God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Det er igjen barnebarn helg og vi har kost oss med å se kroningen av king Charles og vært på kino for å se The Guardians of the Galaxy 3. Den siste hadde fått litt dårlige omtaler, men vi likte den, barnebarnet mitt og jeg. En stund var den veldig trist, men det gikk heldigvis bra.
Jeg leser også litt, boken jeg er i gang med nå heter The Atrocity Archives og er bok 1 i serien The Laundry, skrevet av Charles Stross. Disse bøkene er en blanding av science fiction, urban fantasy, humor og horror. Magi er «applied mathematics» og all magi styres gjennom datamaskiner. The Laundry er det nærmeste du kommer M15, altså innenlands hemmelige etterretningstjenester. Men mye av jobben deres går ut på å holde magi hemmelig, og hvertfall hvordan en bruker det. Jeg liker historien så langt, jeg er vel halvveis gjennom den første boken. Innimellom kommer det en masse «data-snakk» som jeg ikke tar meg tid til å egentlig lese. Jeg bare skumleser det. Det er der mer for stemningen, enn for at du trenger å forstå det. Men selv historien funker og er veldig spennende akkurat nå.
I’m lurking in the shubbery behind an industrial unit, armed with a clipboard, a pager, and a pair of bulbous night-vision goggles that drench the scenery in ghastly emeralt tones. The bloody thing make me look like a train-spotter with a gas-mask fetish, and wearing them is giving me a headache.
Edwin St. John St. Andrew, eighteen years old, hauling the weight of his double-sainted name across the Atlantic by steamship, eyes narrowed against the wind on the upper deck: he holds the railing with gloved hands, impatient for a glimpse of the unknown, trying to discern something-anything!-beyond sea and sky, but all he sees are shades of endless grey. He’s on his way to a different world. He’s more or less at the halfway point between England and Canada. I have been sent into exile, he tells himself, and he knows he’s beeing melodramatic, but nonetheless there’s a ring of truth to it.
My brain said. Just walk away […] but even as my brain was saying that, my body was turning back, because like puppies we ar enculturated to turn when our names is called.
Pattenmaster serien; 
Anyanwu heter nå Emma og leder en koloni av sine egne etterkommere. Hun og Doro har inngått en avtale som sier at hun skal få bestemme over sine egne, mens Doro innimellom kommer innom for å bli far til noen barn eller for å koble sammen to han vil skal få barn. Samtidig har Emma og Doro et fysisk forhold i disse periodene. Mange av etterkommerne til Emma og Doro er nå telepater. De fleste har evnen til å bli det, men bare noen av dem går gjennom en periode som gjør dem aktive telepater. De aktive har den egenskapen at de ikke klarer være sammen med andre telepater, heller ikke klarer de ta seg av barn. Så barna blir fostret opp av de som ikke går gjennom den forvandlende perioden. Et av barna til Doro; Mary, er på vei til å bli en aktiv telepat. Hun elsker Doro, og har et fysisk forhold til ham. Men da hun viser tegn på å bli en aktiv telepat bestemmer Doro at hun skal gifte seg med en annen aktiv telepat. Det har ikke noe å si hva hun eller denne mannen, som heter Karl, tenker eller vil. De vet at Doro vil drepe dem hvis de ikke adlyder.
I Clay’s Ark har vi kommet til 2021, som ville være en stund inn i fremtiden for en bok som er gitt ut i 1984. Menneskene lever nå i enklaver for å beskytte seg mot drap, innbrudd og gjenger. Det er nesten umulig å kjøre ut av byene uten å bli angrepet av forskjellige grupper som lever av kriminalitet, for eksempel det som heter «bil-familier». Normader som lever av å angripe andre biler og trailere og som bor i bilene. Allikevel har Blake tatt med seg de to døtrene Rane og Keira på en kjøretur gjennom Nevada. Parallellt leser vi historien til Eli (Elias), som var en av astronautene på romskipet Clay’s Ark. Et romskip som har kommet tilbake til jorden og krasjet i ørkenen. Eli (og resten av astronautene) ble smittet av en utenomjordisk mikroorganisme på den planeten de besøkte, men bare Eli overlever. Eli klarer å komme seg til en familie som bor ute i ørkenen og smitter dem. Denne familien består av tre generasjoner, og bare to av døtrene overlever sykdommen. Denne sykdommen lever sitt eget liv, den tar over kroppene og driver dem til å formere seg, samtidig som den gir dem overnaturlig styrke, hurtighet og sanser. Eli har vært mange ganger ute ved veien og plukket opp andre som han legger til familien, og nå er det Blake og døtrenes tur.
drar for å unslippe sykdommen som nå har fått navnet Clayark. Den har nå spredd seg til hele verden. Halvparten av dem som er smittet har dødd, og den andre halvparten blir foreldre til en ny rase, dannet av en kombinasjon av menneskelige egenskaper og utenomjordiske egenskaper. Hovedpersonen i denne boken er Alanna. Hun er kidnappet av en gruppe utenomjordiske vesner kalt Tehkohn. Boken begynner midt i redningsaksjonen, og følger Alanna både fremover i tid, men også med flashbacks av hva som skjedde tidligere. Vi er hjulpet i å forstå med flashbacks også fra andre karakterer. Gjennom disse tilbakeblikkene lærer vi å kjenne Alannas bakgrunn.
har utallige barn. Og at han selv måtte drepe sine egne søstre og brødre for å bli den som skulle holde mønsteret. Så går fokuset til Tayal. Han har akkurat fullført skolen hvor han har blitt en sterk telepat. Samfunnet av telepater er nå styrt av Rayal, men under ham finner vi Housemasters, som er overhode for sin egen enklave. Under der igjen finner vi ulike klasser med ulike ansvar og rettigheter og nederst slavene, eller mutes. Tayal har blitt på skolen så lenge han kunne for å vente på å få bli lærling under en Housemaster. Da Joachim kommer for å tilby han å bli lærling tar han med seg sin kone og flytter. Men rett etterpå gir Joachim ham til Coransee, et svik han ikke helt kommer over. Coransee sier Teyal kan få bli lærling hvis han får «innprogramere» i ham noe som gjør at han må adlyde. Teyal sier nei, og som straff blir han sjef over slavene. Der møter Tayal Amber, som er healer for Coransee. Det blir raskt klart at Coransee og Teyal er de to sønnene Rayal snakket om i begynnelsen.
Smakebiten er fra begynnelsen:
Han var ikke negativt innstilt til arrangerte ekteskap, under gitte omstendigheter, slik som dette, kunne det være det mest praktiske, og på en reise slik som dette kunne være en fin ordning, hvis det var innsiktsfullt arrangert. Han mente at romantikk var betydelig overdrevet, dessuten var det høyrisiko forbundet med romantikk og ikke minst begjær – både helsemessig og i praktisk forstand. På en reise som varte så lenge som femtito år, kunne vi ikke risikere skilsmisser og høykonfliktproblematikk.
When the multiverse was confirmed, the spiritual and scientific communities counted it as evidence of their validity.
So, what is this?