• Bøker i minnebanken
    • 2023
    • 2022
    • 2021
    • 2020
    • 2019
    • 2018
    • 2017
    • 2016
    • 2015
    • 2014
    • 2013
    • 2012
    • 2011
    • 2010
    • 2009
  • Forfatteroversikt
  • 1001 bøker
  • Leseutfordringer
  • Arkiv
  • Om meg

Betraktninger

~ tanker om bøker

Betraktninger

Tag Archives: sverige

Krim lest i 2020 #5

27 lørdag jun 2020

Posted by astridterese in Bøker, Krim

≈ Leave a Comment

Tags

andre guder, blindtunnel, de ti bud, feelgood-krim, Jørgen Brekke, Lene Lauritsen Kjølner, mord, mord på kilen, Olivia Henriksen, privatdetektiv-krim, roman, sverige, Tove Alsterdal, trondheim

To av bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Andre guder har jeg fått fra Vigmostad Bjørke og Blindtunnel av Capitana.

Andre guder av Jørgen Brekke

Andre guderPå Vigmostad Bjørkes hjemmesiden står det: Andre guder av Jørgen Brekke er første bok i en ny romanserie der ti av landets fremste forfattere tolker hvert av De ti bud. Denne boken omhandler det første budet: «Du skal ikke ha andre guder enn meg».

Det kan bli et interessant konsept, eller falle rett gjennom. Det blir spennende å se hvordan gjennomføringen blir. Andre guder er på bare 145 sider, så jeg ville heller kalt den en langnovelle enn en kriminalroman. Den inneholder et mord og et intrikat plott, som fungerer bra. Men den er ikke fantastisk. Ganske god passer bedre.

Jonny og Linda gikk på skolen sammen, og da de møtes «tilfeldig» på biblioteket inviterer Linda Jonny med i menigheten hun går i. Den blir drevet av den karismatiske Peter Isaksen, som til og med har en egen TV-kanal. (Hørtes kjent ut?) Men ligger det noe bak Lindas invitasjon, og hvordan vil den tidligere narkomanen Jonny like menigheten?

Alt får du svar på, og dette er det av boken som gjør den ganske god. Den er likefrem og enkel, men likevel er ikke ting slik de ser ut i begynnelsen. Vi starter in media res (midt i handlingen). Men så trekker forfatteren vinklingen tilbake til fortiden og hva som har skjedd før første kapittel. Det denne boken mer enn noe annet minner meg om er Blod på snø og Mere blod av Jo Nesbø. Det var også veldig korte bøker med et mord. Jørgen Brekke er en dyktig nok forfatter til denne oppgaven. Og jeg tenker jeg vil lese resten av serien. Så boken, novellen, anbefales.

Blindtunnel av Tove Alsterdal

BlindtunnelJeg kan bare si det med en gang; jeg falt ikke for denne. Den har en fin og ny historie men føltes langdryg og til tider stillestående. Blindtunnel er den femte boken til svenske Tove Austerdal. Det vil si som er utgitt i Norge, men hun har også skrevet mange drama og filmmanus. Alsterdal er journalist, men også Liza Marklunds redaktør.

Vi befinner oss i Tsjekkia der et svensk ektepar har kjøpt en gammel, nedlagt, vingård. De setter i gang og pusse opp hovedhuset, blant annet ved å rive en mur som sperrer en dør. Bak der finner de en vinkjeller og liket av en gutt. Jeg-personen er kona, Sonja. Vi ser alt gjennom hennes øyne. Det er tydelig at ekteparet har problemer seg imellom, men det blir ikke skikkelig definert. Hun går rundt i landsbyen, treffer folk på hotellet og bruker bokhandelen. Hun treffer også en gammel mann som tilbyr seg å være gartner for dem, mens mannen, Daniel, stort sett er hjemme og pusser opp.

Gutten viser seg å ha ligget i kjelleren siden krigen. Og vi får høre historien om Sudentland som tyskerne kalte dette området av Tsjekkia. Det hadde jeg ikke hørt om før, og heller ikke om hvordan området ble overtatt av tyskerne. Og hvordan alle som hadde en tysk tilknytning ble jaget etter krigen. Gutten har et hvitt armbind som er tegnet på at han er tysk. Ikke lenge etter blir også en kvinne Sonja har møtt i landsbyen funnet død utenfor huset deres. Dette skjer mens Sonja er i Praha, og Daniel blir arrestert og siktet for mordet. Sonja og Daniel forstår ikke språket, så hos politiet har de en mann som oversetter for dem. Han viser seg spesielt interessert i Sonja.

Siden synsvinkelen er hos Sonja lærer vi ikke noe om hvordan Daniel har det eller hvordan det går med saken hans. Vi hører istedet om Sonjas leting etter guttens historie og hvem han er. Det er nesten som hun glemmer at mannen hennes er i varetekt. Hun reiser også til et annet sted for å lete etter hva som har skjedd, og hva denne andre kvinnen hadde med det hele å gjøre.

Dette blir for langtekkelig. Det skjer nesten ingenting utenom en lang samtale mellom Sonja og dem som muligens kan ha et svar. Klart, vi har to lik, så det blir begått mord. Og hvertfall i den nyeste saken jaktes det på en morder. Men politiet oppfører seg ikke som ventet og vi vet ikke hva etterforskerne driver med. Jeg tror jeg foretrekker å vite mer om selve etterforskningen i en krim. Tine skrev nettopp om en bok at den var som en roman med et mord på siden, og det stemmer også veldig godt på denne boken.

Mord på Kilen av Lene Lauritsen Kjølner

Mord på KilenMord på Kilen er Lene Lauritsen Kjølners sjette bok om privatetterforskeren Olivia Henriksen. Handlingen er fra en fiktiv øy utenfor Tønsberg, et sted det skjer mange mord. Vi har fulgt Olivia fra hun startet som privatdetektiv, gjennom mange saker, via det å få seg kjæreste og så samboer, og i livet som mamma og venn. Hun er en oppegående og sprudlende personlighet som tar seg godt av vennene sine og som med erfaringer fra å være diplomatfrue har lært å snakke med alle typer mennesker. Dette er ekte feelgood-krim. Bøkene minner meg litt om dem til Maria Lang, som du kanskje har sett filmatisert på TV2.

I denne boken finner man et lik som står rett opp ned i vannet. Bare toppen av hodet er synlig ved lavvann. Han har vekter rundt føttene så noen ville at han skulle bli funnet på akkurat denne måten. Det er en konflikt gående mellom de som ønsker seg bro til fastlandet og de som ønsker seg tunnel. Liket viser seg å være varaordføreren, en mann som var aktiv i denne konflikten. Samtidig opplever både ordføreren og andre i denne konflikten å bli truet. Olivia selv får en død trost på trappen, men hun er ustoppelig i letingen etter både morderen og den som sender trusler.

Bøkene til Lene Kjølner er lette å lese, underholdende og avslappende. De kan være spennende, men er ikke de førte til å holde en på pinebenken. Krimbiten driver historien, som også handler mye om livet til Olivia. Så de har et plot, men er ikke først og fremst avhengig av det for å skape stemningen. Kjølner gir nå ut krim på eget forlag, fra å gå fra Vigmostad Bjørke og Juritzen. Men jeg har ingen info om hvorfor dette er veien hun har valgt å gå.

De kommer til å drukne i sine mødres tårer av Johannes Anyuru

16 mandag mar 2020

Posted by astridterese in Bøker, Dystopi

≈ 8 Comments

Tags

daesh, de kommer til å drukne i sine mødres tårer, dystopi, dystopisk roman, guantánamo, Johannes Anyuru, konsentrasjonsleir, sci fi, science fiction, sverige

De kommer til å drukne i sine mødres tårerDe kommer til å drukne i sine mødres tårer er en dystopi skrevet av svensk-ugandiske Johannes Anyuru. Det er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge. Til tider var den veldig tøff, med tøffe beskrivelser, men det meste var nydelig og slutten helt perfekt. Den ga boken en dimensjon som gjorde at jeg måtte tenke over historien flere ganger. Så dette var en bok jeg kommer til å huske godt og som jeg kan tenke meg å lese om igjen. Den inneholder også meget gode partier, om kjærlighet mellom familiemedlemmer og om kamp for det som er rett. Så ikke tro at dette bare er vond bok.

Vi befinner oss i Sverige i to ulike tider. Et Sverige vi kjenner i dag, og ett Sverige der muslimer og jøder blir satt i konsentrasjonsleire. En krevende del av boken er at tiden ikke er lineær for den ene hovedpersonen. La oss kalle henne Nour. Hun forteller at hun kommer fra fremtiden og ønsker å fortelle historien sin til den andre hovedpersonen. Som er denne bokens forfatter. Passet hennes er belgisk og hun heter i det Annika, men hun snakker svensk, og ikke flamsk, og hevder å være en kvinne fra fremtiden i Annikas kropp.

Jeg tror ikke lenger at tiden er ei rett linje. Jeg tror ikke at denne historien, eller noen historier som et menneske kan fortelle, har bare en begynnelse, men flere. Og ingenting slutter egentlig.

I begynnelsen av boken møter vi en kvinne, Nour, og to menn, Amin og Hamad (Hamad har vært i Syria og blitt radikalisert av Daesh (IS)). De ifører seg bombevester og stormer et foredrag av en karikaturtegner. Han har tegnet en rekke karikaturer av profeten Muhammed, og de vil straffe ham. Her er det klare linjer til karikaturstriden i Danmark. De tar alle som er på foredraget som gisler og skyter rundt seg med maskinpistoler. Hamad blir ganske raskt drept av et skudd fra politiet. Men de andre to fortsetter. Nour oppgave er å filme det som skjer og Amin skal drepe karikaturtegneren. Men idet Amin skal til å bruke kniven på mannens hals prøver Nour å stoppe ham. Hun sier hun husker denne filmen hun lager nå, fra før, og at dette er galt. Fordi Amin ikke stopper det han vil gjøre skyter hun ham. De to var gift, det er han som kaller henne Nour, og det er litt uklart hvorfor hun skyter foruten at hun sier at hun nå husker hvem hun er.

Fortellingen til Nour, om det at hun er fra fremtiden, får henne innlagt på den psykiatriske klinikken Tundra. Det er derfra hun tar kontakt med forfatteren. Han får ark av henne der hun har skrevet sin historie, flere ark hver gang han besøker henne. Hun forteller om et Sverige der muslimer og jøder må underskrive en samfunnskontrakt som sier at de tar avstand fra mange av de tingene som utgjør islam og jødedommen. Hvis ikke er de sverigefiender og havner i Kaningården. En bydel i Gøteborg som er styrt av private sikkerhetsfirma og der de blir behandlet helt forferdelig. Forfatteren bor i denne bydelen i bokens nåtid.

Forfatteren leser om Nour på internett, og i nyhetene, og pusler sammen at Annika konverterte til islam fordi hun fikk en kjæreste fra Marokko. Som syttenåring ble hun kidnappet fra Belgia og satt i fengsel i al-Mima i Jordan. Der ble hun slått, mishandlet og fornedret.

Først og fremst havnet mennesker som var mistenkt for å være terrorister og såkalte «illegale krigere» fra land i den tredje verden, i al-Mima, men også flere europeiske og amerikanske statsborgere ble sendt dit for å bli utsatt for avhørsmetoder som var juridisk og politisk umulige i hjemlandene.

Det var etter hun kom tilbake til Belgia, fra denne leiren, hun hevdet å være Nour. Hun rømte fra foreldrene (hun forstod ikke lenger språket deres) og haiket til Sverige. Der møtte hun Amin på en buss og de ble venner og så kjærester.

Det er så mye her jeg skulle skrevet om. Men for å ta det siste først. al-Mima eksisterer ikke. Men det ligner veldig på Guantánamo. I begynnelsen av boken, før historien begynner, er det også en referanse til Guantánamo. Fangene har ingen rettigheter, de blir slått og straffet uten grunn. I boken blir de fornedret på samme måte som de amerikanske soldatene gjorde i Guantánamo. Husker du det? De kledte fanger nakne og la dem i hauger og tok fornedrende bilder. I fengselet kobler de Nour til en rekke maskiner som hun ikke vet hva gjør, men resultatet er at hun mister seg selv. Hun blir overbevist om at hun er Nour og ikke Annika.

Kaningården i fremtiden består av ulike soner der mennesker bor etter sikkerhetsnivå. Nour bor i begynnelsen sammen med foreldrene sine i et helt vanlig nabolag av Gøteborg. Men etter at de nekter å skrive under samfunnskontrakten blir de flyttet til Kaningården. Moren dør ganske fort, og faren bryter sammen på mange måter. De får servert bare grisekjøtt i denne konsentrasjonsleiren, fordi det er det den er. Vaktene er fra et privat firma og de slår og fornedrer menneskene i leiren etter behag. Det er ingen utvei. Ikke noe håp. De er der til de dør.

Vi lærte om folkemord og sånt på skolen, men det handlet bare om hvor synd det var på dem som hadde blitt rammet av det, ikke om hva som hadde skjedd med dem som drepte, hvordan de hadde ødelagt ordene sine.

Mye av det Nour ønsker å fortelle forfatteren er at dette ligger i Sveriges fremtid. Grunnen til at hun skjøt Amin var at hun husket å ha sett filmen hun lagte i fremtiden. Og at drapet i den brukes som grunn for å opprette konsentrasjonsleirene. Hun trenger forfatterens hjelp til å stoppe utviklingen. Til å få til et annet Sverige i fremtiden enn det Sverige hun kommer fra.

Det er mye å tenke over, småting en kanskje ikke ser på som galt, men satt i system blir det grusomt. Hva tenker en om andre grupper, hvor langt kan en gå i tankene før en automatisk setter de om til handling?

«De kommer til å drukne i sine mødres tårer», sa Isra. «De som reiser dit for å dø. I neste verden.»

Dette er en vakkert skrevet dystopi. Vakker og svært tankevekkende. Jeg skulle ønske alle leste den, den kommer til å være en bok jeg anbefaler hver gang jeg snakker om bøker. Både fordi jeg likte den så godt og fordi jeg synes den er så viktig. Det er ikke så ofte en finner bøker som treffer en slik i hjertet. Jeg har opplevd det med ulike sjangre, så det er ikke det at boken er en dystopi som er grunnen. Det er mer at den forteller en historie en kan relatere seg til, der en skjønner hva det er forfatteren ønsker å si. Og der en er enig i at det forfatteren forteller er viktig. Og så hjelper det på at boken er godt skrevet. Og at det oppleves som at forfatteren har gjort grundig reserch. Så les, les!

