Tag Archives: japan

Smakebit ~ Hvit

26 søndag mai 2019

Posted by in Boktema

≈ 30 Comments

Tags

, , ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Denne helgen er det Jærdagen. En messe/marked som begynner på fredag og varer til søndag. Vi har barnebarnet vårt her så i går var vi ute sammen med søsteren min og to av hennes barn for å se i boder og besøke butikker. Vi klarte selvfølgelig bruke litt penger og det ble blant annet seks bøker på meg. I dag er det gudstjeneste klokken 11, og etterpå skal vi på bruktmarked. Det kan godt være det blir litt flere bøker da.

Jeg har nettopp lest Hvit av Han Kang. Det er den første boken hennes jeg leste, men jeg skal absolutt lese flere. Den var meget bra. Kapitlene i boken er meget små og et av dem gjorde spesielt inntrykk på meg.

Ikke ut av selvmedlidenhet, men fordi hun var nysgjerrig på andres liv, undret hun av og til over hvor mange piller hun hadde spist til sammen fra hun var liten og fram til i dag? Hvor mange timer med smerte hadde hun erfart til sammen?

Akkurat som om livet selv ikke ønsket at hun skulle gjøre framskritt, gikk hun over det igjen og igjen så mange ganger at det gjorde vondt. Det var som om kraften, som hindret henne i å gå mot lyset, sto klar inni hennes egen kropp. Hvor mange timer til sammen ble alle de gangene hun hadde nølt og mistet retningen?

Smakebit ~ Merkelig vær i Tokyo

29 søndag jul 2018

Posted by in Ukategorisert

≈ 13 Comments

Tags

, , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

I dag har det vært en dag med merkelig vær her jeg bor, så da passet det med en smakebit fra Merkelig vær i Tokyo. Det har vært varmt lenge og i dag ble det skikkelig torden, lyn og regn. Ganske deilig egentlig.

Merkelig vær i Tokyo av Hiromi Kawakami har stått på leselisten min lenge og det passet fint å begynne å lese den i dag. Smakebiten er fra begynnelsen av boken:

"Merkelig vær i Tokyo" av Hiromi Kawakami“En enslig kvinne som deg burde ikke frekventere et sted som dette,” sa Sensei, dryppet hvalskiven stillferdig i edikk-miso og førte den til munnen.
“Hm,” svarte jeg og helte øl i glasset. Jeg kunne huske at han hadde vært læreren min, men jeg kunne ikke for mitt bare liv komme på hva han het. Jeg tømte glasset i én slurk, imponert og på samme tid litt foruroliget over at han husket navnet på en tidligere elev eller alle disse årene.
“Om jeg ikke husker feil, hadde du musefletter den gangen.”
“Hm.”
“Jeg har sett deg her flere ganger og syntes det var noe kjent.”
“Hm.”
“Du er trettiåtte nå, er du ikke?”
“Trettisyv. Inntil videre.”
“Om forlatelse.”
“Alt i orden.”
“Jeg så etter i elevkatalogen og skolealbumet, forstår du.”
“Hm.”
“Du har ikke forandret deg et grann.”
“Ikke du heller, Sensei,” sa jeg, brukte tittelen for at han ikke skulle merke at jeg hadde glemt navnet. Siden har Sensei vært Sensei.


 

Vest for solen, syd for grensen av Haruki Murakami

25 lørdag apr 2015

Posted by in Romaner

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , ,

Vest for solen, syd for grensen er den 11. boken jeg leser av Haruki Murakami. Han har gitt ut 17. bøker, inkludert 4 novellesamlinger og to av de jeg har lest er novellesamlinger. Jeg holder på med Hardkokt eventyrland og verdens ende, som er en av de vanskeligste jeg har lest av Murakami (noe som sier en god del), omtale av den kommer senere.

Vest for solen syd for grensenSyd for grensen kommer fra sangen “South of the border” av Nat King Cole og vest for solen fra en historie om sykdommen hysteria siberiana.

Vest for solen, syd for grensen handler om Hajime. Han er enebarn av middelklasseforeldre og en helt vanlig gutt. På skolen møter han Shimamoto (jente) som også er enebarn og de to blir bestevenner. Etter barneskolen begynner de på ulike ungdomsskoler og mister kontakten. Hajime blir sammen med en jente som heter Izumi, men ender opp med å såre henne dypt.
Så flytter vi oss til Haijmes voksne verden hvor han er gift og har to døtre, eier to nattklubber og har et fint liv. En dag kommer Shimamoto inn på den ene nattklubben og de begynner å møte hverandre. Helt uskyldig og sporadisk, på nattklubben. Men Haijme ender opp med å forelske seg i Shiamoto og må bestemme seg for om han vil bli med henne eller bli hos sin kone.

Det vil si, at det er dette som er den enkle røde tråden gjennom boken. Dette er tross alt Murakami så her skjer det endel merkelige ting. Men det merkelige er med å bygge opp under Haijmes gjennomgang og oppgjør med både fortid og nåtid. Han elsker sin kone og har en flott jobb, men er det alt der er? Vil han få det bedre med et annet liv?
Han svømmer, som de fleste av Murakamis karakterer gjør når de skal finne ut noe om livet sitt, og han tenker mye tilbake.

