God søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Det har vært en stille og fin uke. Jeg har fått lest litt og hørt litt lydbok, men må innrømme at jeg har sett mest på TV. ME symptomene er ganske kraftige for tiden, og jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe med det. Men det er det som er så vanskelig, det finnes hverken medisiner eller behandlinger med dokumentert effekt. Så da må man ta smilet på seg hver morgen og gjøre så godt man kan.

Boken jeg har smakebit fra er en av de jeg har lest denne uken. Mamma er trygda er skrevet av Mímir Kristjánsson. (Det islandske navnet har han fått av sin islandske far). Den handler om en mor som har hatt kreft i 20 år og om livet hennes. Hun får uføretrygd, og Kristjánsson viser oss hvordan mennesker på trygd egentlig har det. Med sykehus og behandling på den ene siden og et trygdesystem som presser en til det ytterste på den andre siden. Det er ikke mye menneskeverd i det livet. Selv om vi er fantastisk heldige som bor i land der man faktisk får uføretrygd, så blir man plassert så ekstremt nederst på rangstigen i samfunnet og det er like skadelig som kreften. Jeg skal prøve å skrive noe om boken, men vil høre Kristjánsson snakke om den først (19.sept). Den engasjerte meg sterk og var til tider vond å lese.

Forskerne sier at hjernen er litt som en internettlinje. Den har en viss båndbredde, og båndbredden kan brukes opp. Akkurat som nettet blir treigere når du laster ned ti filmer i bakgrunnen, går hjernen litt treigere når du hele tida må bruke tankekraft på å bekymre deg for framtida eller stresse over sykdom og dårlig råd.

En smakebit til:

Det samme gjelder stress. Man skulle kanskje tro det var avslappende å være uføretrygda. Et liv i sofaen med en halvspist hamburger på magen, slik Frp ser for seg unge på Nav, det virker behagelig? Men så enkelt er det nok ikke.
Akkurat som mange forteller det er en fulltidsjobb å være arbeidsløs, er det å være uføretrygda ofte et liv fullt av stress. “Å være kronisk syk er hardt arbeid”, skriver Maria Kjos Fonn.
“Kronisk sykdom har ikke åttetimers arbeidsdag, ferier og tariffavtale. Det er ingen jobb med anstendige arbeidsvilkår som kan sammenlignes med belastningen det er å leve i årevis med sykdom. Bedring skjer ikke i en rett linje, men i bølger, knuter og U-svinger.”

Jeg har fått boken fra Kagge forlag.