God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Vi har et nydelig vær på Vestlandet (eller i hele landet, tror jeg). Så jeg har sittet i hagen og lest, noe som er et sikkert tegn på at våren har kommet. Jeg synes det er nydelig å sitte i solen og lese. Jeg har akkurat fått den siste boken i serien om Jack Reacher fra biblioteket (siste som er kommet ut til nå) og gleder meg til å lese den i solen. Men det er litt trist at det ikke er gitt ut flere (det kommer en til på engelsk senere i år). Så nå må jeg se meg om etter andre bøker å fordype meg i. Jeg har lånt den første boken til Val McDermit og håper at det skal være en ny serie jeg vil like. Men jeg har også noen bøker av Octavia E. Butler jeg ikke har lest.
I går hentet jeg Sendebudet (Sändebudet på svensk) av Yoko Tawada på biblioteket, den ser jeg også frem til. Det er en satirisk dystopi skrevet i kjølvannet av Fukushima-ulykken. (En ulykke i et atomkraftverk i Japan i 2011). I beskrivelsen står det: «I et fremtidig Japan, som etter en stor miljøkatastrofe har isolert seg fra resten av verden, har de eldre sluttet å dø mens barna blir født med merkelige kroppslyter. På øya er dyrene utryddet og jorda og luften fordervet, statsapparatet er blitt privatisert og fremmedspråk forbudt.» Det hørtes veldig spennende ut. Jeg elsker dystopier, så jeg er glad jeg fant frem til denne.
Her er en smakebit fra boken:
«Går det bra, oldefar?» spurte han forskrekket da han så Yoshiros ansikt. Det var som om Mumei ikke forsto betydningen av å lide. Når han måtte hoste, hostet han, og når maten kom opp av spiserøret, kastet han bare opp. Selvfølgelig gjorde det vondt, men smerten var ekte og ren, og ikke av den velkjente «hvorfor er det bare jeg som må lide på denne måten?»-sorten. Kanskje dette var en gave Mumeis generasjon var velsignet med. Mumei visste ikke hva det ville si å synes synd på seg selv.
Pattenmaster serien; 
Anyanwu heter nå Emma og leder en koloni av sine egne etterkommere. Hun og Doro har inngått en avtale som sier at hun skal få bestemme over sine egne, mens Doro innimellom kommer innom for å bli far til noen barn eller for å koble sammen to han vil skal få barn. Samtidig har Emma og Doro et fysisk forhold i disse periodene. Mange av etterkommerne til Emma og Doro er nå telepater. De fleste har evnen til å bli det, men bare noen av dem går gjennom en periode som gjør dem aktive telepater. De aktive har den egenskapen at de ikke klarer være sammen med andre telepater, heller ikke klarer de ta seg av barn. Så barna blir fostret opp av de som ikke går gjennom den forvandlende perioden. Et av barna til Doro; Mary, er på vei til å bli en aktiv telepat. Hun elsker Doro, og har et fysisk forhold til ham. Men da hun viser tegn på å bli en aktiv telepat bestemmer Doro at hun skal gifte seg med en annen aktiv telepat. Det har ikke noe å si hva hun eller denne mannen, som heter Karl, tenker eller vil. De vet at Doro vil drepe dem hvis de ikke adlyder.
I Clay’s Ark har vi kommet til 2021, som ville være en stund inn i fremtiden for en bok som er gitt ut i 1984. Menneskene lever nå i enklaver for å beskytte seg mot drap, innbrudd og gjenger. Det er nesten umulig å kjøre ut av byene uten å bli angrepet av forskjellige grupper som lever av kriminalitet, for eksempel det som heter «bil-familier». Normader som lever av å angripe andre biler og trailere og som bor i bilene. Allikevel har Blake tatt med seg de to døtrene Rane og Keira på en kjøretur gjennom Nevada. Parallellt leser vi historien til Eli (Elias), som var en av astronautene på romskipet Clay’s Ark. Et romskip som har kommet tilbake til jorden og krasjet i ørkenen. Eli (og resten av astronautene) ble smittet av en utenomjordisk mikroorganisme på den planeten de besøkte, men bare Eli overlever. Eli klarer å komme seg til en familie som bor ute i ørkenen og smitter dem. Denne familien består av tre generasjoner, og bare to av døtrene overlever sykdommen. Denne sykdommen lever sitt eget liv, den tar over kroppene og driver dem til å formere seg, samtidig som den gir dem overnaturlig styrke, hurtighet og sanser. Eli har vært mange ganger ute ved veien og plukket opp andre som han legger til familien, og nå er det Blake og døtrenes tur.
drar for å unslippe sykdommen som nå har fått navnet Clayark. Den har nå spredd seg til hele verden. Halvparten av dem som er smittet har dødd, og den andre halvparten blir foreldre til en ny rase, dannet av en kombinasjon av menneskelige egenskaper og utenomjordiske egenskaper. Hovedpersonen i denne boken er Alanna. Hun er kidnappet av en gruppe utenomjordiske vesner kalt Tehkohn. Boken begynner midt i redningsaksjonen, og følger Alanna både fremover i tid, men også med flashbacks av hva som skjedde tidligere. Vi er hjulpet i å forstå med flashbacks også fra andre karakterer. Gjennom disse tilbakeblikkene lærer vi å kjenne Alannas bakgrunn.
har utallige barn. Og at han selv måtte drepe sine egne søstre og brødre for å bli den som skulle holde mønsteret. Så går fokuset til Tayal. Han har akkurat fullført skolen hvor han har blitt en sterk telepat. Samfunnet av telepater er nå styrt av Rayal, men under ham finner vi Housemasters, som er overhode for sin egen enklave. Under der igjen finner vi ulike klasser med ulike ansvar og rettigheter og nederst slavene, eller mutes. Tayal har blitt på skolen så lenge han kunne for å vente på å få bli lærling under en Housemaster. Da Joachim kommer for å tilby han å bli lærling tar han med seg sin kone og flytter. Men rett etterpå gir Joachim ham til Coransee, et svik han ikke helt kommer over. Coransee sier Teyal kan få bli lærling hvis han får «innprogramere» i ham noe som gjør at han må adlyde. Teyal sier nei, og som straff blir han sjef over slavene. Der møter Tayal Amber, som er healer for Coransee. Det blir raskt klart at Coransee og Teyal er de to sønnene Rayal snakket om i begynnelsen.
Alle, eller nesten alle, har lagt ut noe om seg selv på vennskapsnettet – det FN-drevne, lovlige nettet for samkvem… Det ville vært uhøflig ikke å ha lest hvordan hun presenterer seg selv innen de møtes neste gang.
Landet ligger og flyter ute i den isnende kalde Nord-Atlanteren, 65 grader nord, 18 grader vest, vintersolen framkaller alt knivskarpt den korte stunden den viser seg. Hjalti sitter ved skrivebordet og betrakter herligheten ut gjennom vinduet, den skitne, frosne byen, lange plastremser som henger i trærne som slitne selskapsflagg. Plenene ligger og blir ødelagt under de skitne haugene med is, der en råtten vår i vente.