Krim lest i 2020 #4

12 torsdag mar 2020

Posted by astridterese in Bøker, Krim

≈ 4 Comments

Tags

Christoffer Carlsson, Dagny Stokka, djevelens yngel, dykket, Espen Skjerven, Frits de Bourg, Håkon Haakonsen, holmestrand, jærtegn, journalist-krim, kidnapping, kodal, krim, krim lest i 2020, mord, Myriam Bjerkli, Myriam H. Bjerkli, Nicolay Wolff, politi-krim, Sandefjord, slakt, stavanger, sverige, Tom Grayson

Tre av bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Jærtegn har jeg fått fra Gyldendal, Djevelens yngel av Capitana og Dykket av Vigmostad Bjørke. Den siste, Slakt, har jeg lånt på biblioteket. Disse krim-innleggene er ment å handle om det jeg har lest i år. Men det er en bok jeg leste i fjor jeg ikke har skrevet om, og som jeg synes fortjener å bli nevnt. Det er:

Slakt av Espen Skjerven

SlaktSlakt er lokal krim for meg, jeg bor bare ett par mil lenger sør (for Stavanger), som er hvor politibetjentene Tom Grayston og Dagny Stokka har sin jobb. Forfatteren Espen Skjerven er dommer i Jæren tingrett med bakgrunn som advokat både i Økokrim og Kripos. Så han har bered erfaring fra miljøet han skriver om. Han bor på Sandnes, og er den første krimforfatteren som skriver om dette området. (Så vidt jeg vet). Slakt er forfatterens debut. Hovedpersonen i boken er Tom Grayson, og han har bakgrunn fra Forsvarets spesialstyrker og Beredskapstroppen. Så det er en karakter som har vært i tøffe situasjoner før.

Slakt handler først om en rettsak der en mann er siktet for et ganske så grotesk dobbeldrap. Han blir dømt, men Tom Grayson er ikke enig i hvordan denne saken ble etterforsket, og starter derfor å snuse rundt drapene. Han finner snart en gruppe som driver med prostitusjon. Det er ille nok i seg selv, men etterhvert blir det klart at de prostituerer barn, de er pedofile og overgripere. Det er mange tøffe avsnitt å lese rundt dette, men samtidig skriver Skjerven på en stram og virkelighetsnær måte som gjør at en holder ut. Det er likevel ganske vanlig med politi som ikke vil høre på sjefer, eller her retten, og som mener de selv vet best. Det er nesten så vi venter at det er slik det skal være i en kriminalroman, men jeg er litt lei det.

Tom Grayson har en søster som sitter i rullestol og en mor som gir ham skylden for dette (bilulykke). Han har også to barn i Oslo som han ser alt for lite til. Det er vel mest vanlig at hovedpersonene i en kriminalroman har et konfliktfylt forhold til familien, og ofte evig dårlig samvittighet overfor barna. Slik også med Grayson. I tillegg – og selvfølgelig, skulle jeg nesten sagt, blir disse familiemedlemmene involvert i etterforskningen. Eller rettere sagt involvert av kjeltringene. Dette gjør slutten svært fartsfylt og spennende og ikke minst overraskende, og alt i alt tenker jeg at dette er en god krim jeg kan anbefale.

Jærtegn av Christoffer Carlsson

JærtegnDette ble etterhvert en ganske bra krim, men den var ikke det fra begynnelsen. Jeg tenker det er greit å vite hvis du skal lese den. Den blir bedre.

Forlaget har gitt Jærtegn beskrivelsen; en roman om en forbrytelse. Og det er det den er. I 1994 blir en kvinne drept og huset satt fyr på. Ikke lenge etter blir kjæresten hennes arrestert og dømt for mordet. Han heter Edvard og er onkel til en gutt på åtte som heter Isak. De to har et veldig nært forhold og Isak tilbringer hver søndag sammen med onkelen sin. Når Edvard da blir dømt for mord faller tilværelsen sammen rundt Isak og han vokser opp med bildet av en morder, uten å kunne forstå hva som skjedde. Vi blir kjent med miljøet rundt Isak og med politimannen Vidar. Han har ikke noen ledende stilling i etterforskningen, men er den som snakker med Isak.

Det er i denne delen jeg sliter litt. Vidar og Isak har alternerende kapittel og i hodet mitt har kapitlene med Isak i jeg-form barnestemme. Det er vanskelig å skifte mellom den stemmen og voksenstemmen til Vidar. På tross av alt det groteske får jeg litt barnebokfølelse.

Vi møter så Vidar og Isak igjen ni år senere 2004. Det går ikke så bra med Isak. Han ble mobbet og uglesett. Ikke fordi han er den han er, men fordi onkelen har myrdet noen. En svært urettferdig måte å behandle et barn. Vidar stiller spørsmål ved etterforskningen sånn for seg selv. Men finner ingen gode svar. Så her handler boken om Isak som tror han har det i seg å myrde fordi onkelen kunne det, og fordi bygdedyret så absolutt mener han ikke er like verdifull som andre. Han havner i en del slåsskamper og får noen smådommer.

Den siste delen av boken har handling fra 2017, tolv år senere. Vidar har sluttet som politibetjent og Isak har fått kjæreste og venter barn. En dag forsvinner Isak, og de fleste tenker han har stukket av. Men Vidar klarer ikke helt slippe taket. Jeg likte godt de to siste delene av boken. Den er som en kriminalroman, men også som en fortelling om menneskeskjebner. Så den har en dybde det ikke er vanlig å finne i denne typen bøker. Derfor anbefales den.

Djevelens yngel av Myriam H. Bjerkli

Djevelens yngelDjevelens yngel er tredje bok i Kodal-trilogien. De to første er Lille Linerle og Stella Polaris. Både Mari, som forsvant i den første boken og Stella som hadde hovedrolle i bok to er med i denne boken. Sammen med viktige karakterer i familien og omgangskretsen. Det samme er politibetjentene Håkon Haakonsen og Anders Gullbrandsen.

I Stella Polaris kidnapper Mari lillebroren sin Eivind. I denne boken fyker de bortover veien fra Sandefjord til Kodal da Mari kolliderer med en gutt på sykkel og kjører av veien. De forsvinner over autovernet og langt ned en skråning, hvor de ikke er synlige fra veien. Eivind blir etterlyst og en stor etterforskning blir satt i gang. En eldre gutt som heter Tobias blir også borte, og bare vi vet at Mari har kjørt på ham. Rett bak Mari kommer det en bil med en kvinne som har drukket litt og som snakker i telefonen. Hun kjører også over Tobias og tror det er hun som har drept ham. Derfor putter hun ham i bagasjerommet og gjemmer sykkelen i veikanten. Rett etterpå kommer Stella (fra bok 2) med sin sønn. De ser sykkelen, sønnen vil gjerne ha den og hun tar den med. Da er alle karakterene involvert i samme hendelse.

Djevelens yngel plukker absolutt opp alle trådene fra de to første bøkene og lar ikke noe bli igjen. På den måten er den en fin og selvforklarende kriminalroman. Men jeg synes Lille Linerle, og Stella Polaris var bedre. Bjerkli hadde en nerve da hun skrev om overgrep i ulike former, som mangler i denne oppsummeringen. Nå må du ikke tro boken er dårlig, for det er den absolutt ikke. Men den er ikke helt så god som sine forgjengere. Det er også en bok som er helt avhengig av at du leser de to første hvis du skal forstå alle henvisningene til det som har skjedd før, og hvorfor det også blir begått et mord mot slutten av boken.

Denne anbefales som tredje bok i en trilogi. Fordi den rydder så nydelig opp i alt. Jeg elsker det. Det er så ofte at det ikke skjer, eller at forfatteren glemmer noe han eller hun burde tatt med. Dette er en ryddig og spennende kriminalroman, og anbefales.

Dykket av Frits de Bourg

DykketI omtalen fra forlaget står det at Frits de Bourg er norsk krims best bevarte hemmelighet. Og det var han for meg. Dykket er femte bok om journalisten Nicolay Wolff. Men jeg hadde ikke hørt om forfatteren før nå. Dykket var så bra at jeg har bestilt de fire første bøkene på biblioteket. (Det er det imidlertid ikke så uvanlig at jeg gjør). Så jeg anbefaler at flere leser denne boken.

Nicolay Wolff har tydeligvis slitt med morfin-avhengighet og alkoholisme, men er fri begge deler da han kommer til Holmestrand. (Han er fra Drammen). Jenny Borgelin har ringt og bedt om hjelp. Broren hennes ligger igjen i Oslofjorden, i et vrak fra krigen som er fylt med ammunisjon. Han og faren drev et dykkerfirma og nå da de begge er døde har Jenny overtatt. Kommunen vil ikke hjelpe til å hente opp liket av broren fra vraket, fordi det er for farlig å dykke der på grunn av ammunisjonen. Jenny får Nicolay, etter litt press, til å være med på å hente ut broren. Men rundt dem skjer der merkelige ting.

Enkelte i Holmestrand får bibelsitater i posten. Det samme får Nicolay. Det viser seg at vraket i fjorden er fullt av morfin, som frister Nicolay over evne og han faller tilbake til morfinmisbruk. To jenter er døde, og det foregår noe blant de rikeste og mektigste i kommunen. Nicolay har egentlig nok med seg selv, men han blir for nysgjerrig og setter igang med å prøve å finne ut hvorfor jentene er døde. Hvem har noe med morfinen å gjøre, og hvilke av de rike og mektige er involvert i dette. Nicolay er ikke mørkredd og stiller tøffe spørsmål, men blir derfor også presset tilbake. Til sammen er dette en spennende, og ganske tynn bok, som anbefales.

kriminalitet

Øyevitnet og Skyggespillet av Anna Bågstam

01 onsdag jan 2020

Posted by astridterese in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

Anna Bågstam, familie, kidnapping, krim, krim lest i 2020, kriminalroman, kriminalromaner, Lerviken, mord, mordene i lerviken, øyevitnet, politi-krim, skyggespillet, sverige, terror

ØyevitnetØyevitnet og Skyggespillet er de to første kriminalromanene i den nye serien «Mordene i Lerviken» av svenske Anna Bågstam. Jeg har fått dem som leseeksemplar fra Panta forlag, men det jeg skriver om dem er min personlige leseopplevelse. Øyevitnet ble utgitt i 2018 og Skyggespillet blir utgitt i år.

Harriet Vestberg er ansatt i en administrativ stilling innen det svenske politiet. Jeg vet ikke om vi har den typen stillinger i Norge. Det er både deler av en etterforskning hun kan være med på, og ikke. Hun jobber med grov kriminalitet, er med på forhør og å etterforske mord. Men hun kan ikke jage kjeltringer eller være med på det som kalles operative oppdrag i boken. Harriet er likevel en person som ikke viker unna utfordringer, så hun drar til der mordet er begått, snakker med folk og gjør det hun kan for å finne ut av hvem som er morderen. Selvfølgelig, ville jeg nesten si. Det er klart hovedpersonen i en kriminalroman er proaktiv og gjør ting sjefen kanskje ikke helt er enig i.

Arbeidsplassen hennes er en politistasjon i Lerviken, ved Ôresund. Der bor faren hennes og han har blitt litt glemsom og rørete. Så hun har flyttet for å ta seg av ham, samtidig som det å jobbe med grov kriminalitet var noe hun hadde lyst til. Når det er sagt, så lengter hun av og til tilbake til Stockholm og arbeidet med unge lovbrytere. Spesielt fordi hun ikke helt får det til med alle hun jobber med. Hun føler seg holdt utenfor og at noen av kollegene hennes ikke helt ser på henne som en politi – mer som en kontoransatt. Sjefen er også utfordrende, men det forholdet kommer seg etterhvert.

Disse to bøkene inneholder begge en virkelig spennende historie. Jeg kan ikke skrive så detaljert om det, siden detaljer i en krim ofte er ting en ønsker å finne ut av selv. Og delvis fordi du gjerne ikke vil vite så mye om bok to, før du har lest bok en. Så jeg skal først og fremst begrense meg til opplysninger som står bak på bøkene og som ikke ødelegger for historien. En viktig del av bøkene er at i slutten så får du en skikkelig cliffhanger. Historien i neste bok starter i slutten på den forrige, og fordi det gjør det i bok to, Skyggespillet, og, så gleder jeg meg allerede til bok tre. «Dessverre for meg» kommer Skyggespillet ut i 2020, så jeg må vente en stund før jeg får lest bok tre. Men det er også et godt tegn at jeg allerede gleder meg til Bågstam skriver neste bok! (Det som står i slutten om noe som er en stor del av historien i neste bok blir gjentatt i boken det gjelder, så du trenger ikke huske det).

I Øyevitnet har Harriet nettopp flyttet, så noe handler om hvordan hun finner seg til rette og om problemene med faren hennes. Også frustrasjoner over at broren ikke stiller opp slik hun synes han bør og forholdet til venninnen Lisa får plass. Bågstam bygger en verden rundt Harriet og det er en fin del av bøkene. En kvinne blir funnet brutalt dept allerede dagen etter Harriet flytter. Mordet er full av spesielle detaljer og Harriet, som har vært på besøk i Lerviken hos faren sin, i hele oppveksten, kjenner kvinnen det gjelder, og mannen hennes. Hun opplever at noen snakker med henne fordi de vet hvem hun er, men også at noen har mørke hemmeligheter hun ikke ante noe om. Det er ikke alt i Lerviken som er så idyllisk som det hun trodde det var.

I neste bok, Skyggespillet blir en kvinne kidnappet, og i etterforskningen finner en opplysninger som kan sammen med et mulig terror-nettverk. Det skal holdes et stort møte som samler politikere fra hele EU, og dette er ikke noe Harriet kan være med på. Så hun kan derfor etterforske i skyggene og finner selvfølgelig ut ting kollegene hennes ikke finner. En blir litt irritert på Harriets vegne når de andre ikke aksepterer henne. Så derfor heier en ekstra på henne når hun gjør viktige oppdagelser. Akkurat slik det skal være i en god kriminalroman.

Jeg synes Øyevitnet og Skyggespillet er godt skrevet. De er både spennende og underholdende. Selv om mordene kan være grove er bøkene hyggelige og passer derfor godt også til de som ikke synes noe om blodige detaljer. Etterforskningen er intelligent, det er min favoritt, fremfor rent polititeknisk. Jeg liker å ha en dyktig etterforsker i hovedrollen, gjerne en som må gå mot strømmen og kjempe for sin plass. Lerviken blir levende for oss fordi Harriet kjenner folk der og kan introdusere dem for oss. Hun opplever etterhvert også kjærligheten, og selv om den kanskje ikke er bare enkel, så er den med på å gjøre Harriet til en tredimensjonal karakter og historiene i bøkene bedre. Øyevitnet og Skyggespillet anbefales!

God krim lest i 2019 #2

26 mandag aug 2019

Posted by astridterese in Bøker, Krim

≈ 2 Comments

Tags

64, en helt vanlig familie, eremittedderkoppen, Filip Lundestad, frankrike, Fred Vargas, Harland Coben, Hideo Yokoyama, ikke gi slipp, japan, krim, krim lest i 2019, kriminalroman, kvinnen uten ansikt, Mattias Edvardsson, norge, psykologisk thriller, Robert Dugoni, sorte hull, sverige, thriller, USA

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen. (Dette er en kopi av det jeg skrev som innledning til det første innlegget)

Ikke gi slipp – Harland Coben

Ikke gi slippHarland Coben skriver både utmerkede krimromaner og thrillere. Og Ikke gi slipp passer absolutt inn i begge sjangerne. Hovedpersonen «Nap» (Napoleon) er politimann. Han mistet tvillingbroren sin og kjæresten til tvillingbroren i en ulykke da han var atten. Den samme kvelden forsvant også kjæresten hans Maura. Helt ulovlig legger han inn en merknad i mappen om Maura i politiets datasystem. Så da fingeravtrykkene hennes dukker opp i en stjålet bil får han melding om det.

«Nap» har aldri gitt opp å få svar på hva som skjedde med Maura, eller med broren, så nå setter han i gang sin egen etterforskning og drar tilbake for å snakke med alle involverte. Samtidig er det noen som absolutt ikke vil at han skal lete, eller oppdage hva som har skjedd. Denne hovedpersonen bærer på en sårhet som tilfører denne boken ganske mye. Han er like deler utilfreds med konklusjonen på brorens ulykke og mangel på svar i forsvinningssaken. Denne sårheten driver ham til absolutt ikke å gi opp sin jakt på svar. Uansett hvor mye motstand eller motgang han får.

Fortiden rulles ut steg for steg i en fin spenningskurve. Coben skriver ypperlig og med en fin tørr humor innimellom det dramatiske. Det gjør bøkene hans lette å lese i tillegg til å være svært spennende.

Eremittedderkoppen – Fred Vargas

Jeg er veldig glad i Fred Vargas bøker, så jeg ble skikkelig glad da jeg så at hun kom ut med Eremittedderkoppen i år. Fullmektig Adamsberg er en fantastisk karakter. Full av meget spesielle tanker og med en viss keitethet i måten å oppføre seg på. Han følger intuisjonen sin mer enn noe annet verktøy i etterforskningen. I denne boken dør det mennesker etter å ha blitt bitt av eremittedderkopper. Politiet ser ikke noe mistenkelig ved det. Men Adamsberg setter likevel spørsmålstegn med det som skjer.

En av betjentene hans motarbeider han kraftig, og istedenfor å sette foten ned og da få avslørt at han jobber med disse dødsfallene lar han betjenten få med seg andre betjenter og jobber med de få som er på hans side. Han befinner seg i en selvforklart tåke over lenger tid. Egentlig i en slags mental tilstand der han aner sammenhenger men ikke klarer å sette ord på dem. Etter så mange bøker om Adamsberg vet vi at det er slik han arbeider. I denne boken er det noe som skjedde med Adamsberg da han var liten han stadig går og tenker på, og for enten å få lagt det til side eller få klarhet i hva det har med denne saken å gjøre drar han tilbake til der han hadde denne opplevelsen.

Vargas skriver ypperlig krim. Men en form for stillegående og forsiktig krim hvor vi undrer oss over de små sporene Adamsberg følger. Mye av bøkene handler om forhold mellom mennesker og om følelser. Og i denne typen krim er det absolutt sånn det skal være. Jeg anbefaler alle bøkene til Vargas. Bøkene begynner med Mannen med de blå sirkler, og anbefales å leses i rekkefølge.

Sorte hull – Filip Lundhaug

Forfatteren av Sorte hull er Kripos-etterforsker og har tidligere jobbet med psykoterapi, forskning, etterforskning og etterretning knyttet til seksualforbrytelser. Men hovedpersonen Isak Rød har han latt bli privatetterforsker. Kanskje fordi han skulle få større frihet enn det en etterforsker har? Rød leter etter en jente som heter Emma. Den som vil vite hvor hun har blitt av er egentlig en mann som har misbrukt henne, så allerede der er vi i et miljø det gjør vondt å lese om. Emma var bare atten år da hun forsvant tre år tidligere. Rød tar kontakt med familie og tidligere venner, men det er ikke egentlig så mange som bryr seg om henne. Kanskje derfor har hun havnet i en situasjon hvor hun blir utnyttet. På veien finner Rød flere utsatte jenter og jeg antar han drar inn det han har opplevd av seksualforbrytelser gjennom jobben sin.

Lundestads bok er en meget god debut, men det er tidvis vondt å lese det han avdekker på sin veg gjennom boken. Dette er ingen forsiktig krim, men et ganske råbarket bilde på en virkelighet jeg tror finnes i både dette og andre land. Jeg likte boken virkelig godt og anbefaler den absolutt videre.

Kvinnen uten ansikt – Robert Dugoni

Kvinnen uten ansikt er den tredje boken jeg har lest om politietterforsker Tracy Crosswhite og teamet fra Seattle PD’s Violent Crimes Section. Boken begynner med at en ung mann er ute og tyvfisker om natten i Puget Sound, og får noe tungt på kroken. Han drar opp av sjøen et bur med liket av en kvinne. Som en forstår av tittelen er det ikke lett å identifisere denne kvinnen. Det kan tyde på at hun selv har gjort mye for å skjule identiteten sin. Men det kan muligvis være en kvinne som forsvant flere måneder tidligere. Etterforskningen går i flere retninger fordi det er så vanskelig å identifisere henne og fordi de fra begynnelsen av har en sterk mistanke til mannen hennes. Men han har et sterkt alibi.

Tracy utdannet seg som politietterforsker etter at søsteren hennes Sarah forsvant. Saken hennes ble oppklart i den første boken, men Tracy bærer absolutt med seg opplevelsen av å i flere år ha behov for svar. Så snart det er kvinner som forsvinner har hun et ekstra «gir» i etterforskningen. Dette er en amerikansk kriminalroman og de er ofte forskjellige fra de norske, eller Europeiske. Det som skiller seg mest ut for meg her er den perfekte kjæresten til Tracy. Men samtidig er det fint å lese en krim uten problemer i nære relasjoner.

Tracy krangler seg som vanlig gjennom forholdet til sjefen sin, men innad i gruppen hun jobbe er forholdene svært harmoniske. Bøkene til Dugoni er spennende og lette å lese. Jeg kan virkelig tenke meg å lese flere bøker i denne serien.

64 – Hideo Yokoyama

64 er en japansk kriminalroman, og det var svært anderledes å lese denne typen bok fra et, for oss, så eksotisk land som Japan. De har en helt annen måte å tenke på, og å forholde seg til hverandre på, enn det vi er vant med. Politimennene må også vise en annen type underdanighet til sjefene sine enn det vi tenker er naturlig. Hovedpersonen (som jeg ikke kan komme på hva heter) i 64 blir plassert på pressekontoret som politiets pressetalsmann. Hen ville mye heller ha fortsatt som etterforsker, men må godta overflyttingen.Vi får følge med i tankegangen hans og der er han ikke mye glad for hverken sjefen sin eller medarbeidere. Men verst er forholdet til journalistene. De har møter der de inngår samarbeid om å presse politiet til å komme med uttalelser.

Datteren til hovedpersonen forsvant for en stund siden og kona hans sliter veldig med følelsene i forhold til dette. Men denne boken handler også om at det i 1989 forsvant en syv år gammel jente i Tokyo der foreldrene måtte forholde seg til kidnapperne i hele fem dager, uten at de fikk ikke igjen datteren sin. Politiet har gått ut med unnskyldninger, som ingen vil høre på. I 2002 kommer hovedpersonen vår over noen opplysninger i denne saken som ikke stemmer og han begynner sin egen lille etterforskning av hva som skjedde.

Tiden går langsomt i denne kriminalromanen, boken er ganske tykk og det skjer på en måte lite. Selv om ting tar seg opp mot slutten. Den er et mye større bilde av Japan og japansk kultur enn den er en medrivende krim, og jeg anbefaler den mest som det første.

En helt vanlig familie – Mattias Edvardsson

Den svenske psykologiske trilleren, En helt vanlig familie, handler om far: Presten Adam, mor: juristen Ulrika og deres 19 år gamle datter Stella. Hver av hovedpersonene har sin egen seksjon av boken og vi får hele saken presentert av de tre sammen. Datteren Stella blir mistenkt for mord og settes i varetekt. Spesielt faren har ingen tro på at datteren kan være skyldig, så han gir henne et falskt alibi.

Det er spesielt å lese de ulike personenes tanker om saken. Først gjennom faren, i den delen hvor vi får presentert familien, historien og mordet. Han har en urokkelig tro på at han kjenner datteren ut og inn og «vet» at hun ikke kan være en morder. Så kommer det flere og flere detaljer gjennom øynene til moren og datteren. Moren skaffer datteren en kjent forsvarer og er mer praktisk, men samtidig ser vi at dette systemet med anklager og forsvarer er et området hun som jurist er kjent i. Mens faren, som prest, er helt ukjent med det. Datteren er den eneste som kjenner sannheten. Eller er hun det?

Jeg likte denne thrilleren. Det var spennende å se samme sak fra tre ulike vinkler. Mer enn noe avslører det hvor godt de tre kjenner hverandre og hvor lett svik og løgn blir del av et familieliv. Det var spesielt, som et apropos, at hverken moren eller datteren deler farens tro. Jeg lurer på om det er vanlig, eller om ikke heller en prest vil velge en ektefelle som deler toren siden det er en så stor del av en prest sitt liv.

Her er det mye å lese, både av krim og thrillere. Bøkene jeg har tatt med har jeg fått av forlagene, men jeg skriver ærlig og uten bindinger på innhold. Ikke gi slipp har jeg fått av Cappelen Damm, Eremittedderkoppen av Aschehoug, Sorte hull av Vigmostad Bjørke, Kvinnen uten ansikt av Gursli Berg, 64 av Kagge og En helt vanlig familie av Gyldendal.

Skyggegutten og Svin – Carl-Johan Vallgren

04 fredag mar 2016

Posted by astridterese in Krim

≈ 10 Comments

Tags

Carl-Johan Vallgren, Danny Katz, krim, krim lest i 2016, kriminalroman, privatetterforsker-krim, skyggegutten, Stockholm, sverige, svin

Skyggegutten og Svin av svenske Carl-Johan Vallgren er de første to kriminalromanene som handler om Danny Katz. Det må Skyggeguttenabsolutt komme flere, for Svin sluttet med en skikkelig cliffhanger.

Danny Katz er en halvt jødisk gutt som vokser opp i Stockholm. Han har en far som sliter med et dårlig temperament, og det temperamentet arver sønnen. I tenårene drev han rundt i gatene og brukte heroin. Han hadde to nære venner; Eva og Jorma. En mann Danny kjente litt tok tak i ham og fikk ham avgårde til militæret. Der fikk han spesialopplæring som tolk, spesielt i russiske og baltiske språk. Og forsvant etterhvert inn i en hemmelig del av forsvaret. En av de andre soldatene, Joel Klingenberg, fikk samme behandling og de to ble gode venner.

Skyggegutten starter med en kidnapping i 1970. Det var Joels bror som ble tatt rett foran ansiktet på faren. 10 år senere tar foreldrene livet av seg og Joel vokser opp hos bestefaren og onkelen. Da vi er tilbake i nåtid trenger Joels kone Angela hjelp. Joel er forsvunnet og politiet kan ikke finne ham. Danny har brukt de siste årene på private tolkeoppdrag samt IT-oppdrag, men tar likevel på seg å lete etter ham. De to vennene hans blir også involvert. Eva jobber nå hos Statsadvokaten og Jorma er yrkeskriminell.

I Svin leter Danny etter to narkomane. Samtidig følger vi Eva og Jormar som er involvert i den Svinsamme saken som Danny uten at de vet om det. Det er utrolig irriterende at de ikke forteller hverandre alt de vet, men ingen av dem vet hva de andre driver med. Svin er ganske rå i sine beskrivelser av livet til narkomane og prostituerte. Noe det skrives om er trafficking, og muligheter for hvordan ofrene blir behandlet. Du får lese både sterke og grusomme beskrivelser av mishandling.

Dette er krimbøker på grensen til thrillere. De er utrolig spennende og en må bla en side til og en side til uten å klare å legge den i fra seg. En får noen opplysninger i begynnelsen som man ikke kan finne hode og hale på og så bygger det seg opp etterhvert. En har overhodet ingen ide om hvem som er skurken, før i slutten. Og da kommer et ganske så overraskende på en. I Skyggegutten gjorde dette meg litt forvirret. Men da jeg leste Svin så jeg at jeg hadde vent meg til Vallgrens skrivestil. Dette er ikke «who-dunnit» bøker. Det er flere skurker, kan man si. Man treffer på mennesker på feil kant av loven. Slik at skyldspørsmålet, eller hvem som er skurken i fortellingen kan variere litt etter dine preferanser. Noen av de mistenkte bruker Danny for informasjon, andre prøver han å gi en hjelpende hånd. Eva later som hun ikke vet noe i noen tilfeller og Jorma har etterhvert spart seg opp en mengde penger fra ran som han bruker til å hjelpe menneske som trenger det. Jormar er også en briljant pianist. Så ting er ikke sort/hvitt i Vallgrens bøker, de utfordrer deg på hva du vil godta og ikke og hvem du ville politiet skulle ta seg av.

Jeg fikk Svin av Gyldendal, så da lånte jeg Skyggegutten på biblioteket Jeg er litt sånn at jeg trenger å lese bøker i rett rekkefølge.

Lotus blues og Mios blues av Kristina Ohlsson

22 mandag feb 2016

Posted by astridterese in Krim

≈ 15 Comments

Tags

advokat-krim, kidnapping, krim, krim lest i 2016, kriminalroman, Kristina Ohlsson, lotus blues, Martin Brenner, mios blues, mord, sverige, texas

Lotus bluesJeg fant Mios blues liggende på nattbordet mitt i sist måned og begynte på den. Men allerede ett par sider inn forstod jeg at det var en bok som het Lotus blues som inneholdt den første delen av historien. Jeg kjøpte Lotus blues som e-bok slik at jeg kunne lese den først. Bøkene er skrevne av svenske Kristina Ohlsson. Jeg har en stund prøvd å få lest det hun har gitt ut, fordi jeg liker bøkene hennes så godt. Etter disse to tror jeg at jeg mangler en.

Lotus blues og Mios blues handler om det samme. Eller for å si det helt riktig så har bøkene samme hovedperson, men handler om en mor – Lotus, og en sønn – Mio. Hovedpersonen er advokat Martin Benner. Han er rik, mørkhudet (etter at hans mor hadde et forhold til en mann fra Texas), ganske så ufordragelig, har et stort sexbehov, har en venninne han ligger med (Lucy) og er adoptivfar til sin døde søsters lille datter (Belle). Jeg både liker ham og ikke liker ham. Han har et godt hjerte, men roter seg bort på veien.

Begge bøkene begynner med en transkribert samtale hvor Martin Brenner snakker med en journalist for å fortelle sin historie. Han legger stor vekt på at historien må forbli hemmelig. I løpet av bøkene blir nemlig Brenner utsatt for noe som ligner et komplott. Han blir mistenkt i mord og må skjule seg.

I Lotus blues kommer Bobby T. til kontoret og ber Brenner representere sin døde søster. Han sier hun ble anklaget for fem mord, men at hun var uskyldig. Søsteren het Sara Tell, men ble kalt Sara Texas i mediene fordi de to første mordene skjedde der mens hun var au pair. Han vil også at Brenner skal lete etter sønnen til Sara, Mio. Han forsvant samme dag som Sara tok livet sitt. Sara Texas sak var en «big deal» i mediene og Brenner kan ikke annet enn å bli interessert, selv om han i utgangspunktet ikke vil hjelpe. Dette viser seg å være en innviklet sak og Brenner reiser flere ganger til Texas i løpet av historien. Han føler han kommer nærmere en forklaring, men så blir Belle kidnappet og han selv utsatt for dette komplottet. Kidnapperen gir beskjed om at Brenner må finne Mio for å få Belle tilbake. Brenner forstår at Sara også ble utsatt for at noen andre begikk mordet og hun fikk skylden, akkurat som det skjer med ham. Og nå kan jeg ikke skrive mer for da har jeg fortalt for mye.

Dette er virkelig gode bøker. De er godt skrevet og har et høyt spenningsnivå Mios bluesmed flere spenningskurver. Jeg leste Lotus blues i en fei for å kunne begynne på Mios blues, og så var den like spennende og det gikk like fort å lese den. Kristina Ohlsson er utdannet statsviter og har jobbet mye med terrortrusler i Europa. Hun har blant annet jobbet for Rikspolitistyrelsen i Stockholm. I hennes andre bøker skriver hun om politiet og jeg har alltid syntes at hun skriver så godt om politiarbeid. I disse bøkene handler det også litt om politiet, i den grad at Brenner prøver å finne ut hva de tror om ham. Og fordi det er ett par politimenn med i historien. Også her føles det som det hun skriver er ekte. Hun er friere i å skrive om hovedpersonen fordi han er advokat enn hun var i de andre bøkene når hun skrev om polititjenestemenn. Brenner kan begå store feil og reise fritt fordi han «bare» er advokat uten at han mister jobben for det.

Jeg anbefaler disse to bøkene. Du må lese dem i rette rekkefølge fordi de er som en historie delt på to bøker. De er så utrolig spennende, og har fine partier om Belle og om kjærlighet. Brenner er passe ufordragelig (han bikker over feil vei noen ganger) og passe smart og utspekulert. Slutten kommer som en stor overraskelse. Kanskje du er bedre enn meg til å følge spor i historien, men jeg ble virkelig tatt på sengen!

Lotus blues har jeg kjøpt og Mios blues har jeg fått av Gyldendal.

Smakebit på søndag 7. juni

07 søndag jun 2015

Posted by astridterese in Boktema

≈ 33 Comments

Tags

1939, 2. verdenskrig, andre verdenskrig, Astrid Lindgren, Boktema, krigsdagbøker, smakebit på søndag, sverige

Smakebit på søndagPå fredag fikk jeg en melding fra Mari hos Flukten fra virkeligheten om jeg kunne ta over smakebitene. Så da finner du dem hos meg i dag, og jeg får lov til å være vertinne enda en gang. Det synes jeg er veldig hyggelig.

Jeg har begynte på Astrid Lindgrens krigsdagbøker i går så det er dem du skal få en smakebit av. Jeg har nettopp sett NRKs Tv-seie om Lindgren; Astrid – en fortelling om Astrid Lindgrens liv. Så det passet veldig godt å begynne på krigsdagbøkene nå. De forteller om dem i TV-serien.

Samtidig har jeg fortapt meg litt i to diktbøker av Jakob Sande som jeg fant på Gjenbruken. Jeg har nettopp vært i Dale der Sande kommer fra og der vært å en Jakob Sande-kveld. Jeg lærte mye om dikteren jeg ikke visste fra før, og det er ganske annerledes å lese diktene når en vet en del om mannen selv og om historien hans. En morsom ting jeg lærte var at han i unge dager fridde til Halldis Moren (Vesaas) men fikk nei. Det fikk ham til å dra til sjøs for å kurere kjærlighetssorgen.

KrigsdagbøkerSmakebiten kommer fra Krigsdagbøkene, 3. september 1939:

«Ansvaret hviler på en eneste manns skuldre», har Chamberlein sagt i det engelske parlamentet. Og historiens dom over Hitler blir nok forferdelig – hvis dette blir en ny verdenskrig. Mange tror vi rett og slett står overfor den hvite rasens og sivilisasjonens undergang.

Fra forlaget:
Gjennom hele andre verdenskrig førte Astrid Lindgren dagbok hvor hun skildret hverdagslivet i Stockholm, men også skrev sine betraktninger rundt de storpolitiske hendelsene i verden. I tekster fylt av skrekk og dyp sorg gir krigsdagbøkene en svært personlig skildring av hvordan dramatiske verdenshendelser virker inn på oss alle.

An InLinkz Link-up


 

Kort om: I skumringen synger svarttrosten av Linda Olsson

27 mandag apr 2015

Posted by astridterese in Romaner

≈ 17 Comments

Tags

i skumringen synger svarttrosten, Linda Olsson, roman, sverige

I skumringen synger svarttrosten er den tredje romanen til svenske Linda Olsson. Hun bor og jobber i New Zealand og skriver romanene sine på engelsk. Men handlingen er lagt til Sverige.

imageJeg likte virkelig godt La meg synge deg stille sanger og Taushetens konsekvenser, men det var noe ekstra fint med I skumringen synger svarttrosten. En stille harmoni, og en nydelig historie. Men den er skrevet med en helt åpen slutt slik at vi selv må tenke oss hvordan det går videre.

I skumringen synger svarttrosten handler om Elisabeth, Elias og Otto. De bor i samme blokk og har hver sin bagasje å dra på. Elisabeth er den mest skadede av de tre. I begynnelsen av boken er hun kun inne i leiligheten, svarer ikke hvis det ringer på døren og våger ikke gå ut for å handle. Hun har nettopp flyttet inn men ikke pakket opp så mye som en eske. Elias er tegneserietegner, homofil og svært usikker. Han har alvorlig dysleksi, men tegner historiene sine istedenfor å skrive dem. Han blir banket ganske kraftig opp på utsiden av blokken og blir funnet av Elisabeth. På den måten kommer de inn i hverandres liv. Otto har bodd i blokken i femten år, siden kona hans døde. Han tar først nå oppgjør med den personen han har vært i ekteskapet. Otto har tatt seg litt av Elias tidligere og nå begynner han å banke på hos Elisabeth for å fortelle hvordan det går på sykehuset. Han begynner også å handle for Elisabeth. Etter en stund møtes de til middag.

Her kan en si at fortellingene deres begynner på nytt, og historien i boken svinger gradvis over på det positive, istedenfor å være negativ. De åpner seg for hverandre, og slipper nye mennesker inn i livet. Men sårene og skadene ligger der inne, spesielt hos Elisabeth.

Hele romanen hadde en så vakker stemning, en stille tone. Det skjer ikke så veldig mye, de er de tre i samme blokk. Men de gir hverandre bøker når de møtes, og vi får sitater fra dem. Otto gjenforteller bøkene til Elias og det er en så vakker ting å gjøre, når Elias ikke klarer lese dem selv. Også musikk blir en viktig del av det å være sammen, det var flere musikkstykker jeg fikk lyst til å høre fordi de er så nydelig beskrevet. Alt i alt så falt jeg helt pladask og virkelig anbefaler denne boken!

Løvetemmeren av Camilla Läckberg

14 lørdag mar 2015

Posted by astridterese in Krim

≈ 11 Comments

Tags

Camilla Läckberg, Erica Falck, krim, krim lest i 2015, kriminalroman, løvetemmeren, Patrik Hedström, sverige

LøvetemmerenLøvetemmeren er svenske Camilla Läckbergs niende bok om Erica Falck og Patrik Hedstrôm. Jeg har lest dem alle sammen og gledet meg stort til å ta fatt på Løvetemmeren. Kanskje spesielt fordi jeg har lest andre bloggere karakterisere denne som Läckbergs mørkeste og mest omfattende kriminalroman. Etter å ha lest den er jeg enig i begge deler.

Det forsvinner jenter sør-øst i Sverige. Den siste av dem, Veronica, forsvant fra Fjällbacka og etter flere måneder har ikke politiet funnet ut noen ting. Så dukker Veronica opp igjen, men blir påkjørt av en bil og dør av skadene. Ved obduksjonen oppdager de at hun er grovt mishandlet (så grovt at det var vanskelig å lese om). Erica er i gang med en ny bok, denne gangen om Laila som drepte mannen sin og som holdt datteren lenket fast i kjelleren. Laila er på institusjon/fengsel og tar imot Ericas besøk uten å ville snakke om hva som skjedde. Patrik og resten av politistasjonen ved Tanumshede finner ut at de vil koordinere alle politistasjonene som etterforsker en forsvunnen jente, og Erica klarer ikke å la Patriks sak ligge uten å prøve å hjelpe. Så som vanlig blander Erica seg opp i politiets arbeid.

Dette var virkelig en mørk og omfattende kriminalroman. Samtidig en meget god en. Språket var godt, historien fløt slik den skulle og det ble tid til mer personlige historier fra Erica og Annas liv innimellom. Erica er småbarnsmor, har en geskjeftig svigermor og ønsker seg mer tid. Mens Anna lider fremdeles under at hun har vært utro. Patrik blir rasende på Erica når hun blander seg inn, men må innse at hun har en vel så god etterforsker-hjerne som ham. Det mørke er den grusomme historien om jentene. Om hvem som i all verden kan gjøre noe sånt mot tenåringer. Det er vanskelig å etterforske fordi de ikke kan se for seg hvem som kunne gjøre noe slik.

Som vanlig, når jeg får en ekstra god kriminalroman mellom hendene så går det ut over nattesøvnen. Jeg leser krim på sengen, og dette ble tre meget sene kvelder (netter) før jeg var så trøtt at jeg ikke kunne fortsette. Men Løvetemmeren er fryktelig vanskelig å legge fra seg, så nå er du advart. Den er så spennende at du bare må lese en side til, og en til. Den er skummel, interessant, levende og opprivende. Og meget, meget god.

Løvetemmeren har jeg fått av Gyldendal.

← Older posts
februar 2023
M T O T F L S
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
2728  
« jan    

Leser nå

The House in the Cerulean Sea

Sengelektyre

Confessions of a Sociopath

Ebok

Tolv lysår

Lydbok

Fedrenes misgjerninger

2023 Reading Challenge

2023 Reading Challenge
Astrid Terese has
read 12 books toward
her goal of
450 books.
hide

12 of 450 (2%)
view books

Tegneserier

21 / 250 tegneserier. 8% done!

Ebøker

0 / 12 ebøker. 0% done!

1001-bøker/klassikere

0 / 12 1001-bøker/klassikere. 0% done!

Lydbøker

0 / 12 lydbøker. 0% done!

Bøker fra egen hylle

0 / 12 egne bøker. 0% done!

NetGalley

Professional Reader

my read shelf:
Astrid Terese's book recommendations, liked quotes, book clubs, book trivia, book lists (read shelf)

Blogger jeg følger

RSS Artemisas verden

  • Oppsummering januar - 23

RSS Bentebing’s weblog

  • Svaner blir ikke skilt

RSS Bjørnebok

RSS BokBloggBerit

  • Dikt og slikt: Viss bøkene blir utan elefantar

RSS Boktanker

  • Winter i verdens rikeste land

RSS Bøker, bibliotek og annet babbel

  • Lesemåned januar 2023

RSS Diabilitas dypdykk

  • Smakebit på en søndag

RSS Ebokhylla mi

  • 1001-lesesirkel: Sexing the Cherry av Jeanette Winterson

RSS Elikkens bokhylle

  • Små føtter setter dype spor (utvidet 2022)

RSS Flukten fra virkeligheten

  • Under the egg - En smakebit på søndag

RSS I bokhylla

  • Månedens Bokanbefaling (januar)

RSS I Ninas bokverden

  • «Kattenapperen» av Endre Lund Eriksen og

RSS insomnia journal

  • En feil oppstod, som antagelig betyr at strømmen er nede. Prøv igjen senere.

RSS Jeg leser

  • Lest 2023

RSS Kleppanrova

  • Nina Lykke "Vi er ikke her for å ha det morsomt"

RSS Lesehesten fra Sørlandet

  • Hastig høstinnlegg: sakprosa

RSS Leselukke

  • Leksikon om smerte og tilgjeving

RSS Min bok- og maleblogg

  • Espen Skjerven: Blod er tykkere enn vann 2021 og Kleptokratiet 2022

RSS Moshonista

  • 2021: UKE 2

RSS My first, my last, my everything

  • Stemmens kontinent #6 | "Brukne negler" av Rosario Castellanos

RSS Så rart

  • Samlesing Bokbloggerprisen: Hør her´a

RSS Tine sin blogg

  • Detaljene av Ia Genberg

RSS Tones bokmerke

  • Statsråden kommer av Birger Emanuelsen

RSS Tulleruska’s World

  • The prince and the dressmaker

RSS Ågots bokblogg

  • Elisabeth Gifford: The lost lights of St. Kilda
bokblogger

Profile for englene

Siste kommentarer

  • Paula Merio til Smakebit ~ Sea of Tranquility
  • MiaEggimann (@MiaEggimann) til Smakebit ~ Sea of Tranquility
  • bokdivisionen til Smakebit ~ Sea of Tranquility
  • Lyrans Noblesser til Smakebit ~ Sea of Tranquility
  • Marianne Barron til Smakebit ~ What if? og Født sånn eller blitt sånn?

Besøkende

Flag Counter

Meta

  • Logg inn
  • Innleggsstrøm
  • Kommentarstrøm
  • WordPress.org

Stikkord

1001 bøker barnebøker betraktninger Bilder boken på vent Boktema bøker Charles Dickens det mørke tårn Dikt Douglas Adams dystopi england familie fantasy favorittforfatter Haruki Murakami Humor japan jul kjærlighet krim kriminalroman krim lest i 2012 krim lest i 2013 musikk Neil Gaiman norge noveller poem poetry politi-krim roman sci-fi science fiction sitat smakebit på søndag Stephen King sverige tegneserie thriller ungdomsbøker USA what are you reading you tube

Proudly powered by WordPress Theme: Chateau by Ignacio Ricci.