God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Denne helgen har vi besøk av barnebarn, så da er dagene fylt av mye mer enn det jeg vanligvis gjør på en lørdag. Men i dag har vi besøkt søsteren min og etterpå moren min, så det har vært en avslappende dag. I kveld skal vi se en av de gamle Tomb Raider filmene, vi så den nye i går og barnebarnet mitt likte den godt nok til å ville se mer. De er jo ganske fine, så det er grei helgeunderholdning.
Jeg får ikke lest så mye når han er her, og det burde jeg ha gjort. Jeg har nettopp hatt covid-19 og bestilte en haug tegneserier fra biblioteket som jeg tenkte jeg skulle lese mens jeg var syk. Men jeg var ikke den type syk som gjør at du kan lese mye, selvfølgelig. Så nå har jeg en haug tegneserier jeg ikke har lest (Jeg var ikke veldig dårlig, bare ikke helt i leseform). Jeg tror det står 30 stykker i bibliotekhyllen min! Så det blir først og fremst tegneserier på meg fremover. Men i går fikk jeg Hamnet av Maggie O’Farrell i posten, og den ser jeg virkelig frem til å lese. Jeg elsket Hva skjedde med Esme Lennox? og Hånden som først holdt min av samme forfatter. Hamnet handler om Shakespeares sønn med samme navn som døde da han var 11, og om moren hans og hennes opplevelse av å miste et barn.
Smakebiten er fra begynnelsen:
Skolemestrene forstår det ikke. Hamnet lærer raskt, kan deklamere utenat, men han konsentrerer seg ikke om arbeidet.
Lyden av en fugl i luften kan få ham til å slutte å snakke midt i en setning, som om himmelen selv har gjort ham døv og stum med et slag. Å se i øyekroken at noen kommer inn i et rom kan få ham til å stanse opp i det han holder på med – og stirre på dem som om de har en viktig beskjed bare til ham. Han har en tendens til å gli ut av rammene for den virkelige, håndgripelige verdenen rundt seg og gå inn i noe annet. Kroppslig sett sitter han i rommet, men i hodet er han et annet sted, et annet menneske, på en plass bare han kjenner. Du må våkne, barn, roper bestemoren og knipser med fingrene mot ham. Kom tilbake, hveser storesøsteren, Susanna, og smekker til øret hans. følg med, brøler skolemestrene. Hvor ble det av deg? hvisker Judith til ham når han endelig vender tilbake til verden igjen, når han kommer til seg selv, når han ser seg rundt og oppdager at han er hjemme igjen, i huset, ved bordet, omgitt av familien, mens moren ser på ham, halvt smilende, som om hun vet nøyaktig hvor han har vært.
Jeg snakker ikke om en villet og bevisst demoni, snarere en besettelse som finner grobunn der hvor jorda er gjødslet med indre raseri, offertenkning og ansvarsfraskrivelse, en slags glassklokketilstand uten noen mottakelighet for andre menneskers perspektiv. Men offerrollen må ikke forveksles med svakhet. Den viktigste erfaringen fra mitt liv med en syk mor er at offeret kan inneha en enorm styrke.
Det spiller ingen rolle hva du vet og hva du kan. Det finnes ingen garantier, ikke engang om du har en IQ som overgår det meste sør for Nordpolen. Det spiller ingen rolle hvor belest du er, hvem du har lyttet til eller hvilke bøker du har lest av verdens smarteste personer.
En døgnkiosk er alltid full av lyder. Melodien fra dørklokka hver gang en kunde kommer inn, kioskradioen med kjendisstemmer som reklamerer for nye produkter. Medarbeiderne som hilser kundene velkommen, pipingen fra strekkodeleseren. Klaskingen av varer som legges oppi handlekurvene, kraslingen av bolleposer som blir plukket opp, klikkingen av høyhælte sko mot gulvet. Alt smelter sammen til én kontinuerlig og harmonisk dur som kjærtegner trommehinnene.
“Jeg håpet vi kunne bli venner,” sa hun og snudde seg mot meg. “Hvis det er greit for deg, da.”
When the multiverse was confirmed, the spiritual and scientific communities counted it as evidence of their validity.
Alle, eller nesten alle, har lagt ut noe om seg selv på vennskapsnettet – det FN-drevne, lovlige nettet for samkvem… Det ville vært uhøflig ikke å ha lest hvordan hun presenterer seg selv innen de møtes neste gang.
Landet ligger og flyter ute i den isnende kalde Nord-Atlanteren, 65 grader nord, 18 grader vest, vintersolen framkaller alt knivskarpt den korte stunden den viser seg. Hjalti sitter ved skrivebordet og betrakter herligheten ut gjennom vinduet, den skitne, frosne byen, lange plastremser som henger i trærne som slitne selskapsflagg. Plenene ligger og blir ødelagt under de skitne haugene med is, der en råtten vår i vente.
Han lukket en skjelvende hånd rundt dørhåndtaket.