Tag Archives: roman

Syng, gravløse, syng av Jesmynd Ward

03 mandag feb 2020

Posted by in Bøker, Romaner

≈ 14 Comments

Tags

, , , , , ,

Syng, gravløse, syngSyng, gravløse, syng er en roman av amerikanske Jesmynd Ward. Den er en roman om rasisme, oppvekst, familie og om foreldre som ikke har evne til å ta seg av barna sine. Den ene hovedpersonen er Jojo på 13 år. Han bor sammen med moren Leonie, som er den andre hovedpersonen, søsteren Kayla og besteforeldrene Pop og Mama. Faren Michael er i fengsel. De bor i sørstatene i USA. Leonie og foreldrene er svarte, mens Michael er kvit. Foreldrene til Michael vil ikke ha noe med Leonie eller barna å gjøre, de er, eller hvertfall er faren Store-Joseph, rasist. Kapitlene alternerer mellom Jojo og Leonie.

Store-Joseph er den hvite bestefaren min, Pop den svarte. Jeg har bodd sammen med Pop siden jeg ble født; jeg har sett den hvite bestefaren min to ganger.

Leonie er rusavhengig og mangler helt elementære egenskaper forhold til å ta seg av barna. Hun glemmer å gi dem mat eller blir borte hele nettene. (Hun jobber i en bar) Så Pop og Mama oppdrar dem. Det vil si at det er Jojo som mest tar seg av lillesøsteren Kayla (som moren kaller Michaela). Hun er rundt to år og helt avhengig av Jojo. Mama har kreft og er så dårlig at hun kun ligger i senga, mens Pop er pensjonist og tar seg av dyra og huset. To spesielle karakterer i boken er Mama og Pops døde sønn Given, som Leonie ser når hun er rusa. Og den døde tolvåringen Richie som Jojo ser etter de har vært i fengselet, og som har vært i fengsel med Pop.

Leonie får det for seg at hun vil ta med seg barna for å hente Michael da han har sonet ferdig. Det er en lang tur og de vil måtte overnatte. Jojo vil ikke være med, men fordi moren bestemmer at Kayla skal være med så må han også. Han må være der for å ta seg av henne. Moren tar i tillegg med seg venninnen Misty som har en mann i samme fengsel som Michael er i. På veien frakter de stoff fra et sted til et annet og overnatter hos advokaten til Michael. Der fester de voksne på alkohol og stoff mens Jojo ligger i sengen med Kayla for å beskytte henne.

Moren glemmer at barna må ha mat, men Jojo er kreativ når det gjelder å finne mat til Kayla, selv går han ofte sulten. Leonie gir han for eksempel penger for å gå inn på bensinstasjonen og kjøpe brus til henne. Da lurer han til seg noen cent slik at han kan kjøpe en slikkepinne til Kayla. Det faller ikke Leonie inn at hun også må gi barna mat og drikke, hun er helt selvsentrert.

Han klapper henne på ryggen og hun klapper på ham, og jeg står der og ser barna mine trøste hverandre. Henda mine klør etter å gjøre no. Jeg kunne strekke ut armene og ta på dem begge, men jeg gjør det ikke. Jojo ser delvis forvirret, delvis stoisk ut, og litt som han kunne begynne å gråte. Jeg trenger en sigarett.

Jeg synes Syng, gravløse, syng var en fin roman. Den er vond fordi den handler om omsorgssvikt. Og Jojo får virkelig gjennomgå av begge foreldrene. Han er mye eldre enn sine 13 år og er redningen for Kayla. Den var til tider veldig tøff å lese, men så er det fine partier innimellom. For eksempel er forholdet mellom Pop og Jojo virkelig vakkert. De er svært nært knyttet til hverandre. Mama ligger på det siste og Jojo savner fryktelig den gode bestemoren sin, selv før hun dør. Men hun har vært med på den positive delen av barndommen hans.

Jeg anbefaler Syng, gravløse, syng. Selv leste jeg den som e-bok, lånt på biblioteket. Jeg foretrekker å lese på papir, jeg føler jeg husker bedre det jeg leser da. Men e-bøker tar ikke opp plass i bokhyllen og det gjør at jeg har tenkt å bli flinkere til å lese elektronisk. Det er en stor fordel og det er at du kan få bøkene med en gang. Du finner Syng, gravløse, syng på appen eBokBib hvis du har lyst til å lese e-boken. Jeg likte den så godt at jeg straks lette etter flere bøker av forfatteren. Så nå har jeg skaffet meg Det som reddes kan som kom på e-bok i fjor og som kommer i papirutgave i år.

Lanny og Sorg er den greia med fjær av Max Porter

27 mandag jan 2020

Posted by in Bøker, Romaner

≈ 3 Comments

Tags

, , , , , ,

LannyJeg lånte Lanny på biblioteket etter å ha lest flere begeistrede innlegg av andre bloggere. Måten de beskrev den på fikk meg til å tenke at jeg også ville like den. Lanny er skrevet av engelske Max Porter og kom ut i fjor. Jeg endte opp med å elske boken, så jeg ville gjerne lese mer av forfatteren. På eBokBib fant jeg den første boken hans; Sorg er den greia med fjær som kom ut i 2017. Den er på bare 121 sider, så den gikk det fort å lese. Den var også veldig fin, men ikke helt så fantastisk som Lanny.

Lanny handler om mor, far, Lanny, Gærne Pete og Urfader Snyltefot. Den siste kalles Dead Papa Toothwort i originalteksten og er en figur Porter har oppfunnet. Han ikler seg natur og søppel og plukker opp setninger fra landsbyen han bor i. Delen med Urfader Snyltefot er meget spesiell, men den fungerer. Den gjør noe med boken og jeg likte den delen veldig godt.

Lanny er en spesiell unge som er godt likt av alle, som klarer seg bra på skolen og som har fri tilgang til landsbyen og skogen. Foreldrene lar ham løpe rundt som han vil. Gærne Pete er en gammel kunstner som også er venn av Lannys foreldre. Han blir Lannys tegnelærer og de to drar nær og fjern og tegner og forteller spøkelseshistorier. En dag forsvinner Lanny og det blir satt igang en stor leteaksjon som går over flere dager. Politiet kommer og alle blir sett på med et mistenksomt blikk. Også stemmen til Urfader Snyltefot blander seg inn i leteaksjonen.

Noe av det mest spesielle med bøkene til Porter er at den typiske “bok-layouten” blir brutt. Dette er for eksempel en side fra Lanny:urfader snyltefotBoken er helt fantastisk. Stemningen drar deg med seg, både i det positive og det negative. Snyltefot forsterker også det som foregår i landsbyen. Det er egentlig umulig å forklare Snyltefot siden han bare finnes i denne boken. Du får bare stole på at historien fungerer.

Sorg er den greia med fjær har noe mer normal layout, men ikke helt. Sorg er den greia med fjærMen boken er såpass kort at den ikke har plass til så veldig mange krumspring. Karakterene i Sorg er den greia med fjær er far, guttene og kråka. Mor er død og far og guttene er overveldet av sorg. Da flytter kråka inn. Han er delvis sorgen selv og delvis noe som hjelper dem å komme seg videre. Det går måneder og år og en dag flytter kråka ut og far oppdager at han har kommet et skritt videre.

Sorg er den greia med fjær begynner på denne måten.sorg

Begge bøkene er virkelig nydelige, men jeg synes Lanny er den beste. De er anderledes og det er skikkelig forfriskende å lese noen som virkelig våger å gjøre ting på en annen måte enn alle andre. De går fort å lese fordi språket er enkelt og fordi det ikke er så mye tekst på alle sidene. Men det er nok viktig å bremse ned farten når en leser bitene om Urfader Snyltefot, for å få med seg alle nyansene.

Smakebit ~ Spor i støvet

12 søndag jan 2020

Posted by in Boktema

≈ 31 Comments

Tags

, , , , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Vi har allerede fullført de to første ukene av året. Dagene flyr forbi og jeg tenker på hva jeg skal lese og når jeg skal lese det. Og så har det gått flere dager før jeg følger opp det jeg selv bestemmer meg for. Det betyr at jeg må senke kravene og det må bli det største målet mitt i 2020. Jeg vil, må og skal for mye. Ord som egentlig burde byttes ut og hvertfall ikke brukes når det gjelder en selv.

Når jeg skal velge ut hva jeg har lyst til å lese så havner ofte feel-good nederst i haugen. Men det er noen romaner som kanskje havner innenfor den sjangeren som likevel gir meg noe. For eksempel synes jeg ganske godt om Lucinda Riley. En annen forfatter som har skrevet flere gode bøker er Katherine Webb. Jeg fant en bok av henne blant mine uleste bøker, et leseeksemplar som jeg har fått av Gyldendal. Den heter Spor i støvet og er på bare 370 sider. Jeg tok den frem og tenkte det kunne bli en bok lest i januar. Kanskje jeg til og med vil like den.

Smakebiten er fra side 11:

Spor i støvetDet var som hun ikke fikk nok luft, det hvinte og skrek rundt henne, bakken ristet, og hjernen ble fullstendig blank. Dette var et øyeblikk av ren, ublandet frykt – en redsel som fikk musklene til å skjelve og gjorde henne svak og dum. Hun hadde opplevd det før, men det var lenge, lenge siden nå […] Nå kjente hun den samme utmattende redselen, en følelse av å være i fritt fall, at det bare var sekunder om å gjøre før hun ville krasje i bakken og dø.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Ungen av Aina Basso

28 lørdag des 2019

Posted by in Norske romaner

≈ 2 Comments

Tags

, , , , , ,

UngenUngen er en norsk roman om “englemakersker” skrevet av Aina Basso. Jeg har fått boken som leseeksemplar fra Samlaget, men gir dere bare min egen private mening i dette innlegget. Ungen er en virkelig sterk bok, som også er godt skrevet, på et vakkert nynorsk. Historien i boken blir fortalt delvis i nåtid og delvis i tilbakeblikk. På den måten får vi vite mer og mer om hovedpersonene og hva som ligger til grunn for det de gjør etterhvert som vi leser..

