eBokBib, BookBites, Libby og Allbok

Tags

, , , , , , ,

ebøker

eBokBib, BookBites, Libby og Allbok er alle apper der du kan låne ebøker fra biblioteket. Men de har store forskjeller.

Det jeg skal si litt om er likheter og forskjeller fordi den appen vi har brukt de siste årene, eBokBib, skulle legges ned i dag. Men datoen ble forandret til 1.mai uten at jeg finner hva som er grunnen til det. Fra 1. mai vil det ikke være mulig å låne flere bøker på eBokBib, men du kan lese ferdig det du allerede har lånt. Alt etter hvor du bor i landet skal biblioteket ditt nå bruke Allbok eller BookBites. Hvis du registrerer det nasjonale lånekortet ditt på et bibliotek utenfor ditt eget fylke vil du også kunne bruke den appen som brukes i det fylket. Jeg anbefaler å registrere seg på de store fylkesbibliotekene. Det gjør at du får et mye større utvalg å velge mellom i appen. (Mange fler ebøker og lydbøker) (Her registrerer du deg på Deichman som bruker Allbok) Jeg finner lite informasjon om dette byttet på bibliotekenes nettsider. Men det kan være at det skyldes situasjonen vi er i akkurat nå.

– Det er gapet mellom de løpende inntektene og utgiftene til drift, vedlikehold og nyutvikling som gjør at økonomien i eBokBib ikke er bærekraftig, sier Ola Thori Kogstad, daglig leder i Bibliotek-Systemer As, til Bibliotekarforbundet.

Rogaland fylke har valgt Allbok – som er den appen som er laget for å overta for eBokBib, og det ble jeg litt lei meg for. Jeg heiet absolutt på BookBites. Men jeg kommer nok til å bli vant til Allbok og. Det jeg liker best ved BookBites er at den lager statistikk over lesingen din. Den registrerer hvor lenge du leser og hvor fort du leser. Dette lagres slik at du kan gå inn og se på for eksempel hvordan lesehastigheten din varierer etter hvilken type bøker du leser.

Det mest spesielle med Allbok er at du kan legge inn epost-adressen du bruker på Bokskya. Da blir alle ebøker du har kjøpt lagt til i den samme appen. Når du da skal lese kan du velge “mine bøker” og der velge fritt mellom det du har lånt og det du har kjøpt. Bakdelen er at boken du har lånt ligger innimellom det du har kjøpt. Du kan ikke velge at appen bare skal vise den ene kategorien.

Libby er en app brukt av Stavanger fylkesbibliotek, Sølvberget, og Deichman (jeg vet ikke hva de andre fylkesbibliotekene gjør) Libbyder du kan låne engelske bøker og lydbøker. Det er en veldig fin app som er lett å bruke. Du trenger ikke bo i et av de fylkene for å bruke appen, du må bare, her og, være registrert med ditt nasjonale lånekort på et bibliotek som bruker appen.

Den har et ganske stort utvalg både av bøker og lydbøker. Jeg liker spesielt godt lydbokfunksjonen. Den er lett å bruke og jeg har ikke opplevd noen feil. I en annen app jeg har hender det at den mister oversikten over hvor langt du er kommet. Men denne appen er stabil og fin.

Jeg har lånt en bok i Allbok og i BookBites for å sammenligne brukervennligheten.

Allbok:

AllbokHvis du har lagt til eposten til Bokskya må du lete mellom alle bøkene dine for å finne den du har lånt. Men etter du har åpnet boken du har lånt åpner appen seg med boken du leser øverst. Under kan du fremdeles velge mellom bibliotekenes bøker. Du kan velge skriftstørrelse, skriftype, lys og rullevisning. Det siste betyr at du “ruller” teksten oppover istedenfor å bla side for side bortover slik som er mest vanlig. Under avanserte innstillinger finner du og valg mellom ulike sidemarger, ord-avstand, bokstavavstand og linjehøyde. På den måten kan du tilpasse teksten helt til det som er lettest for deg å lese. Du kan også legge til bokmerker i teksten.

En viktig ting med Allbok er at reserveringene du har i eBokBib flyttes til Allbok. Men det er ikke mulig for biblioteket å holde på rekkefølgen på køen. Du må med andre ord logge deg inn i Allbok for at du skal få en ny plass i reservasjonskøen. De som logger seg på Allbok raskest vil kanskje oppleve å komme før i reservasjonskøen enn det man var i eBokBib-appen (står det på Deichman sin nettside).

Nettsiden til Allbok er HER. Der kan du også låne bøker hvis du er tilknyttet et bibliotek som har den avtalen. Jeg har tydeligvis ikke det. En negativ ting med Allbok er at jeg måtte lete lenge før jeg fant en brukerveiledning. Tilslutt fant jeg en link på Deichman sine sider. Det er ingen informasjon i appen. Her står det om funksjoner jeg ikke finner i appen, så jeg må igjen vente og se om dette er noe som vil forandre seg etter 1.april (Eller kanskje 1.mai).

BookBites:

BookBitesBookBites åpner seg også med en oversikt over bøkene du kan lese. Hvis du har lånt en bok ligger den øverst uansett om du har begynt å lese den eller ikke. Under boken står estimert lesetid og hvor mange dager det er igjen til boken skal leveres. Du har også valget å levere boken tilbake med en gang, eller å fornye boken. Når du trykker på boken du har lånt vises hvor lenge du har lest, og hvor lenge det vil ta å fullføre boken. Du kan velge mellom ulik linjeavstand, skriftstørrelse og skrifttype, fargekombinasjoner for skrift og lesebakgrunn. Du kan lese én linje av gangen med linjefokus. Du kan også slå opp et ord i ordboken, markere tekst eller skrive et notat

På hjem-siden er det en oversikt der du kan gå til forsiden, du kan søke, se hva du har lånt, få en oversikt over lesingen din, hvilke bibliotek du er registrert på og brukerveiledning. Jeg må innrømme at det er statistikken til BookBites jeg liker så godt. Bakdelen er at hvis jeg låner bøker på andre apper så får jeg ikke med den lesingen i statistikken. Det fine er at jeg nå vet cirka hvor mange ord jeg leser i minuttet. Jeg synes også fargene er fine i BookBites, de er kjedeligere i Allbok. Nettsiden til BookBites er HER:

Du vil trenge den appen ditt bibliotek har valgt for å låne ebøker på ditt bibliotek. Det høres ut som det i de aller fleste tilfellene vil være Allbok. Hvis du registrerer deg på bibliotek som bruker BookBites vil du også kunne låne bøker der. Hos meg er det Asker, Sandefjord og Sola som gir meg mulighet til å låne i BookBites.

(Sitatet av Ola Thori Kogstad er hentet fra en artikkel i Stavanger Aftenblad.)

Oppsummering mars 2020

Tags

, , ,

OppsummeringMars ble en ok lesemåned. Jeg kunne nok ha lest mer, men jeg leste nok. Mitt nyttårs-mål er at jeg skal lese litt hver dag, og jeg er enda ikke helt der. Jeg klarte å fullføre noen av bøkene jeg startet på helt tilbake i januar. Og ikke minst fullførte jeg både februar og mars boken i Elidas lesesirkel. Jeg har fremdeles bøker jeg begynte på i januar, men de får bli lest etterhvert. Med en gang bibliotekene stengte leste jeg ferdig det jeg hadde lånt, og så lånte jeg endel e-bøker. Nå leser jeg bøker jeg har funnet i min egen bokhylle. Egentlig er det det jeg har lyst til å bruke tiden på. Gjerne også lese tykke bøker jeg ikke har funnet tid til før. Jeg er stort sett bare inne nå, så da har jeg tid til det.

Jeg kunne nok også skrevet om flere bøker. Men jeg har bestemt meg for å skrive om krim, tre bøker om gangen, i samleinnlegg. Der har jeg et innlegg som ikke er publisert. Og jeg har skrevet om bøkene som er nominert til Sølvkniven, men de kan jeg ikke publisere før etter prisen blir utdelt. Så jeg har skrevet om mer enn det ser ut til. Legger jeg til smakebit-innleggene så har jeg publisert 10 innlegg, og har fire upubliserte.

Jeg har lest:

Romaner:

  • En storm kom fra paradiset – Johannes Anyuru
  • Alt min sønn bør vite om verden – Fredrik Backman
  • Knutby – Jonas Bonnier

1001-bøker:

Krim og thriller:

Fantasy og sci-fi:

Langnovelle:

  • Andre guder – Jørgen Brekke

Barn:

  • The Wonderful Wizard of Oz – L. Frank Baum

Jeg er i tvil om den beste boken jeg leste i mars var De kommer til å drukne i sine mødres tårer av Johannes Anyuru eller After Atlas av Emma Newman. Jeg klarer ikke velge mellom de to. After Atlas skal jeg også skrive om, men først skal jeg prøve å få ned noen ord om Planetfall, som er den første boken i serien. Tjenerinnens beretning var også veldig god, og skal få sitt eget innlegg. Daudmannaland leste jeg på telefonen, og den tror jeg det er bedre å lese som papirbok, så jeg skal gi den et nytt forsøk når biblioteket åpner igjen. Det er en veldig tykk bok.

Statistikken blir som følger:

  • 3 romaner, 3 kriminalromaner, 2 thrillere, 1 langnovelle, 1 grøsser, 2 1001-bøker, 2 dystopier, 1 sci-fi og 1 barnebok.
  • 4660 sider.
  • 11 menn og 5 kvinner.
  • 12 bøker på papir, 4 e-bøker og 0 lydbøker.
  • 2 1001-bøker.
  • 5 norske bøker, 4 fra engelskspråklige land, 6 svenske bøker og 1 opprinnelig på afrikaans.
  • 2 lest på engelsk, resten på norsk.
  • 3 seksere, 5 femmere, 5 firere, 2 treere og 1 avbrutt.
  • 7 jeg har skrevet om (7/16) (Men 2 har jeg kladdet innlegg om)
  • 3 var papirbøker fra biblioteket, 2 e-bøker fant jeg på BookBites, 1 e-bok på eBokBib, 2 var kjøpt og 8 var leseeksemplar.

Jeg har begynt på Song for Eirabu av Kristine Tofte og leser hele tiden nesten, jeg er ganske betatt. Jeg har strevd med samme krimbok en stund, så jeg trengte noe helt annet. Jeg fikk også akkurat bok tre i Planetfallserien i posten. Den heter After Mars og er boken jeg skal begynne på etterpå. I biblioteket mitt er det også mange gode bøker jeg har utsatt og jeg skal prøve å få lest mer av dem. Jeg skal også lese Of mice and men av John Steinbeck som 1001-bok i Elidas lesesirkel.

 

Smakebit ~ Tjenerinnes beretning

Tags

, ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg håper det går bra med deg. Jeg har holdt meg frisk og er veldig takknemlig for det. Det er litt kjedelig å holde seg inne hele tiden, man sånn er det bare nå og vi må bare gjøre det beste utav det. Hver kveld tar jeg meg en tur med hunden min, det er godt å komme seg ut selv om en ikke treffer så mange å snakke med. Jeg får jo lest endel og har dratt frem fra hyllene mine bøker jeg lenge har villet lese. Det er veldig fint. Og så får jeg sett endel på Netflix. I går så vi ferdig serien The Stranger etter en bok av Harland Coben. Den anbefales!

Jeg leser Tjenerinnens beretning (Handmaid’s tale) av Margaret Atwood som boken for mars i Elidas 1001-bøker lesesirkel. Jeg har sett serien og lest tegneserien, så jeg vet hva den handler om. Men det er fint og også få med seg originaltesten. (Den er en dystopi – det vil si at den handler om samfunnet vårt i fremtiden, etter at dårlige krefter har fått overtaket eller at det har vært en krig eller katastrofe.) Som du sikkert vet endret samfunnet seg gradvis og en dag hadde de skapt det Gilead boken handler om. Nå mener jeg ikke å lage en link som ikke er der, men i Norge har det blitt vedtatt en “korona-lov” der Regjeringen kan bestemme ting i full fart uten å spør Stortinget først. I går leste jeg det som er smakebiten og fant ord som kan brukes i dagens situasjon og. Selv om de handler om noe helt annet:

Tjenerinnens beretningDet var da grunnloven ble opphevet. Midlertidig, sa de. Det var ikke engang opptøyer i gatene. Folk satt hjemme om kvelden og så på fjernsyn og prøvde å fatte hva som skjedde- Det fantes ingen fiende å sette fingeern på.

Galgedans av T.H. Håvardsen

Tags

, , , , ,

Jeg har fått Galgedans fra forlaget, men det jeg skriver er kun mine egne tanker.

GalgedansGalgedans er en grøsser skrevet av T.H. Håvardsen (Tor-Håkon Gabriel Håvardsen), som også er forfatteren til boken om livet på begravelsebyrå; En seksti under. Begravelsebyrået har en viktig rolle i Galgedans, men resten av boken er noe for seg selv! Forlaget har merket boken som krim, og jeg synes det er dumt. I etterordet takker forfatteren redaktøren for at hun ga skrekklitteraturen en sjanse. For det er det dette er; grøss, eller skrekk om du vil, og ikke krim. Selv om du vil finne masse mord og en politi som står på for å ta den skyldige. Det er en liten kjepphest hos meg at bøker skal merkes med riktig sjanger, så jeg mener ikke å ta det ut over forlaget. Jeg bare nevner det.

Galgedans handler først og  fremst om Jenny Ness og faren hennes Theodor. Vi møter dem sammen med mor og kone Margareth i et vakkert hus i Viktoriahavn. Forholdet mellom Margareth og Theodor er ikke det beste, men de hangler seg gjennom det. Theodor jobber på begravelsebyrå og Margareth er sykepleier. Jenny vokser opp og det viser seg raskt at hun ikke er som andre barn. Hun blir sendt fra den ene barnehagen etter den andre fordi hun biter. Sånn skikkelig biter og henger fast, og slutter ikke med det selv om hun blir både fire og fem. Hun smiler ikke heller og har et stirrende blikk som skremmer de voksne.

Theodor kan se lite vondt i datteren. Selv ikke da han oppdager at Jenny har tatt livet av naboen, og at hun har et helt skap med døde dyr. Theodor plasserer naboen i en av kistene på jobb som venter på kremasjon og blir på den måten kvitt det belastende liket. Og slik skal det fortsette. Jenny dreper og Theodor vasker og skjuler lik.

Det mest interessante i dette samarbeidet er Theodors indre monolog som forsvarer datteren, og som prøver å rettferdiggjøre det hele. Margareth er fraværende og ikke klar over at Jenny dreper, før en dag da Jenny går løs på henne. Etter det er det bare Theodor og Jenny igjen.

Boken er skrekklitteratur, eller en grøsser som denne sjangeren av og til blir kaldt. Mordene er beskrevet i rike detaljer, og tar en stor del av boken. Så er det opprydding og det å skjule at det var mord. Som også inneholder noen ekle detaljer. Det samme gjør Jennys forhold til likene.

Samtidig er dette en skikkelig underholdende bok. Den er morsom oppi det hele. Det vil si at det går i galgehumor, for en ler til tiden av det groteske. Ideen med å skjule lik på et begravelsebyrå er briljant. Det er ingen som tror at det finnes flere kroppsdeler i kisten enn det som skal være der. Utenom politimannen Tommy. Etter at Jenny dreper partneren hans blir han mistenksom og begynner å overvåke Theodor. Han mister både konen og blir alkoholiker, mens han sitter dag ut og dag inn i bilen og ser på huset til Theodor. Godt er det at han overvåker feil person, og at Theodor klarer å unnvike mistanken.
Helt til en dag …

Galgedans er en spennende og godt skrevet bok som vil gi god underholdning, og uhygge, i påskeferien. Men den anbefales ikke sarte sjeler! Den er en skikkelig god grøsser med mange flotte og humoristiske parti som mest av alt miner meg på eldre bøker av Stephen King.(Bakerst i boken står det at det vil komme to bøker til fra Viktoriahavn og jeg ser frem til ha det vil bli).

Smakebit ~ Slutten

Tags

, , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Denne uken er barnebarnet vårt her. Alle skoler er jo stengt og da er det greit å være litt avlastning. Vi har spilt spill og hatt hjemmeskole og det har vært veldig hyggelig. Han heter Sebastian, og elsker å spille Minecraft. Så endel tid, spesielt mens mannen min har vært på jobb, har Sebastian brukt pc’en min til å spille spill og jeg har lest. I går og i dag har jeg brukt tid på After Atlas av Emma Newman. Bok to i Planetfallserien. Den er helt fantastisk. I morgen skal jeg begynne på Slutten av Mats Strandberg, og så har jeg lyst til å lese Song for Eirabu av Kristine Tofte etterpå.

Jeg har mange uleste bøker i bokhylla mi, så selv om biblioteket er stengt så har jeg mer enn nok å lese. Av en eller annen merkelig grunn driver jeg mot science fiction og dystopier. Det er kanskje ikke så rart slik samfunnet er rundt oss, men om det er det lureste å lese akkurat nå er jeg ikke sikker på. I tillegg til de jeg har nevnt så leser jeg også Daudmannaland av Terje Sander på telefonen og Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood i Elidas lesesirkel. Så det ble mye i samme sjanger på en gang.

Smakebiten skal du få fra Slutten av Mats Strandberg som jeg regner med mange av dere har lest?

SluttenPresidentens tale bekrefter det alle fornuftige mennesker allerede har forstått i sommer. De siste beregningene er gjort. Nå er det ikke lenger noen tvil. Om en drøy måned er det virkelig slutt. Vi har til og med klokkeslett. 16 september, 04.12 om morgenen (svensk tid), kommer kometen Foxworth inn i jordens atmosfære- Luften under den blir ti ganger varmere enn solens overflate. Alt i kometens vei kommer til å bli tilintetgjort allerede før den slår ned utenfor nordvestkysten av Afrika, i nærheten av Kanariøyene.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter


De kommer til å drukne i sine mødres tårer av Johannes Anyuru

Tags

, , , , , , , , ,

De kommer til å drukne i sine mødres tårerDe kommer til å drukne i sine mødres tårer er en dystopi skrevet av svensk-ugandiske Johannes Anyuru. Det er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge. Til tider var den veldig tøff, med tøffe beskrivelser, men det meste var nydelig og slutten helt perfekt. Den ga boken en dimensjon som gjorde at jeg måtte tenke over historien flere ganger. Så dette var en bok jeg kommer til å huske godt og som jeg kan tenke meg å lese om igjen. Den inneholder også meget gode partier, om kjærlighet mellom familiemedlemmer og om kamp for det som er rett. Så ikke tro at dette bare er vond bok.

Vi befinner oss i Sverige i to ulike tider. Et Sverige vi kjenner i dag, og ett Sverige der muslimer og jøder blir satt i konsentrasjonsleire. En krevende del av boken er at tiden ikke er lineær for den ene hovedpersonen. La oss kalle henne Nour. Hun forteller at hun kommer fra fremtiden og ønsker å fortelle historien sin til den andre hovedpersonen. Som er denne bokens forfatter. Passet hennes er belgisk og hun heter i det Annika, men hun snakker svensk, og ikke flamsk, og hevder å være en kvinne fra fremtiden i Annikas kropp.

Jeg tror ikke lenger at tiden er ei rett linje. Jeg tror ikke at denne historien, eller noen historier som et menneske kan fortelle, har bare en begynnelse, men flere. Og ingenting slutter egentlig.

I begynnelsen av boken møter vi en kvinne, Nour, og to menn, Amin og Hamad (Hamad har vært i Syria og blitt radikalisert av Daesh (IS)). De ifører seg bombevester og stormer et foredrag av en karikaturtegner. Han har tegnet en rekke karikaturer av profeten Muhammed, og de vil straffe ham. Her er det klare linjer til karikaturstriden i Danmark. De tar alle som er på foredraget som gisler og skyter rundt seg med maskinpistoler. Hamad blir ganske raskt drept av et skudd fra politiet. Men de andre to fortsetter. Nour oppgave er å filme det som skjer og Amin skal drepe karikaturtegneren. Men idet Amin skal til å bruke kniven på mannens hals prøver Nour å stoppe ham. Hun sier hun husker denne filmen hun lager nå, fra før, og at dette er galt. Fordi Amin ikke stopper det han vil gjøre skyter hun ham. De to var gift, det er han som kaller henne Nour, og det er litt uklart hvorfor hun skyter foruten at hun sier at hun nå husker hvem hun er.

Fortellingen til Nour, om det at hun er fra fremtiden, får henne innlagt på den psykiatriske klinikken Tundra. Det er derfra hun tar kontakt med forfatteren. Han får ark av henne der hun har skrevet sin historie, flere ark hver gang han besøker henne. Hun forteller om et Sverige der muslimer og jøder må underskrive en samfunnskontrakt som sier at de tar avstand fra mange av de tingene som utgjør islam og jødedommen. Hvis ikke er de sverigefiender og havner i Kaningården. En bydel i Gøteborg som er styrt av private sikkerhetsfirma og der de blir behandlet helt forferdelig. Forfatteren bor i denne bydelen i bokens nåtid.

Forfatteren leser om Nour på internett, og i nyhetene, og pusler sammen at Annika konverterte til islam fordi hun fikk en kjæreste fra Marokko. Som syttenåring ble hun kidnappet fra Belgia og satt i fengsel i al-Mima i Jordan. Der ble hun slått, mishandlet og fornedret.

Først og fremst havnet mennesker som var mistenkt for å være terrorister og såkalte “illegale krigere” fra land i den tredje verden, i al-Mima, men også flere europeiske og amerikanske statsborgere ble sendt dit for å bli utsatt for avhørsmetoder som var juridisk og politisk umulige i hjemlandene.

Det var etter hun kom tilbake til Belgia, fra denne leiren, hun hevdet å være Nour. Hun rømte fra foreldrene (hun forstod ikke lenger språket deres) og haiket til Sverige. Der møtte hun Amin på en buss og de ble venner og så kjærester.

Det er så mye her jeg skulle skrevet om. Men for å ta det siste først. al-Mima eksisterer ikke. Men det ligner veldig på Guantánamo. I begynnelsen av boken, før historien begynner, er det også en referanse til Guantánamo. Fangene har ingen rettigheter, de blir slått og straffet uten grunn. I boken blir de fornedret på samme måte som de amerikanske soldatene gjorde i Guantánamo. Husker du det? De kledte fanger nakne og la dem i hauger og tok fornedrende bilder. I fengselet kobler de Nour til en rekke maskiner som hun ikke vet hva gjør, men resultatet er at hun mister seg selv. Hun blir overbevist om at hun er Nour og ikke Annika.

Kaningården i fremtiden består av ulike soner der mennesker bor etter sikkerhetsnivå. Nour bor i begynnelsen sammen med foreldrene sine i et helt vanlig nabolag av Gøteborg. Men etter at de nekter å skrive under samfunnskontrakten blir de flyttet til Kaningården. Moren dør ganske fort, og faren bryter sammen på mange måter. De får servert bare grisekjøtt i denne konsentrasjonsleiren, fordi det er det den er. Vaktene er fra et privat firma og de slår og fornedrer menneskene i leiren etter behag. Det er ingen utvei. Ikke noe håp. De er der til de dør.

Vi lærte om folkemord og sånt på skolen, men det handlet bare om hvor synd det var på dem som hadde blitt rammet av det, ikke om hva som hadde skjedd med dem som drepte, hvordan de hadde ødelagt ordene sine.

Mye av det Nour ønsker å fortelle forfatteren er at dette ligger i Sveriges fremtid. Grunnen til at hun skjøt Amin var at hun husket å ha sett filmen hun lagte i fremtiden. Og at drapet i den brukes som grunn for å opprette konsentrasjonsleirene. Hun trenger forfatterens hjelp til å stoppe utviklingen. Til å få til et annet Sverige i fremtiden enn det Sverige hun kommer fra.

Det er mye å tenke over, småting en kanskje ikke ser på som galt, men satt i system blir det grusomt. Hva tenker en om andre grupper, hvor langt kan en gå i tankene før en automatisk setter de om til handling?

“De kommer til å drukne i sine mødres tårer”, sa Isra. “De som reiser dit for å dø. I neste verden.”

Dette er en vakkert skrevet dystopi. Vakker og svært tankevekkende. Jeg skulle ønske alle leste den, den kommer til å være en bok jeg anbefaler hver gang jeg snakker om bøker. Både fordi jeg likte den så godt og fordi jeg synes den er så viktig. Det er ikke så ofte en finner bøker som treffer en slik i hjertet. Jeg har opplevd det med ulike sjangre, så det er ikke det at boken er en dystopi som er grunnen. Det er mer at den forteller en historie en kan relatere seg til, der en skjønner hva det er forfatteren ønsker å si. Og der en er enig i at det forfatteren forteller er viktig. Og så hjelper det på at boken er godt skrevet. Og at det oppleves som at forfatteren har gjort grundig reserch. Så les, les!

Smakebit på søndag ~ The Wonderful Wizard of Oz

Tags

, ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten

Det blåser og regner ute og da er det bare hyggelig å være inne. Selv om vi stort sett bare er inne likevel i disse korona-tider. Mannen min jobber stort sett alene og kan derfor gå på jobb som vanlig. Men jeg bør holde meg inne og ikke utsette meg for smitterisiko fordi jeg har astma. Mye av det jeg ville ha gått på er stengt, som kirken og biblioteket. Heldigvis har jeg en stor bokhylle med uleste bøker, så jeg går ikke tom for lesestoff. Det er en stor fordel – og jeg håper jeg virkelig skal få lest endel fra den hylla. Men noe Netflix og sånn blir det jo også innimellom.

Jeg så en av dere leste fra The Wonderful Wizard of Oz for ikke så lenge siden og ble inspirert til å begynne på den selv. Jeg har lest en forkortet versjon på norsk for flere år siden, men nå vil jeg lese den “unabridged” engelske versjonen. Jeg har også sett denne som film flere ganger, så det er en historie jeg kjenner. Men jeg hadde lyst til å lese den en gang til. Smakebiten er fra etter huset har blitt flyttet av syklonen og Dorothy drar fra den tørre, grå prærien til det fantastiske landskapet i Oz:

The wonderful wizard of ozThe cyclone had set the house down, very gently – in the midst of a country of marvellous beauty. There were lovely patches of green sward all about, with stately trees bearing rich and luscious fruits. Banks of gorgeous flowers were on every hand, and birds with rare and brilliant plumage sang and fluttered in the trees and bushes. A little way off was a small brook, rushing and sparkling along between green banks and murmuring in a voice very grateful to a little girl who had lived so long on the dry, grey prairies.

 

Krim lest i 2020 #4

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Tre av bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Jærtegn har jeg fått fra Gyldendal, Djevelens yngel av Capitana og Dykket av Vigmostad Bjørke. Den siste, Slakt, har jeg lånt på biblioteket. Disse krim-innleggene er ment å handle om det jeg har lest i år. Men det er en bok jeg leste i fjor jeg ikke har skrevet om, og som jeg synes fortjener å bli nevnt. Det er:

Slakt av Espen Skjerven

SlaktSlakt er lokal krim for meg, jeg bor bare ett par mil lenger sør (for Stavanger), som er hvor politibetjentene Tom Grayston og Dagny Stokka har sin jobb. Forfatteren Espen Skjerven er dommer i Jæren tingrett med bakgrunn som advokat både i Økokrim og Kripos. Så han har bered erfaring fra miljøet han skriver om. Han bor på Sandnes, og er den første krimforfatteren som skriver om dette området. (Så vidt jeg vet). Slakt er forfatterens debut. Hovedpersonen i boken er Tom Grayson, og han har bakgrunn fra Forsvarets spesialstyrker og Beredskapstroppen. Så det er en karakter som har vært i tøffe situasjoner før.

Slakt handler først om en rettsak der en mann er siktet for et ganske så grotesk dobbeldrap. Han blir dømt, men Tom Grayson er ikke enig i hvordan denne saken ble etterforsket, og starter derfor å snuse rundt drapene. Han finner snart en gruppe som driver med prostitusjon. Det er ille nok i seg selv, men etterhvert blir det klart at de prostituerer barn, de er pedofile og overgripere. Det er mange tøffe avsnitt å lese rundt dette, men samtidig skriver Skjerven på en stram og virkelighetsnær måte som gjør at en holder ut. Det er likevel ganske vanlig med politi som ikke vil høre på sjefer, eller her retten, og som mener de selv vet best. Det er nesten så vi venter at det er slik det skal være i en kriminalroman, men jeg er litt lei det.

Tom Grayson har en søster som sitter i rullestol og en mor som gir ham skylden for dette (bilulykke). Han har også to barn i Oslo som han ser alt for lite til. Det er vel mest vanlig at hovedpersonene i en kriminalroman har et konfliktfylt forhold til familien, og ofte evig dårlig samvittighet overfor barna. Slik også med Grayson. I tillegg – og selvfølgelig, skulle jeg nesten sagt, blir disse familiemedlemmene involvert i etterforskningen. Eller rettere sagt involvert av kjeltringene. Dette gjør slutten svært fartsfylt og spennende og ikke minst overraskende, og alt i alt tenker jeg at dette er en god krim jeg kan anbefale.

Jærtegn av Christoffer Carlsson

JærtegnDette ble etterhvert en ganske bra krim, men den var ikke det fra begynnelsen. Jeg tenker det er greit å vite hvis du skal lese den. Den blir bedre.

Forlaget har gitt Jærtegn beskrivelsen; en roman om en forbrytelse. Og det er det den er. I 1994 blir en kvinne drept og huset satt fyr på. Ikke lenge etter blir kjæresten hennes arrestert og dømt for mordet. Han heter Edvard og er onkel til en gutt på åtte som heter Isak. De to har et veldig nært forhold og Isak tilbringer hver søndag sammen med onkelen sin. Når Edvard da blir dømt for mord faller tilværelsen sammen rundt Isak og han vokser opp med bildet av en morder, uten å kunne forstå hva som skjedde. Vi blir kjent med miljøet rundt Isak og med politimannen Vidar. Han har ikke noen ledende stilling i etterforskningen, men er den som snakker med Isak.

Det er i denne delen jeg sliter litt. Vidar og Isak har alternerende kapittel og i hodet mitt har kapitlene med Isak i jeg-form barnestemme. Det er vanskelig å skifte mellom den stemmen og voksenstemmen til Vidar. På tross av alt det groteske får jeg litt barnebokfølelse.

Vi møter så Vidar og Isak igjen ni år senere 2004. Det går ikke så bra med Isak. Han ble mobbet og uglesett. Ikke fordi han er den han er, men fordi onkelen har myrdet noen. En svært urettferdig måte å behandle et barn. Vidar stiller spørsmål ved etterforskningen sånn for seg selv. Men finner ingen gode svar. Så her handler boken om Isak som tror han har det i seg å myrde fordi onkelen kunne det, og fordi bygdedyret så absolutt mener han ikke er like verdifull som andre. Han havner i en del slåsskamper og får noen smådommer.

Den siste delen av boken har handling fra 2017, tolv år senere. Vidar har sluttet som politibetjent og Isak har fått kjæreste og venter barn. En dag forsvinner Isak, og de fleste tenker han har stukket av. Men Vidar klarer ikke helt slippe taket. Jeg likte godt de to siste delene av boken. Den er som en kriminalroman, men også som en fortelling om menneskeskjebner. Så den har en dybde det ikke er vanlig å finne i denne typen bøker. Derfor anbefales den.

Djevelens yngel av Myriam H. Bjerkli

Djevelens yngelDjevelens yngel er tredje bok i Kodal-trilogien. De to første er Lille Linerle og Stella Polaris. Både Mari, som forsvant i den første boken og Stella som hadde hovedrolle i bok to er med i denne boken. Sammen med viktige karakterer i familien og omgangskretsen. Det samme er politibetjentene Håkon Haakonsen og Anders Gullbrandsen.

I Stella Polaris kidnapper Mari lillebroren sin Eivind. I denne boken fyker de bortover veien fra Sandefjord til Kodal da Mari kolliderer med en gutt på sykkel og kjører av veien. De forsvinner over autovernet og langt ned en skråning, hvor de ikke er synlige fra veien. Eivind blir etterlyst og en stor etterforskning blir satt i gang. En eldre gutt som heter Tobias blir også borte, og bare vi vet at Mari har kjørt på ham. Rett bak Mari kommer det en bil med en kvinne som har drukket litt og som snakker i telefonen. Hun kjører også over Tobias og tror det er hun som har drept ham. Derfor putter hun ham i bagasjerommet og gjemmer sykkelen i veikanten. Rett etterpå kommer Stella (fra bok 2) med sin sønn. De ser sykkelen, sønnen vil gjerne ha den og hun tar den med. Da er alle karakterene involvert i samme hendelse.

Djevelens yngel plukker absolutt opp alle trådene fra de to første bøkene og lar ikke noe bli igjen. På den måten er den en fin og selvforklarende kriminalroman. Men jeg synes Lille Linerle, og Stella Polaris var bedre. Bjerkli hadde en nerve da hun skrev om overgrep i ulike former, som mangler i denne oppsummeringen. Nå må du ikke tro boken er dårlig, for det er den absolutt ikke. Men den er ikke helt så god som sine forgjengere. Det er også en bok som er helt avhengig av at du leser de to første hvis du skal forstå alle henvisningene til det som har skjedd før, og hvorfor det også blir begått et mord mot slutten av boken.

Denne anbefales som tredje bok i en trilogi. Fordi den rydder så nydelig opp i alt. Jeg elsker det. Det er så ofte at det ikke skjer, eller at forfatteren glemmer noe han eller hun burde tatt med. Dette er en ryddig og spennende kriminalroman, og anbefales.

Dykket av Frits de Bourg

DykketI omtalen fra forlaget står det at Frits de Bourg er norsk krims best bevarte hemmelighet. Og det var han for meg. Dykket er femte bok om journalisten Nicolay Wolff. Men jeg hadde ikke hørt om forfatteren før nå. Dykket var så bra at jeg har bestilt de fire første bøkene på biblioteket. (Det er det imidlertid ikke så uvanlig at jeg gjør). Så jeg anbefaler at flere leser denne boken.

Nicolay Wolff har tydeligvis slitt med morfin-avhengighet og alkoholisme, men er fri begge deler da han kommer til Holmestrand. (Han er fra Drammen). Jenny Borgelin har ringt og bedt om hjelp. Broren hennes ligger igjen i Oslofjorden, i et vrak fra krigen som er fylt med ammunisjon. Han og faren drev et dykkerfirma og nå da de begge er døde har Jenny overtatt. Kommunen vil ikke hjelpe til å hente opp liket av broren fra vraket, fordi det er for farlig å dykke der på grunn av ammunisjonen. Jenny får Nicolay, etter litt press, til å være med på å hente ut broren. Men rundt dem skjer der merkelige ting.

Enkelte i Holmestrand får bibelsitater i posten. Det samme får Nicolay. Det viser seg at vraket i fjorden er fullt av morfin, som frister Nicolay over evne og han faller tilbake til morfinmisbruk. To jenter er døde, og det foregår noe blant de rikeste og mektigste i kommunen. Nicolay har egentlig nok med seg selv, men han blir for nysgjerrig og setter igang med å prøve å finne ut hvorfor jentene er døde. Hvem har noe med morfinen å gjøre, og hvilke av de rike og mektige er involvert i dette. Nicolay er ikke mørkredd og stiller tøffe spørsmål, men blir derfor også presset tilbake. Til sammen er dette en spennende, og ganske tynn bok, som anbefales.

kriminalitet

Det forheksede fjellet av Etienne Van Heerden

Tags

, , , , ,

Det forheksede fjelletDet forheksede fjellet av Etienne Van Heerden er en roman fra Sør-Afrika, og den første romanen jeg leser som opprinnelig er skrevet på afrikaans. Den er en av bøkene på listen over 1001 bøker du bør lese før du dør. Og mitt valg for februar som lesesirkelbok i Elidas 1001 lesesirkel.

Da jeg skulle finne en “roman fra Afrika” som var Elidas kategorivalg for februar hadde jeg lyst il å lese noe av en forfatter jeg ikke hadde lest noe av før. Det er bare noen få afrikanske forfattere på 1001-bøker listen, og Van Heerden var det navnet jeg ikke hadde hørt om. Nå angrer jeg litt på det, fordi jeg ikke likte denne boken.

Det forheksede fjellet handler om en slekt som heter Moolman. Og heldigvis er slektstavlen tegnet inn i begynnelsen av boken, fordi den eldste gutten i hvert slektsledd heter Abel. Da er det lett å blande dem sammen. Forfatteren kaller dem Stam-Abel, Gamle-Abel, Abel og Tvers-Abel. Og selv om det er Abel og Tvers-Abel som lever i nåtiden, så har forfedrene stor innvirkning på det som skjer. Denne familien er hvit. Men Sønnen til Stam-Abel, Andries – kalt Floors, fikk barn med en svart jente. Og denne delen av familien kalles Skam-familien. De har skiftet etternavn til Riet fordi de vil skape avstand til “hovedfamilien”. Men de bor rett ved siden av hverandre, og i Stam-Abels testamente er det bestemt at de alltid skal ha noe av utbyttet på gården til Moolman-familien, betalt i naturalia. Spesielt for Moolman-familien er at mange av sønnene ikke kan få barn. Så det er egentlig bare en gutt i den siste generasjonen. Han er sønn til den eneste datteren – en svært vakker kvinne, som også er psykisk syk. (Eller muligens utviklingshemmed. De kaller henne Gærne-Tillie).

Det er veldig tørt på Toorberg, som gården heter. Og de borer konstant etter vannkilder. Denne siste gutten, som heter Noah og som blir kalt Dråpen, faller ned i et borehull og sitter fast. (Veldig mange av personene har rare kallenavn – jeg lurer på om de betyr mer på afrikaans og at den meningen går tapt i oversettelsen). De prøver alt mulig for å få opp Dråpen, de graver rundt i den steinharde jorden, de sender ned en kjøttkrok som de prøver å hekte han på og de prøver selvfølgelig med tau. Til slutt, etter flere døgn henter Abel revolveren og skyter Dråpen.

I nåtiden kommer en dommer til Toorberg. Han skal avgjøre om det har skjedd en forbrytelse, eller ikke. Han drar fra person til person for å få vite hva som skjedde rundt borehullet. På den måten ligner boken nesten en krim. (Men bare nesten).

“Hvorfor har man sendt dem hit?” spurte hun. Han trakk på skuldrene om smilte. “Hver dag,” svarte han, “oppdager jeg flere grunner til at de skulle sende meg. Det var en viss episode som vakte lovens oppmerksomhet. Et dødsfall, kanskje mord. Kanskje var noen bare skjødesløs: de skulle ha dekket til hullet, så ikke barn kunne falle nedi. Jeg skal bringe på det rene om det var dolus eller culpa. Skyld eller uaktsomhet – det er det som er jobben min.”

Mye av handlingen forteller om det som har skjedd før. Altså i tidligere generasjoner. I beskrivelsen av forlaget står det at boken forteller mye av Sør-Afrikas historie. Og innimellom får vi vite om frihetskamp og politisk engasjement. Men jeg kan for lite om denne historien fra før, og jeg tror jeg gikk glipp av mye av hentydningene. Jeg fokuserte på familien, eller forholdet mellom de ulike personene og lite på hva de ulike sønnene drev med i byen. En ting jeg fikk med meg er at Stam-Abel fanget faren til den svarte jenta som fikk barn med “Floors” Moolman og dro med ham, bundet til salen, hjem til gården. Han drepte en hel haug svarte i samme episode. Rasismen, eller vi kan vel kalle det apartheid, er bakteppe for hele boken.

Dette var kanskje for fremmed for meg. Jeg har lest bøker fra alle verdensdeler og noe kjenner jeg meg bedre igjen i enn andre ting. Denne boken havnet i den helt fremmede delen. Det var til og med vanskelig å kjenne seg igjen i forholdet familien igjennom. Boken er gitt ut i 1983, men jeg følte hele tiden at jeg leste en historie fra -50 eller -60-tallet. Der kan jeg ta helt feil, men det var sånn det opplevdes. Jeg kan dessverre ikke anbefale denne boken, siden jeg rett og slett ikke likte den. Men som portrett av apartheid innad i en delvis svart og delvis hvit familie var den ok.

Smakebit ~ Jærtegn

Tags

, , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

I dag får jeg endelig sett sesong 11 av Doctor Who. Jeg har ventet lenge på DVD-ene siden sesongen ikke finnes på Amazone Prime enda. Før kunne du se Doctor Who på Netflix, men Amazon tok over rettighetene omtrent samtidig som de lanserte Prime. Jeg har alle sesongene – av den nye Doctor Who på DVD, det vil si fra nummer 9 og fremover. Jeg skulle veldig gjerne sett de gamle sesongene også, men det har ikke vært i kortene enda.

Jeg leser blant annet Jærtegn av Christoffer Carlsson. Jeg har lest de fleste av bøkene hans og likt dem godt. Men denne trengte jeg litt tid for å komme inn i. Handlingen er satt til tre ulike tidsperioder. I den første er en liten gutt også hovedperson, og det var vanskelig å hoppe frem og tilbake mellom hans barnslige stemme og voksenstemmer. Det ga meg litt barnebok følelse – selv om handlingen er grusom nok. Det hjalp etterhvert som han ble eldre.

Politimannen i denne boken heter det samme som mannen min, Vidar. Han filosoferer ganske fint innimellom – her er noe av det han tenker på:

JærtegnEt knytteneveslag løser også en konflikt. I noen minutter.

***

Det heter jo at døden tar en. Men ikke alltid. Noen ganger blir livets slutt også beskrevet som at man blir kalt hjem. Selve veien hjem er ofte en ferd gjennom en tett skog, noen ganger over en eng eller en åpen sjø, men betydningen er den samme: Vi virker en stund på jorden, elsker og sårer og jobber, alt det store og det lille. Og så, når verket skal avsluttes, får man vende hjem og hvile.

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter