God adventsøndag og velkommen til nye smakebiter!
Jeg føler jeg har litt «hakk i plata», jeg jobbet i går og barnebarnet mitt er her. Av en eller annen grunn får det meg til å glemme smakebitene. Men her kommer de, om noe sent.
I fjor leste jeg alle bøkene Agatha Christie har skrevet, inkludert en selvbiografi. Nå har det kommet ut en ny biografi om henne, som jeg gjerne vil lese: Agatha Christie. A very elusive woman av Lucy Worsley.. Den begynner slik:
Agatha Christie was sitting quietly on the train when she overheard a stranger saying her name.
In the same carriage, she said, were ‘two women discussing me, both with copies of my paperback editions on their knees.’ The ladies had no idea of the identity of their matronly, middel-aged fellow passenger, and proceeded the discuss the most famous author in the world. ‘I hear.’ said one of the ladies, ‘she drinks like a fish.’
I love this story because it sums up so much about Agatha Christie’s life.
«Er du ulvesjuk, Hjarn?» spurte hun, i håp om å vekke handlingsvettet i ham.
You will eventually discover that under the movie stereotypes, imposed mystique, and overall inflated expectations, each and every one of us is at least a touch more boring than our images would indicate. And that is not a bad thing.
«Mother?»
19-åringen starter på et par setninger, men stopper. Hvordan skal han få sagt dette? Alt er så flaut. Så skamfullt. Og antakelig helt uforståelig for legen.
Juva trakk i spaken og hørte armbrøsten slå seg ut med et betryggende knepp. Hun støttet skjeftet mot brystet, klar til å reagere. Lyttet.
A taste of cut grass blew in and every now and then a close breeze stirred the ivy, on the ledge. When a shadow crossed, he looked out; a gulp of swallows skirmishing, high up, in camaraderie. Down on the lawns, some people were out sunbathing and there were children, and beds plump with flowers; so much of life carrying smoothly on, despite the tangle of human upsets and the knowledge of how everything must end.
Det er nesten så hun skammer seg over at hun sitter her og gråter over skilsmissen, mens tonene av Griegs «Våren» strømmer ut fra orgelet i Högalidskyrkan. Derimot tviler hun ikke på at Clara, som snufser til venstre for henne, er oppriktig rørt. Hun er det mest lettrørte menneske Emily noen gang har møtt. Gråter når katten Marian blir syk. Gråter når hun leser en spesielt fin setning i en av kjærlighetsromanene hun jobber med. Gråter når vinneren av Augustprisen holder takketale.
Fortellingene er ikke samstemte i hvor ideen kom fra. Noen sier at en politiker […] hadde foreslått å ta en empatitest for å avsanne klinisk umoralsk oppførsel i et forsøk på å rette opp imaget sitt. Noen sier ideen kom fra folk i allmenhet. I alle fall vokste den seg stor. En kvinnelig politiker gikk til avisene med resultatet av testen, deretter nok en politiker. Et av partiene kunngjorde at alle skulle sendes for å ta testen, deretter et annet parti. Tre uker senere samtykte flertallet på Alltinget i at det skulle være obligatorisk testing for alltingsfolk, i håp om å gjenvinne folks tillit til institusjonen. Oli opplevde den samme lettelsen som resten av nasjonen da syv mennesker ble tvunget til å trekke seg.