Ungen handler om Anna Martine Martinsen. Hun kommer fra, og var enearving til, en gård hun solgte for å dra til Kristiania. Vi befinner oss i 1899, med mye fattigdom og nød på alle kanter. I Kristiania møtte Anna Karl. Han er bondestudent og overtaler henne til å investere pengene sine. Det var børskrakk i Kristiania rundt århundreskiftet og mange mistet derfor pengene sine. Anna og. Hun fikk to barn med Karl, før han forlater henne. Og fordi hun ikke har noen penger må hun gå på jobb som veverske. Barna blir passet på av en ung jente, som nok ikke er der så mye som hun skulle. En dag Anna kommer hjem er det yngste barnet dødt, og hun ender opp med å gi det eldste til fattigvesenet slik at det skal få vokse opp på landet.

Anna slutter av jobben på veveriet etter at hun mister en finger. Og da husposten hun er i etterpå også forsvinner, fordi husfolket mister pengene sine. Så har hun bare venninnen Pauline å gå til. Pauline finner ut at de skal ta til seg pleiebarn og tjene 20 kroner per barn i måneden. Det er hun sikker på vil gjøre dem rike. Etterhvert tar de heller 120 kroner per barn i en engangssum og det vokser med mynter i skrinet. (Inflasjonskalkulatoren forteller meg at 120 kroner i 1900 er ca 8 000 idag). For Pauline og Anna nøyer seg ikke med bare ett, eller to eller tre. Flere av barna dør, av det vi i tydelig forstår er vanskjøtsel. Og av puter holdt over ansiktet deres for at de skal slutte å gråte. Men Pauline og Anna tenker pytt, pytt. Ett barn til eller fra. Og får seg flere barn. De blir etterhvert uvenner og Anna fortsetter geskjeften sammen med en kusine som også kommer til byen.

Det er utrolig sterkt å lese om hvordan disse barna blir behandlet. De er helt uten verdi for kvinnene, alt dreier seg om penger. Det er absolutt en utvikling fra det første barnet kommer og til de neste. De er litt snille mot barna i begynnelsen, men så blir menneskeverdet til barna mindre og mindre. Ett av barna minner Anna så mye om datteren hun mistet at hun til og med får melk til det. Og det er ikke godt å si hvorfor dette barnet dør. Utenom at barnedødeligheten var høy. (Ved forrige århundreskifte døde om lag 80 barn per 1 000 levendefødte. Barn som blir gitt lite mat og omsorg har selvfølgelig høyere risiko.) Det virker som Anna gir opp å være god med barna etter hun mister den lille piken. Hun ser ikke lenger på dem som noe annet enn en inntekt.

Aina Basso skriver i et etterord at det i 1901 ble dømt seks kvinner i den verste barnedrapssaken i norsk historie. Seks kvinner ble dømt for å ha drept 20 barn. I spissen for disse kvinnene stod Anna Mathea Johansen og Pauline Olsen. Kvinnene ble kalt “englemakersker” fordi de gjorde barn om til engler.

Denne boken anbefales! Den inneholder en meget sterk historie og gir mye kunnskap rundt barns (mangel på) verdi hos enkelte, og om levevilkår rundt forrige århundreskifte. Jeg kommer til å lese boken en gang til. Jeg må bare fordøye det som er så vondt i den først så jeg kan ta meg mer tid til det som ligger bak hva kvinnene gjør.

En by som Alice av Nevil Shute

02 mandag des 2019

Posted by in 1001 bøker

≈ 2 Comments

Tags

, , , , , ,

En by som AliceEn by som Alice av engelske Nevil Shute er min bok for november i Elidas 1001-bøkers lesesirkel. Kategorien jeg skulle finne bok til var “bok med et navn i tittelen”. Alice er jo et jentenavn, selv om det i dette tilfelle dreier seg om byen Alice Springs i Australia. Boken ble gitt ut første gang i 1950. Men min utgave er fra 1993.

Shute het egentlig Nevil Shute Norway, men brukte bare Nevil Shute som forfatternavn. Han var født i England i 1899 og deltok som soldat i første verdenskrig. Men på 1950-tallet emigrerte han til Australia. Der jobbet han som forfatter, men hadde også en kort karriere som racerbilsjåfør. Under andre verdenskrig var han en periode krigskorrespondent, blant annet i Burma. Shute døde i 1960.

En by som Alice handler om Jean Paget. I 1948 arver hun en ganske stor pengesum av en grandonkel. Men fordi onkelen ikke trodde på at en ung kvinne kunne bestyre en formue så satte han advokaten Noel Strachan som formynder og bestyrer av formuen. Advokaten og Jean blir etterhvert godt kjent og hun forteller ham om tiden hun var krigsfange under andre verdenskrig. Jean og en gruppe kvinner og barn ble tatt til fange av japanerne i Malakka i Malaysia. Det var der hun bodde som barn, og der hun reiste tilbake til for å jobbe i 1939.

Da japanerne kom sendte de mennene avgårde til fangeleire. Men en gruppe på rundt tretti kvinner og barn visste de ikke hva de skulle gjøre med. Så de endte opp med å sende dem fra sted til sted. Men det fantes ikke transportmidler, så kvinnene måtte gå hele veien. Flere av kvinnene og barna døde av strabasene underveis, men en gruppe på atten klarte seg gjennom de årene dette foregikk. I slutten fikk de bo i en malaysisk landsby. Men før det gikk de utrolige strekninger. Jean ble en slags leder for gruppen, blant annet fordi hun hadde lært å snakke malaysisk fra hun var liten. I et etterord har forfatteren skrevet at denne marsjen hendte i virkeligheten med en gruppe kvinner på Sumatra. Og at han ble så sterkt grepet av historien deres at han ville bruke det i en roman.

I løpet av årene de vandret rundt i Malaysia møtte Jean en australsk krigsfange, Joe Harman, som kjørte lastebil for japanerne. Han hjalp henne med litt mat og de brukte tid sammen hver gang lastebilen passerte kvinnene. En dag stjal Joe noen kyllinger for at kvinnene skulle få mat. Men han ble tatt og korsfestet til et tre. Jean sørget sterkt over Joe. Etter å ha gått i kryss og tvers i Malaysia kom de til landsbyen Kuala Talong. Der ble den japanske vakten som fulgte kvinnene syk og døde. De var i tvil om hva de skulle gjøre, men visste at japanerne bare så på dem som et problem og de var derfor redd for å bli skutt. Så de overtalte høvdingen i landsbyen om at de skulle få bli der og jobbe på rismarkene. De var i landsbyen i tre år, til krigen var over og japanerne ble jaget fra Malaysia.

Etter at Jean har arvet pengene får hun Strachans tillatelse til å dra tilbake til Kuala Talong for å grave en brønn og bygge et vaskehus til kvinnene i landsbyen. Mens hun er der snakker hun med noen som jobbet på sykehuset i en av byene de passerte på marsjen og hun får vite at Joe overlevde korsfestingen og dro tilbake til Australia etter krigen. Hun får lov av Stratchan å legge ut på den lange og strabasiøse reisen ut i Australias villmark for å finne Joe. Hun vet hva gården heter der han jobber, og at hun først må komme seg til byen Alice Springs. Men mens hun er på reise til Australia drar Joe til England for å finne Jean. Han trodde hun var gift under krigen fordi hun bar et spedbarn på hoften. Men møtte en av pilotene som hadde flydd kvinnene tilbake til England og han fortalte Joe at Jean var en frøken og ikke en frue. Så da la han ut på den lange reisen for å finne henne.

Jean og Joe møter hverandre igjen i Australia. Hun velger å være i byen Willstown for å vente på at han skal komme tilbake. (Jean og advokaten skriver til hverandre og da Joe møter opp hos advokaten for å spørre etter Jean styrer han det så de skal møtes). Willstown er en gammel by fra gullrushet i Australia. Men fordi det er tomt for gull har byen forfalt og det er bare noen få hundre mennesker igjen. Det finnes ikke jobb der for annet enn krøtterdrivere på gårdene. Men det er nesten umulig å få unge menn til å komme dit fordi det ikke finnes noen unge kvinner der. Jean sammenligner Willstown med Alice Springs. I den sistnevnte byen har man isbarer, kino, butikker og det en trenger i dagliglivet og hun vil gjerne gjøre noe for at Willstown også skal bli slik. Selvfølgelig med det i bakhodet at hun skal bo der med Joe.

Med penger fra arven sin klarer hun å bygge opp et verksted der man syr sko av krokodilleskinn og en isbar. Hun ansetter unge kvinner, og unge menn begynner å se etter jobb i nærheten. Hun og Joe planlegger og får til å bygge demninger i elvene slik at de skal kunne få mer for til kveget og dermed kunne utvide gården. Jean jobber videre med Willstown for å gjøre den mer lik Alice Springs og derfra har du tittelen. Hun gjør det selvfølgelig veldig bra, det er den type bok. Men det viktigste er at hun og Joe finner hverandre og at hun virkelig gjør en forskjell for et lite samfunn ute i villmarken i Australia.

Jeg likte virkelig godt denne boken. Den var lettlest og spennende. Den beskriver hver del inngående og en blir virkelig engasjert i marsjen i Malaysia og utviklingen av Willstown. Noel Stratchen er forteller i det meste av boken. Han får brev fra Jean jevnt og trutt og bruker dem til å beskrive livet hennes. Men i den første delen, mens de møtes i England, er det Jean selv som har fortellerstemmen. Hun forteller Noen om krigsårene mens han prøver å bli kjent med henne. Mot slutten av boken drar han til Australia for å besøke Jean og Joe og barna deres. Da forteller han med egen stemme det han opplever. Noel er Jeans formynder til hun blir trettifem, selv om hun er gift. Men han gir henne de pengene hun vil ha underveis. Det er likevel rart å lese om at en kvinne trenger en formynder så lenge. Stratchen selv forklarer det med at grandonkelen levde i en annen tid og derfor så på unge kvinner på en annen måte.

Jeg leste litt om Nevil Shute etter at jeg hadde lest boken. Og jeg ser at han har skrevet en science fiction bok som heter On the beach. Det passer inn under mine favorittsjangre så den har jeg tenkt jeg skal lese. Jeg fikk lyst til å lese mer av Shute siden En by som Alice var virkelig god. Jeg skjønner hvorfor den står på 1001-bøker listen.

(Opplysningene om Nevil Shute har jeg fra Wikipedia)

David Copperfield av Charles Dickens

26 lørdag okt 2019

Posted by in 1001 bøker

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , ,

David Copperfield er en roman av den svært kjente engelske forfatteren Charles Dickens (1812–1870). Den handler, som tittelen forteller, om David Copperfield. Faren hans dør før han ble født, moren gifter seg på nytt, og David blir sendt på internatskole. Men etter morens død må han mer eller mindre klare seg selv. Heldigvis har han en tidligere barnepike å støtte seg til, og gode venner han møter på veien. Boken er en av bøkene på listen over 1001 bøker du bør lese før du dør. Og mitt valg for august som lesesirkelbok i Elidas 1001 lesesirkel.

Charles Dickens skrev bøker i årene 1836-1870. En tid som kalles Viktoriatiden og som er kjent for en forkjærlighet for romanen som form. Selv om flere av den tidens beste romaner gikk som føljetonger i avisene før de ble samlet og gitt ut som roman. For Dickens er romanen som regel et sted for samfunnsskildring. Spesielt tar han opp tema som fattigdom, mangel på utdanning og muligheter for arbeiderklassen. Familien er viktig for ham og karakterene hans mangler ofte foreldre, eller en av foreldrene, og har det derfor svært vanskelig. I denne tidsperioden skjer det en industrialisering i samfunnet og Dickens setter denne prosessen under lupe. Han ønsker seg sosiale reformer og bruker romanene sine som innlegg i debatten. Samtidig synes jeg Dickens er den fineste personskildreren som skriver i denne perioden. Han har fokus på kjærlighet, og mennesker – både familie og venner – er rørende glade i hverandre i romanene hans. David Copperfield er regnet som en selvbiografisk roman. En tror at Dickens skrev ned barndomsminner og opplevelser og bruker det i denne romanen, sammen med opplevelser han hadde som voksen.

I David Copperfield er forholdet mellom mor, sønn og barnepiken Peggotty blant disse rørende familiene. De er tett knyttet sammen. Men da David er seks gifter moren seg på nytt og mannens søster flytter inn sammen med dem. Hun er en hustyrann og lar ikke Davids mor ha en stemme. Så da oppdragelsen til David blir overtatt av spanskrøret går det like mye ut over moren hans. David blir sendt til en grusom internatskole, hvor han likevel får gode venner. Men det tar ikke lang tid før moren dør og David må slutte skolen. Han blir sendt avgårde for å jobbe i stefarens vinfirma og får bo hos ekteparet Micawber (som også blir venner). Han har også et forhold til Peggottys familie, det vil si hennes bror og hans barn, som vil komme til å bety mye i livet hans. Etter å ha rømt fra jobben for Murdston klarer han finne en tante han har hørt han har (farens søster), og hun hjelper ham videre og sørger for at han får utdannelse. Da er det bare kjærlighet igjen, og den finner han selvfølgelig til slutt. Han blir også forfatter, støttet av vennene sine på veien til stor suksess.

En twist er det i romanen. En mann som blir beskrevet ufordelaktig fra før David vet det er noe negativt ved ham svindler firmaet han jobber i. Firmaet er egentlig eid av en Davids venner og David tar opp kampen. Han får hjelp av alle de ulike vennene han har skaffet seg i løpet av livet. Funfakt: Svindleren i romanen heter Uriah Heep og det er der det engelske rockebandet fikk navnet fra.

Dickens romaner er selvfølgelig gammeldagse og uten temaene og motivene vi er vant til fra samtidslitteraturen. Men samtidig er de vakre og underholdene, av og til litt spennende, og med den sikkerheten at det kommer til å gå bra til slutt. Min favoritt blant dem er Bleak House, men David Copperfield er også meget bra. Jeg ble sjarmert av David og hans ståpåvilje. Han er ikke en gutt som tar til takke med hva som helst. Samtidig som han er meget lojal og rettskaffen. Jeg liker romaner fra Victoriatiden generelt, men det er noe spesielt med Dickens. Han er absolutt blant mine favorittforfattere. Hele ti av Dickens romaner står på listen over 1001-bøker du bør lese før du dør. Det er virkelig en bragd. Jeg har ikke lest alle enda, men ser frem til hver eneste en. Romanene er: The adventures of Olivers Twist (1838), The life and adventures of Nicholas Nickleby (1839), A Christmas Carol (1843), The life and adventures of Martin Chuzzlewit (1844), The personal history, experience, and observation of David Copperfield (1850), Bleak House (1853), Hard Times (1854), A Tale of Two Cities (1859), Great Expectations (1861), Our Mutual Friend (1864-65). Veldig mange av romanene er filmatisert. David Copperfield hvertfall 20 ganger. Min favoritt er fra 1999 med Daniel Radcliffe i hovedrollen. Dickens romaner var ofte illustrert. Min utgave av David Copperfield er illustrert med de samme illustrasjonene som var i originalutgaven. Laget av Hablot K. Browne. Du ser to av dem i dette innlegget.

Cappelen Damm ~ Høstens bøker

09 mandag sep 2019

Posted by in Forlagsmøte

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

På torsdag i sist uke var jeg og mannen min på Gaffel og Karaffel i Stavanger og hørte Knut Gørvell og to damer (som jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på) presentere høstens bøker fra Cappelen Damm. Lokalet var helt fullt av bokglade mennesker. Vi fikk servert god mat og litt fra baren før bøkene ble presentert fra scenen. En av forfatterne som var med var Roy Jackobsen. I pausen satte han seg ned for å skrive autografer i boken, som vi var så heldige å få av Cappelen Damm. Det var en veldig hyggelig autograf å få. Det ble presentert en stor mengde bøker. Så jeg har valgt å skrive om det jeg har mest lyst til å lese.

Roy Jacobsen har skrevet Mannen som elsket Sibir – en sommerfuglsamlers erindringer fra Øst-Sibir, sammen med kona si Anneliese Pitz. Hun har vokst opp i Belgia og snakker både tysk og fransk. Det skulle få betydning for denne boken. Fritz Dõrries (1852 -1953) som boka handler om, skrev ned mye av det han hadde opplevd, blant annet i Sibir, for at døtrene skulle få vite hvordan han hadde levd. Han skrev i en håndskrift det var vanskelig å tyde. Familien spurte (jeg fikk ikke helt med meg hvorfor) Roy Jacobsen skrive om Dõrries, men han forstod ikke håndskriften. En type sammenhengende gotisk skrift. Men det gjorde kona hans, og derfor ble hun også en del av dette prosjektet. Jacobsen sier spøkefullt at en må leve i et stabilt ekteskap skal en sette igang å skrive bok sammen. Boken ble en roman fordi de selv la til samtaler og omstendigheter. Jacobsen sier at Dõrries har opplevd svært mye, men var også svært dårlig til å skrive om det.

Fritz Dõrries så som barn en sibirsk sommerfugl (Parnassius nomion) på et tysk museum. Dette var grunnen til at han som tyveåring valgte å dra til Sibir og studere sommerfugler. Sibir var enda ikke ikke tegnet på noe kart, og han reiste igrunnen på lykke og fromme. Store deler av tiden gikk han, men han brukte også slede. (Med hunder regner jeg med). Han fanger tigre, hjort og ørner. Og han samler planter og sommerfugler som han sendte til museer i Europa. Han gjorde mange utrolige ting; som å gå hele Japan på langs under krigen og å fange og holde ørner som “kjæledyr”. Jeg ble utrolig nysgjerrig på denne boken og er glad Cappelen Damm la den oppi nettet vi fikk med oss hjem fra høstmøtet.

I nettet lå det også en Harry Potter notisbok og minner oss på at det kommer en ny Illustrert Harry Potter i oktober. Denne gangen er det Harry Potter og Ildbegeret. Jeg kjøper dem på engelsk, men de er like vakre uansett hvilket språk du velger. Vi fikk også Neste år i Havanna av Chanel Cleeton som handler om nitten år gamle Elisa Perez, Cuba, og politiske opprør i 1959. Og Marisol Ferrera i Miami i 2017. Det er en av bøkene som kommer i pocket i år.

En mann jeg skulle ønske hadde hatt tid til å komme er Tore Renberg. Men han var dessverre i Ålesund, med forestillingen En kveld med Tore Renberg. (Han skal fremføre den på kulturhuset på Sandnes 2. oktober). Jeg var på en av forestillingene hans i fjor (eller året før), det var en virkelig fin kveld. Men tilbake til boken Renberg har gitt ut i høst. Den heter Ingen tid å miste og handler om mor og datter Edel og Tove. Edel er 84 år og mistet mannen sin for ikke så lenge siden. De to bestemmer seg for at de skal møtes hver onsdag for å “tilbringe litt tid sammen”. Jeg har begynt på denne boken og synes den har en spesiell begynnelse, jeg ser frem til å finne ut mer om dette forholdet mellom mor og datter.

Torkil Damhaug, en annen av mine favoritter, var også i Stavanger. Han ga ut en ny krim på fredag, som heter Se en annen vei. Damhaugs krimbøker er mest psykologiske thrillere. Denne har handling fra Budapest der to hjemløse gutter stjeler en håndveske med et hemmelig rom, og kort etter jages de av byens mest hensynsløse jegere og den eldste gutten blir drept. Damhaug forteller at bokens hovedperson Marlen Glenne er datter av hovedpersonen i Se meg Medusa, legen Axel Glenne (Damhaugs krim fra 2007). Marlen er i Budapest for å utdanne seg til lege (Damhaug er selv lege og psykiater). Damhaug hadde planene til denne boken for 5-6 år siden, men da fikk han det ikke til å henge helt sammen. Han følte han ikke hadde karakterer som var spennende nok. Det løste seg med Malen Glenne. Damhaug tok med seg kona si til Budapest for å drive research, men hun ble litt lei av å se de mest nedslitte delene av Budapest og innsiden av dissekeringssalen – så det var ikke det mest romantiske han hadde gjort. Selv om han mener at Budapest er en svært romantisk by.

Torgrim Eggen var også med til Stavanger. Han fortalte om biografien han skriver om Axel Jensen: Axel, Fra smokken til Ovnen. Axel Jensen levde et omflakkende liv, med flere kvinner og brukte blant annet LSD. Han fikk etterhvert ALS og levde med det i ti år før han døde i 2003. Eggen forteller at de oppdaget at Jensen var syk da han, i Stavanger, skulle lese fra en av bøkene sine og han ikke klarte å holde oppe boken. Eggen forteller også at Axel Jensen var en lystløgner, og at det er et stort arbeid å få bekreftet de ulike historiene han fortalte. Det er ikke nødvendigvis sikkert de var sanne.

Andre bøker jeg la merke til, og som jeg absolutt skal lese er den femte romanen om Elling: Ekko av en venn av Ingvar Ambjørnsen. Helvete av Erlend Loe og Regnmakeren av Gert Nygårdshaug. Jeg har ikke lest Byens spor-romanene av Lars Saabye Christensen. Men jeg forstår at den siste; Byens spor: Skyggeboken, blant annet handler om at Christensen er syk. Gørvell sier det er spesielt at mannen som hater virkelighetslitteratur skriver seg selv inn i sin siste bok. Men samtidig er det veldig fint og gjør boken til noe mer. I disse Byens spor-bøkene samler Christensen trådene fra tidligere bøker, slik blir de noe mer for de som har lest tidligere romaner.

Jeg er veldig glad i krim, så jeg må nevne Prosessen av Malin Persson Giolito. Hun har tidligere gitt ut Størst av alt, som fikk svært gode kritikker – og som jeg likte virkelig godt. Den er nå skrevet om til en serie som går på Netflix under navnet Quicksand. Gard Sveen skriver god krim. Jeg har lest tre bøker om politietterforsker Tommy Bergmann. Men ikke Bjørnen som kom ut i 2018. Den skal jeg absolutt lese før jeg begynner på årets bok; Drømmenes Gud. Jeg liker å lese kronologisk. I Drømmenes Gud blir vi satt tilbake til Beirut i 1982, men også nåtiden der Tommy Bergman er tilknyttet PST.

Jeg vil også lese Avklaringene av Hans Olav Lahlum, det er en selvstendig krim og handler ikke om K2. Eystein Hanssen ga ut En kort evighet tidligere i år. Bøkene om politi Elli Rathke er svært spennende. Jeg gleder meg til å lese den. Det samme gjelder Arnaldur Indridasons nye bok Mørket vet. Indridason skriver utrolig bra bøker. Den nye boken har en helt ny hovedperson, det blir spennende å se hva han nå har tenkt ut. J.K. Rowling gir også ut en ny krim dette året, den heter Hvit død og er gitt ut under pseudonymet Robert Galbraight. Den har jeg lest, og jeg kan virkelig anbefale den. Jeg tenker jeg får skrevet litt om den i et av innleggene jeg skriver om krim jeg har lest.

Det ble selvfølgelig snakket om mye mer enn dette. Jeg har ikke nevnt barnebøker eller flere biografier. Og bare så vidt vært innom romanen. Men Cappelen Damm er et så stort forlag og gir ut så mye bøker at jeg virkelig ikke har plass til å skrive om alt. Du kan finne ut mer om de nyeste utgivelsene på nettsidene deres, eller i nyhetsbrevet. Selv om jeg har skrevet om et forlag i dette innlegget har ikke forlaget bestemt noe over hva jeg har valgt å skrive. På arrangementet fikk jeg de to bøkene jeg har nevnt, sammen med notisboken og et fint nett.

Kort om Barnas bok av A.S. Byatt

19 mandag aug 2019

Posted by in 1001 bøker, Lesesirkel

≈ 3 Comments

Tags

, , , , , , , ,

Barnas bok er skrevet av engelske A.S. Byatt (Antonia Susan Duffy). Jeg har lest den som min bok for juli i Elidas 1001-bøker lesesirkel. Kategorien var bok på over 500 sider og med sine 734 sider er Barnas bok godt innenfor.

Boken handler om en gruppe sammenvevde familier i perioden 1895 til 1919. I sentrum står Olive Wellwood, forfatter av barnebøker og mor til en hel skokk. Hun skriver en fortellinger til hvert av barna sine og det er der tittelen er hentet fra. Olive er gift med Humphrey og deler hus med søsteren sin Violet. Violet er den som tar seg av barn og hus mens Olive skriver. Humphrey sier opp en bankjobb i City for også å leve av å skrive, så i praksis er det Olive som forsørger dem. Han er en rundbrenner og Olive må også forsørge en sønn han har utenfor ekteskap. Det viser seg også etter hvert at noen av barna er Violet sine (med Humphrey). Og at hvertfall ett barn er Olives med en annen mann. Rundt denne familien finner vi en gruppe familier med barn som leker med Wellwood-barna, og med voksne som er kunstnere eller involvert med kunstnere. Alle sammen er de fabianere og noen sosialister og anarkister. Innimellom fortellingen om de ulike karakterene ramser boken opp hva som skjer både politisk og sosialt i samfunnet rundt dem. Vi hører også om forfattere fra denne perioden.

Jeg likte veldig godt historien om Wellwood-familien, og vennene deres. Barna vokser opp i selskap med hverandre. De er venner og mange av disse vennskapene beholder de livet ut. Noen av dem gifter seg med hverandre og noen dør i selvmord og første verdenskrig. Disse barna er så velstående at de får studere, men de møter andre barn som blir ansatt som hushjelp og lærling i keramikkverkstedet til en av foreldrenes venner. En av jentene vil bli lege, andre er usikre på om de vil ha familie og studerer for å slippe å ta et valg. Blant guttene er det noen som tar studiene på alvor og andre som studerer fordi det er ventet av dem. De er suffragetter og som nevnt sosialister. En vurderer seg som anarkist i en periode. De reiser til Tyskland og møter viktige personligheter, og en blir kastet i fengsel for å ha tatt kampen over grensen av det samfunnet vil akseptere.

Men den stadige oppramsingen av hva som skjer i samfunnet rundt disse familiene blir til tider veldig kjedelig. I beskrivelsen fra forlaget står det “Barnas bok fanger de sydende bevegelsene innen kunst, kultur, livsstil, økonomi og politikk.” Mesteparten er virkelige fakta, mens noe er tilpasset romanen. Når disse faktaopplysningene ikke interesserte meg, så kan jeg ikke huske dem heller og da er det litt bortkastet. Derfor har jeg også slitt med å komme igjennom den og brukt flere uker i august for å fullføre den. Jeg kan likevel anbefale boken. Den er spennende og uventet innimellom alle faktaopplysningene, nok til å være verd det.

Smakebit ~ Aldri, aldri, aldri

18 søndag aug 2019

Posted by in Boktema

≈ 13 Comments

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagGod søndag, i dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Det tordner faktisk litt i dag. Jeg er veldig glad i tordenvær, og skikkelige høststormer. De er perfekte til å nyte med tente stearinlys og en bok i hånden. Derfor ser jeg også alltid frem til høsten. Hver årstid har i seg noe jeg er glad i og det er godt å kunne glede seg over skiftningene i naturen. Moren min lengter til våren når høsten begynner, og jeg er glad jeg kan glede meg over høst og vinter først.

Jeg har hørt mye om Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg de siste månedene. Det er mange norske bloggere som leser den og jeg ser den stadig på Instagram. Jeg fant ut at den er tilgjengelig på eBokBib (e-bok lån fra biblioteket) så nå har jeg lånt den der. Boken handler om en kvinne som ikke ønsker seg barn og om alt presset fra omgivelsene om å skifte mening.

Jeg ville gjerne ha lagt til hele det første kapittelet, men det blir litt mye tekst. Så jeg har klippet ut de beste delene:

Mormor gifta seg da hun var 17. Hun og morfar fikk fire barn sammen, og nå bor de i Altea i Spania. Det har de gjort så lenge jeg kan huske. Mamma snakker sjelden med dem, men en gang iblant kommer det et postkort (…) Da jeg var tenåring ville jeg besøke dem, jeg maste på mamma og pappa et halvt år, men de sa nei, selv om jeg sa jeg kunne betale selv. Jeg skjønte ikke da at det var fordi mormor og morfar ikke vil ha besøk. Ikke av meg, ikke av noen. De har nok venner, men barn har de aldri vært glade i. Jeg spurte mamma da jeg var liten, har hun fortalt, om hvorfor mormor og morfar har barnebarn når de ikke ville være sammen med dem. Jeg har lurt på hvorfor de fikk barn av samme grunn, svarte mamma lavt.

Smakebit ~ Alt jeg ikke så

11 søndag aug 2019

Posted by in Boktema

≈ 11 Comments

Tags

, , ,

Smakebit på søndagBeklager, i dag hadde jeg litt tekniske problem!

Denne helgen har vi passet på hunden til sønnen vår. I tillegg til vår egen hund er det dobbelt så mye glede og dobbelt så mye arbeid med to hunder. Det gjør også at det ikke er like stor plass til stille lesestunder. Jeg har jobbet med Barnas bok av A.S: Byatt og sier “jobbet med” fordi jeg sliter med å komme gjennom den. Men det er en bok jeg ikke har tenkt å gi opp. Så det får ta den tiden det tar.

Det betyr også at jeg må lese andre bøker som kan gi meg mer i et kortere perspektiv. Jeg leste nettopp Små branner overalt av Celeste Ng, og ser at andre bokbloggere virkelig liker hennes Alt jeg ikke sa. Så da har jeg valgt å lese den innimellom Barnas bok. Smakebiten er fra begynnelsen av den boken (og den samme setningen som fikk meg til å lese denne boken):

Lydia er død. Men det vet de ikke ennå. 1977, 3.mai, halv sju om morgenen, ingen vet noe annet enn dette helt harmløse: Lydia er sent ute til frokost.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter