Category Archives: Norske romaner

Ungen av Aina Basso

28 lørdag des 2019

Posted by in Norske romaner

≈ 2 Comments

Tags

, , , , , ,

UngenUngen er en norsk roman om «englemakersker» skrevet av Aina Basso. Jeg har fått boken som leseeksemplar fra Samlaget, men gir dere bare min egen private mening i dette innlegget. Ungen er en virkelig sterk bok, som også er godt skrevet, på et vakkert nynorsk. Historien i boken blir fortalt delvis i nåtid og delvis i tilbakeblikk. På den måten får vi vite mer og mer om hovedpersonene og hva som ligger til grunn for det de gjør etterhvert som vi leser..

Ungen handler om Anna Martine Martinsen. Hun kommer fra, og var enearving til, en gård hun solgte for å dra til Kristiania. Vi befinner oss i 1899, med mye fattigdom og nød på alle kanter. I Kristiania møtte Anna Karl. Han er bondestudent og overtaler henne til å investere pengene sine. Det var børskrakk i Kristiania rundt århundreskiftet og mange mistet derfor pengene sine. Anna og. Hun fikk to barn med Karl, før han forlater henne. Og fordi hun ikke har noen penger må hun gå på jobb som veverske. Barna blir passet på av en ung jente, som nok ikke er der så mye som hun skulle. En dag Anna kommer hjem er det yngste barnet dødt, og hun ender opp med å gi det eldste til fattigvesenet slik at det skal få vokse opp på landet.

Anna slutter av jobben på veveriet etter at hun mister en finger. Og da husposten hun er i etterpå også forsvinner, fordi husfolket mister pengene sine. Så har hun bare venninnen Pauline å gå til. Pauline finner ut at de skal ta til seg pleiebarn og tjene 20 kroner per barn i måneden. Det er hun sikker på vil gjøre dem rike. Etterhvert tar de heller 120 kroner per barn i en engangssum og det vokser med mynter i skrinet. (Inflasjonskalkulatoren forteller meg at 120 kroner i 1900 er ca 8 000 idag). For Pauline og Anna nøyer seg ikke med bare ett, eller to eller tre. Flere av barna dør, av det vi i tydelig forstår er vanskjøtsel. Og av puter holdt over ansiktet deres for at de skal slutte å gråte. Men Pauline og Anna tenker pytt, pytt. Ett barn til eller fra. Og får seg flere barn. De blir etterhvert uvenner og Anna fortsetter geskjeften sammen med en kusine som også kommer til byen.

Det er utrolig sterkt å lese om hvordan disse barna blir behandlet. De er helt uten verdi for kvinnene, alt dreier seg om penger. Det er absolutt en utvikling fra det første barnet kommer og til de neste. De er litt snille mot barna i begynnelsen, men så blir menneskeverdet til barna mindre og mindre. Ett av barna minner Anna så mye om datteren hun mistet at hun til og med får melk til det. Og det er ikke godt å si hvorfor dette barnet dør. Utenom at barnedødeligheten var høy. (Ved forrige århundreskifte døde om lag 80 barn per 1 000 levendefødte. Barn som blir gitt lite mat og omsorg har selvfølgelig høyere risiko.) Det virker som Anna gir opp å være god med barna etter hun mister den lille piken. Hun ser ikke lenger på dem som noe annet enn en inntekt.

Aina Basso skriver i et etterord at det i 1901 ble dømt seks kvinner i den verste barnedrapssaken i norsk historie. Seks kvinner ble dømt for å ha drept 20 barn. I spissen for disse kvinnene stod Anna Mathea Johansen og Pauline Olsen. Kvinnene ble kalt «englemakersker» fordi de gjorde barn om til engler.

Denne boken anbefales! Den inneholder en meget sterk historie og gir mye kunnskap rundt barns (mangel på) verdi hos enkelte, og om levevilkår rundt forrige århundreskifte. Jeg kommer til å lese boken en gang til. Jeg må bare fordøye det som er så vondt i den først så jeg kan ta meg mer tid til det som ligger bak hva kvinnene gjør.

Smakebit ~ Lykkens sønn

17 søndag sep 2017

Posted by in Boktema, Norske romaner, relasjoner, Romaner, Skjebne/biografi

≈ 30 Comments

Tags

, , , , , , , ,

En ny søndag og en ny smakebit hos Flukten fra virkeligheten

I dag pakker jeg for å dra til Kristiansand. I morgen og tirsdag skal jeg ha noen timer på Universitetet i Agder. Det meste av undervisningen i Skolebibliotekarkunnskap er nettbasert men noen ganger må vi også på skolen. I tillegg til skolesaker har jeg pakket ned Lykkens sønn av Herbjørg Wassmo. Jeg har nettopp lest den første boken; Dinas bok, og likte den meget godt. Så jeg håper jeg skal like Lykkens sønn like mye. Jeg begynte på dem fordi bok 4 er ute nå i år, og jeg vil gjerne lese Den som ser etter å ha lest de tre første.

Benjamin er Dinas sønn, men det er ikke helt sikkert (for oss) hvem som er faren. En av dem som håper det er ham, er Tomas. Han er dreng på storgården til Dina og Dina drar han til seg og fjerner seg fra han flere ganger. Men nå har hun fått han giftet (bort) til hushjelpen Stina. Det var Stina som ammet Benjamin og som har oppdratt han sammen med sin egen datter Hannna. Benjamin flytter med Stina og Thomas til kårstua, som de får bo i nå når de er gift. (En meget fin og oppusset stue.)

Smakebiten viser at det ikke er enkelt for Benjamin å forstå hvem han er i alt dette., hører han til Dina eller Stina og Tomas? Han har hatt mareritt etter at han så moren drepe en mann og gikk inn i hovedhuset midt på natten, til Dina, for å få trøst. Dette er morgenen etter:

smakebit fra Lykkens sønn av Herbjørg WassmoFra forlaget: En elleve år gammel gutt blir vitne til et drap. Moren dreper sin russiske kjæreste. Sannheten om hvorfor lyngen rundt mannen ble farget rødt, kan ikke gutten fortelle til noen. Men de ubesvarte spørsmålene blir mange. Har et vitne skyld? Er det løgn når sannheten forties? Har moren rett til å ofre hvem hun vil? Gutten er Benjamin, sønn til Dina på Reinsnes. Romanens handling følger hans utvikling fra gutt til mann. Selv om Dina i størstedelen av boken er fraværende, er hun hele tiden sterkt til stede i Benjamins liv. Det er siste halvdel av 1800-tallet, og handlingen utspilles på Reinsnes, i Tromsø og i København.

Alle utlendinger har lukka gardiner

04 fredag aug 2017

Posted by in Bøker, Norske romaner

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , ,

Alle utlendinger har lukka gardiner er debutromanen til Maria Navarro Skaranger. Den kom ut i 2015 og er skrevet på det som kalles kebabnorsk. Kebabnorsk er en multietnolekt, som igjen er en språkvariant som formes «når talere med flere ulike språk- og kulturbakgrunner tilegner seg et nytt språk«. Den har «mange innslag av lånord fra språk som opprinnelig tales av ikke-vestlige innvandrergrupper i Norge«. (Wikipedia) Skaranger kommer fra Romsås, og det er også i dette området handlingen utspiller seg. Romanen fikk Debutantprisen fra Den norske forfatterforeningen i 2015.

Hovedpersonen, og jeg-personen, er åttendeklassingen Mariana. Hun har far fra Chile og norsk mor. Men er sterkt påvirket av det muslimske miljøet hun er omgitt av. Hun snakker kebabnorsk, hvor det er mange innslag av muslimske ord og begrep. Selv om faren hennes er katolikk og hele familien av og til går til messe er det tydelig at det muslimske er en del av hverdagen hennes. Både fordi hun har muslimske venner, men også fordi kulturen hvor man tar hensyn til de muslimske reglene er en del av skolen hun går på og lærernes væremåte.

Mariana er det midterste barnet, med en lillebror som er mye redd og en storebror i fengsel. Den eldste broren kaller hun bare «andre broren min«. Foreldrene snakker ikke om han eller hvor han er, før mot slutten av boken. Lillebroren heter Matias. Han har mareritt og tisser i sengen, samtidig som han er redd ting i do. Hun føler skyld for å ha fortalt han om «den andre broren» og lurer på om det er grunnen til redselen. Samtidig som hun er en fin og støttende storesøster, er hun også fjorten og lei av å ha ham hengende rundt seg.

Mesteparten av boken handler likevel om vennene, skolen og det livet hun lever fra dag til dag. Hun er forelsket, snakker på msn og håper gutten skal like henne tilbake. Den ene dagen tror hun han liker henne og den andre ikke. Hun observerer de norske lærerne og deres forsøk på å etablere «norske regler» i et multikulturelt miljø. Det er bare ett par «poteter«, dvs. norske, elever i klassen. Hun ser homofobi, komplikasjonene ved å ha svømming, mobbing og vennskap, med en fjortenårings øyne, humor og et rett frem språk. Noen ord må man se på to ganger, men for det meste er kebabnorsken rimelig enkel å forstå. Det er ord jeg ikke klarer oversette, men det tar ikke noe bort fra leseopplevelsen, eller forståelsen av teksten.

Det er mye humor i romanen. Ikke den typen som fremkaller latter, men den som gjør at en kjenner igjen hvordan det var å være fjorten og forelsket. Samtidig er det et alvor her, som det er vanskelig å sette ord på. Det er en bror i fengsel, og ikke noe om hvorfor. Samtidig med setninger om rykter. Er en søster blitt sendt «hjem» for å gifte seg? Kommer det til å gå bra med både en stor og en liten gutt som er redd? Mobbing på skolen, og et samfunn i bakgrunnen som skal møte alle disse tenåringene. Med alle sine ulike bakgrunner og ulike muligheter for, og vilje til, assimilering.

Jeg likte deler av Alle utlendinger har lukka gardiner og andre deler ikke. Det er ikke fordi denne romanen er dårlig skrevet, men mer min egen bakgrunn og manglende erfaring med den multikulturelle oppveksten. Kebabnorsk er også et veldig fjernt språk for meg, og står delvis i veien for min leseopplevelse. På tross av det jeg skriver her anbefaler jeg deg å lese denne romanen. Den gir et viktig bilde av en anderledes ungdomskultur. En som burde ha fått større plass i vår litterære samtid enn den har.

Og været skiftet og det ble sommer og så videre av Pedro Carmona-Alvarez

01 torsdag des 2016

Posted by in Bøker, Norske romaner, Romaner

≈ 10 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , ,

Og været skiftet og det ble sommer og så videre er en roman av den norsk-chilenske forfatteren og musikeren Pedro Carmona-Alvarez.

og-vaeret-skiftet-og-det-ble-sommer-og-sa-videreHan er fra New Jersey. Hun er fra Oslo. De møtes i New York på slutten av femtitallet. De forelsker seg. De gifter seg med hverandre og flytter til Asbury Park. De får to jenter som noen år senere dør i en ulykke. Livet går i svart. I 1967 flytter de til Norge. Året etter får de datteren Marita. Og været skiftet og det ble sommer og så videre er en liten roman om de store tingene – om kjærlighet, tap og savn og rotløshet, om å leve i en tragedie og vokse opp i dødens skygger.

Denne romanen gjorde sterkt inntrykk på meg. Den er delt i tre deler. I den første blir vi kjent med Johnny og Kari, vi får høre hvordan de møtes og om livet de lever i USA. de har det godt i sammen og får etterhvert de to jentene Vera og Ann. Men så skjer det utenkelige:

Når Georg Swensen kjenner at han mister kontrollen over bilen, når hjulene treffer fortauskanten, lukker han bare øynene, som om han er i ferd med å drukne, og gir etter. Han ser ikke at han kjører tvers igjennom det grønnmalte stakittgjerdet og over tråsykkelen til Vera og over noen lekespader, en trehjuling og rett inn i husveggen, Vera og Anns soverom, der de sover på magen, med armene hengende ned på siden av hver sin seng.

I del to drar Kari og Johnny til Oslo for å prøve å skape seg et nytt liv på et nytt sted. Der får de datteren Marita. Det er Johnny som først og fremst er der for henne. Kari begynner å drikke og finner en mann, kalt bergenseren, som hun tilbringer nettene med. Johnny drukner seg i musikk og først og fremst Bruce Springsteen. De to kommer fra samme sted, og det er en form for trøst i det. Johnny forteller Marita om Ann og Vera med hun må love å ikke si til moren at hun vet.

I del tre drar Johnny tilbake til USA til sin fars begravelse, og så blir han der. Vi får vite at Marita drar for å besøke ham og at Kari flytter til Bergen for å være nærmere bergenseren. I denne delen har også Marita og Johnny en samtale. Det er vanskelig å si om det er en reel samtale, om det er minner eller en form for drøm. Men samtalen handler mye om Vera og Ann og om den type jente Marita har blitt:

Jeg så en hel masse midnattsbarn, under-broen-barn. Og sånne jenter som meg. Tynne jentunger med Converse sko. Jenter som skalv, som dro ned buksene og tenkte på sjelen sin hele ettermiddagen.

Tittelen på boken er en setning Johnny bruker til Marita når han slutter en fortelling på sengekanten og hun sovner. Det er en setning som gir håp om at verden vil gå videre og at det kanskje er et håp om at ting vil bli bedre.

Dette er en sterk og trist bok. Den handler om en stor tragedie og om hvordan leve videre. Eller kanskje mest om det å ikke klare leve videre. Og den handler om et barn som er født inn i denne tragedien og denne sorgen. Og om hvordan hun skal klare å vokse opp med den bagasjen hun er født med. Dette er første bok i en serie om Marita og jeg gleder meg til å lese fortsettelsen. Pedro Carmona-Alvarez har skapt en bok og et univers jeg fortapte meg i og som jeg gjerne vil lese mer om.

Boken er også skrevet om av Artemisia og Min bok og maleblogg
(Først publisert 15. mai 2013)

Lagre

Lagre

Lagre

Å bli begravet uten en venn tilstede

23 torsdag jun 2016

Posted by in Bøker, Norske romaner, noveller

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , ,

På vegne av vennerPå vegne av venner er skrevet av Kristopher Schau (som faktisk heter Kristopher Hugh Martin Nilsson Schau). Han er mest kjent som komiker og for sine merkelige stunts, men han er også forfatter og programleder på radio, i tillegg til at han er involvert i film og TV. På vegne av venner er formelt en essaysamling, men føles som en samtidspreget novellesamling.

På vegne av venner er en liten bok som handler om begravelser hvor det ikke kommer noen. De er offentlige begravelser, fordi man ikke har funnet noen til å betale for dem. Schau bestemte seg for å møte opp i disse begravelsene i et år. Men han klarte ikke gjennomføre mer enn noen måneder. Han fikk angst i forhold til begravelsene, samtidig som han begynte på andre prosjekter.

Boken føles som en ærlig bok der Schau faktisk forteller om det han følte og det som ble vanskelig for ham. Han tenker på sin egen begravelse og hvordan det vil bli. Men mest av alt skriver han om tomme kirker og kapeller hvor det er han, begravelsesagenten og presten som er samlet rundt kisten. Han møtte også opp i noen få begravelser hvor det faktisk kommer en sjel eller to, men da går han hjem igjen.

Jeg synes han gjør en viktig jobb med å sette lys på disse begravelsene. og fortelle at det finnes så ensomme mennesker. Vi vet det, men vi glemmer det i dagliglivet. Fortellingen om tomme begravelse setter lys på livet til mennesker som er så ensomme at de ikke har hverken et familiemedlem eller en venn. Samtidig som noen faktisk har familie, men ingen i familien som bryr seg. Det kan komme av mange ulike ting, fra krangler om arv til totalt ulike levesett. Jeg snakker litt med en mann som familien har vendt ryggen. Han er en fin, gammel, mann – men han lever på et vis familien ikke godtar. Både jeg, og Schau i denne boken, tenker at det begynner der. Ikke i begravelsen, men i livet. Har du noen du vet trenger at du går på besøk til dem, eller ringer dem?

Lagre

Lagre

Noen få ord om noen norske 2015 bøker

04 fredag des 2015

Posted by in Norske romaner

≈ 15 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg har ikke klart å henge med når det gjelder å skrive om bøkene jeg har lest. Så nå prøver jeg å gjør noe med det. Det blir ikke noen inngående studie i noe som helst, men noen få ord om hva jeg satt igjen med etter å ha lest disse bøkene.

Bienes historieVi starter med Bienes historie av Maja Lunde. Jeg forstår godt at den fikk Bokhandlerprisen, for dette er en nydelig bok. Det er egentlig litt rart, hele boken handler om bier. Vi får tre historier, en fra 1852, en 2007 og en fra 2098. I 1852 følger vi en mann som er lidenskapelig opptatt av naturvitenskap. Han ligger til seng med melankoli, men da han finner ut at han skal bygge en ny type bikube kommer han seg på bena og jobber iherdig. I 2007 møter vi en birøkter som opplever Colony Collapse Disorder som er når hele kuber med bier dør. Dette startet i 2007 og er nå et stort problem og det blir et økonomisk og sosialt problem for hele familien til birøkteren. I 2098 er vi i Kina. Matproduksjonen i verden har kollapset fordi det ikke lenger finnes bier til pollinering. I Kina har de laget et system hvor mennesker pollinerer og de klarer på den måten å produsere mat. Vi møter en av disse menneskene og hennes familie.

Jeg elsket denne boken. Alle de tre historiene var interessante og spennende og Lunde skriver denne boken på en måte som gjør at man blir involvert. Man bryr seg om at biene blir borte og blir våken for hva dette betyr. Samtidig som man nyter historien som en historie.

Lev vel alleJeg har også lest Lev vel, alle av Hilde K. Kvalvaag. Den handler om en mor og en sønn som drar til Vancouver Island for å prøve å finne spor etter oldefaren. Han dro til Canada og etterlot kone og seks barn. Selv om han skrev mange brev til dem så de ham aldri igjen. Det er store gnisninger i mor/sønn forholdet og reisen blir på ingen måte som moren hadde tenkt. Det har skjedd noe med sønnen rett før de reiste og dette får vi vite mer av ettersom vi leser. Moren aborterer også under reisen og må streve med både de fysiske og psykiske konsekvensene av dette. Samtidig er denne boken full av natur- og dyreskildringer fra Vancouver Island.

Dette er en vakker bok på tross av de noe negativt dramatiske temaene som blir tatt opp. Men det er klart jeg er farget av at jeg har familie på Vancouver Island. Det var også derfor jeg valgte å lese denne boken i første omgang. Jeg ble positivt overrasket over at jeg likte denne boken så godt som jeg gjorde.

Melding til alle reisendeMelding til alle reisende er skrevet av Liv Køltzow og er også en bok jeg har lest og likt. Køltzow har Parkinson og har skrevet en bok om en kvinne med nettopp denne sykdommen. Jeg lærte utrolig mye om Parkinson i denne boken. Men det er likevel hovedpersonen som person som gjør et veldig sterkt inntrykk. Hun er snart 60 år og bestemmer seg fra å gå fra mannen sin. Men det er en annen mann hun vil ha som er mye av grunnen til at hun går. Denne nye mannen møtte hun på et rehabiliteringsopphold. Han er i begynnelsen søt og snill, men det kommer raskt frem at han har store personlige problemer. Han drikker mye og går fra den ene kvinnen til den andre. Han trenger til stadighet penger, som hun gir ham.

Der er også en del av boken der hovedpersonen ser tilbake på sitt liv som barn. Man kan undres på hvor mye av denne boken som er selvbiografisk. Men uansett gjorde den et sterkt inntrykk på meg og jeg anbefaler den.

I hodet på en gammel dameJeg ga I hodet på en gammel dame av Tordis Ørjasæter til mor fordi jeg tenkte det var mer en bok for henne. Men så møtte jeg Marianne som sa at hun hadde fått mye ut av boken, så da lånte jeg den på eBokBib. Dette er en liten bok med korte kapitler. Hvert av dem tar opp noe ved det å eldes, å bli gammel. Innimellom får vi dikt av ulike forfattere. Boken er veldig positiv og tar opp mange ting å tenke over. Marianne har skrevet veldig fint om den, det kan du lese HER. Hun sier det bedre enn jeg får til akkurat nå.

Jeg har flere norske bøker jeg gjerne skulle lest i år, så jeg håper det kommer et innlegg til om dem. Eller kanskje jeg klarer være så superflink at jeg skriver en omtale av hver av dem. Jeg skrev nettopp om Bålet av Pål Gerhard Olsen, den burde du få med deg. Ellers så er nok Bienes historie den jeg kommer til å huske lengst og som er min favoritt.

Bienes historie har jeg fått av Aschehoug, de andre tre er lånt på biblioteket.

Bålet av Pål Gerhard Olsen

02 onsdag des 2015

Posted by in Norske romaner

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , ,

BåletBålet er den 20. romanen Pål Gerhard Olsen har utgitt. På fremsiden står det roman, men den kan også leses som en kriminalroman. Olsen har vekslet mellom å skrive romaner og kriminalromaner i sin litterære karriere og har også skrevet en rekke barne og ungdomsbøker. Likevel hadde jeg gått glipp av denne forfatteren.

Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å lese Bålet. Jeg kan ikke huske at jeg har lest om den hverken på en annen blogg eller i avisen. Men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Dette er en nydelig roman. Kritikeren i Aftenposten (Ellen Sofie Lauritzen) er ikke enig med meg. Men jeg klarer heller ikke se romanen fra samme vinkel som det hun klarte. Selvfølgelig er det kritikeren sier om det tekniske riktig. Der er endel ord og utrykk brukt som enten er for store for munnen som sier dem, eller, jeg mener egentlig at noen av tenåringene i denne boken snakker poetisk vakkert og det gjør ikke tenåringer. Jeg irriterer meg også over (som kritikeren) bruken av tre prikker i setningene. Men for meg er det først og fremst fordi mannen min har hatt den uvanen i mange år. «Kommer til å falle helt … i dass», «De gråter … Jentene gråter». Du ser hva jeg mener.

Men over til det vi er uenige om. Og begynner med handlingen. Denne romanen handler i første rekke om en gruppe tenåringer og læreren deres i en periode på 80-tallet. Vi følger tenåringene i ulike kapitler og de forteller hver sin historie. Samtidig som de forteller fasetter av en felles historie. Håvard er 14 år og har sukkersyke. Foreldrene hans bryr seg overhodet ikke og han må selv handle inn matvarer og koke sin egen mat for å holde seg til dietten legen har satt opp. Han må også sette sine egne sprøyter og passe sitt eget blodsukker. Han er en spesiell person, han kler seg med gamle klær han har funnet på loftet og han tar bilder av alt og alle med kameraet sitt. Han er også den typen som stikker nesen sin i alt mulig og som derfor lærer mange hemmeligheter. Han finner frem til Salem i bygda og blir en kristen. I tankene sine er han ren men dømmer andre for ikke å være rene. En dag blir han funnet død i elven. Dette er kriminaldelen av romanen. Vi møter også disse ungdommene i nåtid – tretti år senere, i begravelsen til en av dem og da nøstes historien opp. Da får vi vite hva som egentlig hendte. Samtidig med at de voksne tenåringene forteller om sine liv i dag.

Romanen er på mange måter en studie i liv med store mangler. Her er misbruk på flere ulike måter, smugling, smerte og depresjon. Her er en gruppe tenåringer som skal bli voksne uten noen å guide seg. Læreren er en god støtte for flere av dem. Han har adoptert en gutt som heter Stig, og som er litt eldre enn de andre. Men som har en sentral rolle i romanen. Stigs søster heter Mona og er adoptert av en annen familie i bygda. Forholdet dem imellom er preget av sinne og psykisk, om ikke terror, så iallefall press. Det er noen som må gi Stig alt dette mørke han har i seg og vi begynner å forstå at læreren ikke er det glansbildet alle tror på. Helt, helt i begynnelsen leser vi om da Stig og Mona var små, før de ble adoptert. På en måte har det betydning for det som skjer senere.

Som en kuriositet har forfatteren i romanen løst Isdalsmysteriet. En kvinne ble funnet brent og død i Isdalen ved Ulriken, Bergen, på 70-tallet. Det ble konkludert med at hun tok selvmord. Men i romanen får du en helt annen forklaring.

Jeg leste denne romanen så sakte. Jeg gjør normalt ikke det, jeg har et høyt lesetempo. Men denne romanen måtte jeg lese sakte og nyte. Noen ganger gikk jeg også tilbake noen setninger for å lese på nytt igjen. Bålet var rett og slett en glede å lese. Jeg synes at boken var svært godt skrevet, det var lett å følge de ulike tenåringene både bakover og fremover i tid. Det er bare 8 av dem totalt sett. Hver av dem hadde et så spesifikt liv at stemmen deres ble tydelig på bakgrunn av de andre, så jeg var ikke i tvil og hvem som var hvem og hvilken historie som hørte til hvem (kritikeren i Aftenposten sier hun var i tvil). Dette er en roman jeg virkelig anbefaler. Det er nesten som den skulle vært obligatorisk lesning før bokbloggerprisnominering. Men uansett håper jeg dere ser den og leser den!

Denne boken har jeg fått av Gyldendal

Kort om: Slåttekar i himmelen av Edvard Hoem

22 onsdag apr 2015

Posted by in Historisk, Norske romaner

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , ,

Slåttekar i himmelen er skrevet av Edvard Hoem. Den er en del av samlingen som omfatter Mors og fars historie, Jordmor på jorda og Heimlandet Barndom. Den siste hentet jeg akkurat på biblioteket og de to første har jeg lest.

Slåttekar i himmelenSlåttekar i himmelen handler om Edvard Hoems oldefar Knut Nesje, men også om hans svigerinne. Det vil si Edvard Hoems grandtante, Gjertine. Hun og familien utvandret til Nord Dakota. Knut Nesje var slåttekar og dreng på en litt større gård, mens han leide jord til et lite bruk til seg selv. Han var gift, men kona døde tidlig og han satt igjen med sønnen Hans. Da Hans var 14 år møtte Knut, eller Nesje som de kalte ham, Serianna. De havnet veldig fort i høyet og det ble snart klart at de måtte gifte seg. Hans syntes ikke noe om det og flyttet til onkelen sin. Serianna og Knut fikk fire barn, tre gutter og en jente. Den eldste var selvstendig og gikk sine egne veier og den neste utvandret til Amerika etter at han ble konfirmert. Han dro til Gjertine og hennes familie. Det er historien til den tredje, Anton Edvard som var den sterkeste. Han ble sendt til Seriannas søster og mann for å vokse opp hos dem fordi de ikke selv hadde barn. Hvis jeg har forstått alt riktig var det denne gutten som ble Edvards bestefar.

Edvard Hoem har et så vakkert språk. Det er nydelig å lese og gir et fint innblikk i livet både i Norge og i Amerika i siste halvdel av 1800-tallet. Det var et hardt liv. Både å jobbe for andre mens en prøvde å dyrke sin egen jord, og å komme til Amerika uten noe mer enn det en hadde klart å karre med seg. Men menneskene i denne boken er utrolig arbeidsomme og flinke i det praktiske. Jeg tenkte litt på hvordan dette livet hadde vært for meg og er glad for at jeg er født da jeg er født. Jeg er odelsjente, men heldigvis solgte foreldrene mine gården. Det hadde ikke vært et liv for meg.

Kort om: Jordmor på jorda av Edvard Hoem

20 mandag apr 2015

Posted by in Historisk, Norske romaner, Romaner

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , ,

Jordmor på jorda er en historisk roman skrevet av den norske forfatteren Edvard Hoem. Den handler om forfatterens tipp oldemor. Hoem har skrevet flere bøker om sin familie. Den første jeg leste var Mors og fars historie om Hoems foreldre. Så denne, og nå holder jeg på med Slåttekar i himmelen om Hoems oldefar. Den siste romanen i denne «serien» er Heimlandet. Barndom som handler om Hoems egen oppvekst.

Jordmor på jordaI Jordmor på jorda møter vi Martha Kristine Andersdatter Sør-Nesje, til vanlig kalt Kristine eller Stina. Hun var en intelligent datter av en skomaker, som ville mer med livet sitt enn å bli husmannskone. Før forordet står det;

– Oldemor Kristine, sa far, – ho gjekk til Christiania for å bli jordmor. – Og så gjekk ho heim igjen, sa eg. – Ja, så gjekk ho heim igjen og var jordmor, i minst femti år.

