God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Denne helgen har jeg hatt endel lesetid. Lørdag var mannen min var avgårde og lagde middag på Frelsesarmeen, og da kunne jeg kose meg alene med tegneseriene til Game of Thrones. Jeg fikk lest flere av dem, selv om de er rimelig tykke. Jeg fikk også fullført Shirley Jacksons The haunting of Hill House (anbefales). Og litt husarbeid fikk jeg gjort innimellom.
Jeg leste også litt i Hvit engel, svart natt av Jan Mehlum, som er boken jeg har på nattbordet. Det er en krim hvor den faste hovedpersonen hans, advokat Svend Foyn, havner på øya Lesvos i Hellas. Han leter etter to kvinner som har hjulpet båtflyktninger som kommer via Tyrkia. Jeg tar med to smakebiter fra boken (s.191):
Dette er politikk, advokat Foyn. De rike mot de fattige. EU-landene betaler Tyrkia milliarder for å stoppe flyktningestrømmen mot rike land i nord. Og migranter på flukt må betale prisen, de dør på havet, blir sittende i konsentrasjonsleirer eller blir sendt tilbake.
Og så fra en natt på Lesvos (s.211):
Akkurat da jeg hørte de første ropene, skimtet jeg båten, mindre enn hundre meter fra land, opplyst av det sterke lyset fra billyktene, før den igjen ble borte i mørket. En diger, svart lørje som kastet på seg i den opprørte sjøen. Nå så jeg også svake glimt av lys fra båten, sikkert fra mobiler. Skrikene ble tydeligere og mer gjennomtrengende da jeg klatret videre i mørket, over klippene, ned mot sjøen. Det var flere av oss, noen bar på tau, redningsvester og tepper, andre var tomhendte, som meg. Ingen tok kommandoen, alt var kaos.
En lyskaster bak meg greide å fange opp båten. Nå så jeg den tydelig, liggende med sterk slagside, med dekket fullt av folk som klamret seg til rekka. En stor, skøytelignende farkost, tilsynelatende uten styring der den drev skremmende raskt mot land.
Mens jeg stod der og betraktet dramaet, begynte folk å falle i sjøen. Vraket var nå bare noen titalls meter fra klippene og ville snart bli knust. Synet av mennesker som hoppet ut i den opprørte sjøen med små barn klamrende til seg, var som et bilde fra selve helvete. (…)
I tauet mitt hadde jeg brått en hel familie hengende. Sammen med min redningsmann halte og dro jeg så det svartnet for øynene, og huden på hendene ble svidd av i stykker før vi fikk dem inntil fjellet, der vi dro dem opp på trygg grunn én etter én. Først en mor med en baby bundet inntil kroppen , så to små jentunger, festet til hverandre med et rep, så en gammel kvinne som allerede så død ut, før jeg grep faren i hånden og prøve å hale ham opp. Men mannen var stor og tung. Sakte gled hånden hans ut av min. Jeg måtte bare se på der han forsvant i sjøen og ble borte i mørket. Kvinnen som lå på fjellet med barna klemt inntil seg, utstøtte et skjærende skrik som skar seg inn i meg. Akkurat da innså jeg at jeg aldri ville glemme det skriket.
God søndag og velkommen til nye smakebiter!Once upon a time – for that is how all stories should begin – there was a boy who lost his mother.
