Jernulven er den første boken i trilogien Vardari av den norske fantasydronningen Siri Pettersen. Mest kjent for trilogien Ravneringene, med bøkene Odinsbarn, Evna og Råta. Denne nye trilogien er fra det samme universet som Ravneringene, men også helt uavhengig av dem. Hvis du har lest Ravneringene husker du kanskje at det finnes porter der du kan reise til andre verdener, og de finnes også i Jernulven. Så uten at jeg vet det sikkert tror jeg at trilogien Vardari skjer i en annen av de verdene du kan nå gjennom portene. Blant annet blir, i løpet av boken, også Evna en del av historien, og den spilte en stor role i Ravneringene.
Hovedpersonen i disse bøkene heter Juva Sannseyr. Hun er datter av en blodleser som også er en av overhodene i Seidlauget i byen Náklav. Blodlesere er en form for synske kvinner som leser i blod blandet med saltvann. Moren til Juva, Lagalune, har i hele Juvas liv lært henne opp til å bli blodleser. Derfor vet også Juva at mye som disse kvinnene sier er løgn, og at de fleste blodleserne er uten evner. Juva har valgt å bli ulvejeger. Blodet til ulvene trengs for å drive portene i denne verdenen, og sammen med jaktlaget sitt står Juva for mye av dette blodet. Men det finnes også noe som kalles ulvesjuke. Mennesker som får huggtenner som ulvene og som blir gale. Blodet deres kan også drive portene, og de blir jaktet på med den unnskyldningen at innbyggerne i Náklav må beskyttes fra dem. Så finnes det en myte, om Vardari, eller De evige. Noen som gjennom blod har fått evig liv og som er enda farligere enn de ulvesjuke.
Juva er en ung og komplisert kvinne. Hun hater blodleserne og ønsker bare å være jeger. Men da Lagalune klarer å lure henne til å komme hjem en tur blir hennes verden mye, mye mer komplisert. Hele livet har Juva hørt om djevelen, hun har tegnet djevelen og brent tegningene og hun tror hun så ham som liten. Lagalune sier det ikke er sant. Men nå, da Lagalune skal dø sier hun at Juva må beskytte djevelen og ikke la Vardari få ham. Hva er sant i alt dette? Juva er full av frykt, men sterk, og begynner å nøste opp i hva som er sant og hva som er løgn.
Siri Pettersens fantasy er av den kompliserte sorten. Med det mener jeg at hovedkarakterene er sammensatte og kompliserte. De er både gode og ikke fullt så gode. Noen av dem setter sine egne interesser over alt annet. Noen av dem har virkelig vonde forhistorier og reagerer ut fra det, og noen av dem er mer ensidig på den gode eller onde siden. Men det er ikke alltid så lett å få øye på med første blikk hvem som er hvem. Juva har helt tydelig en vond forhistorie, samtidig som hun har en styrke hun selv ikke er klar over. Men hva med Nafraím, som er Vardari, og også en hovedkarakter. Hvilken side står han egentlig på?
Jeg elsket Ravneringene, og jeg elsker Jernulven. Forfatteren skaper en verden for oss som fremstår som ekte, levende og med både geografi, historie, seder, skikker, plante og dyreliv. Karakterene fremstår som de virkelig kunne levd, nesten som de kunne vært naboen (om en drar fra de mest overnaturlige trekkene). Det skaper en spenning i fortellingen som driver deg videre fra kapittel til kapittel, og som gjør det nesten uutholdelig å vente på neste bok i serien. Jernulven er virkelig godt skrevet, med et godt språk, med flere spenningstopper og med en utrolig godt planlagt fantasyverden. Det er fantastisk at vi har fått så god norsk fantasy, en sjelden og meget velkommen gave for både fantasylesere og alle som er glad i en god historie.
Du trenger ikke være en fan av fantasy for å lese Siri Pettersens bøker. Historien i seg selv, med både karakterer og verdensoppbygging, skaper en så god fortelling at den passer også den som har lyst på en god bok. En spennende bok, en bok med interessante karakterer og en bok som drives frem av karakterenes utvikling. I denne boken absolutt Juva, men også flere andre interessante personligheter som dukker opp underveis. Jeg kan ikke egentlig anbefale den nok. Dette er en bok du bare må lese.
Juva trakk i spaken og hørte armbrøsten slå seg ut med et betryggende knepp. Hun støttet skjeftet mot brystet, klar til å reagere. Lyttet.
There was a beautiful girl that could sing, who somehow lost her voice forever on the terrible day when Eric fell asleep. He had been dreaming ever since.
“Because, you see, everything you know about the way this universe works is correct—except for the little problem that this isn’t the only universe we have to worry about. Information can leak between one universe and another. And in a vanishingly small number of the other universes there are things that listen, and talk back—see Al-Hazred, Nietzsche, Lovecraft, Poe, et cetera. The many-angled ones, as they say, live at the bottom of the Mandelbrot set, except when a suitable incantation in the platonic realm of mathematics—computerised or otherwise—draws them forth. (And you thought running that fractal screen-saver was good for your computer?)”
Perphaps it was a tired thing, all the references the world has already made to the Ptolemaic Royal Library of Alexandria. History had proven the library to be endlessly facinating as a subject, either because the obsession of what it might have contained was bound only by the imagination or because humanity longs for things most ardently as collective. All men can love a forbidden thing, generally speaking, and in the most cases knowledge is precisely that; lost knowledge even more so. Tired or not, there is something for everyone to long for when it comes to the Library of Alexandria, and we have always been a species highly susceptible to call of the distant unknown.
Jeg kan aldri være alle menneskene jeg vil og leve alle alle livene jeg vil. Jeg kan aldri tilegne meg alle ferdighetene jeg vil. Og hvorfor vil jeg det? Jeg vil leve og føle alle nyangser, tone og variasjoner av psykisk og fysisk erfaring som er mulig i livet mitt. ~Sylvia Plath.
Pattenmaster serien; 
Anyanwu heter nå Emma og leder en koloni av sine egne etterkommere. Hun og Doro har inngått en avtale som sier at hun skal få bestemme over sine egne, mens Doro innimellom kommer innom for å bli far til noen barn eller for å koble sammen to han vil skal få barn. Samtidig har Emma og Doro et fysisk forhold i disse periodene. Mange av etterkommerne til Emma og Doro er nå telepater. De fleste har evnen til å bli det, men bare noen av dem går gjennom en periode som gjør dem aktive telepater. De aktive har den egenskapen at de ikke klarer være sammen med andre telepater, heller ikke klarer de ta seg av barn. Så barna blir fostret opp av de som ikke går gjennom den forvandlende perioden. Et av barna til Doro; Mary, er på vei til å bli en aktiv telepat. Hun elsker Doro, og har et fysisk forhold til ham. Men da hun viser tegn på å bli en aktiv telepat bestemmer Doro at hun skal gifte seg med en annen aktiv telepat. Det har ikke noe å si hva hun eller denne mannen, som heter Karl, tenker eller vil. De vet at Doro vil drepe dem hvis de ikke adlyder.
I Clay’s Ark har vi kommet til 2021, som ville være en stund inn i fremtiden for en bok som er gitt ut i 1984. Menneskene lever nå i enklaver for å beskytte seg mot drap, innbrudd og gjenger. Det er nesten umulig å kjøre ut av byene uten å bli angrepet av forskjellige grupper som lever av kriminalitet, for eksempel det som heter «bil-familier». Normader som lever av å angripe andre biler og trailere og som bor i bilene. Allikevel har Blake tatt med seg de to døtrene Rane og Keira på en kjøretur gjennom Nevada. Parallellt leser vi historien til Eli (Elias), som var en av astronautene på romskipet Clay’s Ark. Et romskip som har kommet tilbake til jorden og krasjet i ørkenen. Eli (og resten av astronautene) ble smittet av en utenomjordisk mikroorganisme på den planeten de besøkte, men bare Eli overlever. Eli klarer å komme seg til en familie som bor ute i ørkenen og smitter dem. Denne familien består av tre generasjoner, og bare to av døtrene overlever sykdommen. Denne sykdommen lever sitt eget liv, den tar over kroppene og driver dem til å formere seg, samtidig som den gir dem overnaturlig styrke, hurtighet og sanser. Eli har vært mange ganger ute ved veien og plukket opp andre som han legger til familien, og nå er det Blake og døtrenes tur.
drar for å unslippe sykdommen som nå har fått navnet Clayark. Den har nå spredd seg til hele verden. Halvparten av dem som er smittet har dødd, og den andre halvparten blir foreldre til en ny rase, dannet av en kombinasjon av menneskelige egenskaper og utenomjordiske egenskaper. Hovedpersonen i denne boken er Alanna. Hun er kidnappet av en gruppe utenomjordiske vesner kalt Tehkohn. Boken begynner midt i redningsaksjonen, og følger Alanna både fremover i tid, men også med flashbacks av hva som skjedde tidligere. Vi er hjulpet i å forstå med flashbacks også fra andre karakterer. Gjennom disse tilbakeblikkene lærer vi å kjenne Alannas bakgrunn.
har utallige barn. Og at han selv måtte drepe sine egne søstre og brødre for å bli den som skulle holde mønsteret. Så går fokuset til Tayal. Han har akkurat fullført skolen hvor han har blitt en sterk telepat. Samfunnet av telepater er nå styrt av Rayal, men under ham finner vi Housemasters, som er overhode for sin egen enklave. Under der igjen finner vi ulike klasser med ulike ansvar og rettigheter og nederst slavene, eller mutes. Tayal har blitt på skolen så lenge han kunne for å vente på å få bli lærling under en Housemaster. Da Joachim kommer for å tilby han å bli lærling tar han med seg sin kone og flytter. Men rett etterpå gir Joachim ham til Coransee, et svik han ikke helt kommer over. Coransee sier Teyal kan få bli lærling hvis han får «innprogramere» i ham noe som gjør at han må adlyde. Teyal sier nei, og som straff blir han sjef over slavene. Der møter Tayal Amber, som er healer for Coransee. Det blir raskt klart at Coransee og Teyal er de to sønnene Rayal snakket om i begynnelsen.
andre guttene og for å vise at han er mye sterkere enn den andre gutten tilkaller han en død person. Men i portalen som åpner seg kommer det også inn en skygge. Ettersom Spurvehauk slapp den inn, er det også hans skikkelse skyggen vil overta. Og Spurvehauk må foreta en lang, lang reise for å overvinne skyggen.
klarer Spurvehauk å sette henne fri.
hans. Men i tillegg til disse fire bøkene er det også utgitt to novellesamlinger fra samme univers; Tales from Earthsea og The Other Wind. De skal jeg lese på engelsk (de er ikke oversatt). Jeg har hatt disse bøkene på leselisten i evigheter og er glad jeg valgte å lese dem. Selv om bøkene er korte og derfor ikke heller inneolder lange utlegginger, så treffer de i sin enkelthet hjertet mitt som er så glad i fantasy.
Tidshjulet dreier, aldre kommer og går, etterlater minner, minner blir legender, legender svinner hen i myter, og selv om mytene er for lengst glemt når Alderen som var opphavet, igjen ruller frem. I en Alder, av noen kalt Den Tredje Alder, en Fremtidens Alder, en Svunnen Alder, reiste det seg en vind i Tåkefjellene. Vinden var ikke begynnelsen. Det finnes ingen begynnelse og ingen slutt når Tidshjulet dreier. Men det var en begynnelse.
I am