aamiraimer
Jeg har søgt, ak, jeg søgte saalænge
mellem Sjelens forvexlende Spor;
men jeg gik som paa skjælvende Strænge,
der gav Skrig kun, – ej Mening og Ord.
Fra mit Væsens tætvirkede Gaade
skjød der Glimt som et Kornmod i Høst;
men af alle de knyttede Traade
fik jeg ikke en eneste løst.
Jeg har spurgt, jeg har søgt i mit Hjerte,
naar det fyldtes af Længsel og Lyst;
men jeg fik ej det Svar jeg begjærte, –
der var dybere Vej i mit Bryst.
Jeg lod staa did, det helst vilde føre:
Fantasiens blaahvælvede Hjem;
men Forvirring klang vildt i mit Øre,
og min Længsel drog videre frem.
Og jeg fulgte de ensomme Veje,
sad i Granskningens frygtløse Raad;
ak, det Bedste jeg her fik i Eje,
blev til Tvivl, som paa Livskraften aad.
Men fra Tænkningens svimlende Tinde
saa jeg langt bag ved Nuet en Sti,
og jeg saa, hvor mit tidligste Minde
sneg sig frygtsomt og fattigt forbi!
Det var Huset, det fattige lille
med den jublende Svale paa Tag;
det var Aftnen, den ensomme stille,
der sank fredmild paa Arbejdets Dag!
Det var Kvinden, den trofaste, blide,
bøjet langsomt av Kummer og Aar,
og jeg saa ved den Æd’liges Side, –
ja, jeg saa vel et Syn jeg forstaar!
Det er Barnet med vildeste Fagter,
med de sorgfulde, trodsende Ord;
men den Ædle forstaar dem, hun agter
paa det dybere ledende Spor.
Se, hun folder de stridige Hænder,
og hun bøjer den barnlige Røst,
og en funklende Stjerne sig tænder
i den Taare, hun nu fik forløst.
– Ak, du sorgvakte tidligste Minde!
Drog du vinkende Sjelen forbi!
Blev du sendt fra hin farlige Kvinde,
der slog Kors for min barnlige Sti?
Ved du Vej til det lønlige Gjemme,
hvor jeg skjuler mit dybeste Savn?
har du Kraft i din barnlige Stemme,
saa giv Svar, – giv min Længsel et Navn!
Our names will be remembered,” he had said to the engineer. Isn’t that what everyone wanted? To not be forgotten. To be more than a line in a ledger, the sum total of your life adding up to little more than the strength you wasted to make other men rich.
As in we refuse to part by refusing to say goodbye, or as in we actually don’t part ways? (…) Is it somehow incomplete, the parting? (…) Is it deferred? The goodbye—or the closure? Indefinitely?
En eksepsjonelt rolig kvinne noterer opplysningene, ber meg «Vær så snill og gjenta det». Blikket mitt glir frem og tilbake mens jeg snakker, strekker seg mot siden og bakover og fremover igjen, men det er så mørkt ute at jeg ikke ser noen ting; bakspeilet føles både veldig tomt og veldig fullt. Da jeg spør henne hva jeg skal gjøre, gir jeg meg selv bort igjen; jeg legger min avgjørelse i hennes hender. Da jeg spør henne om hva jeg skal gjøre, veier jeg en ny spurt i mørket mot den lette glideflukten under en annens direksjon. Da jeg spør henne hva jeg skal gjøre, vet hun svaret og sier det med utvetydig fasthet.
I wish it need not have happened in my time,» said Frodo.
Forgiving others could be difficult, but forgiving yourself can sometimes feel impossible.
Tiden hadde stoppet opp. Det intrikate urverket, tilvirket som en hyllest til selve Skaperen og jomfru Maria to hundre år tidligere, hadde ikke slått inn hver hele time gjennom døgnet i manns minne. Klokka hadde heller ikke vist månefasene og stjernenes bevegelser, men samlet støv i kunstkammeret på Christiansborg slott; den var et gammelt krigsbytte fra en forlengst glemt krig. Konger hadde kommet og gått uten at tiden rykket igang igjen på slottet.
There once was a girl,” he murmured, “clever and good, who tarried in shadow in the depths of the wood. There also was a King—a shepherd by his crook, who reigned over magic and wrote the old book. The two were together, so the two were the same: “The girl, the King… and the monster they became.
Books can’t live your life for you. The reader who forgets to walk on his own two feet is like an old encyclopaedia, his head stuffed with out-of-date information. Unless someone else opens it up, it’s nothing but a useless antique.
Inaction in the face of such hard knowledge is at best cowardice; at worst, it’s a rejection of the value of truth, an admission that you prefer a life of lies in spite of the horrors that metastasize from the compounding deceits.