Tag Archives: kriminalroman

Krim lest i 2021 #2

15 torsdag jul 2021

Posted by in Ukategorisert

≈ 2 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , ,

To av bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Så ble det kaldt har jeg fått av Liv forlag og Torsdagsmordklubben av Gursli Berg. De to siste siste; Passenger to Frankfurt og Beatrice har jeg lånt på biblioteket. Disse krim-innleggene er ment å handle om det jeg har lest i år. Men jeg har noen bøker jeg leste i fjor som jeg ikke har skrevet om, og som jeg synes fortjener å bli nevnt.

crime

Passenger to Frankfurt – Agatha Christie

Passenger to FrankfurtPassenger to Frankfurt er kanskje den rareste boken jeg har lest av alle Agatha Christies bøker. Den er ikke en krim, og kan vel kalles en thriller. Men kunne nesten også kalles en dystopi/sci-fi. I forordet kaller Christe den en fantasi, og det er det jammen.

Den handler om verden på 70-tallet og om en ungdomsbevegelse som drives av mektige krefter. De bygger på ideer om den ariske rase og ender opp med å styre flere land i Sør-Amerika. Men de finnes også i Europa og USA. I England er det en gruppe diplomater og viktige menn (politikere og adel) som prøver å sloss mot dette «ungdomsoppgjøret» og det er først og fremst deres kamp vi følger.

Opp i dette havner diplomaten sir Stafford Nye. En mann med humor som menn i «høyere kretser» er litt usikker på. Han treffer på spionen Mary Ann på en flyplass og ender opp med å kjempe sammen med henne. Men på hvilken side?

Alt er veldig ullent og uklart helt frem til slutten av boken. Ingen vet egentlig hva de sloss mot eller hva som egentlig skjer. Mot midten hadde jeg nesten gitt opp hvis det ikke var for prosjektet med å lese alle Christies bøker. Rar var boken hvert fall, men også for uklar. En vet på en måte ikke hva det er en leser eller hva man leser om, så dette var ikke en bok etter min smak. Det dreide seg for mye om politikk og spionering, uten resultat. Med andre ord, absolutt ikke blant mine favoritter.

Torsdagsmordklubben – Richard Osman

Torsdagsmordklubben er den første kriminalromanen til Osman. Han er ellers kjent som komiker og programleder på BBC. Vi blir med Osman til en luksuriøst landsby for eldre, Coopers Chase, der det bor en gjeng fantastiske karakterer. De har en klubb, Torsdagsmordklubben, som prøver å løse gamle uløste mordsaker. «Joyce er tidligere sykepleier, Ron er eks-fagforenings-leder, Ibrahim er en pensjonert psykiater, og den hemmelighetsfulle Elisabeth var spion i sine yngre dager.» Tidligere førstebetjent Penny Gray har skaffet dem politimappene til de ulike sakene, men nå er hun dessverre blitt dement og har havnet i koma.

Da det skjer et mord i landsbyen, på mannen som har bygget husene de bor i, konsentrerer de seg helt på å løse det, helst før politiet. Ikke så lenge etter blir den hovedmistenkte drept og politiet skjønner ikke hvordan det henger sammen. Pensjonistene samarbeider etterhvert med politiet da de viser seg at de klarer å grave frem den ene opplysningen etter den andre før de lokale politibetjentene. Spesielt er Elisabeth ressursfull og har mange kontakter. Da de får vite at kirkegården må rives for å gi plass til en utbygging av senteret setter de seg på bakbeina, og jobber hardt for å finne en løsning som beskytter kirkegården.

Dette er en humoristisk og koselig krimroman. Den handler om mord og etterforskning, men den handler like så mye om forholdet mellom de eldre, livene deres og hvordan de har det på Coppers Chase. Osman skriver virkelig godt og boken er godt oversatt. Dette skal bli den første av fire bøker og jeg ser at den neste: Mannen som døde to ganger allerede er på planen til Gursli Berg forlag.

Beatrice – Lina Bengtsdotter

BeatriceBeatrice er den tredje boken i serien om politietterforsker Charlie Lager. De to første het Anabelle og Francesca. Charlie Lager er en av de mange litterære politietterforskerne som har problem med alkohol. Men hun holder seg på beina og er dyktig i jobben sin.

De tre kriminalromanene har handlet om helt separate krimsaker, men de skjer alle i Gullspång, en liten by utenfor Karlstad. Dette er det samme stedet som Charlie vokste opp sammen med sin spesielle mor. (Og hvor Lina Bengtsdotter selv er fra). Charlie var utsatt for omsorgsvikt og har mange demoner i forhold til oppveksten og stedet hun vokste opp som vi får lese om i bøkene. Så denne serien er en blanding av en ren krimserie og en oppvekstroman.

I Beatrice blir en ung jente kidnappet og Charlie leder etterforskningen. Saken er i selvsagt alle avisene og lokalbefolkningen gjør det de kan. Men saken er vanskelig, selv Charlie finner flere spor fører de ikke til noe. Hun begynner å få mistanke at selv foreldrene lyver om hva som har skjedd.

Jeg liker denne serien. Bøkene er ganske tynne og historiene er ganske rett frem, selv om alt det personlige for Charlie tar like stor plass som etterforskningen. Charlie er en likendes person, hun sliter med det hun har opplevd i barndommen og ikke alt hun gjør er like lurt. Men man får godhet for henne likevel. Bøkene er selvstendige når det gjelder krim-delen, men jeg anbefaler likevel at du leser dem i rekkefølge på grunn av historien til Charlie. Jeg tror det må være ganske forvirrende å havne midt i den fortellingen.

Så ble det kaldt – Frode Eie Larsen

Så ble det kaldt er en meget god kriminalroman. En forrykende og utmerket god krim med utrolig godt sammensydde handlingstråder. Den er lett å lese, har god flyt, og virkelig spennende fra begynnelse til slutt. Den har korte og effektive kapitler med god driv. En bok det er vanskelig å legge fra seg.

Boken handler om en kidnapping. Stubb finner spor som sender ham til Paris og etterhvert får vi vite hva som skjedde der i 1978. Som i flere av bøkene sine går han tilbake i tid for å vise oss hva som er grunnen til handlingen.

Persongalleriet er rikt og mangfoldig. Man møter karakterer som er redde, som er sårbare, og som føler på det å stå utenfor. Men også den andre ytterligheten; en hevnlyst som tar kontroll over hele livet. Man møter karakterer med styrke og pågangsmot, men som også lever helt ordinære liv. Felles for alle karakterene er at de er troverdige. Jeg tror på livet deres, sammensetningen av følelser og på hva som driver dem. Eie Larsen har virkelig fått til hovedkarakteren Eddie Stubb, med sine lyter og sine gode egenskaper. Han er en troverdig figur som fungerer godt sammen med resten av persongalleriet.

Eie Larsen har hatt en distinkt utvikling som forfatter. Språket og spenningsoppbyggingen har blitt bedre bok for bok. I Så ble det kaldt imponert språket virkelig. Det er blitt enda bedre enn sist bok. Eie Larsen skriver konsentrert, direkte og særpreget, samtidig som en føler på en sårbarhet i noen av beskrivelsene.

I denne siste boken lar han oss oppdage hva som ligger bak en kidnapping på en utspekulert og meget spennende måte. Lag for lag finner vi løgn og svik, samtidig som hovedpersonen Eddie Stubb leter etter hvem som står bak. I Så ble det kaldt finner du få dødpunkt. De mange handlingstrådene henger sammen, og har sin funksjon i den overordnede fortellingen. Til sammen gir de en god opplevelse av spenning og en solid kriminalroman. Eie Larsen vant Sølvkniven for denne boken. (Jeg sitter i juryen og dette skrev jeg som begrunnelse for at dette var vinnerboken).

Krim lest i 2021 #1

31 mandag mai 2021

Posted by in Bøker, Krim

≈ 4 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Det meste jeg lese av krim er bøker jeg får som leseeksemplar fra ulike forlag. Forbrukerrådet har satt lys på denne typen samarbeid og krever at bloggere nå merker innlegg der en har fått bøker helt i begynnelsen. Før var det mest vanlig å skrive dette i slutten av innlegget. Det er viktig for meg å følge reglene, samtidig som det også betyr noe å presisere at forlagene ikke har hatt noen innvirkning på det jeg velger å skrive. Under finner du bare mine personlige meninger. En femte årstid og Det sorte fåret har jeg lånt som lydbok fra NLB, Assistenten og Skjebnesteinen har jeg fått fra Aschehoug.Crime

Jeg synes at krim er en av de sjangeren det er vanskeligst å skrive om. Ikke fordi det er en kompleks sjanger, men fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Ofte spiller det en rolle at leseren ikke har spesifikk kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og etter man har lest hele historien er det lett at man inkluderer disse opplysningene i en oppsummering. Det kan for eksempel være hendelser fra fortiden eller avslørende karaktertrekk. Og ofte er det ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og inkludere dem i samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

En femte årstid – Torkel Damhaug

En femte årstidEn femte årstid er en uavhengig thriller som ble gitt ut i 2016. Det er en bok jeg ha tenkt til å lese lenge, men som av en eller annen grunn har blitt liggende. Den handler om Ann, Victor, Helene, Nicolai. De er fire ungdommer som bruker å henge sammen, og ofte røyke hasj. Ann, Helene og Nicolai er like gamle, mens Victor er en del år eldre. En dag finner de veien inn på en gammel takpapp-fabrikk som ligger midt i bygda.

