Krim lest i 2020 #2

08 lørdag feb 2020

Tags

Alex Michaelides, Annika Bengtzon, Camilla Grebe, den tause pasienten, jernblod, journalist-krim, krim, krim lest i 2020, kriminalroman, kriminalromaner, Liza Marklund, politi-krim, psykriatisk sykehus, skyggejegeren, thriller

Jeg synes at krim er vanskelig å skrive om. Fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Det spiller en rolle at leseren ikke har kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og når man har lest hele historien er det lett å inkluderer disse tingene i en omtale. Det kan for eksempel være noe fra fortiden eller karaktertrekk hos hovedpersonene. Det kan og være ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og lage samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

Jernblod av Liza Marklund

Jernblod er den ellevte boken om Annika Bengtzon, og også den siste i serien. Jeg var ikke klar over det før jeg kom til slutten, og jeg hadde ønsket meg flere bøker. Men jeg skjønner at det kan være godt for forfatteren å skrive noe annet etter elleve bøker om samme hovedkarakter.

Sjefene har bestemt at papirutgaven av avisen der Annika jobber, Kvällspressen, skal legges ned. Annika synes dette er tøft og lurer på hva hun skal gjøre fremover. Hun er igang med å etterforske et gammelt mord på en ung jente. Mordet var det første Annika dekket da hun startet som journalist, og det er enda ikke løst. Vi møter også Nina fra Rikskrim, som ser nærmere på en kriminell som sitter i fengsel i Sverige. Han er også mistenkt for et mord i Spania, og Nina prøver å finne ut hvordan han kan ha begått mord i to land omtrent samtidig. Thomas, eks-mannen til Annika er fremdeles med i boken, han er ikke helt god i hodet og vi leser hvordan han er feig nok til å leve et liv i offentligheten og et liv privat.

Birgitta, søsteren til Annika, er borte. Det ser ut som at hun har dratt avgårde helt frivillig. De to søstrene har ikke hatt noe kontakt, så Annika blir overrasket når hun får en melding fra Birgitta. Hun snakker med Birgittas samboer, undersøker på jobben hennes og involverer politiet. Men de er ikke så sikre på at det er en sak for dem. Så Annika går på med krum hals, som hun pleier.

Boken ender på en måte som oppsummerer Annikas liv, hvordan det er og hvordan det vil bli og det var litt koselig med noen linjer om fremtiden. Resten av boken er tøff og rå og spennende. Marklund skriver meget bra og Jernblod er like bra som de tidligere bøkene om Annika.

Den tause pasienten av Alex Michaelides

Den tause pasienten er mer en thriller enn den er en krim. Men den handler om et mord, og derfor tar jeg den med i dette innlegget. Alex Michaelides er gresk men bor i England. Han skriver også filmmanus. I Den tause pasienten møter vi Alicia Berenson. Hun er pasient på et psykiatrisk sykehus etter at hun ikke bare skjøt mannen sin fem ganger rett i ansiktet, men etterpå også sluttet å snakke. Psykologen Theo Faber er veldig nysgjerrig på Alicia og hvorfor hun ikke snakker. Han søker på en jobb på sykehuset hun er på og klarer gjennom litt manipulering å bli Alicias behandler. Han overbeviser overlegen om å gi han et forsøk på å få Alicia til å bli trygg nok til å bryte tausheten. Og han får den sjansen.

Theo er forteller i boken, sammen med Alicias dagbok. Siden Alicia er taus får vi ikke vite noe om hvorfor hun skjøt mannen sin, men dagboknotatene forteller historien hennes gjennom det hun selv har skrevet ned. Theo er gift og forteller både om livet hjemme og livet på jobben. Etterhvert oppdager han at kona hans er utro. Han blir helt knust, men prøver å finne ut hvem mannen kona hans har et forhold til er. På jobben har han både fremgang og motgang. Han overtaler overlegen om at de skal minke på mengden medisin Alicia tar og når hun blir litt mer klar forsøker han på alle måter å få henne til å kommunisere. Alicia angriper en medpasient og alt blir satt på spill. Men Theo er fast bestemt på at dette skal han få til. Så han kjemper for Alicia.

Denne boken er blitt svært populær. Det er ikke så veldig rart, for den er meget god. Som en god thriller bygger den seg opp til et spennende vendepunkt. Og, den har en meget overraskende slutt. Jeg var litt sånn “hva skjedde nå?” med en gang, før jeg fikk hodet med meg på endringen. Men den skal jeg ikke skrive noe om. Den må du selv oppleve.

Skyggejegeren av Camilla Grebe

Skyggejegeren er kåret til årets beste svenske krim 2019 av Svenska Deckarakademin og det synes jeg ikke er noe rart. Den er en meget god kriminalroman. Grebe har bygget opp historien på en ny og uventet måte. Den er delt inn i tidsperioder fra 40-tallet og frem til i dag. Der vi følger kvinnelige etterforskere og får vite mye om hvordan de blir behandlet i politiet. I 1944 var Elsie politisøster. Det vil si at hun for eksempel tok seg av barn som ble pårørende i mordsaker. En dag hun er på jobb finner de en kvinne spikret fast til gulvet, og Elsie blir skubbet ned en trapp og drept.

Datteren hennes, Britt Marie er politi på 70-tallet. Det er fremdeles ingen likestilling blant etterforskerne og hun blir først satt til kontorarbeid. Så blir en ung kvinne funnet myrdet og spikret fast til gulvet. Da begynner Britt-Marie å etterforske på egen hånd. Hun er sikker på at mordet har en sammenheng med mordet på 40-tallet. Men en dag forsvinner Britt Marie. Hun har selv bedt om en permisjon og derfor tar det lang tid før noen tror det har skjedd noe med henne. Mannen hennes forteller den lille sønnen hun etterlater seg at hun har stukket av til Madeira, og det er det som blir konklusjonen.

PÅ 80-tallet skjer det flere mord hvor kvinner er spikret fast til gulvet og politiet ber om hjelp fra psykologen Hanne. Hun hjelper til i etterforskningen frem til hun aviser flørtingen til hovedetterforskeren og han gir beskjed om at de ikke trenger henne lenger. Det er nok større mengde likestilling blant politiet. Men fremdeles ikke slik det er i dag. I nåtiden møter vi etterforskeren Malin. Det skjer igjen at kvinner blir spikret fast til gulvet og problemet er at det umulig kan være samme mann som har myrdet over så mange år. De får treff på en del av DNA som forteller at mordene muligens er begått av far og sønn. Men de står likevel helt fast i etterforskningen. Malin opplever at hennes kvinnelige sjef diskriminerer i forhold til henne, men klarer heldigvis stå på egne ben.

Denne boken handler altså om en serie mord hvor fellesbetegnelsen er spikrene gjennom hendene og en gjenstand skjøvet inn i munnen. Samtidig handler den om likestillingskampen i samme periode og hvordan det har vært å være kvinne i et mannsdominert yrke.

Bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Jernblod har jeg fått fra Vigmostad Bjørke, Den tause pasienten av Cappelen Damm og Skyggejegeren av Gyldendal.

Krim lest i 2020 #1

17 fredag jan 2020

Posted by astridterese in Bøker, Krim, Thriller

≈ 1 Comment

Tags

Arnaldur Indridason, Flovent, illvilje, Jørn Lier Horst, Konrad, krim, krim lest i 2020, kriminalroman, mørket vet, norsk krim, politikrim, privatdetektiv-krim, skumring, Thorson, William Wisting

Det meste jeg lese av krim er bøker jeg får som leseeksemplar fra ulike forlag. Forbrukerrådet har satt lys på denne typen samarbeid og krever at bloggere nå merker innlegg der en har fått bøker helt i begynnelsen. Før var det mest vanlig å skrive dette i slutten av innlegget. Det er viktig for meg å følge reglene, samtidig som det også betyr noe å presisere at forlagene ikke har hatt noen innvirkning på det jeg velger å skrive. Under finner du bare mine personlige meninger. Illvilje har jeg fått fra Capitana, Skumring og Mørket vet fra Cappelen Damm.

Jeg synes at krim er en av de sjangeren det er vanskeligst å skrive om. Ikke fordi det er en kompleks sjanger, men fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Ofte spiller det en rolle at leseren ikke har spesifikk kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og etter man har lest hele historien er det lett at man inkluderer disse opplysningene i en oppsummering. Det kan for eksempel være hendelser fra fortiden eller avslørende karaktertrekk. Og ofte er det ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og inkludere dem i samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

Illvilje av Jørn Lier Horst

Illvilje er den 14. boken i serien om William Wisting. I de siste bøkene har han delt hovedrollen sammen med datteren Line, og det er et samarbeid som fungerer. Line er journalist, i begynnelsen jobbet hun i VG, men nå er hun frilanser. I Illvilje har hun fått et oppdrag av Adrian Stiller i Cold Case gruppen. Hun skal være med å dokumentere en rekonstruksjon. En mann er dømt for to drap, og nå ønsker han å tilstå enda ett. I den forbindelsen skal han vise politiet hvor hun er begravet. Denne morderen hører til i Oslo, men han sier kvinnen er begravet ved Sandefjord. Så da blir Wisting ansvarlig for gjennomføringen av rekonstruksjonen. Ikke alt går som forventet, og Wisting blir gitt skylden. Selv om det nok ikke var han som står bak det som gikk galt.

Illvilje er virkelig spennende. Det er den beste boken til Lier Horst, så langt. Synes jeg. Jeg har likt de som kom før denne også, men det er noen med vinklingen av denne historien og det som går galt som gjør boken ekstra spennende. Jeg ble spurt om boken kan leses uten at man har lest bøkene som kom før i serien, og det synes jeg går fint. Det er klart en blir bedre kjent med hovedpersonene når en får presentert forhistorien deres. Men boken i seg selv er ikke avhengig av noen annen bok. Historien er så spennende at man ikke bryr seg om man muligens tenker på hva som kan ha skjedd før.

I fjor høst gikk serien om Wisting på TV3. Hovedpersonen er spilt av Sven Nordin og de to viktigste bi-karakterene politibetjent Hammer og datteren Line er med. Det ble en spennende TV-serie, så i tillegg til bøkene anbefales den og. Serien heter Wisting.

Skumring av Arnaldur Indriðason

Arnaldur Indriðason skriver flere ulike serier. Mest kjent er nok den om politimannen Erlendur Sveinsson. Denne boken er fra en annen serie, og har handling fra andre verdenskrig og okkupasjonen av Island (Som jeg visste veldig lite om). Island ble okkupert først av britene og så av amerikanerne under hele krigen. Da Danmark ble okkupert av tyskerne i 1940 stod Island helt uten forsvar og de allierte styrkene tok derfor over Island fordi de var svært redde for at tyskerne skulle etablere en base der. Styrkene forlot Island i 1947, men kom tilbake og opprettet en amerikansk base som jeg tror var på Island til 2011. (Dette måtte jeg slå opp på Google).

I Skumring møter vi politimannen Flòvent og Thorson fra det britiske militærpolitiet. Flòvent får en mordsak der det viser seg at pistol og kule er amerikansk. Den britiske etterretningen på Island blander seg opp i saken og forlanger å få overta etterforskningen. Det går ikke det islandske politiet med på. Men de tar godt i mot en mann fra militærpolitiet, Thorson, og han og Flòvent fungerer godt sammen. Thorson er det som kalles en vestislender. Det vil se en islender som har emigrert til Amerika og som derfor snakker islandsk. Etterhvert blir fokus på en tysk mann som slapp å bli evakuert fordi han sitter i rullestol, og på sønnen hans. Men også britiske soldater og en ung islandsk kvinne blir mistenkt. De bruker litt tid på å finne retningen etterforskningen skal bevege seg i. Det er interessant å lese karakterbeskrivelsene og følge tankene til politimennene, selv i det de ikke klarer å bevise.

Jeg har lest de andre to bøkene i serien om Flòvent og Thorson. Skuggasund er den første, denne er den andre og Fluktruten er den tredje. Jeg har allerede lest begge to, så det ble litt feil rekkefølge for meg. Men det gjør egentlig ikke noe. Selv om dette er bøker i en serie så kan de absolutt leses uavhengig. I Skumring finner vi ut hvordan de to mennene ble kjent, men det gjorde ikke noe å ikke vite det hele tiden.

Indriðason skriver fantastiske bøker. Det er noe med “den islandske stemmen” som jeg synes jeg kan kjenne igjen i flere islandske bøker. De er langsomme og fokuserer på menneskene. De er intelligente, men samtidig spennende. Av og til litt mørke. Bøkene hans om Erlendur har vært svært populære og det er ingen grunn til å ikke å fortsette på bøkene om Flòvent og Thorson. De er meget gode.

Mørket vet av Arnaldur Indriðason

Mørket vet er første bok i en ny serie som handler om den pensjonerte politimannen Konrað. Han er en ny type hovedperson for Indriðason. Tidligere har hovedkarakterene vært sympatiske og uten negative karaktertrekk. Erlandur slet riktignok med forholdet til barna sine og var tungsindig. Eller det er slik jeg oppfattet han. Men Konrað har et sinne i seg som får han til å skjelle ut en kollega. Og som gjorde at han ble permittert uten lønn i et helt år fordi han ville slå til en innsatt med en hjulvinne. Jeg likte ikke sinnet hans, men jeg tror det kanskje er meningen at man ikke skal. Det gjør selvfølgelig Konrað til en mer mennesklig figur. Ingen er udelt gode og det er ikke så uvanlig å bli rasende i ulike situasjoner.

Denne boken handler om mord som har skjedd for lenge siden. En mann er forsvunnet, og en annen mann blir anklaget for å ha drept ham. Men de finner aldri et lik og det gjør at denne mannen slipper fri. Da den døde kroppen dukker opp i en isbre starter etterforskningen på ny. Den anklagede mannen ønsker å snakke med Konrað og slik blir han involvert i dette mordet. Samtidig er det en kvinne som ber Konrað se på saken der broren hennes ble drept i en påkjørsel. Den saken ble heller aldri løst og Konrað, som bruker kontakter i politiet når han trenger det, starter sin etterforskning med å oppsøke alle som muligens kunne være involvert.

Jeg likte denne nye boken fra Indriðason. Konrað er en fin type. Han savner kona si som døde av kreft og han tar seg av barnebarna sine, to tvillinggutter, og har et godt forhold til sønnen sin. Han tenker mye på disse gamle sakene og oppdager nyanser i det folk sier som får han til å tenke på noe som har skjedd før. På den måten pusler han seg gjennom sakene og finner utav mer enn han klarte for så mange år siden. Jeg ser frem til å lese flere bøker om Konrað. (Selv om det nok er bøkene om Flòvent og Thorson som er mine favoritter).

Indriðason skriver på samme langsomme måte uansett hvem han skriver om. Så man gjenkjenner den intelligente og særegne islandske roen i bøkene hans. Jeg leser en annen islandsk bok akkurat nå (Frøken Island) og synes den ligner på bøkene Indriðason skriver. Men det er ikke sånn at alle islandske forfattere skriver på samme måte. Men det er noe som ligner, noe som jeg kanskje tror har med at vi snakker om en liten øy der det ikke bor så veldig mange mennesker. (363 000 i 2019) Og der de som bor der er opptatt av å holde på det som er særegent for dem. Men det blir min oppfattelse av det.

En annen liten ting man legger merke til er at forfattere ofte bruker bare fornavnet på karakterene. Det tror jeg er fordi islandske etternavn er fars eller mors navn med -dottir eller -son til. Når man alfabetiserer bøkene på et bibliotek skal alltid islandske forfattere alfabetiseres etter fornavnet. Arnaldur Indriðason finner du med andre ord på A i hyllene på et bibliotek.

Øyevitnet og Skyggespillet av Anna Bågstam

01 onsdag jan 2020

Posted by astridterese in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

Anna Bågstam, familie, kidnapping, krim, krim lest i 2020, kriminalroman, kriminalromaner, Lerviken, mord, mordene i lerviken, øyevitnet, politi-krim, skyggespillet, sverige, terror

Øyevitnet og Skyggespillet er de to første kriminalromanene i den nye serien “Mordene i Lerviken” av svenske Anna Bågstam. Jeg har fått dem som leseeksemplar fra Panta forlag, men det jeg skriver om dem er min personlige leseopplevelse. Øyevitnet ble utgitt i 2018 og Skyggespillet blir utgitt i år.

Harriet Vestberg er ansatt i en administrativ stilling innen det svenske politiet. Jeg vet ikke om vi har den typen stillinger i Norge. Det er både deler av en etterforskning hun kan være med på, og ikke. Hun jobber med grov kriminalitet, er med på forhør og å etterforske mord. Men hun kan ikke jage kjeltringer eller være med på det som kalles operative oppdrag i boken. Harriet er likevel en person som ikke viker unna utfordringer, så hun drar til der mordet er begått, snakker med folk og gjør det hun kan for å finne ut av hvem som er morderen. Selvfølgelig, ville jeg nesten si. Det er klart hovedpersonen i en kriminalroman er proaktiv og gjør ting sjefen kanskje ikke helt er enig i.

Arbeidsplassen hennes er en politistasjon i Lerviken, ved Ôresund. Der bor faren hennes og han har blitt litt glemsom og rørete. Så hun har flyttet for å ta seg av ham, samtidig som det å jobbe med grov kriminalitet var noe hun hadde lyst til. Når det er sagt, så lengter hun av og til tilbake til Stockholm og arbeidet med unge lovbrytere. Spesielt fordi hun ikke helt får det til med alle hun jobber med. Hun føler seg holdt utenfor og at noen av kollegene hennes ikke helt ser på henne som en politi – mer som en kontoransatt. Sjefen er også utfordrende, men det forholdet kommer seg etterhvert.

Disse to bøkene inneholder begge en virkelig spennende historie. Jeg kan ikke skrive så detaljert om det, siden detaljer i en krim ofte er ting en ønsker å finne ut av selv. Og delvis fordi du gjerne ikke vil vite så mye om bok to, før du har lest bok en. Så jeg skal først og fremst begrense meg til opplysninger som står bak på bøkene og som ikke ødelegger for historien. En viktig del av bøkene er at i slutten så får du en skikkelig cliffhanger. Historien i neste bok starter i slutten på den forrige, og fordi det gjør det i bok to, Skyggespillet, og, så gleder jeg meg allerede til bok tre. “Dessverre for meg” kommer Skyggespillet ut i 2020, så jeg må vente en stund før jeg får lest bok tre. Men det er også et godt tegn at jeg allerede gleder meg til Bågstam skriver neste bok! (Det som står i slutten om noe som er en stor del av historien i neste bok blir gjentatt i boken det gjelder, så du trenger ikke huske det).

