God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag har jeg vært med på å lage til et stort arrangement på biblioteket. Det var fotoutstilling, opptredener og en mengde ulike aktiviteter for små og store. Mannen min og jeg hadde ansvar for maten. Vi hadde spurt mennesker fra ulike land om å komme med eksempler på deres mat. Vi hadde mat fra Etiopia, Columbia, Brasil, Sveits, Tyrkia og Norge. Det var mannen min som stod for den norske maten. Han stekte 170 lapper (sveler) mens vi var der.
Nå har vi satt oss ned for å hvile littegrann, samtidig som vi har besøk av barnebarnet vårt. Mannen min lager også klar middager som vi skal levere til mor i morgen. Det er ikke alltid helgene er så avslappende!
Jeg leser som vanlig flere bøker, blant annet Mythos av Stephen Fry. Jeg tenkte dere skulle få smakebit fra den.
These days the origin of the universe is explained by proposing a Big Bang, a single event that instantly brought into beeing all the matter from wich everything and everyone are made.
The ancient Greeks had a different idea. They said that it all started not with a bang, but with CHAOS.
Was Chaos a god – a devine beeing – or simply a state of nothingness? Or was Chaos, just as we would use the word today, a kind of terrible mess, like a teenagers bedroom, only worse?
Think of Chaos perhaps as a kind of grand cosmic yawn. As in a yawning chasm or a yawning void.
Whether Chaos brought life and substance out of nothing or whether Chaos yawned life up or dreamed it up, or conjured it up in some other way I don’t know. I wasn’t there. Nor where you. And yet in a way we were, because all the bits that makes us were there. It is enough to say that greeks thought it was Chaos who, a massive hive, or a great shrug or hiccup, vomit or cough, began the long chain of creation that has ended with pelikans and penicillin and toadstols and toads, sea-lions, seals, lions, human beings and daffodils and murder and art and love and confusion and death and madness and biscuits.
nbsp;
«Det som var i esken din, var sykdom, alderdom, galskap og sorg», sa han. «Alt dette kommer til å hindre menneskene å gjøre alt de vil. Du ble skapt for å ta disse pinslene med deg til verden. For gudene visste at hvis de gjorde deg til et menneske som alle andre, ville du være nysgjerrig, og du ville ikke klare å la være å åpne skrinet dersom de hadde sagt at du ikke fikk lov.»
Er vi på vei inn i en liten krise? Vi har hatt våre vanskeligheter med gjevne mellomrom gjennom årene. Alle har vel det= Det er som om forhold etter som årene går blir slitt, tynnslitt og for mange til slutt utslitt. Som en gammel sokk. Hver gang det har vært i ferd med å gå hull på vår, har en av oss tatt frem stoppenålen, og stoppingen har ikke bare tettet det som var tynnslitt, men reparert alt, i hvert fall for en stund. Det har vært som om vi begge først har forstått hva vi hadde når vi har vært i ferd med å miste det.
Alice got a better sense of the space around her. The Library seemed to be a single vast room, cluttered with bookcases that rose almost to the low stone ceiling. They were arranged in rough rows, but irregularly, with gaps at random intervals. Each shelf was stacked high with books, some so heavily that they were bowing in the centre. The books themselves were of every possible description, from ancient leather-bound tomes to cheap cardboard-covered novels. The majority looked like they dated from the previous century or even earlier. Most of the titles were in foreign languages Alice didn’t understand, and some were even in letters she didn’t recognize.
Hvem er favorittforfatteren din? Umulig spørsmål. Hvordan kan man velge bare én? Min tante Caro og jeg hadde faktisk delt dem opp i kategorier – døde forfattere, levende, utenlandske, franske og så videre – så slapp vi å bestemme oss.
Forfattere er, om jeg kan få være ærlig, ikke akkurat det du vil kalle sosialt hamoniske mennesker med et balansert verdenssyn, selv om dette selvsagt ikke gjelder alle, men trolig de fleste. Så vidt jeg har sett – men dette burde jeg kanskje ikke si høyt – har mange av dem en del sære og lite prisverdige karaktertrekk. De har ofte de særeste levevaner og kan oppføre seg på de merkeligste måter. Og enten de sier det høyt eller ikke, mener de aller fleste forfattere (rundt 92 prosent av dem, meg selv inkludert) at det de selv skriver, er det eneste riktige, og at alle andre forfattere, på noen ekstraordinære unntak nær, er på ville veier, og denne overbevisningen tar de med seg gjennom hele livet. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at relativt få, for å si det mildt, ønsker slike personer som sin venn eller nabo.
Ingen steder står det noe om at Yggdrasil skal ha vært et bilde på alle levende trær, men det utelukker ikke at det kan ha forholdt seg slik, og hvis så er tilfelle, kan det være at Överhogdalteppene viser oss den synliggjorte ideen om treet slik den artet seg i det førkristne Norden, tuftet på en type kunnskapservervelse som er ukjent for oss i dag, men som den gang fortalte menneskene at bildet på verden og bildet på et tre var det samme. I så fall bar alle trær på et vis verden i seg. Härjedalen i Jämtland, hvor teppene ble funnet, ligger i dypet av Skog-Sverige.
Vi kjører gjennom landsbyen Shillelagh, der faren min spilte bort den røde Shorthorn-kviga vår i et slag Førtifem, og videre forbi markedet i Carnew der mannen som vant kviga, solgte henne like etterpå.
De nærmeste naboene mine er ikke redd for noe. De har ingen bekymringer, forelsker seg aldri, biter ikke negler, tror ikke på tilfeldigheter, avlegger ingen løfter, lager ikke lyd, er ikke medlem av folketrygden, gråter ikke, leter aldri etter nøklene sine, brillene sine, fjernkontrollen, barna sine eller lykken.