Samtidig leser vi om menn som jobbet på denne fabrikken for 38 år siden, og om en grusom ulykke. Noen av mennene som er på jobb har drukket litt og selv om det nok ikke er tilfelle blir ulykken forklart med at mannen som datt oppi tjære-karet var full. Resultatet blir dyp uenighet mellom ledelsen og arbeiderne. Men de sistnevnte må gi seg for overmakten.

Disse fire ungdommene finner en femte gutt i fabrikken. De bestemmer seg for at han plager dem og ender opp med å stenge han inne i mørket i fabrikken. Denne gutten har imidlertid en storebror som ikke godtar at broren blir behandlet sånn, og en far som er en dømt drapsmann. Da en av ungdommene blir drept og noen forfølger en av de andre er det klart at noen er ute etter hevn. Den lokale politimannen, som også er far til Ann (Bjørn), begynner å undersøke saken leder den til mange hemmeligheter og en farlig konfrontasjon.

Boken er delt i ulike deler. Noen følger hendelsene fra fortiden, noen følger ungdommene, noen politiet, og noen Ann. De siste er litt merkelige og en skjønner dem ikke helt før mot slutten. Det beste med Damhaugs bøker er at han bruker mye tid på relasjonene mellom de ulike karakterene. Vi får følge Ann og Bjørn på nært hold og lærer mye både om ungdommene, men også foreldrene deres. Og bestefedre, som var innblandet i ulykken på fabrikken. Dette er en spennende thriller!

Assistenten – Kjell Ola Dahl

AssistentenI Assistenten, en historisk kriminalroman, befinner vi oss i OSlo på 1920-tallet. Jack Rivers er en ung spritsmugler som en dag får politiet etter seg. Den smarte politimannen Ludvig Paaske klarer å lure den erfarne spritsmugleren og han havner i fengsel. Fjorten år senere, i 1938, møter vi dette paret igjen. Da har Paasce blitt privatetterforsker og Jack er hans assistent. I begynnelsen lurte jeg svært på hvordan dette kunne skje. Men det får sin avsløring etterhvert. Jack forteller mer og mer av sin egen historie, og hvordan han ble lurt av oppdragsgiverne sine.

Paascke og Jack blir oppsøkt av Vera Gruber. Hun tror mannen hennes er utro og vil ha de to til å følge etter han. Et vanlig oppdrag tenker de to. Men det er noe med mannen til Vera. Han møter folk i skjul, ingen kvinner, men menn som snakker tysk. Han er også svært opptatt av et tysk lasteskip som ligger til kai i Oslo. Ved hjelp av kontakter i politiet finner de ut at noen av disse tyskerne er agenter. Og at det også er en farlig gruppe med sosialister i Oslo som interesserer seg for borgerkrigen i Spania. De to privatetterforskerne følger etterhvert ulike veier til målet og det blir rivalisering mellom dem. Jack prøver å infiltrere et hemmelig møte og en mann blir skutt, mens Paasce går på frierferd. Men hva har alt dette med hverandre å gjøre?

Dette var en av de beste kriminalromanene jeg har lest på svært lenge. Boken er svært godt skrevet og absolutt et produkt av en erfaren krimforfatter. Den historiske rammen med borgerkrig og tyske agenter i Norge satte historien inn i et perspektiv vi alle kan forholde oss til. Samtidig er får en sympati med Jack etterhvert som man hører hans historie. Han var spritsmugler og derfor på feil side av loven, men han var også en svært fattig mann som prøvde å skaffe seg et levebrød.

Skjebnesteinen – Sven Petter Næss

SkjebnesteinenSkjebnesteinen er en den andre boken i serien om politietterforsker Harinder Singh. I denne boken blir niesen hans Amandeep kidnappet i Edinburgh. Hun har reist dit for å gå på skole og politiet regner med at noen i hennes nærmeste omgangskrets står bak. Bare ett par dager senere blir hun fisket opp, sterkt forslått og bevisstløs, fra en elv midt i byen. Singh får permisjon fra sin vanlige jobb og reiser til Edinburgh for å assistere politiet. Men som det som regel er i denne type kriminalromaner får han beskjed om at han bare er en observatør. Noen han ikke har det så lett med å etterkomme.

I Norge jobber Singhs kollega Rachel Hauge med drapet på en tyster. Hun finner ut at Amandeep jobbet for de samme utelivsbaronene som tysteren fortalte politiet om. Hun og Singh begynner å lure på om det er en sammenheng. Han på sin side klarer ikke holde seg unna etterforskningen, men følger sine egne spor. Hele tiden balanserer han på en line mellom å følge politiet i Edinburgh sine beskjeder og bli sendt hjem.

Dette er en svært spennende kriminalroman, men samtidig er den litt for tradisjonell. Jeg blir litt lei det at det kommer en person utenfra, som ikke får lov å blande seg i etterforskningen, som finner viktige spor og gjerne løser hele saken. Nå går ikke denne kriminalromanen så langt, den henter seg inn på slutten. Så slutten berger den fra at jeg ikke likte den. Men i midten der er det noen partier jeg syntes var vel kjente fra andre bøker.

Samtidig er det forfriskende med en politietterforsker fra en annen kultur. De fleste norske krimbøker har trauste norske etterforskere, eller forfyllede norske etterforskere. Singh er hel ved, men også preget av at han har vokset opp i to kulturer. Den biten synes jeg er veldig fin.

Det sorte fåret – Jørgen Jæger

Det sorte fåretDet sorte fåret hørte jeg også på lydbok fra NLB. Denne gangen sammen med mannen min mens vi kjørte frem og tilbake for å besøke svigermor. Min opplevelse av boken er preget av at jeg hørte den på lydbok og at jeg hørte den sammen med noen. Det siste gjør bøkene bedre for meg. Denne kriminalromanen tar oss tilbake i tid og er derfor kronologisk sett den første boken om lensmann Ole Vik. Det er også den første boken Jæger skrev. Han sendte den inn og den ble refusert. Men så fikk han spørsmål fra forlaget om å skrive en bok med det samme persongalleriet, og det ble den første Ole Vik boken vi kjenner..

Det skjer en ulykke. En bil kjører på en kvinne, og drar så fra stedet. Politiet er svært raskt på pletten og arresterer føreren av en blå stasjonsvogn. Et vitne har fortalt hvilken bil som kjørte på denne kvinnen (Jeg husker ikke merket) og politibetjentene er helt sikre i sin sak. De har flere tekniske bevis og mannen blir satt i varetekt. Ole Vik derimot er sikker på at mannen er uskyldig, men før han får gitt den beskjeden videre får han et hjerteattakk og havner i koma.

Føreren av den blå bilen blir siktet og det blir rettssak mens Vik fremdeles ligger på sykehuset. Han våkner etterhvert men husker ikke noe av de siste dagene før hjerteattakket og da heller ikke at han mener denne mannen er uskyldig. Politimannen som blir Viks vikar er en drittsekk for å si det mildt og han er helt sikker på at han har rett i alt. Så selv om Cecilie Hopen prøver å komme med innvendinger og mannen selv sier han er uskyldig så blir han dømt til fengsel.

Det er ikke før Vik er tilbake på jobb og selv har funnet frem til sine gamle innvendinger at det begynner å skje noe. Underveis føles det ganske håpløst. Vi vet hva som egentlig har skjedd før ulykken og kan derfor følge den dømte mannens forklaring. Derfor blir en også litt frustrert over alt han må gå gjennom.

Det var interessant å få en første bok som sa endel om historien til de ulike karakterene. Noe om hvorfor de er som de er og forholdet mellom dem. Samtidig er ikke dette en innviklet kriminalfortelling. Bare en ganske håpløs en der en heier på han som blir dømt.

Ulmebrann av Monika N. Yndestad

30 torsdag apr 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 3 Comments

Tags

, , , , , , , , ,

UlmebrannUlmebrann er den fjerde kriminalromanen om journalisten Alice Bratt i avisen BA i Bergen, skrevet av Monika Norland Yndestad. Boken ble gitt ut i 2019 av Cappelen Damm som også har gitt meg boken som leseeksemplar. Yndestad er heltids-forfatter og har skrevet 16 bøker innen sjangerne krim, dokumentar, biografi og underholdningslitteratur.

Alice Bratt er kriminalreporter i Bergensavisen. Idet denne boken begynner brenner det i en buss i en tunnell. Advokat Per Moen klarer å redde en kvinne med et lite barn, men mister selv bevisstheten. Bussen viser seg å være den Bergens Tidene bruker til valgkampsdekning, og ombord er en kvinnelig sjåfør, journalisten Reidun Blytt og Alices venn, fotografen Hassan Mouri. Alice og fotografen Cato Ryen er raskt fremme ved tunnelen.

Alice har en jurist i politiet som kilde, og han forteller henne at bussbrannen er et drapsforsøk. Men politiet dementerer straks dette og Alice får derfor beskjed om at hun er tatt av saken. BA har ny nyhetssjef og han tror ikke på at Alice har en kilde. Hun får istedenfor en sak som kom til tipsmottaket, et veldig gammelt mord. Nyhetsjefen setter henne til å skrive om slike gamle mord, som Isdalskvinnen, til søndagsavisen. Alice er meget uenig i den avgjørelsen.

Innimellom kapitlene om brannen og om Alice leser vi om noe som skjedde i  Bergen i 1962. En fødselslegelege er drept på kontoret. Dette blir den første saken Alice konsentrerer seg om. Men vi får flere historier enn dette. Det er valg og Stig Hågensen, Arbeiderpartiet, og Bitter Salicath, Fremskrittspartiet, er ordførerkandidater. I kapitlene der vi følger Hågensen får vi innblikk i tankene til en mann med voldsom tro på seg selv. Han mener han er det beste som kan skje Bergen og blant annet blir han kvalm ved tanken på å håndhilse på andre. Dele ut valgkampsmateriale er også under hans verdighet. Faren hans bor sammen med han, og han ser virkelig ned på den gamle mannen han har blitt. Bitten Salicat er svært opptatt av et mord onkelen hennes har begått. En liten gutt ble funnet drept på et gjesterom i onkelens hus, og selv om hun ga onkelen alibi, ble han dømt. Nå er Salicath redd dette mordet vil stå i veien for henne i kampen om ordførerstolen. Journalisten Reidun Blytt var igang med en portrettserie av ordførerkandidatene.

Bitten har en bror som heter Mårten, som jobber på Statsarkivet. Dit kommer Alice i jakt på opplysninger om de gamle mordene, og han er svært hjelpsom. Alice hater at hun ikke får skrive om brannen. Men det hjelper litt å møte hyggelige folk. Hun får også hjelp av Deskeldste som er den tidligere, nå pensjonerte, nyhetssjefen. De klarer selvfølgelig ikke å la være å etterforske litt rundt bussbrannen, selv om hun har fått beskjed om å holde seg unna.

Saken, eller sakene i denne boken blir litt fragmentert i det at vi følger så mange personer samtidig. Det er klart det er spennende å få innblikk i tankene til flere av karakterene. Men det gjør historien vanskeligere å lese. De ulike personene har betydning for det som skjer videre, men jeg tror kanskje det ville ha vært mulig å skrive samme historie uten å dele opp boken i så mange ulike stemmer. Bakteppet er valget, og drapene har betydning for hvem som kan velges. Familiemedlemmer blander seg også inn i det å styre handlingen, så det er ikke bare Hågensens stormannsgalskap og Bittens frykt som avgjør hvem som kan velges. Det som har skjedd før har direkte virkning på dagens situasjon. Det er en ganske vanlig handlingsrekke i en kriminalroman. Yndestad klarer fint å gjøre alt troverdig, men det er som sagt en anelse for komplisert.

Kapitlene i Ulmebrann er korte, og avslører mer og mer utover i boken. Språket er konsist og kapitlene i det en kan kalle nåtiden har en god del fin dialog. Men en del er også refererende, fra gamle dokumenter og gamle avisartikler.

Det er tydelig at det er skrevet tre bøker om Alice før denne. Vi får henvisninger til det som har skjedd før, og det irriterer meg litt at jeg ikke har lest dem i rekkefølge. Men det er ikke boken sin feil, det er hvordan jeg liker å lese. Så hvis du begynner med denne, må du være klar over at det kommer henvisninger til tidligere saker i delen rundt Bergensavisen.

Ulmebrann nådde bare delvis opp hos meg. Den har meget gode partier, men hadde også partier som ikke var fullt så gode og da blir min opplevelse preget av det.

Buisness av Terje Bjøranger

27 mandag apr 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , , , , ,

BusinessBusiness er den andre kriminalromanen om politietterforskeren Charlie Robertsen ved Oslo politikammer, skrevet av Terje Bjøranger. Den ble gitt ut i 2019 av Cappelen Damm som også har gitt meg boken som leseeksemplar. Den første boken i serien er Barcode som kom ut i 2017. Bjøranger jobber som politijurist og har tidligere jobbet i UDI.

Handlingen i Barcode har fått stygge ettervirkninger for Charlie Robertsen. Blant annet mistet han politikollegaen Mia i den første boken. Hun var også det kjæreste han hadde. I begynnelsen av denne boken er han guide på Island. Han ble etterforsket etter det som skjedde i Barcode, men nå er saken henlagt og kollegaen Lennart kommer til Island for å få han med seg hjem. Bakgrunnen er en ny sak, der politiet ser de vil trenge Charlie.

En ung kvinne blir skutt midt i ansiktet mens hun er på jobb på blomsterbutikken på Aker brygge. Morderen skriver ned et ord på et papir og hilser kjekt til overvåkning kamraet før han går mot utgangen. En gammel mann prøver å stanse ham og blir også skutt. Politiet har både bilde og fingeravtrykk, men mannen finnes ikke i noe register, hverken nasjonalt eller internasjonalt.

Det er ansatt en ny politibetjent ved kammeret, hun heter Aisha som blir Charlies partner i mye av etterforskningen. Samtidig er det ansatt en ny etterforsker, Pål Weimar, som Charlie ikke går så overens med. Et klassisk oppsett av karakterer. De finner raskt ut at kvinnen som ble skutt var fra Nepal og var i Norge for andre gang. Den første gangen hun var her jobbet hun  og tjente penger til familien. Politiet finner også ut at hun er blant dem som blir utnyttet i stillinger der de jobber lange dager men får svært lite lønn. De jobber på steder som restauranter og bilvaskeri. De har noen kjente navn blant dem som utnytter mennesker på denne måten og det er der etterforskningen starter. Ganske snart blir det klart at kvinnen har en liten sønn og at han er borte. Det eneste de har er et bilde.

Dette er en svært tøff sak med mye misbruk og en grusom behandling både av voksne og barn. Som en fin måte å senke pulsen på har Bjøranger lagt til Charlies nabo Luna. Hun er tatovør og istand til å få Charlie til å slappe av. Hun har det også tøft til tider og de to er der for hverandre. De har ikke noe romantisk forhold, de er gode venner. Luna var også en karakter i den første boken.

Business er en svært tøff kriminalroman, mørk, brutal, og svært realistisk. Vi møter en en knallhard virkelighet der mennesker blir utnyttet som slaver og barn blir en handelsvare. Blant mennene, og kvinnene, Charlie og Aisha snakker med finner de noen som har tjent seg rike på andres arbeid, og som driver med alt fra svart arbeid til utnyttelse av barn. Nettverket er mye større enn de først trodde og det kan virke uoverkommelig å klare å nå over alle som burde være i fengsel. Som leser sitter en igjen med bilder fra prostitusjon, overgrep og utnyttelse som en ønsker ikke skal være en del av virkeligheten, men som en må innrømme for seg selv faktisk finnes der ute. Etterforskerne finner en nettside der en blant annet kan bestille overgrep, og det er en del av nyhetsbildet i vår samtid. Bjøranger har med det skrevet en viktig kriminalroman som setter lys på noen av de mørkeste delene av vårt samfunn.

Business er godt skrevet og bruker virkemiddel som å la ofre for utnyttelse snakke og fortelle litt av sin historie. Kapitlene er korte og språket rett på sak uten lange beskrivende setninger. Gjennom forholdet til Luna får vi se de menneskelige sidene av Charlie. Han blir en flerdimensjonal karakter med mange gode sider og en person en tror på og heier på. Han er tøff og smart nok til å gå løs på en torpedo og tvinge han til å avsløre andre. Samtidig som han kan komme hjem og være helt knust over bilder og historier han får tilgang til som etterforsker. Business har en høy spenningsfaktor og spenningskurven har flere høydepunkt. Luna gjør at en får «hvilt litt» mellom takene, men det er ikke før helt på slutten man får utløp for den sterke spenningen som bygger seg opp. Språket blant karakterene i politiet er en fin blanding av det tøffe og humor. Som jeg kan tenke meg det er i virkeligheten.

Det drar litt ned at denne boken er ganske avhengig av den første. Mye har skjedd i Barcode som blir nevnt i Business og jeg ser at jeg også må lese Barcode for å få bakgrunnen til en del av privatlivet til Charlie. Men den svært realistiske følelsen en har gjennom boken er et stort pluss. Business oppleves som en viktig politisk roman som forteller oss at vi må ha øynene oppe for det som foregår rundt oss. Når bilvasken eller kebaben blir så billig, hva tror vi egentlig de som utfører arbeidet tjener? Når det kommer innvandrere med barn, hvor sikre er vi på at det faktisk er deres eget barn de reiser med? Kvinnene som prostituerer seg. Hvor frivillig tror vi egentlig at det er? Og når barn har smarttelefon. Hva vet vi egentlig om hvordan pedofile kan få tak i dem? Business reiser viktige spørsmål og setter søkelyset på en del av vårt samfunn vi burde være mye mer opptatt av å få bukt med. En del som vi «vanlige mennesker» kanskje ikke ser. Men som vi burde få øynene opp for.

