De kommer til å drukne i sine mødres tårer er en dystopi skrevet av svensk-ugandiske Johannes Anyuru. Det er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge. Til tider var den veldig tøff, med tøffe beskrivelser, men det meste var nydelig og slutten helt perfekt. Den ga boken en dimensjon som gjorde at jeg måtte tenke over historien flere ganger. Så dette var en bok jeg kommer til å huske godt og som jeg kan tenke meg å lese om igjen. Den inneholder også meget gode partier, om kjærlighet mellom familiemedlemmer og om kamp for det som er rett. Så ikke tro at dette bare er vond bok.
Vi befinner oss i Sverige i to ulike tider. Et Sverige vi kjenner i dag, og ett Sverige der muslimer og jøder blir satt i konsentrasjonsleire. En krevende del av boken er at tiden ikke er lineær for den ene hovedpersonen. La oss kalle henne Nour. Hun forteller at hun kommer fra fremtiden og ønsker å fortelle historien sin til den andre hovedpersonen. Som er denne bokens forfatter. Passet hennes er belgisk og hun heter i det Annika, men hun snakker svensk, og ikke flamsk, og hevder å være en kvinne fra fremtiden i Annikas kropp.
Jeg tror ikke lenger at tiden er ei rett linje. Jeg tror ikke at denne historien, eller noen historier som et menneske kan fortelle, har bare en begynnelse, men flere. Og ingenting slutter egentlig.
I begynnelsen av boken møter vi en kvinne, Nour, og to menn, Amin og Hamad (Hamad har vært i Syria og blitt radikalisert av Daesh (IS)). De ifører seg bombevester og stormer et foredrag av en karikaturtegner. Han har tegnet en rekke karikaturer av profeten Muhammed, og de vil straffe ham. Her er det klare linjer til karikaturstriden i Danmark. De tar alle som er på foredraget som gisler og skyter rundt seg med maskinpistoler. Hamad blir ganske raskt drept av et skudd fra politiet. Men de andre to fortsetter. Nour oppgave er å filme det som skjer og Amin skal drepe karikaturtegneren. Men idet Amin skal til å bruke kniven på mannens hals prøver Nour å stoppe ham. Hun sier hun husker denne filmen hun lager nå, fra før, og at dette er galt. Fordi Amin ikke stopper det han vil gjøre skyter hun ham. De to var gift, det er han som kaller henne Nour, og det er litt uklart hvorfor hun skyter foruten at hun sier at hun nå husker hvem hun er.
Fortellingen til Nour, om det at hun er fra fremtiden, får henne innlagt på den psykiatriske klinikken Tundra. Det er derfra hun tar kontakt med forfatteren. Han får ark av henne der hun har skrevet sin historie, flere ark hver gang han besøker henne. Hun forteller om et Sverige der muslimer og jøder må underskrive en samfunnskontrakt som sier at de tar avstand fra mange av de tingene som utgjør islam og jødedommen. Hvis ikke er de sverigefiender og havner i Kaningården. En bydel i Gøteborg som er styrt av private sikkerhetsfirma og der de blir behandlet helt forferdelig. Forfatteren bor i denne bydelen i bokens nåtid.
Forfatteren leser om Nour på internett, og i nyhetene, og pusler sammen at Annika konverterte til islam fordi hun fikk en kjæreste fra Marokko. Som syttenåring ble hun kidnappet fra Belgia og satt i fengsel i al-Mima i Jordan. Der ble hun slått, mishandlet og fornedret.
Først og fremst havnet mennesker som var mistenkt for å være terrorister og såkalte «illegale krigere» fra land i den tredje verden, i al-Mima, men også flere europeiske og amerikanske statsborgere ble sendt dit for å bli utsatt for avhørsmetoder som var juridisk og politisk umulige i hjemlandene.
Det var etter hun kom tilbake til Belgia, fra denne leiren, hun hevdet å være Nour. Hun rømte fra foreldrene (hun forstod ikke lenger språket deres) og haiket til Sverige. Der møtte hun Amin på en buss og de ble venner og så kjærester.
Det er så mye her jeg skulle skrevet om. Men for å ta det siste først. al-Mima eksisterer ikke. Men det ligner veldig på Guantánamo. I begynnelsen av boken, før historien begynner, er det også en referanse til Guantánamo. Fangene har ingen rettigheter, de blir slått og straffet uten grunn. I boken blir de fornedret på samme måte som de amerikanske soldatene gjorde i Guantánamo. Husker du det? De kledte fanger nakne og la dem i hauger og tok fornedrende bilder. I fengselet kobler de Nour til en rekke maskiner som hun ikke vet hva gjør, men resultatet er at hun mister seg selv. Hun blir overbevist om at hun er Nour og ikke Annika.
Kaningården i fremtiden består av ulike soner der mennesker bor etter sikkerhetsnivå. Nour bor i begynnelsen sammen med foreldrene sine i et helt vanlig nabolag av Gøteborg. Men etter at de nekter å skrive under samfunnskontrakten blir de flyttet til Kaningården. Moren dør ganske fort, og faren bryter sammen på mange måter. De får servert bare grisekjøtt i denne konsentrasjonsleiren, fordi det er det den er. Vaktene er fra et privat firma og de slår og fornedrer menneskene i leiren etter behag. Det er ingen utvei. Ikke noe håp. De er der til de dør.
Vi lærte om folkemord og sånt på skolen, men det handlet bare om hvor synd det var på dem som hadde blitt rammet av det, ikke om hva som hadde skjedd med dem som drepte, hvordan de hadde ødelagt ordene sine.
Mye av det Nour ønsker å fortelle forfatteren er at dette ligger i Sveriges fremtid. Grunnen til at hun skjøt Amin var at hun husket å ha sett filmen hun lagte i fremtiden. Og at drapet i den brukes som grunn for å opprette konsentrasjonsleirene. Hun trenger forfatterens hjelp til å stoppe utviklingen. Til å få til et annet Sverige i fremtiden enn det Sverige hun kommer fra.
Det er mye å tenke over, småting en kanskje ikke ser på som galt, men satt i system blir det grusomt. Hva tenker en om andre grupper, hvor langt kan en gå i tankene før en automatisk setter de om til handling?
«De kommer til å drukne i sine mødres tårer», sa Isra. «De som reiser dit for å dø. I neste verden.»
Dette er en vakkert skrevet dystopi. Vakker og svært tankevekkende. Jeg skulle ønske alle leste den, den kommer til å være en bok jeg anbefaler hver gang jeg snakker om bøker. Både fordi jeg likte den så godt og fordi jeg synes den er så viktig. Det er ikke så ofte en finner bøker som treffer en slik i hjertet. Jeg har opplevd det med ulike sjangre, så det er ikke det at boken er en dystopi som er grunnen. Det er mer at den forteller en historie en kan relatere seg til, der en skjønner hva det er forfatteren ønsker å si. Og der en er enig i at det forfatteren forteller er viktig. Og så hjelper det på at boken er godt skrevet. Og at det oppleves som at forfatteren har gjort grundig reserch. Så les, les!
God søndag og velkommen til nye smakebiter!When the multiverse was confirmed, the spiritual and scientific communities counted it as evidence of their validity.
So, what is this?