Kristine bodde i Romsdalen. Der fikk hun et godt forhold til presten og det var gjennom han hun ble anbefalt til jordmor-opplæring. Først dro hun til Molde og gikk på et seks ukers kurs. Men på denne tiden, vi er i rundt 1820, var det kvinnene selv som tok i mot barn. De hadde ingen bruk for jordmor (trodde de). Så for å overbevise dem om at hun kunne det hun drev på med gikk hun til Christiania og til jordmor-opplæringen der. Da hadde hun selv fått et barn med en mann hun ikke var gift med, giftet seg med sin barndomskjæreste og fått et barn med han som døde, så det måtte være tøft å dra. Men en av grunnene var også at hun mistet sitt eget barn. Det ble sett skeivt på en jordmor som ikke kunne beholde barnet sitt.

Dette var en svært interessant historisk roman. Jeg visste virkelig ingen ting om jordmødre i Norge på 1800-tallet og her lærer vi mye. Men samtidig er dette en roman om hvordan mennesker hadde det, om menn som dro i krigen, om barn som døde og om uår da det ikke var mye å spise. Det er en tynn roman, men skrevet i Hoems vakre språkdrakt og som sagt en av flere bøker om hans familie. Sammen utgjør de et vakkert bilde.

Finne ly av Aina Basso

10 lørdag jan 2015

Posted by in Bøker, Norske romaner

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , , ,

Jeg har meldt meg på Bokhyllelesing i år. Biblioteket mitt er kanskje ikke så velutstyrt på alle måter og viser klart frem hvilke sjangere det er denne leseren leser. Men det er likevel ikke så vanskelig å finne bøker som passer til kriteriene. I denne første runden skulle vi finne en bok med grønt omslag, og da valgte jeg Finne ly av Aina Basso.

Jeg er veldig glad i Aina Bassos bøker. Hun har skrevet Ingen må vite, Fange 59. Taterpike og Inn i elden før Finne ly. Basso er historiker, så bøkene hennes tar utgangspunkt i historiske hendelser i Norge og spinner en historie rundt dem. I denne boken har hun latt to stemmer fortelle historien.

Finne lyI Finne ly møter vi Hanna som er av romani-slekt. Hun har klart å rømme fra tukthuset i Christiania og søker tjeneste hos en bonde som nettopp har mistet kona si. Vi befinner oss på Finnskogen i 1849 og det reisende folket er uglesett og forfulgt. Hanna får et godt øye til den yngste sønnen på garden, Johannes. Samtidig som den eldste gjerne vil opp i sengen hennes. Dette skaper en konflikt mellom brødrene, som forsterker følelser som allerede var der.

Det jeg sitter igjen med etter å ha lest boken handler mye om hvordan det var å være kvinne før kvinner fikk rettigheter. Det skaper assosiasjoner til for eksempel India, og hvor rettsløse og hjelpeløse kvinner der er mot menn som vil forgripe seg på dem. Jeg leste en artikkel om hvordan kvinner ble befølt i offentligheten i land der kvinner ikke har de samme rettigheter som oss, og det var sterk lesning. Slik er det også for Hanna, og hun må bevege seg forsiktig både som tjenestejente og som reisende.

Samtidig er Johannes historie ganske sterk. Han har veps i hodet sier han. Det er også et ekorn han ser som han ikke får tak i, og han er redd for å gå for langt fra huset. Det er klart at han må ha en form for psykisk sykdom, og angst. Denne sykdommen tror jeg det er som blir hans undergang.

Aina Bassos bøker er sterke. De forteller om ting som har vært, men også om ting som gir gjenlyd i vår hverdag. Samtidig er de utrolig lærerike. Gjennom bøkene hennes har jeg lært om hvordan romanifolket hadde det i dette landet, om heksebrenning og om kvinners liv. Hannas historie er en historie som griper deg, som gjør at du ønsker å forandre ting. Som forteller om hvor viktig det er å gi mennesker rettigheter. Og at det ikke spiller noen rolle hvilken slekt du kommer fra, vi er mennesker alle sammen. Jeg forteller med vilje ikke mer av historien til Hanna og Johannes. Jeg tror det er viktig at du leser den selv.

Finne ly har jeg fått av Samlaget.