Men så en dag kom Jesus. Han sa «Min kjære venn …»

14 tirsdag mar 2017

Posted by astridterese in Kjærlighet, Kristne, Tro

Tags

å ta med Jesus i hverdagen, bibelskole, Bryne, bryne frikyrkje, evangeliesenteret, Hugo Diaz, Inge Roxman Evensen, Jesus, Jostein Kirkenes, kristendom, Østebro, tro, Trond Palmgren Eriksen, Varna

I helga har vi vært i Bryne Frikyrkje for å høre på og være sammen med mennesker fra Evangeliesenteret. Nærmere bestemt bibelskolen på Varna. Vi har vært sammen med dem første uke i mars i mange år. Neste år er det 10-årsjubileum for denne uken. Vidar (min mann) lager maten til dem, alle dagene. Men får hjelp av mange hjelpsomme hender. Sammen må menigheten re opp til 50 stykker, dekke border og rydde, vaske opp og ordne kirkesalen. Det er en skikkelig dugnad som foregår bak kulissene. Vi fikk besøk av så mange som 12-1300 mennesker i kirken. Det er meget bra.

Evangeliesenteret er et sted for rehabilitering av rusmisbrukere. Både narkomane, alkoholikere og pillemisbrukere. De gjør en enorm jobb. Ofte uten støtte av staten. Det vil si dekning for brukere. Noen kommuner betaler for rusbehandling, men mange gjør det ikke. Derfor er de avhengige av glade givere.

Elevene ved bibelskolen har fantastiske musikere med seg når de kommer på besøk, sammen med engasjerte talere. Mange ganger er det musikken vi drar frem fordi den har en evne til å komme under huden på oss, men talerne både lære og veileder oss i tillegg. Denne gangen var det Inge R. Evensen, Hugo Diaz og Trond P. Eriksen som talte og Jostein Kirkenes som ledet musikerne. I Facebookgruppen til kirken er det lagt ut mange videoer av musikken som jeg anbefaler å få med deg. Jeg har prøvd å legge inn litt her.

Musikken høres absolutt mye bedre ut «live». Men teksten hører du jo. 🙂

I en av verdens farligste byer møtes en gruppe mennesker, på tvers av språk og tilhørighet

21 tirsdag jun 2016

Posted by astridterese in Bøker, Kjærlighet, Samfunn

≈ 4 Comments

Tags

Afghanistan, Deborah Rodriguez, den lille kaffeen i kabul, kabul, kjærlighet, kvinner, roman

Den lille kafeen i Kabul er skrevet av amerikanske Deborah Rodriguez. Handlingen utspiller seg på en liten kafé i Kabul, men også på landbygden, i kvinnefengsel og i arbeidsleirer. Den forteller om livet på et sted hvor selvmordsbomber er vanlig og hvor høye murer er nødvendig.

Denne lille kafeen blir drevet av Sunny og Halajan. Sunny er amerikaner og kom til Afghanstan sammen med kjæresten sin, Tommy. Han er soldat, med særoppdrag virker det som. (Han er ikke FN soldat). Tommy er borte i månedsvis om gangen så Sunny må klare brasene med kafeen og livet i Kabul alene. Men hun har god hjelp av Halajan som eier huset hvor kafeen er. Halajans sønn er også der og jobber som dørvakt. (Jeg hørte denne boken på lydbok, så det er vanskelig å gå tilbake og se hva de ulike karakterene heter når jeg har glemt det.) I kafeen jobber en mann som er tilhører folkegruppen Hazara. Denne folkegruppen blir sett ned på og diskriminert. Selv om noen av dem har fått et bedre liv gjennom utdanning så er det fremdeles den fattigste gruppen i Afghanistan. Det er også denne gruppen min sønn kommer fra.

Sunny og Halajan prøver å skape et trygt sted for kvinner i kafeen sin. og allerede i begynnelsen av boken kommer Yasmin i kontakt med Sunny. Hun ble solgt av onkelen sin fordi han skylte penger til en mujahedin (krigsherre). Mannen hennes ble drept rett før, og nå er hun gravid. Men det må hun skjule, Gravide kvinner uten mann blir sett på som horer i Afghanistan, og da hjelper det ikke at man var gift da man ble gravid. Yasmina får jobb og rom til å sove i, på den måten er hun trygg. To amerikanske kvinner blir også stamgjester; Candace – som er en rik amerikansk kvinne som har forlatt mannen sin til fordel for sin afghanske elsker, og fulgt ham hjem. Og Isabel – som er journalist og som avdekker grusomheter i Afghanistan. Det er også viktig å ta med at Halajan har et hemmelig kjærlighetsforhold. Det vil si at hun får brev fra en mann. Noe som sønnen ikke kan få vite. Nå når ektemannen til Halajan en død så er det sønnen hennes som bestemmer over henne.

Deborah Rodriguez har selv vært noen år i Afghanistan så man venter seg noe autentisk fra henne. Deler av boken er det, føler jeg og deler av den er en kjærlighetshistorie (hvor det handler om flere par). Jeg føler hun har mange gode passasjer om hvor farlig det er å være kvinne i Afghanistan. Antonella Notari i organisasjonen Women Change Makers sier at Afghanistan er det farligste landet i verden å være kvinne i. Man kan bli solgt, til prostitusjon eller slaveri, og man kan bli fengslet eller drept for bittesmå forseelser. Det farligste er likevel æresdrap. Rodriguez har med litt fra et kvinnefengsel hvor kvinnene nesten ikke får mat eller vann og hvor vaktene forgriper seg på dem. Kvinnene i fengselet har ingen håp. Familien må betale for å få dem ut, og de fleste har hverken familie eller penger.

Kjærlighetshistoriene er søte og uskyldige. Noen blir forlatt og noen får et liv de ikke kunne drømme om. Slutten er slik du ventet deg på en bok som denne. Så ja, alle får hverandre. Den er med andre ord ikke noe dybdedykk inn i den afghanske kulturen. Men noe lærer man likevel.

Jeg hørte denne boken på lydbok mens jeg gikk tur med hunden min. Den passet veldig godt til å høre på denne måten. (Noe jeg føler ikke alle bøker er). Jeg koste meg med både hund og lydbok.

Lagre

Et helt halvt år av Jojo Moyes

17 onsdag sep 2014

Posted by astridterese in Kjærlighet, Romaner

≈ 10 Comments

Tags

et helt halvt år, Jojo Moyes, kjærlighet, ryggmargsskade, selvmord

Et helt halvt år er en roman skrevet av den meget kjente og populære engelske forfatteren Jojo Moyes. Jeg har lest to bøker før av Moyes; Over havet og Påfuglemporiet. Over havet syntes jeg var nydelig, mens jeg ikke likte Påfuglemporiet så godt. På leselisten min står også Den ene + en som er den nyeste romanen til Moyes. Et helt halvt år kom ut på norsk i fjor og klatret fort opp på bestselgerlistene. Jeg hadde tenkt å lese den da, men så ble det ikke noe av. Men bedre sent enn aldri.

På søndag brukte jeg et sitat fra boken som min smakebit og jeg fikk to typer kommentarer fra dem som hadde lest boken. Den første typen sa at boken var fantastisk og at den fikk dem til å gråte. Mens den andre typen synes boken var overfladisk og ikke behandlet det alvorlige temaet den inneholder på en god nok måte. Mer enn noe annet gjorde de to helt ulike oppfatningene meg veldig nysgjerrig på hva jeg selv ville synes.

Et helvt halvt år handler om en ung kvinne, Louisa, som blir assistent for en mann som sitter i rullestol, Will. Han har en ryggmargskade og er lam i både armer og ben, selv om han kan bevege den ene hånden litt. Klisjeaktig nok er Louisa medlem i en fattig familie hvor hun må være med å jobbe for å forsørge dem alle, mens Will har meget rike foreldre og var leder innen næringslivet før han ble lam. Han levde et rikt og spennende liv, mens Louisa var mest hjemme og så på TV. De har med andre ord ikke så mye til felles. Louisa er sprudlende, snakkesalig og livlig og Will er sint, skuffet, arrogant og spydig. Likevel finner de etterhvert tonen og Will nyter å få Louisa til å prøve ting hun ikke tror hun vil like, som å gå på en konsert med klassisk musikk eller lese en annen type bok en hun bruker å gjøre.

Men bak alt dette ligger det egentlige temaet. Will har bestemt seg for å dra til en klinikk i Sveits hvor han skal få hjelp til å ta livet av seg. Og foreldrene hans har bedt ham om å gi dem 6 måneder. Det går han med på, og derfor blir Louisa ansatt for den samme perioden. Tilfeldigvis overhører hun en samtale der hun får vite hva som ligger bak og hun blir desperat i forsøkene på å få Will til å ombestemme seg.

Jeg kan godt innrømme med en gang at jeg gråt i slutten av boken. Jeg hadde ikke sjans til ikke å bli revet med eller å bare overfladisk forholde meg til Will og Louisas liv. Jeg forstår de som sier at det er en altfor lettvint behandling av et veldig alvorlig tema, men samtidig ser jeg ikke hva mer forfatteren skulle ha gjort uten å forandre dette fra å være en kjærlighetsroman til noe helt annet. Om noe, så handler den om hvordan et slikt selvmord river både en familie fra hverandre, men også hva det gjør med dem som er glad i denne personen. For meg handlet nemlig denne boken mye mer om hva Will gjør med Louisa enn hva hun gjør med ham, selv om det er den synsvinkelen vi får. Gjennom dette halve året forandrer Louisa seg fra en redd og sammenknytt bunt til en kvinne som våger å dra utenfor sin komforsone.