Business anbefales virkelig!

Iskald av Agnes Lovise Matre

24 fredag apr 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , ,

Iskald er den andre kriminalromanen til Agnes Lovise Matre, som handler om lensmannen Bengt Alvsaker ved Kvam lensmannskontor. Kvam er en kommune i Hardanger, der du for eksempel finner stedene Norheimsund og Øystese. Det er forfriskende med et nytt geografisk sted i krimbøker, vi leser nok om de store byene. Iskald ble gitt ut av Gyldendal i 2019, de har gitt meg boken som leseeksemplar. Skinnet bedrar kom i 2017.

Agnes Matre er med denne boken vinner av Sølvkniven 2020. Randabergs egen krimpris. Jeg nevner det fordi jeg sitter i juryen og fordi jeg skrev denne omtalen før begrunnelsen til prisen ble skrevet. Det kan derfor være du finner noen av de samme setningene i begge deler.

Denne boken starter med triatlonen Isklar Norseman Xtreme som blir arrangert i Eidfjord. Dette er av de virkelig tøffe triatlonene. Så det er ikke uventet at etter svømmerne har kommet i land for å fortsette på sykkel, ligger det en mann igjen i sjøen. Han har druknet, og de første til stedet tenker at det er en ulykke. Men så oppdager politiet at en mann med samme startnummer som han de fant i sjøen har har passert et sjekkpunkt underveis til mållinjen på Gaustatoppen, og det gjør dette til et mistenkelig dødsfall. Men Odda Lensmannskontor, som egentlig skulle ta saken la mannen på kjøl istedenfor å sende han til obduksjon. Så politimesteren overfører saken til Kvam. Mannen fra sjøen er full av sår, vaselin og grass innenfor våtdrakten og blodprøvene viser han var dopet på Ketamin. Alvsaker må sette igang og etterforske dette som drap. Lerke Ribenholt, Alvsakers kjæreste og stedets kriminaltekniker, kjenner igjen mannen som Fredrik Kjepso, og det blir straks lettere når de nå vet hvem han er og de finner ut at han har et langt rulleblad.

Etterforskningen av mordet på Kjepso blir etterhvert en veldig komplisert sak. Jakten på en drapsmann i det lille lokalsamfunnet skal virvle opp mye grums og avdekke gamle og betente hemmeligheter. Ikke lenge etter triatlonen blir enda en mann drept. Børge Naustveit var tilstede da de fant den Kjepso og var også en venn av den avdøde. Han blir skutt inne på sitt eget loft. Alvsaker har heldigvis gode kolleger i Lerke, Susanne Hauso, som nettopp er tilbake fra sykemelding, og den nye betjenten Lars Staupe. Men de er få til å etterforske to drap. Noe hjelp med blodprøver, fingeravtrykk og andre tekniske funn får de fra Bergen. Men hovedlinjene må de trekke selv. Det blir endel kjøring frem og tilbake for å finne hvor Fredrik egentlig bodde. Og for å avhøre de som ser ut til å være nærmest det som viser seg å være en svært formuende mann.

Hovedetterforskeren til Matre er lensmann Bengt Alvsaker. En sympatisk politimann og sjef. Jeg setter pris på disse sympatiske politimennene. Det er nok av dem som ikke faller inn i denne kategorien. Innimellom vil jeg gjerne lese krim med hyggelige mennesker. Da bør man jo trekke morderen fra det hele, men av og til er en morder også et sympatisk menneske. Men Alvsaker har en side som ikke er så sympatisk. Han er far til tolvårige Thomas. En gutt han ikke har hatt kontakt med før året før, og som han sliter svært med å knytte seg til. Det bli Lerke som må foreslå ting de kan gjøre sammen og holde kontakten med Thomas mens Alvsaker er opptatt med sitt. En tidligere kamerat kalt Esso-WIlliam blir også en hyppig barnevakt. For Thomas kommer til Øystese midt i etterforskningen og Alvsaker sliter med å prioritere sønnen. Selv om jeg liker sympatiske hovedpersoner så blir de mye mer tredimensjonale når de også sliter med sitt, så Matre har mesterlig formet sin hovedetterforsker.

Etterforskningen bølger litt frem og tilbake, og det er ikke før mot slutten en skjønner hvordan ting henger sammen. Innimellom mord og vennskap finner vi også Isak Naustveit, onkel til det siste mordofferet. Han er en predikant og tidligere rektor for den lokale folkehøgskolen. Han har hatt et samarbeid med det som kalles for abort-prestene og drevet folkehøgskolen etter en ekstrem religiøs forståelse. Flere kvinner har fått unngjelde på denne skolen, og dette viser seg å være relevant for saken. Her er kanskje Matre veldig tydelig på hvor mye hun tar avstand fra denne tankegangen. Og selv om en er enig skulle en ønske hun var mer nøytral i sine beskrivelser.

Iskald er en svært god kriminalroman. Den er som sagt komplisert og intrikat, med mange personer som har motiv for ugjerningen. Den er godt skrevet, med enkelte meget malende eller poetiske partier, som en enten liker eller ikke liker. Som:

Svarte dønninger krystet seg som punkterte halvnoter i det gjerrige lyset på øvre dekk.

Og

Sola hadde omsider klart å kare til seg en stripe blått og starte tørkeprogrammet.

Den inneholder et stort persongalleri, men det er ikke vanskelig å holde menneskene fra hverandre. De får alle egne karakteristikker, enten med jobbtittel, utseende eller familiære relasjon som gjør at det er lett å holde oversikten. Og så er det et stort pluss at en ikke klarer å finne morderen før mot slutten. Det gjør den mer spennende. En kan forsvinne inn i historien til Matre og bli virkelig underholdt. Boken inneholder en intelligent mordhistorie og hun har sterkt grep om virkemidler en kan bruke i en kriminalroman. Selv om jeg gjerne skulle delt mer av dette med deg, så er det bedre jeg overlater resten av historien til du leser boken selv. Da vil du få en meget bedre opplevelse.

Krim lest i 2020 #2

08 lørdag feb 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

Jeg synes at krim er vanskelig å skrive om. Fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Det spiller en rolle at leseren ikke har kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og når man har lest hele historien er det lett å inkluderer disse tingene i en omtale. Det kan for eksempel være noe fra fortiden eller karaktertrekk hos hovedpersonene. Det kan og være ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og lage samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

Jernblod av Liza Marklund

JernblodJernblod er den ellevte boken om Annika Bengtzon, og også den siste i serien. Jeg var ikke klar over det før jeg kom til slutten, og jeg hadde ønsket meg flere bøker. Men jeg skjønner at det kan være godt for forfatteren å skrive noe annet etter elleve bøker om samme hovedkarakter.

Sjefene har bestemt at papirutgaven av avisen der Annika jobber, Kvällspressen, skal legges ned. Annika synes dette er tøft og lurer på hva hun skal gjøre fremover. Hun er igang med å etterforske et gammelt mord på en ung jente. Mordet var det første Annika dekket da hun startet som journalist, og det er enda ikke løst. Vi møter også Nina fra Rikskrim, som ser nærmere på en kriminell som sitter i fengsel i Sverige. Han er også mistenkt for et mord i Spania, og Nina prøver å finne ut hvordan han kan ha begått mord i to land omtrent samtidig. Thomas, eks-mannen til Annika er fremdeles med i boken, han er ikke helt god i hodet og vi leser hvordan han er feig nok til å leve et liv i offentligheten og et liv privat.

Birgitta, søsteren til Annika, er borte. Det ser ut som at hun har dratt avgårde helt frivillig. De to søstrene har ikke hatt noe kontakt, så Annika blir overrasket når hun får en melding fra Birgitta. Hun snakker med Birgittas samboer, undersøker på jobben hennes og involverer politiet. Men de er ikke så sikre på at det er en sak for dem. Så Annika går på med krum hals, som hun pleier.

Boken ender på en måte som oppsummerer Annikas liv, hvordan det er og hvordan det vil bli og det var litt koselig med noen linjer om fremtiden. Resten av boken er tøff og rå og spennende. Marklund skriver meget bra og Jernblod er like bra som de tidligere bøkene om Annika.

Den tause pasienten av Alex Michaelides

Den tause pasientenDen tause pasienten er mer en thriller enn den er en krim. Men den handler om et mord, og derfor tar jeg den med i dette innlegget. Alex Michaelides er gresk men bor i England. Han skriver også filmmanus. I Den tause pasienten møter vi Alicia Berenson. Hun er pasient på et psykiatrisk sykehus etter at hun ikke bare skjøt mannen sin fem ganger rett i ansiktet, men etterpå også sluttet å snakke. Psykologen Theo Faber er veldig nysgjerrig på Alicia og hvorfor hun ikke snakker. Han søker på en jobb på sykehuset hun er på og klarer gjennom litt manipulering å bli Alicias behandler. Han overbeviser overlegen om å gi han et forsøk på å få Alicia til å bli trygg nok til å bryte tausheten. Og han får den sjansen.

Theo er forteller i boken, sammen med Alicias dagbok. Siden Alicia er taus får vi ikke vite noe om hvorfor hun skjøt mannen sin, men dagboknotatene forteller historien hennes gjennom det hun selv har skrevet ned. Theo er gift og forteller både om livet hjemme og livet på jobben. Etterhvert oppdager han at kona hans er utro. Han blir helt knust, men prøver å finne ut hvem mannen kona hans har et forhold til er. På jobben har han både fremgang og motgang. Han overtaler overlegen om at de skal minke på mengden medisin Alicia tar og når hun blir litt mer klar forsøker han på alle måter å få henne til å kommunisere. Alicia angriper en medpasient og alt blir satt på spill. Men Theo er fast bestemt på at dette skal han få til. Så han kjemper for Alicia.

Denne boken er blitt svært populær. Det er ikke så veldig rart, for den er meget god. Som en god thriller bygger den seg opp til et spennende vendepunkt. Og, den har en meget overraskende slutt. Jeg var litt sånn «hva skjedde nå?» med en gang, før jeg fikk hodet med meg på endringen. Men den skal jeg ikke skrive noe om. Den må du selv oppleve.

Skyggejegeren av Camilla Grebe

SkyggejegerenSkyggejegeren er kåret til årets beste svenske krim 2019 av Svenska Deckarakademin og det synes jeg ikke er noe rart. Den er en meget god kriminalroman. Grebe har bygget opp historien på en ny og uventet måte. Den er delt inn i tidsperioder fra 40-tallet og frem til i dag. Der vi følger kvinnelige etterforskere og får vite mye om hvordan de blir behandlet i politiet. I 1944 var Elsie politisøster. Det vil si at hun for eksempel tok seg av barn som ble pårørende i mordsaker. En dag hun er på jobb finner de en kvinne spikret fast til gulvet, og Elsie blir skubbet ned en trapp og drept.

Datteren hennes, Britt Marie er politi på 70-tallet. Det er fremdeles ingen likestilling blant etterforskerne og hun blir først satt til kontorarbeid. Så blir en ung kvinne funnet myrdet og spikret fast til gulvet. Da begynner Britt-Marie å etterforske på egen hånd. Hun er sikker på at mordet har en sammenheng med mordet på 40-tallet. Men en dag forsvinner Britt Marie. Hun har selv bedt om en permisjon og derfor tar det lang tid før noen tror det har skjedd noe med henne. Mannen hennes forteller den lille sønnen hun etterlater seg at hun har stukket av til Madeira, og det er det som blir konklusjonen.

PÅ 80-tallet skjer det flere mord hvor kvinner er spikret fast til gulvet og politiet ber om hjelp fra psykologen Hanne. Hun hjelper til i etterforskningen frem til hun aviser flørtingen til hovedetterforskeren og han gir beskjed om at de ikke trenger henne lenger. Det er nok større mengde likestilling blant politiet. Men fremdeles ikke slik det er i dag. I nåtiden møter vi etterforskeren Malin. Det skjer igjen at kvinner blir spikret fast til gulvet og problemet er at det umulig kan være samme mann som har myrdet over så mange år. De får treff på en del av DNA som forteller at mordene muligens er begått av far og sønn. Men de står likevel helt fast i etterforskningen. Malin opplever at hennes kvinnelige sjef diskriminerer i forhold til henne, men klarer heldigvis stå på egne ben.

Denne boken handler altså om en serie mord hvor fellesbetegnelsen er spikrene gjennom hendene og en gjenstand skjøvet inn i munnen. Samtidig handler den om likestillingskampen i samme periode og hvordan det har vært å være kvinne i et mannsdominert yrke.

HåndjernBøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Jernblod har jeg fått fra Vigmostad Bjørke, Den tause pasienten av Cappelen Damm og Skyggejegeren av Gyldendal.

Krim lest i 2020 #1

17 fredag jan 2020

Posted by in Bøker, Krim, Thriller

≈ 1 Comment

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

Det meste jeg lese av krim er bøker jeg får som leseeksemplar fra ulike forlag. Forbrukerrådet har satt lys på denne typen samarbeid og krever at bloggere nå merker innlegg der en har fått bøker helt i begynnelsen. Før var det mest vanlig å skrive dette i slutten av innlegget. Det er viktig for meg å følge reglene, samtidig som det også betyr noe å presisere at forlagene ikke har hatt noen innvirkning på det jeg velger å skrive. Under finner du bare mine personlige meninger. Illvilje har jeg fått fra Capitana, Skumring og Mørket vet fra Cappelen Damm.

crimeJeg synes at krim er en av de sjangeren det er vanskeligst å skrive om. Ikke fordi det er en kompleks sjanger, men fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Ofte spiller det en rolle at leseren ikke har spesifikk kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og etter man har lest hele historien er det lett at man inkluderer disse opplysningene i en oppsummering. Det kan for eksempel være hendelser fra fortiden eller avslørende karaktertrekk. Og ofte er det ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og inkludere dem i samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

Illvilje av Jørn Lier Horst

IllviljeIllvilje er den 14. boken i serien om William Wisting. I de siste bøkene har han delt hovedrollen sammen med datteren Line, og det er et samarbeid som fungerer. Line er journalist, i begynnelsen jobbet hun i VG, men nå er hun frilanser. I Illvilje har hun fått et oppdrag av Adrian Stiller i Cold Case gruppen. Hun skal være med å dokumentere en rekonstruksjon. En mann er dømt for to drap, og nå ønsker han å tilstå enda ett. I den forbindelsen skal han vise politiet hvor hun er begravet. Denne morderen hører til i Oslo, men han sier kvinnen er begravet ved Sandefjord. Så da blir Wisting ansvarlig for gjennomføringen av rekonstruksjonen. Ikke alt går som forventet, og Wisting blir gitt skylden. Selv om det nok ikke var han som står bak det som gikk galt.

Illvilje er virkelig spennende. Det er den beste boken til Lier Horst, så langt. Synes jeg. Jeg har likt de som kom før denne også, men det er noen med vinklingen av denne historien og det som går galt som gjør boken ekstra spennende. Jeg ble spurt om boken kan leses uten at man har lest bøkene som kom før i serien, og det synes jeg går fint. Det er klart en blir bedre kjent med hovedpersonene når en får presentert forhistorien deres. Men boken i seg selv er ikke avhengig av noen annen bok. Historien er så spennende at man ikke bryr seg om man muligens tenker på hva som kan ha skjedd før.

I fjor høst gikk serien om Wisting på TV3. Hovedpersonen er spilt av Sven Nordin og de to viktigste bi-karakterene politibetjent Hammer og datteren Line er med. Det ble en spennende TV-serie, så i tillegg til bøkene anbefales den og. Serien heter Wisting.

Skumring av Arnaldur Indriðason

SkumringArnaldur Indriðason skriver flere ulike serier. Mest kjent er nok den om politimannen Erlendur Sveinsson. Denne boken er fra en annen serie, og har handling fra andre verdenskrig og okkupasjonen av Island (Som jeg visste veldig lite om). Island ble okkupert først av britene og så av amerikanerne under hele krigen. Da Danmark ble okkupert av tyskerne i 1940 stod Island helt uten forsvar og de allierte styrkene tok derfor over Island fordi de var svært redde for at tyskerne skulle etablere en base der. Styrkene forlot Island i 1947, men kom tilbake og opprettet en amerikansk base som jeg tror var på Island til 2011. (Dette måtte jeg slå opp på Google).

I Skumring møter vi politimannen Flòvent og Thorson fra det britiske militærpolitiet. Flòvent får en mordsak der det viser seg at pistol og kule er amerikansk. Den britiske etterretningen på Island blander seg opp i saken og forlanger å få overta etterforskningen. Det går ikke det islandske politiet med på. Men de tar godt i mot en mann fra militærpolitiet, Thorson, og han og Flòvent fungerer godt sammen. Thorson er det som kalles en vestislender. Det vil se en islender som har emigrert til Amerika og som derfor snakker islandsk. Etterhvert blir fokus på en tysk mann som slapp å bli evakuert fordi han sitter i rullestol, og på sønnen hans. Men også britiske soldater og en ung islandsk kvinne blir mistenkt. De bruker litt tid på å finne retningen etterforskningen skal bevege seg i. Det er interessant å lese karakterbeskrivelsene og følge tankene til politimennene, selv i det de ikke klarer å bevise.

Jeg har lest de andre to bøkene i serien om Flòvent og Thorson. Skuggasund er den første, denne er den andre og Fluktruten er den tredje. Jeg har allerede lest begge to, så det ble litt feil rekkefølge for meg. Men det gjør egentlig ikke noe. Selv om dette er bøker i en serie så kan de absolutt leses uavhengig. I Skumring finner vi ut hvordan de to mennene ble kjent, men det gjorde ikke noe å ikke vite det hele tiden.

Indriðason skriver fantastiske bøker. Det er noe med «den islandske stemmen» som jeg synes jeg kan kjenne igjen i flere islandske bøker. De er langsomme og fokuserer på menneskene. De er intelligente, men samtidig spennende. Av og til litt mørke. Bøkene hans om Erlendur har vært svært populære og det er ingen grunn til å ikke å fortsette på bøkene om Flòvent og Thorson. De er meget gode.

Mørket vet av Arnaldur Indriðason

Mørket vetMørket vet er første bok i en ny serie som handler om den pensjonerte politimannen Konrað. Han er en ny type hovedperson for Indriðason. Tidligere har hovedkarakterene vært sympatiske og uten negative karaktertrekk. Erlandur slet riktignok med forholdet til barna sine og var tungsindig. Eller det er slik jeg oppfattet han. Men Konrað har et sinne i seg som får han til å skjelle ut en kollega. Og som gjorde at han ble permittert uten lønn i et helt år fordi han ville slå til en innsatt med en hjulvinne. Jeg likte ikke sinnet hans, men jeg tror det kanskje er meningen at man ikke skal. Det gjør selvfølgelig Konrað til en mer mennesklig figur. Ingen er udelt gode og det er ikke så uvanlig å bli rasende i ulike situasjoner.

Denne boken handler om mord som har skjedd for lenge siden. En mann er forsvunnet, og en annen mann blir anklaget for å ha drept ham. Men de finner aldri et lik og det gjør at denne mannen slipper fri. Da den døde kroppen dukker opp i en isbre starter etterforskningen på ny. Den anklagede mannen ønsker å snakke med Konrað og slik blir han involvert i dette mordet. Samtidig er det en kvinne som ber Konrað se på saken der broren hennes ble drept i en påkjørsel. Den saken ble heller aldri løst og Konrað, som bruker kontakter i politiet når han trenger det, starter sin etterforskning med å oppsøke alle som muligens kunne være involvert.

Jeg likte denne nye boken fra Indriðason. Konrað er en fin type. Han savner kona si som døde av kreft og han tar seg av barnebarna sine, to tvillinggutter, og har et godt forhold til sønnen sin. Han tenker mye på disse gamle sakene og oppdager nyanser i det folk sier som får han til å tenke på noe som har skjedd før. På den måten pusler han seg gjennom sakene og finner utav mer enn han klarte for så mange år siden. Jeg ser frem til å lese flere bøker om Konrað. (Selv om det nok er bøkene om Flòvent og Thorson som er mine favoritter).

Indriðason skriver på samme langsomme måte uansett hvem han skriver om. Så man gjenkjenner den intelligente og særegne islandske roen i bøkene hans. Jeg leser en annen islandsk bok akkurat nå (Frøken Island) og synes den ligner på bøkene Indriðason skriver. Men det er ikke sånn at alle islandske forfattere skriver på samme måte. Men det er noe som ligner, noe som jeg kanskje tror har med at vi snakker om en liten øy der det ikke bor så veldig mange mennesker. (363 000 i 2019) Og der de som bor der er opptatt av å holde på det som er særegent for dem. Men det blir min oppfattelse av det.

En annen liten ting man legger merke til er at forfattere ofte bruker bare fornavnet på karakterene. Det tror jeg er fordi islandske etternavn er fars eller mors navn med -dottir eller -son til. Når man alfabetiserer bøkene på et bibliotek skal alltid islandske forfattere alfabetiseres etter fornavnet. Arnaldur Indriðason finner du med andre ord på A i hyllene på et bibliotek.

Øyevitnet og Skyggespillet av Anna Bågstam

01 onsdag jan 2020

Posted by in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

ØyevitnetØyevitnet og Skyggespillet er de to første kriminalromanene i den nye serien «Mordene i Lerviken» av svenske Anna Bågstam. Jeg har fått dem som leseeksemplar fra Panta forlag, men det jeg skriver om dem er min personlige leseopplevelse. Øyevitnet ble utgitt i 2018 og Skyggespillet blir utgitt i år.

Harriet Vestberg er ansatt i en administrativ stilling innen det svenske politiet. Jeg vet ikke om vi har den typen stillinger i Norge. Det er både deler av en etterforskning hun kan være med på, og ikke. Hun jobber med grov kriminalitet, er med på forhør og å etterforske mord. Men hun kan ikke jage kjeltringer eller være med på det som kalles operative oppdrag i boken. Harriet er likevel en person som ikke viker unna utfordringer, så hun drar til der mordet er begått, snakker med folk og gjør det hun kan for å finne ut av hvem som er morderen. Selvfølgelig, ville jeg nesten si. Det er klart hovedpersonen i en kriminalroman er proaktiv og gjør ting sjefen kanskje ikke helt er enig i.

Arbeidsplassen hennes er en politistasjon i Lerviken, ved Ôresund. Der bor faren hennes og han har blitt litt glemsom og rørete. Så hun har flyttet for å ta seg av ham, samtidig som det å jobbe med grov kriminalitet var noe hun hadde lyst til. Når det er sagt, så lengter hun av og til tilbake til Stockholm og arbeidet med unge lovbrytere. Spesielt fordi hun ikke helt får det til med alle hun jobber med. Hun føler seg holdt utenfor og at noen av kollegene hennes ikke helt ser på henne som en politi – mer som en kontoransatt. Sjefen er også utfordrende, men det forholdet kommer seg etterhvert.

Disse to bøkene inneholder begge en virkelig spennende historie. Jeg kan ikke skrive så detaljert om det, siden detaljer i en krim ofte er ting en ønsker å finne ut av selv. Og delvis fordi du gjerne ikke vil vite så mye om bok to, før du har lest bok en. Så jeg skal først og fremst begrense meg til opplysninger som står bak på bøkene og som ikke ødelegger for historien. En viktig del av bøkene er at i slutten så får du en skikkelig cliffhanger. Historien i neste bok starter i slutten på den forrige, og fordi det gjør det i bok to, Skyggespillet, og, så gleder jeg meg allerede til bok tre. «Dessverre for meg» kommer Skyggespillet ut i 2020, så jeg må vente en stund før jeg får lest bok tre. Men det er også et godt tegn at jeg allerede gleder meg til Bågstam skriver neste bok! (Det som står i slutten om noe som er en stor del av historien i neste bok blir gjentatt i boken det gjelder, så du trenger ikke huske det).

I Øyevitnet har Harriet nettopp flyttet, så noe handler om hvordan hun finner seg til rette og om problemene med faren hennes. Også frustrasjoner over at broren ikke stiller opp slik hun synes han bør og forholdet til venninnen Lisa får plass. Bågstam bygger en verden rundt Harriet og det er en fin del av bøkene. En kvinne blir funnet brutalt dept allerede dagen etter Harriet flytter. Mordet er full av spesielle detaljer og Harriet, som har vært på besøk i Lerviken hos faren sin, i hele oppveksten, kjenner kvinnen det gjelder, og mannen hennes. Hun opplever at noen snakker med henne fordi de vet hvem hun er, men også at noen har mørke hemmeligheter hun ikke ante noe om. Det er ikke alt i Lerviken som er så idyllisk som det hun trodde det var.

I neste bok, Skyggespillet blir en kvinne kidnappet, og i etterforskningen finner en opplysninger som kan sammen med et mulig terror-nettverk. Det skal holdes et stort møte som samler politikere fra hele EU, og dette er ikke noe Harriet kan være med på. Så hun kan derfor etterforske i skyggene og finner selvfølgelig ut ting kollegene hennes ikke finner. En blir litt irritert på Harriets vegne når de andre ikke aksepterer henne. Så derfor heier en ekstra på henne når hun gjør viktige oppdagelser. Akkurat slik det skal være i en god kriminalroman.

Jeg synes Øyevitnet og Skyggespillet er godt skrevet. De er både spennende og underholdende. Selv om mordene kan være grove er bøkene hyggelige og passer derfor godt også til de som ikke synes noe om blodige detaljer. Etterforskningen er intelligent, det er min favoritt, fremfor rent polititeknisk. Jeg liker å ha en dyktig etterforsker i hovedrollen, gjerne en som må gå mot strømmen og kjempe for sin plass. Lerviken blir levende for oss fordi Harriet kjenner folk der og kan introdusere dem for oss. Hun opplever etterhvert også kjærligheten, og selv om den kanskje ikke er bare enkel, så er den med på å gjøre Harriet til en tredimensjonal karakter og historiene i bøkene bedre. Øyevitnet og Skyggespillet anbefales!

God krim lest i 2019 #4

27 søndag okt 2019

Posted by in Krim, Thriller

≈ Leave a Comment

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget. Du finner det i begynnelsen av alle innleggene om krim lest i 2019.)

Den stille uke – Sven Petter Næss

Den stille uke er debutromanen til Næss. En meget god debutroman. Hovedpersonene og Kripos-etterforskerne Harinder Singh og Rachel Hauge blir sendt til Elvestad for å etterforske mordet på Axel Davidsen. Sistnevnte er den unge arvingen til Elvestads rikeste og mektigste familie. Samtidig som Kripos-etterforskerne ankommer byen blir en lokal politimann betalt av Davidsen-familien for å både etterforske og stikke kjepper i hjulene for Kripos hvis de kommer for nær ubehagelige sannheter. Singh er halvt inder og opprinnelig fra Elvestad, men han skyr byen som pesten på grunn av hva som skjedde da han var en ung mann. Dette er første gang han er tilbake. Hva som skjedde og hvorfor det har gjort at han ikke har reist tilbake får vi vite mer og mer av underveis.

I forordet til boken har vi fått høre om en ung kvinne som er hengt opp på kjøttkroker og torturert til døde. Hun har en stemme mens hun hører noen grave graven hennes. Jeg liker vanligvis ikke når de døde «snakker. Men det er ikke å komme bort fra at dette forordet gir boken en ekstra uhyggelig dimensjon. Vi finner fort ut at nesten to år tidligere forsvant en ung jente, som også var en av Axels venner, uten et spor. Og vi kobler de to tingene sammen. Ikke alt tyder på at vi har rett i den antagelsen

Den stille uke er en god krim. Den føles ganske tradisjonell, men godt dokumentert politiarbeid. Det gjør den også til en meget god debut, det skal noe til å få alt dette riktig fra starten av et forfatterskap. Det skjer mye spennende underveis i boken og den har også en flott spenningskurve mot slutten. Jeg hadde ventet at Næss var politimann utfra de tekniske beskrivelsene i boken, men han jobber med data. Så jeg tipper på at han har hatt gode kilder når det kommer til politiarbeid. Denne boken anbefales.

Judasskuddet – Jørgen Jæger

Jeg er virkelig glad i kriminalromanene til Jørgen Jæger. Judasskuddet er nummer 12 i rekken, så her er det mye god krim å ta av. Et judasskudd er når noen setter en overdose narkotika på en annen. En måte å straffe for foreksempel tystere. Det tar sin tid før politiet skjønner at dette ikke er overdoser. Men når det skjer blir det en travel jakt på den som står bak.

I Jægers univers finner vi politioverbetjent Cecilie Hopen og tidligere lensmann Ole Vik. De hører hjemme i Fjellberghavn, et sted jeg har plasser oppover på Vestlandskysten. Ole Vik er forlovet med tidligere politisjef Marte som ligger i koma etter en eksplosjon i forrige bok. Derfor må Ole ta seg av barna hennes og blir litt hindret i alt han ønsker å gjøre. Han har et firma som jobber med sikkerhet i tillegg til at han er privat etterforsker. Foreldrene til en narkoman jente ber ham om hjelp til å finne datteren og da etterforsker han og Cecilie egentlig samme sak. Ole Vik hadde en datter som døde av en overdose. Så snart vi får vite det forventer vi oss at hennes sak skal være forbundet med denne etterforskningen, og det er klart den er det.

Jæger skriver virkelig god krim. De er enkle og full av mennesker en skulle ønske man kjente. Men det skjer temmelig grov kriminalitet i og rundt Fjellberghann. Det minner meg litt om TV-serien «Midsummer murders». Både med karakterene som bor der og med alle mordene som skjer. Men sånn blir det vel når man plaserer politietterforskerne sine på et bestemt politikontor. Det er lettere for de som skriver om Kripos-etterforskere å flytte seg rundt fra sted til sted.

Menneskehunger – Jørgen Brekke

Med Menneskehunger, som er Brekkes åttende kriminalroman, stiller Jørgen Brekke seg fint opp i samme kategori som Jørgen Jæger. Vi har en trivelig politietterforsker som setter i gang med etterforskning så snart det skjer et mord. Brekkes etterforsker, Odd Singsaker, har etterhvert blitt en godt voksen mann med en amerikansk kone og en liten datter. Handlingen er lagt til et kjent sted, her Trondheim, og Singsaker er akkurat ferdig med pappapermisjonen.

En stor forskjell er at Brekke ofte legger til en sak fra tidligere tider som får betydning for dagens etterforskning. I denne boken oppdager arkeologer et skjelett fra 1200-tallet under en utgravning. Men morgenen etter er det ene lårbenet byttet ut med ett som er helt nytt. Det blir selvfølgelig oppstandelse. Rett etterpå blir en restaurantanmelder funnet drept. Han mangler hele det ene benet. Morderen dreper etterhvert flere mennesker. Men det mest skremmende for Singsaker er at han oppdager en blodflekk i vognen til datteren. Han får testet blodet og det kommer fra den drepte resturananmelderen. Singsaker blir selvfølgelig redd for både datteren og ektefellen. Samtidig som han gjør alt han kan for å finne morderen må han derfor også tenke på familien.

Jeg er veldig glad i Brekkes kriminalromaner og gleder meg alltid til den neste. Det er noe med sammenblandingen av tidsepoker, en eldre politietterforsker med en ung familie og ikke minst Singsakers intelligens som treffer meg. Bøkene fortsetter historien om Singsaker, men er ellers helt uavhengige av hverandre og kan leses i den rekkefølgen man ønsker.

Terapeuten – Helene Flood

Terapeuten er en psykologisk thriller av norske Helene Flood. Jeg ville bare understreke det, for jeg trodde forfatteren var amerikansk. (Til jeg leste boken, som har handling fra Oslo). Flood er psykolog og det samme er Sara, som er hovedpersonen i Terapeuten. Hun bor i et gammelt hus sammen med mannen sin Sigurd, som er arkitekt. Huset er under oppussing og Sara er etter Sigurd fordi han ikke gjør noe i huset. Så forholdet dem i mellom er noe lunkent.

Sigurd har dratt avgårde på hyttetur med noen kamerater. Så Sara er alene i huset. Hun tar imot ungdommer i et rom over garasjen der hun har kontor, og irriterer seg over kaldt bad og uferdig hus. Men så kommer ikke Sigurd hjem. Kameratene forteller at han ikke kom på hytteturen og arbeidskollegene hans har ikke sett han. Sara melder han savnet hos politiet. Men føler seg mistenkeliggjort og lite ivaretatt. Hun opplever at ting har flyttet på seg i huset og er redd det er noen som bryter seg inn om natten. Men politiet finner ikke noen spor og hun føler ikke at de tror henne.

Dette er en meget spennende thriller, der grunnlaget blir lagt helt i begynnelsen av boken. Det kryper kaldt nedover ryggen min når Sara er alene i et hus med skumle lyder og jeg er veldig glad dette er en bok og ikke virkelig. Terapeuten ble solgt til 23 land før den ble utgitt i Norge, så dette er helt klart en fantastisk bok. Den anbefales alle som kan tenke seg noe skummelt i høstmørket.

Blodørn – Helge Thime-Iversen

Helge Thime-Iversen skrev kriminalromanen X i 2013 om en norsk seriemorder. Det var en helt fantastisk kriminalroman, så jeg hadde litt for høye forventninger til Blodørn. Denne siste boken er et lukket-rom-mysterie og selv om den er meget spennende har ikke Thime-Iversen helt mestret å bygge et troverdig univers.  er gitt ut som e-bok på eget forlag.

Kriposetterforsker Njaal Natland (som også er hovedpersonen i X) blir invitert på en kombinert ferietur og utfordring om å løse tre mysterier. Sammen med syv andre skal han til en øde og værutsatt øy utenfor Måløy hvor de skal være til de har funnet ut av det hele. Gjestegården de skal bo på er et tomt hus, uten strøm, med andre ord med levende lys og fyr i peisen. De finner tre nummererte pakker og et velkomstbrev som inneholder instruksjoner for oppholdet.

Samtidig forteller Thime-Iversen en historie fra krigens dager og vi venter at de to fortellingene skal møtes. Jeg ga Blodørn en firer på terningen så jeg likte deler av boken. Men jeg syntes ikke det lukkede-rom-konseptet fungerte helt. Det ble for uvirkelig. Jeg kunne ikke klare å plassere det i det virkelige samfunnet og det er kanskje ett av kriteriene jeg setter på god krim, eller en god thriller. Man må tro på det som står der. Og det gjør jeg dessverre ikke her.

God krim lest i 2019 #3

21 mandag okt 2019

Posted by in Bøker, Krim

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget)

Venneforespørsel – Laura Marshall

Venneforespørsel er en enkeltstående thriller av engelske Laura Marshall. Hovedpersonen, Louise Williams, får en venneforespørsel på Facebook fra en Maria Weston som har vært savnet i 25 år. Det skjedde noe mellom Louise og Maria som gjør at Louise har fryktelig dårlig samvittighet. Det er en stor hemmelighet og vi får bare vite litt og litt om gangen av hva som virkelig skjedde.

I senter for fortellingen står en jubileumsfeiring der de feirer at det er 25 år siden de gikk ut av high school. Maria Weston forsvant på skoleballet for 25 år siden og det er ikke alle som synes det er greit å feire et jubileum for den dagen. I noen bøker synes jeg det er lett å se i hvilken retning det går eller hva som egentlig ligger bak. Men ikke i Venneforespørsel. Her får forfatteren oss til å lure på både hva Louise egentlig tenker og hvor Maria kan være. For er hun egentlig død, eller har hun forsvunnet av egen vilje?

Noen synes hvertfall ikke Laura skal dra på jubileumsfeiringen. Hun får meldinger på Facebook og føler seg truet og overvåket. Louise bestemmer seg for å prøve å finne ut hvem det er som truer henne, det er ofte i en sånn etterforskning det mørke kommer frem. For denne thrilleren blir mørkere og mørkere i en skikkelig fin spenningskurve. Jeg synes mange ganger det tar så lang tid før thrillere blir skikkelig skumle. Langt inn i historien, mener jeg. Men det gjelder ikke Venneforespørsel, her kan du kjenne det går kaldt nedover ryggen ganske fort.

 

Bevisets stilling – Chris Tvedt

Chris Tvedt har vært en av mine favoritter siden den første boken hans. I begynnelsen skrev han om advokat Mikael Brenne, og det er han som er hovedperson i denne kriminalromanen. Tvedt hadde en tur innom noen bøker der han lot etterforskerne være politi. Men det fungerte ikke like godt som det gjør når han skriver om Brenne.

I Bevisets stilling forsvarer Brenne en mann som rømmer fra sikkerhetsavdelingen på et psykiatrisk sykehus i Bergen. Han ble sperret inne fordi han drepte broren sin, og truet med å drepe resten av familien. Mens han er på rømmen blir foreldrene og søsteren hans myrdet. Alle, inkludert Brenne, forstår at Magnus har drept dem. Men etterhvert som Brenne samler inn de detaljene og svarene han trenger til rettsaken så finner han ting som ikke stemmer. Og til flere spørsmål han spør til flere svar får han som peker bort fra mannen de har i varetekt.

Tvedts kriminalromaner er intelligente og spennende. De gir ikke alle svarene før helt i slutten, så man blir utfordret på å selv prøve å finne morderen. Brenne er en lidenskapelig etterforsker og vil gjerne finne svarene på egenhånd. Så det går ut over de nærmeste rundt han. Når han har en sak så er det saken som betyr noe. Spesielt når det er en sak som ikke er det den fremstår å være.

Jeg liker som sagt alle kriminalromanene til Tvedt som handler om Mikael Brenne og de anbefales. Du finner mange timer med god underholdning hos Tvedt.

Dvalen – Camilla Grebe

De første kriminalromanene til Grebe skrev hun sammen med Åsa Träff. De var virkelig gode, og selv om jeg også liker bøkene hun skriver alene så savner jeg litt den andre fortellerstemmen.

I Dvalen møter vi Samuel som roter bort en narkotikahandel, og som derfor er på flukt fra mennene som som vil ha pengene sine. Samuel bor sammen med moren sin og hun melder Samuel savnet samtidig son hun legger ut for å lete etter han selv. Parallelt leter politiet etter en annen gutt på samme alder som Samuel. Og muligens går sporene i samme retning.

Samuel svarer på en kontaktannonse der noen trenger hjelp med å se etter sin hjerneskadede sønn. I et ensomt hus i skjærgården møtes han av en vakker kvinne og en tenåringsgutt uten språk og motorikk. Det er ikke mye han skal gjøre for Jonas, men for Samuel er dette det perfekte skjulested og han gjør seg snart uunnværlig. Men det er ting som ikke stemmer, og Dvalen forvandler seg til noe mørkere og til en thriller.

Jeg så ikke tegnene med en gang. Så da boken snur kom det som en overraskelse på meg. Men jeg liker sånne overraskelser. Denne boken blir til et mørkt og grusomt sted som en ikke kan klare å holde ut. Jeg likte den som en triller selv om jeg foretrekker at thrillere er mørke gjennom mesteparten av historien og ikke bare mot slutten. Denne har høyt spenningsnivå fra begynnelsen og det dekker opp for manglende mørke.

Ildbarnet – S.K. Tremayne

Jeg likte Istvillingene av Tremayne, det var en god thriller. (Med den svakheten at den ikke var skummel før mot slutten). Ildbarnet er komponert på samme måte, men her føler en på mørkere undertoner mye tidligere i boken.

Rachel gifter seg med David Kerthen. En mann som virkelig har både utseende med seg, og penger i overflod. De flytter fra London til en meget isolert herregård i Cornwall. Huset har vært i Davids familie og forfedrene hans drev kullgruver på plassen. David har vært gift før og har sønnen Jamie fra det ekteskapet. Han går på internatskole og er bare hjemme i helger og ferier. Han er en virkelig spesiell gutt som mener han er hjemsøkt av moren sin. Moren druknet i en av de gamle og stengte kullgruvene.

Rachel vil virkelig hjelpe Jamie og begynner å grave i fortiden. Dette er David strengt imot, så hun må jobbe i hemmelighet mens David er på forretningsreiser. Ingenting er selvfølgelig ikke slik det ser ut som, men hva det egentlig er som ligger bak var en stor overraskelse. Det hadde jeg virkelig ikke sett komme. Det er likevel ikke urealistisk, (så langt man kan kalle en thriller realistisk), det er bare så uventet. Så her har du en bok som virkelig vil underholde deg hvis du, som meg, liker å lese om det mørke i mennesket innimellom. Og liker bøker som har «twists and turns» i overraskende retninger.

Svart vann – Joyce Carol Oates

Jeg vet ikke om jeg vil kalle Svart vann av Joyce Carol Oates er en thriller. Fordi den på mange måter er en roman. Men samtidig føler jeg at det er her (i dette innlegget) den passer best.

Kelly Kelleherer 26 år og feirer 4.juli hos noen venner. På festen møter hun en senator, faller for han og blir med han i bilen for et romantisk treff. Han er ikke edru og kjører av veien og ut i en elv. Hele boken handler om Kelly som sitter i bilen og ser tilbake på livet sitt mens hun venter på at senatoren skal hente hjelp.

Boken ble først utgitt i 1992 i USA. Der koblet folk den sammen med en ulykke i 1969 hvor senator Ted Kennedy og en ung kvinne kjører av veien og ut i vannet. Kvinnen har tidligere jobbet for Robert Kennedy. Hun dør. Kennedy redder seg selv, og forlater plassen. Han anmelder ulykken først ti timer senere når han har hatt tid nok til å bli edru. Med andre ord akkurat den same ytre handlingen som i Svart vann. I USA ble dette kalt Chappaquiddick-ulykken eller Chappaquiddick-skandalen.

Boken inneholder Kellys indre monolog og tilbakeblikk på hva som har skjedd og livet hennes. Vi forstår at hun dør. Det vi ikke forstår er hvorfor ikke senatoren kommer tilbake. Dette gjør boken trist og frustrerende. Men den er også godt skrevet og det er fint å følge tankene til Kelly. Joyce Carol Oates bruker skrive tykke bøker, men denne er meget tynn, det vil si bare 149 sider.

Pappas gutt – Emilie Schepp

Pappas gutt er den fjerde boken til svenske Emilie Schepp. De handler om statsadvokaten Jana Berzelius, førstebetjent Henrik Levin og politibetjent Mia Bolander. I denne boken forsvinner en seks år gammel gutt og alt blir satt på hodet i forsøk på å finne han. Gutten selv ringer faren for å fortelle at det er noen inni huset, og det er det siste de ser, eller hører, til gutten.

Jana Berzelius har en meget spesiell bakgrunn. Hun ble stjålet som barn og lært opp til å drepe, sammen med en gjeng andre barn. En av dem, Danilo Peña forlanger at Jana skal besøke ham i fengselet ellers vil han avsløre hvem hun er. Jana har en tatovering i nakken fra den tiden, og hun er veldig redd noen skal se den.

I løpet av de tre første bøkene har vi fått vite mer og mer om hva som skjedde med Jana som barn og hvorfor hun vokste opp hos adoptivforeldre. Det gjør disse bøkene ganske avhengige av hverandre. For å forstå hva som ligger bak Janas angst må man lese dem i rekkefølge. Men ønsker du bare å lese selve hovedhistorien, eller rettere sagt selve krimfortellingen om gutten, er ikke det nødvendig. Jeg er selv veldig kronologisk i hodet og liker best å lese historier i rekkefølge, men jeg vet ikke alle bryr seg om det. Bøkene før Pappas gutt er; Merket for livet, Hvite spor og Skjult agenda.

Venneforespørsel har jeg fått av Vigmostad & Bjørke, Iskald, Bevisets stilling, Dvalen og Pappas gutt fra Gyldendal, Svart vann fra Pax forlag og Ildbarnet fra Font forlag. Bøkene har jeg fått som leseeksemplarer, men forlagene har ikke gitt føringer på om jeg skulle, eller hva jeg skulle skrive. Det er mine personlige meninger som kommer frem i omtalene.