God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Det er jammen lørdag igjen! Det går så fort. Jeg jobber en del og da flyr ukene avgårde. Det er snart jul og jeg har ikke fått begynt på julegavene. Det er skikkelig seint til å være meg, for jeg bruker å starte på vårparten. Samtidig har jeg tenkt endel på det, så jeg har en liste i hodet over gaver jeg tror kan passe til flere av dem jeg skal kjøpe gave til. Har du startet på julegavene?
I dag har jeg smakebit fra en bok som heter The Chosen and the Beautiful av Nghi Vo. Jeg leste om den ett eller annet sted, muligens Goodreads, og fikk lyst til å lese den. Det er debutboken til denne forfatteren, og det er alltid spennende med nye forfattere.
Smakebiten er fra begynnelsen:
It was only June, but summer already lay heavy on the ground, threatening to press us softly and heavily towards the parquet floors. We could not stand to go down to the water where the salt air was heavier still, and a long drive to the city felt like an offencive impossibility.
Acording to Cleckley (han har skrevet en bok om psykopater), psychopaths are antisocials who excel at seeming social – seeming to feel, desire, hope, and love like everyone else. They exist virtually indistinguishable among society. In fact, the psychopath excels in many ways that others do not. Cleckley’s psychopath is uncommonly charming and witty. He is unflappable and eloquent, keeping his cool under pressure. Under this «mask of sanity» however, is a liar, a manipulator, a person who disregards his obligations with little to no sense of responsibility. He is exciting because he is impulsive, whimsical, and prone to making the same mistake multiple times. His narcissism keeps him from forming any real emotional bonds, and he tends to be promiscuous. His own emotional world is mostly a poor imitation of natural emotions. Cleckley acknowledged that this unique suite of personality traits could suite the psychopath equally well to a career in business to one in crime.
Gleden er så inderlig. Ren og skjær jubel. Halleluja! roper jeg, et halleluja som smelter sammen med det mørkeste mennesklige hyl i atskillelsens smerte, men som er et rop av djevelsk lykke. For ingen binder meg mer. Jeg har fortsatt fornuftens bruk – jeg har studert matematikk, som er fornuftens galskap – men nå vil jeg ha plasma – jeg vil nære meg direkte av morkaken. Jeg er litt redd, fortsatt redd for å overgi meg, for det neste øyeblikket er det ukjente. Er det neste øyeblikket laget av meg, eller lager det seg selv? Vi lager det sammen, med pusten. Det er som tyrefekterens vågemot på arenaen.
«Anyting you take hold of has no weight?» Deidre said. «Is that really true?»
«All right, all right» she said. «We’re inside the book. How did we get here?»
Det begynner med et spørsmål.
I går blåste det en kjent vind. En vind jeg hadde støtt på før.
Obviously a two-hundred-pound Victorian writing desk wasn’t made to be moved all by yourself. But it also hadn’t come with those incomprehensible IKEA instructions showing a blocky illustrated guy getting help from a buddy, so. There wasn’t anything saying not to try it.
These days the origin of the universe is explained by proposing a Big Bang, a single event that instantly brought into beeing all the matter from wich everything and everyone are made.
«Det som var i esken din, var sykdom, alderdom, galskap og sorg», sa han. «Alt dette kommer til å hindre menneskene å gjøre alt de vil. Du ble skapt for å ta disse pinslene med deg til verden. For gudene visste at hvis de gjorde deg til et menneske som alle andre, ville du være nysgjerrig, og du ville ikke klare å la være å åpne skrinet dersom de hadde sagt at du ikke fikk lov.»