God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Jeg håper du har hatt en fin helg! Hos oss har det vært stille og rolig og jeg har fått lest en hel del. Nå i kveld har jeg tenkt å se på Eurovision Song Contest, eller Melodi Grand Prix som vi stort sett sier i Norge. Jeg bruker å se det hvert år, men det er ikke alltid jeg synes det er like bra. Jeg har ikke hørt den norske sangen enda, så det blir interessant.
Jeg har stort sett lest tegneserier denne helgen, men nå har jeg tenkt å begynne på True Crime Story av Joseph Knox. Jeg møtte han i London for noen få år siden, samtidig som han skulle gi ut sin første bok; Sirens. Jeg var i London på tur med Fagskolen for bokbransjen og det var de som hadde lagt opp programmet. Så vi møtte ham etter en omvisning på Waterstone. Jeg har ikke vært i London etterpå, men ønsker å dra tilbake og besøke alle de fine bokhandlene vi var på i løpet av turen.
True Crime Story er ikke som en skulle tro en true crime, alt er funnet på. Men den er lagt opp som om det skulle vært en virkelig historie, helt ned til et brev fra forlaget som antyder at Knox ikke er helt til å stole på. Så jeg er spent på hva jeg vil synes. Den første smakebiten er fra begynnelsen, den andre fra lenger inne i boken:
In the early hours of Saturday, 17 December 2011, Zoe Nolan, a ninteen-year old Manchester University student, walked out of a party taking place in the shared accommodation where she had been living for three months.
She was never seen again.At such times, I remember why fiction is so often preferable to fact.
Inntil slutten av den tidlige moderne tid var det vanlig i Vest-Europa at man hadde to søvnperioder … Den første søvnperioden ble vanligvis kalt den «første søvnen» … Den påfølgende perioden ble kalt den «andre søvnen» eller «morgensøvnen» … Beggge søvnperiodene hadde omtrent samme varighet, der man vanligvis våknet litt etter midnatt, før man senere la seg til å sove igjen.
I åpningen stod en av de største mennene Tony noen gang hadde sett. Han så ut som en bryter som var gått i frø, med digre muskler og en ølvom som lå minst femten centimeter i forkant av de massive skuldrene. Utstående øyne som lignet kokte stikkelsbær (
«Går det bra, oldefar?» spurte han forskrekket da han så Yoshiros ansikt. Det var som om Mumei ikke forsto betydningen av å lide. Når han måtte hoste, hostet han, og når maten kom opp av spiserøret, kastet han bare opp. Selvfølgelig gjorde det vondt, men smerten var ekte og ren, og ikke av den velkjente «hvorfor er det bare jeg som må lide på denne måten?»-sorten. Kanskje dette var en gave Mumeis generasjon var velsignet med. Mumei visste ikke hva det ville si å synes synd på seg selv.
A for alle assosiasjonene som når som helst kan dukke opp på vei til straffearbeidet, i matsalen eller ute i skogen. Øyeblikk av plutselige og helt uventede erindringer, som om alt som fantes, var en åpning til noe annet.
Alive!
På jobben min arbeider de som mangler retning. Vi som følger ordre. Da jeg gikk på jobbintervjuet, var jeg sikker på at jeg ikke kom til å få jobben. Jeg kan ingenting om behandling, integrasjon. Men ingen stilte noen spørsmål om det. De spurte: Hvordan ville du reagere om du åpnet døra inn til en ungdom, og personen bare hang der? Jeg ventet en stund, og sa: Hva burde jeg gjøre? Sjefen noterte noe, neglene hennes var lange og glitrende. Hun nikket samtykkende. Sa; Det er et godt svar, det viser at du følger instruksjoner når du jobber.
I tre år hadde jeg grublet over hvem Marta var. Hun sa aldri det samme om seg selv to ganger. Hver gang oppga hun en ny fødselsdato. […] Hun var sped, gråhåret og manglet noen tenner. Huden var rynkete, tørr og varm. Jeg merket det da vi kysset hverandre velkommen, vi ga hverandre til og med en klossete klem, og jeg oppdaget lukten hennes – dårlig tørket fukt. En eim som alltid ble værende, umulig å kvitte seg med. Regnvåte klær må vaskes, pleide moren min å si, men hun vasket jo alt unødvendig ofte. Hun åpnet skap, dro frem rene, stivede laken og kastet dem i vaskemaskinen som om de ble like skitne av ikke-bruk som bruk. Lukten av fukt var ubehagelig i seg selv, men på klærne og huden til Marta var den velkjent og mild. Hvis Marta var til stede, da var alt på sin rette plass, alt var i skjønneste orden.
People, Reacher was certain about. Dogs were different. People had freedom of choice. If a man or a woman ran snarling toward him, they did so because they chose to. They were asking for whatever they got. His response was their problem. But dogs were different. No free will. Easily misled. It raised an ethical problem. Shooting a dog because it had been induced to do something unwise was not the sort of thing Reacher wanted to do.