Smakebit ~ Barsakh

25 søndag feb 2018

Tags

barsakh, båtflyktninger, Simon Stranger, smakebit på søndag

Barsakh er første bok av tre (de neste er Verdensredderne og De som ikke finnes) som delvis henger sammen. De er ungdomsbøker skrevet av norske Simon Stranger og oversatt til flere språk. Jeg har lest Barsakh før, men har den med i dag fordi den er pensum på skolen og jeg derfor skal lese den om igjen. Linken på tittelen fører til innlegget jeg har skrevet om alle tre bøkene. Men jeg skal gjenta det viktigste av handlingen i Barsakh her.

Hovedpersonen i alle tre bøkene er Emilie. Vi møter henne i Barsakh hvor hun er på ferie på Gran Canaria med foreldrene og lillebroren Sebastian. Emilie holder på å utvikle spisevegring og hun lurer og lyver for foreldrene om hvor mye mat hun spiser. Samtidig løper hun så mye hun kan for å få brukt opp kalorier. En dag hun er ute og jogger ser hun en båt som dupper i havet utenfor en bortgjemt strand. Ombord er flyktninger fra Afrika. De som er igjen av den gjengen som forlot Afrika. Emilie hjelper dem i land, kjøper mat til dem og gjemmer dem i et hus. Blant guttene i båten er Samuel fra Ghana. Han og Emilie blir venner og løper avgårde sammen da politiet kommer. Før Emilie drar hjem gir hun Samuel en lapp med adressen sin.

Smakebiten er fra da Emilie finner båten:

En båt.
En liten, skrøpelig trebåt, fylt til randen med mennesker. Afrikanere. Akkurat som på bildet i avisen.
De var ikke mer enn femti meter fra land, likevel lå de fleste av dem urørlige mens båten langsomt drev innover. Et hode stakk opp over ripa. En gutt på omtrent hennes alder hadde fått øye på henne og vinket inn mot land.

Og Samuels perspektiv:

Båten drev sakte innover. Samuel hevet hodet over kanten for å se hvor de var. Først så han bare klippene, sandstranden og bølgene som skummet inn mot land. Så fikk han øye på henne. En ung, europeisk jente med moderne, tettsittende treningstøy. Akkurat som på tv. Endelig. Endelig var de fremme.
Ved siden av ham lå alle de andre flyktningene med øynene lukket. Tørre lepper. Hvor mange dager hadde de ligget slik? Hvor lenge var det siden sist noen av dem hadde spist eller drukket noe? Det burde vært et eget ord for noe så idiotisk: å være omgitt av vann på alle kanter, men likevel holde på å tørste i hjel.

An InLinkz Link-up

3 ungdomsbøker av Simon Stranger

25 onsdag jun 2014

Posted by astridterese in Barn/Ungdom

≈ 10 Comments

Tags

afrika, barnearbeid, barsakh, båtflyktninger, de som ikke finnes, flukt, flyktninger, ghana, kakaoplantasjer, klesproduksjon, norge, papirløse, Simon Stranger, sweat-shops, ungdomsbøker, verdensredderne

Jeg har lest Barsakh, Verdensredderne og De som ikke finnes. Alle tre er ungdomsbøker skrevet av den norske forfatteren Simon Stranger. Stranger er, blant annet, også forfatter av en av mine favorittbøker, mnem, og Den veven av hendelser vi kaller verden som jeg også har skrevet om. Barsakh ble gitt ut i 2009, Verdensredderne kom i 2012, mens De som ikke finnes kommer ut i august dette året.

Hovedpersonen i alle tre bøkene er Emilie. Vi møter henne i Barsakh hvor hun er på ferie på Gran Canaria med foreldrene og lillebroren Sebastian. Emilie holder på å utvikle spisevegring og hun lurer og lyver for foreldrene om hvor mye mat hun spiser. Samtidig løper hun så mye hun kan for å få brukt opp kalorier. En dag hun er ute og jogger ser hun en båt som dupper i havet utenfor en bortgjemt strand. Ombord er flyktninger fra Afrika. De som er igjen av den gjengen som forlot Afrika. Emilie hjelper dem i land, kjøper mat til dem og gjemmer dem i et hus. Blant guttene i båten er Samuel fra Ghana. Han og Emilie blir venner og løper avgårde sammen da politiet kommer.

I Verdensredderne følger vi Emilie i Norge. Hun er blitt ett år eldre, går på skolen og er litt småforelsket. Samtidig møter hun Antonio som klistrer merker over strekkoden på noen T-skjorter. Der finner hun linken til Verdensredderne og lærer om barnearbeid i Bangladesh. Hun leser om fabrikker som bruker barn til arbeidere, fabrikker hvor arbeiderne blir sperret inne mens de jobber og ikke får gå på do, og alt dette gjør sterkt inntrykk på henne. Hun velger å bli medlem i Verdensredderne og blir etterhvert godt kjent med Antonio og vennene hans. Hun blir også med på aksjoner mot barnearbeid, kakaoproduksjon og kyllingoppdrett.

I De som ikke finnes møter vi igjen Samuel. En dag sitter han på utsiden av vinduet til Emilie og hun blir i tvil om hva hun skal gjøre. Men mesteparten av boken forteller om veien Samuel må reise og hva han må igjennom for å nå frem til Emilies vindu.

Alle tre bøkene forteller om urett i verden. Om flyktninger og hva de egentlig har gått gjennom før de kommer hit til De som ikke finnes oss. Om hvem som lager klærne vi går med. Mobilene og pc’n våre. Hvordan de egentlig har det hver dag når de går hjem fra arbeid, om redsel, tvang og utnytting. Om hvem som får bli og hvem som ikke får bli. Om de 18 000 papirløse menneskene som bor midt i blant oss og som vi ikke ser. De er sterkt politiske. Det same er barneboken til Stranger; Gjengangere. Det er tydelig at Stranger har sterke meninger og synes det er viktig å formidle til barn ulike uretter i verden. Jeg synes det er veldig bra, det er så fint at noen våger.

Bøkene er så sterke at det er som jeg ikke klarer å ta dem innover meg. Historien i Barsakh minte meg på boken Little Bee; om en jente som flykter fra Nigeria. Samtidig som vi har et mottak der jeg bor og jeg omgås flyktningene derfra både på jobb i biblioteket og i kirken. Det var på en måte en kjent historie. Jeg visste om båtflyktningene og at de ofte blir sent tilbake. Verdensredderne forteller om barnearbeid og umenneskelige forhold på klesfabrikker og kakaoplantasjer. Jeg er veldig opptatt av gjenbruk og en av grunnene er nettopp at mennesker der ute lider for at jeg skal kunne svinge meg i «siste nytt». Jeg prøver å unngå butikker jeg vet ikke vil eller kan svare på hvor tingene deres kommer fra. Men som Stranger sier i slutten av boken; Det er nesten umulig å klare å unngå alt som er laget på denne måten, fordi de ulike konsernene ikke vil svare på hvem som er deres underleverandører og man ikke kan få sendt representanter og journalister til å undersøke.

De som ikke finnes ble kanskje den sterkeste boken for meg. Som sagt har jeg mye med flyktninger å gjøre. Men jeg møter ikke på dem som er papirløse, som har blitt smuglet hit eller som har rømt fra mottak. Historien til Samuel er så sterk at den er kvalmende. Den er umulig å ta inn over seg og en klarer ikke bære at mennesker har det sånn. Samtidig ser vi skjebner som ligner hans eller som har det helt forferdelig grusomt på andre måter, på TV og i avisene hver dag. Det er nok til å rive sjelen ut av en. Jeg støtter hjelpearbeid i Russland og stiftelsen vi deltar i har mottoet Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Vi har flere fjernadoptivbarn og vi prøver å leve uten et stort forbruk. På den måten prøver vi å hjelpe noen. Men Stranger klarer likevel å få meg til å ønske jeg kunne gjort mer.

De som ikke finnes har jeg fått av Cappelen Damm. Barsakh og Verdensredderne har jeg lånt på biblioteket.

Mnem av Simon Stranger

13 fredag jun 2014

Posted by astridterese in Bøker, Norske romaner

≈ 15 Comments

Tags

2000, barsakh, fakta, gjengangeren, kortprosa, Mnem, Nem, norske romaner, roman, Simon Stranger, utopi

For å begynne med slutten først så har herr Stranger avsluttet boken med forslag til anmeldelse. Der er fem stykker som går fra Svært negativ, på en usaklig måte til Overveldende positiv, på en usaklig måte. Så hvis vi da hopper til Positiv, står det som følger:

Sjenerøs og mangfoldig.
Mnem er en roman helt uten om det vanlige. Jeg kan ikke huske sist gang jeg leste en så mangslungen, leseverdig og sjenerøs roman. Sist gang jeg leste noe så vakkert, morsomt og variert som i denne boken, for her byr forfatteren på alt fra spenningsromanen til kortprosa og tegneserier i ett flettverk i fortellinger …

Jeg skal stoppe der, men les gjerne hele på side 502 for den dekker absolutt hva jeg har tenkt å si i dag.

Mnem er en roman skrevet av den norske forfatteren Simon Stranger og er utgitt i 2008. Jeg leste om den hos elllikkens bokhylle og tok den med hjem fra jobb og leverte den inn igjen (på grunn av for mange bøker jeg ikke fikk lest). Så det var ikke før jeg fant den i bibliotekets til salgs-kasse jeg bestemte meg for nå, og kom i gang med den. Simon Stranger har skrevet syv bøker (og jeg har nå lest fire av dem). Han har en særegen skrivestil, samtidig som jeg i to barnebøker (Gjengangeren og Barsakh) fant hva jeg så som et viktig politisk budskap.

Mnem er en roman fylt med parenteser og fotnoter, kortprosa, fakta og bilder i en salig blanding. Men også i en finstemt blanding som gjør hver nye sving denne fortellingen tar deg spent på hva som vil skje rundt neste hjørne.

Stammen på fortellingen er bygget rundt en mann, Peter, sitt forsøk på å finne ut hva som skjedde med det utopiske forsøket som skapte starten på byen Nem i 1955. Peter får en invitasjon fra Oliver til å komme til Nem for å skrive en bok om byen. Oliver er en av de fem som startet hele prosjektet og Peter er født på byggeplassen til den originale Nem. Det rare er at i alle offentlige papirer står det at byen ble dannet i 1959 og det tar Peter lang tid å finne ut noe som helst. I mellomtiden går han rundt i byen og tar notater og bilder til boken. Han besøker biblioteket og prøver å snakke med noen få. Mens Peter går følger vi han fra hus til hus og får små øyeblikksbilder Mnem av hva som skjer på innsiden. Hvert av disse bildene er på noen få linjer, men forteller likevel mye. Som:

I nummer 52 løfter en kvinne opp mannens mobiltelefon fra bordet, lytter etter om han fremdeles er på badet, før hun åpner opp og leser meldingen som akkurat tikket inn, og som gjør at hun vil oppdage at han er utro.

Samtidig får du lengre fortellinger som i seg selv er en hel historie. Jeg falt helt for den som forteller om et porselensservise og om hvordan det fulgte med på ferden da eieren måtte flykte fra revolusjonen i Frankrike til et kanskje, ikke så mye bedre liv i England. Eller historien om tulipanene i Holland og det første børskrakket. Men også små beskrivelser av mikroorganismer og cellers oppførsel i gitte tilfeller, som ved død. Egentlig følger det med de små bestandene i verden boken fra begynnelse til slutt.

… blant lodotter og støv som ingen riktig skjønner hvor kommer fra (men som drysser fra usynlige skyer i leilighetene rundt i verden, slik døde alger, fisk og planter regner ned mot bunnen i verdenshavene).

Vi ser i flere grader, mellom et syn som tar inn en hel by til det som kan se hvordan mikroorganismer oppfører seg i gitte tilfeller. Det gjør boken enda mer spennende Det er noe med Mnems uforutsigbarhet oppi det forutsigbare som virkelig tiltalte meg.

Jeg har begeistret delt sitater mens jeg leste; Du finner noen her og her. Men samtidig er dette en bok man ikke kan skrive om uten å sitere fra den. Det største problemet er vel å kunne begrense seg på noen som helst måte. Mitt eksemplar av Mnem er fullt av gule lapper som danner en egen liten hale til boken og hver av dem representerer en del jeg gjerne vil dele med deg. Det beste jeg kan gjøre er likevel å oppmuntre deg til å lese boken selv. Den er så utrolig vakker, spennende, fascinerende og lærerik. Språket er slik at jeg ikke merket at jeg leste det. Det var fortellingen og historiene som grep meg uten at språket stod i veien, som det så mange ganger kan gjøre. Mens formuleringene noen ganger bare gjorde at jeg måtte lese noe om igjen. (Som sitatet om støv over). Det gjør noe ordinært om til noe ekstraordinært.

Mnem er det greske ordet for hukommelse, samtidig som det er en teknikk for å huske. Og hele denne boken er som en bys kollektive hukommelse, (samtidig som en av hovedpersonene sliter fordi han mister sin og prøver å huske). Det er et bilde av en by, en fortelling om en by og det er hukommelsen til byen, folket, tingene, til trærne, cellene og til Peter. Mnem er en bok jeg også vil huske lenge.

Flere anmeldelser finner du hos:
elikkens bokhylle
Tine sin blogg