God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Denne uken har jeg brukt endel tid på å kjøpe julegaver for å prøve å bli ferdig i god tid før jul. Jeg har ikke så mye igjen, men det jeg ikke har gjort er å kjøpe gaver til barna mine. De ønsker seg penger, men jeg liker å også gi dem noen små ting slik at de får gaver under treet. Det tar som regel litt tid å finne de perfekte små tingene. Selv har jeg sett en ring som jeg virkelig ønsker meg, så jeg håper julenissen vil være snill i år. Hva ønsker du deg til jul?
Jeg leste en bok som heter Den utvalgte (Den utvalde) av Lois Lowry fordi den stod på en liste på Goodreads. Det er en liste som heter Books That Everyone Should Read At Least Once som jeg har prøvd å lese mer og mer av. Rett og slett fordi jeg har funnet så mange fine bøker der. Den utvalgte er en dystopi fra 1995 jeg ikke hadde hørt om før. Men som viste seg å være helt fantastisk. Boken handler om Jonas, en tolv år gammel gutt som lever i et tilsynelatende ideelt samfunn, et samfunn uten konflikter, fattigdom, arbeidslediget, urettferdighet eller ulikhet. Han blir valgt ut til å bli etterfølgeren til han som bærer alle minnene i samfunnet. Etterhvert lærer han at for å skape et så likeverdig samfunn har de fjernet alle fargene, alle lyder som musikk og alle følelser som kan skape ulikhet. På få sider har forfatteren skapt både bilde av et utopisk samfunn og så vist at det ikke er en utopi. Boken er nummer 1 i en serie på 4. Det er bare den første som er oversatt til norsk, så nå har jeg lånt de neste tre på engelsk, og du skal få en smakebit fra bok 2; Gathering Blue:
«Mother?»
There was no reply. She hadn’t expected one. Her mother had been dead now for four days, and Kira could tell that the last of the spirit was drifting away.
«Mother.» She said it again, quietly, to whatever was leaving. She thought that she could feel its leave-taking, the way one could feel a small whisper of breeze at night.
Fortellingene er ikke samstemte i hvor ideen kom fra. Noen sier at en politiker […] hadde foreslått å ta en empatitest for å avsanne klinisk umoralsk oppførsel i et forsøk på å rette opp imaget sitt. Noen sier ideen kom fra folk i allmenhet. I alle fall vokste den seg stor. En kvinnelig politiker gikk til avisene med resultatet av testen, deretter nok en politiker. Et av partiene kunngjorde at alle skulle sendes for å ta testen, deretter et annet parti. Tre uker senere samtykte flertallet på Alltinget i at det skulle være obligatorisk testing for alltingsfolk, i håp om å gjenvinne folks tillit til institusjonen. Oli opplevde den samme lettelsen som resten av nasjonen da syv mennesker ble tvunget til å trekke seg.
Hun drar med seg en hvit plaststol og plasserer seg i hjørnet. Det er en typisk norsk plassering. Hadde hun vært italiener, hadde hun plassert seg midt på altanen og bare ventet på noen å prate med. I Norge unngår folk sentrum og velger perifiri. Plasserer seg gjerne uanselig inn i et hjørne.
Ingen steder står det noe om at Yggdrasil skal ha vært et bilde på alle levende trær, men det utelukker ikke at det kan ha forholdt seg slik, og hvis så er tilfelle, kan det være at Överhogdalteppene viser oss den synliggjorte ideen om treet slik den artet seg i det førkristne Norden, tuftet på en type kunnskapservervelse som er ukjent for oss i dag, men som den gang fortalte menneskene at bildet på verden og bildet på et tre var det samme. I så fall bar alle trær på et vis verden i seg. Härjedalen i Jämtland, hvor teppene ble funnet, ligger i dypet av Skog-Sverige.
Forbløffet rakte jeg hånden frem og rørte ved noe glatt og kaldt, noe som ytet motstand, og det der det umulig kunne finnes annet enn tynn luft. Nølende forsøkte jeg igjen, og på nytt støtte hånden min borti noe som minnet om en vindusrute. Jeg hørte noe som hamret veldig og så meg om, og så forstod jeg med ett at det var mine egne hjerteslag som drønnet i ørene mine. Hjertet mitt hadde visst at det var noe galt før jeg rakk å bli redd.
«Går det bra, oldefar?» spurte han forskrekket da han så Yoshiros ansikt. Det var som om Mumei ikke forsto betydningen av å lide. Når han måtte hoste, hostet han, og når maten kom opp av spiserøret, kastet han bare opp. Selvfølgelig gjorde det vondt, men smerten var ekte og ren, og ikke av den velkjente «hvorfor er det bare jeg som må lide på denne måten?»-sorten. Kanskje dette var en gave Mumeis generasjon var velsignet med. Mumei visste ikke hva det ville si å synes synd på seg selv.
Pattenmaster serien; 
Anyanwu heter nå Emma og leder en koloni av sine egne etterkommere. Hun og Doro har inngått en avtale som sier at hun skal få bestemme over sine egne, mens Doro innimellom kommer innom for å bli far til noen barn eller for å koble sammen to han vil skal få barn. Samtidig har Emma og Doro et fysisk forhold i disse periodene. Mange av etterkommerne til Emma og Doro er nå telepater. De fleste har evnen til å bli det, men bare noen av dem går gjennom en periode som gjør dem aktive telepater. De aktive har den egenskapen at de ikke klarer være sammen med andre telepater, heller ikke klarer de ta seg av barn. Så barna blir fostret opp av de som ikke går gjennom den forvandlende perioden. Et av barna til Doro; Mary, er på vei til å bli en aktiv telepat. Hun elsker Doro, og har et fysisk forhold til ham. Men da hun viser tegn på å bli en aktiv telepat bestemmer Doro at hun skal gifte seg med en annen aktiv telepat. Det har ikke noe å si hva hun eller denne mannen, som heter Karl, tenker eller vil. De vet at Doro vil drepe dem hvis de ikke adlyder.
I Clay’s Ark har vi kommet til 2021, som ville være en stund inn i fremtiden for en bok som er gitt ut i 1984. Menneskene lever nå i enklaver for å beskytte seg mot drap, innbrudd og gjenger. Det er nesten umulig å kjøre ut av byene uten å bli angrepet av forskjellige grupper som lever av kriminalitet, for eksempel det som heter «bil-familier». Normader som lever av å angripe andre biler og trailere og som bor i bilene. Allikevel har Blake tatt med seg de to døtrene Rane og Keira på en kjøretur gjennom Nevada. Parallellt leser vi historien til Eli (Elias), som var en av astronautene på romskipet Clay’s Ark. Et romskip som har kommet tilbake til jorden og krasjet i ørkenen. Eli (og resten av astronautene) ble smittet av en utenomjordisk mikroorganisme på den planeten de besøkte, men bare Eli overlever. Eli klarer å komme seg til en familie som bor ute i ørkenen og smitter dem. Denne familien består av tre generasjoner, og bare to av døtrene overlever sykdommen. Denne sykdommen lever sitt eget liv, den tar over kroppene og driver dem til å formere seg, samtidig som den gir dem overnaturlig styrke, hurtighet og sanser. Eli har vært mange ganger ute ved veien og plukket opp andre som han legger til familien, og nå er det Blake og døtrenes tur.
drar for å unslippe sykdommen som nå har fått navnet Clayark. Den har nå spredd seg til hele verden. Halvparten av dem som er smittet har dødd, og den andre halvparten blir foreldre til en ny rase, dannet av en kombinasjon av menneskelige egenskaper og utenomjordiske egenskaper. Hovedpersonen i denne boken er Alanna. Hun er kidnappet av en gruppe utenomjordiske vesner kalt Tehkohn. Boken begynner midt i redningsaksjonen, og følger Alanna både fremover i tid, men også med flashbacks av hva som skjedde tidligere. Vi er hjulpet i å forstå med flashbacks også fra andre karakterer. Gjennom disse tilbakeblikkene lærer vi å kjenne Alannas bakgrunn.
har utallige barn. Og at han selv måtte drepe sine egne søstre og brødre for å bli den som skulle holde mønsteret. Så går fokuset til Tayal. Han har akkurat fullført skolen hvor han har blitt en sterk telepat. Samfunnet av telepater er nå styrt av Rayal, men under ham finner vi Housemasters, som er overhode for sin egen enklave. Under der igjen finner vi ulike klasser med ulike ansvar og rettigheter og nederst slavene, eller mutes. Tayal har blitt på skolen så lenge han kunne for å vente på å få bli lærling under en Housemaster. Da Joachim kommer for å tilby han å bli lærling tar han med seg sin kone og flytter. Men rett etterpå gir Joachim ham til Coransee, et svik han ikke helt kommer over. Coransee sier Teyal kan få bli lærling hvis han får «innprogramere» i ham noe som gjør at han må adlyde. Teyal sier nei, og som straff blir han sjef over slavene. Der møter Tayal Amber, som er healer for Coransee. Det blir raskt klart at Coransee og Teyal er de to sønnene Rayal snakket om i begynnelsen.
Alle, eller nesten alle, har lagt ut noe om seg selv på vennskapsnettet – det FN-drevne, lovlige nettet for samkvem… Det ville vært uhøflig ikke å ha lest hvordan hun presenterer seg selv innen de møtes neste gang.
Landet ligger og flyter ute i den isnende kalde Nord-Atlanteren, 65 grader nord, 18 grader vest, vintersolen framkaller alt knivskarpt den korte stunden den viser seg. Hjalti sitter ved skrivebordet og betrakter herligheten ut gjennom vinduet, den skitne, frosne byen, lange plastremser som henger i trærne som slitne selskapsflagg. Plenene ligger og blir ødelagt under de skitne haugene med is, der en råtten vår i vente.