I Øyevitnet har Harriet nettopp flyttet, så noe handler om hvordan hun finner seg til rette og om problemene med faren hennes. Også frustrasjoner over at broren ikke stiller opp slik hun synes han bør og forholdet til venninnen Lisa får plass. Bågstam bygger en verden rundt Harriet og det er en fin del av bøkene. En kvinne blir funnet brutalt dept allerede dagen etter Harriet flytter. Mordet er full av spesielle detaljer og Harriet, som har vært på besøk i Lerviken hos faren sin, i hele oppveksten, kjenner kvinnen det gjelder, og mannen hennes. Hun opplever at noen snakker med henne fordi de vet hvem hun er, men også at noen har mørke hemmeligheter hun ikke ante noe om. Det er ikke alt i Lerviken som er så idyllisk som det hun trodde det var.

I neste bok, Skyggespillet blir en kvinne kidnappet, og i etterforskningen finner en opplysninger som kan sammen med et mulig terror-nettverk. Det skal holdes et stort møte som samler politikere fra hele EU, og dette er ikke noe Harriet kan være med på. Så hun kan derfor etterforske i skyggene og finner selvfølgelig ut ting kollegene hennes ikke finner. En blir litt irritert på Harriets vegne når de andre ikke aksepterer henne. Så derfor heier en ekstra på henne når hun gjør viktige oppdagelser. Akkurat slik det skal være i en god kriminalroman.

Jeg synes Øyevitnet og Skyggespillet er godt skrevet. De er både spennende og underholdende. Selv om mordene kan være grove er bøkene hyggelige og passer derfor godt også til de som ikke synes noe om blodige detaljer. Etterforskningen er intelligent, det er min favoritt, fremfor rent polititeknisk. Jeg liker å ha en dyktig etterforsker i hovedrollen, gjerne en som må gå mot strømmen og kjempe for sin plass. Lerviken blir levende for oss fordi Harriet kjenner folk der og kan introdusere dem for oss. Hun opplever etterhvert også kjærligheten, og selv om den kanskje ikke er bare enkel, så er den med på å gjøre Harriet til en tredimensjonal karakter og historiene i bøkene bedre. Øyevitnet og Skyggespillet anbefales!

God krim lest i 2019 #4

27 søndag okt 2019

Posted by astridterese in Krim, Thriller

≈ Leave a Comment

Tags

blodørn, Cecilie Hopen, den stille uke, Harinder Singh, Helene Flood, Helge Thime-Iversen, Jørgen Brekke, Jørgen Jæger, judasskuddet, krim, krim lest i 2019, kriminalroman, krimthriller, menneskehunger, Njaal Natland, Odd Singsaker, Ole Vik, politi-krim, psykologisk thriller, Sven Petter Næss, terapeuten, thriller

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget. Du finner det i begynnelsen av alle innleggene om krim lest i 2019.)

Den stille uke – Sven Petter Næss

Den stille uke er debutromanen til Næss. En meget god debutroman. Hovedpersonene og Kripos-etterforskerne Harinder Singh og Rachel Hauge blir sendt til Elvestad for å etterforske mordet på Axel Davidsen. Sistnevnte er den unge arvingen til Elvestads rikeste og mektigste familie. Samtidig som Kripos-etterforskerne ankommer byen blir en lokal politimann betalt av Davidsen-familien for å både etterforske og stikke kjepper i hjulene for Kripos hvis de kommer for nær ubehagelige sannheter. Singh er halvt inder og opprinnelig fra Elvestad, men han skyr byen som pesten på grunn av hva som skjedde da han var en ung mann. Dette er første gang han er tilbake. Hva som skjedde og hvorfor det har gjort at han ikke har reist tilbake får vi vite mer og mer av underveis.

I forordet til boken har vi fått høre om en ung kvinne som er hengt opp på kjøttkroker og torturert til døde. Hun har en stemme mens hun hører noen grave graven hennes. Jeg liker vanligvis ikke når de døde “snakker. Men det er ikke å komme bort fra at dette forordet gir boken en ekstra uhyggelig dimensjon. Vi finner fort ut at nesten to år tidligere forsvant en ung jente, som også var en av Axels venner, uten et spor. Og vi kobler de to tingene sammen. Ikke alt tyder på at vi har rett i den antagelsen

Den stille uke er en god krim. Den føles ganske tradisjonell, men godt dokumentert politiarbeid. Det gjør den også til en meget god debut, det skal noe til å få alt dette riktig fra starten av et forfatterskap. Det skjer mye spennende underveis i boken og den har også en flott spenningskurve mot slutten. Jeg hadde ventet at Næss var politimann utfra de tekniske beskrivelsene i boken, men han jobber med data. Så jeg tipper på at han har hatt gode kilder når det kommer til politiarbeid. Denne boken anbefales.

Judasskuddet – Jørgen Jæger

Jeg er virkelig glad i kriminalromanene til Jørgen Jæger. Judasskuddet er nummer 12 i rekken, så her er det mye god krim å ta av. Et judasskudd er når noen setter en overdose narkotika på en annen. En måte å straffe for foreksempel tystere. Det tar sin tid før politiet skjønner at dette ikke er overdoser. Men når det skjer blir det en travel jakt på den som står bak.

I Jægers univers finner vi politioverbetjent Cecilie Hopen og tidligere lensmann Ole Vik. De hører hjemme i Fjellberghavn, et sted jeg har plasser oppover på Vestlandskysten. Ole Vik er forlovet med tidligere politisjef Marte som ligger i koma etter en eksplosjon i forrige bok. Derfor må Ole ta seg av barna hennes og blir litt hindret i alt han ønsker å gjøre. Han har et firma som jobber med sikkerhet i tillegg til at han er privat etterforsker. Foreldrene til en narkoman jente ber ham om hjelp til å finne datteren og da etterforsker han og Cecilie egentlig samme sak. Ole Vik hadde en datter som døde av en overdose. Så snart vi får vite det forventer vi oss at hennes sak skal være forbundet med denne etterforskningen, og det er klart den er det.

Jæger skriver virkelig god krim. De er enkle og full av mennesker en skulle ønske man kjente. Men det skjer temmelig grov kriminalitet i og rundt Fjellberghann. Det minner meg litt om TV-serien “Midsummer murders”. Både med karakterene som bor der og med alle mordene som skjer. Men sånn blir det vel når man plaserer politietterforskerne sine på et bestemt politikontor. Det er lettere for de som skriver om Kripos-etterforskere å flytte seg rundt fra sted til sted.

Menneskehunger – Jørgen Brekke

Med Menneskehunger, som er Brekkes åttende kriminalroman, stiller Jørgen Brekke seg fint opp i samme kategori som Jørgen Jæger. Vi har en trivelig politietterforsker som setter i gang med etterforskning så snart det skjer et mord. Brekkes etterforsker, Odd Singsaker, har etterhvert blitt en godt voksen mann med en amerikansk kone og en liten datter. Handlingen er lagt til et kjent sted, her Trondheim, og Singsaker er akkurat ferdig med pappapermisjonen.

En stor forskjell er at Brekke ofte legger til en sak fra tidligere tider som får betydning for dagens etterforskning. I denne boken oppdager arkeologer et skjelett fra 1200-tallet under en utgravning. Men morgenen etter er det ene lårbenet byttet ut med ett som er helt nytt. Det blir selvfølgelig oppstandelse. Rett etterpå blir en restaurantanmelder funnet drept. Han mangler hele det ene benet. Morderen dreper etterhvert flere mennesker. Men det mest skremmende for Singsaker er at han oppdager en blodflekk i vognen til datteren. Han får testet blodet og det kommer fra den drepte resturananmelderen. Singsaker blir selvfølgelig redd for både datteren og ektefellen. Samtidig som han gjør alt han kan for å finne morderen må han derfor også tenke på familien.

Jeg er veldig glad i Brekkes kriminalromaner og gleder meg alltid til den neste. Det er noe med sammenblandingen av tidsepoker, en eldre politietterforsker med en ung familie og ikke minst Singsakers intelligens som treffer meg. Bøkene fortsetter historien om Singsaker, men er ellers helt uavhengige av hverandre og kan leses i den rekkefølgen man ønsker.

Terapeuten – Helene Flood

Terapeuten er en psykologisk thriller av norske Helene Flood. Jeg ville bare understreke det, for jeg trodde forfatteren var amerikansk. (Til jeg leste boken, som har handling fra Oslo). Flood er psykolog og det samme er Sara, som er hovedpersonen i Terapeuten. Hun bor i et gammelt hus sammen med mannen sin Sigurd, som er arkitekt. Huset er under oppussing og Sara er etter Sigurd fordi han ikke gjør noe i huset. Så forholdet dem i mellom er noe lunkent.

Sigurd har dratt avgårde på hyttetur med noen kamerater. Så Sara er alene i huset. Hun tar imot ungdommer i et rom over garasjen der hun har kontor, og irriterer seg over kaldt bad og uferdig hus. Men så kommer ikke Sigurd hjem. Kameratene forteller at han ikke kom på hytteturen og arbeidskollegene hans har ikke sett han. Sara melder han savnet hos politiet. Men føler seg mistenkeliggjort og lite ivaretatt. Hun opplever at ting har flyttet på seg i huset og er redd det er noen som bryter seg inn om natten. Men politiet finner ikke noen spor og hun føler ikke at de tror henne.

Dette er en meget spennende thriller, der grunnlaget blir lagt helt i begynnelsen av boken. Det kryper kaldt nedover ryggen min når Sara er alene i et hus med skumle lyder og jeg er veldig glad dette er en bok og ikke virkelig. Terapeuten ble solgt til 23 land før den ble utgitt i Norge, så dette er helt klart en fantastisk bok. Den anbefales alle som kan tenke seg noe skummelt i høstmørket.

Blodørn – Helge Thime-Iversen

Helge Thime-Iversen skrev kriminalromanen X i 2013 om en norsk seriemorder. Det var en helt fantastisk kriminalroman, så jeg hadde litt for høye forventninger til Blodørn. Denne siste boken er et lukket-rom-mysterie og selv om den er meget spennende har ikke Thime-Iversen helt mestret å bygge et troverdig univers. er gitt ut som e-bok på eget forlag.

Kriposetterforsker Njaal Natland (som også er hovedpersonen i X) blir invitert på en kombinert ferietur og utfordring om å løse tre mysterier. Sammen med syv andre skal han til en øde og værutsatt øy utenfor Måløy hvor de skal være til de har funnet ut av det hele. Gjestegården de skal bo på er et tomt hus, uten strøm, med andre ord med levende lys og fyr i peisen. De finner tre nummererte pakker og et velkomstbrev som inneholder instruksjoner for oppholdet.

Samtidig forteller Thime-Iversen en historie fra krigens dager og vi venter at de to fortellingene skal møtes. Jeg ga Blodørn en firer på terningen så jeg likte deler av boken. Men jeg syntes ikke det lukkede-rom-konseptet fungerte helt. Det ble for uvirkelig. Jeg kunne ikke klare å plassere det i det virkelige samfunnet og det er kanskje ett av kriteriene jeg setter på god krim, eller en god thriller. Man må tro på det som står der. Og det gjør jeg dessverre ikke her.

God krim lest i 2019 #3

21 mandag okt 2019

Posted by astridterese in Bøker, Krim

≈ 8 Comments

Tags

advokat-krim, bevisets stilling, Camilla Grebe, Chappaquiddick-ulykken, Chris Tvedt, dvalen, Emilie Schepp, ildbarnet, iskald, Jana Berzelius, Joyce Carol Oates, krim, krim lest i 2019, kriminalroman, Laura Marshall, Mikael Brenne, pappas gutt, polit-krim, S. K. Tremayne, svart vann, thriller, venneforespørsel

Venneforespørsel – Laura Marshall

Venneforespørsel er en enkeltstående thriller av engelske Laura Marshall. Hovedpersonen, Louise Williams, får en venneforespørsel på Facebook fra en Maria Weston som har vært savnet i 25 år. Det skjedde noe mellom Louise og Maria som gjør at Louise har fryktelig dårlig samvittighet. Det er en stor hemmelighet og vi får bare vite litt og litt om gangen av hva som virkelig skjedde.

I senter for fortellingen står en jubileumsfeiring der de feirer at det er 25 år siden de gikk ut av high school. Maria Weston forsvant på skoleballet for 25 år siden og det er ikke alle som synes det er greit å feire et jubileum for den dagen. I noen bøker synes jeg det er lett å se i hvilken retning det går eller hva som egentlig ligger bak. Men ikke i Venneforespørsel. Her får forfatteren oss til å lure på både hva Louise egentlig tenker og hvor Maria kan være. For er hun egentlig død, eller har hun forsvunnet av egen vilje?

Noen synes hvertfall ikke Laura skal dra på jubileumsfeiringen. Hun får meldinger på Facebook og føler seg truet og overvåket. Louise bestemmer seg for å prøve å finne ut hvem det er som truer henne, det er ofte i en sånn etterforskning det mørke kommer frem. For denne thrilleren blir mørkere og mørkere i en skikkelig fin spenningskurve. Jeg synes mange ganger det tar så lang tid før thrillere blir skikkelig skumle. Langt inn i historien, mener jeg. Men det gjelder ikke Venneforespørsel, her kan du kjenne det går kaldt nedover ryggen ganske fort.

Bevisets stilling – Chris Tvedt

Chris Tvedt har vært en av mine favoritter siden den første boken hans. I begynnelsen skrev han om advokat Mikael Brenne, og det er han som er hovedperson i denne kriminalromanen. Tvedt hadde en tur innom noen bøker der han lot etterforskerne være politi. Men det fungerte ikke like godt som det gjør når han skriver om Brenne.

I Bevisets stilling forsvarer Brenne en mann som rømmer fra sikkerhetsavdelingen på et psykiatrisk sykehus i Bergen. Han ble sperret inne fordi han drepte broren sin, og truet med å drepe resten av familien. Mens han er på rømmen blir foreldrene og søsteren hans myrdet. Alle, inkludert Brenne, forstår at Magnus har drept dem. Men etterhvert som Brenne samler inn de detaljene og svarene han trenger til rettsaken så finner han ting som ikke stemmer. Og til flere spørsmål han spør til flere svar får han som peker bort fra mannen de har i varetekt.

Tvedts kriminalromaner er intelligente og spennende. De gir ikke alle svarene før helt i slutten, så man blir utfordret på å selv prøve å finne morderen. Brenne er en lidenskapelig etterforsker og vil gjerne finne svarene på egenhånd. Så det går ut over de nærmeste rundt han. Når han har en sak så er det saken som betyr noe. Spesielt når det er en sak som ikke er det den fremstår å være.

Jeg liker som sagt alle kriminalromanene til Tvedt som handler om Mikael Brenne og de anbefales. Du finner mange timer med god underholdning hos Tvedt.

Dvalen – Camilla Grebe

De første kriminalromanene til Grebe skrev hun sammen med Åsa Träff. De var virkelig gode, og selv om jeg også liker bøkene hun skriver alene så savner jeg litt den andre fortellerstemmen.

I Dvalen møter vi Samuel som roter bort en narkotikahandel, og som derfor er på flukt fra mennene som som vil ha pengene sine. Samuel bor sammen med moren sin og hun melder Samuel savnet samtidig son hun legger ut for å lete etter han selv. Parallelt leter politiet etter en annen gutt på samme alder som Samuel. Og muligens går sporene i samme retning.

Samuel svarer på en kontaktannonse der noen trenger hjelp med å se etter sin hjerneskadede sønn. I et ensomt hus i skjærgården møtes han av en vakker kvinne og en tenåringsgutt uten språk og motorikk. Det er ikke mye han skal gjøre for Jonas, men for Samuel er dette det perfekte skjulested og han gjør seg snart uunnværlig. Men det er ting som ikke stemmer, og Dvalen forvandler seg til noe mørkere og til en thriller.

Jeg så ikke tegnene med en gang. Så da boken snur kom det som en overraskelse på meg. Men jeg liker sånne overraskelser. Denne boken blir til et mørkt og grusomt sted som en ikke kan klare å holde ut. Jeg likte den som en triller selv om jeg foretrekker at thrillere er mørke gjennom mesteparten av historien og ikke bare mot slutten. Denne har høyt spenningsnivå fra begynnelsen og det dekker opp for manglende mørke.

Ildbarnet – S.K. Tremayne

Jeg likte Istvillingene av Tremayne, det var en god thriller. (Med den svakheten at den ikke var skummel før mot slutten). Ildbarnet er komponert på samme måte, men her føler en på mørkere undertoner mye tidligere i boken.

Rachel gifter seg med David Kerthen. En mann som virkelig har både utseende med seg, og penger i overflod. De flytter fra London til en meget isolert herregård i Cornwall. Huset har vært i Davids familie og forfedrene hans drev kullgruver på plassen. David har vært gift før og har sønnen Jamie fra det ekteskapet. Han går på internatskole og er bare hjemme i helger og ferier. Han er en virkelig spesiell gutt som mener han er hjemsøkt av moren sin. Moren druknet i en av de gamle og stengte kullgruvene.

Rachel vil virkelig hjelpe Jamie og begynner å grave i fortiden. Dette er David strengt imot, så hun må jobbe i hemmelighet mens David er på forretningsreiser. Ingenting er selvfølgelig ikke slik det ser ut som, men hva det egentlig er som ligger bak var en stor overraskelse. Det hadde jeg virkelig ikke sett komme. Det er likevel ikke urealistisk, (så langt man kan kalle en thriller realistisk), det er bare så uventet. Så her har du en bok som virkelig vil underholde deg hvis du, som meg, liker å lese om det mørke i mennesket innimellom. Og liker bøker som har “twists and turns” i overraskende retninger.

Svart vann – Joyce Carol Oates

Jeg vet ikke om jeg vil kalle Svart vann av Joyce Carol Oates er en thriller. Fordi den på mange måter er en roman. Men samtidig føler jeg at det er her (i dette innlegget) den passer best.

Kelly Kelleherer 26 år og feirer 4.juli hos noen venner. På festen møter hun en senator, faller for han og blir med han i bilen for et romantisk treff. Han er ikke edru og kjører av veien og ut i en elv. Hele boken handler om Kelly som sitter i bilen og ser tilbake på livet sitt mens hun venter på at senatoren skal hente hjelp.

Boken ble først utgitt i 1992 i USA. Der koblet folk den sammen med en ulykke i 1969 hvor senator Ted Kennedy og en ung kvinne kjører av veien og ut i vannet. Kvinnen har tidligere jobbet for Robert Kennedy. Hun dør. Kennedy redder seg selv, og forlater plassen. Han anmelder ulykken først ti timer senere når han har hatt tid nok til å bli edru. Med andre ord akkurat den same ytre handlingen som i Svart vann. I USA ble dette kalt Chappaquiddick-ulykken eller Chappaquiddick-skandalen.

Boken inneholder Kellys indre monolog og tilbakeblikk på hva som har skjedd og livet hennes. Vi forstår at hun dør. Det vi ikke forstår er hvorfor ikke senatoren kommer tilbake. Dette gjør boken trist og frustrerende. Men den er også godt skrevet og det er fint å følge tankene til Kelly. Joyce Carol Oates bruker skrive tykke bøker, men denne er meget tynn, det vil si bare 149 sider.

Pappas gutt – Emilie Schepp

Pappas gutt er den fjerde boken til svenske Emilie Schepp. De handler om statsadvokaten Jana Berzelius, førstebetjent Henrik Levin og politibetjent Mia Bolander. I denne boken forsvinner en seks år gammel gutt og alt blir satt på hodet i forsøk på å finne han. Gutten selv ringer faren for å fortelle at det er noen inni huset, og det er det siste de ser, eller hører, til gutten.

Jana Berzelius har en meget spesiell bakgrunn. Hun ble stjålet som barn og lært opp til å drepe, sammen med en gjeng andre barn. En av dem, Danilo Peña forlanger at Jana skal besøke ham i fengselet ellers vil han avsløre hvem hun er. Jana har en tatovering i nakken fra den tiden, og hun er veldig redd noen skal se den.

I løpet av de tre første bøkene har vi fått vite mer og mer om hva som skjedde med Jana som barn og hvorfor hun vokste opp hos adoptivforeldre. Det gjør disse bøkene ganske avhengige av hverandre. For å forstå hva som ligger bak Janas angst må man lese dem i rekkefølge. Men ønsker du bare å lese selve hovedhistorien, eller rettere sagt selve krimfortellingen om gutten, er ikke det nødvendig. Jeg er selv veldig kronologisk i hodet og liker best å lese historier i rekkefølge, men jeg vet ikke alle bryr seg om det. Bøkene før Pappas gutt er; Merket for livet, Hvite spor og Skjult agenda.

Venneforespørsel har jeg fått av Vigmostad & Bjørke, Iskald, Bevisets stilling, Dvalen og Pappas gutt fra Gyldendal, Svart vann fra Pax forlag og Ildbarnet fra Font forlag. Bøkene har jeg fått som leseeksemplarer, men forlagene har ikke gitt føringer på om jeg skulle, eller hva jeg skulle skrive. Det er mine personlige meninger som kommer frem i omtalene.

Smakebit ~ Francesca

22 søndag sep 2019

Posted by astridterese in Boktema

≈ 21 Comments

Tags

annabelle, francesca, krim, kriminalroman, Lina Bengtsdotter, smakebit på søndag

God søndag og velkommen til nye smakebiter!

Denne helgen har jeg brukt på litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger. Jeg har skrevet litt om hva jeg har opplevd, og mer kommer. Men i dag har jeg tatt helt fri fordi vi skal reise og se vårt nye barnebarn. Han ble født sist fredag og vi gleder oss veldig til å møte ham for første gang. Han og foreldrene bor et stykke unna, så da måtte vi planlegge litt rundt reise og fri fra jobb. Søndag er en perfekt dag til å bruke på familie, så da valgte vi å dra i dag.

Jeg har lest to kriminalromaner som henger sammen denne uken. Den første heter Annabelle og den andre Francesca. De er skrevet av Lina Bengtsdotter. Jeg begynte på bok to. Men den har så mange hentydninger til det som skjedde i bok en, at jeg valgte å stoppe å lese bok to til jeg hadde fått lest bok en. Det går selvfølgelig å lese Francesca uten å ha lest Annabelle, men du forstår mye mer av hva som skjer og hva som ligger bak om du leser Annabelle først. For alt henger sammen med hovedpersonen og politietterforskeren Charlie Lagers barndom og familie. Både i bok en og bok to.

Det er ikke så ofte jeg finner noe å sitere i kriminalromaner, men i disse var det mange gullkorn. Jeg har valgt noen linjer fra begynnelsen. Kanskje en litt ekkel smakebit, men jeg likte hvordan det var skrevet:

Og likmarkene, sier jeg, hvor kommer de fra? Jeg skjønner ikke hvordan det kan oppstå mark ut av det tomme intet.
De kommer ikke ut av det tomme intet, sier Paul og smiler. En død kropp lokker til seg fluer som legger egg og blir larver.
Jeg har alltid trodd at de bare kom fra ingen steder.
Ingenting kommer fra ingensteds.

og to linjer fra midten av boken:

Hun hadde vanskelig for å tilgi seg selv at hun kunne være så dum.
For alt du gjør og ikke gjør, tilgi deg selv.

God krim lest i 2019 #2

26 mandag aug 2019

Posted by astridterese in Bøker, Krim

≈ 2 Comments

Tags

64, en helt vanlig familie, eremittedderkoppen, Filip Lundestad, frankrike, Fred Vargas, Harland Coben, Hideo Yokoyama, ikke gi slipp, japan, krim, krim lest i 2019, kriminalroman, kvinnen uten ansikt, Mattias Edvardsson, norge, psykologisk thriller, Robert Dugoni, sorte hull, sverige, thriller, USA

Ikke gi slipp – Harland Coben

Harland Coben skriver både utmerkede krimromaner og thrillere. Og Ikke gi slipp passer absolutt inn i begge sjangerne. Hovedpersonen “Nap” (Napoleon) er politimann. Han mistet tvillingbroren sin og kjæresten til tvillingbroren i en ulykke da han var atten. Den samme kvelden forsvant også kjæresten hans Maura. Helt ulovlig legger han inn en merknad i mappen om Maura i politiets datasystem. Så da fingeravtrykkene hennes dukker opp i en stjålet bil får han melding om det.

“Nap” har aldri gitt opp å få svar på hva som skjedde med Maura, eller med broren, så nå setter han i gang sin egen etterforskning og drar tilbake for å snakke med alle involverte. Samtidig er det noen som absolutt ikke vil at han skal lete, eller oppdage hva som har skjedd. Denne hovedpersonen bærer på en sårhet som tilfører denne boken ganske mye. Han er like deler utilfreds med konklusjonen på brorens ulykke og mangel på svar i forsvinningssaken. Denne sårheten driver ham til absolutt ikke å gi opp sin jakt på svar. Uansett hvor mye motstand eller motgang han får.

Fortiden rulles ut steg for steg i en fin spenningskurve. Coben skriver ypperlig og med en fin tørr humor innimellom det dramatiske. Det gjør bøkene hans lette å lese i tillegg til å være svært spennende.

Eremittedderkoppen – Fred Vargas

Jeg er veldig glad i Fred Vargas bøker, så jeg ble skikkelig glad da jeg så at hun kom ut med Eremittedderkoppen i år. Fullmektig Adamsberg er en fantastisk karakter. Full av meget spesielle tanker og med en viss keitethet i måten å oppføre seg på. Han følger intuisjonen sin mer enn noe annet verktøy i etterforskningen. I denne boken dør det mennesker etter å ha blitt bitt av eremittedderkopper. Politiet ser ikke noe mistenkelig ved det. Men Adamsberg setter likevel spørsmålstegn med det som skjer.

En av betjentene hans motarbeider han kraftig, og istedenfor å sette foten ned og da få avslørt at han jobber med disse dødsfallene lar han betjenten få med seg andre betjenter og jobber med de få som er på hans side. Han befinner seg i en selvforklart tåke over lenger tid. Egentlig i en slags mental tilstand der han aner sammenhenger men ikke klarer å sette ord på dem. Etter så mange bøker om Adamsberg vet vi at det er slik han arbeider. I denne boken er det noe som skjedde med Adamsberg da han var liten han stadig går og tenker på, og for enten å få lagt det til side eller få klarhet i hva det har med denne saken å gjøre drar han tilbake til der han hadde denne opplevelsen.

Vargas skriver ypperlig krim. Men en form for stillegående og forsiktig krim hvor vi undrer oss over de små sporene Adamsberg følger. Mye av bøkene handler om forhold mellom mennesker og om følelser. Og i denne typen krim er det absolutt sånn det skal være. Jeg anbefaler alle bøkene til Vargas. Bøkene begynner med Mannen med de blå sirkler, og anbefales å leses i rekkefølge.

Sorte hull – Filip Lundhaug

Forfatteren av Sorte hull er Kripos-etterforsker og har tidligere jobbet med psykoterapi, forskning, etterforskning og etterretning knyttet til seksualforbrytelser. Men hovedpersonen Isak Rød har han latt bli privatetterforsker. Kanskje fordi han skulle få større frihet enn det en etterforsker har? Rød leter etter en jente som heter Emma. Den som vil vite hvor hun har blitt av er egentlig en mann som har misbrukt henne, så allerede der er vi i et miljø det gjør vondt å lese om. Emma var bare atten år da hun forsvant tre år tidligere. Rød tar kontakt med familie og tidligere venner, men det er ikke egentlig så mange som bryr seg om henne. Kanskje derfor har hun havnet i en situasjon hvor hun blir utnyttet. På veien finner Rød flere utsatte jenter og jeg antar han drar inn det han har opplevd av seksualforbrytelser gjennom jobben sin.

Lundestads bok er en meget god debut, men det er tidvis vondt å lese det han avdekker på sin veg gjennom boken. Dette er ingen forsiktig krim, men et ganske råbarket bilde på en virkelighet jeg tror finnes i både dette og andre land. Jeg likte boken virkelig godt og anbefaler den absolutt videre.

Kvinnen uten ansikt – Robert Dugoni

Kvinnen uten ansikt er den tredje boken jeg har lest om politietterforsker Tracy Crosswhite og teamet fra Seattle PD’s Violent Crimes Section. Boken begynner med at en ung mann er ute og tyvfisker om natten i Puget Sound, og får noe tungt på kroken. Han drar opp av sjøen et bur med liket av en kvinne. Som en forstår av tittelen er det ikke lett å identifisere denne kvinnen. Det kan tyde på at hun selv har gjort mye for å skjule identiteten sin. Men det kan muligvis være en kvinne som forsvant flere måneder tidligere. Etterforskningen går i flere retninger fordi det er så vanskelig å identifisere henne og fordi de fra begynnelsen av har en sterk mistanke til mannen hennes. Men han har et sterkt alibi.

Tracy utdannet seg som politietterforsker etter at søsteren hennes Sarah forsvant. Saken hennes ble oppklart i den første boken, men Tracy bærer absolutt med seg opplevelsen av å i flere år ha behov for svar. Så snart det er kvinner som forsvinner har hun et ekstra “gir” i etterforskningen. Dette er en amerikansk kriminalroman og de er ofte forskjellige fra de norske, eller Europeiske. Det som skiller seg mest ut for meg her er den perfekte kjæresten til Tracy. Men samtidig er det fint å lese en krim uten problemer i nære relasjoner.

Tracy krangler seg som vanlig gjennom forholdet til sjefen sin, men innad i gruppen hun jobbe er forholdene svært harmoniske. Bøkene til Dugoni er spennende og lette å lese. Jeg kan virkelig tenke meg å lese flere bøker i denne serien.

64 – Hideo Yokoyama

64 er en japansk kriminalroman, og det var svært anderledes å lese denne typen bok fra et, for oss, så eksotisk land som Japan. De har en helt annen måte å tenke på, og å forholde seg til hverandre på, enn det vi er vant med. Politimennene må også vise en annen type underdanighet til sjefene sine enn det vi tenker er naturlig. Hovedpersonen (som jeg ikke kan komme på hva heter) i 64 blir plassert på pressekontoret som politiets pressetalsmann. Hen ville mye heller ha fortsatt som etterforsker, men må godta overflyttingen.Vi får følge med i tankegangen hans og der er han ikke mye glad for hverken sjefen sin eller medarbeidere. Men verst er forholdet til journalistene. De har møter der de inngår samarbeid om å presse politiet til å komme med uttalelser.

Datteren til hovedpersonen forsvant for en stund siden og kona hans sliter veldig med følelsene i forhold til dette. Men denne boken handler også om at det i 1989 forsvant en syv år gammel jente i Tokyo der foreldrene måtte forholde seg til kidnapperne i hele fem dager, uten at de fikk ikke igjen datteren sin. Politiet har gått ut med unnskyldninger, som ingen vil høre på. I 2002 kommer hovedpersonen vår over noen opplysninger i denne saken som ikke stemmer og han begynner sin egen lille etterforskning av hva som skjedde.

Tiden går langsomt i denne kriminalromanen, boken er ganske tykk og det skjer på en måte lite. Selv om ting tar seg opp mot slutten. Den er et mye større bilde av Japan og japansk kultur enn den er en medrivende krim, og jeg anbefaler den mest som det første.

En helt vanlig familie – Mattias Edvardsson

Den svenske psykologiske trilleren, En helt vanlig familie, handler om far: Presten Adam, mor: juristen Ulrika og deres 19 år gamle datter Stella. Hver av hovedpersonene har sin egen seksjon av boken og vi får hele saken presentert av de tre sammen. Datteren Stella blir mistenkt for mord og settes i varetekt. Spesielt faren har ingen tro på at datteren kan være skyldig, så han gir henne et falskt alibi.

Det er spesielt å lese de ulike personenes tanker om saken. Først gjennom faren, i den delen hvor vi får presentert familien, historien og mordet. Han har en urokkelig tro på at han kjenner datteren ut og inn og “vet” at hun ikke kan være en morder. Så kommer det flere og flere detaljer gjennom øynene til moren og datteren. Moren skaffer datteren en kjent forsvarer og er mer praktisk, men samtidig ser vi at dette systemet med anklager og forsvarer er et området hun som jurist er kjent i. Mens faren, som prest, er helt ukjent med det. Datteren er den eneste som kjenner sannheten. Eller er hun det?

Jeg likte denne thrilleren. Det var spennende å se samme sak fra tre ulike vinkler. Mer enn noe avslører det hvor godt de tre kjenner hverandre og hvor lett svik og løgn blir del av et familieliv. Det var spesielt, som et apropos, at hverken moren eller datteren deler farens tro. Jeg lurer på om det er vanlig, eller om ikke heller en prest vil velge en ektefelle som deler toren siden det er en så stor del av en prest sitt liv.

Her er det mye å lese, både av krim og thrillere. Bøkene jeg har tatt med har jeg fått av forlagene, men jeg skriver ærlig og uten bindinger på innhold. Ikke gi slipp har jeg fått av Cappelen Damm, Eremittedderkoppen av Aschehoug, Sorte hull av Vigmostad Bjørke, Kvinnen uten ansikt av Gursli Berg, 64 av Kagge og En helt vanlig familie av Gyldendal.

Høstmørke av Jean-Louis Adorsen

27 onsdag jun 2018

Posted by astridterese in Bøker, Krim

≈ 5 Comments

Tags

høstmørke, indiekrim, Jean-Louis Adorsen, journalist-krim, krim, krim lest i 2018, kriminalroman, Thomas Vestmark

Høstmørke er en indie-krim skrevet av Jean-Louis Adorsen. Forfatteren er født i Frankrike men vokste opp i Norge. Han har jobbet i Aftenposten og drevet med amatørfilm og fotografering.

Høstmørke er spesiell idet at den har flere jeg-personer. Kapitlene skifter synsvinkel mellom dem, og det tar noen kapitler før man helt har grep om denne vekslingen. Men det står likevel frem en hovedperson. Thomas Vestmark er journalist i kulturseksjonen til avisen Søkelyset. Han er i femtiårene, bor alene og er forelsket i en kollega. (Det har han vært i femten år). Han fremstår som en oppegående person, men kanskje noe tafatt på kjærlighetssiden.

På vei fra vestlandet møter han Sara. En sytten år gammel jente som har rømt hjemmefra, hun haiker og skal til Oslo. Thomas tar henne med, men etterhvert tilbyr han henne også å bo i leiligheten hans mens hun er i Oslo. Der svikter sannsynligheten litt for meg. Jeg synes det er svært usannsynlig at han bare skal la henne bo hos seg, ikke minst fordi hun bare er sytten. Det ville vært mer naturlig å ta kontakt med foreldrene hennes. Men Sara tilfører datakunnskap til romanen, noe den har bruk for senere i handlingen.

Etter en jobbfest blir en journalist i avisen drept. Det blir satt i gang etterforskning, og romanen får flere jeg-personer i politietterforskere. Morderen er også en av jeg-personene. Etterforskningen og Thomas og Saras del i den er svært spennende og jeg ble revet med av historien. Det dukker opp noen scener jeg gjerne skulle vært foruten, med incest og en naken Sara. Men ser en bort fra det, så synes jeg dette var en meget godt skrevet roman.

Høstmørke er virkelig spennende og etterhvert ble den skiftende synsvinkelen en fengende del av boken, det var interessant å få flere personers syn på det som hendte. En blir revet med i å prøve å avsløre hvem morderen egentlig er. Romanen er en indie-roman, det vil si at forfatteren har gitt den ut selv. Han skriver i et etterord at han sendte den til ti forlag først. Jeg synes egentlig det er rart ingen plukket den opp.

Høstmørke har jeg fått av forfatteren.

Krim lest i 2018 #1

10 torsdag mai 2018

Posted by astridterese in Bøker, Krim

≈ Leave a Comment

Tags

Adamsberg, Agatha Christie, C.J. Tudor, Ellie Rathke, Eystein Hanssen, forliset, Fred Vargas, Frode Granhus, istider, jaget, krim, krim lest i 2018, kriminalroman, krimthriller, krittmannen, og dermed var det ingen, Rino Carlsen, thriller, ti små negerbarn

Jeg har lest mer krim dette året enn jeg har fått skrevet om, så derfor lager jeg til noen samleinnlegg hvor jeg kan få sagt litt om hva jeg synes om hver bok.

Jaget – Eystein Hanssen

I Jaget har Eystein Hanssen tatt opp flyktlingeproblematikken både i Norge og i Libya. Det dukker opp et lik i vannet i Bjørvika, men ingen vet hvem han er. I et samarbeid med PST og E-tjenesten dukker det frem krypterte mobilmeldinger, terror og samarbeid, eller mangel på samarbeid, med USA om en fengslet amerikaner i Norge. Samtidig møter vi en mor og hennes to barn i en flyktningeleir i Libya. Moren har en søster i Norge og terrorister utnytter dette til å få en ung gutt til å begå en terrorhandling. Det vil si at de presser ham til det. Samtidig som morens datter blir mishandlet av de samme terroristene. Det er et mørkt bilde av flyktningeleiren Hanssen presenterer og vi blir glad når de får plass på en båt for å ta seg over Middelhavet, men er usikre på om de vil nå over.

Hanssens bok er politisk samtidig som den er en underholdende krim. Slik hans bøker har vært mens han har skrevet om politietterforskeren Elli Rathke. Jan Nereng er også med, om i en annen jobb. Elli har fått barn og er avhengig av morens hjelp når ektemannen drar på oppdrag i Afrika, og det forholdet er heller ikke uten konflikter. Elli har en travel og tøff hverdag, men er også en meget tøff dame. Dette er like god krim som de foregående bøkene om Elli.

Forliset – Frode Ganhus

Det er fryktelig trist at Granhus døde så ung, men det er svært gode bøker han etterlater seg. Det har blitt fem bøker om politimannen Rino Carlsen i Lofoten.
I Forliset er det vinter og sprengkulde da det dukker opp en tønne med et lik i. Den er frosset fast i isen utenfor en øy med bare ett par hus på. Blant annet en etterverninstitusjon for kvinner. Rino Carlsen etterforsker det som viser seg å være et mord, men som man ikke helt kan tidfeste, og knytter det sammen med et forlis for lenge siden. Ikke det at tønnen er derfra, men mannen var en av dem som forliste- To andre av mannskapet på båten døde i forliset. I begynnelsen er det ingen mistenkte, men litt etter litt finner Rino et mulig motiv. Vi følger samtidig en mann som opplever en forvirrende tid på det han tror er sykehuset, men som viser seg å være noe helt annet.

Jeg liker veldig godt Frode Granhus bøker. De skildrer både livet i Lofoten og i Bodø, samtidig som de tegner et rimelig realistisk bilde av politimannen og etterforskningen. Rino Carlsen har et liv utenfor jobben, med blant annet en sønn som denne gangen er involvert i en mishandling og en kjæreste han skulle ønske han kunne møte oftere. Også den gamle lensmannen får plass, selv om han nok er mer glad i å være pensjonist enn han var i å være lensmann.

Krittmannen – C.J. Tudor

Krittmannen er kanskje mer en thriller enn en krim. Det vil si at det har skjedd et mord, men boken har ikke struktur som en etterforskning. Istedenfor følger vi en mann som forteller om da han var barn og var med på å finne den drepte. Etterhvert som fortellingen hans skrider frem skjer det mord også i nåtid.

En gruppe barn opplever en ganske vanlig sommerferie. Hovedpersonen har noen samtaler med en lærer og han forteller at han selv som barn tegnet krittfigurer på asfalten. Vennene begynner å tegne krittfigurer utenfor husene til hverandre for å sende beskjeder og det fungerer bra til storebror til en av guttene forstår figurene og lurer en av dem ut, slik at han kan mishandle ham. Så fører krittfigurene dem til liket av en jente.

I nåtid får hovedpersonen brev med en “hangman” og krittbiter i posten, og forsøker å finne ut hvem som står bak brevet. Han lever et rimelig ensomt liv og det er mordene og de få menneskene han har rundt seg som etterhvert får størst betydning.
Krittmannen er en spennende og noe anderledes thriller. Det er vanskelig å få grep om hva som egentlig har skjedd før boken selv vil fortelle det. Men den “lengselen” en har til oppklaring driver boken fremover.

Og dermed var det ingen – Agatha Cristie

Og dermed var det ingen het før Ti små negerbarn. Men da Aschehoug ga ut boken på nytt i 2009 ble tittelen forandret. Det gjør at om du har lest boken med den gamle tittelen er den helt den samme som den nye. Det er ikke med noen av Christies berømte detektiver i denne boken. Istedenfor er det en gruppe på ti personer som blir lokket til å feriere på en liten øy. De har alle fått ulike brev fra noen som de tror de kjenner som inviterer dem til øya. Men da de begynner å undersøke det, så viser det seg at brevene er falske.

De ti personene blir snart en mindre, osv. etterhvert som noen myrder en og en. Selve mordene er ganske utkrøpne og utført med knivskarp presisjon. Men det virker helt umulig å finne ut hvem morderen er. Som vanlig i Christies bøker skjuler hun spor under spor og gjør det svært innviklet å finne ut hvem morderen er. Likevel, eller kanskje derfor, er bøkene hennes meget gode.

Istider – Fred Vargas

Fred Vargas er en av mine favoritter blant krimforfatterne. Jeg har lest hele serien hun har skrevet om førstebetjent Adamsberg. I Istider blir det funnet en kvinne død i badekaret og en regner nokså fort med at det er selvmord. Men så finner en politimann et symbol skrevet på kanten av et skap på badet. Politiet ringer Adamsberg, og selv om de ikke finner ut noe mer om kvinnen så ber Adamsberg politiet si fra til ham om de finner flere slike symbol. Litt senere dukker symbolet opp ved siden av nok et lik. Det eneste felles de to har er at de begge var på en reise til Island for ti år siden. Senere blir det flere lik og også en annen fellesnevner. Orene var alle medlemmer av en forening hvor de fremfører Robespierres taler i fullt kostyme (En meget forhatt mann i Frankrike).

Som vanlig er Varges bøker meget underholdende og også veldig innviklede. Det er ikke lett å finne noen morder, men Adamsberg og kollegene hans har sine meget utradisjonelle metoder til å finne frem i jungelen av vitneforhør og mangel på bevis. Det er spennende å følge den røde tråden, samtidig som jeg alltid føler jeg lærer noe i disse bøkene. Denne gangen om Frankrikes historie. Bøkene til Fred Vargas anbefales!

Mine Mammut anbefalinger 2018

10 lørdag feb 2018

Posted by astridterese in Bøker

≈ 2 Comments

Tags

alex, bienes historie, blindgang, Camilla Läckberg, Carsten Jenssen, Cilla og Rolf Börjlind, Claire Kendal, clue, de skyldfrie, de søvnløse, den første sten, den syvende demonen, den tredje stemmen, Dikt, du er så lys, Edvard Hoem, Elena Ferrante, Gaute Heivoll, Gro Dahle, Haruki Murakami, hjertet gir seg ikke, Hjorth og Rosenfeld, ikke bestått, Ingar Johnsrud, irène, Jan Mehlum, jeg vet hvor du er, jordmor på jorda, Jørn Lier Horst, kalypso, Kim Leine, krim, kriminalroman, liv ingen andre har levd, løvetemmeren, Maja Lunde, mammut, Margaret Atwood, menn uten kvinner, mors og fars historie, Napoli-kvartett, når det mørkner, operasjon påskelilje, over det kinesiske hav, Øistein Borge, Pierre Lemaitre, roman, roser er røde, Ruth Lillegraven, S. J. Bolton, sigd, slåttekar i himmelen, sommerboken, søster, thriller, to komma åtte sekunder, Tore Renberg, Tove Jansson

Det kan være utfordrende å klare å begrense seg når Mammut-katalogen faller ned i postkassen. Men om jeg er aldri så streng med meg selv når jeg krysser ut det jeg vil kjøpe, så havner det alltid flere bøker i posen når jeg er i bokhandelen. Unnskyldningen min er at jeg handler julegaver på Mammut-salget. Da kan jeg få mye for pengene. For å gi deg noen tips har jeg samlet sammen hvilke bøker jeg anbefaler deg å kjøpe. De fleste av dem har jeg lest, og noen står på min egen liste.

Romaner og fortellinger

Min Mammutavis kommer fra Libris og der har de Bienes historie som spesialtilbud.

Hele boken handler om bier. Vi får tre historier, en fra 1852, en 2007 og en fra 2098. I 1852 følger vi en mann som er lidenskapelig opptatt av naturvitenskap. Han ligger til seng med melankoli, men da han finner ut at han skal bygge en ny type bikube kommer han seg på bena og jobber iherdig. I 2007 møter vi en birøkter som opplever Colony Collapse Disorder som er når hele kuber med bier dør. Dette startet i 2007 og er nå et stort problem og det blir et økonomisk og sosialt problem for hele familien til birøkteren. I 2098 er vi i Kina. Matproduksjonen i verden har kollapset fordi det ikke lenger finnes bier til pollinering. I Kina har de laget et system hvor mennesker pollinerer og de klarer på den måten å produsere mat. Vi møter en av disse menneskene og hennes familie.

Jeg elsket denne boken. Alle de tre historiene var interessante og spennende og Lunde skriver denne boken på en måte som gjør at man blir involvert. Man bryr seg om at biene blir borte og blir våken for hva dette betyr. Samtidig som man nyter historien som en historie.

Selv skal jeg kjøpe Hjertet gir seg ikke av Margaret Atwood. Hun er en av mine favorittforfattere, og den siste boken i Elena Ferrantes Napoli-kvartett. Det er en serie jeg enda ikke har lest, men nå når jeg får alle fire bøkene i hus skal jeg sette i gang.

De skyldfrie av Gaute Heivoll er også en bok jeg gleder meg til. Jeg har lest de fleste av hans bøker, som for eksempel Over det kinesiske hav, som også er med på Mammut-salget.

Over det kinesiske hav handler om en familie som bygde seg et hjem på Sørlandet og som der tok inn psykisk utviklingshemmede og/eller psykiatriske pasienter i forpleining i årene etter 1945. Foreldrene i historien har jobbet på Dikemark sykehus i Oslo, men draget til landsbygda ble for stort og de dro tilbake til Sørlandet. Der bygget de et stort hus på hjemmegarden. Et hus der det var det plass til å ta inn pasienter. Synsvinkelen vår er sønnen i huset. I rammefortellingen er han tilbake for å rydde huset etter at moren er død, og han ser tilbake på hva han husket fra oppveksten. I huset, sammen med familien, bodde fem søsken fra Stavanger. De var mer eller mindre utviklingshemmede og holt seg stort sett for seg selv på rommet de disponerte på loftet. Den ene søsteren, Ingrid, var imidlertid på alder med hovedpersonen og ofte med ut for å leke. Sammen med dem bodde onkel Josef, som var morens onkel. Han hadde falt av en vogn og slått hodet. Matiassen og Jensen bor der og, dem får vi ikke vite så mye om. Men de er likevel levende beskrevet.

Dette er en vakker bok, en sår og øm og kjærlighetsfull bok. Tenk at det faktisk fantes slike mennesker, slike selvoppofrende og kjærlighetsfylte mennesker som ga verdi til det som i manges øyne ble sett på som noe uten verdi. Det er glimt av det i boken. Mennesker som stimler sammen for å glo og gutter som mobber og ler på bussen. Men stort sett er ikke menneskene i denne boken slik. Vi blir kjent med dem, glad i dem, og vil gjerne høre hele deres historie.

Edvard Hoem er en annen forfatter som skriver virkelig fine historier. Han har tatt for seg slektninger, først i Norge og så i Amerika i tilsammen seks bøker. På Mammut finner du Bror din på prærien og Land ingen har sett, som jeg ikke har lest. Men i tillegg anbefaler jeg resten av bøkene; Mors og fars historie, Jordmor på jorda og Slåttekar i himmelen. (I fjor kom også Liv ingen andre har levd).

Sommerboken av Tove Jansson er en klassiker som jeg har lyst til å lese hver sommer. Det er en bitteliten, men fantastisk bok. Carsten Jenssens Den første sten har jeg allerede kjøpt, men ikke lest. Den har jeg imidlertid hørt så mye bra om at jeg anbefaler den og.

Jeg vet hvor du er av Claire Kendall er den beste thrilleren jeg leste i fjor. Hovedpersonen i romanen er Clarissa. Hun er helt nylig blitt alene og jobber på universitetet i administrasjonen. En av hennes kolleger, Rafe, følger etter henne, sender henne ting og ringer hele tiden. Vi kommer inn i handlingen etter at Rafe har dopet og voldtatt Clarissa, og etter hun har fått tak i brosjyrer om hva du gjør når du har fått en stalker. Hun er valgt ut til jurytjeneste, og er glad for at hun skal være hele dagen i retten og ikke på kontoret der også Rafe er. Hun er en sterk dame som har bestemt seg for å ta tilbake livet sitt. Men æsj så creepy det er når Rafe følger etter henne og gjør ulike ting jeg ikke skal avsløre her. Det er noe med måten Kendal skriver på som virkelig kom under huden på meg.

Denne anbefales. Jeg vet der er flere som meg som gjerne vil at thrillere skal være mer skremmende i hele historien. (Som leste Casino-grøssere da de var på moten og virkelig ble skremt!) Men det er også det at Clarissa er sterk, selv om hun ikke føler det slik selv, og at hun tar tak i ting som gjør boken så bra. Et eksempel til etterfølgelse om du noen gang skulle havne i en slik situasjon – i alle fall i delen om å involvere politiet.

De søvnløse av Kim Leine er en annen av romanene jeg anbefaler. Den er en dystopi fra 2015 og handlingen er lagt til Grønland. Det de-sovnlose raser en krig i Europa og i en fredelig liten bygd på Grønland ligger det et sykehus hvor handlingen utspiller seg. Solen går ikke lenger ned og dette er vanskelig for flere å leve med. Synsvinkelen i denne romanen, som bare dekker et døgn, er spesiell idet at den gis videre fra person til person. Enten ved personlig kontakt eller ved mail, telefon og så videre. Til sammen hopper den mellom 25 personer. Det er kjærlighet her, spenninger, en psykotisk mann som stikker av, en 75 år gammel lege som drar etter ham. En kone, en elskerinne med mer.

Menn uten kvinner er av Haruki Murakami. En fantastisk forfatter og også en favoritt. (Jeg kan ikke forstå at han ikke får Nobelprisen i litteratur snart!) Menn uten kvinner har jeg ikke skrevet om, men den er lest. Det er en novellesamling, som Murakami skriver mange av. I et intervju har han sagt at han skriver noveller mellom hver roman.

Tore Renbergs Du er så lys må absolutt med på listen. Hovedpersonen beskriver seg selv som enkel og ser opp til kona si som er den viktigste i livet hans. Hun er rektor og stor forkjemper for at religion ikke skal blandes inn i skole eller samfunn. Hun er effektiv og arbeidsom, og han tasser etter henne og er redd hun skal miste respekten for han.

Men jeg glemmer helt å si at denne romanen er på nynorsk. Og et nydelig nynorsk og. Slik at språket nærmer seg poesien samtidig som det er direkte og nakent. Han går rett på personene og beskriver dem slik de er. Både fysisk og psykisk. Men vi ser hovedpersonens syn på hvem og hva de er, og spørsmålet er da om han noen ganger tar feil?

Dikt

Av diktsamlinger må jeg absolutt ta med Søster av Gro Dahle og Sigd av Ruth Lillegraven. De er begge to virkelig flotte diktsamlinger, om på en ganske forskjellig måte.

Mord og mysterier

Jeg leser krim hver kveld og det utgjør opptil 50 krimbøker i året. Det betyr at jeg har lest en stor haug, men også at det er bøker jeg sjelden skriver om. Så her er det ikke så fullt mange linker. Men jeg anbefaler alle krimbøkene til Jørn Lier-Horst. Han er en flott forfatter som skriver bøker både for barn og voksne. På hvert sitt nivå er bøkene virkelig spennende og engasjerende. Under fanen Mord og mysterier i Mammut-avisen finner du Når det mørkner og Blindgang. Og under fanen Leselyst og leseglede, barneboken Operasjon Påskelilje til 5-8 år og Clue 1-4 og Clue 5-8 til 8-12 år.

Jeg liker godt bøkene til Camilla Läckberg og Løvetemmeren står ikke tilbake for noe av dem.

Det forsvinner jenter sør-øst i Sverige. Den siste av dem, Veronica, forsvant fra Fjällbacka og etter flere måneder har ikke politiet funnet ut noen ting. Så dukker Veronica opp igjen, men blir påkjørt av en bil og dør av skadene. Ved obduksjonen oppdager de at hun er grovt mishandlet (så grovt at det var vanskelig å lese om). Erica er i gang med en ny bok, denne gangen om Laila som drepte mannen sin og som holdt datteren lenket fast i kjelleren. Laila er på institusjon/fengsel og tar imot Ericas besøk uten å ville snakke om hva som skjedde. Patrik og resten av politistasjonen ved Tanumshede finner ut at de vil koordinere alle politistasjonene som etterforsker en forsvunnen jente, og Erica klarer ikke å la Patriks sak ligge uten å prøve å hjelpe. Så som vanlig blander Erica seg opp i politiets arbeid.

Som vanlig, når jeg får en ekstra god kriminalroman mellom hendene så går det ut over nattesøvnen. Jeg leser krim på sengen, og dette ble tre meget sene kvelder (netter) før jeg var så trøtt at jeg ikke kunne fortsette. Men Løvetemmeren er fryktelig vanskelig å legge fra seg, så nå er du advart. Den er så spennende at du bare må lese en side til, og en til. Den er skummel, interessant, levende og opprivende. Og meget, meget god

Av andre krimforfattere jeg liker er forfatterparet Cilla og Rolf Börjlind med Den tredje stemmen og også forfatterparet Hjorth og Rosenfeld som skriver fantastiske krimbøker. Det er boken Ikke bestått av dem som er med på salget. I tillegg liker jeg veldig godt S.J. Bolton som skriver skikkelige thrillere. Boken hennes er Roser er røde.
Den syvende demonen av Øistein Borge, Alex og Irene av Pierre Lemaitre og To komma åtte sekunder av Jan Mehlum er også bøker jeg har kost meg med. Spesielt må jeg likevel nevne Kalypso av Ingar Johnsrud. Den er meget bra.

Kalypso av Ingar Johnsrud leverer virkelig. Johnsrud har skrevet to bøker om Fredrik Beier og Kafa Iqbal, den første het Wienerbrorskapet. Jeg vil påstå at begge to er noe av den beste krimlitteraturen jeg har lest. Dette er en oppegående, voksen og intelligent skrevet bok, med et utrolig høyt spenningsnivå. Jeg vil anbefale deg å begynne med den første boken, rett og slett fordi du da får bli kjent med karakterene, og fordi du forstår litt bedre hvorfor Fredrik Beier i denne boken våkner og ikke vet hva som skjedde kvelden før – har han muligvis prøvd å ta livet av seg?

Men selve krimsaken kan stå alene, hvis du først og fremst er interessert i å løse den. Beier blir sykemeldt men klarer ikke å holde seg unna da det dukker opp to lik i Oslo. I utgangspunktet har de ikke noe felles, men de oppdager at det ligger noe i fortiden som binder dem sammen. Samtidig er det en narkoman som bruker ekstremt med vold og kaller seg Kain. Finnes det også en Abel? Som i den første boken vever Johnsrud sammen en rekke historier slik at du hopper fra den ene til den andre mens du leser. Det er ikke mange som klarer å holde på spenningen når det veksler slik. Men det klarer Johnsrud.

Jeg fant noen andre bloggere som anbefaler hvilke bøker du bør kjøpe, så du finner flere tips hos: