Smakebit ~ Nattmennesker

Tags

, , , , , ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Det har vært en rolig lesehelg denne helgen. Jeg har nådd gjennom flere bøker og også hatt tid til å se noen episoder av American Gods på Amazone Prime (Etter en bok av Neil Gaiman). Mannen min har sett på både skisport og håndball, og da har jeg kost meg med bok og lesestatistikk. Det siste er mye morsommere enn det høres ut. Jeg har samlet alt jeg har lest på Bokelskere.no. Og etterhvert overført det til Goodreads. Mens jeg overfører så legger jeg også inn bøkene i excell-ark. Da har jeg kontroll over de opplysningene jeg synes er viktigst. I tillegg legger jeg inn alle bøkene jeg eier i Library Thing. En fin app du kan ha på mobilen, som samtidig er en stor database på nettet. Nå høres jeg nok ut som den nerden jeg er. LOL.

Jeg leste endel tegneserier i går, men fant også frem en novellesamling jeg har lånt på biblioteket. Jeg så jeg hadde lest denne novellesamlingen i 1992 (Her kommer statistikken og databasene til sin rett!) Men det er så lenge siden at jeg selvfølgelig ikke husker noe av det. Novellesamlingen heter Nattmennesker og er skrevet av Stephen King. Novellene holder seg innen sjangeren grøsser/thriller. King har skrevet andre novellesamlinger som er mer fantasy i stilen. Det er fint å lese ulike sjangere i noveller, siden jeg er glad i de korte historiene.

Smakebiten kommer fra novellen “Jerusalems Lot” og er begynnelsen på et brev:Nattmennesker

Kjære Bones! (Den 22.oktober 1850)
Nu er jeg meg selv igjen, dog nokså svak, efter trettiseks timers bevisstløshet. Meg selv igjen … for en ond og bitter spøk! Jeg kommer aldri til å bli meg selv igjen, aldri. For jeg har stått ansikt til ansikt med en grufullhet som overgår enhver menneskelig beskrivelse.
Hadde det ikke vært for Cal, tror jeg jeg ville ha endt mitt liv her og nu, Han er en klippe av sunnhet i denne galskap.
Men la meg fortelle.

Krim lest i 2020 #1

Tags

, , , , , , , , , , , , ,

Det meste jeg lese av krim er bøker jeg får som leseeksemplar fra ulike forlag. Forbrukerrådet har satt lys på denne typen samarbeid og krever at bloggere nå merker innlegg der en har fått bøker helt i begynnelsen. Før var det mest vanlig å skrive dette i slutten av innlegget. Det er viktig for meg å følge reglene, samtidig som det også betyr noe å presisere at forlagene ikke har hatt noen innvirkning på det jeg velger å skrive. Under finner du bare mine personlige meninger. Illvilje har jeg fått fra Capitana, Skumring og Mørket vet fra Cappelen Damm.

crimeJeg synes at krim er en av de sjangeren det er vanskeligst å skrive om. Ikke fordi det er en kompleks sjanger, men fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Ofte spiller det en rolle at leseren ikke har spesifikk kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og etter man har lest hele historien er det lett at man inkluderer disse opplysningene i en oppsummering. Det kan for eksempel være hendelser fra fortiden eller avslørende karaktertrekk. Og ofte er det ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og inkludere dem i samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

Illvilje av Jørn Lier Horst

IllviljeIllvilje er den 14. boken i serien om William Wisting. I de siste bøkene har han delt hovedrollen sammen med datteren Line, og det er et samarbeid som fungerer. Line er journalist, i begynnelsen jobbet hun i VG, men nå er hun frilanser. I Illvilje har hun fått et oppdrag av Adrian Stiller i Cold Case gruppen. Hun skal være med å dokumentere en rekonstruksjon. En mann er dømt for to drap, og nå ønsker han å tilstå enda ett. I den forbindelsen skal han vise politiet hvor hun er begravet. Denne morderen hører til i Oslo, men han sier kvinnen er begravet ved Sandefjord. Så da blir Wisting ansvarlig for gjennomføringen av rekonstruksjonen. Ikke alt går som forventet, og Wisting blir gitt skylden. Selv om det nok ikke var han som står bak det som gikk galt.

Illvilje er virkelig spennende. Det er den beste boken til Lier Horst, så langt. Synes jeg. Jeg har likt de som kom før denne også, men det er noen med vinklingen av denne historien og det som går galt som gjør boken ekstra spennende. Jeg ble spurt om boken kan leses uten at man har lest bøkene som kom før i serien, og det synes jeg går fint. Det er klart en blir bedre kjent med hovedpersonene når en får presentert forhistorien deres. Men boken i seg selv er ikke avhengig av noen annen bok. Historien er så spennende at man ikke bryr seg om man muligens tenker på hva som kan ha skjedd før.

I fjor høst gikk serien om Wisting på TV3. Hovedpersonen er spilt av Sven Nordin og de to viktigste bi-karakterene politibetjent Hammer og datteren Line er med. Det ble en spennende TV-serie, så i tillegg til bøkene anbefales den og. Serien heter Wisting.

Skumring av Arnaldur Indriðason

SkumringArnaldur Indriðason skriver flere ulike serier. Mest kjent er nok den om politimannen Erlendur Sveinsson. Denne boken er fra en annen serie, og har handling fra andre verdenskrig og okkupasjonen av Island (Som jeg visste veldig lite om). Island ble okkupert først av britene og så av amerikanerne under hele krigen. Da Danmark ble okkupert av tyskerne i 1940 stod Island helt uten forsvar og de allierte styrkene tok derfor over Island fordi de var svært redde for at tyskerne skulle etablere en base der. Styrkene forlot Island i 1947, men kom tilbake og opprettet en amerikansk base som jeg tror var på Island til 2011. (Dette måtte jeg slå opp på Google).

I Skumring møter vi politimannen Flòvent og Thorson fra det britiske militærpolitiet. Flòvent får en mordsak der det viser seg at pistol og kule er amerikansk. Den britiske etterretningen på Island blander seg opp i saken og forlanger å få overta etterforskningen. Det går ikke det islandske politiet med på. Men de tar godt i mot en mann fra militærpolitiet, Thorson, og han og Flòvent fungerer godt sammen. Thorson er det som kalles en vestislender. Det vil se en islender som har emigrert til Amerika og som derfor snakker islandsk. Etterhvert blir fokus på en tysk mann som slapp å bli evakuert fordi han sitter i rullestol, og på sønnen hans. Men også britiske soldater og en ung islandsk kvinne blir mistenkt. De bruker litt tid på å finne retningen etterforskningen skal bevege seg i. Det er interessant å lese karakterbeskrivelsene og følge tankene til politimennene, selv i det de ikke klarer å bevise.

Jeg har lest de andre to bøkene i serien om Flòvent og Thorson. Skuggasund er den første, denne er den andre og Fluktruten er den tredje. Jeg har allerede lest begge to, så det ble litt feil rekkefølge for meg. Men det gjør egentlig ikke noe. Selv om dette er bøker i en serie så kan de absolutt leses uavhengig. I Skumring finner vi ut hvordan de to mennene ble kjent, men det gjorde ikke noe å ikke vite det hele tiden.

Indriðason skriver fantastiske bøker. Det er noe med “den islandske stemmen” som jeg synes jeg kan kjenne igjen i flere islandske bøker. De er langsomme og fokuserer på menneskene. De er intelligente, men samtidig spennende. Av og til litt mørke. Bøkene hans om Erlendur har vært svært populære og det er ingen grunn til å ikke å fortsette på bøkene om Flòvent og Thorson. De er meget gode.

Mørket vet av Arnaldur Indriðason

Mørket vetMørket vet er første bok i en ny serie som handler om den pensjonerte politimannen Konrað. Han er en ny type hovedperson for Indriðason. Tidligere har hovedkarakterene vært sympatiske og uten negative karaktertrekk. Erlandur slet riktignok med forholdet til barna sine og var tungsindig. Eller det er slik jeg oppfattet han. Men Konrað har et sinne i seg som får han til å skjelle ut en kollega. Og som gjorde at han ble permittert uten lønn i et helt år fordi han ville slå til en innsatt med en hjulvinne. Jeg likte ikke sinnet hans, men jeg tror det kanskje er meningen at man ikke skal. Det gjør selvfølgelig Konrað til en mer mennesklig figur. Ingen er udelt gode og det er ikke så uvanlig å bli rasende i ulike situasjoner.

Denne boken handler om mord som har skjedd for lenge siden. En mann er forsvunnet, og en annen mann blir anklaget for å ha drept ham. Men de finner aldri et lik og det gjør at denne mannen slipper fri. Da den døde kroppen dukker opp i en isbre starter etterforskningen på ny. Den anklagede mannen ønsker å snakke med Konrað og slik blir han involvert i dette mordet. Samtidig er det en kvinne som ber Konrað se på saken der broren hennes ble drept i en påkjørsel. Den saken ble heller aldri løst og Konrað, som bruker kontakter i politiet når han trenger det, starter sin etterforskning med å oppsøke alle som muligens kunne være involvert.

Jeg likte denne nye boken fra Indriðason. Konrað er en fin type. Han savner kona si som døde av kreft og han tar seg av barnebarna sine, to tvillinggutter, og har et godt forhold til sønnen sin. Han tenker mye på disse gamle sakene og oppdager nyanser i det folk sier som får han til å tenke på noe som har skjedd før. På den måten pusler han seg gjennom sakene og finner utav mer enn han klarte for så mange år siden. Jeg ser frem til å lese flere bøker om Konrað. (Selv om det nok er bøkene om Flòvent og Thorson som er mine favoritter).

Indriðason skriver på samme langsomme måte uansett hvem han skriver om. Så man gjenkjenner den intelligente og særegne islandske roen i bøkene hans. Jeg leser en annen islandsk bok akkurat nå (Frøken Island) og synes den ligner på bøkene Indriðason skriver. Men det er ikke sånn at alle islandske forfattere skriver på samme måte. Men det er noe som ligner, noe som jeg kanskje tror har med at vi snakker om en liten øy der det ikke bor så veldig mange mennesker. (363 000 i 2019) Og der de som bor der er opptatt av å holde på det som er særegent for dem. Men det blir min oppfattelse av det.

En annen liten ting man legger merke til er at forfattere ofte bruker bare fornavnet på karakterene. Det tror jeg er fordi islandske etternavn er fars eller mors navn med -dottir eller -son til. Når man alfabetiserer bøkene på et bibliotek skal alltid islandske forfattere alfabetiseres etter fornavnet. Arnaldur Indriðason finner du med andre ord på A i hyllene på et bibliotek.

Spor i støvet av Katherine Webb

Tags

, , , , , , , ,

Spor i støvetSpor i støvet er en historisk roman, utgitt i fjor, av engelske Katherine Webb. Jeg fått den som leseeksemplar av Gyldendal forlag.

Det er veldig lenge siden siden jeg sist leste en roman av Katherine Webb. Så jeg var litt uvant med måten hun skriver på. Hun forteller en fortelling, og som regel er det gjemt en stor hemmelighet i den fortellingen. Vi får spor gjennom hele romanen, men ingen løsning – eller for den saks skyld ingen forklaring, før mot slutten. I begynnelsen gjorde det meg litt irritert over hele romanen, men det var fordi jeg hadde glemt at det er sånn hun skriver.

Frances var åtte år da bestevenninnen hennes, Wyn, forsvant i 1918 – under den første verdenskrigen. Nå er det andre verdenskrig og hun har flyttet fra mannen sin og hjem til foreldrene. Vi får ikke vite noe særlig om ekteskapet, men forstår at Frances har gitt det opp. Familien bor i Bath. Frances har ikke barn, men passer på det som ville vært tantebarnet til Wyn, Davy, fordi moren hans ikke har overskudd til å klare det selv. Moren hans drikker også endel.

Bath blir bombet av tyskerne, og en av bombene fjerner noen steiner slik at kroppen til Wyn blir funnet. Det vil si skjelettet, men med nok rester på til at hun kan identifiseres. Hun ligger begravd i sin egen bakgård. En mann som het Johannes, en rømt krigsfange, ble dømt og hengt for mordet. Men Frances sier han aldri visste hvor Wyn bodde og at de må ha hengt feil mann. I tillegg forsvinner Davy etter en av bombene og Frances bruker mye av romanen på å lete etter han. En kvinnelig politibetjent er den eneste som vil høre på Frances og hun oppmuntrer henne til å besøke steder hun ville ha lekt med Wyn for å få frem minner som kan være med på å finne den riktige morderen. Frances tror hun vet noe, men kan bare ikke huske det.

Det var som hun ikke fikk nok luft, det hvinte og skrek rundt henne, bakken ristet, og hjernen ble fullstendig blank. Dette var et øyeblikk av ren, ublandet frykt – en redsel som fikk musklene til å skjelve og gjorde henne svak og dum. Hun hadde opplevd det før, men det var lenge, lenge siden nå […] Nå kjente hun den samme utmattende redselen, en følelse av å være i fritt fall, at det bare var sekunder om å gjøre før hun ville krasje i bakken og dø.

Jeg likte denne romanen bedre etterhvert som jeg leste. Den var litt fragmentert i begynnelsen. Men så fort man blir med Frances på den doble letingen etter Davy og etter minnene fra fortiden så blir den spennende og interessant. Man lurer virkelig på hva som ligger bak at minnene er så fortrengte. Gjennom romanen blir det også tydelig at Frances egentlig aldri var glad i mannen sin. Hun giftet seg bare med han fordi hun ble avvist av han hun egentlig ville ha. Nå er den andre der, og letingen fører også til at følelsene kommer til overflaten. Så dette blir også en kjærlighetsroman. Den siste delen er svært vakker, og der ønsker man virkelig at alt var annerledes.

Jeg kan anbefale Spor i støvet som en roman du kan slappe av med. Den er søt og fin, samtidig som det ligger vonde følelser under overflaten. Alt har ikke vært lett for Frances, og man involverer seg i historien hennes og heier på henne. Jeg er glad jeg ikke ga opp etter få sider, men leste hele romanen igjennom.

Smakebit ~ Spor i støvet

Tags

, , , , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Vi har allerede fullført de to første ukene av året. Dagene flyr forbi og jeg tenker på hva jeg skal lese og når jeg skal lese det. Og så har det gått flere dager før jeg følger opp det jeg selv bestemmer meg for. Det betyr at jeg må senke kravene og det må bli det største målet mitt i 2020. Jeg vil, må og skal for mye. Ord som egentlig burde byttes ut og hvertfall ikke brukes når det gjelder en selv.

Når jeg skal velge ut hva jeg har lyst til å lese så havner ofte feel-good nederst i haugen. Men det er noen romaner som kanskje havner innenfor den sjangeren som likevel gir meg noe. For eksempel synes jeg ganske godt om Lucinda Riley. En annen forfatter som har skrevet flere gode bøker er Katherine Webb. Jeg fant en bok av henne blant mine uleste bøker, et leseeksemplar som jeg har fått av Gyldendal. Den heter Spor i støvet og er på bare 370 sider. Jeg tok den frem og tenkte det kunne bli en bok lest i januar. Kanskje jeg til og med vil like den.

Smakebiten er fra side 11:

Spor i støvetDet var som hun ikke fikk nok luft, det hvinte og skrek rundt henne, bakken ristet, og hjernen ble fullstendig blank. Dette var et øyeblikk av ren, ublandet frykt – en redsel som fikk musklene til å skjelve og gjorde henne svak og dum. Hun hadde opplevd det før, men det var lenge, lenge siden nå […] Nå kjente hun den samme utmattende redselen, en følelse av å være i fritt fall, at det bare var sekunder om å gjøre før hun ville krasje i bakken og dø.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


Hvit tiger av Aravind Adiga

Tags

, , , , , , , ,

Hvit tigerHvit tiger er en roman om gründeren Balram Halwai, også kalt den hvite tigeren, skrevet av den indiske forfatteren og journalisten Aravind Adiga. Den er forfatterens debutroman og fikk Bookerprisen i 2008. Boken er en av bøkene på listen over 1001 bøker du bør lese før du dør. Og mitt valg for januar som lesesirkelbok i Elidas 1001 lesesirkel.

Balram Halwai begynner livet som Munna, hindi for gutt. Familien hadde ikke gitt han noe eget navn. Faren er rickshaw-trekker og moren dør tidlig. Han vokser opp i landsbyen Laxmangarh (i nord) blant tanter og onkler, søskenbarn og egne søsken og det er bestemor som bestemmer i familien. Han kommer fra den delen av India han kaller Mørket. Den fattige delen, der folk ikke har skolegang og hvor de treller for en minstelønn for å holde liv i storfamilien. Faren får Munna inn på barneskolen, og han får der navnet Balram. Han lærer nok til å kunne lese og skrive, og så må han tilbake til å jobbe på et tehus med å knuse kull. Det skjer endel ting i livet hans, både tilfeldig og fordi han gjør dem mulig, som gjør at han ender opp som en velstående mann. Men det er en lang historie mellom der.

Rammen om boken er at India venter besøk av Kinas statsminister, Wen Jiabao. Balram forventer at Indias statsminister kun vil vise han glansbildene og ikke hvordan India egentlig er. De sier på radioen at:

Mr Jiabao ønsker å møte noen indiske gründere og høre historien om deres suksess fra deres egen munn.

Og er det noe Balram ser på seg selv som, så er det gründer. Så i løpet av syv netter skriver han lange brev til Mr Jiabao for å fortelle om det virkelige India. Samtidig forteller han sin egen livshistorie. Balram skriver om natten og må alltid være ferdig til klokken 3. Han skriver at han da må ta seg av sitt outsourcing-selskap. Men det er også alt vi får vite om den siden av saken før slutten av boken.

I det første brevet skriver han:

Sir, det er visst slik at dere kinesere ligger foran oss på alle måter, bortsett fra at dere ikke har gründere. Og til tross for at vår nasjon ikke har drikkevann, elektrisitet, kloakk, offentlig transport, sans for hygiene, disiplin, høflighet eller punktlighet, har den faktisk gründere. Tusener på tusener av dem. Spesielt innenfor teknologi. Og disse gründerne – vi gründerne – har etablert alle disse outsourcing-selskapene som praktisk talt driver Amerika for tiden.

Balram begynner fortellingen med en ettersøkt plakat av ham selv som henger på stolper, vegger og politikontor. Den etterlyser Balram Halwai for en dusør på en million rupi. Plakaten forteller ikke hva han er ettersøkt for, men fortsetter med at han er i besittelse av en veske med en stor pengesum. Men bildet er så dårlig at det kan forestille enhver indiske mann, så Balram er ikke redd for å bli tatt. Ikke minst fordi han har flyttet fra Mørket og til byen Bangalore. (i sør). Han forteller ikke noe om hvorfor han er etterlyst, men fortsetter sin egen historie. Et av vendepunktene hans er da han klarte å få jobb som 2. sjåfør for en rik mann i landsbyen. En jordeier. Sønnen til denne rike mannen hadde giftet seg i Amerika uten foreldrenes samtykke. Og etter at han har tatt sin nye kone med til India trenger familien enda en sjåfør. Sønnen heter Mr. Astok og kona hans kalles Pinky Madam. (Hun er hvit).

Etterhvert flytter Mr Astok og Pinky Madam til Dehli og det er Balram som er ansvarlig for kjøringen av dem, for å holde bilen ren og fin og for å utføre alle de andre små og store tingene en forventer av en indisk tjener. Balram forteller at indiske familier ikke har tjenere som er ansatt til å gjøre bestemte ting, det er tjenerens lodd å hjelpe sjefen sin med alt han vil ha hjelp til. Når det gjelder Mr Astok inkluderer det å kjøre fra minibank til minibank for å samle sammen pengene som trengs for å bestikke de rette politikerne, før en drar til en viktig mann og gir ham pengene. Balram blir meget fristet av den røde vesken til Mr Astok, for han skjønner at det er, for han, uhorvelig med penger der.

Han føler seg undervurdert, mobbet og sett ned på av andre sjåfører fordi det er så mye han ikke vet om storbyen. Men kanskje verst er hvordan han blir behandlet av sjefene (Mr. Astok med far og brødre). De etterlater han i bilen i time etter time, de kjefter på han for alt de kan komme på å kjefte for. Men Mr Astok er bedre enn resten av familien. Balram har stor respekt for han. Frem til Pinky Madam kjører på og dreper et barn etter at hun har drukket og familien krever at Balram skal skrive under på en erklæring som sier at det var han som gjorde det. Da er det ikke mye respekt igjen i Balram.

Denne romanen oppleves humoristisk, samtidig som den forteller om en dyp fattigdom og et svært skille mellom fattig og rik. Balram går litt rundt i Dehli og ser blant annet slummen, der menn som bygger noen av alle de skyskraperne som stadig blir bygget bor. Under presenninger og med åpen kloakk. Han ser alle tiggerne, de syke og barna som ikke har en fremtid. Han kjenner på presset fra familien om å forsørge dem, og vrir og vender seg unna ekteskap som blir bestemt av bestemor. Det er likevel noe i tonen, noe ironisk og lett som gjør at boken ikke blir tragisk eller for trist. Aravinda skriver om Balram så man kan se han for oss. Han er en stolt mann, men også uhøytidelig. Forfatteren skriver om India, men med en snert. Som her når han forteller om da engelskmennene forlot India:

Dette landet, i sin storhetstid, da det var den rikeste nasjonen på jorden, var som en dyrehage. En ren, velholdt, ordentlig dyrehage. Alle hadde sin plass, alle var lykkelige. Gullsmeder her. Gjetere her. Jordeiere der. Mannen som het en Halawai lagde søtsaker. Mannen som het en gjeter gjette dyr. Pariane vasket avføring. Jordeiere var vennlige mot sine livegne. Kvinner dekket hodet med slør og vendte blikket mot jorden når de snakket med fremmede menn.
Og så, den 15. august 1947 – den dagen britene dro – var burene blitt stående åpne, takket være alle politikerne i Dehli, og dyrene angrep og rev hverandre i stykker, og jungelens lov erstattet dyrehagens lov …

Jeg følte at jeg lærte mye om India, som jeg ikke kunne fra før. Hvit tiger er, så vidt jeg husker, den første romanen jeg har lest som forteller om de laveste kastene i India. Og å ha synsvinkel fra det å være tjener og alt muligmann for de rike. Romanen er virkelig god. Den er lett å lese og spennende, en blir virkelig interessert i Balram og spent på hva det er han vil fortelle som han bare hinter til i begynnelsen. Hvit tiger gir en virkelig god leseopplevelse.

Smakebit ~ Hvit tiger

Tags

, , , , , , , ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten!

Vi skriver 2020, og selv om vi har gjort det i 5 dager, så er det stadig like underlig. Tiden flyr virkelig fortere når man blir eldre. Jeg har ikke brukt å lage meg nyttårsforsetter, utenom det at jeg gjerne vil bli mer aktiv på bloggen og instagram. Noen ganger synes jeg det er finest og lettest å skrive et innlegg på bloggen, mens andre ganger får jeg sagt det jeg vil på den mer begrensede plassen på instagram. Til og med snapchat har jeg tatt i bruk når det gjelder å dele hva jeg leser. (Du finner meg begge steder med brukernavnet @astridterese – Og på Facebook har jeg siden Betraktninger.)

Men jeg har som vanlig satt meg noen lesemål:
I fjor var målet 200 bøker og jeg leste 257, men jeg tror jeg sier 200 i år og.
Jeg hadde satt opp 50 tegneserier, men leste bare 32. Så målet i år er 30.
Jeg nådde målet med 10 lydbøker (Hørte 11), så det blir 10 lydbøker i år igjen.
Jeg vil lese 30 e-bøker selv om jeg feilet stort med det i fjor, da klarte jeg 8!
Så vil jeg lese 12 1001-bøker i Elidas lesesirkel, der vi leser fra 1001-bøker lista, der klarte jeg alle i fjor.

Den første kategorien i Elidas 1001-bøker lesesirkel er bøker skrevet mellom 1961 og listens slutt. I lesesirkelen er det slika at Elida kun  bestemmer kategoriene, og så velger man bok som passer inn der selv. Listen man velger fra er HER. Jeg leste litt rask over den og fant Hvit tiger av Aravinda Adiga. En bok fra India, og de har jeg ikke lest mange av. Hvit tiger vant Bookerprisen i 2008. Beskrivelsen av boken fra forlaget begynner som her: Dette er historien om gründeren Balram Halwai. Romanen forteller om klassereisen han foretar fra en liten landsby i det dypeste India, til Balram blir en rik og vellykket mann i dagens Bangalore. Boken er samtidig en fortelling om dagens India. Det hørtes interessant ut.

Hvit tigerSmakebiten er fra første kapittel:

Sir, det er visst slik at dere kinesere ligger foran oss på alle måter, bortsett fra at dere ikke har gründere. Og til tross for at vår nasjon ikke har drikkevann, elektrisitet, kloakk, offentlig transport, sans for hygiene, disiplin, høflighet eller punktlighet, har den faktisk gründere. Tusener på tusener av dem. Spesielt innenfor teknologi. Og disse gründerne – vi gründerne – har etablert alle disse outsourcing-selskapene som praktisk talt driver Amerika for tiden.

Øyevitnet og Skyggespillet av Anna Bågstam

Tags

, , , , , , , , , , , , ,

ØyevitnetØyevitnet og Skyggespillet er de to første kriminalromanene i den nye serien “Mordene i Lerviken” av svenske Anna Bågstam. Jeg har fått dem som leseeksemplar fra Panta forlag, men det jeg skriver om dem er min personlige leseopplevelse. Øyevitnet ble utgitt i 2018 og Skyggespillet blir utgitt i år.

Harriet Vestberg er ansatt i en administrativ stilling innen det svenske politiet. Jeg vet ikke om vi har den typen stillinger i Norge. Det er både deler av en etterforskning hun kan være med på, og ikke. Hun jobber med grov kriminalitet, er med på forhør og å etterforske mord. Men hun kan ikke jage kjeltringer eller være med på det som kalles operative oppdrag i boken. Harriet er likevel en person som ikke viker unna utfordringer, så hun drar til der mordet er begått, snakker med folk og gjør det hun kan for å finne ut av hvem som er morderen. Selvfølgelig, ville jeg nesten si. Det er klart hovedpersonen i en kriminalroman er proaktiv og gjør ting sjefen kanskje ikke helt er enig i.

Arbeidsplassen hennes er en politistasjon i Lerviken, ved Ôresund. Der bor faren hennes og han har blitt litt glemsom og rørete. Så hun har flyttet for å ta seg av ham, samtidig som det å jobbe med grov kriminalitet var noe hun hadde lyst til. Når det er sagt, så lengter hun av og til tilbake til Stockholm og arbeidet med unge lovbrytere. Spesielt fordi hun ikke helt får det til med alle hun jobber med. Hun føler seg holdt utenfor og at noen av kollegene hennes ikke helt ser på henne som en politi – mer som en kontoransatt. Sjefen er også utfordrende, men det forholdet kommer seg etterhvert.

Disse to bøkene inneholder begge en virkelig spennende historie. Jeg kan ikke skrive så detaljert om det, siden detaljer i en krim ofte er ting en ønsker å finne ut av selv. Og delvis fordi du gjerne ikke vil vite så mye om bok to, før du har lest bok en. Så jeg skal først og fremst begrense meg til opplysninger som står bak på bøkene og som ikke ødelegger for historien. En viktig del av bøkene er at i slutten så får du en skikkelig cliffhanger. Historien i neste bok starter i slutten på den forrige, og fordi det gjør det i bok to, Skyggespillet, og, så gleder jeg meg allerede til bok tre. “Dessverre for meg” kommer Skyggespillet ut i 2020, så jeg må vente en stund før jeg får lest bok tre. Men det er også et godt tegn at jeg allerede gleder meg til Bågstam skriver neste bok! (Det som står i slutten om noe som er en stor del av historien i neste bok blir gjentatt i boken det gjelder, så du trenger ikke huske det).

I Øyevitnet har Harriet nettopp flyttet, så noe handler om hvordan hun finner seg til rette og om problemene med faren hennes. Også frustrasjoner over at broren ikke stiller opp slik hun synes han bør og forholdet til venninnen Lisa får plass. Bågstam bygger en verden rundt Harriet og det er en fin del av bøkene. En kvinne blir funnet brutalt dept allerede dagen etter Harriet flytter. Mordet er full av spesielle detaljer og Harriet, som har vært på besøk i Lerviken hos faren sin, i hele oppveksten, kjenner kvinnen det gjelder, og mannen hennes. Hun opplever at noen snakker med henne fordi de vet hvem hun er, men også at noen har mørke hemmeligheter hun ikke ante noe om. Det er ikke alt i Lerviken som er så idyllisk som det hun trodde det var.

I neste bok, Skyggespillet blir en kvinne kidnappet, og i etterforskningen finner en opplysninger som kan sammen med et mulig terror-nettverk. Det skal holdes et stort møte som samler politikere fra hele EU, og dette er ikke noe Harriet kan være med på. Så hun kan derfor etterforske i skyggene og finner selvfølgelig ut ting kollegene hennes ikke finner. En blir litt irritert på Harriets vegne når de andre ikke aksepterer henne. Så derfor heier en ekstra på henne når hun gjør viktige oppdagelser. Akkurat slik det skal være i en god kriminalroman.

Jeg synes Øyevitnet og Skyggespillet er godt skrevet. De er både spennende og underholdende. Selv om mordene kan være grove er bøkene hyggelige og passer derfor godt også til de som ikke synes noe om blodige detaljer. Etterforskningen er intelligent, det er min favoritt, fremfor rent polititeknisk. Jeg liker å ha en dyktig etterforsker i hovedrollen, gjerne en som må gå mot strømmen og kjempe for sin plass. Lerviken blir levende for oss fordi Harriet kjenner folk der og kan introdusere dem for oss. Hun opplever etterhvert også kjærligheten, og selv om den kanskje ikke er bare enkel, så er den med på å gjøre Harriet til en tredimensjonal karakter og historiene i bøkene bedre. Øyevitnet og Skyggespillet anbefales!

Smakebit ~ Grantreet

Tags

, , , , , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Jeg håper du har hatt en nydelig og fredfull julefeiring! Jeg har hatt besøk av familie flere dager og hatt rolige dager innimellom. Nå er det straks nyttårsfeiring og et helt nytt år og glede seg over. Jeg håper du får et velsignet nytt år!

Jeg har lest noen samlinger av julenoveller denne julen. Jeg har lest Under mistelteinen redigert av Stephanie Perkins, En kriminelt god jul redigert av Nils Norberg, The Oxford book of Christmas stories redigert av Dennis Pepper og Julefortellinger redigert av Unni Lindell. Det er den siste du skal få smakebit fra. en av novellene i boken heter “Grantreet” og er et utdrag fra en bok av Tove Jansson.

Julefortellinger“Er det vår allerede?” mumlet Mummitrollet.
“Vår?” sa Hemulen irritert. “Det er jul, skjønner du, jul. Og jeg har ikke fått tak i noen ting og ikke ordnet noe, og så sender de meg for å grave fram dere oppe i det hele. Vottene har jeg antakelig mistet. Og alle løper rundt som gale og ingenting er ferdig …”
Og så trampet Hemulen opp trappen igjen og kom seg ut gjennom takluka.
“Mamma, våkne,” sa Mummitrollet forskrekket. “Det har hendt noe forferdelig. De kaller det jul.”
“Hva mener du?” sa Mummimamma og stakk nesen i været.
“Jeg vet ikke riktig,” sa hennes sønn. “Men ingenting er iorden og noe har blitt borte og alle løper rundt som gale. Kanskje det er oversvømmelse nå igjen.”

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


 

 

Ungen av Aina Basso

Tags

, , , , , ,

UngenUngen er en norsk roman om “englemakersker” skrevet av Aina Basso. Jeg har fått boken som leseeksemplar fra Samlaget, men gir dere bare min egen private mening i dette innlegget. Ungen er en virkelig sterk bok, som også er godt skrevet, på et vakkert nynorsk. Historien i boken blir fortalt delvis i nåtid og delvis i tilbakeblikk. På den måten får vi vite mer og mer om hovedpersonene og hva som ligger til grunn for det de gjør etterhvert som vi leser..

Ungen handler om Anna Martine Martinsen. Hun kommer fra, og var enearving til, en gård hun solgte for å dra til Kristiania. Vi befinner oss i 1899, med mye fattigdom og nød på alle kanter. I Kristiania møtte Anna Karl. Han er bondestudent og overtaler henne til å investere pengene sine. Det var børskrakk i Kristiania rundt århundreskiftet og mange mistet derfor pengene sine. Anna og. Hun fikk to barn med Karl, før han forlater henne. Og fordi hun ikke har noen penger må hun gå på jobb som veverske. Barna blir passet på av en ung jente, som nok ikke er der så mye som hun skulle. En dag Anna kommer hjem er det yngste barnet dødt, og hun ender opp med å gi det eldste til fattigvesenet slik at det skal få vokse opp på landet.

Anna slutter av jobben på veveriet etter at hun mister en finger. Og da husposten hun er i etterpå også forsvinner, fordi husfolket mister pengene sine. Så har hun bare venninnen Pauline å gå til. Pauline finner ut at de skal ta til seg pleiebarn og tjene 20 kroner per barn i måneden. Det er hun sikker på vil gjøre dem rike. Etterhvert tar de heller 120 kroner per barn i en engangssum og det vokser med mynter i skrinet. (Inflasjonskalkulatoren forteller meg at 120 kroner i 1900 er ca 8 000 idag). For Pauline og Anna nøyer seg ikke med bare ett, eller to eller tre. Flere av barna dør, av det vi i tydelig forstår er vanskjøtsel. Og av puter holdt over ansiktet deres for at de skal slutte å gråte. Men Pauline og Anna tenker pytt, pytt. Ett barn til eller fra. Og får seg flere barn. De blir etterhvert uvenner og Anna fortsetter geskjeften sammen med en kusine som også kommer til byen.

Det er utrolig sterkt å lese om hvordan disse barna blir behandlet. De er helt uten verdi for kvinnene, alt dreier seg om penger. Det er absolutt en utvikling fra det første barnet kommer og til de neste. De er litt snille mot barna i begynnelsen, men så blir menneskeverdet til barna mindre og mindre. Ett av barna minner Anna så mye om datteren hun mistet at hun til og med får melk til det. Og det er ikke godt å si hvorfor dette barnet dør. Utenom at barnedødeligheten var høy. (Ved forrige århundreskifte døde om lag 80 barn per 1 000 levendefødte. Barn som blir gitt lite mat og omsorg har selvfølgelig høyere risiko.) Det virker som Anna gir opp å være god med barna etter hun mister den lille piken. Hun ser ikke lenger på dem som noe annet enn en inntekt.

Aina Basso skriver i et etterord at det i 1901 ble dømt seks kvinner i den verste barnedrapssaken i norsk historie. Seks kvinner ble dømt for å ha drept 20 barn. I spissen for disse kvinnene stod Anna Mathea Johansen og Pauline Olsen. Kvinnene ble kalt “englemakersker” fordi de gjorde barn om til engler.

Denne boken anbefales! Den inneholder en meget sterk historie og gir mye kunnskap rundt barns (mangel på) verdi hos enkelte, og om levevilkår rundt forrige århundreskifte. Jeg kommer til å lese boken en gang til. Jeg må bare fordøye det som er så vondt i den først så jeg kan ta meg mer tid til det som ligger bak hva kvinnene gjør.

Smakebit ~ Hogfather

Tags

, , ,

Three candlesGod adventssøndag og velkommen til nye smakebiter!

Det er 9 dager igjen til jul! Jeg er ferdig med julegavene. Jeg starter veldig tidlig på året, men det er alltid noe som må ordnes i siste liten likevel. I går var vi på en butikk som heter Holdbart og kjøpte litt av det vi trenger til selve julefeiringen. Holdbart er en butikk som kjøper inn varer som snart går ut på dato, varer som ikke har blitt solgt eller varer med lite kjente produsenter og selger dette til reduserte priser. Derfor vet du ikke på forhånd hva som er der. Vi fant en liten handlekurv med ting vi kunne trenge, så det var en vellykket tur.

Det er tre filmer jeg gjerne vil se når det er jul. A Christmas story (versjonen med Patrick Steward i hovedrollen), Love Actually og Hogfather. Den siste er basert på den 20. boken i Discworld serien til Terry Pratchett (boken heter også Hogfather). En leiemorder har drept julenissen og Døden tar plassen hans for at det skal bli jul. Det er både en stilig og en morsom film. Smakebiten du skal få er en jeg har lagt merke til i filmen, men den er også til stede i boken. Så derfor passer den her i dag.

HogfatherSusan: “You’re saying that humans need fantasies to make life bearable?”
Death: “No, humans needs fantasy to be human. To be the place where the falling angel meets the rising ape.”
S: “With toothfaries? Hogfather?”
D: “Yes. That’s practice. You have to start out learning to believe the little lies.”
S: “So we can believe the big ones?”
D: “Yes. Justice, mercy, duty. That sort of thing.”
S: “They’re not the same at all.”
D: “You think? Then take the universe and grind it down to the finest powder, and sieve it through the finest sieve. And then show me an atom of justice, a molecule of mercy!”

Smakebit på søndag

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter