Tags
John Scalzi, kaiju, monster, other-worlds, sci-fi, science fiction, the kaiju preservation society
The Kaiju Preservation Society er en sci-fi roman skrevet av amerikanske John Scalzi. Den er full av referanser til litteratur og samtidskultur, men med en meget morsom snert. Den er forutsigbar og lett å lese, noe som gjør dette til en bok man kan slappe av med. En god bok, vil jeg si. Og en bok jeg lo høyt av flere ganger.
Den handler om Kaiju – tenk Godzilla, men i en versjon som har en innebygd atomreaktor. Kaiju er opprinnelig monstre fra japanske legender. Men her i en størrelse som store skyskrapere eller små fjell. I boken beskrevet som mer et økologisk system enn et dyr. De lever på en alternativ jord, en jord som er tilgjengelig gjennom portaler fra vår jord. Dit drar det mennesker for å rett å slett drive bevaring av rasen. Så lenge menneskene drev prøvesprenginger kunne kaiju komme seg over fra sin jord til vår, fordi atomkraften svekket barrieren mellom de to verdnene. Men nå er det lenge siden sist en kaiju krysset over.
Jamie Gray er i ledelsen av et firma som ligner foodora, men helt i begynnelsen av boken blir han sparket nedover til deliverator av sjefen. Flau over sin status, men i et New York nedstengt under covid, har han ikke mye valg og blir sykkelbud. Allerede der er det etablert hvem som er hvem, Jamie er selvfølgelig helten, og sjefen den vi skal mislike. Gjennom et tilfeldig møte blir Jamie tilbudt jobb i The Kaiju Preservation Society, og historien tar av etter som han drar til den alternative verjonen av jorda. Jamie blir ansatt som en som skal løfte ting, og en referanse jeg ikke kunne la være å tenke på er hver gang folk sier noe og han svarer med «I lift things» (noe han gjør riktig ofte) tenker jeg på «Groot». (Helt i begynnelsen var det noe annet jeg også lo av, idet forfatteren sier «it’s his deathname, istedetfor birthname».) Lettvindt humor, men treffsikker i kontekst.
En annen ting jeg er skikkelig glad i er «banter», som er helt umulig å oversette til norsk. Små-erting kanskje, i en kompleks form. Jeg er glad i det i virkeligheten, og jeg er glad i det i bøker. Og i denne boken finner en det i fleng. Boken treffer derfor humoren min «to a tee». Forfatteren selv skriver om boken:
KPS is not, and I say this with absolutely no slight intended, a brooding symphony of a novel. It’s a pop song. It’s meant to be light and catchy, with three minutes of hooks and choruses for you to sing along with, and then you’re done and you go on with your day, hopefully with a smile on your face. I had fun writing this, and I needed to have fun writing this. We all need a pop song from time to time, particularly after a stretch of darkness.”
Boken tar ikke seg selv særlig høytidelig. Den gir seg ikke ut for å være noe annet enn den er. Men paret med den usansynlige kaiju-rasen og det at den er en sci-fi, gjør den interessant, spennende og utrolig sjarmerende. Den er basert på amerikansk kultur, men i en form vi stadig ser i TV-serier og på internett, så den virker kjent og ikke fremmed. Den er forutsigbar i det at en ganske snart skjønner hva som vil skje, om ikke akkurat hvordan, og det er forutsigbart hvem som står bak. Men det gjør ikke noe med denne boken, den leverer historien på en måte som er underholdene nok til å holde oppe interessen. Derfor anbefales den som en lettvindt liten stund der man kan bli underholdt og smile samtidig.
Sitat:
My brain said. Just walk away […] but even as my brain was saying that, my body was turning back, because like puppies we ar enculturated to turn when our names is called.
It was stupidly perfect how all my problems were suddenly solved with the strategic application of money.
You’re feeling cognitive dissonance, Jamie. Two contradictory-yet-entirely-valid-within-their-context thoughts about the same subject. And humans hate that shit. We hate it so much. The worst answer for us for anything is, «It depends.»
“So we’re the monster police, too?” I said to Tom.
“Correct,” he replied. “The only real question is, who are the monsters?”
“They ask that question in every monster movie, you know. It’s an actual trope.”
“I know,” Tom said. “What does it say about us that it’s relevant every single time they ask it?”
Pattenmaster serien; 
Anyanwu heter nå Emma og leder en koloni av sine egne etterkommere. Hun og Doro har inngått en avtale som sier at hun skal få bestemme over sine egne, mens Doro innimellom kommer innom for å bli far til noen barn eller for å koble sammen to han vil skal få barn. Samtidig har Emma og Doro et fysisk forhold i disse periodene. Mange av etterkommerne til Emma og Doro er nå telepater. De fleste har evnen til å bli det, men bare noen av dem går gjennom en periode som gjør dem aktive telepater. De aktive har den egenskapen at de ikke klarer være sammen med andre telepater, heller ikke klarer de ta seg av barn. Så barna blir fostret opp av de som ikke går gjennom den forvandlende perioden. Et av barna til Doro; Mary, er på vei til å bli en aktiv telepat. Hun elsker Doro, og har et fysisk forhold til ham. Men da hun viser tegn på å bli en aktiv telepat bestemmer Doro at hun skal gifte seg med en annen aktiv telepat. Det har ikke noe å si hva hun eller denne mannen, som heter Karl, tenker eller vil. De vet at Doro vil drepe dem hvis de ikke adlyder.
I Clay’s Ark har vi kommet til 2021, som ville være en stund inn i fremtiden for en bok som er gitt ut i 1984. Menneskene lever nå i enklaver for å beskytte seg mot drap, innbrudd og gjenger. Det er nesten umulig å kjøre ut av byene uten å bli angrepet av forskjellige grupper som lever av kriminalitet, for eksempel det som heter «bil-familier». Normader som lever av å angripe andre biler og trailere og som bor i bilene. Allikevel har Blake tatt med seg de to døtrene Rane og Keira på en kjøretur gjennom Nevada. Parallellt leser vi historien til Eli (Elias), som var en av astronautene på romskipet Clay’s Ark. Et romskip som har kommet tilbake til jorden og krasjet i ørkenen. Eli (og resten av astronautene) ble smittet av en utenomjordisk mikroorganisme på den planeten de besøkte, men bare Eli overlever. Eli klarer å komme seg til en familie som bor ute i ørkenen og smitter dem. Denne familien består av tre generasjoner, og bare to av døtrene overlever sykdommen. Denne sykdommen lever sitt eget liv, den tar over kroppene og driver dem til å formere seg, samtidig som den gir dem overnaturlig styrke, hurtighet og sanser. Eli har vært mange ganger ute ved veien og plukket opp andre som han legger til familien, og nå er det Blake og døtrenes tur.
drar for å unslippe sykdommen som nå har fått navnet Clayark. Den har nå spredd seg til hele verden. Halvparten av dem som er smittet har dødd, og den andre halvparten blir foreldre til en ny rase, dannet av en kombinasjon av menneskelige egenskaper og utenomjordiske egenskaper. Hovedpersonen i denne boken er Alanna. Hun er kidnappet av en gruppe utenomjordiske vesner kalt Tehkohn. Boken begynner midt i redningsaksjonen, og følger Alanna både fremover i tid, men også med flashbacks av hva som skjedde tidligere. Vi er hjulpet i å forstå med flashbacks også fra andre karakterer. Gjennom disse tilbakeblikkene lærer vi å kjenne Alannas bakgrunn.
har utallige barn. Og at han selv måtte drepe sine egne søstre og brødre for å bli den som skulle holde mønsteret. Så går fokuset til Tayal. Han har akkurat fullført skolen hvor han har blitt en sterk telepat. Samfunnet av telepater er nå styrt av Rayal, men under ham finner vi Housemasters, som er overhode for sin egen enklave. Under der igjen finner vi ulike klasser med ulike ansvar og rettigheter og nederst slavene, eller mutes. Tayal har blitt på skolen så lenge han kunne for å vente på å få bli lærling under en Housemaster. Da Joachim kommer for å tilby han å bli lærling tar han med seg sin kone og flytter. Men rett etterpå gir Joachim ham til Coransee, et svik han ikke helt kommer over. Coransee sier Teyal kan få bli lærling hvis han får «innprogramere» i ham noe som gjør at han må adlyde. Teyal sier nei, og som straff blir han sjef over slavene. Der møter Tayal Amber, som er healer for Coransee. Det blir raskt klart at Coransee og Teyal er de to sønnene Rayal snakket om i begynnelsen.
Smakebiten er fra begynnelsen:
Han var ikke negativt innstilt til arrangerte ekteskap, under gitte omstendigheter, slik som dette, kunne det være det mest praktiske, og på en reise slik som dette kunne være en fin ordning, hvis det var innsiktsfullt arrangert. Han mente at romantikk var betydelig overdrevet, dessuten var det høyrisiko forbundet med romantikk og ikke minst begjær – både helsemessig og i praktisk forstand. På en reise som varte så lenge som femtito år, kunne vi ikke risikere skilsmisser og høykonfliktproblematikk.
When the multiverse was confirmed, the spiritual and scientific communities counted it as evidence of their validity.
So, what is this?
