God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Jeg har fri denne helgen og da prøver jeg å få lest litt. I dag leste jeg Drømmenes sykkelregister av Erlend Loe og Alene ut av Bjørn Markussen (Som jeg har skrevet om i to tidligere smakebiter). Den siste handler om en som forlater en menighet/sekt som hele familien er medlem av, noe som fører til at de fleste snur ryggen til ham. Det er en skikkelig sterk bok. I morgen skal jeg lese litt manga og litt av slutten på serien om Nancy Drew. Jeg har ikke så mange bøker igjen før jeg er ferdig.
Men i går leste jeg Den brutale sannheten (Ett ohyggligt avslöjande) av Louise Penny. Den femte boken i serien «Komissarie Armand Gamache». Jeg er virkelig glad i serien om landsbyen Three Pines i Quebeck og politimannen Armand Gamach. Det er nydelige krimbøker som handler mer om livet og menneskene enn mordet, men som likevel er kriminalromaner. Gamache er en fantastisk karakter som en umiddelbart blir glad i. Men det finnes også mange andre karakterer i disse bøkene som både er komplekse og interessante. Bøkene er tykke, men overhodet ikke kjedelige.
Denne siste begynner sånn:
«Alle sammen?»
«Til og med barna?»
Det knitret og sprakte i den åpne peisen, og lyden fra peisbålet overdøvet gispet hans.
«Slaktet ned?»
«Verre.»
Da ble det stille. Og i den stillheten bodde alt det som kunne være verre enn å bli nedslaktet.
«Er de i nærheten?»
Det sitret i ryggraden mens han forestilte seg noe fryktinngytende som snek seg gjennom skogen. I deres retning. Han så seg omkring og forventet nesten å se røde øyne som glodde inn på dem gjennom de mørke rutene. Eller fra krokene, eller fra mørket under sengen.
Jeg hadde mistet sønnen min, kunne ikke finne ham noe sted. Utenfor vinduet så jeg nyklipt plen, en liten eplehage og et hvitmalt lysthus. Jeg løp gjennom gangen, forrvirret av alle dørene. Jeg sprang fra rom til rom, de var mange flere enn jeg husket. Forgylte speil, brokadegardiner, plysj og velur og bisarre oljemalerier, lysekroner og montre fulle av ubegripelige gjenstander. Og rommene var uendelig mange. Da jeg ropte, lød det som en vinylspiller på halv hastighet, stemmen min var som en rautende okses. Uten å ha gått i noen trapp befant jeg meg plutselig i øverste etasje, på et gjesterom. Igjen prøvde jeg å rope på Niklas, men munnen var klebet igjen og lot seg ikke åpne. Det eneste jeg fikk ut, var et langtrukkent stønn.
Da Ragnhild Pekkari bestemte seg for å dø, ble livet litt lettere å leve. Hun hadde en plan. Gå på ski på nattskaren, en tur på to timer hvis den bar. Når hun kom fram til stedet, en elv der det alltid dannet seg en snøbro, skulle hun tenne et bål og ta sin siste kopp kaffe. Så skulle hun smelte snø og helle ned i ryggsekken så den ble våt og tung og ikke var full av luft. Deretter skulle hun gå på ski ut på snøbroen. Det var åpent, rennende vann under. Hvis det gikk som hun hadde tenkt, ville snøbroen briste. Ellers ville hun ta et stavtak over kanten.
Skikkelsen lukket døren omhyggelig etter seg og tente lyset. Den inngrodde, tette eimen av tenåring var ikke til å ta feil av – en blanding av uvaskede sokker, svette og hormoner i vilt opprør hadde i årenes løp gjennomsyret alle kriker og kroker i Fleat House.
Tre meter. Minst. Nei, mer.
I åpningen stod en av de største mennene Tony noen gang hadde sett. Han så ut som en bryter som var gått i frø, med digre muskler og en ølvom som lå minst femten centimeter i forkant av de massive skuldrene. Utstående øyne som lignet kokte stikkelsbær (
Jeg har lenge tenkt å lese serien om 
som viser hvor håpløst det er å bruke Tom Cruise som skuespiller i filmene).
Hver bok er også en ny sak Reacher tar fatt i. Bøkene er thrillere, men også kriminalromaner fordi det skjer en urett, ofte mord, Reacher finner ut noe er galt og blir på samme sted til han har løst saken og funnet de som er skyldige. Han har en sterk rettferdighetssans og går utrolig langt for å opprette rettferdighet. Noen ganger selv om det går virkelig utover han selv. Han sloss mye mot kjeltringene, ofte med bare hendene, andre ganger med våpen. Recher er unaturlig sterk og brekker bein med bare hendene. Samtidig som han har lang erfaring med å sloss og kan utholde sterke smerter uten å gi seg. Han er også en premiert snikskytter. Noen ganger blir han spurt av politiet, FBI eller til og med CIA om å hjelpe til med en sak. Men de fleste gangene møter han mennesker som trenger en helt. I flere av bøkene refereres det til at moren hans lærte han opp til å hjelpe andre. Hun sa at spesielt på grunn av størrelsen hans kunne han bety en forskjell for noen.
Jeg har lest bøkene om Sherlock Holmes, skrevet av den engelske forfatteren Arthur Conan Doyle. Så mye som en hører om denne karakteren skulle en tro at Doyle skrev mange bøker om ham. Men det motsatte er faktisk tilfelle. Tilsammen finnes det 4 kriminalromaner og 56 noveller. De siste er gitt ut i 5 novellesamlinger. (Du finner en oversikt nederst i dette innlegget). Både bøkene og novellesamlingene er gitt ut mange ganger og er oversatt til en mengde språk. Det er også laget, tror man, rundt 200 filmer og Tv-serier om karakteren Holmes. Noen tro til bøkene og noen bare løselig basert på originalteksten.