God søndag og velkommen til nye smakebiter!
God morgen og beklager at jeg glemte meg av igjen! Mannen min er på sykehuset, nå går det fint, men det var ikke sikkert at det ville det en stund. Så tankene mine har vært opptatt med helt andre ting. Men nå er jeg hjemme, jeg har nettopp stått opp og jeg kom på smakebitene.
I neste uke er det 17.mai, og det er alltid en koselig dag. Vi bruker ikke gjøre så veldig mye, men vi setter alltid på TV for å få med oss feiringen på den måten. TV viser barnetoget i Oslo, kongefamilien og barnetog i byer rundt om i Norge. Det er god musikk og hyggelige gjester i studio. Og så laget vi en god lunsj og middag, gjerne med litt bobler til. Så det er en dag å se frem til.
Jeg har ikke lest noe som helst denne uken, men jeg har en bok jeg holder på med, på bordet ved siden av meg, så du skal få en smakebit fra den. Den heter The Atrocity Archives, og er første bok i serien The Laundry Files av Charles Stross. Bøkene er en blanding av science fiction, urban fantasy, spionthriller og humor. De handler om en etterretningsorganisasjon i England; The Laundry (tenk MI5), og spioner der. Men hele organisasjonen er basert på at magi er matematikk, datamaskiner bruker til å «cast spells» og The Laundry jobber mot folk som prøver å bruke data/matematikk til å gjøre galne ting med magi. Boken er full av humor, så jeg liker den veldig godt.
“Because, you see, everything you know about the way this universe works is correct—except for the little problem that this isn’t the only universe we have to worry about. Information can leak between one universe and another. And in a vanishingly small number of the other universes there are things that listen, and talk back—see Al-Hazred, Nietzsche, Lovecraft, Poe, et cetera. The many-angled ones, as they say, live at the bottom of the Mandelbrot set, except when a suitable incantation in the platonic realm of mathematics—computerised or otherwise—draws them forth. (And you thought running that fractal screen-saver was good for your computer?)”
Bitter had no interest in the revolution.
Hun het Leila.
Jeg hadde mistet sønnen min, kunne ikke finne ham noe sted. Utenfor vinduet så jeg nyklipt plen, en liten eplehage og et hvitmalt lysthus. Jeg løp gjennom gangen, forrvirret av alle dørene. Jeg sprang fra rom til rom, de var mange flere enn jeg husket. Forgylte speil, brokadegardiner, plysj og velur og bisarre oljemalerier, lysekroner og montre fulle av ubegripelige gjenstander. Og rommene var uendelig mange. Da jeg ropte, lød det som en vinylspiller på halv hastighet, stemmen min var som en rautende okses. Uten å ha gått i noen trapp befant jeg meg plutselig i øverste etasje, på et gjesterom. Igjen prøvde jeg å rope på Niklas, men munnen var klebet igjen og lot seg ikke åpne. Det eneste jeg fikk ut, var et langtrukkent stønn.
Smakebiten er fra novellen The Marked Basing Mystery:
Perphaps it was a tired thing, all the references the world has already made to the Ptolemaic Royal Library of Alexandria. History had proven the library to be endlessly facinating as a subject, either because the obsession of what it might have contained was bound only by the imagination or because humanity longs for things most ardently as collective. All men can love a forbidden thing, generally speaking, and in the most cases knowledge is precisely that; lost knowledge even more so. Tired or not, there is something for everyone to long for when it comes to the Library of Alexandria, and we have always been a species highly susceptible to call of the distant unknown.
Natten hadde vært helt vanlig. Jeg sov godt. Men av en eller annen grunn våknet jeg grytidlig. Jeg bestemte meg for å gå ut i stua og prøve å sove der istedet. Jeg la meg på sofaen, lukket øynene og gled inn i søvnen igjen.
Er vi på vei inn i en liten krise? Vi har hatt våre vanskeligheter med jevne mellomrom opp gjennom årene. Alle har vel det? Det er som om forhold etter som årene går blir slitt, tynnslitt og for mange til slutt utslitt. Som en gammel sokk. Hver gang det har vært i ferd med å gå hull på vår, har en av oss tatt frem stoppenålen, og stoppingen har ikke bare tettet det som var tynnslitt, men reparert alt, i hvert fall for en stund. Det har vært som vi begge først har forstått hva vi hadde når vi har vært i ferd med å miste det. Kjedsomheten har vi hilst på, og jeg har flørtet på min kant, men aldri slik at det har truet ekteskapet vårt. Jeg vet ikke hvordan det er med Christian, men han har sikkert vært betatt av noen, han også, selv om jeg ikke har merket noe. Om han har vært utro, ønsker jeg ikke å vite det. Hva skulle det være godt for?
But as the words of the story wash over him, he traces the sentences with his fingers, trying to recreate the feeling of being grounded, rooted to the spot, nothing more than a body, reading words, allowing his mind to wander elsewhere. He can feel the story take control of his mind, pulling him away. His own thoughts, his worries, that voice, begin to buzz at the back of his mind, and eventually they become nothing but white noise.