Kapittel 2019

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

I dag begynner Kapittel på Sølvberget i Stavanger, og jeg har lest programmet flere ganger for å velge ut hva jeg vil være med på. Jeg skulle fryktelig gjerne vært der i dag og hørt Jan Gruen på arrangementet Jeg lever et liv som ligner deres. Det er Jan Gruen i samtale med Karin Haugen. For ikke å snakke om Jo Nesbø i samtale med Guttorm Andreasen. Men jeg kan ikke komme meg til Stavanger før i morgen.

Resten av uken er også spekket med gode programposter. Jeg har valgt ut noen få som jeg helt sikkert skal være med på, og så tenker jeg å se hva mer jeg kan få med meg underveis. Flere bokbloggere skal møtes i Stavanger denne helgen, det blir veldig hyggelig. Det er lenge siden jeg har møtt mange av dem. Bloggerne vil helt sikkert skrive om arrangement de er med på, så det burde være mulig å få rapporter fra mye av det som foregår i Stavanger denne uken.

Torsdag

12.00 Kinosal 5: Bokprat: Mamma er trygda
Det jeg helt sikkert skal få med meg er Mimír Kristjánsson. Han har skrevet den meget sterke boken Mamma er trygda. Selv er han politiker før Rødt i Stavanger noe som skinner gjennom i teksten. Han skriver om moren sin, hun har hatt kreft i 20 år og er derfor uføretrygdet. Men boken handler også om hvordan det er å være syk over lenger tid, forholdet til leger og sykehus og viktigst av alt; forholdet til NAV. For hvordan er det egentlig å være syk og uføretrygdet? Ligner det på det oppkonstruerte bildet man har av navere, eller er virkeligheten en helt annen? Jeg har lest boken, og også fått høre han snakke om den på et arrangement av forlaget. Så jeg ser virkelig frem til å få gå litt dypere inn i teksten og håper han vil si noe om hvordan man kan endre det kollektive bildet av en som får pengene sine fra NAV.

13.00 Salongen, 4. etasje: Kropp og klasse
Jeg har også lest boken Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue. Han skal snakke med forfatteren Bjørn Hatterud, og Heidi Marie Vestrheim, om kropp og klassebakgrunn. I Kapittelprogrammet spesifiserer de det til; Hvordan påvirker språk og klassebakgrunnen synet vårt på kropp og annerledeshet. Grue har skrevet en bok om egen kropp og om det å være handikappet i det norske samfunnet. Han er professor og opplevde at endel så ned på hva han kunne klare, som satt i rullestol, i løpet av skolegang og studier. Jeg vil også lese Bjørn Hatteruds bok Mot normalt. Hatterud er også funksjonshemmet og har opplevd mobbing på grunn av det.

15.00 Kinosal 1: Przewalskis hest
Maja Lundes siste bok i kvartetten som startet med Bienes historie kom ut denne uken. Boken heter Przewalskis hest og Lunde skal selv snakke om den med Brita Strand Rangnes. Jeg har ikke nådd å lese den, men har lest Bienes historie og bok to; Blå. Jeg liker virkelig godt Lundes fiksjonsunivers, hun er meget dyktig i å skape en verden man tror på. Bøkene kalles en klima-kvartett fordi de handler om klima og miljøvern. I den første boken fikk vi for eksempel lese en historie om hva som ville skje hvis biene forsvant. Og i Blå følger vi flyktninger som drar fra et Sør-Europa som har tørket ut på grunn av global oppvarming.

17.00 Kinosal 6: Når tiden renner ut
Tore Renberg er en av mine favorittforfattere. Det er jeg nok ikke alene om i Rogaland. Han ga nettopp ut romanen Ingen tid å miste, en roman om en eldre kvinne og datteren hennes. De møtes hver onsdag i det som er de siste årene av morens liv. Den romanen har jeg også lest, og ser frem til å høre Renberg si noe om tankene hans bak fortellingen. Han skal snakke med forfatteren Johan B. Mjønes, som jeg ikke kjenner forfatterskapet til, utover at han ga ut romanen Heim i fjor, og Guro Hoftun.

Fredag

På fredagen skal bokbloggerne møtes på Bøker og Børst i kveldstimene, så jeg får nok ikke til å starte dagen like tidlig som på torsdagen. Men skulle jeg komme meg innover tidligere enn forventet, så håper jeg å få hørt Kjartan Fløgstad kl 12.00

14.00 Salongen, 4. etasje: Verda er ein skandale
Men det jeg virkelig må få med meg et Agnes Ravatn som snakker med Peter Strassegger om forfatterskapet og livet på landet. Ravatn har flyttet til Valevåg. Og selv om hun er fra området (Ølen), må det være en stor overgang fra Oslo. Jeg liker virkelig godt bøkene til Ravatn, og gleder meg til å lese den siste; De sju dørene. Fugletribunalet er nok kanskje den boka jeg har likt best. Den så jeg også som teaterstykke i Oslo. Men Verda er ein skandale, som handler om livet på landet, er også veldig god.

16.00 Kinosal 6: Kropp og overgrep
Maria Kjos Fonn, som har skrevet boken Kinderwhore og Kathrine Nedrejord, som har skrevet ungdomsromanen Det Sara skjuler, skal snakke med Susanne Kaluza om kropp og overgrep. Spesifisert i Kapittelprogrammet; om hvordan man lever videre etter overgrep. Begge forfatterne har kommet med sterke bøker der unge jenter opplever voldtekt og jeg ser frem til å høre hvordan de har satt seg inn i materialet de har skrevet om. Og hvordan de ser for seg karakterene skulle greie å gå videre.

18.00 Salongen, 4. etasje: Beskyttelse til besvær
Jeg har lest Birger Emanuelsens Jeg skal beskytte deg, der hovedpersonen går svært langt i å ville beskytte sønnen sin. Monica Isakstuen ga i år ut romanen Rase, og felles for de to bøkene er et ukontrollert sinne hos hovedpersonen. Men også dette å ville beskytte barna utover det som kanskje vil kalles normalt. De to skal ha en samtale om dette med Espen Røsbak

Lørdag

Jeg har ikke fått planlagd lørdagen enda, for da er det møte med bokbloggere og muligens en tur til Løvås bruktbu som står på programmet. Men jeg håper å få med meg hvertfall ett par arrangementer innimellom.

12.00 Mellombels ølstove, Bryne: Verda er ein skandale
Og så vil jeg bare fortelle de som kanskje ikke får med seg Agnes Ravatn i Stavanger, så tar hun turen til Bryne, og har den samme samtalen med Peter Strassegger på Melombels ølstove klokken 12.

Smakebit ~ David Copperfield

Tags

, ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Det er dagen etter den første høststormen og fremdeles suser det godt i trærne på utsiden. Jeg er veldig glad i vinden og regnet vi får om høsten. Det er perfekt vær til å sitte inne og lese i. Og en veldig god unnskyldning. En har ikke akkurat så veldig lyst til å gjøre noe på utsiden i sånt vær.

Jeg er med i en lesesirkel som leser bøker fra 1001-bøker du må lese før du dør. Vi får en kategori hver måned og så velger vi boken selv innenfor denne kategorien. I august var kategorien “mannlig forfatter” og da valgte jeg David Copperfield av Charles Dickens. Først og fremst fordi jeg er så glad i forfatteren, men også fordi det er en bok jeg lenge har tenkt jeg skulle lese. Men det har kommet så mange andre bøker i veien at jeg ikke har fått lest den. Det tenkte jeg at jeg skulle gjøre noe med i dag.

Smakebiten er fra begynnelsen:

Om jeg skal bli helten i min egen livshistorie, eller om den plassen skal bli opptatt av en annen, får disse sidene avgjøre. For å begynne med begynnelsen, kan jeg fortelle at jeg ble født en fredag klokken tolv om natten. Jeg skal ha begynt å skrike i samme øyeblikk klokken slo.
Hva angår dagen og timen for min fødsel, fortalte jordmoren og noen kloke koner i nabolaget at jeg for det første var forutbestemt til et ulykkelig liv, og for det andre hadde evner til å se både ånder og spøkelser. De var overbeviste om at alle disse egenskapene måtte finnes hos enhver stakkar som uheldigvis ble født i de små timer på en fredag natt.

Cappelen Damm ~ Høstens bøker

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

På torsdag i sist uke var jeg og mannen min på Gaffel og Karaffel i Stavanger og hørte Knut Gørvell og to damer (som jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på) presentere høstens bøker fra Cappelen Damm. Lokalet var helt fullt av bokglade mennesker. Vi fikk servert god mat og litt fra baren før bøkene ble presentert fra scenen. En av forfatterne som var med var Roy Jackobsen. I pausen satte han seg ned for å skrive autografer i boken, som vi var så heldige å få av Cappelen Damm. Det var en veldig hyggelig autograf å få. Det ble presentert en stor mengde bøker. Så jeg har valgt å skrive om det jeg har mest lyst til å lese.

Roy Jacobsen har skrevet Mannen som elsket Sibir – en sommerfuglsamlers erindringer fra Øst-Sibir, sammen med kona si Anneliese Pitz. Hun har vokst opp i Belgia og snakker både tysk og fransk. Det skulle få betydning for denne boken. Fritz Dõrries (1852 -1953) som boka handler om, skrev ned mye av det han hadde opplevd, blant annet i Sibir, for at døtrene skulle få vite hvordan han hadde levd. Han skrev i en håndskrift det var vanskelig å tyde. Familien spurte (jeg fikk ikke helt med meg hvorfor) Roy Jacobsen skrive om Dõrries, men han forstod ikke håndskriften. En type sammenhengende gotisk skrift. Men det gjorde kona hans, og derfor ble hun også en del av dette prosjektet. Jacobsen sier spøkefullt at en må leve i et stabilt ekteskap skal en sette igang å skrive bok sammen. Boken ble en roman fordi de selv la til samtaler og omstendigheter. Jacobsen sier at Dõrries har opplevd svært mye, men var også svært dårlig til å skrive om det.

Fritz Dõrries så som barn en sibirsk sommerfugl (Parnassius nomion) på et tysk museum. Dette var grunnen til at han som tyveåring valgte å dra til Sibir og studere sommerfugler. Sibir var enda ikke ikke tegnet på noe kart, og han reiste igrunnen på lykke og fromme. Store deler av tiden gikk han, men han brukte også slede. (Med hunder regner jeg med). Han fanger tigre, hjort og ørner. Og han samler planter og sommerfugler som han sendte til museer i Europa. Han gjorde mange utrolige ting; som å gå hele Japan på langs under krigen og å fange og holde ørner som “kjæledyr”. Jeg ble utrolig nysgjerrig på denne boken og er glad Cappelen Damm la den oppi nettet vi fikk med oss hjem fra høstmøtet.

I nettet lå det også en Harry Potter notisbok og minner oss på at det kommer en ny Illustrert Harry Potter i oktober. Denne gangen er det Harry Potter og Ildbegeret. Jeg kjøper dem på engelsk, men de er like vakre uansett hvilket språk du velger. Vi fikk også Neste år i Havanna av Chanel Cleeton som handler om nitten år gamle Elisa Perez, Cuba, og politiske opprør i 1959. Og Marisol Ferrera i Miami i 2017. Det er en av bøkene som kommer i pocket i år.

En mann jeg skulle ønske hadde hatt tid til å komme er Tore Renberg. Men han var dessverre i Ålesund, med forestillingen En kveld med Tore Renberg. (Han skal fremføre den på kulturhuset på Sandnes 2. oktober). Jeg var på en av forestillingene hans i fjor (eller året før), det var en virkelig fin kveld. Men tilbake til boken Renberg har gitt ut i høst. Den heter Ingen tid å miste og handler om mor og datter Edel og Tove. Edel er 84 år og mistet mannen sin for ikke så lenge siden. De to bestemmer seg for at de skal møtes hver onsdag for å “tilbringe litt tid sammen”. Jeg har begynt på denne boken og synes den har en spesiell begynnelse, jeg ser frem til å finne ut mer om dette forholdet mellom mor og datter.

Torkil Damhaug, en annen av mine favoritter, var også i Stavanger. Han ga ut en ny krim på fredag, som heter Se en annen vei. Damhaugs krimbøker er mest psykologiske thrillere. Denne har handling fra Budapest der to hjemløse gutter stjeler en håndveske med et hemmelig rom, og kort etter jages de av byens mest hensynsløse jegere og den eldste gutten blir drept. Damhaug forteller at bokens hovedperson Marlen Glenne er datter av hovedpersonen i Se meg Medusa, legen Axel Glenne (Damhaugs krim fra 2007). Marlen er i Budapest for å utdanne seg til lege (Damhaug er selv lege og psykiater). Damhaug hadde planene til denne boken for 5-6 år siden, men da fikk han det ikke til å henge helt sammen. Han følte han ikke hadde karakterer som var spennende nok. Det løste seg med Malen Glenne. Damhaug tok med seg kona si til Budapest for å drive research, men hun ble litt lei av å se de mest nedslitte delene av Budapest og innsiden av dissekeringssalen – så det var ikke det mest romantiske han hadde gjort. Selv om han mener at Budapest er en svært romantisk by.

Torgrim Eggen var også med til Stavanger. Han fortalte om biografien han skriver om Axel Jensen: Axel, Fra smokken til Ovnen. Axel Jensen levde et omflakkende liv, med flere kvinner og brukte blant annet LSD. Han fikk etterhvert ALS og levde med det i ti år før han døde i 2003. Eggen forteller at de oppdaget at Jensen var syk da han, i Stavanger, skulle lese fra en av bøkene sine og han ikke klarte å holde oppe boken. Eggen forteller også at Axel Jensen var en lystløgner, og at det er et stort arbeid å få bekreftet de ulike historiene han fortalte. Det er ikke nødvendigvis sikkert de var sanne.

Andre bøker jeg la merke til, og som jeg absolutt skal lese er den femte romanen om Elling: Ekko av en venn av Ingvar Ambjørnsen. Helvete av Erlend Loe og Regnmakeren av Gert Nygårdshaug. Jeg har ikke lest Byens spor-romanene av Lars Saabye Christensen. Men jeg forstår at den siste; Byens spor: Skyggeboken, blant annet handler om at Christensen er syk. Gørvell sier det er spesielt at mannen som hater virkelighetslitteratur skriver seg selv inn i sin siste bok. Men samtidig er det veldig fint og gjør boken til noe mer. I disse Byens spor-bøkene samler Christensen trådene fra tidligere bøker, slik blir de noe mer for de som har lest tidligere romaner.

Jeg er veldig glad i krim, så jeg må nevne Prosessen av Malin Persson Giolito. Hun har tidligere gitt ut Størst av alt, som fikk svært gode kritikker – og som jeg likte virkelig godt. Den er nå skrevet om til en serie som går på Netflix under navnet Quicksand. Gard Sveen skriver god krim. Jeg har lest tre bøker om politietterforsker Tommy Bergmann. Men ikke Bjørnen som kom ut i 2018. Den skal jeg absolutt lese før jeg begynner på årets bok; Drømmenes Gud. Jeg liker å lese kronologisk. I Drømmenes Gud blir vi satt tilbake til Beirut i 1982, men også nåtiden der Tommy Bergman er tilknyttet PST.

Jeg vil også lese Avklaringene av Hans Olav Lahlum, det er en selvstendig krim og handler ikke om K2. Eystein Hanssen ga ut En kort evighet tidligere i år. Bøkene om politi Elli Rathke er svært spennende. Jeg gleder meg til å lese den. Det samme gjelder Arnaldur Indridasons nye bok Mørket vet. Indridason skriver utrolig bra bøker. Den nye boken har en helt ny hovedperson, det blir spennende å se hva han nå har tenkt ut. J.K. Rowling gir også ut en ny krim dette året, den heter Hvit død og er gitt ut under pseudonymet Robert Galbraight. Den har jeg lest, og jeg kan virkelig anbefale den. Jeg tenker jeg får skrevet litt om den i et av innleggene jeg skriver om krim jeg har lest.

Det ble selvfølgelig snakket om mye mer enn dette. Jeg har ikke nevnt barnebøker eller flere biografier. Og bare så vidt vært innom romanen. Men Cappelen Damm er et så stort forlag og gir ut så mye bøker at jeg virkelig ikke har plass til å skrive om alt. Du kan finne ut mer om de nyeste utgivelsene på nettsidene deres, eller i nyhetsbrevet. Selv om jeg har skrevet om et forlag i dette innlegget har ikke forlaget bestemt noe over hva jeg har valgt å skrive. På arrangementet fikk jeg de to bøkene jeg har nevnt, sammen med notisboken og et fint nett.

Smakebit ~ Det de døde vet

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Denne helgen har vi hatt barnebarnet vårt på besøk. Det er ikke helger der jeg får lest så mye. Men litt krim på sengekanten er det alltid tid til. Vi har brukt endel av helgen på å se de tre siste Pirates of the Caribbean filmene (At worlds end, On stranger tides og Dead men tell no tales). De to første så vi sist han var her. Barnebarnet vårt elsker fantasyfilmer og vil gjerne se de om og om igjen. Det kan av og til være en prøvelse, men det er fantastisk å se hvordan han koser seg med filmene.

Jeg leser nå Francesca av Lina Bengsdotter på sengekanten, den er ganske fin. Men boken jeg har smakebit fra er den jeg nettopp leste ut; Det de døde vet av Marit Reiersgård. (Den anbefales.)

Tidligere har jeg alltid tenkt på døden som et skarpt skille. Jeg pleide å si at jeg ikke var redd for døden, for når den ikke er, er jeg. Og når den er, da er ikke jeg. Dette er ikke min refleksjon. Jeg har tatt den fra noen andre. Det er uansett ikke sant. Døden er en overlapper. Den stikker innom, ser seg om i lokalet, om det er mulig å flytte inn. Kanskje er det ikke stor nok plass første gangen, og den legger bare igjen visittkortet sitt.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Smakebit ~ Mamma er trygda

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Det har vært en stille og fin uke. Jeg har fått lest litt og hørt litt lydbok, men må innrømme at jeg har sett mest på TV. ME symptomene er ganske kraftige for tiden, og jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe med det. Men det er det som er så vanskelig, det finnes hverken medisiner eller behandlinger med dokumentert effekt. Så da må man ta smilet på seg hver morgen og gjøre så godt man kan.

Boken jeg har smakebit fra er en av de jeg har lest denne uken. Mamma er trygda er skrevet av Mímir Kristjánsson. (Det islandske navnet har han fått av sin islandske far). Den handler om en mor som har hatt kreft i 20 år og om livet hennes. Hun får uføretrygd, og Kristjánsson viser oss hvordan mennesker på trygd egentlig har det. Med sykehus og behandling på den ene siden og et trygdesystem som presser en til det ytterste på den andre siden. Det er ikke mye menneskeverd i det livet. Selv om vi er fantastisk heldige som bor i land der man faktisk får uføretrygd, så blir man plassert så ekstremt nederst på rangstigen i samfunnet og det er like skadelig som kreften. Jeg skal prøve å skrive noe om boken, men vil høre Kristjánsson snakke om den først (19.sept). Den engasjerte meg sterk og var til tider vond å lese.

Forskerne sier at hjernen er litt som en internettlinje. Den har en viss båndbredde, og båndbredden kan brukes opp. Akkurat som nettet blir treigere når du laster ned ti filmer i bakgrunnen, går hjernen litt treigere når du hele tida må bruke tankekraft på å bekymre deg for framtida eller stresse over sykdom og dårlig råd.

En smakebit til:

Det samme gjelder stress. Man skulle kanskje tro det var avslappende å være uføretrygda. Et liv i sofaen med en halvspist hamburger på magen, slik Frp ser for seg unge på Nav, det virker behagelig? Men så enkelt er det nok ikke.
Akkurat som mange forteller det er en fulltidsjobb å være arbeidsløs, er det å være uføretrygda ofte et liv fullt av stress. “Å være kronisk syk er hardt arbeid”, skriver Maria Kjos Fonn.
“Kronisk sykdom har ikke åttetimers arbeidsdag, ferier og tariffavtale. Det er ingen jobb med anstendige arbeidsvilkår som kan sammenlignes med belastningen det er å leve i årevis med sykdom. Bedring skjer ikke i en rett linje, men i bølger, knuter og U-svinger.”

Jeg har fått boken fra Kagge forlag.

 

God krim lest i 2019 #2

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget)

Ikke gi slipp – Harland Coben

Ikke gi slippHarland Coben skriver både utmerkede krimromaner og thrillere. Og Ikke gi slipp passer absolutt inn i begge sjangerne. Hovedpersonen “Nap” (Napoleon) er politimann. Han mistet tvillingbroren sin og kjæresten til tvillingbroren i en ulykke da han var atten. Den samme kvelden forsvant også kjæresten hans Maura. Helt ulovlig legger han inn en merknad i mappen om Maura i politiets datasystem. Så da fingeravtrykkene hennes dukker opp i en stjålet bil får han melding om det.

“Nap” har aldri gitt opp å få svar på hva som skjedde med Maura, eller med broren, så nå setter han i gang sin egen etterforskning og drar tilbake for å snakke med alle involverte. Samtidig er det noen som absolutt ikke vil at han skal lete, eller oppdage hva som har skjedd. Denne hovedpersonen bærer på en sårhet som tilfører denne boken ganske mye. Han er like deler utilfreds med konklusjonen på brorens ulykke og mangel på svar i forsvinningssaken. Denne sårheten driver ham til absolutt ikke å gi opp sin jakt på svar. Uansett hvor mye motstand eller motgang han får.

Fortiden rulles ut steg for steg i en fin spenningskurve. Coben skriver ypperlig og med en fin tørr humor innimellom det dramatiske. Det gjør bøkene hans lette å lese i tillegg til å være svært spennende.

Eremittedderkoppen – Fred Vargas

Jeg er veldig glad i Fred Vargas bøker, så jeg ble skikkelig glad da jeg så at hun kom ut med Eremittedderkoppen i år. Fullmektig Adamsberg er en fantastisk karakter. Full av meget spesielle tanker og med en viss keitethet i måten å oppføre seg på. Han følger intuisjonen sin mer enn noe annet verktøy i etterforskningen. I denne boken dør det mennesker etter å ha blitt bitt av eremittedderkopper. Politiet ser ikke noe mistenkelig ved det. Men Adamsberg setter likevel spørsmålstegn med det som skjer.

En av betjentene hans motarbeider han kraftig, og istedenfor å sette foten ned og da få avslørt at han jobber med disse dødsfallene lar han betjenten få med seg andre betjenter og jobber med de få som er på hans side. Han befinner seg i en selvforklart tåke over lenger tid. Egentlig i en slags mental tilstand der han aner sammenhenger men ikke klarer å sette ord på dem. Etter så mange bøker om Adamsberg vet vi at det er slik han arbeider. I denne boken er det noe som skjedde med Adamsberg da han var liten han stadig går og tenker på, og for enten å få lagt det til side eller få klarhet i hva det har med denne saken å gjøre drar han tilbake til der han hadde denne opplevelsen.

Vargas skriver ypperlig krim. Men en form for stillegående og forsiktig krim hvor vi undrer oss over de små sporene Adamsberg følger. Mye av bøkene handler om forhold mellom mennesker og om følelser. Og i denne typen krim er det absolutt sånn det skal være. Jeg anbefaler alle bøkene til Vargas. Bøkene begynner med Mannen med de blå sirkler, og anbefales å leses i rekkefølge.

Sorte hull – Filip Lundhaug

Forfatteren av Sorte hull er Kripos-etterforsker og har tidligere jobbet med psykoterapi, forskning, etterforskning og etterretning knyttet til seksualforbrytelser. Men hovedpersonen Isak Rød har han latt bli privatetterforsker. Kanskje fordi han skulle få større frihet enn det en etterforsker har? Rød leter etter en jente som heter Emma. Den som vil vite hvor hun har blitt av er egentlig en mann som har misbrukt henne, så allerede der er vi i et miljø det gjør vondt å lese om. Emma var bare atten år da hun forsvant tre år tidligere. Rød tar kontakt med familie og tidligere venner, men det er ikke egentlig så mange som bryr seg om henne. Kanskje derfor har hun havnet i en situasjon hvor hun blir utnyttet. På veien finner Rød flere utsatte jenter og jeg antar han drar inn det han har opplevd av seksualforbrytelser gjennom jobben sin.

Lundestads bok er en meget god debut, men det er tidvis vondt å lese det han avdekker på sin veg gjennom boken. Dette er ingen forsiktig krim, men et ganske råbarket bilde på en virkelighet jeg tror finnes i både dette og andre land. Jeg likte boken virkelig godt og anbefaler den absolutt videre.

Kvinnen uten ansikt – Robert Dugoni

Kvinnen uten ansikt er den tredje boken jeg har lest om politietterforsker Tracy Crosswhite og teamet fra Seattle PD’s Violent Crimes Section. Boken begynner med at en ung mann er ute og tyvfisker om natten i Puget Sound, og får noe tungt på kroken. Han drar opp av sjøen et bur med liket av en kvinne. Som en forstår av tittelen er det ikke lett å identifisere denne kvinnen. Det kan tyde på at hun selv har gjort mye for å skjule identiteten sin. Men det kan muligvis være en kvinne som forsvant flere måneder tidligere. Etterforskningen går i flere retninger fordi det er så vanskelig å identifisere henne og fordi de fra begynnelsen av har en sterk mistanke til mannen hennes. Men han har et sterkt alibi.

Tracy utdannet seg som politietterforsker etter at søsteren hennes Sarah forsvant. Saken hennes ble oppklart i den første boken, men Tracy bærer absolutt med seg opplevelsen av å i flere år ha behov for svar. Så snart det er kvinner som forsvinner har hun et ekstra “gir” i etterforskningen. Dette er en amerikansk kriminalroman og de er ofte forskjellige fra de norske, eller Europeiske. Det som skiller seg mest ut for meg her er den perfekte kjæresten til Tracy. Men samtidig er det fint å lese en krim uten problemer i nære relasjoner.

Tracy krangler seg som vanlig gjennom forholdet til sjefen sin, men innad i gruppen hun jobbe er forholdene svært harmoniske. Bøkene til Dugoni er spennende og lette å lese. Jeg kan virkelig tenke meg å lese flere bøker i denne serien.

64 – Hideo Yokoyama

64 er en japansk kriminalroman, og det var svært anderledes å lese denne typen bok fra et, for oss, så eksotisk land som Japan. De har en helt annen måte å tenke på, og å forholde seg til hverandre på, enn det vi er vant med. Politimennene må også vise en annen type underdanighet til sjefene sine enn det vi tenker er naturlig. Hovedpersonen (som jeg ikke kan komme på hva heter) i 64 blir plassert på pressekontoret som politiets pressetalsmann. Hen ville mye heller ha fortsatt som etterforsker, men må godta overflyttingen.Vi får følge med i tankegangen hans og der er han ikke mye glad for hverken sjefen sin eller medarbeidere. Men verst er forholdet til journalistene. De har møter der de inngår samarbeid om å presse politiet til å komme med uttalelser.

Datteren til hovedpersonen forsvant for en stund siden og kona hans sliter veldig med følelsene i forhold til dette. Men denne boken handler også om at det i 1989 forsvant en syv år gammel jente i Tokyo der foreldrene måtte forholde seg til kidnapperne i hele fem dager, uten at de fikk ikke igjen datteren sin. Politiet har gått ut med unnskyldninger, som ingen vil høre på. I 2002 kommer hovedpersonen vår over noen opplysninger i denne saken som ikke stemmer og han begynner sin egen lille etterforskning av hva som skjedde.

Tiden går langsomt i denne kriminalromanen, boken er ganske tykk og det skjer på en måte lite. Selv om ting tar seg opp mot slutten. Den er et mye større bilde av Japan og japansk kultur enn den er en medrivende krim, og jeg anbefaler den mest som det første.

En helt vanlig familie – Mattias Edvardsson

Den svenske psykologiske trilleren, En helt vanlig familie, handler om far: Presten Adam, mor: juristen Ulrika og deres 19 år gamle datter Stella. Hver av hovedpersonene har sin egen seksjon av boken og vi får hele saken presentert av de tre sammen. Datteren Stella blir mistenkt for mord og settes i varetekt. Spesielt faren har ingen tro på at datteren kan være skyldig, så han gir henne et falskt alibi.

Det er spesielt å lese de ulike personenes tanker om saken. Først gjennom faren, i den delen hvor vi får presentert familien, historien og mordet. Han har en urokkelig tro på at han kjenner datteren ut og inn og “vet” at hun ikke kan være en morder. Så kommer det flere og flere detaljer gjennom øynene til moren og datteren. Moren skaffer datteren en kjent forsvarer og er mer praktisk, men samtidig ser vi at dette systemet med anklager og forsvarer er et området hun som jurist er kjent i. Mens faren, som prest, er helt ukjent med det. Datteren er den eneste som kjenner sannheten. Eller er hun det?

Jeg likte denne thrilleren. Det var spennende å se samme sak fra tre ulike vinkler. Mer enn noe avslører det hvor godt de tre kjenner hverandre og hvor lett svik og løgn blir del av et familieliv. Det var spesielt, som et apropos, at hverken moren eller datteren deler farens tro. Jeg lurer på om det er vanlig, eller om ikke heller en prest vil velge en ektefelle som deler toren siden det er en så stor del av en prest sitt liv.

Her er det mye å lese, både av krim og thrillere. Bøkene jeg har tatt med har jeg fått av forlagene, men jeg skriver ærlig og uten bindinger på innhold. Ikke gi slipp har jeg fått av Cappelen Damm, Eremittedderkoppen av Aschehoug, Sorte hull av Vigmostad Bjørke, Kvinnen uten ansikt av Gursli Berg, 64 av Kagge og En helt vanlig familie av Gyldendal.

Smakebit ~ I hodet, i hagen, med hagle av Runar Holiløkk-Tjelta

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Det har vært en fin og avslappet dag i dag. Jeg har sittet med programmet til litteraturfestivalen Kapittel og sett på hva jeg har lyst til å være med på. Denne festivalen holdes midt i september i Stavanger. Rett ved der jeg bor. Flere bokbloggere skal møtes og gå på festivalen sammen, det tror jeg blir bra.

Jeg prøver å få lest litt norsk litteratur for tiden, selv om jeg har noen amerikanske og engelske bøker å gjøre ferdig. På fredag kom boken I hodet, i hagen, med hagle av Runar Holiløkk-Tjelta i posten. Han er fra samme by som jeg bor i, selv om han nå bor i Lørenskog. Jeg har sett frem til denne boken og la først merke til den på grunn av den fengende tittelen. Jeg er litt svak for lange titler. Smakebiten er fra det andre kapittelet:

Som så mange ungdommer som plutselig får verden i hodet, hadde jeg et voldsomt sinne jeg ikke ante hvordan jeg skulle håndtere. Jeg ble en utagerende og ufordragelig liten kødd. Skulket skolen, mobbet lærere, tusj-tagget vegger og pulter og ga fullstendig blaffen i om jeg ble tatt for noe som helst. Til mamma satte seg ned med meg.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


 

 

Kort om Barnas bok av A.S. Byatt

Tags

, , , , , , , ,

Barnas bok er skrevet av engelske A.S. Byatt (Antonia Susan Duffy). Jeg har lest den som min bok for juli i Elidas 1001-bøker lesesirkel. Kategorien var bok på over 500 sider og med sine 734 sider er Barnas bok godt innenfor.

Boken handler om en gruppe sammenvevde familier i perioden 1895 til 1919. I sentrum står Olive Wellwood, forfatter av barnebøker og mor til en hel skokk. Hun skriver en fortellinger til hvert av barna sine og det er der tittelen er hentet fra. Olive er gift med Humphrey og deler hus med søsteren sin Violet. Violet er den som tar seg av barn og hus mens Olive skriver. Humphrey sier opp en bankjobb i City for også å leve av å skrive, så i praksis er det Olive som forsørger dem. Han er en rundbrenner og Olive må også forsørge en sønn han har utenfor ekteskap. Det viser seg også etter hvert at noen av barna er Violet sine (med Humphrey). Og at hvertfall ett barn er Olives med en annen mann. Rundt denne familien finner vi en gruppe familier med barn som leker med Wellwood-barna, og med voksne som er kunstnere eller involvert med kunstnere. Alle sammen er de fabianere og noen sosialister og anarkister. Innimellom fortellingen om de ulike karakterene ramser boken opp hva som skjer både politisk og sosialt i samfunnet rundt dem. Vi hører også om forfattere fra denne perioden.

Jeg likte veldig godt historien om Wellwood-familien, og vennene deres. Barna vokser opp i selskap med hverandre. De er venner og mange av disse vennskapene beholder de livet ut. Noen av dem gifter seg med hverandre og noen dør i selvmord og første verdenskrig. Disse barna er så velstående at de får studere, men de møter andre barn som blir ansatt som hushjelp og lærling i keramikkverkstedet til en av foreldrenes venner. En av jentene vil bli lege, andre er usikre på om de vil ha familie og studerer for å slippe å ta et valg. Blant guttene er det noen som tar studiene på alvor og andre som studerer fordi det er ventet av dem. De er suffragetter og som nevnt sosialister. En vurderer seg som anarkist i en periode. De reiser til Tyskland og møter viktige personligheter, og en blir kastet i fengsel for å ha tatt kampen over grensen av det samfunnet vil akseptere.

Men den stadige oppramsingen av hva som skjer i samfunnet rundt disse familiene blir til tider veldig kjedelig. I beskrivelsen fra forlaget står det “Barnas bok fanger de sydende bevegelsene innen kunst, kultur, livsstil, økonomi og politikk.” Mesteparten er virkelige fakta, mens noe er tilpasset romanen. Når disse faktaopplysningene ikke interesserte meg, så kan jeg ikke huske dem heller og da er det litt bortkastet. Derfor har jeg også slitt med å komme igjennom den og brukt flere uker i august for å fullføre den. Jeg kan likevel anbefale boken. Den er spennende og uventet innimellom alle faktaopplysningene, nok til å være verd det.

Smakebit ~ Aldri, aldri, aldri

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagGod søndag, i dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Det tordner faktisk litt i dag. Jeg er veldig glad i tordenvær, og skikkelige høststormer. De er perfekte til å nyte med tente stearinlys og en bok i hånden. Derfor ser jeg også alltid frem til høsten. Hver årstid har i seg noe jeg er glad i og det er godt å kunne glede seg over skiftningene i naturen. Moren min lengter til våren når høsten begynner, og jeg er glad jeg kan glede meg over høst og vinter først.

Jeg har hørt mye om Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg de siste månedene. Det er mange norske bloggere som leser den og jeg ser den stadig på Instagram. Jeg fant ut at den er tilgjengelig på eBokBib (e-bok lån fra biblioteket) så nå har jeg lånt den der. Boken handler om en kvinne som ikke ønsker seg barn og om alt presset fra omgivelsene om å skifte mening.

Jeg ville gjerne ha lagt til hele det første kapittelet, men det blir litt mye tekst. Så jeg har klippet ut de beste delene:

Mormor gifta seg da hun var 17. Hun og morfar fikk fire barn sammen, og nå bor de i Altea i Spania. Det har de gjort så lenge jeg kan huske. Mamma snakker sjelden med dem, men en gang iblant kommer det et postkort (…) Da jeg var tenåring ville jeg besøke dem, jeg maste på mamma og pappa et halvt år, men de sa nei, selv om jeg sa jeg kunne betale selv. Jeg skjønte ikke da at det var fordi mormor og morfar ikke vil ha besøk. Ikke av meg, ikke av noen. De har nok venner, men barn har de aldri vært glade i. Jeg spurte mamma da jeg var liten, har hun fortalt, om hvorfor mormor og morfar har barnebarn når de ikke ville være sammen med dem. Jeg har lurt på hvorfor de fikk barn av samme grunn, svarte mamma lavt.

Smakebit ~ Alt jeg ikke så

Tags

, , ,

Smakebit på søndagBeklager, i dag hadde jeg litt tekniske problem!

Denne helgen har vi passet på hunden til sønnen vår. I tillegg til vår egen hund er det dobbelt så mye glede og dobbelt så mye arbeid med to hunder. Det gjør også at det ikke er like stor plass til stille lesestunder. Jeg har jobbet med Barnas bok av A.S: Byatt og sier “jobbet med” fordi jeg sliter med å komme gjennom den. Men det er en bok jeg ikke har tenkt å gi opp. Så det får ta den tiden det tar.

Det betyr også at jeg må lese andre bøker som kan gi meg mer i et kortere perspektiv. Jeg leste nettopp Små branner overalt av Celeste Ng, og ser at andre bokbloggere virkelig liker hennes Alt jeg ikke sa. Så da har jeg valgt å lese den innimellom Barnas bok. Smakebiten er fra begynnelsen av den boken (og den samme setningen som fikk meg til å lese denne boken):

Lydia er død. Men det vet de ikke ennå. 1977, 3.mai, halv sju om morgenen, ingen vet noe annet enn dette helt harmløse: Lydia er sent ute til frokost.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter