Tag Archives: USA

Jack Reacher

27 søndag mar 2022

Posted by in Bøker, Film, Krim, Thriller, Topp 10, TV- serie

≈ 2 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , ,

Jeg har lenge tenkt å lese serien om Jack Reacher av Lee Child, men det er i skrivende stund (2022) kommet ut 26 stykker, og jeg tenkte det var litt for mange til å lese alle. Men så fant jeg ut at det var laget en TV-serie om den første boken. Da bestemte jeg meg for å se de to gamle filmene med Tom Cruise, lese bøkene og se TV-serien. Siden historien starter med bøkene så begynner jeg der.

Lee Child (1954 – ) heter egentlig Jim Grant, og er fra Coventry i England. Han var «presentation dicerctor» på britisk TV. Da han ble sagt opp under en omorganisering i 1995 tok han sjansen på å prøve seg som forfatter. På The Sentinel – Vokteren og Better Off Dead – Heller dø er den yngre broren hans Andrew Grant medforfatter under navnet Andrew Child. Lee Child bor nå i New York.

Det er som sagt 26 Jack Reacher bøker (pluss en som kommer ut i år). Da jeg skulle lese dem var det vanskelig å finne en skikkelig oversikt over rekkefølgen, spesielt med de norske titlene, derfor har jeg tatt med en liste her. Grunnen var at Cappelen Damm ga ut mange av dem i 2013 da de startet å gi ut norske oversettelser av serien. Så her er listen over bøkene og når de kom ut, sammen med de norske titlene. (Det finnes også små noveller som blir gitt ut mellom bøkene. En del av dem finner du i novellesamlingen En mann går inn på en bar fra 2017).

  1. Killing Floor (1997) – Syndebukk
  2. Die Trying (1998) – Fellen
  3. Tripwire (1999) – Slakteren
  4. The Visitor (2000) (også utgitt som Running Blind) – Gjesten
  5. Echo Burning (2001) – Haikeren
  6. Without Fail (2002) – Uten svik
  7. Persuader (2003) – Livvakten
  8. The Enemy (2004) – Fienden
  9. One Shot (2005) – Ett skudd
  10. The Hard Way (2006) – Hardt mot hardt
  11. Bad Luck and Trouble (2007) – Reachers hevn
  12. Nothing To Lose (2008) – Ingenting å tape
  13. Gone tomorrow (2009) – Det øyet ikke ser
  14. 61 Hours (2010) – 61 timer
  15. Worth dying for (2010) – Verdt å dø for
  16. The Affair (2011) – En hemmelig affære
  17. A Wanted Man (2012) – Etterlyst
  18. Never go back (2013) – Vend aldri tilbake
  19. Personal (2014) – Personlig
  20. Make Me (2015) – Den åttende mann
  21. Night School (2016) – Under radaren
  22. The Midnight Line (2017) – Midnattsmøte
  23. Past Tense (2018) – Veien tilbake
  24. Blue Moon (2019) – Delt by
  25. The Sentinel (2020) – Vokteren
  26. Better Off Dead (2021) – Heller dø
  27. No Plan B (kommer 2022)

Jack Reacher er født 29. oktober 1960 i Øst Berlin. Faren hans var marinejeger og familien flyttet fra base til base hele barndommen, moren hans var fra Frankrike men Reacher er amerikansk statsborger. Han har en eldre bror som heter Joe. Av en eller annen grunn blir han kaldt Reacher fra han var liten (han vet selv ikke hvorfor), så det er det navnet som brukes i alle bøkene. Han er 1.95 cm høy og veier mellom 110 og 125 kg. (NoeAlan Ritchson - Jack Reacher som viser hvor håpløst det er å bruke Tom Cruise som skuespiller i filmene).

His face looked like it had been chipped out of rock by a sculptor who had ability but not much time»—Lee Child

Reacher var en slosskjempe fra han var fire år. Han sier selv at å vokse opp på militærbaser var en evig kamp om hvem som stod høyest i rang blant barna. Joe var altfor snill til å sloss, selv om han var like stor som Reacher. Så det var Reacher som sloss for dem begge. Det har gjort at han har utviklet en proaktiv stil hvor han angriper før motstanderen og sloss uten regler.

Reacher gikk på West Point fra han var 18 og tilbrakte 13 år i hæren. Han var militærpoliti i MP 110th division, som er en spesialavdeling med etterforskere. Han ble etterhvert major, degradert til kaptein for å sloss med en sivilist, for så å stige i gradene igjen til major. Han tjenestegjorde både i Irak og Libanon, men som etterforsker var han også i Sør Amerika og Korea. Han vant en mengde medaljer. Blant annet to Silver Stars, Defense Superior Service Medal, to Legion of Merit, Soldier’s Medal, Bronze Star og Purple Heart.

Etter tretten år i hæren opplevde han at hæren endret seg. Den kalde krigen var slutt og det var ikke bruk for like mange soldater. Etter at han ble blandet inn ien etterforskning av mord på unge kvinner utenfor en millitærbase og oppdaget løgner han ikke kunne leve med, valgte han å slutte i hæren. I dette siste oppdraget jobbet han undercover som tidligere soldat. Han lærte hvordan han kunne reise rundt uten bagasje og hvordan han kunne få tak i pengene sine fra hvor han ville i landet. Så da han gikk ut fra militærbasen for siste gang, var det dette livet han valgte. Han vokste opp i utlandet og levde sitt voksne liv på militærbaser. Så nå vil han dra rundt i USA for å se det landet som er hans. Alt han tar med seg er en tannbørste, passet sitt og bankkortet. Han kjøper nye klær når klærne blir skitne, reiser rundt med buss eller haiker og bor på moteller over hele landet.

«I was thirty-six years old, a citizen of a country I had barely seen, and there were places to go, and there were things to do. There were cities, and there was countryside. There were mountains, and there were valleys. There were rivers. There were museums, and music, and motels, and clubs, and diners, and bars, and buses. There were battlefields and birthplaces, and legends, and roads. There was company if I wanted it, and there was solitude if I didn’t. I picked a road at random, and I put one foot on the curb and one in the traffic lane, and I stuck out my thumb.»—Jack Reacher in The Affair

Reacher er av natur en einstøing uten noe ønske om lange forhold. Han har noen kollegaer fra 110th MP som han hadde et godt forhold til, men ingen kontakt med og en sersjant som tjenestegjorde for han, Frances Neagley, som dukker opp i en god del av bøkene. I den første boken er det syv år siden han så broren sin Joe, men dessverre dør broren i denne boken. Han har ofte et forhold til kvinnene han møter, men bare for noen få dager.

«I think ninety-nine of us grow up to love the campfire, and one grows up to hate it. Ninety-nine of us grow up to fear the howling wolf, and one grows up to envy it. And I’m that guy. Compelled to spread his DNA worldwide. Purely for the good of the species.» – Lee Child

Hver bok er en ny fortelling om Reacher, og kan derfor leses uavhengig av de andre, men samtidig lærer du nye ting om ham og hva som har skjedd tidligere i livet hans for hver bok du leser. Noen av bøkene handler om livet i militæret; The Enemy (Fienden), Night School (Under radaren) og The Affair (En hemmelig affære), men også to novellene du finner i novellesamlingen handler om fortiden (Past Tense, Second Son).

SyndebukkHver bok er også en ny sak Reacher tar fatt i. Bøkene er thrillere, men også kriminalromaner fordi det skjer en urett, ofte mord, Reacher finner ut noe er galt og blir på samme sted til han har løst saken og funnet de som er skyldige. Han har en sterk rettferdighetssans og går utrolig langt for å opprette rettferdighet. Noen ganger selv om det går virkelig utover han selv. Han sloss mye mot kjeltringene, ofte med bare hendene, andre ganger med våpen. Recher er unaturlig sterk og brekker bein med bare hendene. Samtidig som han har lang erfaring med å sloss og kan utholde sterke smerter uten å gi seg. Han er også en premiert snikskytter. Noen ganger blir han spurt av politiet, FBI eller til og med CIA om å hjelpe til med en sak. Men de fleste gangene møter han mennesker som trenger en helt. I flere av bøkene refereres det til at moren hans lærte han opp til å hjelpe andre. Hun sa at spesielt på grunn av størrelsen hans kunne han bety en forskjell for noen.

«She had said, ‘You’ve got the strength of two normal boys. What are you going to do with it?’ I hadn’t replied. Our silence was part of the ritual. She answered for me. She said, ‘You’re going to do the right thing.’ And I had tried, mostly, which had sometimes caused me trouble, and sometimes won me medals of my own.» – Lee Child

Tom Cruise har spilt Jack Reacher i to filmer; One Shot fra 2021 og Never Go back fra 2016. Når en nå kjenner til Reachers enorme skikkelse og styrke er dette et rart valg av skuespiller. One Shot og Never Go Back er fra bøkene med samme navn, det vil si bok 9 og bok 18. Amazon’s Prime Video kjøpte så rettighetene til den første boken Killing Floor (Syndebukk) og gjorde den om til en TV-serie. Her er det Alan Ritchson som spiller Jack Reacher. Ritchson spilte Aquaman i Smallville mellom 2005 og 2010, senere har han vært med i serien Blood Drive og Titans. Han var også Raphael i Teenage Mutant Ninja Turtles og var med i The Hunger Games: Catching Fire. Han er en perfekt Jack Reacher.

Boktips skriver om Jack Reacher:

Jack Reacher, heltefiguren skapt av Lee Child, har for mange blitt den ultimate helten. Elitesoldaten har blitt udødeliggjort i filmer og et titalls bøker, hvor han har ryddet opp i de mørke avkrokene av samfunnet. Forfatteren har utstyrt helten sin med et godt moralsk kompass; gjennomgående i alle bøkene er Reacher på de godes side.

Det er egentlig en perfekt oppsumering Dette er «heltebøker» om en mann som står på den svakes side, men akkurat nok action til at bøkene blir kjempespennende og vanskelig å legge fra seg. Jeg leser nå nummer 20, og har lest alle i rekkefølge. Det føltes som 26 bøker var veldig mange før jeg begynte, men nå skulle jeg ønske det var mange fler. Jeg elsket også serien på Amazone Prime så jeg håper det kommer flere sesonger. Jeg tror jeg har lest alle de små novellene i tillegg, men det skal jeg sjekke litt nærmere. Alt i alt burde det si deg at dette er fantastiske bøke som er vel verd å bruke tid på. Hvis du liker thrillere eller krim er dette litteratur midt i blinken for deg!

Kilde: Wikipedia, Jack Reacher Wiki og Jack Reacher

Fabrikken av Joanne Ramos

14 fredag feb 2020

Posted by in Bøker

≈ 11 Comments

Tags

, , , ,

FabrikkenFabrikken er en roman av fillipinsk-amerikanske Joanne Ramos. Det er en sterk roman om surrogatmødre og rike kvinner/menn som kjøper seg barn. (Jeg fant en omtale av boken hos Marianne og fant den på bibliotekappen BookBites. Bare for å nevne det først; eBokBib blir nedlagt 1.april og flere bibliotek har gått over til BookBites. Mitt bibliotek har ikke bestemt seg, men jeg har allerede lånekort hos flere av bibliotekene som er med og derfor kan jeg låne bøker allerede nå. Jeg har alltid elsket eBokBib, men påstår at denne appen er bedre.)

Fabrikken er delt inn i kapitler der ulike stemmer tilsammen forteller historien. Jane er hovedpersonen, en ung, fattig, filippinsk kvinne med en liten datter. Hun sliter for å forsørge seg og bor på hospits med datteren Amalie og en eldre venninne hun kaller Ate. Ate er den som må passe Amalie mens Jane er på fabrikken, hun har også sine egne kapitler. Mae er den tredje stemmen. Hun er sjef for et senter som driver med surrogatmødre. Der kan rike kvinner kjøpe seg en livmor til egne barn, gjerne fordi de ikke kan få noen selv, men ofte fordi det ville stå i veien for karriere eller utseende å være gravid. Og så er det en ung kvinne, Reagan, fra en velstående familie, som er surrogatmor for å tjene penger nok til å kunne løsrive seg fra familien. Hun har den siste stemmen.

Utgangspunktet for boken er at dette senteret, Golden Oaks, kjøper disse kvinnene for ni måneder. De er helt underlagt senterets regler og blir fratatt mobilen når de kommer. De får lov å sende email og ringe i korte sesjoner men alt er overvåket. Maten er spesielt tilpasset, de har for eksempel ikke lov til å drikke kaffe og kaloriinntaket er nøye regulert. De må trene og la babyen lytte til musikk med høretelefoner. Alt sammen tiltak mange av oss har gjort når vi var gravide, men som i dette tilfellet er bestemt av noen andre enn kvinnene selv. Etter disse ni månedene får de en fødselsbonus hvis de føde et friskt barn.

En kan diskutere moral og etikk når man snakker om surrogatmødre. I denne boken er alle mødrene, utenom Reagan, fattige unge kvinner. Og alle som skal ha barna etterpå er rike. Vi har hørt på nyhetene om surrogatmødre i India og jeg tenker at denne boken nettopp setter lys på den store skjevheten i forholdet mellom surrogatmor og foreldre. Her satt på spissen med en stor «fabrikk» (på engelsk The farm – gården) hvor dette forholdet blir utnyttet. Det  får en litt til å tenke på The Handmaid’s tale, selv om de unge kvinnene er her frivillig. Eller så frivillig det kan være å bli tilbudt en stor pengesum for en fattig kvinne. Men boken er godt skrevet og historien er i tillegg til å være tankevekkende også underholdende og interessant. På en måte hadde jeg ønsket meg noe litt mindre underholdende og litt mer sint. Men det er en roman, og også en bok jeg kan anbefale.

Syng, gravløse, syng av Jesmynd Ward

03 mandag feb 2020

Posted by in Bøker, Romaner

≈ 14 Comments

Tags

, , , , , ,

Syng, gravløse, syngSyng, gravløse, syng er en roman av amerikanske Jesmynd Ward. Den er en roman om rasisme, oppvekst, familie og om foreldre som ikke har evne til å ta seg av barna sine. Den ene hovedpersonen er Jojo på 13 år. Han bor sammen med moren Leonie, som er den andre hovedpersonen, søsteren Kayla og besteforeldrene Pop og Mama. Faren Michael er i fengsel. De bor i sørstatene i USA. Leonie og foreldrene er svarte, mens Michael er kvit. Foreldrene til Michael vil ikke ha noe med Leonie eller barna å gjøre, de er, eller hvertfall er faren Store-Joseph, rasist. Kapitlene alternerer mellom Jojo og Leonie.

Store-Joseph er den hvite bestefaren min, Pop den svarte. Jeg har bodd sammen med Pop siden jeg ble født; jeg har sett den hvite bestefaren min to ganger.

Leonie er rusavhengig og mangler helt elementære egenskaper forhold til å ta seg av barna. Hun glemmer å gi dem mat eller blir borte hele nettene. (Hun jobber i en bar) Så Pop og Mama oppdrar dem. Det vil si at det er Jojo som mest tar seg av lillesøsteren Kayla (som moren kaller Michaela). Hun er rundt to år og helt avhengig av Jojo. Mama har kreft og er så dårlig at hun kun ligger i senga, mens Pop er pensjonist og tar seg av dyra og huset. To spesielle karakterer i boken er Mama og Pops døde sønn Given, som Leonie ser når hun er rusa. Og den døde tolvåringen Richie som Jojo ser etter de har vært i fengselet, og som har vært i fengsel med Pop.

Leonie får det for seg at hun vil ta med seg barna for å hente Michael da han har sonet ferdig. Det er en lang tur og de vil måtte overnatte. Jojo vil ikke være med, men fordi moren bestemmer at Kayla skal være med så må han også. Han må være der for å ta seg av henne. Moren tar i tillegg med seg venninnen Misty som har en mann i samme fengsel som Michael er i. På veien frakter de stoff fra et sted til et annet og overnatter hos advokaten til Michael. Der fester de voksne på alkohol og stoff mens Jojo ligger i sengen med Kayla for å beskytte henne.

Moren glemmer at barna må ha mat, men Jojo er kreativ når det gjelder å finne mat til Kayla, selv går han ofte sulten. Leonie gir han for eksempel penger for å gå inn på bensinstasjonen og kjøpe brus til henne. Da lurer han til seg noen cent slik at han kan kjøpe en slikkepinne til Kayla. Det faller ikke Leonie inn at hun også må gi barna mat og drikke, hun er helt selvsentrert.

Han klapper henne på ryggen og hun klapper på ham, og jeg står der og ser barna mine trøste hverandre. Henda mine klør etter å gjøre no. Jeg kunne strekke ut armene og ta på dem begge, men jeg gjør det ikke. Jojo ser delvis forvirret, delvis stoisk ut, og litt som han kunne begynne å gråte. Jeg trenger en sigarett.

Jeg synes Syng, gravløse, syng var en fin roman. Den er vond fordi den handler om omsorgssvikt. Og Jojo får virkelig gjennomgå av begge foreldrene. Han er mye eldre enn sine 13 år og er redningen for Kayla. Den var til tider veldig tøff å lese, men så er det fine partier innimellom. For eksempel er forholdet mellom Pop og Jojo virkelig vakkert. De er svært nært knyttet til hverandre. Mama ligger på det siste og Jojo savner fryktelig den gode bestemoren sin, selv før hun dør. Men hun har vært med på den positive delen av barndommen hans.

Jeg anbefaler Syng, gravløse, syng. Selv leste jeg den som e-bok, lånt på biblioteket. Jeg foretrekker å lese på papir, jeg føler jeg husker bedre det jeg leser da. Men e-bøker tar ikke opp plass i bokhyllen og det gjør at jeg har tenkt å bli flinkere til å lese elektronisk. Det er en stor fordel og det er at du kan få bøkene med en gang. Du finner Syng, gravløse, syng på appen eBokBib hvis du har lyst til å lese e-boken. Jeg likte den så godt at jeg straks lette etter flere bøker av forfatteren. Så nå har jeg skaffet meg Det som reddes kan som kom på e-bok i fjor og som kommer i papirutgave i år.

NOS4R2 av Joe Hill

22 fredag nov 2019

Posted by in Grøsser

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , , , , ,

NOS4R2 er skrevet av amerikanske Joe Hill. Han er sønnen til den verdenskjente forfatteren Stephen King, og skriver som sin far meget gode mørke historier. Denne boken er en horror/grøsser fortelling om en mann som stjeler barn og om en verden han har skapt som heter Christmasland.

Men før vi ser mer på hva den handler om, la oss se på hva den heter. Hvis du setter sammen lydene av bokstavene og tallene i NOS4R2 får du N-O-S-four-AR-two – som blir til  Nosferatu. Det er den engelske tittelen. I USA heter den NOS4A2. Merk A istedenfor R på grunn av hvordan amerikanerne uttaler A og R. Kanskje det ville være enklest for oss med den amerikanske tittelen, men boken er ikke utgitt i Norge. Jeg har lest bibliotekets utgave og den er utgitt i England. Nosferatu er et tysk ord for en type vampyr – ikke den typen som biter i halsen for å drikke blod. Men absolutt en parasitt som suger det han trenger fra det han tar.

Dette er som sagt en grøsser. Den handler om Victoria McQueen, foreldrene hennes, og de som etterhvert blir mannen og sønnen hennes. Lou og Bruce Wayne. Men den handler også om en meget farlig mann som heter Charlie Manx. I de første linjene fra forlaget om boken står det som fikk meg til å ville lese den. Hør bare her:

Young Victoria McQueen has a gift for finding things: a lost bracelet, a treasured photograph, answer to an unanswerable questions. All she has to do is ride her bike through the Shorter Way Bridge and she’ll come out the other end wherever she needs to be …

Jeg syntes det hørtes veldig spennende ut.

Da Victoria, eller Vic som alle kaller henne, fikk en sykkel som barn begynte hun å sykle i skogen bak huset hun bodde i. Der stod det en gammel overbygd bro som het The Shorter Way Bridge. Den fikk hun ikke krysse, fordi den var så gammel og ødelagt. Hun gjorde det selvfølgelig likevel, og oppdaget hun at hun kunne finne ting andre hadde glemt igjen fordi broen fikk henne til det stedet denne tingen var. Prisen var en fryktelig hodepine.

På den andre siden av broen fant hun en gang en liten gutt i baksetet av en 1938 Rolls-Royce Wraith med NOS4R2 på bilskiltet. Hun er nå blitt 17 og klar over at broen får henne hvor hun vil i USA. Men at den også er veien til det Charles Manx kaller Christmasland. I boken kaller de dette et inscape, det vil si en verden som er skapt i en persons hode, men som samtidig befinner seg i den virkelige verden. Hill forklarer det i boken. I Christmansland samler Manx på døde barn. De virker levende og har rekke på rekke med tenner. Barna har blitt nosferatu, Manzx er nosferatu og det samme er bilen. Denne turen hvor hun finner gutten i bilen prøver hun å få han ut, men det går ikke. Hun ender opp inne i huset og til slutt setter hun fyr på det. En kort setning om en mye lenger historie, men jeg har ikke lyst til å avsløre alt det spennende.

Opplevelsen i Christmasland var veldig traumatisk. Så som voksen blir Vic alkoholiker og innlagt med psykiske problem. Det er ingen som tror henne og de tror hun har vært psykotisk.  Ingen utenom Lou. Så da Wayne blir borte og politiet kommer for å hjelpe til med å finne ham, rømmer Vic og Lou gjennom The Shorter Way Bridge for å ta opp kampen med Charles Manx og å få Wayne tilbake. Ikke så lenge før Wayne forsvant har Vic oppdaget at hun også kan reise gjennom The Shorter Way Bridge på motorsykkelen sin. Så Vic og Lou bruker den for å flykte fra FBI og politiet.

Dette er selvfølgelig fantasy på den måten at ingen grøsser handler om virkeligheten. Men det som gjør dem til grøssere er at noe er virkelig. At skillet mellom de to er diffust og det fantastiske kan blø over i det virkelige og skremme oss. Bare tenk på grøsserhistorier vi forteller hverandre som barn. Det skumle er nettopp at virkeligheten er så sterkt tilstede. I NOS4R2 møter vi grøsserfiguren Charles Manx, som er en mann i den virkelige verden, og som kjører rundt i en bil som er en forlengelse av seg selv. Han stjeler barn i den virkelige verden og tar dem med et sted ingen kan finne dem igjen. Det er det som er så skummelt. Hvem sitt barn er et neste?

Jeg likte virkelig godt NOS4R2. Den var akkurat passe skummel, og med passe mengde fantasy. Den er skikkelig tykk, på 692 sider. Men den er skrevet på et lett engelsk, eller, lett nok til at det ikke kommer i veien for historien og gjør at du må slå opp hele tiden. Nå er jeg ganske vant med å lese engelsk, men lenge slo jeg opp en stor mengde ord i hver bok jeg leste. Så etterhvert trengte jeg ikke det lenger. Så om du ikke er vant til bøker på engelsk, så anbefaler jeg deg likevel å prøve å lese dem. Noen ganger er det veldig fint å lese hva forfatteren skrev uten å måtte gå gjennom en oversetter.

Jeg har tidligere skrevet noen få ord om Gode ønsker av Joe Hill.

God krim lest i 2019 #2

26 mandag aug 2019

Posted by in Bøker, Krim

≈ 2 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget)

Ikke gi slipp – Harland Coben

Ikke gi slippHarland Coben skriver både utmerkede krimromaner og thrillere. Og Ikke gi slipp passer absolutt inn i begge sjangerne. Hovedpersonen «Nap» (Napoleon) er politimann. Han mistet tvillingbroren sin og kjæresten til tvillingbroren i en ulykke da han var atten. Den samme kvelden forsvant også kjæresten hans Maura. Helt ulovlig legger han inn en merknad i mappen om Maura i politiets datasystem. Så da fingeravtrykkene hennes dukker opp i en stjålet bil får han melding om det.

«Nap» har aldri gitt opp å få svar på hva som skjedde med Maura, eller med broren, så nå setter han i gang sin egen etterforskning og drar tilbake for å snakke med alle involverte. Samtidig er det noen som absolutt ikke vil at han skal lete, eller oppdage hva som har skjedd. Denne hovedpersonen bærer på en sårhet som tilfører denne boken ganske mye. Han er like deler utilfreds med konklusjonen på brorens ulykke og mangel på svar i forsvinningssaken. Denne sårheten driver ham til absolutt ikke å gi opp sin jakt på svar. Uansett hvor mye motstand eller motgang han får.

Fortiden rulles ut steg for steg i en fin spenningskurve. Coben skriver ypperlig og med en fin tørr humor innimellom det dramatiske. Det gjør bøkene hans lette å lese i tillegg til å være svært spennende.

Eremittedderkoppen – Fred Vargas

Jeg er veldig glad i Fred Vargas bøker, så jeg ble skikkelig glad da jeg så at hun kom ut med Eremittedderkoppen i år. Fullmektig Adamsberg er en fantastisk karakter. Full av meget spesielle tanker og med en viss keitethet i måten å oppføre seg på. Han følger intuisjonen sin mer enn noe annet verktøy i etterforskningen. I denne boken dør det mennesker etter å ha blitt bitt av eremittedderkopper. Politiet ser ikke noe mistenkelig ved det. Men Adamsberg setter likevel spørsmålstegn med det som skjer.

En av betjentene hans motarbeider han kraftig, og istedenfor å sette foten ned og da få avslørt at han jobber med disse dødsfallene lar han betjenten få med seg andre betjenter og jobber med de få som er på hans side. Han befinner seg i en selvforklart tåke over lenger tid. Egentlig i en slags mental tilstand der han aner sammenhenger men ikke klarer å sette ord på dem. Etter så mange bøker om Adamsberg vet vi at det er slik han arbeider. I denne boken er det noe som skjedde med Adamsberg da han var liten han stadig går og tenker på, og for enten å få lagt det til side eller få klarhet i hva det har med denne saken å gjøre drar han tilbake til der han hadde denne opplevelsen.

Vargas skriver ypperlig krim. Men en form for stillegående og forsiktig krim hvor vi undrer oss over de små sporene Adamsberg følger. Mye av bøkene handler om forhold mellom mennesker og om følelser. Og i denne typen krim er det absolutt sånn det skal være. Jeg anbefaler alle bøkene til Vargas. Bøkene begynner med Mannen med de blå sirkler, og anbefales å leses i rekkefølge.

Sorte hull – Filip Lundhaug

Forfatteren av Sorte hull er Kripos-etterforsker og har tidligere jobbet med psykoterapi, forskning, etterforskning og etterretning knyttet til seksualforbrytelser. Men hovedpersonen Isak Rød har han latt bli privatetterforsker. Kanskje fordi han skulle få større frihet enn det en etterforsker har? Rød leter etter en jente som heter Emma. Den som vil vite hvor hun har blitt av er egentlig en mann som har misbrukt henne, så allerede der er vi i et miljø det gjør vondt å lese om. Emma var bare atten år da hun forsvant tre år tidligere. Rød tar kontakt med familie og tidligere venner, men det er ikke egentlig så mange som bryr seg om henne. Kanskje derfor har hun havnet i en situasjon hvor hun blir utnyttet. På veien finner Rød flere utsatte jenter og jeg antar han drar inn det han har opplevd av seksualforbrytelser gjennom jobben sin.

Lundestads bok er en meget god debut, men det er tidvis vondt å lese det han avdekker på sin veg gjennom boken. Dette er ingen forsiktig krim, men et ganske råbarket bilde på en virkelighet jeg tror finnes i både dette og andre land. Jeg likte boken virkelig godt og anbefaler den absolutt videre.

Kvinnen uten ansikt – Robert Dugoni

Kvinnen uten ansikt er den tredje boken jeg har lest om politietterforsker Tracy Crosswhite og teamet fra Seattle PD’s Violent Crimes Section. Boken begynner med at en ung mann er ute og tyvfisker om natten i Puget Sound, og får noe tungt på kroken. Han drar opp av sjøen et bur med liket av en kvinne. Som en forstår av tittelen er det ikke lett å identifisere denne kvinnen. Det kan tyde på at hun selv har gjort mye for å skjule identiteten sin. Men det kan muligvis være en kvinne som forsvant flere måneder tidligere. Etterforskningen går i flere retninger fordi det er så vanskelig å identifisere henne og fordi de fra begynnelsen av har en sterk mistanke til mannen hennes. Men han har et sterkt alibi.

Tracy utdannet seg som politietterforsker etter at søsteren hennes Sarah forsvant. Saken hennes ble oppklart i den første boken, men Tracy bærer absolutt med seg opplevelsen av å i flere år ha behov for svar. Så snart det er kvinner som forsvinner har hun et ekstra «gir» i etterforskningen. Dette er en amerikansk kriminalroman og de er ofte forskjellige fra de norske, eller Europeiske. Det som skiller seg mest ut for meg her er den perfekte kjæresten til Tracy. Men samtidig er det fint å lese en krim uten problemer i nære relasjoner.

Tracy krangler seg som vanlig gjennom forholdet til sjefen sin, men innad i gruppen hun jobbe er forholdene svært harmoniske. Bøkene til Dugoni er spennende og lette å lese. Jeg kan virkelig tenke meg å lese flere bøker i denne serien.

64 – Hideo Yokoyama

64 er en japansk kriminalroman, og det var svært anderledes å lese denne typen bok fra et, for oss, så eksotisk land som Japan. De har en helt annen måte å tenke på, og å forholde seg til hverandre på, enn det vi er vant med. Politimennene må også vise en annen type underdanighet til sjefene sine enn det vi tenker er naturlig. Hovedpersonen (som jeg ikke kan komme på hva heter) i 64 blir plassert på pressekontoret som politiets pressetalsmann. Hen ville mye heller ha fortsatt som etterforsker, men må godta overflyttingen.Vi får følge med i tankegangen hans og der er han ikke mye glad for hverken sjefen sin eller medarbeidere. Men verst er forholdet til journalistene. De har møter der de inngår samarbeid om å presse politiet til å komme med uttalelser.

Datteren til hovedpersonen forsvant for en stund siden og kona hans sliter veldig med følelsene i forhold til dette. Men denne boken handler også om at det i 1989 forsvant en syv år gammel jente i Tokyo der foreldrene måtte forholde seg til kidnapperne i hele fem dager, uten at de fikk ikke igjen datteren sin. Politiet har gått ut med unnskyldninger, som ingen vil høre på. I 2002 kommer hovedpersonen vår over noen opplysninger i denne saken som ikke stemmer og han begynner sin egen lille etterforskning av hva som skjedde.

Tiden går langsomt i denne kriminalromanen, boken er ganske tykk og det skjer på en måte lite. Selv om ting tar seg opp mot slutten. Den er et mye større bilde av Japan og japansk kultur enn den er en medrivende krim, og jeg anbefaler den mest som det første.

En helt vanlig familie – Mattias Edvardsson

Den svenske psykologiske trilleren, En helt vanlig familie, handler om far: Presten Adam, mor: juristen Ulrika og deres 19 år gamle datter Stella. Hver av hovedpersonene har sin egen seksjon av boken og vi får hele saken presentert av de tre sammen. Datteren Stella blir mistenkt for mord og settes i varetekt. Spesielt faren har ingen tro på at datteren kan være skyldig, så han gir henne et falskt alibi.

Det er spesielt å lese de ulike personenes tanker om saken. Først gjennom faren, i den delen hvor vi får presentert familien, historien og mordet. Han har en urokkelig tro på at han kjenner datteren ut og inn og «vet» at hun ikke kan være en morder. Så kommer det flere og flere detaljer gjennom øynene til moren og datteren. Moren skaffer datteren en kjent forsvarer og er mer praktisk, men samtidig ser vi at dette systemet med anklager og forsvarer er et området hun som jurist er kjent i. Mens faren, som prest, er helt ukjent med det. Datteren er den eneste som kjenner sannheten. Eller er hun det?

Jeg likte denne thrilleren. Det var spennende å se samme sak fra tre ulike vinkler. Mer enn noe avslører det hvor godt de tre kjenner hverandre og hvor lett svik og løgn blir del av et familieliv. Det var spesielt, som et apropos, at hverken moren eller datteren deler farens tro. Jeg lurer på om det er vanlig, eller om ikke heller en prest vil velge en ektefelle som deler toren siden det er en så stor del av en prest sitt liv.

Her er det mye å lese, både av krim og thrillere. Bøkene jeg har tatt med har jeg fått av forlagene, men jeg skriver ærlig og uten bindinger på innhold. Ikke gi slipp har jeg fått av Cappelen Damm, Eremittedderkoppen av Aschehoug, Sorte hull av Vigmostad Bjørke, Kvinnen uten ansikt av Gursli Berg, 64 av Kagge og En helt vanlig familie av Gyldendal.

noe tapt og noe vunnet av Tara Westover

31 onsdag jul 2019

Posted by in Romaner

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , , , ,

noe tapt og noe vunnet (Det er ikke stor bokstav først i tittelen) er en selvbiografi skrevet av amerikanske Tara Westover. Det rette er nok å kalle den memoarer siden boken handler om Taras minner fra barndom og oppvekst, frem til hun er i tyve-årene. Det er en utrolig sterk bok som gjorde dypt inntrykk på meg og som jeg kommer til å huske lenge.

Tara er yngst av syv barn. Familien hennes bor i Idaho der faren driver en skraphandel. Foreldrene er mormonere og dette styrer mye av livet deres. Men mer enn religionen er familien preget av farens paranoia overfor myndighetene. Barna hans blir født hjemme og fødselene blir ikke registrert, de får ikke gå på skole, eller til lege, og barndommen er preget av hardt arbeid på skraptomten. Moren skulle egentlig undervist dem, men hun er opptatt av å være jordmor for andre kvinner som ikke tror på leger og sykehus, og med å lage homøopatiske midler. Disse midlene er alt barna har av smertestillende eller hjelp mot infeksjoner og brannsår. Selv etter to alvorlige bilulykker blir barna tatt med rett hjem. I den ene ulykken får moren en alvorlig hjerneskade og i den andre blir Tara selv ute av stand til å snu på hodet. (Det tar den ene broren seg av i det han «knekker» nakken hennes for å løsne den). Noen av barna kommer innom sykehuset. Som den ene broren som faller ned på skraptomten og slår bokstavelig talt hull i hodet. Men da er det andre mennesker rom ringer ambulansen og de blir tatt med hjem nesten før noen får sett på dem.

Tara lærer å lese av en av brødrene sine. Etterhvert blir mormonenes bok, Bibelen og noen taler alt hun har å øve med. Men moren har en mattebok og en naturfagbok i kjelleren og etter at Tara, som syttenåring, bestemmer seg for å prøve seg på opptakseksamen til college begynner hun med bøkene hun har og det hun kan finne på biblioteket. En av brødrene hennes har gjort det samme og det er han hun ser opp til og vil være lik. At hun klarer eksamenen er helt utrolig. Hun må ha en enorm selvdisiplin, for ikke å snakke om intelligens. Etter college klarer hun å komme inn ved Cambridge før hun tar en doktorgrad ved Harvard.

Foreldrene er også det som på engelsk kalles «preppers». Det vil si mennesker som forbereder seg på jordens undergang. De hamstrer alt mulig som vil bli nødvendig etter dommedag. Som drivstoff og våpen, mat og homøopatiske midler. Faren tror sterkt på Y2K, men da det ikke skjer noe den dagen lar han bare hamstringen fortsette fordi han er overbevist om at slutten vil komme snart. De gjør en hel del ting jeg ikke hadde tenkt på. Som for eksempel å kjøpe sølv eller gull for alle kontantene de har, fordi penger kommer til å bli verdiløse.

Tara har et komplisert forhold til den ene broren sin. Han mishandler henne grovt over mange år, og det kommer etterhvert frem at han også har mishandlet Taras eldre søster. Tara forsøker å snakke med foreldrene om dette etter hun har flyttet hjemmefra, men får ikke noe støtte av dem. Istedenfor mener de at hun må be om unnskyldning for å ha løyet. Dette skaper en rift mellom Tara og foreldrene som gjør at de til slutt ikke har noen kontakt. Tre av barna har klart å studere og de tre barna tror på hverandre og støtter hverandre. Tara forstår hvorfor sønnene som er avhengige av farens skraphandel må holde seg inne med han, ellers vil de stå uten arbeid. Siden ingen av dem har fått skolegang vil det bli nesten umulig å finne seg en jobb. Morens tro på homøopatiske midler, og ikke minst det at hun pleiet mannen sin med dem etter at han ble sterkt brannskadet, har gitt henne et rykte som mirakelmaker. Familien tjener etterhvert mye på å selge oljer og dråper moren lager hjemme.

Foreldrene vil ha Tara hjem for at hun skal overta morens arbeid som jordmor. Men Tara har lært om et samfunn hun ikke ante eksisterte og ser at hennes liv ikke lenger kan leves blant fjellene i Idaho. Hun prøver å dra hjem på besøk flere ganger, men etter at hun fortalte om brorens misbruk truer han henne og det vil ikke være trygt for henne hjemme. Hun får et psykisk sammenbrudd og må gå i terapi en stund. Jeg tenkte at ingen kunne klart alt det hun har klart uten å knekke sammen på veien. Det gode med det var at hun endelig tok i mot hjelp til å bearbeide barndommen sin.

Jeg har allerede skrevet at dette er en sterk bok som gjorde dypt inntrykk på meg. Men det kan ikke understrekes nok. Denne historien var så gripende, så mektig og full av sorg at jeg ikke kan glemme den. Tara kjemper for å få lov til å beholde familien sin selv om hun skaper seg et annet liv en de har. Hun prøver å få foreldrene til å se henne, men de kan ikke godta at hun ikke vil leve som dem. Hun må gjøre et valg mellom alt hun har lært, det samfunnet hun har funnet utenfor farens paranoia og det livet foreldrene lever. En blir veldig engasjert i dette valget, i livet til Tara og i håpet for fremtiden hennes. Samtidig som barndommen hennes gjør et utslettelig inntrykk og en lurer på hvor mange andre barn som må leve uten å være registrert noe sted. Denne boken må du lese, den er kort og godt fantastisk. Boken gikk rett inn på New York Times bestselgerliste og har fått en rekke priser. Den er oversatt til over 30 språk.

Jeg har fått noe tapt og noe vunnet av Gyldendal.

God krim lest i 2019 #1

04 tirsdag jun 2019

Posted by in Krim

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser «True Crime» bøker i denne settingen.

Hvit engel, svart natt av Jan Mehlum

Dette er den mest politiske boken jeg har lest av denne forfatteren. Hovedpersonen Svend Foyn kjører på et lite barn som ingen vet hvem er. Foreldrene blir etterlyst, men det eneste de finner ut er at barnet sannsynligvis ikke er norsk av fødsel. Barnet snakker ikke og politiet er usikker på om det kommer av et traume før ulykken eller selve ulykken. Foyn involverer seg på sin sedvanlige måte i denne saken. Både fordi han har dårlig samvittighet, selv om ulykken ikke var hans feil, og fordi han som vanlig ikke klarer holde seg unna en komplisert situasjon eller sak.

Foyn finner en gruppe mennesker som smugler flyktninger inn i landet og holder dem skjult. Og følger dette sporet til det ender på øya Lesvos i Hellas. Der besøker han flyktningleire og snakker endel med menneskene som kommer for å jobbe der som frivillige. Hele saken er utrolig komplisert og det er flere spor som henger så fast i andre spor at det nesten er vanskelig å følge med. En av personene som hjelper til med å skjule flyktninger er drept så Foyn prøver også å finne ut av den saken. Men boken er likevel meget god – det vi si selv om den er komplisert. Mehlum lykkes i å ta et sterkt standpunkt i forhold til flyktningsaken og vi får høre mye om hvordan flyktningene har det både på Lesvos ogg i Norge. Jeg likte det og det var selvfølgelig en grunn til at jeg likte boken.

Det som aldri dør og Jeg er nummer 13 av Øistein Borge

Jeg skriver om Det som aldri dør og Jeg er nummer 13 sammen fordi de har samme forfatter og hovedperson selv om sakene i hver bok blir avsluttet i slutten av boken. Bøkene er nummer to og tre av bøkene om politimannen Bogart Bull. Denne hovedpersonen har vært borte fra politiet en periode etter at kona og datteren hans ble drept av en han tidligere hadde satt i fengsel. Da han kommer tilbake blir han gjort til en politimann som skal reise ut av landet når det skjer ting med norske statsborgere. I den første boken vat han i Frankrike. I disse bøkene er han først i Nord Irland og så i Nederland.

I Det som aldri dør er Bogart i Nord Irland for å besøke morfaren. Mens han er der bir et norsk ektepar drept og Bogart blir satt i forbindelse med politiet. Han er med på etterforskningen, litt på siden av det politiet driver med. Historien tar oss til konflikten mellom protestanter og katolikker og vi får vite mye om Nord Irlands voldelige historie. I Jeg er nummer 13 drar Bogart til Amsterdam der en norsk utvekslingsstudent blir funnet drept i en park. Samtidig møter vi en mann som er født i Praha der han mister foreldrene tidlig. Og der han utvikler seg til seriemorder.

Begge disse bøkene er bra og fornøyelige. Det er et interessant grep å plassere hovedpersonen i et nytt land i hver bok. Det gjør det mulig å fortelle mye om tidligere historie eller samtidshendelser uten at det blir gjentakelser. Jeg anbefaler å lese bøkene i rekkefølge siden historien om Bogart Bull er en viktig detalj.

Alle disse vakre løgnene – Peter Swanson

Denne boken er egentlig en thriller og ikke en krim. Forskjellen på de to er at en i en krim følger en etterforskning. Harry går på college, men rett etter han har tatt sin siste eksamen får han telefon om at faren hans har vørt utsatt for en ulykke. Stemoren hans Alice hjelper han med alle detaljene i det som må gjøres etter et dødsfall. Men samtidig legger hun an på han og det forvirrer han (denne detaljen kunne jeg vært foruten. At han blir fristet mer enn hva hun gjør). Vi får også høre historien til en kvinne. Hvordan hun vokser opp og dreper moren sin for å kunne være i et forhold til stefaren. Harry møter en annen kvinne han også blir betatt av og som viser seg har vært farens elskerinne. Så det er dukket for mange forviklinger.

Dette er en spennende thriller. Spesielt bakgrunnshistorien gir en grøss nedover ryggen i forventning om hva den kan utgjøre for Harry. Historien er rimelig enkel selv om det er mange forviklinger. En skjønner etterhvert at noen av de litterære grepene er nettopp det og forstår hvem som må stå bak mordet, som etterhvert blir mordene. Tror man. Slutten er likevel meget overraskende.

Bristepunktet – Belinda Bauer

Belinda Bauer skriver god krim og dette er ikke noe unntak. Bristepunktet ble til og med nominert til Booker-prisen i 2018. En mor med sine tre barn i bilen får motorstopp. Hun går avgårde for å finne hjelp og etterlater ansvaret for de to minste barna til elleveåringen Jack. Men moren kommer ikke tilbake og blir senere funnet drept i veikanten.

Far til barna begynner å drikke og etter en periode forlater han de alene. Jack er redd barnevernet skal splitte dem, så han fortsetter å ta seg av de to yngste. Det har gått tre år senere og barna holder fortsatt sammen. Jack finansierer tilværelsen som tyv. Han bryter seg inn i hus og henter ut ting han selger videre til en søt heler. Men han overnatter også i husene, i et fortvilet forsøk på å late som han har et normalt liv. Politiet leter etter denne tyven, og selv om de er ikke det mest kompetente politiet jeg har møtt i en krim så klarer de få tak i Jack. Men før det dukker kniven som drepte moren opp på mystisk vis og det er helt klart noe mer som foregår.

Bristepunktet er meget bra, slik all krim av Belinda Bauer er. Den er full av humoristiske detaljer som gir et litte pustehull fra det skumle og spennende. Ikke minst er de to hovedpolitimennene karikaturer som kan gi leseren en god latter.

Her er det mye å lese, både av krim og thriller. Bøkene jeg har tatt med har jeg fått av forlagene, men jeg skriver ærlig og uten bindinger på innhold. Hvit engel, svart natt har jeg fått av Gyldendal, Det som aldri dør og Jeg er nummer 13 av Font og Alle disse vakre løgnene og Bristepunktet av Cappelen Damm.

En blå tråd av Anne Tyler

29 tirsdag jan 2019

Posted by in Bøker

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , , ,

En blå trådEn blå tråd er det jeg trodde var en feelgood-roman av amerikanske Anne Tyler. Men etterhvert som jeg leste følte jeg romanen hadde større dybde enn hva jeg forventer av den type bøker, og også bedre og mer omfattende karakterbeskrivelser. Det kan være jeg tar helt feil når jeg tror den er en feelgood-roman, men ut fra forsiden og beskrivelsen på baksiden var det det jeg forventet meg.

Abby og Red er gift og har fire barn. To jenter og to gutter. Den eldste gutten har de overtatt fra en av farens arbeidskollegaer etter at konen hans forlot dem. Men han vokser opp som et integrert medlem av familien. Den yngste gutten, Danny, gir foreldrene mange sorger. Han er innesluttet og egenrådig og forlater hjemmet så snart han kan. De hører svært lite fra ham, opplever at han skifter jobb hele tiden og bor ulike steder. Etter noen år inviterer han dem i bryllup og får straks etter en datter. Susan blir da enda en besteforeldrene bekymrer seg for. De to eldste døtrene blir gift og får barn og bor i nærheten, det samme gjør gutten de tok til seg.

Huset de bor i er nesten en karakter i seg selv. Det var Reds far som bygde det til en formuende familie, og som kjøpte det tilbake i de harde tretti-årene. Red bor der fra han er tenåring. Etter at faren dør flytter han og Abby inn sammen med Reds mor, og det er i dette huset hele familien møtes og forlater hverandre. Kommer tilbake og blir borte.

Det er først og fremst Abby vi har synsvinkel fra, men vi får også høre litt fra Red. Familielivet deres, og spesielt Dannys fravær, er bakgrunnen i historien. Men Abby forteller om da hun var ung, hvordan hun møtte Red og om tanker, mål og drømmer. Det er i hennes beskrivelser av livet jeg føler jeg finner dybden. Jeg blir glad i karakterene i boken, bekymrer meg for Danny, humrer over barnas ablegøyer og tenker over Abbys måter å se verden på.

Jeg likte virkelig En blå tråd, den er sterk, god og full av en mors omsorg. Men også en fin og kjærlighetsfull far og en tett sammensveiset familie. Den gir et bilde av Amerika fra de harde trettiårene og frem til i dag. Forteller om hvordan livet var for en småbarnsfamilie og hvordan det er å bli besteforeldre. Les gjerne denne boken når du trenger noe godt å fordype deg i.

Og været skiftet og det ble sommer og så videre av Pedro Carmona-Alvarez

01 torsdag des 2016

Posted by in Bøker, Norske romaner, Romaner

≈ 10 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , ,

Og været skiftet og det ble sommer og så videre er en roman av den norsk-chilenske forfatteren og musikeren Pedro Carmona-Alvarez.

og-vaeret-skiftet-og-det-ble-sommer-og-sa-videreHan er fra New Jersey. Hun er fra Oslo. De møtes i New York på slutten av femtitallet. De forelsker seg. De gifter seg med hverandre og flytter til Asbury Park. De får to jenter som noen år senere dør i en ulykke. Livet går i svart. I 1967 flytter de til Norge. Året etter får de datteren Marita. Og været skiftet og det ble sommer og så videre er en liten roman om de store tingene – om kjærlighet, tap og savn og rotløshet, om å leve i en tragedie og vokse opp i dødens skygger.

Denne romanen gjorde sterkt inntrykk på meg. Den er delt i tre deler. I den første blir vi kjent med Johnny og Kari, vi får høre hvordan de møtes og om livet de lever i USA. de har det godt i sammen og får etterhvert de to jentene Vera og Ann. Men så skjer det utenkelige:

Når Georg Swensen kjenner at han mister kontrollen over bilen, når hjulene treffer fortauskanten, lukker han bare øynene, som om han er i ferd med å drukne, og gir etter. Han ser ikke at han kjører tvers igjennom det grønnmalte stakittgjerdet og over tråsykkelen til Vera og over noen lekespader, en trehjuling og rett inn i husveggen, Vera og Anns soverom, der de sover på magen, med armene hengende ned på siden av hver sin seng.

I del to drar Kari og Johnny til Oslo for å prøve å skape seg et nytt liv på et nytt sted. Der får de datteren Marita. Det er Johnny som først og fremst er der for henne. Kari begynner å drikke og finner en mann, kalt bergenseren, som hun tilbringer nettene med. Johnny drukner seg i musikk og først og fremst Bruce Springsteen. De to kommer fra samme sted, og det er en form for trøst i det. Johnny forteller Marita om Ann og Vera med hun må love å ikke si til moren at hun vet.

I del tre drar Johnny tilbake til USA til sin fars begravelse, og så blir han der. Vi får vite at Marita drar for å besøke ham og at Kari flytter til Bergen for å være nærmere bergenseren. I denne delen har også Marita og Johnny en samtale. Det er vanskelig å si om det er en reel samtale, om det er minner eller en form for drøm. Men samtalen handler mye om Vera og Ann og om den type jente Marita har blitt:

Jeg så en hel masse midnattsbarn, under-broen-barn. Og sånne jenter som meg. Tynne jentunger med Converse sko. Jenter som skalv, som dro ned buksene og tenkte på sjelen sin hele ettermiddagen.

Tittelen på boken er en setning Johnny bruker til Marita når han slutter en fortelling på sengekanten og hun sovner. Det er en setning som gir håp om at verden vil gå videre og at det kanskje er et håp om at ting vil bli bedre.

Dette er en sterk og trist bok. Den handler om en stor tragedie og om hvordan leve videre. Eller kanskje mest om det å ikke klare leve videre. Og den handler om et barn som er født inn i denne tragedien og denne sorgen. Og om hvordan hun skal klare å vokse opp med den bagasjen hun er født med. Dette er første bok i en serie om Marita og jeg gleder meg til å lese fortsettelsen. Pedro Carmona-Alvarez har skapt en bok og et univers jeg fortapte meg i og som jeg gjerne vil lese mer om.

Boken er også skrevet om av Artemisia og Min bok og maleblogg
(Først publisert 15. mai 2013)

Lagre

Lagre

Lagre

Stoner av John Williams

10 fredag jun 2016

Posted by in Bøker, Romaner

≈ 13 Comments

Tags

, , , , ,

StonerDet er en stund siden siden «alle» snakket om den fantastiske boken John Williams hadde skrevet og jeg puttet den på den lange listen jeg kaller leselisten. Det vil si – bøker jeg har lyst til å lese. Men så kom det så mye annet i veien og så glemte jeg hele boken. Men i vinter begynte jeg å abonnere på Storytel slik at jeg kunne høre lydbøker mens jeg gikk tur med Oliver. Der fant jeg den igjen og tenkte at jeg endelig skulle få lese/høre den.

Noen få ganger, (etter at jeg har begynt å høre lydbok mens jeg går), har turene mine blitt lenger enn planlagt. Det startet med Stoner. For første gang kom jeg hjem og hadde gått 6,4 km. Alt på grunn av den utrolig vakre boken John Williams har skrevet. Det var noen partier hvor jeg ikke kunne slutte, hvor jeg måtte vite hvordan akkurat den scenen endte. Hvor tårene rant i regnet.

John Williams levde mellom 1922 og 1974. Han var amerikaner, født i Texas. Han vervet seg motvillig i det militære i 1942 og var to og et halvt år i Burma og India. Da han kom tilbake til USA begynte han på University of Denver for å studere litteratur. Det var mens han gikk der hans to første bøker ble publisert. Tilsammen har han gitt ut fire romaner og to diktsamlinger.

Jeg nevner militæret og universitetet fordi begge er viktige komponenter i romanen Stoner. William Stoner blir født rundt århundreskiftet (1800/1900) i en fattig gårdbrukerfamilie i USA. Han er det eneste barnet og skal selvfølgelig ta over gården. Stoner er en bokflink gutt og foreldrene bestemmer seg for å sende han til universitetet for å studere jordbruk. Uten å fortelle det til foreldrene skifter Stoner fag til litteratur.
Det blir Stoners lidenskap for litteraturen og språket som blir den mest konstante delen av livet hans fremover. Første verdenskrig starter mens han går på universitetet og flere av vennene hans verver seg, mens Stoner velger å bli igjen. Etter at han er ferdig å studere blir han ansatt som lærer på universitetet. Men opplever en del konflikter med spesielt en i administrasjonen. Han gifter seg inn i en formuende familie, får en datter og senere et barnebarn. Men han opplever store vanskeligheter i ekteskapet. Han elsker datteren sin, men hans kone gjør det hun kan for å ødelegge forholdet dem imellom. I en periode er han udelt lykkelig, i en periode får han kjenne hva kjærlighet er, men også denne perioden blir det gjort slutt på. (Det var da jeg begynte å gråte).

Dette er en vakker og en trist bok. Den er så stille og rolig, og forteller med en vennlig og empatisk stemme fortellingen om livet til Stoner. Du får så utrolig sympati for denne mannen og synes så veldig synd på ham når livet ikke blir slik han hadde tenkt. Boken er nydelig skrevet og historien flyter fremover uten å stoppe opp i floskler og klisjeer. Det er skuespiller Kim Haugen som leser lydboken og for meg vil stemmen hans for alltid være knyttet til denne historien.

Stoner er utgitt i 1965 og i 1972 kom Augustus som Williams vant USA’s National Bookaward for. I 1960 ga han ut Butcher’s Crossing, som kom på norsk i fjor. Den har jeg liggende her og det er helt klart at jeg skal lese den og. Jeg har også lyst til å lese både Augustus, som er den som har fått pris, men også diktene. Men den vakre poesien du finner i språket i romanen, må diktene være nydelige. Stoner anbefales!

Lagre