Boken er veldig lettlest, jeg kom meg igjennom de 495 sidene på en blunk. Nesten uten å legge merke til at jeg bladde om. Det var mange små episoder å bite seg merke i. Og en stund var jeg rimelig frustrert over Louisa som ikke så at du ikke kan opprettholde et forhold der kun den ene er interessert. Det var også fint å få innblikk i Louisas familie, og tidvis kjenne seg igjen i forholdet til søsteren. Men bak det hele lå den store mørke skyggen. Kan virkelig Will gjøre dette, og vil Louisa få ham til å endre mening. Den som leser får se.

Jeg er nok enig med begge gruppene som kommenterte hos meg. Det er et meget alvorlig tema og det blir ikke gitt tilstrekkelig tyngde i denne boken. Samtidig er dette en meget rørende kjærlighetshistorie av den typen som får deg til å gråte.

Et helt halvt år har jeg fått av Bastion forlag.

Sommer – leseplan

23 mandag jun 2014

Posted by astridterese in 1001 bøker, Bøker, Fantasy, Kjærlighet, Klassiker, Norske romaner, noveller, Romaner

≈ 31 Comments

Tags

1001 bøker, bøker, fantasy, kjærlighet, romaner, sommer, sommerleseplan, sommerlesning, sommerplan

Jeg har endelig klart å velge ut de bøkene jeg kan tenke meg å lese i sommer. Det var i grunnen ikke så veldig vanskelig siden jeg har tenkt på det en stund, men likevel krever det alltid litt tankearbeid å velge en bok foran en annen. Disse bøkene har jeg tenkt skal vare i resten av juni pluss juli og august. De skal dekke tre uker ferie og helst mange late dager på terrassen.

Jeg har valgt meg ut bøker i alle mulige slags sjangere. Men krim faller utenfor og det er ikke fordi jeg ikke skal lese krim i sommer. Det har blitt en lang tradisjon at mannen min og jeg leser krim på sengen og så leser jeg alle andre bøker om dagen. Jeg leser boken først og så gir jeg den videre til mannen min hvis jeg synes den er god. Det gjør likevel at krim er noe vi må bestemme oss for sammen, og så langt er vi ikke kommet.

Jeg tenkte at jeg måtte ha med meg endel feel-good bøker på ferie, for det er en viktig del av sommeren. Men da jeg talte opp er likevel ikke feel-good sjangeren dominerende. Det er vanskelig å putte flere av bøkene i bare en kategori så det blir som følger. 13 romaner, av dem er tre 1001-bøker og fire feel-good. Seks av bøkene havner i kategorien fantasy, seks er på engelsk, fem er ungdomsbøker og tre er antologier.

Alle antologiene er på engelsk. Den første; Under my hat: Tales from the Cauldron kjøpte jeg fordi den inneholder en novelle av Neil Gaiman, mens den andre; After the King er en hyllest til J.R.R: Tolkien og kan tilby et stykke av Terry Pratchett (blant mange andre). Unnatural Creatures er en samling » … about the fantastical things that exist only in our minds … » samlet sammen av Neil Gaiman. To av bøkene som også er på engelsk er i seie og er skrevet av Neil Gaiman og Michael Reeves; Interworld og The silver dream. De er også begge ungdomsbøker og fantasy. Den siste jeg skal lese på engelsk er How to be a woman av Caitlin Moran. Moran skriver for The Times og har også skrevet TV-serier, og er TV-kritiker. I denne boken har hun skrevet med humor om alle de ting kvinner gjennomgår. Som det står i beskrivelsen av boken » … provocative observations on women’s lives with laugh-out-loud funny scenes from her own … »

Romanene jeg har valgt ut faller stort sett i tre kategorier; feel-good, 1001-bøker og en eller annen form for kjærlighet. Mors gaver har jeg begynt på en gang, så nå passet det godt å gjøre den ferdig – den handler mye om kjærlighet til mor. Da Gud var en kanin handler mye om kjærlighet mellom en bror og søster. Tittelen på Ti ting jeg har lært om kjærligheten sier det meste om innholdet, men den handler også om fedre og døtre.

Herr Fikrys litterære liv og Vakre nederlag er begge feel-good bøker jeg har hørt mye bra om. De er de eneste «rene» feel-good bøkene jeg har valgt ut, selv om du også kan kalle noen av dem som jeg har lagt i kategorien kjærlighet for feel-good.

~~Buddha på loftet~~Fornemmelsen for slutten, Kjærlighetens historie og 1Q84 er 1001-bøker. Jeg har hatt behov for bøker med litt mer substans i det siste og da tenkte jeg at hva kan være mer perfekt enn 1001-bøker. 1Q84 er skrevet av en japansk forfatter mens Kjærlighetens historie handler om USA og Polen, og Fornemmelsen for slutten handler om minner og om tapt vennskap.

Vindens navn er en fantasy jeg lenge har tenkt å lese og nå har jeg fått den i en hendig pocketutgave, så den skal leses på flyet. Splittet og Tronen er bok to og tre i en fantasyserie som begynner med Byttet. Den handler om byttinger og troll og jeg gleder meg til å lese videre i den.

Sanger til Willow Frost og Bellman & Black fikk jeg på et forlagsmøte i fjor men jeg har ikke fått lest dem enda. Jeg er veldig glad i de tidligere bøkene til disse forfatterne (Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt og Den trettende fortellingen) så jeg har høye forventninger til begge bøkene. En fremmed i verden av Simon Stranger er nok den boken jeg kommer til å sette i gang med først. Det er den eneste jeg mangler å lese av alt Stranger har skrevet. Jeg leste mnem tidligere i år og falt helt pladask for måten Stranger skriver på. Den ensomme polygamisten er også en bok jeg ser frem til etter å ha lest positive omtaler og Buddah på loftet, som handler om japanske postordrebruder til USA, noe som høres ut som en interessant historie.

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er en ungdomsbok det også blir sagt mye fint om. Den er den eneste ungdomsboken jeg skal lese som ikke er fantasy, men det er fint å lese ungdomsbøker innimellom.

Bøkene er;

Mors gaver – Cecelia Enger
Vindens navn – Patrick Rothfuss
Unnatural creatures – Neil Gaiman
Buddha på loftet – Julie Otsuka
Under my hat – antologi
Fornemmelsen for slutten – Julian Barnes
Kjærlighetens historie – Nicole Krauss
1Q84 – Haruki Murakami
Herr Fikrys litterære liv – Gabrielle Zevin
Splittet og Tronen – Amanda Hocking
Sanger til Willow Frost – Jamie Ford
Bellman & Black – Diane Setterfield
Interworld – Neil Gaiman
The silver dream – Neil Gaiman
Drømmegjengeren – Samantha Shannon
Da Gud var en kanin – Sarah Winman
Ti ting jeg har lært om kjærligheten – Sarah Butler
Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til – Liv Marit Weberg
Vakre nederlag – Jess Walter
En fremmed i verden – Simon Stranger
Den ensomme polygamisten – Brady Udall
After the King – stories in honor of J.R.R. Tolkien
How to be a woman – Cailin Moran

Leserne i Broken Wheel anbefaler av Katarina Bivald

23 fredag mai 2014

Posted by astridterese in Bøker, Kjærlighet, Romaner

≈ 14 Comments

Tags

bøker, Broken Wheel, feel-good-roman, Iowa, Katarina Bivald, kjærlighet, leserne i broken wheel anbefaler, sverige, USA, vennskap

Leserne i Broken Wheel anbefaler er en feelgood-roman skrevet av den svenske forfatteren Katarina Bivald. Den handler endel om bøker, mye om vennskap og selvfølgelig litt om kjærlighet.

Sara er en svensk jente som jobber på en bokhandel i Stockholm og som utenom jobb stort sett leser. Men hun skriver også brev til den eldre kvinnen Amy som bor på det bitte-lille stedet Broken Wheel i Iowa, USA. Amy inviterer Sara til å komme på besøk, men ting blir ikke helt som det var tenkt da Amy dør før Sara kommer frem.
Innbyggerne på det lille stedet bestemmer seg for å ta seg av Sara, de lar henne bo i huset til Amy. Kjører henne rundt og prøver så godt de kan å være vennlige. Sara blir overveldet av takknemlighetsgjeld og som et forsøk på å betale noe tilbake åpner hun en bokhandel med Amys bøker. Hun er i USA på turistvisum og kan ikke jobbe, men Sara synes ikke det gjør noe og bruker mye av tiden i butikken på å lese.

Vi blir kjent med innbyggerne i Broken Wheel gjennom Sara. Men i tillegg har forfatteren latt Amy skrive brev om dem og brevet finner du sammen med det kapitlet som handler mest om de ulike personene. Dermed blir du også kjent med bakgrunnen til karakterene og hvorfor de oppfører seg som de gjør. Det var en ganske effektfull måte å gjøre det på.
Sara utvikler seg også i løpet av boken. Fra en innesluttet, forsiktig og usikker sjel begynner hun å åpne seg opp og tar mot slutten av boken til og med et oppgjør med den personen hun var. Dette tilfører en ny dimensjon til boken og gjør den mindre endimensjonal.

Flere av karakterene er også godt beskrevet og tilfører noe til det å løfte boken opp. De har hver sine vanskeligheter og problemer. Men de får det i grunnen alle bedre og det ender boken rett inn i feelgood-sjangeren. Jeg har lest bøker om bøker før, og to av dem er nevnt i denne boken; Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai og 84 Charing Cross Road. Begge de to sistnevnte hadde en mer seriøs og virkelighetsnær historie en Leserne i Broken Wheels anbefaler har. Den første en historie om livet under 2. verdenskrig og den andre en virkelig brevveksling mellom Helen Hanff og Frank Doel.
Denne handler om et lite sted, om problemer og følelser, men ikke ett som ikke kan på sjarmerende måte løses av, direkte eller indirekte, den unge kvinnen fra Sverige eller av bøkene hun tvinger på innbyggerne.

Det er alltid fint å lese bøker om bøker. Som regel fører det til at leselisten min blir lenger. Men med denne boken økte antallet bare med en (Historien om bibliotekkatten Dewey har jeg ikke lest). Resten av bøkene hadde jeg stort sett lest, eller så var de utenfor det jeg ble fristet av. Sara begynte på et prosjekt der hun ville lese klassikere, nobelprisvinnere, bøker om rasisme osv. Men hun ble til stadighet distrahert av andre bøker hun ville lese. Det kjenner jeg meg absolutt igjen i. Jeg prøver å strukturere meg men innrømmer villig at jeg er en svært impulsiv leser. Jeg går fra den ene til den andre boken fordi jeg har lyst til det og ikke fordi bøkene står på en form for liste. Et sitat fra boken passer godt her:

Hun hadde kastet seg over det ene leseprosjektet etter det andre, men det gikk sjelden spesielt bra. Det var dumt å se på bøker som noe man burde lese fordi andre hadde gjort det, og dessuten var hun altfor lett å distrahere. Det var for mange bøker der ute til å holde seg til noe slags tema.

En av de koselige og sjarmerende tingene Sara gjør er at hun lager sitt eget hyllesystem i butikken. Istedenfor å ha bøkene der alfabetisk eller etter en klassisk inndeling hadde hun hyller som var merket; Sex, vold og våpen eller Til fredagskvelder og late søndager i sengen osv. Fordi det jobber to homofile i baren har hun også en hylle med Homoerotikk. Som hun riktignok får den mest konservative av kvinnene i Broken Wheel til å lese en av. Med den konsekvens at hun får det bedre selvfølgelig. Alle i Broken Wheel får det bedre av å lese. (Smilefjes).

Dette er en koselig og hyggelig bok. En veldig fin sommerbok til late dager på stranden. En bok som får deg til å føle deg bra. Den inneholder ingen store sannheter eller løsning på problemer, men det smyger og virvler og danser seg gjennom en fortelling og gir deg en fin lesestund.

Boken har jeg fått av Gyldendal.

En mann ved navn Ove av Fredrik Backman

20 mandag mai 2013

Posted by astridterese in Bøker, Humor, Kjærlighet, Romaner

≈ 12 Comments

Tags

2000, en mann ved navn ove, Fredrik Backman, Humor, kjærlighet, nabo, sorg, sverige

En mann ved navn Ove er skrevet av den kjente svenske bloggeren Fredrik Backman. Boken er noe av det beste jeg har lest på lenge. En morsom og uendelig trist bok som fikk meg både til å le og gråte.

Ove er 59 år. Han kjører Saab. Til tross for at han ble sparket som styreleder i borettslaget for flere år siden (i det som Ove selv bare omtaler som «statskuppet»), klarer han ikke å la være å blande seg inn. Han sjekker at alt er på stell, og at ingen bryter reglene. Men når de nyinnflyttede naboene i rekkehuset midt imot er så uheldige å ødelegge Oves postkasse, blir det opptakten til en humoristisk og hjertevarm historie om rufsete katter, uventet vennskap – og kunsten å rygge med tilhenger. Det som skjer, kommer til å forandre en mann og et borettslag for alltid.

Ove er av den trauste typen, og den pedantiske. Han har tro på regler og på måten en mann skal oppføre seg på. Stort sett lært gjennom sin far som døde da Ove bare var 16 år gammel. Dette dødsfallet gjorde Ove foreldreløs, men han krummet ryggen og gikk på. Noen år senere mote han Sonja. Ove selv sier at hans liv er svart og hvitt og at Sonja tilfører en palett av farger.

Men Sonja får kreft og dør, og et halvt år senere mister Ove jobben. Som 59 åring. Og nå vil han bare dø.

Det ser det midlertidig ikke ut som han skal få lov til. Naboene hans, ledet av iranske Parvaneh stiller krav til ham. Ber ham om hjelp til både det ene og det andre, og han vet at Sonja ville sett ned på han (eventuelt blitt sint), hvis han ikke hjalp til. Og smått om senn blir Ove dratt tilbake til livet.

Jeg trodde i utgangspunktet at dette var en morsom bok. Noe lignende Hundreåringen som forsvant. Men den er en mye dypere bok med en veldig trist historie som bakteppe. Vi følger Ove fra han var liten og frem til i dag og historien fikk meg til å gråte. Samtidig som jeg ler av alle de utrolige tingene Ove finner på og ikke minst de finurlige måtene han blir beskrevet på. Det morsomste er Oves eget stae vesen og det uendelig triste er hvordan han kom dit hvor han er i dag. Hans historie sammen med Sonja og det barnet de ikke fikk. Så den er morsom. Meget morsom til og med, og så uendelig trist.

Tilsammen en meget vakker, morsom og sorgfull bok som anbefales alle!

Boken har jeg fått fra Cappelen Damm.

Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar

29 mandag apr 2013

Posted by astridterese in Bøker, Humor, Kjærlighet, Norske romaner

≈ 4 Comments

Tags

Bjørn Sortland, ensomhet, ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar, kjærlighet, norsk, skrivekurs, spania

Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar er en liten, lettlest, illustrert og humoristisk roman av Bjørn Sortland. Det var tittelen som fanget meg først, jeg måtte jo (som bibliotekmedarbeider), se hva som skjulte seg bak den. I tillegg har Sortland like beskrivende titler på kapitlene. Alt hentet ut fra teksten.

Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar er ein roman om ugifte Ivar. Han er både fundamentalist og ekstremist. Ikkje berre trur han på den absolutte kjærleiken, han trur på ekteskapet også. Kosta kva det kosta vil.

«Ja, hva skal man si?» er det en jente som uttrykker så fint i en reklame. Og det sier jeg i beste mening. For her er det mye å legge vekt på. Romanen handler om Ivar. Ivar er personlig kristen, sjefrådgiver for små og mellomstore bedrifter i banken, venn med presten Karsten og ellers svært ensom. Han har heller aldri vært nær ei kvinne og nå, som førtiåring, er han klar for å gifte seg med den første kvinnen som ser i hans retning. (Jeg må tilbake og rette hva jeg skriver for her ble det nynorsk – boken er skrevet på nydelig nynorsk og det er lett å bli engasjert).

Karsten ber Ivar (som har gitt ut to diktsamlinger på eget forlag) å gi et skrivekurs til to rehabiliterte narkomane; Hege og Eivor. Da han møter opp er også en annen kvinne blitt med; russiske Sonya. Og det er Sonya som blir gjenstand for Ivars oppmerksomhet. Alt i fra hvordan hun lukter til hvordan hun oppfører seg blir lagt vekt på av Ivar. Her sender forfatteren Ivar og jentene til Spania. (Det er Ivar som inviterer og betaler) og jeg tenker at nå går det over stokk og stein. Men Sortland snur og vrir på situasjonen og raskt tenker du at det var visst ikke en sånn situasjon som ødelegger historien.

Hva som skjer i Spania skal jeg la deg finne ut selv. Og det bør du gjøre. Dette er en morsom, underfundig kjærlighetshistorie (noe ensidig, men likevel) om en ensom, dumsnill mann og hva det gjør med en å være så ensom. Hvordan alt får betydning når det du ønsker deg sover på andre siden av veggen. Jeg humret for meg selv og gledet meg over boken. Som begynner sånn:

Eg blir forelska i alle kvinner eg er åleine i eit rom med. Ser ein litt stort på det: alle kvinner i verda som eg kunne enda opp med å vera åleine i eit rom med. Det er, potensielt, veldig mange. Eg forvekslar ikkje dette med seksuell lyst. Det er snakk om sann forelsking. Den første som så vidt hadde hinta, på eit eller anna vis, ville eg ha fridd til og støtta økonomisk og på alle vis elles.

Tones bokmerke har også skrevet om boken.

Kirsebærsnø av Ingelin Røssland

19 fredag apr 2013

Posted by astridterese in Bøker, Kjærlighet, Norske romaner

≈ 9 Comments

Tags

arv, døden, Ingelin Røssland, kirsebærsnø, kjærlighet, konflikter, krangling, mor barn, norske romaner, nynorsk, utroskap

Kirsebærsnø er en roman av norske Ingelin Røssland. Den er en varm bok, men også en veldig sterk bok. Jeg ble anbefalt den av en kollega, og den gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Under den storslagne førtiårsfesten Cathrine har laga for mannen sin, blir ho brått klar over at det finst ein ubalanse i forholdet. Ho har vore så opptatt av å visa sin kjærleik for Tom Ove at ho ikkje har merka at han knapt løftar ein finger for hennar skuld. Og mens ho står på trappa utanfor festlokalet og frys, kjem det ein som ser henne. Det er som om lagnaden nærmast kastar henne i armane på denne svenske dyrlegen som seier rett ut: Jag vill stjäla dig från din man.

Jeg har tilbrakt mine barndoms somre i Sunnhordland, hvor denne boken henter handlingen i fra. Det ga meg en ekstra tilhørighet til boken som var fin. Ellers tror jeg de fleste av oss kan forholde oss til at der er konflikter i ekteskapet og konflikter i forhold til barna. At en ikke alltid klarer sette de rette orda på følelser i forhold til søsken og foreldre. Og at arv er en kilde til konflikt. Og ikke minst at vi kan få og bli styrt av dårlig samvittighet.

Cathrine kjenner at hennar gode gamle venn ved namn dårlig samvit er på veg. At eit unnskyld alt ligg på tunga.

Replikken berre trillar ut av henne, og hakk i hæl kjem det dårlige samvitet.

Cathrine har en bestemor som ligger for døden, hun har en mann hun har et vanskelig forhold til, en datter hun bare krangler med og en mor hun føler sviktet under oppveksten. Hun sliter med mange vonde følelser overfor dette. Ett sted forklart så nydelig med få ord;

Ei svart sky seglar forbi hjarta hennar.

Og så kommer det en svensk mann og gir henne den oppmerksomheten hun savner så sårt. Hun blir den viktigste for noen, og hvordan motstår man det?

Jeg syntes dette var en meget sterk bok. Det var som om jeg måtte opp og få luft innimellom. Jeg ble sittende med boken på fanget og bare tenke. Den handler om de vanlige tingene, samtidig som den selvfølgelig gir Cathrine alle problemer på en gang for å sette ting på spissen. Men den handler også hvordan man kan prøve å løse disse vanlige problemene, eller om hvordan man kan unngå dem.

Cathrine kan kjenna seg så storsinna når ho bestemmer seg for å be om unnskyldning, men det endar alltid med at ho berre føler seg lita og dum.

Jeg så på et vis at løsningen Cathrine velger er den løsningen som passer best i en bok. Og det er den løsningen det er lagt opp til. Men jeg tror ikke nødvendigvis den er den rette i et «vanlig» liv. Men den får en til å tenke, og det er det denne boken først og fremst gjør, den får oss til å tenke på hvordan en selv oppfører seg og på sine egne konflikter (som ikke trenger være store for å være et problem.) Den setter lys på helt vanlige ting, og noen ganger er det det vi trenger.

Anbefales!

Vann til elefantene av Sara Gruen

31 onsdag okt 2012

Posted by astridterese in Bøker, Historisk, Kjærlighet

≈ 6 Comments

Tags

depresjonstiden, elefanter, historisk, historisk roman, kjærlighet, kjærlighetsroman, Sara Gruen, sirkus, USA, vann til elefantene, Water for Elephants

Vann til elefantene er skrevet av den kanadiske forfatteren Sara Gruen i 2006. Hun er en ivrig representant for dyrenes velferd og det er derfor ganske ironisk (og tragisk) at det har kommet frem opplysninger om at elefanten som ble brukt i filmen Water for elephants ble utsatt for vold under opptreningen. Jeg nevner dette fordi jeg er opptatt av elefanter (og andre dyr) og hvordan de blir (mis)brukt, spesielt i filmer. Men tilbake til boken!

USA, 1931. Jacob er en 23 år gammel veterinærstudent. Skjebnens luner kaster ham ut i en vagabondtilværelse sammen med et annenrangs sirkus hvor han får jobb som dyrepasser. Her møter han Marlena, en av stjernene i forestillingen, og Rosie, en elefant som ikke vil la seg trene.

Jeg liker ikke sirkus! På grunn av dyrene, må jeg få si, så jeg var først litt usikker på om dette var en bok for meg. Men jeg hørte etterhvert andre fortelle om en vakker kjærlighetshistorie, så da måtte jeg prøve meg likevel.

Jeg falt for hovedpersonen; Jacob. Han forteller historien sin som gammel mann hvor han mimrer tilbake til han var 23 år og historien hans begynner; Hans brutale overgang fra en gutt i ferd med å utdanne seg som veterinær og som bor sammen med kjærlige foreldre som klarer seg ganske godt i depresjonstidens USA. Til en foreldreløs 23 åring som må klare seg så godt han kan, uten penger, uten familie og uten jobb. Tilfeldighetene gjør at han hopper på et tog. Der finnes et sirkus og Jacob får etterhvert jobb med å se etter dyrene. På sirkuset finnes det selvfølgelig også en stjerne. En vakker ung pike som uheldigvis er gift med den brutale dyretreneren.

Alt ligger så til rette for en kjærlighetshistorie full av vanskeligheter, utfordringer og konflikter. I tilfelle du ikke har lest boken skal jeg ikke fortelle hva som skjer. Men jeg vil si at jeg synes historien var vakker, og slutten klisjeaktig, søtsuppe-romantisk og nydelig. Den er søt, stilferdig, romantisk og pen. Og den er grusom og historisk. Den gir et glimt av depresjonstiden i USA hvor mennesker gikk til grunne fordi de ikke hadde en jobb, og hvor det å få seg jobb var ganske umulig. Den viser oss grusomhetene til en sadistisk dyretrener og den viser hvor ekstra vanskelig livet var for et menneske med en form for funksjonshemming.

Dette er en bok vel verd å lese, og den er veldig mye utlånt hos oss. Jeg har spurt litt etter når lånerne leverer den og stort sett er den også veldig godt likt. I tillegg er den, som jeg nevnte over, filmatisert.

Fifty Shades Fanget av E. L. James

29 lørdag sep 2012

Posted by astridterese in Bøker, Kjærlighet

≈ 6 Comments

Tags

bonding, E. L. James, fanget, fifty shades fanget, fifty shades of grey, husmorporno, kjærlighet, mykporno

Det var med spenning jeg åpnet Fanget av E. L. James. Spenning fordi jeg har hørt så utrolig mye negativt om den, og samtidig ser jeg at noen bokbloggere mener den ikke er så ille som mange skal ha det til.

Litteraturstudenten Anastasia Steele skal intervjue den kjente entreprenøren Christian Grey. Hun syns han er svært attraktiv, men samtidig ganske skremmende. Hun syns møtet deres gikk dårlig, men så tropper Grey opp på jobben hennes og inviterer henne med ut. Dette er begynnelsen på et forhold hvor den uskyldige Anastasia er sjokkert over hvor tiltrukket hun er av ham, samtidig som Grey er hjemsøkt av indre demoner og av behovet for å ha kontroll. Etter hvert som forholdet utvikler seg, oppdager Anastasia mer om sitt eget begjær og om Greys mørke hemmeligheter.

Boken handler om at litteraturstudenten Anastasia Steele, ad omveier, havner i en situasjon hvor hun må intervjue den unge og svært rike Christian Grey. Ana blir fascinert av Mr. Grey, og da han dukker opp på hennes arbeidsplass begynner hun å forstå at tiltrekningen er gjensidig. Forholdet dem i mellom blir likevel vanskelig fordi Mr. Grey er en Dominant som vil ha en kontrakt på hvordan forholdet dem imellom skal se ut. Han vil dominere Ana totalt og ha kontroll på svært mange sider av livet hennes. Ana er veldig uskyldig og går først med på noen av reglene til Mr. Grey, men etterhvert blir det klart at hun ønsker seg mye mer av forholdet deres.

Min første tanke om boken handler om ting jeg har hørt. For eksempel er det flere som har hengt seg opp i at Anastasia, Ana, biter seg i leppen og at dette er irriterende. Det irriterte ikke meg. Derimot syntes jeg rødmingen gikk noe over styr. Det var som om alle følelser måtte uttrykkes gjennom også å rødme. For å si noe positivt; Ana var svært opptatt av hva som er skjedd med Christian, Mr. Grey, i de fire første årene – før han ble adoptert, og det tilførte en dimensjon jeg ble overrasket over. I tillegg bruker forfatteren Ana’s «indre gudinne» til å kommentere mye av det som skjer. Det moret meg og mange ganger syntes jeg kommentarene til denne gudinnen forklarte mer om Ana enn hva hun utrykket selv.

Så var det sexen da. Den var jo… spesiell, til tider. Men den passet inn, det var ikke som andre bøker jeg har lest hvor sex er lagt til uten at den passer inn i historien. Jeg følte dette var en bok om et forhold hvor en viktig ingrediens var sexen mellom disse to voksne menneskene, og da var det ok. Boken må vel likevel kunne kalles en «mykporno»-roman (?), slik at hvis du har tenkt til å lese den så er du hvert fall forberedt på at den inneholder mye sex.

Boken minner meg om en Harlequin bok eller det som før ble kalt legeroman. Den er selvfølgelig ikke stor litteratur og vil ikke kunne bli det. Jeg må nevne selve språket i den sammenhengen, fordi det er ikke så bra som det kunne vært. Det blir mye gjentakelser og klisjeer. Men den er helt ok. Jeg likte den og slutten på boken gjorde at jeg absolutt må lese bok nr 2. Jeg må jo vite hvordan det går! Så hvis du ikke er skvetten i forhold til å lese om noe utradisjonell sex og synes at en legeroman er ok tidsfordriv, er dette en fin bok å slappe av med.

Jeg har fått boken fra Gyldendal.

Andre bokbloggere er, fra veldig til litt, uenige med meg. Her er eksempler på hva de har skrevet:

Solgunn sitt
KNIRK
Bokelskerinnen
Hverdag