God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag er en kald og vindfull dag. Det er deilig å sitte inne, under et teppe, og lese. Jeg holder fremdeles på med Agatha Christies bøker, men nå er det ikke mange igjen jeg ikke har lest. Men innimellom må jeg lese andre ting. Litt tegneserier og litt fantasy, krim og dystopier. Og så er det noen ganger jeg må lese noe helt annet. Det er egentlig rart det der med leselyst, av og til er den veldig spesifikk og det er bare en spesiell ting jeg har lyst på.
Jeg dro frem Hittebarnet av Stacey Halls som jeg nettopp fikk som leseeksemplar av forlaget. Den har handling fra 1700-tallet, som er en av mine favorittperioder. Den handler om en kvinne som vil hente barnet sitt på barnehjemmet hun etterlot henne på for seks år siden, for så å finne ut at en annen kvinne allerede har hentet henne. Det høres ut som en interessant historie.
Smakebiten er fra begynnelsen:
… han forklarte oss hvordan loddtrekningen foregikk: En hvit kule betydde at et barn fikk slippe inn, en sort kule betydde det motsatte, og en rød betydde at vi måtte vente til et barn som hadde fått slippe inn, viste seg ikke å bli godkjent under legeundersøkelsen … “Det er tyve hvite kuler,” sa mannen, “fem røde og ti sorte.” … De fornemme folkene langs veggene så mer frimodig på oss nå, lurte på hvem av oss som ville bli heldige, hvem av oss som kanskje måtte legge ut barna våre til å dø på gaten.
… en sønn er en sønn til han får seg en viv –
When confronted by the unpredictability of existence, I have a tendency to wax philosophical. It is not a universally appreciated component of my complex nature.
Mange tror at spøkelser bare viser seg om natten, eller på halloween, når verden er mørk og veggene som skiller oss er tynne. Men sannheten er at spøkelser finnes overalt. Ved brødhyllen i matbutikken, i hagen til bestemoren din, på forsetet i bussen.
Og til deg. Du som er redd. Du som er fengslet av ufattelig uro. Av nådeløs angst som kan gripe brått, og når du minst venter det. Du som kjemper en krig mot kroppen og frykter lyden av dine egne hjerteslag. Dette er din bok.
Og så, fremfor alt, var det den fiendtlige tiden. Tiden som uavbrutt nærmer seg et visst fastlåst sekund, og i dette bestemte sekundet begynner noen å vente innenfor en dør.
Å si om det som er at det ikke er, eller om det som ikke er at det er, er falskt, mens at å si om det som er at det er, og om det som ikke er at det ikke er, er sant.
Jeg var klar over at mange nok hadde vent seg til å betrakte meg som en ensom person. På den annen side hadde jeg både titt og ofte ment å iaktta nettopp det ensomme i andre menneskers høye latter, i deres omfavning og i deres skulderklapp og håndtrykk.
Remi Torp våknet av at telefonen vibrerte mot bordplaten. Så tidlig på morgenen, tenkte han, så godt som midt på natten, hvem sendte melding nå? Han satte seg halvt opp i sovesofaen, løftet den svarte klossen og ventet på at kameraet skulle kjenne ham igjen. Displayet var blankt, batteriet utladet.
Morgon