mye av etterforskningen. Samtidig er det ansatt en ny etterforsker, Pål Weimar, som Charlie ikke går så overens med. Et klassisk oppsett av karakterer. De finner raskt ut at kvinnen som ble skutt var fra Nepal og var i Norge for andre gang. Den første gangen hun var her jobbet hun  og tjente penger til familien. Politiet finner også ut at hun er blant dem som blir utnyttet i stillinger der de jobber lange dager men får svært lite lønn. De jobber på steder som restauranter og bilvaskeri. De har noen kjente navn blant dem som utnytter mennesker på denne måten og det er der etterforskningen starter. Ganske snart blir det klart at kvinnen har en liten sønn og at han er borte. Det eneste de har er et bilde.

Dette er en svært tøff sak med mye misbruk og en grusom behandling både av voksne og barn. Som en fin måte å senke pulsen på har Bjøranger lagt til Charlies nabo Luna. Hun er tatovør og istand til å få Charlie til å slappe av. Hun har det også tøft til tider og de to er der for hverandre. De har ikke noe romantisk forhold, de er gode venner. Luna var også en karakter i den første boken.

Business er en svært tøff kriminalroman, mørk, brutal, og svært realistisk. Vi møter en en knallhard virkelighet der mennesker blir utnyttet som slaver og barn blir en handelsvare. Blant mennene, og kvinnene, Charlie og Aisha snakker med finner de noen som har tjent seg rike på andres arbeid, og som driver med alt fra svart arbeid til utnyttelse av barn. Nettverket er mye større enn de først trodde og det kan virke uoverkommelig å klare å nå over alle som burde være i fengsel. Som leser sitter en igjen med bilder fra prostitusjon, overgrep og utnyttelse som en ønsker ikke skal være en del av virkeligheten, men som en må innrømme for seg selv faktisk finnes der ute. Etterforskerne finner en nettside der en blant annet kan bestille overgrep, og det er en del av nyhetsbildet i vår samtid. Bjøranger har med det skrevet en viktig kriminalroman som setter lys på noen av de mørkeste delene av vårt samfunn.

Business er godt skrevet og bruker virkemiddel som å la ofre for utnyttelse snakke og fortelle litt av sin historie. Kapitlene er korte og språket rett på sak uten lange beskrivende setninger. Gjennom forholdet til Luna får vi se de menneskelige sidene av Charlie. Han blir en flerdimensjonal karakter med mange gode sider og en person en tror på og heier på. Han er tøff og smart nok til å gå løs på en torpedo og tvinge han til å avsløre andre. Samtidig som han kan komme hjem og være helt knust over bilder og historier han får tilgang til som etterforsker. Business har en høy spenningsfaktor og spenningskurven har flere høydepunkt. Luna gjør at en får “hvilt litt” mellom takene, men det er ikke før helt på slutten man får utløp for den sterke spenningen som bygger seg opp. Språket blant karakterene i politiet er en fin blanding av det tøffe og humor. Som jeg kan tenke meg det er i virkeligheten.

Det drar litt ned at denne boken er ganske avhengig av den første. Mye har skjedd i Barcode som blir nevnt i Business og jeg ser at jeg også må lese Barcode for å få bakgrunnen til en del av privatlivet til Charlie. Men den svært realistiske følelsen en har gjennom boken er et stort pluss. Business oppleves som en viktig politisk roman som forteller oss at vi må ha øynene oppe for det som foregår rundt oss. Når bilvasken eller kebaben blir så billig, hva tror vi egentlig de som utfører arbeidet tjener? Når det kommer innvandrere med barn, hvor sikre er vi på at det faktisk er deres eget barn de reiser med? Kvinnene som prostituerer seg. Hvor frivillig tror vi egentlig at det er? Og når barn har smarttelefon. Hva vet vi egentlig om hvordan pedofile kan få tak i dem? Business reiser viktige spørsmål og setter søkelyset på en del av vårt samfunn vi burde være mye mer opptatt av å få bukt med. En del som vi “vanlige mennesker” kanskje ikke ser. Men som vi burde få øynene opp for.

Business anbefales virkelig!

Krim lest i 2020 #4

12 torsdag mar 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Tre av bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Jærtegn har jeg fått fra Gyldendal, Djevelens yngel av Capitana og Dykket av Vigmostad Bjørke. Den siste, Slakt, har jeg lånt på biblioteket. Disse krim-innleggene er ment å handle om det jeg har lest i år. Men det er en bok jeg leste i fjor jeg ikke har skrevet om, og som jeg synes fortjener å bli nevnt. Det er:

Slakt av Espen Skjerven

SlaktSlakt er lokal krim for meg, jeg bor bare ett par mil lenger sør (for Stavanger), som er hvor politibetjentene Tom Grayston og Dagny Stokka har sin jobb. Forfatteren Espen Skjerven er dommer i Jæren tingrett med bakgrunn som advokat både i Økokrim og Kripos. Så han har bered erfaring fra miljøet han skriver om. Han bor på Sandnes, og er den første krimforfatteren som skriver om dette området. (Så vidt jeg vet). Slakt er forfatterens debut. Hovedpersonen i boken er Tom Grayson, og han har bakgrunn fra Forsvarets spesialstyrker og Beredskapstroppen. Så det er en karakter som har vært i tøffe situasjoner før.

Slakt handler først om en rettsak der en mann er siktet for et ganske så grotesk dobbeldrap. Han blir dømt, men Tom Grayson er ikke enig i hvordan denne saken ble etterforsket, og starter derfor å snuse rundt drapene. Han finner snart en gruppe som driver med prostitusjon. Det er ille nok i seg selv, men etterhvert blir det klart at de prostituerer barn, de er pedofile og overgripere. Det er mange tøffe avsnitt å lese rundt dette, men samtidig skriver Skjerven på en stram og virkelighetsnær måte som gjør at en holder ut. Det er likevel ganske vanlig med politi som ikke vil høre på sjefer, eller her retten, og som mener de selv vet best. Det er nesten så vi venter at det er slik det skal være i en kriminalroman, men jeg er litt lei det.

Tom Grayson har en søster som sitter i rullestol og en mor som gir ham skylden for dette (bilulykke). Han har også to barn i Oslo som han ser alt for lite til. Det er vel mest vanlig at hovedpersonene i en kriminalroman har et konfliktfylt forhold til familien, og ofte evig dårlig samvittighet overfor barna. Slik også med Grayson. I tillegg – og selvfølgelig, skulle jeg nesten sagt, blir disse familiemedlemmene involvert i etterforskningen. Eller rettere sagt involvert av kjeltringene. Dette gjør slutten svært fartsfylt og spennende og ikke minst overraskende, og alt i alt tenker jeg at dette er en god krim jeg kan anbefale.

Jærtegn av Christoffer Carlsson

JærtegnDette ble etterhvert en ganske bra krim, men den var ikke det fra begynnelsen. Jeg tenker det er greit å vite hvis du skal lese den. Den blir bedre.

Forlaget har gitt Jærtegn beskrivelsen; en roman om en forbrytelse. Og det er det den er. I 1994 blir en kvinne drept og huset satt fyr på. Ikke lenge etter blir kjæresten hennes arrestert og dømt for mordet. Han heter Edvard og er onkel til en gutt på åtte som heter Isak. De to har et veldig nært forhold og Isak tilbringer hver søndag sammen med onkelen sin. Når Edvard da blir dømt for mord faller tilværelsen sammen rundt Isak og han vokser opp med bildet av en morder, uten å kunne forstå hva som skjedde. Vi blir kjent med miljøet rundt Isak og med politimannen Vidar. Han har ikke noen ledende stilling i etterforskningen, men er den som snakker med Isak.

Det er i denne delen jeg sliter litt. Vidar og Isak har alternerende kapittel og i hodet mitt har kapitlene med Isak i jeg-form barnestemme. Det er vanskelig å skifte mellom den stemmen og voksenstemmen til Vidar. På tross av alt det groteske får jeg litt barnebokfølelse.

Vi møter så Vidar og Isak igjen ni år senere 2004. Det går ikke så bra med Isak. Han ble mobbet og uglesett. Ikke fordi han er den han er, men fordi onkelen har myrdet noen. En svært urettferdig måte å behandle et barn. Vidar stiller spørsmål ved etterforskningen sånn for seg selv. Men finner ingen gode svar. Så her handler boken om Isak som tror han har det i seg å myrde fordi onkelen kunne det, og fordi bygdedyret så absolutt mener han ikke er like verdifull som andre. Han havner i en del slåsskamper og får noen smådommer.

Den siste delen av boken har handling fra 2017, tolv år senere. Vidar har sluttet som politibetjent og Isak har fått kjæreste og venter barn. En dag forsvinner Isak, og de fleste tenker han har stukket av. Men Vidar klarer ikke helt slippe taket. Jeg likte godt de to siste delene av boken. Den er som en kriminalroman, men også som en fortelling om menneskeskjebner. Så den har en dybde det ikke er vanlig å finne i denne typen bøker. Derfor anbefales den.

Djevelens yngel av Myriam H. Bjerkli

Djevelens yngelDjevelens yngel er tredje bok i Kodal-trilogien. De to første er Lille Linerle og Stella Polaris. Både Mari, som forsvant i den første boken og Stella som hadde hovedrolle i bok to er med i denne boken. Sammen med viktige karakterer i familien og omgangskretsen. Det samme er politibetjentene Håkon Haakonsen og Anders Gullbrandsen.

I Stella Polaris kidnapper Mari lillebroren sin Eivind. I denne boken fyker de bortover veien fra Sandefjord til Kodal da Mari kolliderer med en gutt på sykkel og kjører av veien. De forsvinner over autovernet og langt ned en skråning, hvor de ikke er synlige fra veien. Eivind blir etterlyst og en stor etterforskning blir satt i gang. En eldre gutt som heter Tobias blir også borte, og bare vi vet at Mari har kjørt på ham. Rett bak Mari kommer det en bil med en kvinne som har drukket litt og som snakker i telefonen. Hun kjører også over Tobias og tror det er hun som har drept ham. Derfor putter hun ham i bagasjerommet og gjemmer sykkelen i veikanten. Rett etterpå kommer Stella (fra bok 2) med sin sønn. De ser sykkelen, sønnen vil gjerne ha den og hun tar den med. Da er alle karakterene involvert i samme hendelse.

Djevelens yngel plukker absolutt opp alle trådene fra de to første bøkene og lar ikke noe bli igjen. På den måten er den en fin og selvforklarende kriminalroman. Men jeg synes Lille Linerle, og Stella Polaris var bedre. Bjerkli hadde en nerve da hun skrev om overgrep i ulike former, som mangler i denne oppsummeringen. Nå må du ikke tro boken er dårlig, for det er den absolutt ikke. Men den er ikke helt så god som sine forgjengere. Det er også en bok som er helt avhengig av at du leser de to første hvis du skal forstå alle henvisningene til det som har skjedd før, og hvorfor det også blir begått et mord mot slutten av boken.

Denne anbefales som tredje bok i en trilogi. Fordi den rydder så nydelig opp i alt. Jeg elsker det. Det er så ofte at det ikke skjer, eller at forfatteren glemmer noe han eller hun burde tatt med. Dette er en ryddig og spennende kriminalroman, og anbefales.

Dykket av Frits de Bourg

DykketI omtalen fra forlaget står det at Frits de Bourg er norsk krims best bevarte hemmelighet. Og det var han for meg. Dykket er femte bok om journalisten Nicolay Wolff. Men jeg hadde ikke hørt om forfatteren før nå. Dykket var så bra at jeg har bestilt de fire første bøkene på biblioteket. (Det er det imidlertid ikke så uvanlig at jeg gjør). Så jeg anbefaler at flere leser denne boken.

Nicolay Wolff har tydeligvis slitt med morfin-avhengighet og alkoholisme, men er fri begge deler da han kommer til Holmestrand. (Han er fra Drammen). Jenny Borgelin har ringt og bedt om hjelp. Broren hennes ligger igjen i Oslofjorden, i et vrak fra krigen som er fylt med ammunisjon. Han og faren drev et dykkerfirma og nå da de begge er døde har Jenny overtatt. Kommunen vil ikke hjelpe til å hente opp liket av broren fra vraket, fordi det er for farlig å dykke der på grunn av ammunisjonen. Jenny får Nicolay, etter litt press, til å være med på å hente ut broren. Men rundt dem skjer der merkelige ting.

Enkelte i Holmestrand får bibelsitater i posten. Det samme får Nicolay. Det viser seg at vraket i fjorden er fullt av morfin, som frister Nicolay over evne og han faller tilbake til morfinmisbruk. To jenter er døde, og det foregår noe blant de rikeste og mektigste i kommunen. Nicolay har egentlig nok med seg selv, men han blir for nysgjerrig og setter igang med å prøve å finne ut hvorfor jentene er døde. Hvem har noe med morfinen å gjøre, og hvilke av de rike og mektige er involvert i dette. Nicolay er ikke mørkredd og stiller tøffe spørsmål, men blir derfor også presset tilbake. Til sammen er dette en spennende, og ganske tynn bok, som anbefales.

kriminalitet

Krim lest i 2020 #2

08 lørdag feb 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

Jeg synes at krim er vanskelig å skrive om. Fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Det spiller en rolle at leseren ikke har kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og når man har lest hele historien er det lett å inkluderer disse tingene i en omtale. Det kan for eksempel være noe fra fortiden eller karaktertrekk hos hovedpersonene. Det kan og være ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og lage samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

Jernblod av Liza Marklund

JernblodJernblod er den ellevte boken om Annika Bengtzon, og også den siste i serien. Jeg var ikke klar over det før jeg kom til slutten, og jeg hadde ønsket meg flere bøker. Men jeg skjønner at det kan være godt for forfatteren å skrive noe annet etter elleve bøker om samme hovedkarakter.

Sjefene har bestemt at papirutgaven av avisen der Annika jobber, Kvällspressen, skal legges ned. Annika synes dette er tøft og lurer på hva hun skal gjøre fremover. Hun er igang med å etterforske et gammelt mord på en ung jente. Mordet var det første Annika dekket da hun startet som journalist, og det er enda ikke løst. Vi møter også Nina fra Rikskrim, som ser nærmere på en kriminell som sitter i fengsel i Sverige. Han er også mistenkt for et mord i Spania, og Nina prøver å finne ut hvordan han kan ha begått mord i to land omtrent samtidig. Thomas, eks-mannen til Annika er fremdeles med i boken, han er ikke helt god i hodet og vi leser hvordan han er feig nok til å leve et liv i offentligheten og et liv privat.

Birgitta, søsteren til Annika, er borte. Det ser ut som at hun har dratt avgårde helt frivillig. De to søstrene har ikke hatt noe kontakt, så Annika blir overrasket når hun får en melding fra Birgitta. Hun snakker med Birgittas samboer, undersøker på jobben hennes og involverer politiet. Men de er ikke så sikre på at det er en sak for dem. Så Annika går på med krum hals, som hun pleier.

Boken ender på en måte som oppsummerer Annikas liv, hvordan det er og hvordan det vil bli og det var litt koselig med noen linjer om fremtiden. Resten av boken er tøff og rå og spennende. Marklund skriver meget bra og Jernblod er like bra som de tidligere bøkene om Annika.

Den tause pasienten av Alex Michaelides

Den tause pasientenDen tause pasienten er mer en thriller enn den er en krim. Men den handler om et mord, og derfor tar jeg den med i dette innlegget. Alex Michaelides er gresk men bor i England. Han skriver også filmmanus. I Den tause pasienten møter vi Alicia Berenson. Hun er pasient på et psykiatrisk sykehus etter at hun ikke bare skjøt mannen sin fem ganger rett i ansiktet, men etterpå også sluttet å snakke. Psykologen Theo Faber er veldig nysgjerrig på Alicia og hvorfor hun ikke snakker. Han søker på en jobb på sykehuset hun er på og klarer gjennom litt manipulering å bli Alicias behandler. Han overbeviser overlegen om å gi han et forsøk på å få Alicia til å bli trygg nok til å bryte tausheten. Og han får den sjansen.

Theo er forteller i boken, sammen med Alicias dagbok. Siden Alicia er taus får vi ikke vite noe om hvorfor hun skjøt mannen sin, men dagboknotatene forteller historien hennes gjennom det hun selv har skrevet ned. Theo er gift og forteller både om livet hjemme og livet på jobben. Etterhvert oppdager han at kona hans er utro. Han blir helt knust, men prøver å finne ut hvem mannen kona hans har et forhold til er. På jobben har han både fremgang og motgang. Han overtaler overlegen om at de skal minke på mengden medisin Alicia tar og når hun blir litt mer klar forsøker han på alle måter å få henne til å kommunisere. Alicia angriper en medpasient og alt blir satt på spill. Men Theo er fast bestemt på at dette skal han få til. Så han kjemper for Alicia.

Denne boken er blitt svært populær. Det er ikke så veldig rart, for den er meget god. Som en god thriller bygger den seg opp til et spennende vendepunkt. Og, den har en meget overraskende slutt. Jeg var litt sånn “hva skjedde nå?” med en gang, før jeg fikk hodet med meg på endringen. Men den skal jeg ikke skrive noe om. Den må du selv oppleve.

Skyggejegeren av Camilla Grebe

SkyggejegerenSkyggejegeren er kåret til årets beste svenske krim 2019 av Svenska Deckarakademin og det synes jeg ikke er noe rart. Den er en meget god kriminalroman. Grebe har bygget opp historien på en ny og uventet måte. Den er delt inn i tidsperioder fra 40-tallet og frem til i dag. Der vi følger kvinnelige etterforskere og får vite mye om hvordan de blir behandlet i politiet. I 1944 var Elsie politisøster. Det vil si at hun for eksempel tok seg av barn som ble pårørende i mordsaker. En dag hun er på jobb finner de en kvinne spikret fast til gulvet, og Elsie blir skubbet ned en trapp og drept.

Datteren hennes, Britt Marie er politi på 70-tallet. Det er fremdeles ingen likestilling blant etterforskerne og hun blir først satt til kontorarbeid. Så blir en ung kvinne funnet myrdet og spikret fast til gulvet. Da begynner Britt-Marie å etterforske på egen hånd. Hun er sikker på at mordet har en sammenheng med mordet på 40-tallet. Men en dag forsvinner Britt Marie. Hun har selv bedt om en permisjon og derfor tar det lang tid før noen tror det har skjedd noe med henne. Mannen hennes forteller den lille sønnen hun etterlater seg at hun har stukket av til Madeira, og det er det som blir konklusjonen.

PÅ 80-tallet skjer det flere mord hvor kvinner er spikret fast til gulvet og politiet ber om hjelp fra psykologen Hanne. Hun hjelper til i etterforskningen frem til hun aviser flørtingen til hovedetterforskeren og han gir beskjed om at de ikke trenger henne lenger. Det er nok større mengde likestilling blant politiet. Men fremdeles ikke slik det er i dag. I nåtiden møter vi etterforskeren Malin. Det skjer igjen at kvinner blir spikret fast til gulvet og problemet er at det umulig kan være samme mann som har myrdet over så mange år. De får treff på en del av DNA som forteller at mordene muligens er begått av far og sønn. Men de står likevel helt fast i etterforskningen. Malin opplever at hennes kvinnelige sjef diskriminerer i forhold til henne, men klarer heldigvis stå på egne ben.

Denne boken handler altså om en serie mord hvor fellesbetegnelsen er spikrene gjennom hendene og en gjenstand skjøvet inn i munnen. Samtidig handler den om likestillingskampen i samme periode og hvordan det har vært å være kvinne i et mannsdominert yrke.

HåndjernBøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Jernblod har jeg fått fra Vigmostad Bjørke, Den tause pasienten av Cappelen Damm og Skyggejegeren av Gyldendal.

Øyevitnet og Skyggespillet av Anna Bågstam

01 onsdag jan 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

ØyevitnetØyevitnet og Skyggespillet er de to første kriminalromanene i den nye serien “Mordene i Lerviken” av svenske Anna Bågstam. Jeg har fått dem som leseeksemplar fra Panta forlag, men det jeg skriver om dem er min personlige leseopplevelse. Øyevitnet ble utgitt i 2018 og Skyggespillet blir utgitt i år.

Harriet Vestberg er ansatt i en administrativ stilling innen det svenske politiet. Jeg vet ikke om vi har den typen stillinger i Norge. Det er både deler av en etterforskning hun kan være med på, og ikke. Hun jobber med grov kriminalitet, er med på forhør og å etterforske mord. Men hun kan ikke jage kjeltringer eller være med på det som kalles operative oppdrag i boken. Harriet er likevel en person som ikke viker unna utfordringer, så hun drar til der mordet er begått, snakker med folk og gjør det hun kan for å finne ut av hvem som er morderen. Selvfølgelig, ville jeg nesten si. Det er klart hovedpersonen i en kriminalroman er proaktiv og gjør ting sjefen kanskje ikke helt er enig i.

Arbeidsplassen hennes er en politistasjon i Lerviken, ved Ôresund. Der bor faren hennes og han har blitt litt glemsom og rørete. Så hun har flyttet for å ta seg av ham, samtidig som det å jobbe med grov kriminalitet var noe hun hadde lyst til. Når det er sagt, så lengter hun av og til tilbake til Stockholm og arbeidet med unge lovbrytere. Spesielt fordi hun ikke helt får det til med alle hun jobber med. Hun føler seg holdt utenfor og at noen av kollegene hennes ikke helt ser på henne som en politi – mer som en kontoransatt. Sjefen er også utfordrende, men det forholdet kommer seg etterhvert.

Disse to bøkene inneholder begge en virkelig spennende historie. Jeg kan ikke skrive så detaljert om det, siden detaljer i en krim ofte er ting en ønsker å finne ut av selv. Og delvis fordi du gjerne ikke vil vite så mye om bok to, før du har lest bok en. Så jeg skal først og fremst begrense meg til opplysninger som står bak på bøkene og som ikke ødelegger for historien. En viktig del av bøkene er at i slutten så får du en skikkelig cliffhanger. Historien i neste bok starter i slutten på den forrige, og fordi det gjør det i bok to, Skyggespillet, og, så gleder jeg meg allerede til bok tre. “Dessverre for meg” kommer Skyggespillet ut i 2020, så jeg må vente en stund før jeg får lest bok tre. Men det er også et godt tegn at jeg allerede gleder meg til Bågstam skriver neste bok! (Det som står i slutten om noe som er en stor del av historien i neste bok blir gjentatt i boken det gjelder, så du trenger ikke huske det).

I Øyevitnet har Harriet nettopp flyttet, så noe handler om hvordan hun finner seg til rette og om problemene med faren hennes. Også frustrasjoner over at broren ikke stiller opp slik hun synes han bør og forholdet til venninnen Lisa får plass. Bågstam bygger en verden rundt Harriet og det er en fin del av bøkene. En kvinne blir funnet brutalt dept allerede dagen etter Harriet flytter. Mordet er full av spesielle detaljer og Harriet, som har vært på besøk i Lerviken hos faren sin, i hele oppveksten, kjenner kvinnen det gjelder, og mannen hennes. Hun opplever at noen snakker med henne fordi de vet hvem hun er, men også at noen har mørke hemmeligheter hun ikke ante noe om. Det er ikke alt i Lerviken som er så idyllisk som det hun trodde det var.

I neste bok, Skyggespillet blir en kvinne kidnappet, og i etterforskningen finner en opplysninger som kan sammen med et mulig terror-nettverk. Det skal holdes et stort møte som samler politikere fra hele EU, og dette er ikke noe Harriet kan være med på. Så hun kan derfor etterforske i skyggene og finner selvfølgelig ut ting kollegene hennes ikke finner. En blir litt irritert på Harriets vegne når de andre ikke aksepterer henne. Så derfor heier en ekstra på henne når hun gjør viktige oppdagelser. Akkurat slik det skal være i en god kriminalroman.

Jeg synes Øyevitnet og Skyggespillet er godt skrevet. De er både spennende og underholdende. Selv om mordene kan være grove er bøkene hyggelige og passer derfor godt også til de som ikke synes noe om blodige detaljer. Etterforskningen er intelligent, det er min favoritt, fremfor rent polititeknisk. Jeg liker å ha en dyktig etterforsker i hovedrollen, gjerne en som må gå mot strømmen og kjempe for sin plass. Lerviken blir levende for oss fordi Harriet kjenner folk der og kan introdusere dem for oss. Hun opplever etterhvert også kjærligheten, og selv om den kanskje ikke er bare enkel, så er den med på å gjøre Harriet til en tredimensjonal karakter og historiene i bøkene bedre. Øyevitnet og Skyggespillet anbefales!

God krim lest i 2019 #4

27 søndag okt 2019

Posted by in Krim, Thriller

≈ Leave a Comment

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget. Du finner det i begynnelsen av alle innleggene om krim lest i 2019.)

Den stille uke – Sven Petter Næss

Den stille uke er debutromanen til Næss. En meget god debutroman. Hovedpersonene og Kripos-etterforskerne Harinder Singh og Rachel Hauge blir sendt til Elvestad for å etterforske mordet på Axel Davidsen. Sistnevnte er den unge arvingen til Elvestads rikeste og mektigste familie. Samtidig som Kripos-etterforskerne ankommer byen blir en lokal politimann betalt av Davidsen-familien for å både etterforske og stikke kjepper i hjulene for Kripos hvis de kommer for nær ubehagelige sannheter. Singh er halvt inder og opprinnelig fra Elvestad, men han skyr byen som pesten på grunn av hva som skjedde da han var en ung mann. Dette er første gang han er tilbake. Hva som skjedde og hvorfor det har gjort at han ikke har reist tilbake får vi vite mer og mer av underveis.

I forordet til boken har vi fått høre om en ung kvinne som er hengt opp på kjøttkroker og torturert til døde. Hun har en stemme mens hun hører noen grave graven hennes. Jeg liker vanligvis ikke når de døde “snakker. Men det er ikke å komme bort fra at dette forordet gir boken en ekstra uhyggelig dimensjon. Vi finner fort ut at nesten to år tidligere forsvant en ung jente, som også var en av Axels venner, uten et spor. Og vi kobler de to tingene sammen. Ikke alt tyder på at vi har rett i den antagelsen

Den stille uke er en god krim. Den føles ganske tradisjonell, men godt dokumentert politiarbeid. Det gjør den også til en meget god debut, det skal noe til å få alt dette riktig fra starten av et forfatterskap. Det skjer mye spennende underveis i boken og den har også en flott spenningskurve mot slutten. Jeg hadde ventet at Næss var politimann utfra de tekniske beskrivelsene i boken, men han jobber med data. Så jeg tipper på at han har hatt gode kilder når det kommer til politiarbeid. Denne boken anbefales.

Judasskuddet – Jørgen Jæger

Jeg er virkelig glad i kriminalromanene til Jørgen Jæger. Judasskuddet er nummer 12 i rekken, så her er det mye god krim å ta av. Et judasskudd er når noen setter en overdose narkotika på en annen. En måte å straffe for foreksempel tystere. Det tar sin tid før politiet skjønner at dette ikke er overdoser. Men når det skjer blir det en travel jakt på den som står bak.

I Jægers univers finner vi politioverbetjent Cecilie Hopen og tidligere lensmann Ole Vik. De hører hjemme i Fjellberghavn, et sted jeg har plasser oppover på Vestlandskysten. Ole Vik er forlovet med tidligere politisjef Marte som ligger i koma etter en eksplosjon i forrige bok. Derfor må Ole ta seg av barna hennes og blir litt hindret i alt han ønsker å gjøre. Han har et firma som jobber med sikkerhet i tillegg til at han er privat etterforsker. Foreldrene til en narkoman jente ber ham om hjelp til å finne datteren og da etterforsker han og Cecilie egentlig samme sak. Ole Vik hadde en datter som døde av en overdose. Så snart vi får vite det forventer vi oss at hennes sak skal være forbundet med denne etterforskningen, og det er klart den er det.

Jæger skriver virkelig god krim. De er enkle og full av mennesker en skulle ønske man kjente. Men det skjer temmelig grov kriminalitet i og rundt Fjellberghann. Det minner meg litt om TV-serien “Midsummer murders”. Både med karakterene som bor der og med alle mordene som skjer. Men sånn blir det vel når man plaserer politietterforskerne sine på et bestemt politikontor. Det er lettere for de som skriver om Kripos-etterforskere å flytte seg rundt fra sted til sted.

Menneskehunger – Jørgen Brekke

Med Menneskehunger, som er Brekkes åttende kriminalroman, stiller Jørgen Brekke seg fint opp i samme kategori som Jørgen Jæger. Vi har en trivelig politietterforsker som setter i gang med etterforskning så snart det skjer et mord. Brekkes etterforsker, Odd Singsaker, har etterhvert blitt en godt voksen mann med en amerikansk kone og en liten datter. Handlingen er lagt til et kjent sted, her Trondheim, og Singsaker er akkurat ferdig med pappapermisjonen.

En stor forskjell er at Brekke ofte legger til en sak fra tidligere tider som får betydning for dagens etterforskning. I denne boken oppdager arkeologer et skjelett fra 1200-tallet under en utgravning. Men morgenen etter er det ene lårbenet byttet ut med ett som er helt nytt. Det blir selvfølgelig oppstandelse. Rett etterpå blir en restaurantanmelder funnet drept. Han mangler hele det ene benet. Morderen dreper etterhvert flere mennesker. Men det mest skremmende for Singsaker er at han oppdager en blodflekk i vognen til datteren. Han får testet blodet og det kommer fra den drepte resturananmelderen. Singsaker blir selvfølgelig redd for både datteren og ektefellen. Samtidig som han gjør alt han kan for å finne morderen må han derfor også tenke på familien.

Jeg er veldig glad i Brekkes kriminalromaner og gleder meg alltid til den neste. Det er noe med sammenblandingen av tidsepoker, en eldre politietterforsker med en ung familie og ikke minst Singsakers intelligens som treffer meg. Bøkene fortsetter historien om Singsaker, men er ellers helt uavhengige av hverandre og kan leses i den rekkefølgen man ønsker.

Terapeuten – Helene Flood

Terapeuten er en psykologisk thriller av norske Helene Flood. Jeg ville bare understreke det, for jeg trodde forfatteren var amerikansk. (Til jeg leste boken, som har handling fra Oslo). Flood er psykolog og det samme er Sara, som er hovedpersonen i Terapeuten. Hun bor i et gammelt hus sammen med mannen sin Sigurd, som er arkitekt. Huset er under oppussing og Sara er etter Sigurd fordi han ikke gjør noe i huset. Så forholdet dem i mellom er noe lunkent.

Sigurd har dratt avgårde på hyttetur med noen kamerater. Så Sara er alene i huset. Hun tar imot ungdommer i et rom over garasjen der hun har kontor, og irriterer seg over kaldt bad og uferdig hus. Men så kommer ikke Sigurd hjem. Kameratene forteller at han ikke kom på hytteturen og arbeidskollegene hans har ikke sett han. Sara melder han savnet hos politiet. Men føler seg mistenkeliggjort og lite ivaretatt. Hun opplever at ting har flyttet på seg i huset og er redd det er noen som bryter seg inn om natten. Men politiet finner ikke noen spor og hun føler ikke at de tror henne.

Dette er en meget spennende thriller, der grunnlaget blir lagt helt i begynnelsen av boken. Det kryper kaldt nedover ryggen min når Sara er alene i et hus med skumle lyder og jeg er veldig glad dette er en bok og ikke virkelig. Terapeuten ble solgt til 23 land før den ble utgitt i Norge, så dette er helt klart en fantastisk bok. Den anbefales alle som kan tenke seg noe skummelt i høstmørket.

Blodørn – Helge Thime-Iversen

Helge Thime-Iversen skrev kriminalromanen X i 2013 om en norsk seriemorder. Det var en helt fantastisk kriminalroman, så jeg hadde litt for høye forventninger til Blodørn. Denne siste boken er et lukket-rom-mysterie og selv om den er meget spennende har ikke Thime-Iversen helt mestret å bygge et troverdig univers.  er gitt ut som e-bok på eget forlag.

Kriposetterforsker Njaal Natland (som også er hovedpersonen i X) blir invitert på en kombinert ferietur og utfordring om å løse tre mysterier. Sammen med syv andre skal han til en øde og værutsatt øy utenfor Måløy hvor de skal være til de har funnet ut av det hele. Gjestegården de skal bo på er et tomt hus, uten strøm, med andre ord med levende lys og fyr i peisen. De finner tre nummererte pakker og et velkomstbrev som inneholder instruksjoner for oppholdet.

Samtidig forteller Thime-Iversen en historie fra krigens dager og vi venter at de to fortellingene skal møtes. Jeg ga Blodørn en firer på terningen så jeg likte deler av boken. Men jeg syntes ikke det lukkede-rom-konseptet fungerte helt. Det ble for uvirkelig. Jeg kunne ikke klare å plassere det i det virkelige samfunnet og det er kanskje ett av kriteriene jeg setter på god krim, eller en god thriller. Man må tro på det som står der. Og det gjør jeg dessverre ikke her.

Magdalenahuset av Rita Aslesen

14 onsdag mar 2018

Posted by in Bøker, Krim

≈ Leave a Comment

Tags

, , , , ,

Jeg har lest Magdalenahuset, som er en virkelig god krim skrevet av Rita Aslesen. Den kommer ut på Publica 12. april i år.

Renate Minde er politi i Bergen og har nettopp blitt skilt fra mannen sin. Hun befinner seg på et sårbart sted i livet da hun får telefon fra tanten sin i Mandal. Fortvilet ber tante Magdalena henne komme til Mandal med en gang. Drevet av dårlig samvittighet for ikke å ha besøkt tanten på lenge får Renate fri på jobb og drar til avgårde. Vel fremme finner hun tanten overfalt utenfor huset. Det blir starten på en etterforskning rundt hva som har skjedd med henne.

Bekymringen landet som et frø i varm og fuktig jord, det vokste i rekordfart.

Renate vokste opp i tantens hus; Magdalenahuset i Mandal, men etter at moren tok livet av seg da Renate var 18 har hun ikke ønsket å være der så mye. Det er et hus med både gode og vonde minner, de vonde ønsker hun å holde avstand til. Etter overfallet på tanten kommer mye tilbake. Renates finner gamle brev og går tilbake i historien for å prøve å forstå. Politiet etterforsker også, men det er først og fremst Renates undersøkelser vi følger.

Nå må hun ta tak i både minnene og spørsmålene rundt hva som har skjedd med tanten. I tillegg blir en skotsk kvinne, som var i Mandal for å fortelle hemmeligheter om sin oldefar, drept. Han hadde et stort sommerhus som heter Risøbank, i Mandal, før andre verdenskrig. Dette er et virkelig hus i Mandal og lorden en mann som har levd. Ryktene går om en skatt han etterlot seg der, men de fleste tar det for en vandrehistorie. I Mandal møter Renate den hyggelige politimannen Trond Kleven og sin kusine Liv. I tillegg har hun noen naboer vi får høre mer om og en hyggelig bibliotekar.

Boken begynner med en prolog der noen må dra fra Mandal i hui og hast før krigen. Men vi får ikke vite hemmeligheten bak i klare ord. I det hele er Aslesen flink til å legge igjen spor både i prologen og i resten av historien. Mistanken dras i en retning, men så får vi vite noe nytt og begynner å lure på om ikke det heller er en annen som er skyldig. Jeg klarte ikke gjette slutten, og det tror jeg ikke heller du vil. Samtidig er ikke slutten urealistisk, det er mye som faller på plass. Gjennom boken hører vi stemmen til morderen, han er frustrert og drevet. Vi prøver å gjette hvem det er, men så snart en tror en har løst det kommer det opplysninger som ikke stemmer helt med det en tror.

Aslesen har et nydelig språk. Jeg har notert meg flere setninger jeg virkelig likte. Samtidig legger hun til små detaljer som gjør at man helt klart ser for seg det hun beskriver.

Frisk høstluft ség i jevne drag inn mot sengen, luften gav bevegelse til de hvite bomullsgardinene. De snodde seg dovent langs blendingsgardinen og nedover den lysegrå panelveggen.”

“… hentet favorittkoppen merket “Verdens beste farfar” og slapp oppi en sukkerbit fra den lille porselensskålen med lokk som stod i vinduskarmen.

Ofte når jeg leser krim er det drivet og jaget på en løsning som blir det viktigste, men i denne boken er setningene like viktige. Magdalenahuset er virkelig spennende men også veldig vakker. Det poetiske språket tilfører en ekstra dimensjon til boken. Jeg håper virkelig dette er første bok i en serie. Jeg har lyst til å lese mer om Renate Minde og jeg har lyst til å lese mer av forfatterens særpregede språk. Aslesen har heldigvis lagt inn i historien detaljer som gjør at en mistenker hun vil skrive flere bøker, i hvert fall håper jeg at det er det hun vil.

Magdalenahuset er Rita Aslesens debutroman, og en skikkelig god debut. Historien er fra Mandal der Aslesen bor (ikke så langt fra der jeg bor) og det merker man. Både har hun kjærligheten til småbyen og hun tilfører lokale detaljer, om noe omskrevet. Som Edgars bakeri i Mandal som har blitt til Edwins bakeri i boken. Der, på bakeriet, er hovedpersonen ofte og en kan bli sulten av mindre enn noen av beskrivelsene. Spesielt fikk jeg lyst på horn med ost og skinke og piffi, varmet i mikrobølgeovnen. Det er det lenge siden jeg har spist.

Jeg anbefaler Magdalenahuset både for spenningen og for språket. Dette er en forfatter å holde øye med.

… at lokalavisen hadde så lite lesestoff at om man kastet den opp i været, rakk man å lese innholdet mens den dalte ned mot bakken.

Jeg har fått Magdalenahuset av Forlagshuset Vest.

Guden av Jørgen Jæger

12 tirsdag sep 2017

Posted by in Krim

≈ 9 Comments

Tags

, , , , , ,

Guden er skrevet av den kjente bergenske kriminalforfatteren Jørgen Jæger. Den er bok nummer ti i serien om Ole Vik. Jeg har ikke lest de aller første bøkene, bare de fire siste. Men det må jeg gjøre. Jeg synes de fire siste bøkene har gitt meg glimrende lesestunder i sterk spenning.

I Guden er vi tilbake i Fjellberghavn og møter straks en stor terrorhendelse. Noen har satt en dumper foran garasjen på politihuset, samtidig som en Volvo sperrer ytterdøren. Politiet får en telefon hvor det hevdes at bilen og dumperen har bomber i seg, så politiet må bli hvor de er. Snart høres det skudd fra torget der folk er samlet for å høre ordføreren og reiselivssjefen komme med en kunngjøring. Cecilie og politibetjenten Jostein Vågenes rappellerer ned fra et vindu, nesten samtidig som de kan høre det smelle i banken. Noen har sprengt minibanken!

Dette blir en stor og komplisert etterforskning. Ole Vik er ikke lenger lensmann, han har startet sitt eget firma. Men da samboeren hans, politistasjonssjef Marte Mellingen er en av dem som blir skutt på torget har han fire barn å ta seg av. Så det blir ikke noe jobbing. De drar også frem og tilbake til sykehuset for å besøke henne, men hun er sterkt skadet og i koma. Ordføreren er også skutt, og Cecilie og Kripos, som har kommet for å hjelpe, prøver å etterforske både terroraksjonen og å se på om noen kunne ha grunn til å late som dette var en terroraksjon for å ramme ordføreren.

Cecilie ble sykemeldt i sist bok og det er bare så vidt hun har kommet seg i jobb før hun får slengt alt dette i fanget. Men Kripos kommer med en ny politistasjonssjef; Petter Engh, noe som tar mye fra Cecilies skuldre. Jostein er ved Cecilies side og man kan ane at det er en tiltrekning der som kanskje kan utvikle seg. Men samtidig er alt som skjedde med den tidligere samboeren hennes sterkt til stede for Cecilie.

Litt etter litt samler politiet bevis på overvåkingskamera og hos vitner. Det blir klart at noe kan ha sammenheng med spillavhengighet og vi leser innimellom tankene til en person som tydelig er spillavhengig. Men ingen kunne forestilt seg det intrikate og fantastiske historien Jæger har skapt i Guden. Her har du spenning i alle former, fra terror til kidnapping til russisk mafia. Selv om en prøver så godt en kan klarer en ikke overliste Jæger og hvor godt han har gjemt sporene i historien. Jæger er veldig dyktig til å få flettet inn flere historier i hovedhistorien og å holde trådene stramt i hånden til siste slutt. Bøkene er skikkelig actionfylte, samtidig som Jæger unngår å beskrive mordofre og lignende med blod og utbroderte skader. Jeg hadde Monster som klar favoritt blant Jægers bøker, men den ble overgått av Guden. Her er et utrolig mye å glede seg til!

Guden har jeg fått av Juritzen.

Lille Linerle av Myrjam Bjerkli

03 mandag apr 2017

Posted by in Bøker, Krim

≈ 23 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , ,

Det er en bok som har fått utrolig gode kritikker i det siste. Jeg har sett flere krimblogger (og andre blogger) skrive om den, og tenkte det var en bok jeg burde lese. Jeg er tross alt veldig glad i krim. I litteraturstudiet jeg tar har jeg lest en bok som heter Blodig Alvor av Hans H. Skei, den handler om kriminallitteraturen i Norge. Der har jeg lest om hvordan krimromaner skaper orden for oss i en uoversiktlig verden. Den slemme får sin straff og vi kan sove godt om kvelden.

Lille linerle av Myriam H. Bjerkli er ikke blant bøkene Skei skriver om. Jeg begynte på den om kvelden, på sengen, som jeg bruker å gjøre med krim. Og jeg fullførte den klokken 4 om morgenen helt ute av stand til å legge den fra meg. Resten av natten tenkte jeg på handlingen. Dette er ikke en roman som skaper orden for deg, dette er en roman som river og sliter i deg og ber deg våkne opp og selv være med å ta den som er slem.

Marie er syv år den dagen hun blir kidnappet. Resten av sin barndom tilbringer hun i en mørk kjeller sammen med en voksen mann. Vi får vite en god del av det hun tenker og får beskrevet, i forsiktige ord, hva som skjer med henne. Tilbake sitter en mor som savner barnet sitt. Hun blir et lett bytte for en mann som ingen burde være sammen med. I det hele er det flere skadde barn i denne boken, barn som har blitt voksne og som ikke har bearbeidet det som var.

Jeg har mailet litt med forfatteren etterpå. Egentlig snakket jeg med en annen i forlaget. Men jeg tror han syntes det var bedre jeg snakket direkte med henne. Jeg var så istykkerrevet etter å ha lest boken at jeg ikke kunne se hvordan jeg kunne anbefale den til noen som helst. Jeg var redd for å såre og skade og dette skrev jeg til henne. Men Myriam fikk meg til å åpne øynene for det som er utenfor min egen lille verden. For det finnes barn som lever i kjellere. Som blir mishandlet i årevis, enten hjemme i det som skulle være deres trygge hjem, eller i kjellere hos den som kidnappet dem. Det finnes barn som er ofre for menneskehandlere og som lever i en eller annen form for slaveri. Det finnes barn som flykter fra sin verden, bare for å komme til et kaldt samfunn hvor de blir plassert på asylmottak. De får ingen hjelp for traumer eller behandling for indre sår på samme måte som vi ville gitt det til våre egne barn. Det finnes en stor mengde barn som forsvinner fra asylmottak hvert år. Barn ingen leter etter. Barn som bor på gata, eller som har havnet i et nettverk av menneskehandlere og misbrukere. Det finnes voksne som har blitt monstre etter selv å ha vært ofre for mishandling som barn. Det finnes slike monstre som fortsetter mishandlingen fordi det er det de har lært.

Det finnes voksne som slår barn, som drikker slik at barna blir skadet av det, som forlater, svikter og sårer. Det finnes så mye vondt her i denne lille verden vi bor i. Så hva gjør vi med det? Min første innskytelse var til å krølle meg sammen til en ball og ikke se. Ikke ville. Men jeg er heldigvis ikke skapt slik. Det skulle noen ord fra Myriam til for at jeg våget, men jeg har åpnet øynene. Vi har en sønn fra Afghanistan, og er med på å hjelpe barn i Russland. Så det er ikke slik at jeg har vært blind for det som skjer. Det er mer det at jeg har brukt litteraturen som en flukt fra det som gjør vondt, og at jeg ikke ville at de to verdenene skulle møtes. At litteratur skulle bli noe annet enn en reise bort fra det som gjør vondt.

Myriam H. Bjerkli skriver utrolig godt. Hun har fullstendig kontroll på ord og setningstrukturer, på litterære effekter og alt annet som gjør en tekst både meget godt skrevet og fullstendig umulig å rive seg løs fra. Hun har fått seksere på terningen av flere bloggere, og blir lovprist av flere og flere etterhvert som boken når frem til dem.

Anbefal denne boken. Si til alle dine venner at de må lese den. Be bokhandelen eller biblioteket din bestille den til deg. Gi den i gave til en venninne. Jeg tror alle vil takke deg for det. MEN, husk å si at dette blir tøft. Si at du er der for å snakke om det etterpå. For det kan bli nødvendig.

Lille Linerle har jeg fått av Liv forlag, men det jeg skriver er min egen mening.

På overflaten flyter vannliljene

30 torsdag mar 2017

Posted by in Bøker, Krim

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , ,

I dag har jeg vært på Egersund bibliotek og hørt Frode Eie Larsen snakke om sitt forfatterskap og om sin siste bok På overflaten flyter vannliljene. Det var ikke så mange som tok turen til biblioteket i dag, men det gjorde også settingen nærere og det var lettere å stille spørsmål og å snakke om krim generelt. Dette er Larsens 6 kriminalroman, men de to første han ga ut Hemmeligheten og Frostrøyk er slått sammen og utgitt i en litt revidert utgave.

Hovedpersonen i bøkene er politimannen Eddi Stubb og han har etterhvert fått med seg kollega Kari Danielsen. I begynnelsen handlet de også mye om journalist Oscar Myhre, og Larsen fortalte i dag at han for hver bok har skiftet fokus fra Oscar til Eddi. For oss som har lest alle bøkene er det veldig tydelig. Det er også tydelig hvor mye bedre Eddi passer til Larsens skrivestil, og ikke minst til hans utvikling språklig sett. Dette var et tema da vi møtte han i dag og han er åpen om at språket ikke var like godt fra begynnelsen av. Det har imidlertid blitt veldig godt, han sier at han ønsker å skrive vakkert. Med andre ord at språket skal oppleves slik. Han siterte Liv Gade på at det skal være “lommer av lykke” innimellom i en historie, og oppfordret oss, som også hun gjør, til å lese sakte. Til å nyte nettopp det språklige og det kunstneriske. Ikke bare i hans egne bøker.

På overflaten flyter vannliljene etter at et lik er kastet i vannet og ringene er borte. Politiet får en bekymringsmelding fra en nabo som har hørt Larviks håndballtreners hund bjeffe hele dagen. Politiet tar seg inn i huset og finner en hund som er ivrig etter å komme ut. To ganger slipper den avgårde og begge gangene drar den rett til Bakkanetjønn. Etter den andre gangen sender Eddi en dykker uti og der finner de håndballtreneren. En kvinne blir funnet i Farriselva, hun har vært savnet i et halvt år og de fleste hadde innsett at hun måtte være død. De er ikke i utgangspunktet noen sammenheng mellom de to. Til de finner ut at hun var elskerinnen til sjefen i Larvik håndballklubb. Larsen var event manager i Larvik håndballklubb i ett par år, men den klubben en møter i boken har ikke så mye med virkeligheten å gjøre forstår man. Ikke minst ved mengden drap og mistenkelige personer.

Det er et spennende plott i denne boken. Men samtidig et ganske gjennomsiktig ett. Du ser hva det gir seg ut for å være, men klarer ikke henge sviket på noen før helt i slutten. Han som dreper er helt tydelig psykisk syk. Han hører skogen snakke med seg i hele historien og skogen bekrefter for ham at han må myrde. I slutten får vi forklaringen bak og ser at det er andre som har sveket, som burde ha fortalt sannheten. Her synes jeg Larsen kunne brukt mer tid, og fylt ut historien mer rundt disse personene. Men delen der denne syke personen snakker med skogen er fin. Han går, lange turer, og vi ser at det er sykdommen hans som jager han ut i skogen. Jeg ville likevel gjerne fått mer om denne personen. Ikke hvem han er, det er fantastisk skjult for oss frem til Larsen vil at vi skal se det. Nei, bare mer slik at vi lærer han bedre å kjenne og blir mer involvert i karakteren.

De er spennende krimbøker Larsen skriver. Men ikke voldsomme, blodfylte og grusomme. Han hopper over de “ufyselige” detaljene og lar oss få den intellektuelle gåten og ikke det groteske ved mord. Dette gjør at bøkene hans har potensiale til å nå ut til mange flere enn dem som leser han i dag. Jeg jobber på bokhandel (tidligere på biblioteket), og veldig mange spør om “grusomhetsnivået” i krim. Dette er ikke grusom krim. Her får du spenningen, du får en ekte “whodunnit?”. Det vil si en historie hvor hvem som har gjort det er selve hovedspørsmålet. I tillegg er historien godt skrevet, og som nevnt, skrevet i et godt språk. Med andre ord, den oppfyller mange krav til en bok du vil sette stor pris på.

Jeg har skrevet om Hemmeligheten, Frostrøyk og Jordtårer. Noen få ord om Englefjær og om Du skal lide. Jeg ser at jeg har bemerket utviklingen i språket, og at Larsen gjerne lar mistanken falle på en annen en den som er skyldig. Måten han gjør det på minner meg stadig om Harland Coben, og jeg vet at Larsen liker den forfatteren. Det blir spennende å følge han fremover og se hvilken vei han vil føre karakterene. I denne siste boken skjer det ting med hovedpersonene også. Det er svært positivt fordi det gir oss et mye mer tredimensjonalt bilde av de som skal bære historien. Ikke de at de ikke har hatt kjøtt på beina før, men det ble mer ekte denne gangen. Mer virkelig. Som du sikkert har forstått bør du lese disse bøkene. Du kan gjerne starte med denne, men aller helst med Du skal lide. Men det er ikke sånn at du må lese alle bøkene for å komme inn i historien.

På overflaten flyter vannliljene har jeg fått av LIV forlag, og siden Frode Eie Larsen er markedsansvarlig i forlaget, i praksis av ham selv.