• Bøker i minnebanken
    • 2023
    • 2022
    • 2021
    • 2020
    • 2019
    • 2018
    • 2017
    • 2016
    • 2015
    • 2014
    • 2013
    • 2012
    • 2011
    • 2010
    • 2009
  • Forfatteroversikt
  • 1001 bøker
  • Leseutfordringer
  • Arkiv
  • Om meg

Betraktninger

~ tanker om bøker

Betraktninger

Tag Archives: Simon Stranger

Smakebit ~ Leksikon om lys og mørke

19 søndag aug 2018

Posted by astridterese in Boktema

≈ 10 Comments

Tags

Henry Rinnan, leksikon om lys og mørke, Simon Stranger, smakebit på søndag

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Det er atter søndag, men nå det som føles som den første høstsøndagen. Det regner ute og skolen er i gang. Jeg liker høsten, ikke minst fordi været gir gode lesedager.

Jeg må lese ferdig ett par bøker jeg begynte på i ferien, men etter det skal jeg begynne på Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger. Bøkene hans er virkelig gode, så denne gleder jeg meg til. Den handler om Henry Rinnan som var norsk nazist under andre verdenskrig og smakebiten kommer fra begynnelsen:

A for anklagen.

A for avhøret.

A for arrestasjonen.

A for alt det som skal forsvinne og gli inn i glemselen. Alle minner og følelser. Alle eiendeler og gjenstander. Alt det som har utgjort rammene for et liv.

An InLinkz Link-up



 

Smakebit ~ Barsakh

25 søndag feb 2018

Posted by astridterese in Boktema

≈ 25 Comments

Tags

barsakh, båtflyktninger, Simon Stranger, smakebit på søndag

Barsakh er første bok av tre (de neste er Verdensredderne og De som ikke finnes) som delvis henger sammen. De er ungdomsbøker skrevet av norske Simon Stranger og oversatt til flere språk. Jeg har lest Barsakh før, men har den med i dag fordi den er pensum på skolen og jeg derfor skal lese den om igjen. Linken på tittelen fører til innlegget jeg har skrevet om alle tre bøkene. Men jeg skal gjenta det viktigste av handlingen i Barsakh her.

Hovedpersonen i alle tre bøkene er Emilie. Vi møter henne i Barsakh hvor hun er på ferie på Gran Canaria med foreldrene og lillebroren Sebastian. Emilie holder på å utvikle spisevegring og hun lurer og lyver for foreldrene om hvor mye mat hun spiser. Samtidig løper hun så mye hun kan for å få brukt opp kalorier. En dag hun er ute og jogger ser hun en båt som dupper i havet utenfor en bortgjemt strand. Ombord er flyktninger fra Afrika. De som er igjen av den gjengen som forlot Afrika. Emilie hjelper dem i land, kjøper mat til dem og gjemmer dem i et hus. Blant guttene i båten er Samuel fra Ghana. Han og Emilie blir venner og løper avgårde sammen da politiet kommer. Før Emilie drar hjem gir hun Samuel en lapp med adressen sin.

Smakebit på søndagSmakebiten er fra da Emilie finner båten:

<a href="https://pixabay.com/users/antriksh/">antriksh</a> / PixabayEn båt.
En liten, skrøpelig trebåt, fylt til randen med mennesker. Afrikanere. Akkurat som på bildet i avisen.
De var ikke mer enn femti meter fra land, likevel lå de fleste av dem urørlige mens båten langsomt drev innover. Et hode stakk opp over ripa. En gutt på omtrent hennes alder hadde fått øye på henne og vinket inn mot land.

Og Samuels perspektiv:

Båten drev sakte innover. Samuel hevet hodet over kanten for å se hvor de var. Først så han bare klippene, sandstranden og bølgene som skummet inn mot land. Så fikk han øye på henne. En ung, europeisk jente med moderne, tettsittende treningstøy. Akkurat som på tv. Endelig. Endelig var de fremme.
Ved siden av ham lå alle de andre flyktningene med øynene lukket. Tørre lepper. Hvor mange dager hadde de ligget slik? Hvor lenge var det siden sist noen av dem hadde spist eller drukket noe? Det burde vært et eget ord for noe så idiotisk: å være omgitt av vann på alle kanter, men likevel holde på å tørste i hjel.

An InLinkz Link-up


Smakebit på søndag 16. august

16 søndag aug 2015

Posted by astridterese in Boktema

≈ 41 Comments

Tags

det som en gang var jord, Simon Stranger, smakebit på søndag

Smakebit på søndagDet er slutt på sommerferien, for noen, søndag og på tide med et nytt smakebit på søndag innlegg hos Flukten fra virkeligheten. Jeg skriver «for noen» fordi jeg ikke har vært på ferie enda. Men nå er det bare 14 dager til.

Smakebiten min i dag kommer fra Simon Stangers nye roman Det som en gang var jord som jeg skrev om i går HER. Jeg klarer ikke bli ferdig med den og tenker mye på ulike avsnitt. Den handler om okkupasjon og noen menn som graver en tunnel under muren og til landet på den andre siden og om flyktninger. Men i dag skal jeg dra frem et avsnitt som jeg ikke tok med i omtalen min. Jeg skrev at jeg synes Stranger er god på å formidle følelser mellom mennesker, men jeg tok ikke med noe eksempel på det. Så nå skal du få det eksempelet her istedenfor:

Det som en gang var jordSå ensomt kan ekteskapet være: som den plutselige, beklemmende stillheten ved frokostbordet på en lørdag uten planer. Eller det klumsete forsøket på et kjærtegn som ikke besvares med annet en et kjølig smil i badespeilet. Eller som nå, idet Mikael ligger våken i sengen og lytter til Miriams pust, uten å være sikker på om hun virkelig sover, eller om hun bare later som for å være i fred.

Fra forlaget:

Byen er okkupert, og rundt den er det reist en mur. Bare et minimum av matvarer slipper gjennom. Det finnes ingen veier ut eller inn, bortsett fra én.

I all hemmelighet jobber Mikael med å grave ut en tunnel til den andre siden. Doktorgraden hans er det ingen som har bruk for, men han kan grave, og han kan bære.

Når tunnelen åpner, blomstrer byen på ny. Befolkningen har mat å velge mellom, og Mikael finner igjen spor av glede i blikket til Miriam og Isak, hans kone og deres åtte år gamle sønn. Kanskje kan kjærligheten mellom dem likevel reddes.

Håpet om å komme vekk og starte på nytt vekkes, men idet muligheten åpner seg, må også Mikael ta et valg som bryter med alt han står for.

Men finnes det egentlig valg i situasjonen han befinner seg i?

Det som en gang var jord beskriver en verden ikke langt fra vår egen. Det er en bok om ikke å gi slipp, om lengselen etter det tapte, og om å holde håpet levende, selv i det mørkeste mørke.

Det som en gang var jord av Simon Stranger

15 lørdag aug 2015

Posted by astridterese in Bøker, Romaner

≈ 8 Comments

Tags

det som en gang var jord, flyktninger, forsyningstunnel, krig, norske romaner, okkupasjon, Simon Stranger

Det som en gang var jordDet som en gang var jord er den nyeste romanen til Simon Stranger. Han har vist et sterkt og økende engasjement for flyktninger i romanene sine. Noe som kom sterkt til syne i ungdomsbøkene Barsakh og De som ikke finnes. Denne gangen handler det om et okkupert område og en tunnel som graves under jorden.

Jeg leste denne romanen for noen dager siden, men da jeg prøvde å sette meg ned og skrive om den, klarte jeg det ikke. Det handler om følelser denne romanen vekket i meg. Jeg har en god venn som kom til Norge som mindreårig etter å ha flyktet gjennom hele Europa. Jeg har ikke spurt han om å få dele historien hans, så det kan jeg ikke gjøre. Han krysset den norske grensen i 2009 og fremdeles trenger han å snakke om flukten, og alt jeg kan gjøre er å lytte. En av de tingene han sier som har bitt seg fast i meg er «Det er så mange folk på veien». Med det mener han at det er flyktninger på vei fra et land til et annet over hele Europa. Han forteller om en park i Paris som er så full av flyktninger, papirløse flyktninger, at det er kamp om plass til å sove. Det er ungdomsromanen De som ikke finnes som handler om disse menneskene, men du finner også en flyktninger i Det som en gang var jord.

Så for å gå tilbake til det jeg tenker om denne nye romanen. Vi møter Mikael, Miriam og Isak. De var en gang en vanlig familie i et vanlig land og hadde gode jobber på universitetet. Men så skjer det en okkupasjon, universitetet blir stengt og de blir flyttet til et hus utenfor byen. De finner seg jobb, men tjener ikke mye, og det er heller ikke mye å kjøpe i butikkene. Okkupasjonsmakten holder igjen forsyningene. Mikael bestemmer seg for å være med på å grave en tunnel under muren og til nabolandet, for der å kunne handle mat og andre livsnødvendige varer. Etter at tunnelen er ferdig forsyner de også butikkene. Men det å se landet på den andre siden vekker en lengsel i Mikael etter å flykte.

Med det samme vekker denne romanen tanker om Gaza og okkupasjonen det. Det er vel det området jeg først tenker på når jeg tenker på forsyningstunneler under jorden. Men romanen definerer ikke hvor okkupasjonen foregår og den kan også være en fremtidig okkupasjon. Dette er en kort, men som jeg tidligere nevnte, en meget sterk roman, som vekker et sinne og en fortvilelse over hvor urettferdig verden er. Samtidig er dette en umiskjennelig Stranger roman. Jeg har lest alt det han har skrevet og kjenner igjen måter å beskrive ting på fra mnem. For eksempel beskrivelsen av da Mikael løper gjennom et område som har blitt bombet og vi «får se» mer av omgivelsene enn andre forfattere ville lagt inn:

Mikael fortsetter over enda en sammenrast bygning, tråkker over restene av en kjøkkenvegg, med hvite fliser og smadrede skap … Han klatrer over liket av en tykk dame i sort skjørt, og klyver over et veltet badekar før han kommer ned til veien igjen.

Jeg liker denne måten å legge inn detaljer i hendelsesforløpet og anbefaler at du leser mnem hvis du også kan se det vakre i detaljer. Jeg synes også Stranger er dyktig til å beskrive det som skjer mellom mennesker. Igjen er det detaljene som blir trukket frem og som gir gjenklang i følelser. Men også naturen, verden, spiller en rolle. Romanen slutter slik:

For alt som lever er som en bølge som stiger opp fra bakken før det synker sammen, smulder opp og forsvinner.

Vakkert, lyrisk og tankevekkende.

Det er ingen hemmelighet at når du har lest helt hit så forstår du at jeg elsker boken. Det er en stund siden en bok rørte meg sånn at jeg måtte jobbe med meg selv for å klare å skrive om den. Den er en roman en husker, en roman en bærer med seg. Og, håper jeg, en roman som gjør mennesker mer opptatt av dem som er på flukt. En roman som gir deg lyst til å hjelpe, til å gjøre en forskjell.

Det som en gang var jord har jeg fått av Tiden forlag

En fremmed i verden av Simon Stranger

13 onsdag aug 2014

Posted by astridterese in Bøker, Norske romaner

≈ 10 Comments

Tags

adopsjon, adoptert, apartheid, Cape Town, en fremmed i verden, norge, Simon Stranger, sør-afrika, sykdom

En fremmed i verden er skrevet av den norske forfatteren Simon Stranger. Jeg har lest alt han har skrevet til nå, og det er trygt å si at han har tatt plass blant mine favorittforfattere. Stranger har en særegen måte å skrive på. Ungdomsromanene hans er veldig politiske og de to tidligere voksenromanene har vært kjennetegnet av at de er satt sammen av mange fortellinger. I En fremmed i verden møtes disse to. Romanen er politisk og den er et lappeteppe.

En fremmed i verdenDet er vanskelig å fortelle deg hva romanen handler om fordi den inneholder så mange fortellinger. En del handler om Stranger selv og er enkelte ganger sterkt personlig, den forteller om faren hans, om en seiltur over Atlanteren og et besøk i Sør-Afrika. Samtidig følger vi Jan van Riebeeck som kom til Sør-Afrika i 1651 for å etablere en handelsstasjon og to ungdommer, Adele og Noah, som er fra Cape Town og har en spesiell tilknytning til slumbyen Khayelitsha. Den handler om apartheid, om slaver og om Nelson Mandela. Og om Adele som er aktiv i kampen til ANC.

Stranger sier selv;

I dette nye romanprosjektet ville jeg følge en ide jeg hadde fått mange år tidligere: å skrive en roman som gikk fra person til person, bare gjennom nærhet i tid eller rom. En bok med en lang rekke avsporinger, som stadig vendte tilbake til hovedhistorien, om en adoptert gutt i Cape Town.

Romanen handler på mange måter både om Sør-Afrika og Stranger. Han forteller at han besøkte de ulike stedene han skriver om og det føler jeg i teksten hans. Han sitter ikke på den andre siden av jorden og skriver om noen han aldri har sett. Han har også intervjuet Tomm Kristensen om hans arbeid som utenrikskorrespondent i Sør-Afrika.

Far til Stranger blir syk og det er touch and go i en periode. Stranger reiser hjem fra Karibien, der han er på seiltur, for å sitte ved sykesengen. Det blir noen tøffe måneder for hele familien. Samtidig forteller Stranger at faren er adoptert og han skriver om de biologiske besteforeldrene. I glimt får vi også møte en yngre Stranger som tar på seg all verdens elendighet. Og som tror at han må føle det de som har vondt føler (barn som sulter, ofre for krig osv) for å ta ansvar.

Stranger sier noe om den puslespill- eller lappeteppeeffekten du finner i romanen;

At hvert menneske eier en bit av verden som bare de kjenner til, og at den som vil lære noe, må sette sammen det enorme puslespillet virkeligheten utgjør.

Og han siterer forfatteren Torgny Lindgren;

Vi kan aldri huske noe slik det var. Livet er en strøm, men minnene finnes bare som brokker. Som splintrede biter. og det vi gjør når vi erindrer, er å sette sammen bitene ved å fylle ut mellomrommene. Dikte inn alt som er borte.

Apartheid blir tydelig i delen om Cape Town og Sør-Afrika. Jan van Riebeeck etablere den første europeiske kolonien i Sør-Afrika. Han møtte flere innfødte, og selv om han hadde fått beskjed om at de ikke skulle bruke slaver, forandrer han, og resten av kolonien seg, etter utallige sammenstøt med de innfødte. Stammene som var der før europeerne kom mente at de tok beitemark fra dem og europeerne mente at de hadde all rett i verden til å gjøre som de ville. Senere møter vi Nelson Mandela og ANC. Passiv motstand inspirert av Gandhi gikk etterhvert over til å bli voldelige demonstrasjoner og bomber. Vi kjenner historien og vet at Sør-Afrika ga slipp på sin apartheidtid, men Stranger forteller om hvordan det er å være der nå. Om at du blir servert og betjent av svarte mennesker og at det er vanskelig å ikke gli inn i en koloniherre rolle.

Dette er en sterk, levende, personlig og spennende roman. Du svever fra den ene fortellingen til den andre, blir utålmodig når du må vente på at den fortellingen du følgte skal fortsette men blir så raskt oppslukt av neste fortelling. Det er en skattekiste av lærdom, tanker og lys på hva du selv mener. Hvor engasjert er du? Bryr du deg? Ikke nødvendigvis om Cape Town, som er det Stranger skriver om. Men om hvordan verden fungerer, hvor rettferdig er det egentlig at vi sitter her med alt vi trenger innen rekkevidde? Stranger spør ikke egentlig disse spørsmålene, men det skinner gjennom teksten hans og man må ta et standpunkt.

Jeg har før skrevet om andre av bøkene hans; mnem, Den veven av hendelser vi kaller verden og ungdomsbøkene; Barsakh, Verdensredderne og De som ikke finnes i et samleinnlegg.

3 ungdomsbøker av Simon Stranger

25 onsdag jun 2014

Posted by astridterese in Barn/Ungdom

≈ 10 Comments

Tags

afrika, barnearbeid, barsakh, båtflyktninger, de som ikke finnes, flukt, flyktninger, ghana, kakaoplantasjer, klesproduksjon, norge, papirløse, Simon Stranger, sweat-shops, ungdomsbøker, verdensredderne

Jeg har lest Barsakh, Verdensredderne og De som ikke finnes. Alle tre er ungdomsbøker skrevet av den norske forfatteren Simon Stranger. Stranger er, blant annet, også forfatter av en av mine favorittbøker, mnem, og Den veven av hendelser vi kaller verden som jeg også har skrevet om. Barsakh ble gitt ut i 2009, Verdensredderne kom i 2012, mens De som ikke finnes kommer ut i august dette året.

BarsakhHovedpersonen i alle tre bøkene er Emilie. Vi møter henne i Barsakh hvor hun er på ferie på Gran Canaria med foreldrene og lillebroren Sebastian. Emilie holder på å utvikle spisevegring og hun lurer og lyver for foreldrene om hvor mye mat hun spiser. Samtidig løper hun så mye hun kan for å få brukt opp kalorier. En dag hun er ute og jogger ser hun en båt som dupper i havet utenfor en bortgjemt strand. Ombord er flyktninger fra Afrika. De som er igjen av den gjengen som forlot Afrika. Emilie hjelper dem i land, kjøper mat til dem og gjemmer dem i et hus. Blant guttene i båten er Samuel fra Ghana. Han og Emilie blir venner og løper avgårde sammen da politiet kommer.

I Verdensredderne følger vi Emilie i Norge. Hun er blitt ett år eldre, går på skolen og er litt untitledsmåforelsket. Samtidig møter hun Antonio som klistrer merker over strekkoden på noen T-skjorter. Der finner hun linken til Verdensredderne og lærer om barnearbeid i Bangladesh. Hun leser om fabrikker som bruker barn til arbeidere, fabrikker hvor arbeiderne blir sperret inne mens de jobber og ikke får gå på do, og alt dette gjør sterkt inntrykk på henne. Hun velger å bli medlem i Verdensredderne og blir etterhvert godt kjent med Antonio og vennene hans. Hun blir også med på aksjoner mot barnearbeid, kakaoproduksjon og kyllingoppdrett.

I De som ikke finnes møter vi igjen Samuel. En dag sitter han på utsiden av vinduet til Emilie og hun blir i tvil om hva hun skal gjøre. Men mesteparten av boken forteller om veien Samuel må reise og hva han må igjennom for å nå frem til Emilies vindu.

Alle tre bøkene forteller om urett i verden. Om flyktninger og hva de egentlig har gått gjennom før de kommer hit til De som ikke finnesoss. Om hvem som lager klærne vi går med. Mobilene og pc’n våre. Hvordan de egentlig har det hver dag når de går hjem fra arbeid, om redsel, tvang og utnytting. Om hvem som får bli og hvem som ikke får bli. Om de 18 000 papirløse menneskene som bor midt i blant oss og som vi ikke ser. De er sterkt politiske. Det same er barneboken til Stranger; Gjengangere. Det er tydelig at Stranger har sterke meninger og synes det er viktig å formidle til barn ulike uretter i verden. Jeg synes det er veldig bra, det er så fint at noen våger.

Bøkene er så sterke at det er som jeg ikke klarer å ta dem innover meg. Historien i Barsakh minte meg på boken Little Bee; om en jente som flykter fra Nigeria. Samtidig som vi har et mottak der jeg bor og jeg omgås flyktningene derfra både på jobb i biblioteket og i kirken. Det var på en måte en kjent historie. Jeg visste om båtflyktningene og at de ofte blir sent tilbake. Verdensredderne forteller om barnearbeid og umenneskelige forhold på klesfabrikker og kakaoplantasjer. Jeg er veldig opptatt av gjenbruk og en av grunnene er nettopp at mennesker der ute lider for at jeg skal kunne svinge meg i «siste nytt». Jeg prøver å unngå butikker jeg vet ikke vil eller kan svare på hvor tingene deres kommer fra. Men som Stranger sier i slutten av boken; Det er nesten umulig å klare å unngå alt som er laget på denne måten, fordi de ulike konsernene ikke vil svare på hvem som er deres underleverandører og man ikke kan få sendt representanter og journalister til å undersøke.

De som ikke finnes ble kanskje den sterkeste boken for meg. Som sagt har jeg mye med flyktninger å gjøre. Men jeg møter ikke på dem som er papirløse, som har blitt smuglet hit eller som har rømt fra mottak. Historien til Samuel er så sterk at den er kvalmende. Den er umulig å ta inn over seg og en klarer ikke bære at mennesker har det sånn. Samtidig ser vi skjebner som ligner hans eller som har det helt forferdelig grusomt på andre måter, på TV og i avisene hver dag. Det er nok til å rive sjelen ut av en. Jeg støtter hjelpearbeid i Russland og stiftelsen vi deltar i har mottoet Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Vi har flere fjernadoptivbarn og vi prøver å leve uten et stort forbruk. På den måten prøver vi å hjelpe noen. Men Stranger klarer likevel å få meg til å ønske jeg kunne gjort mer.

De som ikke finnes har jeg fått av Cappelen Damm. Barsakh og Verdensredderne har jeg lånt på biblioteket.

Den veven av hendelser vi kaller verden

18 onsdag jun 2014

Posted by astridterese in Bøker, Norske romaner

≈ 10 Comments

Tags

atom, barkash, Bergen, cookøyene, den veven av hendelser vi kaller verden, en fremmed i verden, hydrogenatom, kina, krusedullen, Mnem, norske romaner, paris, Simon Stranger, verdensredderne

Jeg må si noen ord om boken Den veven av hendelser vi kaller verden av den norske forfatteren Simon Stranger. Grunnen til at jeg leser den er at jeg ble så utrolig begeistret for romanen mnem som Stranger ga ut i 2008. Vi hadde alle bøkene hans på biblioteket så jeg tok dem med hjem for å se nærmere på dem. Først leste jeg billedboken Krusedullen, så ungdomsboken Barsakh før turen kom til Den veven av hendelser vi kaller verden. Jeg skal også prøve å skrive om Barsakh, men venter nok til jeg har lest Verdensredderne, som handler om de samme personene som Barsakh.

Den veven av hendelser vi kaller verdenDen veven av hendelser vi kaller verden handler om et hydrogenatoms reise gjennom 1000 år. Vi møter det først i en isbre på Grønland i år 736 og følger det gjennom ulike historier til Cookøyene i Stillehavet i 1998.

Det fantastiske ved måte Stranger løser denne reisen på er at han lar hydrogenatomet smelte sammen med noe han fortsetter å fortelle en historie om. Vi har en evnukk som flykter fra Den forbudte by på 1600-tallet. Hydrogenatomet er da en del av arket han skriver et siste brev på. Og som også forteller om hvem han er, hvordan han ble evnukk og om hvorfor han flykter og hva han skal. Gjennom planter og vann og andre ting flytter så atomet seg til den neste fortellingen. En av de vakreste er om et utviklingshemmet barn som hører musikk for første gang (utenom den om evnukken) og den om mannen som er forsker på Cookøyene.

Mellom disse ulike fortellingene er det også korte faktatekster om atom, hydrogen osv. En av dem ga meg et bilde jeg bærer med meg;

(…) men så, hvis atomene nesten utelukkende består av tomrom, hva er det da som gjør at vi opplever ting som harde? Eller enda mer dramatisk, hva er det som gjør at vi ikke bare faller gjennom bakken, oppløses, forsvinner?
Svaret er hastighet. Elektronene i atomet svirrer rundt atomkjernen flere milliarder ganger i sekundet, en hastighet så stor at atomene oppleves som solide, omtrent som en vifte.Tenk på det: Du kan løfte øynene dine opp fra papiret og se rundt deg, og så kan du tenke at alt rundt deg, et bord, et tre eller din egen arm, at alt sammen er i enorme hastigheter, at alt dette som tilsynelatende ligger i ro, i virkeligheten er satt sammen av milliarder av små vifter (…)

Er det ikke et vakkert bilde, og en vakker måte å se ting rundt seg på? Men enda vakrere er mange av Strangers setninger. Han formulerer tanker, følelser og omgivelser både levende og fantasifullt. Som det var med mnem er også mitt eksemplar av denne boken full av lapper satt inn på steder med spesielt minneverdige setninger eller bilder. Et eksempel på det er  brevet evnukken skriver mens han er på flukt. Det begynner slik;

Ling. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver til deg nå, eller hvorfra jeg får styrke til overhodet å skrive, men likevel skriver jeg, min kjære, likevel stryker jeg penselen mot arket for å fortelle, fortelle deg en historie slik at du kanskje vel forstå, eller kanskje for at jeg selv skal forstå, og kanskje for at noen en gang i en fjern fremtid, i ettertidens lys, kanskje vil se sammenhengene, meningen som må ligge bak dette et sted. Som jeg knuger meg til håpet om at finnes.

Gjennom hele romanen fremheves også sammenhengen i ting. Både fra det at atomer flytter seg fra et sted til et annet hele tiden og dermed knytter dem sammen i en sammenheng til det at alt har sin påvirkningskraft. (Spesielt selvfølgelig oss mennesker). Noen ganger forteller også Stranger om ting som skjer samtidig og som også skaper viktige og fascinerende bilder. En mann faller ned fra en mast på en seilbåt, og så står det;

Samtidig glipper sigaretten ut av kapteinens hender og faller mor dørken. Samtidig slamrer et vindu igjen og knuser i et steinhus i Bolivia.
Samtidig lander en hunnmygg på et stille vann i Finland så de lange beina skaper en bulk i vannhinnen.

Det er bare en ting jeg ikke liker i denne romanen og det er en fortellerteknikk Stranger bruker et par steder i boken. Istedenfor å forteller historien selv henvender han seg direkte til leseren og skriver at hvis du hadde, eller hvis noen hadde og det ødelegger litt for selve fortellingen. Det hadde vært bedre om han fortalte på «vanlig» måte. Nå har jeg jo lest romanen Stranger ga ut etter dette og der er den fortellerteknikken ikke til stede, så jeg håper han har gått bort fra den. Jeg skal gi deg et eksempel på hva jeg mener;

Hvis noen hadde sett han gå disse turene, ville personen antagelig bare ristet på hodet og tenkt at her er enda en skrulling, de fleste ville kanskje gjort det, men kanskje hadde du blitt nysgjerrig. Kanskje hadde du gått med posten, eller jobbet på Cafe de Paris like ved katedralen, og så kunne du latt postruten klare seg selv en stund, eller tørket ferdig et av glassene, tatt av deg forkleet og fulgt etter ham, tenkt at du skulle finne ut av det her.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg klarte vise det skikkelig gjennom et så kort utdrag, spesielt fordi Strangers vakre stil skinner gjennom. Men det har noe med å hele tiden si «hvis du hadde» osv som ble litt irriterende. Det er også det eneste jeg har å utsi på hele boken. Jeg er nesten like fascinert av denne som jeg er av mnem. Og det er ikke lite. Romanen er fengslende, godt skrevet og med en så nydelig sans for å beskrive ting at en blir oppslukt. Den er kort, bare 191 sider. Men en kan ikke lese den i et jafs. Det er så mye vakkert å stoppe opp ved og det er så mange tanker å tenke før en er ferdig.

Jeg skal straks i gang med romanen Stranger skrev etter mnem, nemlig En fremmed i verden. Den er en favoritt hos en av mine kollegaer så det blir spennende å komme igang. Det er vanskelig å anbefale bare en av Strangers bøker, jeg tenkte først på mnem, men så leste jeg denne og da er det to bøker du virkelig må lese!

Boken på vent; En fremmed i verden

17 tirsdag jun 2014

Posted by astridterese in Boktema

≈ 12 Comments

Tags

boken på vent, Boktema, en fremmed i verden, Simon Stranger

En ny fin, og forhåpentligvis solrik, tirsdag og en ny Boken på vent hos Beathe. Jeg er tilbake i full sykemelding og trenger ikke bry meg om hva som er min fridag på en god stund. Samtidig er det godt å kjenne på kroppens signaler og lære av dem. Så jeg er trist, men ikke sorgfull. Det går nok over en gang.

Boken jeg har valgt i dag er min neste bok i prosjektet å lese alt Simon Stranger har gitt ut. Han skal, etter det jeg kan se, komme ut med en bok som heter Tamarin på Tiden forlag i år. Så det kan være greit å få med seg de andre først. Boken jeg har på vent i dag er den tredje voksenromanen til Stranger og heter En fremmed i verden.

En fremmed i verdenFra forlaget;

En fremmed i verden består av flere dramatiske historier, som samtidig henger sammen på et gripende og originalt vis. Romanen beveger seg langt både i tid og rom, mellom fiksjon og virkelighet, og hele tiden er det noe som står på spill, for karakterene, og ikke minst, for forfatteren selv. Seksten år gamle Noah bor i et av Cape Towns bedre strøk. Han er en svart adoptert gutt, i en hvit verden, et barn av det nye Sør-Afrika, regnbuenasjonen. Men likevel tvinger spørsmålet seg fram: Hvor kommer han egentlig fra? Kanskje svaret befinner seg i den store slummen utenfor byen. En tilfeldighet setter ham på sporet, og Noah begir seg ut på sitt liv reise. Vinteren 1652 heiser Jan van Riebeck seil mot Kapp. Han har fått i oppdrag å etablere en handelsstasjon på sydspissen av Afrika for Det nederlandske handelskompaniet. Men både reisen og oppdraget blir langt vanskeligere enn han hadde forestilt seg. Kan han stole på de innfødte, og på sitt eget mannskap? På midten av 1990-tallet seiler Simon Stranger over Atlanterhavet i en liten båt. Overfarten er dramatisk, men de klarer det til slutt. Vel fremme på Trinidad får han nyheten om at faren hans er dødssyk. Simon drar hjem og sitter ved farens seng i seks uker, uten visshet om han vil overleve.

Smakebit på søndag 15. juni

15 søndag jun 2014

Posted by astridterese in Boktema

≈ 43 Comments

Tags

atom, Boktema, den veven av hendelser vi kaller verden, elektron, hydrogenatom, kina, norske romaner, Simon Stranger

Smakebit på søndagEn ny fin junisøndag og en ny smakebit. Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

I dag skal vi på Jærmuseet sammen med barn og barnebarn. De er et viten-museum som har mange både rare og flotte ting for barna. I tillegg er det griller på utsiden, så vi skal spise middag i solen. Rundt Jærmuseet ligger det bunkerser fra 2. verdenskrig og i blant dem geocacher som jeg også regner med vi skal få med oss. Jærmuseet er vårt lokale museum og vi tar ofte turen dit på ulike arrangement og utstillinger. Men det er ekstra kjekt når vi kan ha med et barnebarn.

Det blir nok ikke tid til lesing før barnebarnet har dratt hjem, men da håper jeg at jeg skal få med meg noen sider i Den veven av hendelser vi kaller verden av Simon Stranger. Det er den andre voksenromanen jeg leser av Stranger, den første, mnem, havnet blant mine favorittbøker, så jeg har store håp til denne. Boken følger et hydrogenatoms reise gjennom verden og jeg klarer ikke nøye meg med en smakebit i dag heller.

Den veven av hendelser vi kaller verden

Den første er er et glimt av noe som skjer i Kina på 1600-tallet hvor «han» er en gutt på fjorten år.

«Du trenger en jobb, ikke sant?»
«Jo?»
«Hvis du ønsker, kan jeg faktisk tilby deg en jobb i Keiserens by.»
«Spøker du?»
«Overhodet ikke. Du vet hva det innebærer å være evnukk, gjør du ikke?»
Han nikker.
«Det er et relativt enkelt inngrep. Jeg gjorde det selv da jeg var på din alder.»
«De ser på hverandre.»
«Er du interessert?»
Han nikker igjen.
«Har du et sted å sove til imorgen?»
«Ja.»
«Godt», svarer den eldre evnukken.

Og den andre en del av faktateksten rundt atomer som du finner delt opp utover i boken.

(…) men så, hvis atomene nesten utelukkende består av tomrom, hva er det da som gjør at vi opplever ting som harde? Eller enda mer dramatisk, hva er det som gjør at vi ikke bare faller gjennom bakken, oppløses, forsvinner?
Svaret er hastighet. Elektronene i atomet svirrer rundt atomkjernen flere milliarder ganger i sekundet, en hastighet så stor at atomene oppleves som solide, omtrent som en vifte.Tenk på det: Du kan løfte øynene dine opp fra papiret og se rundt deg, og så kan du tenke at alt rundt deg, et bord, et tre eller din egen arm, at alt sammen er i enorme hastigheter, at alt dette som tilsynelatende ligger i ro, i virkeligheten er satt sammen av milliarder av små vifter (…)

Fra forlaget;

Gjennom mer enn 1000 år følger romanen det samme hydrogenatomet, fra Grønland i 736 til Cook-øyene i Stillehavet i 1998; i dyr, mennesker og planter. Og slik finner vi det igjen i fortellingen om en evnukk med kjærlighetssorg i 1600-tallets Kina, om en stum, italiensk jente på 1800-tallet, og om en mann i Caracas, Venezuela i 1923, som plutselig har kommet på sporet av sin mors morder. Dette er forfatterens første roman.

Mnem av Simon Stranger

13 fredag jun 2014

Posted by astridterese in Bøker, Norske romaner

≈ 15 Comments

Tags

2000, barsakh, fakta, gjengangeren, kortprosa, Mnem, Nem, norske romaner, roman, Simon Stranger, utopi

2014-06-07 18.07.57For å begynne med slutten først så har herr Stranger avsluttet boken med forslag til anmeldelse. Der er fem stykker som går fra Svært negativ, på en usaklig måte til Overveldende positiv, på en usaklig måte. Så hvis vi da hopper til Positiv, står det som følger:

Sjenerøs og mangfoldig.
Mnem er en roman helt uten om det vanlige. Jeg kan ikke huske sist gang jeg leste en så mangslungen, leseverdig og sjenerøs roman. Sist gang jeg leste noe så vakkert, morsomt og variert som i denne boken, for her byr forfatteren på alt fra spenningsromanen til kortprosa og tegneserier i ett flettverk i fortellinger …

Jeg skal stoppe der, men les gjerne hele på side 502 for den dekker absolutt hva jeg har tenkt å si i dag.

Mnem er en roman skrevet av den norske forfatteren Simon Stranger og er utgitt i 2008. Jeg leste om den hos elllikkens bokhylle og tok den med hjem fra jobb og leverte den inn igjen (på grunn av for mange bøker jeg ikke fikk lest). Så det var ikke før jeg fant den i bibliotekets til salgs-kasse jeg bestemte meg for nå, og kom i gang med den. Simon Stranger har skrevet syv bøker (og jeg har nå lest fire av dem). Han har en særegen skrivestil, samtidig som jeg i to barnebøker (Gjengangeren og Barsakh) fant hva jeg så som et viktig politisk budskap.

Mnem er en roman fylt med parenteser og fotnoter, kortprosa, fakta og bilder i en salig blanding. Men også i en finstemt blanding som gjør hver nye sving denne fortellingen tar deg spent på hva som vil skje rundt neste hjørne.

Stammen på fortellingen er bygget rundt en mann, Peter, sitt forsøk på å finne ut hva som skjedde med det utopiske forsøket som skapte starten på byen Nem i 1955. Peter får en invitasjon fra Oliver til å komme til Nem for å skrive en bok om byen. Oliver er en av de fem som startet hele prosjektet og Peter er født på byggeplassen til den originale Nem. Det rare er at i alle offentlige papirer står det at byen ble dannet i 1959 og det tar Peter lang tid å finne ut noe som helst. I mellomtiden går han rundt i byen og tar notater og bilder til boken. Han besøker biblioteket og prøver å snakke med noen få. Mens Peter går følger vi han fra hus til hus og får små øyeblikksbilder Mnemav hva som skjer på innsiden. Hvert av disse bildene er på noen få linjer, men forteller likevel mye. Som:

I nummer 52 løfter en kvinne opp mannens mobiltelefon fra bordet, lytter etter om han fremdeles er på badet, før hun åpner opp og leser meldingen som akkurat tikket inn, og som gjør at hun vil oppdage at han er utro.

Samtidig får du lengre fortellinger som i seg selv er en hel historie. Jeg falt helt for den som forteller om et porselensservise og om hvordan det fulgte med på ferden da eieren måtte flykte fra revolusjonen i Frankrike til et kanskje, ikke så mye bedre liv i England. Eller historien om tulipanene i Holland og det første børskrakket. Men også små beskrivelser av mikroorganismer og cellers oppførsel i gitte tilfeller, som ved død. Egentlig følger det med de små bestandene i verden boken fra begynnelse til slutt.

… blant lodotter og støv som ingen riktig skjønner hvor kommer fra (men som drysser fra usynlige skyer i leilighetene rundt i verden, slik døde alger, fisk og planter regner ned mot bunnen i verdenshavene).

Vi ser i flere grader, mellom et syn som tar inn en hel by til det som kan se hvordan mikroorganismer oppfører seg i gitte tilfeller. Det gjør boken enda mer spennende Det er noe med Mnems uforutsigbarhet oppi det forutsigbare som virkelig tiltalte meg.

Jeg har begeistret delt sitater mens jeg leste; Du finner noen her og her. Men samtidig er dette en bok man ikke kan skrive om uten å sitere fra den. Det største problemet er vel å kunne begrense seg på noen som helst måte. Mitt eksemplar av Mnem er 2014-06-13 10.06.59fullt av gule lapper som danner en egen liten hale til boken og hver av dem representerer en del jeg gjerne vil dele med deg. Det beste jeg kan gjøre er likevel å oppmuntre deg til å lese boken selv. Den er så utrolig vakker, spennende, fascinerende og lærerik. Språket er slik at jeg ikke merket at jeg leste det. Det var fortellingen og historiene som grep meg uten at språket stod i veien, som det så mange ganger kan gjøre. Mens formuleringene noen ganger bare gjorde at jeg måtte lese noe om igjen. (Som sitatet om støv over). Det gjør noe ordinært om til noe ekstraordinært.

Mnem er det greske ordet for hukommelse, samtidig som det er en teknikk for å huske. Og hele denne boken er som en bys kollektive hukommelse, (samtidig som en av hovedpersonene sliter fordi han mister sin og prøver å huske). Det er et bilde av en by, en fortelling om en by og det er hukommelsen til byen, folket, tingene, til trærne, cellene og til Peter. Mnem er en bok jeg også vil huske lenge.

Flere anmeldelser finner du hos:
elikkens bokhylle
Tine sin blogg

← Older posts
april 2023
M T O T F L S
 12
3456789
10111213141516
17181920212223
24252627282930
« mar    

Leser nå

den gamle mannen og havet

Sengelektyre

Forræderen

Ebok

Tolv lysår

Lydbok

Fedrenes misgjerninger

2023 Reading Challenge

2023 Reading Challenge
Astrid Terese has
read 12 books toward
her goal of
450 books.
hide

12 of 450 (2%)
view books

Tegneserier

38 / 250 tegneserier. 15% done!

Ebøker

0 / 12 ebøker. 0% done!

1001-bøker/klassikere

1 / 12 1001 bøker/klassikere. 8% done!

Lydbøker

0 / 12 lydbøker. 0% done!

Bøker fra egen hylle

0 / 12 egne bøker. 0% done!

NetGalley

Professional Reader

my read shelf:
Astrid Terese's book recommendations, liked quotes, book clubs, book trivia, book lists (read shelf)

Blogger jeg følger

RSS Artemisas verden

  • Oppsummering mars -23

RSS Bentebing’s weblog

  • Leksjoner

RSS Bjørnebok

RSS BokBloggBerit

  • Oppsummering mars 23

RSS Boktanker

  • Winter i verdens rikeste land

RSS Bøker, bibliotek og annet babbel

  • 1001 bøker: Coetzee og Spark

RSS Diabilitas dypdykk

  • Smakebit på en søndag

RSS Ebokhylla mi

  • Bøker lest i mars

RSS Elikkens bokhylle

  • Helt deg! av Øystein Pølsa Pettersen

RSS Flukten fra virkeligheten

  • Årets påskekrim: Den navnløse arven av Ellen G. Simensen

RSS I bokhylla

  • Helgelektyre(584)

RSS I Ninas bokverden

  • «Kattenapperen» av Endre Lund Eriksen og

RSS insomnia journal

RSS Jeg leser

  • Lest 2023

RSS Kleppanrova

  • Dikterdronningen - Sigrid Undset av Sigrun Slapgard

RSS Lesehesten fra Sørlandet

  • Hastig høstinnlegg: sakprosa

RSS Leselukke

  • Opnar døra i språket og går ut

RSS Min bok- og maleblogg

  • Oppsummering mars 2023

RSS Moshonista

  • 2021: UKE 2

RSS My first, my last, my everything

  • Månadsoppteljing #94 | Mars i bøker

RSS Så rart

  • Samlesing Bokbloggerprisen: Hør her´a

RSS Tine sin blogg

  • En kort historie om kunst av Andreas Kolle

RSS Tones bokmerke

  • Stakkar av Matias Faldbakken – første del av romanen var best

RSS Tulleruska’s World

  • Kampen mellom mennesket og mikrobene

RSS Ågots bokblogg

  • Petraq Rautiainen: Et land av snø og aske
bokblogger

Profile for englene

Siste kommentarer

  • En smakbit ur Processen – BOKHYLLAN I PEPPARKAKSHUSET til Smakebit ~ Ensom er den som ikke er nummer én for noen
  • Smakebit ~ Ensom er den som ikke er nummer én for noen | Betraktninger til Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang
  • Paula Merio til Smakebit ~ Sea of Tranquility
  • MiaEggimann (@MiaEggimann) til Smakebit ~ Sea of Tranquility
  • bokdivisionen til Smakebit ~ Sea of Tranquility

Besøkende

Flag Counter

Meta

  • Logg inn
  • Innleggsstrøm
  • Kommentarstrøm
  • WordPress.org

Stikkord

1001 bøker barnebøker betraktninger Bilder boken på vent Boktema bøker Charles Dickens det mørke tårn Dikt Douglas Adams dystopi england familie fantasy favorittforfatter Haruki Murakami Humor japan jul kjærlighet krim kriminalroman krim lest i 2012 krim lest i 2013 musikk Neil Gaiman norge noveller poem poetry politi-krim roman sci-fi science fiction sitat smakebit på søndag Stephen King sverige tegneserie thriller ungdomsbøker USA what are you reading you tube

Proudly powered by WordPress Theme: Chateau by Ignacio Ricci.