• Bøker i minnebanken
    • 2023
    • 2022
    • 2021
    • 2020
    • 2019
    • 2018
    • 2017
    • 2016
    • 2015
    • 2014
    • 2013
    • 2012
    • 2011
    • 2010
    • 2009
  • Forfatteroversikt
  • 1001 bøker
  • Leseutfordringer
  • Arkiv
  • Om meg

Betraktninger

~ tanker om bøker

Betraktninger

Tag Archives: norsk roman

Ungen av Aina Basso

28 lørdag des 2019

Posted by astridterese in Norske romaner

≈ 2 Comments

Tags

1900, Aina Basso, englemakerske, historisk roman, norsk roman, roman, ungen

UngenUngen er en norsk roman om «englemakersker» skrevet av Aina Basso. Jeg har fått boken som leseeksemplar fra Samlaget, men gir dere bare min egen private mening i dette innlegget. Ungen er en virkelig sterk bok, som også er godt skrevet, på et vakkert nynorsk. Historien i boken blir fortalt delvis i nåtid og delvis i tilbakeblikk. På den måten får vi vite mer og mer om hovedpersonene og hva som ligger til grunn for det de gjør etterhvert som vi leser..

Ungen handler om Anna Martine Martinsen. Hun kommer fra, og var enearving til, en gård hun solgte for å dra til Kristiania. Vi befinner oss i 1899, med mye fattigdom og nød på alle kanter. I Kristiania møtte Anna Karl. Han er bondestudent og overtaler henne til å investere pengene sine. Det var børskrakk i Kristiania rundt århundreskiftet og mange mistet derfor pengene sine. Anna og. Hun fikk to barn med Karl, før han forlater henne. Og fordi hun ikke har noen penger må hun gå på jobb som veverske. Barna blir passet på av en ung jente, som nok ikke er der så mye som hun skulle. En dag Anna kommer hjem er det yngste barnet dødt, og hun ender opp med å gi det eldste til fattigvesenet slik at det skal få vokse opp på landet.

Anna slutter av jobben på veveriet etter at hun mister en finger. Og da husposten hun er i etterpå også forsvinner, fordi husfolket mister pengene sine. Så har hun bare venninnen Pauline å gå til. Pauline finner ut at de skal ta til seg pleiebarn og tjene 20 kroner per barn i måneden. Det er hun sikker på vil gjøre dem rike. Etterhvert tar de heller 120 kroner per barn i en engangssum og det vokser med mynter i skrinet. (Inflasjonskalkulatoren forteller meg at 120 kroner i 1900 er ca 8 000 idag). For Pauline og Anna nøyer seg ikke med bare ett, eller to eller tre. Flere av barna dør, av det vi i tydelig forstår er vanskjøtsel. Og av puter holdt over ansiktet deres for at de skal slutte å gråte. Men Pauline og Anna tenker pytt, pytt. Ett barn til eller fra. Og får seg flere barn. De blir etterhvert uvenner og Anna fortsetter geskjeften sammen med en kusine som også kommer til byen.

Det er utrolig sterkt å lese om hvordan disse barna blir behandlet. De er helt uten verdi for kvinnene, alt dreier seg om penger. Det er absolutt en utvikling fra det første barnet kommer og til de neste. De er litt snille mot barna i begynnelsen, men så blir menneskeverdet til barna mindre og mindre. Ett av barna minner Anna så mye om datteren hun mistet at hun til og med får melk til det. Og det er ikke godt å si hvorfor dette barnet dør. Utenom at barnedødeligheten var høy. (Ved forrige århundreskifte døde om lag 80 barn per 1 000 levendefødte. Barn som blir gitt lite mat og omsorg har selvfølgelig høyere risiko.) Det virker som Anna gir opp å være god med barna etter hun mister den lille piken. Hun ser ikke lenger på dem som noe annet enn en inntekt.

Aina Basso skriver i et etterord at det i 1901 ble dømt seks kvinner i den verste barnedrapssaken i norsk historie. Seks kvinner ble dømt for å ha drept 20 barn. I spissen for disse kvinnene stod Anna Mathea Johansen og Pauline Olsen. Kvinnene ble kalt «englemakersker» fordi de gjorde barn om til engler.

Denne boken anbefales! Den inneholder en meget sterk historie og gir mye kunnskap rundt barns (mangel på) verdi hos enkelte, og om levevilkår rundt forrige århundreskifte. Jeg kommer til å lese boken en gang til. Jeg må bare fordøye det som er så vondt i den først så jeg kan ta meg mer tid til det som ligger bak hva kvinnene gjør.

Vær snill med dyrene

18 tirsdag jul 2017

Posted by astridterese in Bøker

≈ 5 Comments

Tags

barnefordeling, depresjon, ensomhet, fortvilelse, Monica Isakstuen, morskjærlighet, norsk roman, roman, samvær, samværsrett, skilsmisse, vær snill med dyrene

Vær snill med dyrene er en roman skrevet av Monica Isakstuen. Den kom ut i fjor, og fikk fine kritikker (og ble nominert til Brageprisen) men jeg har ikke fått lest den før nå. Jeg ble falt for romanen bare etter noen få sider og den er mye bedre enn jeg forventet. Jeg er usikker på hvorfor jeg hadde lave forventninger, men det kan være fordi endel andre bloggere ikke likte den. Her må jeg tilføye at mange også likte den veldig godt.

Vær snill med dyrene handler om en liten familie som går i oppløsning. Jeg personen er Karen, hun er mor til Anna og gift med «faren til Anna». Romanen begynner med Annas fødsel og forholdet mellom de to er fint og lykkelig. De står sammen mot den negative masingen Karen opplever kommer fra moren hennes og hun går fullstendig opp i morsrollen og i rollen som husmor. Hun strikker, sylter, safter, stiller opp på det som skjer. Men Anna er ikke mer enn tre år da Karen velger å flytte ut. Det blir skilsmisse, mekling og barnefordeling. Anna skal være annenhver uke hos hver av foreldrene. Karen sliter med å ikke ha Anna hos seg og lurer på om hun er mor også når Anna er borte.

De eneste andre personene vi møter i romanen er Karens mor og mormor, og i små glimt også Karens tanker om lillesøsteren. Mormor er død, og Karen savner henne. Moren har hun et noe ambivalent forhold til og morens skilsmisse blir et tema moren drar frem og som hun ikke vil høre noe om. Lillesøsteren unngår hun å møte. Det føles ensomt å lytte til Karen, hun slipper ikke noen inn i det innerste.

For det er det innerste dette handler om. Spesielt om tankene Karen har rundt det å være mor, og sin fortvilelse over å ikke strekke til og ikke å takle det å dele Anna med faren. Hun er opptatt av om hun kan gjøre Anna til en type. Som for eksempel til et medgjørlig barn. Det vil si om å være medgjørlig er noe Anna er eller noe Karen gjør henne til. Hun synes det er vanskelig å være til stede for Anna når hun er hos henne, og bruker ukene Anna er hos faren til å velte seg i skyldfølelse over ikke å strekke til.

Det var Karen som valgte å gå, men hun hadde klart ikke tenkt over konsekvensene. Flere ganger ønsker hun seg tilbake, men det spørs om det dreier seg mest om å slippe å være borte fra Anna og ikke så mye om å ønske å være gift med faren hennes. Jeg oppfatter Karen som deprimert og ute av stand til å komme seg videre eller å gjøre noe positivt av tiden hun har til rådighet. Hun jobber på biblioteket, men virker som hun ellers er mye alene. I romanen feirer hun jul med moren sin, men det er ikke en jul hun ønsker seg. Hun ønsker seg ikke mye annet enn å ha Anna hos seg.

Romanen høres deprimert og trist ut, men den er det ikke. Språket er levende og det som skjer med Karen en realistisk situasjon. En skulle nok gjerne gitt henne et spark bak, men samtidig tror jeg hun reflekterer et problem mange kan kjenne seg igjen i. Jeg har også delt barn med noen jeg ikke bodde sammen med, og det er ikke en enkel situasjon å sende barnet fra seg.
Vær snill mot dyrene anbefales. Det er en liten roman, med mye luft på sidene. Men også en roman man kan tenke over ganske lenge.

Den er også skrevet om på disse bloggene:
Tine sin blogg, Artemisas verden, Beathes bokhjerte, Elikkens bokhylle, Reading Randi og Den har jeg lest.

Smakebit – Volvo lastvagnar

06 søndag mar 2016

Posted by astridterese in Boktema

≈ 21 Comments

Tags

doppler, Erlend Loe, norsk roman, roman, slutten på verden slik vi kjenner den, smakebit, volvo lastvagnar

Smakebit på søndagEn ny søndag og en ny smakebit hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg har nettopp lest ferdig Doppler av Erlend Loe, og begynt på Volvo lastvagnar som er bok 2. Det er ganske fornøyelige bøker om en mann som melder seg ut av samfunnet og drar for å leve i skogen. Den nyeste boken i serien; Slutten på verden slik vi kjenner den kom ut i fjor. Jeg har tenkt jeg skulle lese disse bøkene lenge, og så så jeg plutselig Doppler på eBokBib, så da kom jeg i gang. Jeg har ikke fått skrevet noen omtale av Doppler enda, jeg tenkte kanskje jeg skulle skrive om alle tre sammen. Smakebiten er fra bok 2; Volvo lastvagnar:

Volvo lastvagnarNoen vil mene at det burde vært et utropstegn etter forrige setning, men jeg (som skriver dette) syns at bruk av utropstegn er et tegn på svakhet. Kanskje kan man bruke utropstegn to ganger i livet dersom man skriver daglig. Skriver man sjeldnere enn daglig, kan man i visse tilfeller benytte ett utropstegn én gang. Folk som ukritisk bruker utropstegn burde interneres og sendes bort – i det minste for en stund.

Fra forlaget:
Unge mann, sier von Borring, du har problemer. Håndtrykket ditt er dødt. Øynene er vasne. Du trenger hjelp. Jeg vet ikke hva jeg trenger, sier Doppler. Men hjelp høres ut som en begynnelse.

Inn i det värmlandske univers kommer en mann gående. Det er Doppler som kommer. Andreas Doppler. En nordmann. Han har sin årsgamle elg, Bongo, med seg. Og sønnen Gregus. Elgen går bak ham på stien og sønnen ligger og sover på draget bak elgen. Selv om det er sent, er det ingenting som tyder på at Doppler snart vil ta kvelden. En fin kveld er det, for øvrig. Forsommer og mildt og lyst. Han er etter hvert ikke helt ukjent med å vandre på denne måten, Doppler.

Hva gjør han her ute? Det er ikke greit å vite.
Kanskje kan man si at Norge ble for trangt for ham, at han fikk behov for å se seg litt rundt. Han valgte å forlate festen. De andre satt fortsatt til bords og hoiet. Snart skulle det bli kaffe avec og sigarer, men Doppler reiste seg og gikk.
Han leter etter noe. Etter gode mennesker. Etter tegn på anstendighet.
Volvo Lastvagnar fortsetter der fjorårets roman Doppler slutter. Vi følger samme person og samme elg et stykke inn i Värmland, hvor de møter en speider som har sovet ute tjuefem tusen ganger og en narkoman gammel dame som vil forandre verden.

 

Kort om Ingrid Winters makeløse mismod av Janne S. Drangsholt

19 tirsdag jan 2016

Posted by astridterese in Humor

≈ 5 Comments

Tags

Humor, ingrid winters makeløse mismod, Janne S. Drangsholt, norsk roman

Ingrid Winters makeløse mismotIngrid Winters makeløse mismod er skrevet av litteraturforsker Janne S. Drangsholt. Hun kommer fra Sandnes, som ikke er så langt unna der jeg kommer fra. Dette er Drangsholts andre bok. Den første, som heter Humlefangeren, kom i 2011.

Ingrid Winter jobber som litteraturforsker og det går rykter om nedskjæringer og at en på kontoret må over på førskolelærerutdanningen. Samtidig skal det sendes en delegasjon til Russland og den får Winther beskjed om at hun skal være med på. Det er rammen rundt fortellingen. Inni der finner vi en dame som overhodet ikke har kontroll på noen ting! Hun er lykkelig gift med en lege og har to barn. Rett før hun drar til Russland finner hun et hus hun synes familien skal flytte til og drar mannen sin med på visning. Han mener de ikke har råd men hun får likevel en grense hun kan by under, og ender opp med å by mye, mye mer. Så nå har de to hus og to huslån. Samtidig er hun medlem av FAU på skolen og blir overkjørt av en annen slik at hun må utføre oppgaver hun ikke ønsker. På jobben foregår et spill i kulissene om hvem som skal til førskolelærerutdanningen. Hun får en rolle i dette spillet som hun ikke vil ha. Også i Russland går det over styr og hun roter det til hele tiden.

Med andre ord en ganske så travel bok. Men en bok som bæres av humor. For dette er skikkelig morsomt. Jeg er så glad jeg ikke er en Ingrid Winter person, da tror jeg ikke jeg ville ha vært gift heller. Den stakkar mannen hennes er sindig og rolig og tar alle sprellene hennes på strak arm. Alt som skjer minner om humorserier på TV der hovedpersonen roter det til uten like, men så går det bra til slutt likevel. For det går egentlig bra med Winter, heldigvis. Historien er godt skrevet, stilig fortalt og meget morsom.

Bålet av Pål Gerhard Olsen

02 onsdag des 2015

Posted by astridterese in Norske romaner

≈ 6 Comments

Tags

bålet, depresjon, krim og spenning, mord, norsk roman, Pål Gerhard Olsen, roman, sjebne, tenåring

BåletBålet er den 20. romanen Pål Gerhard Olsen har utgitt. På fremsiden står det roman, men den kan også leses som en kriminalroman. Olsen har vekslet mellom å skrive romaner og kriminalromaner i sin litterære karriere og har også skrevet en rekke barne og ungdomsbøker. Likevel hadde jeg gått glipp av denne forfatteren.

Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å lese Bålet. Jeg kan ikke huske at jeg har lest om den hverken på en annen blogg eller i avisen. Men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Dette er en nydelig roman. Kritikeren i Aftenposten (Ellen Sofie Lauritzen) er ikke enig med meg. Men jeg klarer heller ikke se romanen fra samme vinkel som det hun klarte. Selvfølgelig er det kritikeren sier om det tekniske riktig. Der er endel ord og utrykk brukt som enten er for store for munnen som sier dem, eller, jeg mener egentlig at noen av tenåringene i denne boken snakker poetisk vakkert og det gjør ikke tenåringer. Jeg irriterer meg også over (som kritikeren) bruken av tre prikker i setningene. Men for meg er det først og fremst fordi mannen min har hatt den uvanen i mange år. «Kommer til å falle helt … i dass», «De gråter … Jentene gråter». Du ser hva jeg mener.

Men over til det vi er uenige om. Og begynner med handlingen. Denne romanen handler i første rekke om en gruppe tenåringer og læreren deres i en periode på 80-tallet. Vi følger tenåringene i ulike kapitler og de forteller hver sin historie. Samtidig som de forteller fasetter av en felles historie. Håvard er 14 år og har sukkersyke. Foreldrene hans bryr seg overhodet ikke og han må selv handle inn matvarer og koke sin egen mat for å holde seg til dietten legen har satt opp. Han må også sette sine egne sprøyter og passe sitt eget blodsukker. Han er en spesiell person, han kler seg med gamle klær han har funnet på loftet og han tar bilder av alt og alle med kameraet sitt. Han er også den typen som stikker nesen sin i alt mulig og som derfor lærer mange hemmeligheter. Han finner frem til Salem i bygda og blir en kristen. I tankene sine er han ren men dømmer andre for ikke å være rene. En dag blir han funnet død i elven. Dette er kriminaldelen av romanen. Vi møter også disse ungdommene i nåtid – tretti år senere, i begravelsen til en av dem og da nøstes historien opp. Da får vi vite hva som egentlig hendte. Samtidig med at de voksne tenåringene forteller om sine liv i dag.

Romanen er på mange måter en studie i liv med store mangler. Her er misbruk på flere ulike måter, smugling, smerte og depresjon. Her er en gruppe tenåringer som skal bli voksne uten noen å guide seg. Læreren er en god støtte for flere av dem. Han har adoptert en gutt som heter Stig, og som er litt eldre enn de andre. Men som har en sentral rolle i romanen. Stigs søster heter Mona og er adoptert av en annen familie i bygda. Forholdet dem imellom er preget av sinne og psykisk, om ikke terror, så iallefall press. Det er noen som må gi Stig alt dette mørke han har i seg og vi begynner å forstå at læreren ikke er det glansbildet alle tror på. Helt, helt i begynnelsen leser vi om da Stig og Mona var små, før de ble adoptert. På en måte har det betydning for det som skjer senere.

Som en kuriositet har forfatteren i romanen løst Isdalsmysteriet. En kvinne ble funnet brent og død i Isdalen ved Ulriken, Bergen, på 70-tallet. Det ble konkludert med at hun tok selvmord. Men i romanen får du en helt annen forklaring.

Jeg leste denne romanen så sakte. Jeg gjør normalt ikke det, jeg har et høyt lesetempo. Men denne romanen måtte jeg lese sakte og nyte. Noen ganger gikk jeg også tilbake noen setninger for å lese på nytt igjen. Bålet var rett og slett en glede å lese. Jeg synes at boken var svært godt skrevet, det var lett å følge de ulike tenåringene både bakover og fremover i tid. Det er bare 8 av dem totalt sett. Hver av dem hadde et så spesifikt liv at stemmen deres ble tydelig på bakgrunn av de andre, så jeg var ikke i tvil og hvem som var hvem og hvilken historie som hørte til hvem (kritikeren i Aftenposten sier hun var i tvil). Dette er en roman jeg virkelig anbefaler. Det er nesten som den skulle vært obligatorisk lesning før bokbloggerprisnominering. Men uansett håper jeg dere ser den og leser den!

Denne boken har jeg fått av Gyldendal

Smakebit – Lev vel, alle

22 søndag nov 2015

Posted by astridterese in Boktema

≈ 44 Comments

Tags

Hilde K. Kvalvaag, lev vel alle, norsk roman, smakebit på søndag

Smakebit på søndagDet er allerede en ny søndag, og en uke nærmere advent, og på tide med en ny smakebit hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg er nettopp ferdig med Rivers of London serien og tenkte jeg måtte konsentrere meg litt om norske bøker før det ble på tide å nominere til Bokbloggerprisen. Jeg så litt på hva andre hadde lest og likt og bestemte meg for blant annet å lese Lev vel, alle av Hilde K. Kvalvaag. Den handler om mor og sønn som drar på ferie til Vancouver Island for å lete etter spor av oldefaren. Det ble ekstra interessant for meg siden jeg har familie der. Jeg er ferdig med boken, men fordi boken var så vakker skal du få smakebiten fra den:

Lev vel alleHo var eit einsamt barn. Men skjulte det så godt ho kunne. Ho er sikker på at alle einsame har vore einsame som barn. Det er som å lære å svømme. Kroppen gløymer det aldri. Knut er og einsam, faren og oldefaren var einsame. Dei har genet for einsemd.

 

Fra forlaget:
Eksistensielt drama om mor og son
Motvillig blir den seksten år gamle Knut med mora Gunhild til Canada. Dei skal følgje fotspora til oldefaren som forlét familen og seks born i Noreg for aldri å kome tilbake. Knut har droppa ut av skulen etter ein alvorleg valdsepisode og mora håper at turen skal bli eit vendepunkt. Ho har sjølv sine grunnar for å ønskje seg vekk. Reisa fører dei ut i den canadiske villmarka, der ingenting blir som dei hadde trudd.

Bålet av Bergljot Hobæk Haff

17 fredag jul 2015

Posted by astridterese in Bøker, Romaner, Ukategorisert

≈ 7 Comments

Tags

1962, bålet, Bergljot Hobæk Haff, herlige nederlag, Nikolaj Frobenius, norsk roman, norske romaner, roman

BåletBålet er en kort, men sterk, roman av Bergljot Hobæk Haff. Jeg fant frem til den etter å ha lest et stykke om den i Nikolaj Frobenius bok Herlige nederlag. Der sier han om boken; «som ligger litt bortgjemt i den store norske bokheimen, men som faktisk burde hatt klassikerstatus.» Dette gjorde meg nysgjerrig nok til å låne romanen på biblioteket. Dette er en roman som nesten er umulig å beskrive uten å bruke en mengde sitater. Språket er så vakkert og så full av mening, og de korte 100 sidene så utrolig fulle av menneskets gode og onde natur. Jeg ble fanget inn i romanen og følte den på kroppen på en måte som vekte tanker og følelser jeg ikke hadde tatt frem på en stund.

Bålet handler om en liten bygd, om menneskene der og tankene deres. Men sentrerer rundt lærerinnen, skomakeren og en mann som kaller seg Allan. De har alle kommet til bygda langs landeveien, lærerinnen er der da romanen begynner men ingen tenker noe spesielt om henne. Skomakeren kommer i begynnelsen av historien og etter han har vært der i omtrent ett år kommer Allan. Sistemann er en laps eller en form for sjarlatan, men ser svært elegant ut for bygdefolket. Han har også evnen til å skape ufred og strid uten at det er klart hvor de ulike tankene har sin opprinnelse.

Romanen er skrevet som en øyenvitneskildring. Og om nettopp øyenvitnet står det; Hva er et øyenvidne annet enn et blikk som har gjort seg allvitende? Hva er en kjensgjerning annet enn en nøye gjengivelse av hva dette blikket har sett?

Romanen er tidløs. Den er skrevet i 1962, men den har ingen setninger eller beskrivelser som kan tidfeste historien for oss. Frobenius skriver: «Hobæk Haffs romanpersoner har tilsynelatende ingen ting med vår tid å gjøre. De opptrer under andre samfunnsforhold, står på siden, er unntaksmennesker.» Romanen beskriver bygden, lærerinnen, skomakeren og Allan. I tillegg til noen få av bygdefolket, men det er ikke selve personene den handler om. Snarere tankene og følelsene deres. Allan er en mann som ønsker å skape ufred, han er der for å ta bort velviljen og tilliten bygdefolket føler. Men samtidig sier Hobæk Haff; «kan han ikke skape følelser der de ikke finnes». Så han drar frem de smålige og skjulte sidene hos dem han treffer, på en måte som gjør at de ikke anklager ham for det.

Lærerinnen blir grundig beskrevet i det første kapittelet, ved første øyekast. Men egentlig er det ingen som vet noe om henne. Hun er bare lærerinnen; «Lærerinnen på stedet var så alminnelig som en lærerinne skulle være i en slik liten avkrok av verden. Skulle en eller annen utenforstående ha bruk for å forhøre seg om henne og for eksempel spørre om hun var mer eller mindre pen, ja da ville enhver komme i stor forlegenhet og si som så at det var vel ikke det viktigste med en lærerinne.» Det eneste de bemerker er at hun har lange ben og heller litt til siden når hun går. Men det er bare greit, for da kjenner man henne igjen på avstand. Hun er flink til å helbrede småskader og sår og fjerner lopper og lus uten å bry foreldrene. Hun passer også på at barna ikke har hull på strømpene og har et lager med sokker til erstatning.

Det er da skomakeren kommer det kan anes noe mer med lærerinnen. Hun henter han på verkstedet om kvelden og tar han med til skolestuen. Der lager han til gymnastikksal til elevene. Skomakeren er en stor mann, men har uforholdsmessige korte bein. Når bygdefolket ser dem sammen på veien mellom skomakerverkstedet og skolehuset tenker de: «En kjærlighet som var dømt på forhånd. To sære og forvrengte menneskeskikkelser ytterst ute i hver sin grøftekant. Av og til skrådde de inn mot midten av veien som drevet av en plutselig felles innskytelse. Da ble det klart for enhver som gikk bak dem på landeveien at disse to ikke var bestemt for hverandre fra naturens hånd.»

Skomakeren er en mild mann. Når han sitter bak disken i skomakerverkstedet er det ingen som kan se de korte bena og snart glemmer folk dem. Vi får vite lite om ham, men det står noe i slutten av kapittelet der skomakeren har kommet til bygden: «Derfor skal det bare sies om mennesket i sin alminnelighet at det har hang til å gjenta sine feilgrep, på tross av dyrekjøpte erfaringer. Kanskje er det ikke engang tale om noe feilgrep, men om et skjebnesvangert livsmønster som går igjen. Å være et menneske med fortid er alltid risikabelt, og det siver gjerne ut til sist hvor et menneske kommer fra og hva som har ført det ut på vandring.»

Det kan anes noe mellom lærerinnen og skomakeren. Noe sart og forsiktig som ville blitt ødelagt om det omtales. Men I korte små blikk kan vi se dem sammen. Som når skomakeren jobber i gymnastikksalen; «Selvsagt hendte det at bankingen stilnet, men hvem skulle ha interesse av å stoppe opp og merke seg hvor lang tid det gikk før arbeidet ble gjenopptatt?» Bygdefolket ser dem, men ennå i den troskyldige og velvillige tonen de har seg i mellom; «Det må være tungt for frøkna å stå og holde løkta så lenge, kunne en finne på å si. – Å, det er vel ikke så farlig med det. Hu har jo en madrass å stupe kråke på når det blir for stritt å stå oppreist. Tro det eller ei, slike ord ble vekslet mellom folk i stor troskyldighet. Husk vi befinner oss ennå i en verden uten baktanker. Ordene har sin pålydende verdi og kjenner ikke til megetsigende betoninger.»

Men så kommer da altså Allan. Det er nesten som det lugger i mot og jeg ikke har lyst til å skrive videre. Det hadde vært så fint om historien sluttet her. Men vi må også besøke ondskapen. «Omtrent på årsdagen for skomakerens ankomst trådte en annen langveisfarende inn i kafeen. Sett med fattigfolks øyne var mannen rasende elegant av ytre, og innbød straks til nærgående interesse. Men sannheten var nok heller den at han lignet en laps.»

Han forhører seg straks om skomakeren. Kan det være han har truffet han før? «Men når det gjaldt lærerinnen, var den fremmede ganske annerledes tilbakeholdende». Likevel tar han inn som losjerende på skolehuset og ikke i rommet over kafeen som står til disposisjon for reisende. Om det skriver Hobæk Haff: «Der var de atter lykkelig forenet: Spillemannen og instrumentet, slangen og det hypnotiserte fugleblikket.» De har en krangel den først dagen, observert av en gutt som står og smugkikker. Kan det være at dette også er mennesker som kjenner hverandre. Og hva vil denne nye fremmede synes om forholdet som har oppstått mellom lærerinnen og skomakeren? Han gleder seg ikke over det, det er sikkert.

Der tar det slutt med lapper jeg har lagt i boken. Det er ikke slutt på de vakre og tankevekkende ordene til Hobæk Haff, snarere tvert imot. Men det er slutt på freden, tilliten og den troskyldige måten bygdefolket ser på hverandre. Allan sitter på kafeen hver kveld og lærer bygdefolket triksing i kortspill, han danser og han sjarmerer. Men innimellom sier han ting som får bygdefolket til å tenke på en ny måte. «Å gi en uttømmende beskrivelse av denne mannens virksomhet vil være umulig, dertil opererer han for meget med utelatelser og lette hentydninger. En kan si det slik at han var en ubetydelig person som forsto å sette sinnene i farlige svingninger. Altså oppfylte han ikke de engang vedtatte betingelsene for å kunne kalles en djevel.» De ser det negative istedenfor det positive og de begynner å se ned på hverandre, lærerinnen og aller mest skomakeren. For det er han Allan vil bli kvitt. Det hele kulminerer i et bål, og en jaget skomaker. Men det tror jeg det er best du lese om selv.

Bålet ga meg veldig mye. Både tankemessig og følelsemessig. Den gikk så inn under huden på meg at jeg strevde med å lese om hvordan det gikk. Og så tenker jeg om det er sånn det er i virkeligheten? Er det så lett å bli lurt av noen som legger vekten på det negative? Og hvordan tenker jeg om mine medmennesker? Er jeg positiv, tillitsfull og uskyldig, eller heller jeg mot det motsatte? Jeg håper på det ene og frykter det andre, men mens jeg tenker på det anbefaler jeg sterkt at du leser Bålet.

 

Si at vi har hele dagen av Anne Kyong Sook Øfsti

13 torsdag nov 2014

Posted by astridterese in Bøker, Norske romaner

≈ 11 Comments

Tags

adopsjon, Anne Kyong Sook Øfsti, barnehjem, norsk roman, si at vi har hele dagen, Sør-Korea

Si at vi har hele dagen er Anne Kyong Sook Øfstis debutroman. Hun har tidligere gitt ut fagboken Parterapi. Øfsti jobber som familieterapeut i Oslo. Denne boken har jeg egentlig vært borti flere ganger i år og tenkt at jeg skulle lese den. Men det var ikke før jeg satt og bladde i eBokBib i går og så at denne var ledig, at det ble til at jeg leste den.

Si at vi har hele dagenØfsti skriver om Rebekka som nettopp har mistet søsteren sin, Marion, av kreft. Både Rebekka og Marion var adoptert fra Sør-Korea. Da en venn av Marion spør om ikke Marions biologiske mor burde få vite at hun er død, bestemmer Rebekka seg for å reise til Sør-Korea og prøve å finne moren. Både Marions og kanskje hennes egen mor. I Sør-Korea bor hun den første uken hjemme hos en familie. Moren I Sook har selv adoptert bort et barn, noe hun holder hemmelig for datteren Ji-Su. Men i den perioden Rebekka er hos dem kan vi ane at Ji-Su forstår at noe er hemmelig. Den andre uken Rebekka er i Sør-Korea drar hun til Busan der både hun og Marion kommer fra. Der får hun vite at Marion ble levert på barnehjemmet av en fremmed, men at hennes egen mor har lagt igjen et brev på barnehjemmet.

Dette er en svært vakker bok. Den er skrevet på en stilferdig og var måte. En får innblikk i både Rebekka og I Sooks tanker og følelser. Begge er usikre og lurer på hva som er rett for dem å gjøre. Skal Rebekka lese brevet, og skal I Sook lete etter datteren? Forfatteren lar heldigvis ingenting være lette valg eller løsninger, og ødelegger ikke den vakre historien med usannsynlige hendelser. Hun balanserer så vakkert mellom det som er mulig og det som er umulig. Følelsene til Rebekka og I Sook ligner på hverandre, de er begge på let og er usikre på hva som er rett å gjøre. Ji-Su får en bi-rolle, men også en rolle som balanserer mot en annen bi-rolle; Anne Lone. Anne Lone er en venninne av en venninne til Rebekka. Hun er også adoptert fra Sør-Korea og har valgt å bosette seg i Busan. Hun hjelper Rebekka den uken hun er på let i Busan. Anne Lone hadde ikke det beste møtet med Norge og mener at å adoptere barn fra et annet land er å kjøpe barn, og derfor også umoralsk.

Dette er en bok jeg anbefaler deg å lese. Den er som et stille pust av en annen verden, en rolig og vakker seilas i en annen persons liv. Eller rettere sagt to personer. For selv om Rebekka er hovedperson får I Sook også god plass. Du kan dykke ned i denne boken eller du kan la den flyte stille på overflaten. Jeg ble overrasket over hvor sterkt ordene virket på meg og hvor sterkt jeg følte med personene i boken. Selv bi-karakterene sitter igjen etter at en har lukket boken.

Si at vi har hele dagen har jeg lånt på eBokBib

Jeg har et teppe i tusen farger skrevet av Anne B. Ragde

20 mandag okt 2014

Posted by astridterese in Bøker, Norske romaner

≈ 5 Comments

Tags

alenemor, Anne B. Ragde, Birte, jeg har et teppe i tusen farger, norsk roman, roman, sykehjem, trondheim

Jeg har et teppe i tusen farger er skrevet av den kjente norske forfatteren Anne B. Ragde. Den handler om Ragdes mor. Moren, Birte, havner på sykehjem og i den tiden de to tilbringer sammen snakker de om forholdet sitt og om fortiden. Ragde tenker også tilbake på hvordan ting var og formidler hvordan hun vokste opp sammen med en alenemor og en søster. Birte jobbet som maskinkjører på en plastposefabrikk i Tondheim, var svært høyrevridd i sine politiske meninger, og var en tryllekunstner når det kom til mat. Samtidig snakker de om Arsenikktårnet og hvordan den boken egentlig handlet om Birte og hennes mor. Heksen, som Birte kaller henne. Jeg har ikke lest Arsenikktårnet men jeg er nødt til å gjøre det etter å ha lest hva Birte sier om romanen.

Jeg har et teppe i tusen farger Det er så fint å snakke om mat med deg, mamma.
– Lage det, spise det, snakke om det. Men husker du at jeg noen gang tok deg på fanget og koste med deg? Var nær deg?
Jeg rakk akkurat å la mitt eget blikk flyte vekk før det møtte hennes.
– Ikke akkurat husker, men du leste veldig mye for meg, sa jeg.
Nå hadde jeg havnet på dypt vann, jeg skjønte det med det samme ordene forlot munnen.
– Herregud … For en mor jeg har vært. Leste! Som om det kan erstatte kjærlighet.

Birte hadde denne oppfatningen om hvordan livet egentlig var for Ragde. Dette var hun opptatt av på det siste, og det er vel egentlig det vi ikke har gjort som kommer frem igjen. Det en skulle ha gjort. Vi følger Birte mens hun er under behandling fra hun får et fint rom og god oppfølging på et sykehjem til hun havner på et sykehjem som ikke tar vare på henne i det hele tatt og vi får sykehjemsnorge rett i fleisen. Ragde skriver at etter det første sykehjemmet tenkte hun at alle avisene overdrev. Men hun fikk virkelig se hvor ille det kunne være på det siste sykehjemmet. Bare det at moren måtte skifte, at hun ikke fikk være på den første plassen (som var reservert rehabilitering) de siste månedene av livet.

Dette er en vakker roman. Vakkert skrevet, respektfullt utført og skremmende aktuell! Jeg ble oppslukt i Ragdes minner. Om bryllupet moren tok opp lån for å ordne, om naboen i første etasje og om den fraværende faren. De er alle beskrevet på en så stemningsfull måte, samtidig som reelle følelser kommer frem. Birte får plass til å fortelle, til å tenke tilbake samtidig som Ragde forteller om en kvinne som ikke vil eie noe. Som mens de har dårlig råd selger alt de har og som da hun blir gammel rydder alt ut og kaster album og pynteting, men som alltid beholder bøkene. Bøker har en stor plass i Birtes liv og hun leser mye. Der kan jeg virkelig kjenne meg igjen. Hun går til biblioteket og låner store hauger bøker og er stadig oppdatert.

Den siste tiden er det likevel andre som må lese for henne. Men mest tilbringer hun tiden under teppet og ser på de tusen farger som er minner hun kan fordype seg i.

Dette er Ragdes femtende voksenroman, men i tillegg har hun skrevet 2o bøker for barn og ungdom, samt dikt, noveller og humorbøker. Ragde er mest kjent for trilogien Berlinepoplene, Eremittkrepsen og Ligge i grønne enger som ble gitt ut henholdsvis i 2004, 3005 og 2007 og romanen Arsenikktårnet fra 2001.

Jeg har et teppe i tusen farger har jeg fått av Oktober forlag

mars 2023
M T O T F L S
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
2728293031  
« feb    

Leser nå

den gamle mannen og havet

Sengelektyre

Forræderen

Ebok

Tolv lysår

Lydbok

Fedrenes misgjerninger

2023 Reading Challenge

2023 Reading Challenge
Astrid Terese has
read 12 books toward
her goal of
450 books.
hide

12 of 450 (2%)
view books

Tegneserier

38 / 250 tegneserier. 15% done!

Ebøker

0 / 12 ebøker. 0% done!

1001-bøker/klassikere

1 / 12 1001 bøker/klassikere. 8% done!

Lydbøker

0 / 12 lydbøker. 0% done!

Bøker fra egen hylle

0 / 12 egne bøker. 0% done!

NetGalley

Professional Reader

my read shelf:
Astrid Terese's book recommendations, liked quotes, book clubs, book trivia, book lists (read shelf)

Blogger jeg følger

RSS Artemisas verden

  • Dopamin av Alexander Fallo. Dikt. Smakebiter.

RSS Bentebing’s weblog

  • Leksjoner

RSS Bjørnebok

RSS BokBloggBerit

  • Kort om: Beist av Ane Riel

RSS Boktanker

  • Winter i verdens rikeste land

RSS Bøker, bibliotek og annet babbel

  • Det står skrevet - og navnet var...?

RSS Diabilitas dypdykk

  • Smakebit på en søndag

RSS Ebokhylla mi

  • Bøker lest i mars

RSS Elikkens bokhylle

  • Helt deg! av Øystein Pølsa Pettersen

RSS Flukten fra virkeligheten

  • Årets påskekrim: Den navnløse arven av Ellen G. Simensen

RSS I bokhylla

  • Bøker jeg skal lese i april

RSS I Ninas bokverden

  • «Kattenapperen» av Endre Lund Eriksen og

RSS insomnia journal

RSS Jeg leser

  • Lest 2023

RSS Kleppanrova

  • "Begynnelsen, den hvite haren" av Cyntia Harrod - Eagles,

RSS Lesehesten fra Sørlandet

  • Hastig høstinnlegg: sakprosa

RSS Leselukke

  • Opnar døra i språket og går ut

RSS Min bok- og maleblogg

  • Annie Ernaux: Jeg er fortsatt her inne i mørket 2023 Roman

RSS Moshonista

  • 2021: UKE 2

RSS My first, my last, my everything

  • The 2023 International Booker Prize | Longlist

RSS Så rart

  • Samlesing Bokbloggerprisen: Hør her´a

RSS Tine sin blogg

  • Koryfeene - en konspirasjonsroman av Lena Andersson

RSS Tones bokmerke

  • Stakkar av Matias Faldbakken – første del av romanen var best

RSS Tulleruska’s World

  • Kampen mellom mennesket og mikrobene

RSS Ågots bokblogg

  • Anders de la Motte: Slutet på sommaren
bokblogger

Profile for englene

Siste kommentarer

  • En smakbit ur Processen – BOKHYLLAN I PEPPARKAKSHUSET til Smakebit ~ Ensom er den som ikke er nummer én for noen
  • Smakebit ~ Ensom er den som ikke er nummer én for noen | Betraktninger til Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang
  • Paula Merio til Smakebit ~ Sea of Tranquility
  • MiaEggimann (@MiaEggimann) til Smakebit ~ Sea of Tranquility
  • bokdivisionen til Smakebit ~ Sea of Tranquility

Besøkende

Flag Counter

Meta

  • Logg inn
  • Innleggsstrøm
  • Kommentarstrøm
  • WordPress.org

Stikkord

1001 bøker barnebøker betraktninger Bilder boken på vent Boktema bøker Charles Dickens det mørke tårn Dikt Douglas Adams dystopi england familie fantasy favorittforfatter Haruki Murakami Humor japan jul kjærlighet krim kriminalroman krim lest i 2012 krim lest i 2013 musikk Neil Gaiman norge noveller poem poetry politi-krim roman sci-fi science fiction sitat smakebit på søndag Stephen King sverige tegneserie thriller ungdomsbøker USA what are you reading you tube

Proudly powered by WordPress Theme: Chateau by Ignacio Ricci.