Tag Archives: politi-krim

Krim lest i 2021 #2

15 torsdag jul 2021

Posted by in Ukategorisert

≈ 2 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , ,

To av bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Så ble det kaldt har jeg fått av Liv forlag og Torsdagsmordklubben av Gursli Berg. De to siste siste; Passenger to Frankfurt og Beatrice har jeg lånt på biblioteket. Disse krim-innleggene er ment å handle om det jeg har lest i år. Men jeg har noen bøker jeg leste i fjor som jeg ikke har skrevet om, og som jeg synes fortjener å bli nevnt.

crime

Passenger to Frankfurt – Agatha Christie

Passenger to FrankfurtPassenger to Frankfurt er kanskje den rareste boken jeg har lest av alle Agatha Christies bøker. Den er ikke en krim, og kan vel kalles en thriller. Men kunne nesten også kalles en dystopi/sci-fi. I forordet kaller Christe den en fantasi, og det er det jammen.

Den handler om verden på 70-tallet og om en ungdomsbevegelse som drives av mektige krefter. De bygger på ideer om den ariske rase og ender opp med å styre flere land i Sør-Amerika. Men de finnes også i Europa og USA. I England er det en gruppe diplomater og viktige menn (politikere og adel) som prøver å sloss mot dette «ungdomsoppgjøret» og det er først og fremst deres kamp vi følger.

Opp i dette havner diplomaten sir Stafford Nye. En mann med humor som menn i «høyere kretser» er litt usikker på. Han treffer på spionen Mary Ann på en flyplass og ender opp med å kjempe sammen med henne. Men på hvilken side?

Alt er veldig ullent og uklart helt frem til slutten av boken. Ingen vet egentlig hva de sloss mot eller hva som egentlig skjer. Mot midten hadde jeg nesten gitt opp hvis det ikke var for prosjektet med å lese alle Christies bøker. Rar var boken hvert fall, men også for uklar. En vet på en måte ikke hva det er en leser eller hva man leser om, så dette var ikke en bok etter min smak. Det dreide seg for mye om politikk og spionering, uten resultat. Med andre ord, absolutt ikke blant mine favoritter.

Torsdagsmordklubben – Richard Osman

Torsdagsmordklubben er den første kriminalromanen til Osman. Han er ellers kjent som komiker og programleder på BBC. Vi blir med Osman til en luksuriøst landsby for eldre, Coopers Chase, der det bor en gjeng fantastiske karakterer. De har en klubb, Torsdagsmordklubben, som prøver å løse gamle uløste mordsaker. «Joyce er tidligere sykepleier, Ron er eks-fagforenings-leder, Ibrahim er en pensjonert psykiater, og den hemmelighetsfulle Elisabeth var spion i sine yngre dager.» Tidligere førstebetjent Penny Gray har skaffet dem politimappene til de ulike sakene, men nå er hun dessverre blitt dement og har havnet i koma.

Da det skjer et mord i landsbyen, på mannen som har bygget husene de bor i, konsentrerer de seg helt på å løse det, helst før politiet. Ikke så lenge etter blir den hovedmistenkte drept og politiet skjønner ikke hvordan det henger sammen. Pensjonistene samarbeider etterhvert med politiet da de viser seg at de klarer å grave frem den ene opplysningen etter den andre før de lokale politibetjentene. Spesielt er Elisabeth ressursfull og har mange kontakter. Da de får vite at kirkegården må rives for å gi plass til en utbygging av senteret setter de seg på bakbeina, og jobber hardt for å finne en løsning som beskytter kirkegården.

Dette er en humoristisk og koselig krimroman. Den handler om mord og etterforskning, men den handler like så mye om forholdet mellom de eldre, livene deres og hvordan de har det på Coppers Chase. Osman skriver virkelig godt og boken er godt oversatt. Dette skal bli den første av fire bøker og jeg ser at den neste: Mannen som døde to ganger allerede er på planen til Gursli Berg forlag.

Beatrice – Lina Bengtsdotter

BeatriceBeatrice er den tredje boken i serien om politietterforsker Charlie Lager. De to første het Anabelle og Francesca. Charlie Lager er en av de mange litterære politietterforskerne som har problem med alkohol. Men hun holder seg på beina og er dyktig i jobben sin.

De tre kriminalromanene har handlet om helt separate krimsaker, men de skjer alle i Gullspång, en liten by utenfor Karlstad. Dette er det samme stedet som Charlie vokste opp sammen med sin spesielle mor. (Og hvor Lina Bengtsdotter selv er fra). Charlie var utsatt for omsorgsvikt og har mange demoner i forhold til oppveksten og stedet hun vokste opp som vi får lese om i bøkene. Så denne serien er en blanding av en ren krimserie og en oppvekstroman.

I Beatrice blir en ung jente kidnappet og Charlie leder etterforskningen. Saken er i selvsagt alle avisene og lokalbefolkningen gjør det de kan. Men saken er vanskelig, selv Charlie finner flere spor fører de ikke til noe. Hun begynner å få mistanke at selv foreldrene lyver om hva som har skjedd.

Jeg liker denne serien. Bøkene er ganske tynne og historiene er ganske rett frem, selv om alt det personlige for Charlie tar like stor plass som etterforskningen. Charlie er en likendes person, hun sliter med det hun har opplevd i barndommen og ikke alt hun gjør er like lurt. Men man får godhet for henne likevel. Bøkene er selvstendige når det gjelder krim-delen, men jeg anbefaler likevel at du leser dem i rekkefølge på grunn av historien til Charlie. Jeg tror det må være ganske forvirrende å havne midt i den fortellingen.

Så ble det kaldt – Frode Eie Larsen

Så ble det kaldt er en meget god kriminalroman. En forrykende og utmerket god krim med utrolig godt sammensydde handlingstråder. Den er lett å lese, har god flyt, og virkelig spennende fra begynnelse til slutt. Den har korte og effektive kapitler med god driv. En bok det er vanskelig å legge fra seg.

Boken handler om en kidnapping. Stubb finner spor som sender ham til Paris og etterhvert får vi vite hva som skjedde der i 1978. Som i flere av bøkene sine går han tilbake i tid for å vise oss hva som er grunnen til handlingen.

Persongalleriet er rikt og mangfoldig. Man møter karakterer som er redde, som er sårbare, og som føler på det å stå utenfor. Men også den andre ytterligheten; en hevnlyst som tar kontroll over hele livet. Man møter karakterer med styrke og pågangsmot, men som også lever helt ordinære liv. Felles for alle karakterene er at de er troverdige. Jeg tror på livet deres, sammensetningen av følelser og på hva som driver dem. Eie Larsen har virkelig fått til hovedkarakteren Eddie Stubb, med sine lyter og sine gode egenskaper. Han er en troverdig figur som fungerer godt sammen med resten av persongalleriet.

Eie Larsen har hatt en distinkt utvikling som forfatter. Språket og spenningsoppbyggingen har blitt bedre bok for bok. I Så ble det kaldt imponert språket virkelig. Det er blitt enda bedre enn sist bok. Eie Larsen skriver konsentrert, direkte og særpreget, samtidig som en føler på en sårbarhet i noen av beskrivelsene.

I denne siste boken lar han oss oppdage hva som ligger bak en kidnapping på en utspekulert og meget spennende måte. Lag for lag finner vi løgn og svik, samtidig som hovedpersonen Eddie Stubb leter etter hvem som står bak. I Så ble det kaldt finner du få dødpunkt. De mange handlingstrådene henger sammen, og har sin funksjon i den overordnede fortellingen. Til sammen gir de en god opplevelse av spenning og en solid kriminalroman. Eie Larsen vant Sølvkniven for denne boken. (Jeg sitter i juryen og dette skrev jeg som begrunnelse for at dette var vinnerboken).

