Jeg må prøve å skrive noen ord om de tre bøkene Oryx og Crake, Flommens år og MaddAddam av canadiske Margaret Atwood. Men først noen ord om forfatteren. Hun ble født i 1939 og har siden det skrevet 16 romaner (12 av dem er oversatt til norsk), 9 novellesamlinger (2 er oversatt) og 17 diktsamlinger (2 er oversatt). Hun er med andre ord en svært produktiv forfatter. Atwood har fått en mengde priser, og jeg er ikke alene om å synes hun skulle fått Nobels litteraturpris. Jeg har begynt et prosjekt for meg selv der jeg skal prøve å lese hvertfall de viktigste bøkene hennes.

De tre bøkene jeg skal skrive om i dag utgjør den dystopiske trilogien MaddAddam. Dystopi er en undersjanger av science fiction der noe har gått galt og der handlingen er satt til det som blir det motsatte av utopi. Det kan være 3. verdenskrig, en sykdom eller lignende som utsletter det meste av verdens befolkning. De gjenværende må kjempe for å overleve, ikke minst fordi en mengde håndverk har gått tapt. Det er for eksempel ingen urmakere, papirprodusenter, mekanikere og for ikke å snakke om matprodusenter igjen. Så menneskene må tilbake til en form for jordbruk og dyrehold, samt plyndre det som står igjen av bygninger for mat og det nødvendigste av ting vi trenger i hverdagen. En mengde dyreraser har gått tapt, og de finnes flere genspleisede dyr, som lamløver og varskunker. (Det betyr også at det ikke finnes fremtidsmaskiner, romskip eller utenomjordiske karakterer i bøkene.)

I MaddAddam trilogien følger vi flere tidsløp og flere personer, men det er ikke vanskelig å følge vekslingen for alt hører sammen. Av og til får noen mennesker kallenavn slik at du ikke er helt sikker på at alt handler om samme person før i slutten av boken, men det gjør det bare spennende. Handlingen er ikke plassert i en bestemt tid, men verden lider under menneskenes plyndring. Solen brenner, slik at en forstår det er store hull i ozonlaget og det kommer store tordenvær hver ettermiddag. Det mest fremtidsrettede er hvor mye som gjøres ved genmanipulering. For eksempel vokser det menneskehår på sauer (hårfår) som blir festet til hodeskallen på mennesket og gror videre der. Det er flere store selskap som jobber med ulike former for genmodifisering, alt fra å gjøre menneskene vakrere til å skape sykdommer (og i hemmelighet plassere dem i vitaminpiller) for så selge pillene som skal kurere dem. Det er stor forskjell på rik og fattig. De som har fått jobb i de store selskapene, fra sjefer til vaskehjelpen bor i enklaver (som inngjerdede samfunn). Og de fattige, og de som jobber med alt mulig annet, bor på utsiden i det farlige plebland. Farlig fordi det er en veldig høy kriminalitet der.

Vi følger karakterer både på innsiden og på utsiden av enklavene. Noen er født i en enklave og noen har fått jobb der. I Oryx og Crake møter vi Snømann, som er vokter over en gjeng genmanipulerte mennesker. De er meget forskjellige fra oss. De har “løpetid”, innebygget beskyttelse for solen, spiser kun gress og grønne planter, synger med en egen glassklar stemme, kan male som katter for å helbrede hverandre mm. Disse menneskene ble laget av Crake ved hjelp av en gjeng eksperter som ble kidnappet fra andre steder for å jobbe med dette. Men Crake, og partneren hans Oryx døde og det blir opp til Snømann å passe på dem. Han bor nede ved sjøen og har bare det aller nødvendigste for å overleve. Men han skaper en mytologi rundt Oryx og Crake for “crakerne” som han kaller de nye menneskene. I bytte får han fisk de fanger til ham. Den første boken handler og disse få karakterene, men vi får i tilbakeblikk og fortellingene lære om hva som egentlig skjedde og hva som gjør at de er i den situasjonen de er.

I Flommens år møter vi gartnerne. De er en religiøs gruppe med en tro skapt av Adam En. De prøver å ta vare på minnet om alle de utdødde artene og lever et liv som veganere. På taket av bygninger, og i mørke rom dyrker de det de trenger. Alt slags grønnsaker og grøntfôr pluss sopp og honning. Bygningene står i plebland, så de er meget utsatte for de kriminelle. Men samtidig ser folk på dem som skrullinger som ikke har noe verd å stjele. En av dem som er blant gartnerne er Toby. Hun ble reddet fra en mann som virkelig mishandlet henne, og der har gartnerne fått en stor fiende. Så etterhvert blir hun sendt til en enklave for å jobbe der, slik at han ikke skal få tak i henne. I Flommens år følger vi to tidsløp. Nåtiden, som er 25 år etter at verden gikk i stykker, og det året alt gikk galt, som av gartnerne kalles Flommens år. Etterhvert forstår vi enda mer enn det vi gjorde i Oryx og Crake, og det at tinge settes i sin rett omstendighet er en stor drivkraft til å lese vider.

I MaddAddam, som er den siste boken er det fremdeles gartnerne vi følger. Toby er hovedperson og jeg-person. Men samtidig fortelles historien om Zeb. Tobys kjæreste og en viktig person i Flommens år. Hans historie er virkelig spennende. Gartnerne tar seg nå av “crakerne”, i den grad de trenger å bli tatt hånd om. Et samfunn har vokst frem, om et veldig lite samfunn. Alt knyttes sammen i MaddAddam, flere navn og kallenavn blir avslørt og flere sammenhenger satt lys på. I den grad jeg likte noen av bøkene bedre enn de andre var det MaddAddam som var best. Men det betyr ikke at ikke alle tre er fantastisk gode, for det er de.

Jeg elsker virkelig denne trilogien og ofte er det vanskeligst å skrive om bøker som virkelig får bety noe for en. Ordene blir for små og fattige og en kan bare hinte om hva de får bety for en. Men en viktig ting er at dette er bøker også for de som til vanlig ikke leser science fiction. Som sagt inneholder de ikke hverken romskip eller utenomjordiske eller overnaturlige karakterer. Men handler om en fremtid der mennesket aldri lærte å ta vare på jorden de lever på. I alle fall ikke før det er for sent. Genmodifiseringen kan synes ekstrem, men i et etterord til bøkene skriver forfatteren at alle de tingene hun har skrevet om gener allerede finnes. Hun har rådført seg med biologer og forskere, og vi kan de grusomme og utrolige tingene hun beskriver. De er bare ikke “satt ut i livet” men befinner seg i laboratorier rundt om i verden. Vi har heldigvis lover som beskytter oss for det meste av genmanipulering. Men en dag kan det være at de rikt medisinselskapene, eller biologiske universitetene får lov til å prøve ut det de kan. Vi har ingen garantier. På det grunnlaget handler bøkene om en mulig fremtid, om enn om en meget skremmende fremtid.