Krim lest i 2021 #1

31 mandag mai 2021

Posted by in Bøker, Krim

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Det meste jeg lese av krim er bøker jeg får som leseeksemplar fra ulike forlag. Forbrukerrådet har satt lys på denne typen samarbeid og krever at bloggere nå merker innlegg der en har fått bøker helt i begynnelsen. Før var det mest vanlig å skrive dette i slutten av innlegget. Det er viktig for meg å følge reglene, samtidig som det også betyr noe å presisere at forlagene ikke har hatt noen innvirkning på det jeg velger å skrive. Under finner du bare mine personlige meninger. En femte årstid og Det sorte fåret har jeg lånt som lydbok fra NLB, Assistenten og Skjebnesteinen har jeg fått fra Aschehoug.Crime

Jeg synes at krim er en av de sjangeren det er vanskeligst å skrive om. Ikke fordi det er en kompleks sjanger, men fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Ofte spiller det en rolle at leseren ikke har spesifikk kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og etter man har lest hele historien er det lett at man inkluderer disse opplysningene i en oppsummering. Det kan for eksempel være hendelser fra fortiden eller avslørende karaktertrekk. Og ofte er det ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og inkludere dem i samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

En femte årstid – Torkel Damhaug

En femte årstidEn femte årstid er en uavhengig thriller som ble gitt ut i 2016. Det er en bok jeg ha tenkt til å lese lenge, men som av en eller annen grunn har blitt liggende. Den handler om Ann, Victor, Helene, Nicolai. De er fire ungdommer som bruker å henge sammen, og ofte røyke hasj. Ann, Helene og Nicolai er like gamle, mens Victor er en del år eldre. En dag finner de veien inn på en gammel takpapp-fabrikk som ligger midt i bygda.

Samtidig leser vi om menn som jobbet på denne fabrikken for 38 år siden, og om en grusom ulykke. Noen av mennene som er på jobb har drukket litt og selv om det nok ikke er tilfelle blir ulykken forklart med at mannen som datt oppi tjære-karet var full. Resultatet blir dyp uenighet mellom ledelsen og arbeiderne. Men de sistnevnte må gi seg for overmakten.

Disse fire ungdommene finner en femte gutt i fabrikken. De bestemmer seg for at han plager dem og ender opp med å stenge han inne i mørket i fabrikken. Denne gutten har imidlertid en storebror som ikke godtar at broren blir behandlet sånn, og en far som er en dømt drapsmann. Da en av ungdommene blir drept og noen forfølger en av de andre er det klart at noen er ute etter hevn. Den lokale politimannen, som også er far til Ann (Bjørn), begynner å undersøke saken leder den til mange hemmeligheter og en farlig konfrontasjon.

Boken er delt i ulike deler. Noen følger hendelsene fra fortiden, noen følger ungdommene, noen politiet, og noen Ann. De siste er litt merkelige og en skjønner dem ikke helt før mot slutten. Det beste med Damhaugs bøker er at han bruker mye tid på relasjonene mellom de ulike karakterene. Vi får følge Ann og Bjørn på nært hold og lærer mye både om ungdommene, men også foreldrene deres. Og bestefedre, som var innblandet i ulykken på fabrikken. Dette er en spennende thriller!

Assistenten – Kjell Ola Dahl

AssistentenI Assistenten, en historisk kriminalroman, befinner vi oss i OSlo på 1920-tallet. Jack Rivers er en ung spritsmugler som en dag får politiet etter seg. Den smarte politimannen Ludvig Paaske klarer å lure den erfarne spritsmugleren og han havner i fengsel. Fjorten år senere, i 1938, møter vi dette paret igjen. Da har Paasce blitt privatetterforsker og Jack er hans assistent. I begynnelsen lurte jeg svært på hvordan dette kunne skje. Men det får sin avsløring etterhvert. Jack forteller mer og mer av sin egen historie, og hvordan han ble lurt av oppdragsgiverne sine.

Paascke og Jack blir oppsøkt av Vera Gruber. Hun tror mannen hennes er utro og vil ha de to til å følge etter han. Et vanlig oppdrag tenker de to. Men det er noe med mannen til Vera. Han møter folk i skjul, ingen kvinner, men menn som snakker tysk. Han er også svært opptatt av et tysk lasteskip som ligger til kai i Oslo. Ved hjelp av kontakter i politiet finner de ut at noen av disse tyskerne er agenter. Og at det også er en farlig gruppe med sosialister i Oslo som interesserer seg for borgerkrigen i Spania. De to privatetterforskerne følger etterhvert ulike veier til målet og det blir rivalisering mellom dem. Jack prøver å infiltrere et hemmelig møte og en mann blir skutt, mens Paasce går på frierferd. Men hva har alt dette med hverandre å gjøre?

Dette var en av de beste kriminalromanene jeg har lest på svært lenge. Boken er svært godt skrevet og absolutt et produkt av en erfaren krimforfatter. Den historiske rammen med borgerkrig og tyske agenter i Norge satte historien inn i et perspektiv vi alle kan forholde oss til. Samtidig er får en sympati med Jack etterhvert som man hører hans historie. Han var spritsmugler og derfor på feil side av loven, men han var også en svært fattig mann som prøvde å skaffe seg et levebrød.

Skjebnesteinen – Sven Petter Næss

SkjebnesteinenSkjebnesteinen er en den andre boken i serien om politietterforsker Harinder Singh. I denne boken blir niesen hans Amandeep kidnappet i Edinburgh. Hun har reist dit for å gå på skole og politiet regner med at noen i hennes nærmeste omgangskrets står bak. Bare ett par dager senere blir hun fisket opp, sterkt forslått og bevisstløs, fra en elv midt i byen. Singh får permisjon fra sin vanlige jobb og reiser til Edinburgh for å assistere politiet. Men som det som regel er i denne type kriminalromaner får han beskjed om at han bare er en observatør. Noen han ikke har det så lett med å etterkomme.

I Norge jobber Singhs kollega Rachel Hauge med drapet på en tyster. Hun finner ut at Amandeep jobbet for de samme utelivsbaronene som tysteren fortalte politiet om. Hun og Singh begynner å lure på om det er en sammenheng. Han på sin side klarer ikke holde seg unna etterforskningen, men følger sine egne spor. Hele tiden balanserer han på en line mellom å følge politiet i Edinburgh sine beskjeder og bli sendt hjem.

Dette er en svært spennende kriminalroman, men samtidig er den litt for tradisjonell. Jeg blir litt lei det at det kommer en person utenfra, som ikke får lov å blande seg i etterforskningen, som finner viktige spor og gjerne løser hele saken. Nå går ikke denne kriminalromanen så langt, den henter seg inn på slutten. Så slutten berger den fra at jeg ikke likte den. Men i midten der er det noen partier jeg syntes var vel kjente fra andre bøker.

Samtidig er det forfriskende med en politietterforsker fra en annen kultur. De fleste norske krimbøker har trauste norske etterforskere, eller forfyllede norske etterforskere. Singh er hel ved, men også preget av at han har vokset opp i to kulturer. Den biten synes jeg er veldig fin.

Det sorte fåret – Jørgen Jæger

Det sorte fåretDet sorte fåret hørte jeg også på lydbok fra NLB. Denne gangen sammen med mannen min mens vi kjørte frem og tilbake for å besøke svigermor. Min opplevelse av boken er preget av at jeg hørte den på lydbok og at jeg hørte den sammen med noen. Det siste gjør bøkene bedre for meg. Denne kriminalromanen tar oss tilbake i tid og er derfor kronologisk sett den første boken om lensmann Ole Vik. Det er også den første boken Jæger skrev. Han sendte den inn og den ble refusert. Men så fikk han spørsmål fra forlaget om å skrive en bok med det samme persongalleriet, og det ble den første Ole Vik boken vi kjenner..

Det skjer en ulykke. En bil kjører på en kvinne, og drar så fra stedet. Politiet er svært raskt på pletten og arresterer føreren av en blå stasjonsvogn. Et vitne har fortalt hvilken bil som kjørte på denne kvinnen (Jeg husker ikke merket) og politibetjentene er helt sikre i sin sak. De har flere tekniske bevis og mannen blir satt i varetekt. Ole Vik derimot er sikker på at mannen er uskyldig, men før han får gitt den beskjeden videre får han et hjerteattakk og havner i koma.

Føreren av den blå bilen blir siktet og det blir rettssak mens Vik fremdeles ligger på sykehuset. Han våkner etterhvert men husker ikke noe av de siste dagene før hjerteattakket og da heller ikke at han mener denne mannen er uskyldig. Politimannen som blir Viks vikar er en drittsekk for å si det mildt og han er helt sikker på at han har rett i alt. Så selv om Cecilie Hopen prøver å komme med innvendinger og mannen selv sier han er uskyldig så blir han dømt til fengsel.

Det er ikke før Vik er tilbake på jobb og selv har funnet frem til sine gamle innvendinger at det begynner å skje noe. Underveis føles det ganske håpløst. Vi vet hva som egentlig har skjedd før ulykken og kan derfor følge den dømte mannens forklaring. Derfor blir en også litt frustrert over alt han må gå gjennom.

Det var interessant å få en første bok som sa endel om historien til de ulike karakterene. Noe om hvorfor de er som de er og forholdet mellom dem. Samtidig er ikke dette en innviklet kriminalfortelling. Bare en ganske håpløs en der en heier på han som blir dømt.

Likblomsten, Mercedes-snittet og Pitbull av Anne Mette Hancock

29 mandag jun 2020

Posted by in Ukategorisert

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , ,

Jeg har fått disse tre bøkene som leseeksemplar fra Vigmostad Bjørke.

LikblomstenLikblomsten, Mercedes-snittet og Pitbull av er skrevet av danske Anne Mette Hancock. Hun er journalist og bor i København hvor også hovedpersonene hennes, journalisten Heloise Kaldane og politimannen Erik Schäfer, bor og jobber. Hancock fikk i 2017 Det danske kriminalakademis debutantpris for Likblomsten og debuterte derfor med en suksessfull bok.

Heloise Kaldane er en spesiell karakter. Hun er journalist i en stor avis i København, men den typen som ikke kan slippe en sak selv om den utvikler seg farlig for henne selv. Politimannen Erik Schâfer møter henne i den første boken, og liker henne ikke i det hele tatt. Men det endrer seg etterhvert som historien skrider frem. Heloises mor er død og faren sitter i fengsel. Hun beskrives i den første boken, av forfatteren, som «følelsesløs utenpå, ødelagt innvendig». Det sier mye om henne. Men heldigvis blir ting bedre og hun lærer seg å åpne seg og å leve med det som er vanskelig. Men hun slutter aldri å bite seg fast i en sak. Så hver bok har en ny sak der Heloise graver seg ned i et mord, eller en gammel forsvinning.

Erik Schäfer er en fin mann. Han har vært gift i over 20 år med en kvinne fra Karibien. Og når han får reise med henne dit på ferie er Mercedes-snittetdet en ny og avslappet politimann som kommer tilbake. Han ser etterhvert det positive i Heloise (Som vi som lesere også gjør), så han hjelper henne og skaper også et trygt sted der hun kan få være seg selv.

I den første boken; Likblomsten, har en av Heloises kilder gitt henne et tips som viser seg å være løgn. Heloise risikerer jobben sin i avisen for å ha satset så mye på denne historien. Til og med Schäfer har blitt lurt. Oppi det hele har Heloise et dårlig forhold til kjæresten, og så får hun flere brev fra Anna Kiel, en kvinne politiet leter etter fordi hun har myrdet en mann. Dette er en virkelig spennende historie.

I Mercedes-snittet, som er bok to er en liten gutt forsvunnet. Han har ikke møtt opp på skolen, selv om foreldrene var sikre på at det var der han var. Det er Schäfer sin sak og Heloise setter i gang sin egen etterforskning. Politiet finner gutens mobil, noe som viser at han var besatt av pareidoli. (Et fenomen der en ser mønstre, som oftest ansikt, i tilfeldige ting). Har dette noe med forsvinningen å gjøre? Denne historien er skikkelig innviklet og det blir mye frem og tilbake før man finner en løsning.

PitbullI Den siste boken, Pitbull, har forfatteren tatt et underlig grep. Det har vært en omkalfatring i både avisen og politiet. Schäfer har fått en ny partner og politiet har flyttet inn i et nytt hus, og Heloise har fått en ny sjef. Men ellers har ikke reformen hatt noe å si, så jeg skjønner ikke hvorfor forfatteren har valgt å snu om på ting. Heloise har gjennom Schäfers kone begynt i våketjenesten til Røde Kors, for å skrive om denne tjenesten. Det er frivillige som sitter hos dødssyke mennesker frem til de dør. Som regel fordi den syke ikke har noen andre. Heloise møter en eldre mann hun blir veldig glad i. På grunn av ting han sier, han snakker om mord og blod, så drar hun tilbake dit han kommer fra, for å finne svar på hva som har skjedd ham. Dette blir ikke helt ufarlig og hun trenger hjelp fra Schäfer. Når en kommer forbi at det har vært reformer og historien virkelig begynner blir også denne boken riktig god.

Jeg liker disse tre bøkene til Anne Mette Hancock. Hun skriver på en lett og ukomplisert måte. Men klarer likevel å tilføre teksten virkelig spenning. En liker Heloise, selv om en kan bli skikkelig irritert på henne. Og Scäfer oppleves som en fin bamse. En skikkelig politimann – det vil si en som holder seg på den rette siden av loven og som ikke har noe rusproblem. Jeg tror alle som er glad i krim vil like disse bøkene. Og fordi de også er virkelig spennende historier kan de være en begynnelse på det å lese kriminalromaner.

Buisness av Terje Bjøranger

27 mandag apr 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , , , , ,

BusinessBusiness er den andre kriminalromanen om politietterforskeren Charlie Robertsen ved Oslo politikammer, skrevet av Terje Bjøranger. Den ble gitt ut i 2019 av Cappelen Damm som også har gitt meg boken som leseeksemplar. Den første boken i serien er Barcode som kom ut i 2017. Bjøranger jobber som politijurist og har tidligere jobbet i UDI.

Handlingen i Barcode har fått stygge ettervirkninger for Charlie Robertsen. Blant annet mistet han politikollegaen Mia i den første boken. Hun var også det kjæreste han hadde. I begynnelsen av denne boken er han guide på Island. Han ble etterforsket etter det som skjedde i Barcode, men nå er saken henlagt og kollegaen Lennart kommer til Island for å få han med seg hjem. Bakgrunnen er en ny sak, der politiet ser de vil trenge Charlie.

En ung kvinne blir skutt midt i ansiktet mens hun er på jobb på blomsterbutikken på Aker brygge. Morderen skriver ned et ord på et papir og hilser kjekt til overvåkning kamraet før han går mot utgangen. En gammel mann prøver å stanse ham og blir også skutt. Politiet har både bilde og fingeravtrykk, men mannen finnes ikke i noe register, hverken nasjonalt eller internasjonalt.

Det er ansatt en ny politibetjent ved kammeret, hun heter Aisha som blir Charlies partner i mye av etterforskningen. Samtidig er det ansatt en ny etterforsker, Pål Weimar, som Charlie ikke går så overens med. Et klassisk oppsett av karakterer. De finner raskt ut at kvinnen som ble skutt var fra Nepal og var i Norge for andre gang. Den første gangen hun var her jobbet hun  og tjente penger til familien. Politiet finner også ut at hun er blant dem som blir utnyttet i stillinger der de jobber lange dager men får svært lite lønn. De jobber på steder som restauranter og bilvaskeri. De har noen kjente navn blant dem som utnytter mennesker på denne måten og det er der etterforskningen starter. Ganske snart blir det klart at kvinnen har en liten sønn og at han er borte. Det eneste de har er et bilde.

Dette er en svært tøff sak med mye misbruk og en grusom behandling både av voksne og barn. Som en fin måte å senke pulsen på har Bjøranger lagt til Charlies nabo Luna. Hun er tatovør og istand til å få Charlie til å slappe av. Hun har det også tøft til tider og de to er der for hverandre. De har ikke noe romantisk forhold, de er gode venner. Luna var også en karakter i den første boken.

Business er en svært tøff kriminalroman, mørk, brutal, og svært realistisk. Vi møter en en knallhard virkelighet der mennesker blir utnyttet som slaver og barn blir en handelsvare. Blant mennene, og kvinnene, Charlie og Aisha snakker med finner de noen som har tjent seg rike på andres arbeid, og som driver med alt fra svart arbeid til utnyttelse av barn. Nettverket er mye større enn de først trodde og det kan virke uoverkommelig å klare å nå over alle som burde være i fengsel. Som leser sitter en igjen med bilder fra prostitusjon, overgrep og utnyttelse som en ønsker ikke skal være en del av virkeligheten, men som en må innrømme for seg selv faktisk finnes der ute. Etterforskerne finner en nettside der en blant annet kan bestille overgrep, og det er en del av nyhetsbildet i vår samtid. Bjøranger har med det skrevet en viktig kriminalroman som setter lys på noen av de mørkeste delene av vårt samfunn.

Business er godt skrevet og bruker virkemiddel som å la ofre for utnyttelse snakke og fortelle litt av sin historie. Kapitlene er korte og språket rett på sak uten lange beskrivende setninger. Gjennom forholdet til Luna får vi se de menneskelige sidene av Charlie. Han blir en flerdimensjonal karakter med mange gode sider og en person en tror på og heier på. Han er tøff og smart nok til å gå løs på en torpedo og tvinge han til å avsløre andre. Samtidig som han kan komme hjem og være helt knust over bilder og historier han får tilgang til som etterforsker. Business har en høy spenningsfaktor og spenningskurven har flere høydepunkt. Luna gjør at en får «hvilt litt» mellom takene, men det er ikke før helt på slutten man får utløp for den sterke spenningen som bygger seg opp. Språket blant karakterene i politiet er en fin blanding av det tøffe og humor. Som jeg kan tenke meg det er i virkeligheten.

Det drar litt ned at denne boken er ganske avhengig av den første. Mye har skjedd i Barcode som blir nevnt i Business og jeg ser at jeg også må lese Barcode for å få bakgrunnen til en del av privatlivet til Charlie. Men den svært realistiske følelsen en har gjennom boken er et stort pluss. Business oppleves som en viktig politisk roman som forteller oss at vi må ha øynene oppe for det som foregår rundt oss. Når bilvasken eller kebaben blir så billig, hva tror vi egentlig de som utfører arbeidet tjener? Når det kommer innvandrere med barn, hvor sikre er vi på at det faktisk er deres eget barn de reiser med? Kvinnene som prostituerer seg. Hvor frivillig tror vi egentlig at det er? Og når barn har smarttelefon. Hva vet vi egentlig om hvordan pedofile kan få tak i dem? Business reiser viktige spørsmål og setter søkelyset på en del av vårt samfunn vi burde være mye mer opptatt av å få bukt med. En del som vi «vanlige mennesker» kanskje ikke ser. Men som vi burde få øynene opp for.

Business anbefales virkelig!

Krim lest i 2020 #4

12 torsdag mar 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Tre av bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Jærtegn har jeg fått fra Gyldendal, Djevelens yngel av Capitana og Dykket av Vigmostad Bjørke. Den siste, Slakt, har jeg lånt på biblioteket. Disse krim-innleggene er ment å handle om det jeg har lest i år. Men det er en bok jeg leste i fjor jeg ikke har skrevet om, og som jeg synes fortjener å bli nevnt. Det er:

Slakt av Espen Skjerven

SlaktSlakt er lokal krim for meg, jeg bor bare ett par mil lenger sør (for Stavanger), som er hvor politibetjentene Tom Grayston og Dagny Stokka har sin jobb. Forfatteren Espen Skjerven er dommer i Jæren tingrett med bakgrunn som advokat både i Økokrim og Kripos. Så han har bered erfaring fra miljøet han skriver om. Han bor på Sandnes, og er den første krimforfatteren som skriver om dette området. (Så vidt jeg vet). Slakt er forfatterens debut. Hovedpersonen i boken er Tom Grayson, og han har bakgrunn fra Forsvarets spesialstyrker og Beredskapstroppen. Så det er en karakter som har vært i tøffe situasjoner før.

Slakt handler først om en rettsak der en mann er siktet for et ganske så grotesk dobbeldrap. Han blir dømt, men Tom Grayson er ikke enig i hvordan denne saken ble etterforsket, og starter derfor å snuse rundt drapene. Han finner snart en gruppe som driver med prostitusjon. Det er ille nok i seg selv, men etterhvert blir det klart at de prostituerer barn, de er pedofile og overgripere. Det er mange tøffe avsnitt å lese rundt dette, men samtidig skriver Skjerven på en stram og virkelighetsnær måte som gjør at en holder ut. Det er likevel ganske vanlig med politi som ikke vil høre på sjefer, eller her retten, og som mener de selv vet best. Det er nesten så vi venter at det er slik det skal være i en kriminalroman, men jeg er litt lei det.

Tom Grayson har en søster som sitter i rullestol og en mor som gir ham skylden for dette (bilulykke). Han har også to barn i Oslo som han ser alt for lite til. Det er vel mest vanlig at hovedpersonene i en kriminalroman har et konfliktfylt forhold til familien, og ofte evig dårlig samvittighet overfor barna. Slik også med Grayson. I tillegg – og selvfølgelig, skulle jeg nesten sagt, blir disse familiemedlemmene involvert i etterforskningen. Eller rettere sagt involvert av kjeltringene. Dette gjør slutten svært fartsfylt og spennende og ikke minst overraskende, og alt i alt tenker jeg at dette er en god krim jeg kan anbefale.

Jærtegn av Christoffer Carlsson

JærtegnDette ble etterhvert en ganske bra krim, men den var ikke det fra begynnelsen. Jeg tenker det er greit å vite hvis du skal lese den. Den blir bedre.

Forlaget har gitt Jærtegn beskrivelsen; en roman om en forbrytelse. Og det er det den er. I 1994 blir en kvinne drept og huset satt fyr på. Ikke lenge etter blir kjæresten hennes arrestert og dømt for mordet. Han heter Edvard og er onkel til en gutt på åtte som heter Isak. De to har et veldig nært forhold og Isak tilbringer hver søndag sammen med onkelen sin. Når Edvard da blir dømt for mord faller tilværelsen sammen rundt Isak og han vokser opp med bildet av en morder, uten å kunne forstå hva som skjedde. Vi blir kjent med miljøet rundt Isak og med politimannen Vidar. Han har ikke noen ledende stilling i etterforskningen, men er den som snakker med Isak.

Det er i denne delen jeg sliter litt. Vidar og Isak har alternerende kapittel og i hodet mitt har kapitlene med Isak i jeg-form barnestemme. Det er vanskelig å skifte mellom den stemmen og voksenstemmen til Vidar. På tross av alt det groteske får jeg litt barnebokfølelse.

Vi møter så Vidar og Isak igjen ni år senere 2004. Det går ikke så bra med Isak. Han ble mobbet og uglesett. Ikke fordi han er den han er, men fordi onkelen har myrdet noen. En svært urettferdig måte å behandle et barn. Vidar stiller spørsmål ved etterforskningen sånn for seg selv. Men finner ingen gode svar. Så her handler boken om Isak som tror han har det i seg å myrde fordi onkelen kunne det, og fordi bygdedyret så absolutt mener han ikke er like verdifull som andre. Han havner i en del slåsskamper og får noen smådommer.

Den siste delen av boken har handling fra 2017, tolv år senere. Vidar har sluttet som politibetjent og Isak har fått kjæreste og venter barn. En dag forsvinner Isak, og de fleste tenker han har stukket av. Men Vidar klarer ikke helt slippe taket. Jeg likte godt de to siste delene av boken. Den er som en kriminalroman, men også som en fortelling om menneskeskjebner. Så den har en dybde det ikke er vanlig å finne i denne typen bøker. Derfor anbefales den.

Djevelens yngel av Myriam H. Bjerkli

Djevelens yngelDjevelens yngel er tredje bok i Kodal-trilogien. De to første er Lille Linerle og Stella Polaris. Både Mari, som forsvant i den første boken og Stella som hadde hovedrolle i bok to er med i denne boken. Sammen med viktige karakterer i familien og omgangskretsen. Det samme er politibetjentene Håkon Haakonsen og Anders Gullbrandsen.

I Stella Polaris kidnapper Mari lillebroren sin Eivind. I denne boken fyker de bortover veien fra Sandefjord til Kodal da Mari kolliderer med en gutt på sykkel og kjører av veien. De forsvinner over autovernet og langt ned en skråning, hvor de ikke er synlige fra veien. Eivind blir etterlyst og en stor etterforskning blir satt i gang. En eldre gutt som heter Tobias blir også borte, og bare vi vet at Mari har kjørt på ham. Rett bak Mari kommer det en bil med en kvinne som har drukket litt og som snakker i telefonen. Hun kjører også over Tobias og tror det er hun som har drept ham. Derfor putter hun ham i bagasjerommet og gjemmer sykkelen i veikanten. Rett etterpå kommer Stella (fra bok 2) med sin sønn. De ser sykkelen, sønnen vil gjerne ha den og hun tar den med. Da er alle karakterene involvert i samme hendelse.

Djevelens yngel plukker absolutt opp alle trådene fra de to første bøkene og lar ikke noe bli igjen. På den måten er den en fin og selvforklarende kriminalroman. Men jeg synes Lille Linerle, og Stella Polaris var bedre. Bjerkli hadde en nerve da hun skrev om overgrep i ulike former, som mangler i denne oppsummeringen. Nå må du ikke tro boken er dårlig, for det er den absolutt ikke. Men den er ikke helt så god som sine forgjengere. Det er også en bok som er helt avhengig av at du leser de to første hvis du skal forstå alle henvisningene til det som har skjedd før, og hvorfor det også blir begått et mord mot slutten av boken.

Denne anbefales som tredje bok i en trilogi. Fordi den rydder så nydelig opp i alt. Jeg elsker det. Det er så ofte at det ikke skjer, eller at forfatteren glemmer noe han eller hun burde tatt med. Dette er en ryddig og spennende kriminalroman, og anbefales.

Dykket av Frits de Bourg

DykketI omtalen fra forlaget står det at Frits de Bourg er norsk krims best bevarte hemmelighet. Og det var han for meg. Dykket er femte bok om journalisten Nicolay Wolff. Men jeg hadde ikke hørt om forfatteren før nå. Dykket var så bra at jeg har bestilt de fire første bøkene på biblioteket. (Det er det imidlertid ikke så uvanlig at jeg gjør). Så jeg anbefaler at flere leser denne boken.

Nicolay Wolff har tydeligvis slitt med morfin-avhengighet og alkoholisme, men er fri begge deler da han kommer til Holmestrand. (Han er fra Drammen). Jenny Borgelin har ringt og bedt om hjelp. Broren hennes ligger igjen i Oslofjorden, i et vrak fra krigen som er fylt med ammunisjon. Han og faren drev et dykkerfirma og nå da de begge er døde har Jenny overtatt. Kommunen vil ikke hjelpe til å hente opp liket av broren fra vraket, fordi det er for farlig å dykke der på grunn av ammunisjonen. Jenny får Nicolay, etter litt press, til å være med på å hente ut broren. Men rundt dem skjer der merkelige ting.

Enkelte i Holmestrand får bibelsitater i posten. Det samme får Nicolay. Det viser seg at vraket i fjorden er fullt av morfin, som frister Nicolay over evne og han faller tilbake til morfinmisbruk. To jenter er døde, og det foregår noe blant de rikeste og mektigste i kommunen. Nicolay har egentlig nok med seg selv, men han blir for nysgjerrig og setter igang med å prøve å finne ut hvorfor jentene er døde. Hvem har noe med morfinen å gjøre, og hvilke av de rike og mektige er involvert i dette. Nicolay er ikke mørkredd og stiller tøffe spørsmål, men blir derfor også presset tilbake. Til sammen er dette en spennende, og ganske tynn bok, som anbefales.

kriminalitet

Krim lest i 2020 #2

08 lørdag feb 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

Jeg synes at krim er vanskelig å skrive om. Fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Det spiller en rolle at leseren ikke har kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og når man har lest hele historien er det lett å inkluderer disse tingene i en omtale. Det kan for eksempel være noe fra fortiden eller karaktertrekk hos hovedpersonene. Det kan og være ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og lage samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

Jernblod av Liza Marklund

JernblodJernblod er den ellevte boken om Annika Bengtzon, og også den siste i serien. Jeg var ikke klar over det før jeg kom til slutten, og jeg hadde ønsket meg flere bøker. Men jeg skjønner at det kan være godt for forfatteren å skrive noe annet etter elleve bøker om samme hovedkarakter.

Sjefene har bestemt at papirutgaven av avisen der Annika jobber, Kvällspressen, skal legges ned. Annika synes dette er tøft og lurer på hva hun skal gjøre fremover. Hun er igang med å etterforske et gammelt mord på en ung jente. Mordet var det første Annika dekket da hun startet som journalist, og det er enda ikke løst. Vi møter også Nina fra Rikskrim, som ser nærmere på en kriminell som sitter i fengsel i Sverige. Han er også mistenkt for et mord i Spania, og Nina prøver å finne ut hvordan han kan ha begått mord i to land omtrent samtidig. Thomas, eks-mannen til Annika er fremdeles med i boken, han er ikke helt god i hodet og vi leser hvordan han er feig nok til å leve et liv i offentligheten og et liv privat.

Birgitta, søsteren til Annika, er borte. Det ser ut som at hun har dratt avgårde helt frivillig. De to søstrene har ikke hatt noe kontakt, så Annika blir overrasket når hun får en melding fra Birgitta. Hun snakker med Birgittas samboer, undersøker på jobben hennes og involverer politiet. Men de er ikke så sikre på at det er en sak for dem. Så Annika går på med krum hals, som hun pleier.

Boken ender på en måte som oppsummerer Annikas liv, hvordan det er og hvordan det vil bli og det var litt koselig med noen linjer om fremtiden. Resten av boken er tøff og rå og spennende. Marklund skriver meget bra og Jernblod er like bra som de tidligere bøkene om Annika.

Den tause pasienten av Alex Michaelides

Den tause pasientenDen tause pasienten er mer en thriller enn den er en krim. Men den handler om et mord, og derfor tar jeg den med i dette innlegget. Alex Michaelides er gresk men bor i England. Han skriver også filmmanus. I Den tause pasienten møter vi Alicia Berenson. Hun er pasient på et psykiatrisk sykehus etter at hun ikke bare skjøt mannen sin fem ganger rett i ansiktet, men etterpå også sluttet å snakke. Psykologen Theo Faber er veldig nysgjerrig på Alicia og hvorfor hun ikke snakker. Han søker på en jobb på sykehuset hun er på og klarer gjennom litt manipulering å bli Alicias behandler. Han overbeviser overlegen om å gi han et forsøk på å få Alicia til å bli trygg nok til å bryte tausheten. Og han får den sjansen.

Theo er forteller i boken, sammen med Alicias dagbok. Siden Alicia er taus får vi ikke vite noe om hvorfor hun skjøt mannen sin, men dagboknotatene forteller historien hennes gjennom det hun selv har skrevet ned. Theo er gift og forteller både om livet hjemme og livet på jobben. Etterhvert oppdager han at kona hans er utro. Han blir helt knust, men prøver å finne ut hvem mannen kona hans har et forhold til er. På jobben har han både fremgang og motgang. Han overtaler overlegen om at de skal minke på mengden medisin Alicia tar og når hun blir litt mer klar forsøker han på alle måter å få henne til å kommunisere. Alicia angriper en medpasient og alt blir satt på spill. Men Theo er fast bestemt på at dette skal han få til. Så han kjemper for Alicia.

Denne boken er blitt svært populær. Det er ikke så veldig rart, for den er meget god. Som en god thriller bygger den seg opp til et spennende vendepunkt. Og, den har en meget overraskende slutt. Jeg var litt sånn «hva skjedde nå?» med en gang, før jeg fikk hodet med meg på endringen. Men den skal jeg ikke skrive noe om. Den må du selv oppleve.

Skyggejegeren av Camilla Grebe

SkyggejegerenSkyggejegeren er kåret til årets beste svenske krim 2019 av Svenska Deckarakademin og det synes jeg ikke er noe rart. Den er en meget god kriminalroman. Grebe har bygget opp historien på en ny og uventet måte. Den er delt inn i tidsperioder fra 40-tallet og frem til i dag. Der vi følger kvinnelige etterforskere og får vite mye om hvordan de blir behandlet i politiet. I 1944 var Elsie politisøster. Det vil si at hun for eksempel tok seg av barn som ble pårørende i mordsaker. En dag hun er på jobb finner de en kvinne spikret fast til gulvet, og Elsie blir skubbet ned en trapp og drept.

Datteren hennes, Britt Marie er politi på 70-tallet. Det er fremdeles ingen likestilling blant etterforskerne og hun blir først satt til kontorarbeid. Så blir en ung kvinne funnet myrdet og spikret fast til gulvet. Da begynner Britt-Marie å etterforske på egen hånd. Hun er sikker på at mordet har en sammenheng med mordet på 40-tallet. Men en dag forsvinner Britt Marie. Hun har selv bedt om en permisjon og derfor tar det lang tid før noen tror det har skjedd noe med henne. Mannen hennes forteller den lille sønnen hun etterlater seg at hun har stukket av til Madeira, og det er det som blir konklusjonen.

PÅ 80-tallet skjer det flere mord hvor kvinner er spikret fast til gulvet og politiet ber om hjelp fra psykologen Hanne. Hun hjelper til i etterforskningen frem til hun aviser flørtingen til hovedetterforskeren og han gir beskjed om at de ikke trenger henne lenger. Det er nok større mengde likestilling blant politiet. Men fremdeles ikke slik det er i dag. I nåtiden møter vi etterforskeren Malin. Det skjer igjen at kvinner blir spikret fast til gulvet og problemet er at det umulig kan være samme mann som har myrdet over så mange år. De får treff på en del av DNA som forteller at mordene muligens er begått av far og sønn. Men de står likevel helt fast i etterforskningen. Malin opplever at hennes kvinnelige sjef diskriminerer i forhold til henne, men klarer heldigvis stå på egne ben.

Denne boken handler altså om en serie mord hvor fellesbetegnelsen er spikrene gjennom hendene og en gjenstand skjøvet inn i munnen. Samtidig handler den om likestillingskampen i samme periode og hvordan det har vært å være kvinne i et mannsdominert yrke.

HåndjernBøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Jernblod har jeg fått fra Vigmostad Bjørke, Den tause pasienten av Cappelen Damm og Skyggejegeren av Gyldendal.

Øyevitnet og Skyggespillet av Anna Bågstam

01 onsdag jan 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

ØyevitnetØyevitnet og Skyggespillet er de to første kriminalromanene i den nye serien «Mordene i Lerviken» av svenske Anna Bågstam. Jeg har fått dem som leseeksemplar fra Panta forlag, men det jeg skriver om dem er min personlige leseopplevelse. Øyevitnet ble utgitt i 2018 og Skyggespillet blir utgitt i år.

Harriet Vestberg er ansatt i en administrativ stilling innen det svenske politiet. Jeg vet ikke om vi har den typen stillinger i Norge. Det er både deler av en etterforskning hun kan være med på, og ikke. Hun jobber med grov kriminalitet, er med på forhør og å etterforske mord. Men hun kan ikke jage kjeltringer eller være med på det som kalles operative oppdrag i boken. Harriet er likevel en person som ikke viker unna utfordringer, så hun drar til der mordet er begått, snakker med folk og gjør det hun kan for å finne ut av hvem som er morderen. Selvfølgelig, ville jeg nesten si. Det er klart hovedpersonen i en kriminalroman er proaktiv og gjør ting sjefen kanskje ikke helt er enig i.

Arbeidsplassen hennes er en politistasjon i Lerviken, ved Ôresund. Der bor faren hennes og han har blitt litt glemsom og rørete. Så hun har flyttet for å ta seg av ham, samtidig som det å jobbe med grov kriminalitet var noe hun hadde lyst til. Når det er sagt, så lengter hun av og til tilbake til Stockholm og arbeidet med unge lovbrytere. Spesielt fordi hun ikke helt får det til med alle hun jobber med. Hun føler seg holdt utenfor og at noen av kollegene hennes ikke helt ser på henne som en politi – mer som en kontoransatt. Sjefen er også utfordrende, men det forholdet kommer seg etterhvert.

Disse to bøkene inneholder begge en virkelig spennende historie. Jeg kan ikke skrive så detaljert om det, siden detaljer i en krim ofte er ting en ønsker å finne ut av selv. Og delvis fordi du gjerne ikke vil vite så mye om bok to, før du har lest bok en. Så jeg skal først og fremst begrense meg til opplysninger som står bak på bøkene og som ikke ødelegger for historien. En viktig del av bøkene er at i slutten så får du en skikkelig cliffhanger. Historien i neste bok starter i slutten på den forrige, og fordi det gjør det i bok to, Skyggespillet, og, så gleder jeg meg allerede til bok tre. «Dessverre for meg» kommer Skyggespillet ut i 2020, så jeg må vente en stund før jeg får lest bok tre. Men det er også et godt tegn at jeg allerede gleder meg til Bågstam skriver neste bok! (Det som står i slutten om noe som er en stor del av historien i neste bok blir gjentatt i boken det gjelder, så du trenger ikke huske det).

I Øyevitnet har Harriet nettopp flyttet, så noe handler om hvordan hun finner seg til rette og om problemene med faren hennes. Også frustrasjoner over at broren ikke stiller opp slik hun synes han bør og forholdet til venninnen Lisa får plass. Bågstam bygger en verden rundt Harriet og det er en fin del av bøkene. En kvinne blir funnet brutalt dept allerede dagen etter Harriet flytter. Mordet er full av spesielle detaljer og Harriet, som har vært på besøk i Lerviken hos faren sin, i hele oppveksten, kjenner kvinnen det gjelder, og mannen hennes. Hun opplever at noen snakker med henne fordi de vet hvem hun er, men også at noen har mørke hemmeligheter hun ikke ante noe om. Det er ikke alt i Lerviken som er så idyllisk som det hun trodde det var.

I neste bok, Skyggespillet blir en kvinne kidnappet, og i etterforskningen finner en opplysninger som kan sammen med et mulig terror-nettverk. Det skal holdes et stort møte som samler politikere fra hele EU, og dette er ikke noe Harriet kan være med på. Så hun kan derfor etterforske i skyggene og finner selvfølgelig ut ting kollegene hennes ikke finner. En blir litt irritert på Harriets vegne når de andre ikke aksepterer henne. Så derfor heier en ekstra på henne når hun gjør viktige oppdagelser. Akkurat slik det skal være i en god kriminalroman.

Jeg synes Øyevitnet og Skyggespillet er godt skrevet. De er både spennende og underholdende. Selv om mordene kan være grove er bøkene hyggelige og passer derfor godt også til de som ikke synes noe om blodige detaljer. Etterforskningen er intelligent, det er min favoritt, fremfor rent polititeknisk. Jeg liker å ha en dyktig etterforsker i hovedrollen, gjerne en som må gå mot strømmen og kjempe for sin plass. Lerviken blir levende for oss fordi Harriet kjenner folk der og kan introdusere dem for oss. Hun opplever etterhvert også kjærligheten, og selv om den kanskje ikke er bare enkel, så er den med på å gjøre Harriet til en tredimensjonal karakter og historiene i bøkene bedre. Øyevitnet og Skyggespillet anbefales!

God krim lest i 2019 #4

27 søndag okt 2019

Posted by in Krim, Thriller

≈ Leave a Comment

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget. Du finner det i begynnelsen av alle innleggene om krim lest i 2019.)

Den stille uke – Sven Petter Næss

Den stille uke er debutromanen til Næss. En meget god debutroman. Hovedpersonene og Kripos-etterforskerne Harinder Singh og Rachel Hauge blir sendt til Elvestad for å etterforske mordet på Axel Davidsen. Sistnevnte er den unge arvingen til Elvestads rikeste og mektigste familie. Samtidig som Kripos-etterforskerne ankommer byen blir en lokal politimann betalt av Davidsen-familien for å både etterforske og stikke kjepper i hjulene for Kripos hvis de kommer for nær ubehagelige sannheter. Singh er halvt inder og opprinnelig fra Elvestad, men han skyr byen som pesten på grunn av hva som skjedde da han var en ung mann. Dette er første gang han er tilbake. Hva som skjedde og hvorfor det har gjort at han ikke har reist tilbake får vi vite mer og mer av underveis.

I forordet til boken har vi fått høre om en ung kvinne som er hengt opp på kjøttkroker og torturert til døde. Hun har en stemme mens hun hører noen grave graven hennes. Jeg liker vanligvis ikke når de døde «snakker. Men det er ikke å komme bort fra at dette forordet gir boken en ekstra uhyggelig dimensjon. Vi finner fort ut at nesten to år tidligere forsvant en ung jente, som også var en av Axels venner, uten et spor. Og vi kobler de to tingene sammen. Ikke alt tyder på at vi har rett i den antagelsen

Den stille uke er en god krim. Den føles ganske tradisjonell, men godt dokumentert politiarbeid. Det gjør den også til en meget god debut, det skal noe til å få alt dette riktig fra starten av et forfatterskap. Det skjer mye spennende underveis i boken og den har også en flott spenningskurve mot slutten. Jeg hadde ventet at Næss var politimann utfra de tekniske beskrivelsene i boken, men han jobber med data. Så jeg tipper på at han har hatt gode kilder når det kommer til politiarbeid. Denne boken anbefales.

Judasskuddet – Jørgen Jæger

Jeg er virkelig glad i kriminalromanene til Jørgen Jæger. Judasskuddet er nummer 12 i rekken, så her er det mye god krim å ta av. Et judasskudd er når noen setter en overdose narkotika på en annen. En måte å straffe for foreksempel tystere. Det tar sin tid før politiet skjønner at dette ikke er overdoser. Men når det skjer blir det en travel jakt på den som står bak.

I Jægers univers finner vi politioverbetjent Cecilie Hopen og tidligere lensmann Ole Vik. De hører hjemme i Fjellberghavn, et sted jeg har plasser oppover på Vestlandskysten. Ole Vik er forlovet med tidligere politisjef Marte som ligger i koma etter en eksplosjon i forrige bok. Derfor må Ole ta seg av barna hennes og blir litt hindret i alt han ønsker å gjøre. Han har et firma som jobber med sikkerhet i tillegg til at han er privat etterforsker. Foreldrene til en narkoman jente ber ham om hjelp til å finne datteren og da etterforsker han og Cecilie egentlig samme sak. Ole Vik hadde en datter som døde av en overdose. Så snart vi får vite det forventer vi oss at hennes sak skal være forbundet med denne etterforskningen, og det er klart den er det.

Jæger skriver virkelig god krim. De er enkle og full av mennesker en skulle ønske man kjente. Men det skjer temmelig grov kriminalitet i og rundt Fjellberghann. Det minner meg litt om TV-serien «Midsummer murders». Både med karakterene som bor der og med alle mordene som skjer. Men sånn blir det vel når man plaserer politietterforskerne sine på et bestemt politikontor. Det er lettere for de som skriver om Kripos-etterforskere å flytte seg rundt fra sted til sted.

Menneskehunger – Jørgen Brekke

Med Menneskehunger, som er Brekkes åttende kriminalroman, stiller Jørgen Brekke seg fint opp i samme kategori som Jørgen Jæger. Vi har en trivelig politietterforsker som setter i gang med etterforskning så snart det skjer et mord. Brekkes etterforsker, Odd Singsaker, har etterhvert blitt en godt voksen mann med en amerikansk kone og en liten datter. Handlingen er lagt til et kjent sted, her Trondheim, og Singsaker er akkurat ferdig med pappapermisjonen.

En stor forskjell er at Brekke ofte legger til en sak fra tidligere tider som får betydning for dagens etterforskning. I denne boken oppdager arkeologer et skjelett fra 1200-tallet under en utgravning. Men morgenen etter er det ene lårbenet byttet ut med ett som er helt nytt. Det blir selvfølgelig oppstandelse. Rett etterpå blir en restaurantanmelder funnet drept. Han mangler hele det ene benet. Morderen dreper etterhvert flere mennesker. Men det mest skremmende for Singsaker er at han oppdager en blodflekk i vognen til datteren. Han får testet blodet og det kommer fra den drepte resturananmelderen. Singsaker blir selvfølgelig redd for både datteren og ektefellen. Samtidig som han gjør alt han kan for å finne morderen må han derfor også tenke på familien.

Jeg er veldig glad i Brekkes kriminalromaner og gleder meg alltid til den neste. Det er noe med sammenblandingen av tidsepoker, en eldre politietterforsker med en ung familie og ikke minst Singsakers intelligens som treffer meg. Bøkene fortsetter historien om Singsaker, men er ellers helt uavhengige av hverandre og kan leses i den rekkefølgen man ønsker.

Terapeuten – Helene Flood

Terapeuten er en psykologisk thriller av norske Helene Flood. Jeg ville bare understreke det, for jeg trodde forfatteren var amerikansk. (Til jeg leste boken, som har handling fra Oslo). Flood er psykolog og det samme er Sara, som er hovedpersonen i Terapeuten. Hun bor i et gammelt hus sammen med mannen sin Sigurd, som er arkitekt. Huset er under oppussing og Sara er etter Sigurd fordi han ikke gjør noe i huset. Så forholdet dem i mellom er noe lunkent.

Sigurd har dratt avgårde på hyttetur med noen kamerater. Så Sara er alene i huset. Hun tar imot ungdommer i et rom over garasjen der hun har kontor, og irriterer seg over kaldt bad og uferdig hus. Men så kommer ikke Sigurd hjem. Kameratene forteller at han ikke kom på hytteturen og arbeidskollegene hans har ikke sett han. Sara melder han savnet hos politiet. Men føler seg mistenkeliggjort og lite ivaretatt. Hun opplever at ting har flyttet på seg i huset og er redd det er noen som bryter seg inn om natten. Men politiet finner ikke noen spor og hun føler ikke at de tror henne.

Dette er en meget spennende thriller, der grunnlaget blir lagt helt i begynnelsen av boken. Det kryper kaldt nedover ryggen min når Sara er alene i et hus med skumle lyder og jeg er veldig glad dette er en bok og ikke virkelig. Terapeuten ble solgt til 23 land før den ble utgitt i Norge, så dette er helt klart en fantastisk bok. Den anbefales alle som kan tenke seg noe skummelt i høstmørket.

Blodørn – Helge Thime-Iversen

Helge Thime-Iversen skrev kriminalromanen X i 2013 om en norsk seriemorder. Det var en helt fantastisk kriminalroman, så jeg hadde litt for høye forventninger til Blodørn. Denne siste boken er et lukket-rom-mysterie og selv om den er meget spennende har ikke Thime-Iversen helt mestret å bygge et troverdig univers.  er gitt ut som e-bok på eget forlag.

Kriposetterforsker Njaal Natland (som også er hovedpersonen i X) blir invitert på en kombinert ferietur og utfordring om å løse tre mysterier. Sammen med syv andre skal han til en øde og værutsatt øy utenfor Måløy hvor de skal være til de har funnet ut av det hele. Gjestegården de skal bo på er et tomt hus, uten strøm, med andre ord med levende lys og fyr i peisen. De finner tre nummererte pakker og et velkomstbrev som inneholder instruksjoner for oppholdet.

Samtidig forteller Thime-Iversen en historie fra krigens dager og vi venter at de to fortellingene skal møtes. Jeg ga Blodørn en firer på terningen så jeg likte deler av boken. Men jeg syntes ikke det lukkede-rom-konseptet fungerte helt. Det ble for uvirkelig. Jeg kunne ikke klare å plassere det i det virkelige samfunnet og det er kanskje ett av kriteriene jeg setter på god krim, eller en god thriller. Man må tro på det som står der. Og det gjør jeg dessverre ikke her.

Magdalenahuset av Rita Aslesen

14 onsdag mar 2018

Posted by in Bøker, Krim

≈ Leave a Comment

Tags

, , , , ,

Jeg har lest Magdalenahuset, som er en virkelig god krim skrevet av Rita Aslesen. Den kommer ut på Publica 12. april i år.

Renate Minde er politi i Bergen og har nettopp blitt skilt fra mannen sin. Hun befinner seg på et sårbart sted i livet da hun får telefon fra tanten sin i Mandal. Fortvilet ber tante Magdalena henne komme til Mandal med en gang. Drevet av dårlig samvittighet for ikke å ha besøkt tanten på lenge får Renate fri på jobb og drar til avgårde. Vel fremme finner hun tanten overfalt utenfor huset. Det blir starten på en etterforskning rundt hva som har skjedd med henne.

Bekymringen landet som et frø i varm og fuktig jord, det vokste i rekordfart.

Renate vokste opp i tantens hus; Magdalenahuset i Mandal, men etter at moren tok livet av seg da Renate var 18 har hun ikke ønsket å være der så mye. Det er et hus med både gode og vonde minner, de vonde ønsker hun å holde avstand til. Etter overfallet på tanten kommer mye tilbake. Renates finner gamle brev og går tilbake i historien for å prøve å forstå. Politiet etterforsker også, men det er først og fremst Renates undersøkelser vi følger.

Nå må hun ta tak i både minnene og spørsmålene rundt hva som har skjedd med tanten. I tillegg blir en skotsk kvinne, som var i Mandal for å fortelle hemmeligheter om sin oldefar, drept. Han hadde et stort sommerhus som heter Risøbank, i Mandal, før andre verdenskrig. Dette er et virkelig hus i Mandal og lorden en mann som har levd. Ryktene går om en skatt han etterlot seg der, men de fleste tar det for en vandrehistorie. I Mandal møter Renate den hyggelige politimannen Trond Kleven og sin kusine Liv. I tillegg har hun noen naboer vi får høre mer om og en hyggelig bibliotekar.

Boken begynner med en prolog der noen må dra fra Mandal i hui og hast før krigen. Men vi får ikke vite hemmeligheten bak i klare ord. I det hele er Aslesen flink til å legge igjen spor både i prologen og i resten av historien. Mistanken dras i en retning, men så får vi vite noe nytt og begynner å lure på om ikke det heller er en annen som er skyldig. Jeg klarte ikke gjette slutten, og det tror jeg ikke heller du vil. Samtidig er ikke slutten urealistisk, det er mye som faller på plass. Gjennom boken hører vi stemmen til morderen, han er frustrert og drevet. Vi prøver å gjette hvem det er, men så snart en tror en har løst det kommer det opplysninger som ikke stemmer helt med det en tror.

Aslesen har et nydelig språk. Jeg har notert meg flere setninger jeg virkelig likte. Samtidig legger hun til små detaljer som gjør at man helt klart ser for seg det hun beskriver.

Frisk høstluft ség i jevne drag inn mot sengen, luften gav bevegelse til de hvite bomullsgardinene. De snodde seg dovent langs blendingsgardinen og nedover den lysegrå panelveggen.»

«… hentet favorittkoppen merket «Verdens beste farfar» og slapp oppi en sukkerbit fra den lille porselensskålen med lokk som stod i vinduskarmen.

Ofte når jeg leser krim er det drivet og jaget på en løsning som blir det viktigste, men i denne boken er setningene like viktige. Magdalenahuset er virkelig spennende men også veldig vakker. Det poetiske språket tilfører en ekstra dimensjon til boken. Jeg håper virkelig dette er første bok i en serie. Jeg har lyst til å lese mer om Renate Minde og jeg har lyst til å lese mer av forfatterens særpregede språk. Aslesen har heldigvis lagt inn i historien detaljer som gjør at en mistenker hun vil skrive flere bøker, i hvert fall håper jeg at det er det hun vil.

Magdalenahuset er Rita Aslesens debutroman, og en skikkelig god debut. Historien er fra Mandal der Aslesen bor (ikke så langt fra der jeg bor) og det merker man. Både har hun kjærligheten til småbyen og hun tilfører lokale detaljer, om noe omskrevet. Som Edgars bakeri i Mandal som har blitt til Edwins bakeri i boken. Der, på bakeriet, er hovedpersonen ofte og en kan bli sulten av mindre enn noen av beskrivelsene. Spesielt fikk jeg lyst på horn med ost og skinke og piffi, varmet i mikrobølgeovnen. Det er det lenge siden jeg har spist.

Jeg anbefaler Magdalenahuset både for spenningen og for språket. Dette er en forfatter å holde øye med.

… at lokalavisen hadde så lite lesestoff at om man kastet den opp i været, rakk man å lese innholdet mens den dalte ned mot bakken.

Jeg har fått Magdalenahuset av Forlagshuset Vest.

Guden av Jørgen Jæger

12 tirsdag sep 2017

Posted by in Krim

≈ 9 Comments

Tags

, , , , , ,

Guden er skrevet av den kjente bergenske kriminalforfatteren Jørgen Jæger. Den er bok nummer ti i serien om Ole Vik. Jeg har ikke lest de aller første bøkene, bare de fire siste. Men det må jeg gjøre. Jeg synes de fire siste bøkene har gitt meg glimrende lesestunder i sterk spenning.

I Guden er vi tilbake i Fjellberghavn og møter straks en stor terrorhendelse. Noen har satt en dumper foran garasjen på politihuset, samtidig som en Volvo sperrer ytterdøren. Politiet får en telefon hvor det hevdes at bilen og dumperen har bomber i seg, så politiet må bli hvor de er. Snart høres det skudd fra torget der folk er samlet for å høre ordføreren og reiselivssjefen komme med en kunngjøring. Cecilie og politibetjenten Jostein Vågenes rappellerer ned fra et vindu, nesten samtidig som de kan høre det smelle i banken. Noen har sprengt minibanken!

Dette blir en stor og komplisert etterforskning. Ole Vik er ikke lenger lensmann, han har startet sitt eget firma. Men da samboeren hans, politistasjonssjef Marte Mellingen er en av dem som blir skutt på torget har han fire barn å ta seg av. Så det blir ikke noe jobbing. De drar også frem og tilbake til sykehuset for å besøke henne, men hun er sterkt skadet og i koma. Ordføreren er også skutt, og Cecilie og Kripos, som har kommet for å hjelpe, prøver å etterforske både terroraksjonen og å se på om noen kunne ha grunn til å late som dette var en terroraksjon for å ramme ordføreren.

Cecilie ble sykemeldt i sist bok og det er bare så vidt hun har kommet seg i jobb før hun får slengt alt dette i fanget. Men Kripos kommer med en ny politistasjonssjef; Petter Engh, noe som tar mye fra Cecilies skuldre. Jostein er ved Cecilies side og man kan ane at det er en tiltrekning der som kanskje kan utvikle seg. Men samtidig er alt som skjedde med den tidligere samboeren hennes sterkt til stede for Cecilie.

Litt etter litt samler politiet bevis på overvåkingskamera og hos vitner. Det blir klart at noe kan ha sammenheng med spillavhengighet og vi leser innimellom tankene til en person som tydelig er spillavhengig. Men ingen kunne forestilt seg det intrikate og fantastiske historien Jæger har skapt i Guden. Her har du spenning i alle former, fra terror til kidnapping til russisk mafia. Selv om en prøver så godt en kan klarer en ikke overliste Jæger og hvor godt han har gjemt sporene i historien. Jæger er veldig dyktig til å få flettet inn flere historier i hovedhistorien og å holde trådene stramt i hånden til siste slutt. Bøkene er skikkelig actionfylte, samtidig som Jæger unngår å beskrive mordofre og lignende med blod og utbroderte skader. Jeg hadde Monster som klar favoritt blant Jægers bøker, men den ble overgått av Guden. Her er et utrolig mye å glede seg til!

Guden har jeg fått av Juritzen.