Haijme, det triste faktum er at noen ting ikke kan gjøres om igjen, man kan ikke gå baklengs gjennom livet. Har man først tatt et skritt fremover, er det for sent å snu og gå tilbake, uansett hvor mye man måtte forsøke. Om noe går i stykker inni deg, vil du bære skadene med deg i all fremtid.

Jeg er så glad i Murakamis skrivestil at det er vanskelig for meg å være helt objektiv når jeg skal si noe om denne boken. Jeg kan begynne med at den er veldig tynn og lettlest, i motsetning til det meste annet Murakami har skrevet. En får sympati med Haijme, og med Shimamoto selv om en ikke får vite mye om livet hennes. Men en sympatiserer også med kona som sitter hjemme med to barn. Og ønsker vel kanskje mest at Haijme skal bli i det livet han har.
En blir fanget inn i historien, ser levende for seg omgivelser og av og til også følelser. Samtidig som en ønsker å påvirke karakteren. Ønsker å ta de rette valgene. Ønsker at det skal gå bra.

Når jeg leser dårlige bøker, får jeg en følelse av å kaste bort tiden. Og så blir jeg så fryktelig skuffet. Før var det annerledes. Da hadde jeg all verdens tid, og om jeg leste noe dårlig, tenkte jeg med meg selv at den der boken var jammen noe dritt, men kanskje det var noe å hente der også. Det har forandret seg. Nå gir det meg utelukkende en følelse av å kaste bort tiden.

Smakebit på søndag 12. april

12 søndag apr 2015

Posted by in Boktema

≈ 53 Comments

Tags

, , , , ,

Smakebit på søndagHei, og takk for sist. Jeg må nesten si det sånn når jeg ikke er her så ofte. Det skal du få forklaring på. Men først en link til Flukten fra virkeligheten som har smakebit på søndag.

Ja, så var det oss da. Du ser, det har seg sånn at vi skal flytte. Mannen min har fått ny jobb og den var tilfeldigvis 13 mil unna. Så da må man flytte på seg. Jeg vet at flytting er noe herk og at en ikke aner hvor mye en har før en skal flytte på det. Men det blir litt sånn; Are you kidding me? I går ryddet vi kontoret for være så fornuftige å kaste/gi bort/selge det vi ikke vil ha med oss. Det førte til at jeg ga bort 11 esker med bøker! (Superwoman!) Og i dag kommer søsteren min hit for å hjelpe meg å gå igjennom klærne mine. Jeg ser for meg at det vil bli en drakamp mellom hva hun vil gi bort og jeg vil beholde. Men jeg sender det jeg ikke vil ha til Russland, så det hjelper litt.

I tillegg så skal jeg på rehabiliteringssenter de tre første ukene i mai, så jeg trenger å få gjort litt før jeg skal dra. Men mannen min er litt streng og lar meg ikke få gjøre så mye om gangen. Begge deler er fordi jeg har ME. Det er ikke så lett å ta det med ro når en tenker på alle de skuffene og skapene som skulle vært ryddet! Vi har ikke fått et sted å bo enda, så det er superspennende å finne et fint hus. Forhåpentligvis er det ikke så lenge til jeg har nyheter om det og. Men først og fremst; Vi flytter til Flekkefjord.

Bloggen kommer til å lide litt unna rydding, pakking og det å dra på rehabiliteringssenter uten å ta med seg pc. Men ikke forlat meg, jeg kommer sporadisk tilbake, og tilbake for fullt når vi har kommet i orden i nytt hus.

Til slutt må du også få en smakebit. Jeg har valgt ut boken Hardkokt eventyrland og verdens ende av Haruki Murakami, som er den neste boken jeg skal begynne på:

Hardkokt eventyrland og verdens endeDa jeg endelig våknet, var det halvlyst ute. Klokken viste kvart over seks, men jeg kunne ikke vite om det var morgen eller kveld. Jeg dro på meg et par slacks og stakk hodet ut av døren for å kikke på naboens dørmatte. Morgenavisen lå der, hvilket fikk meg til å konkludere med at det var morgen. I slike stunder kan det være kjekt at noen abonnerer på en avis. Jeg burde kanskje gjøre det.

Fra forlaget:

I den ene av fortellingene i boken er handlingen lagt til Tokyo i en nær fremtid, et hardkokt eventyrland der informasjon gir makt og rett. I den andre historien befinner vi oss i en tidløs verden, der ondskap og død ikke finnes. Fortellingene nærmer seg hverandre og løper sammen. Hovedpersonen er en mann i trettiårene. Hans indre verden er logisk oppbygd, og han blir snart gjenstand for avansert hjerneforskning, samtidig som han kastes ut i intriger og maktkamp.

 

Smakebit på søndag 22. mars

22 søndag mar 2015

Posted by in Boktema

≈ 41 Comments

Tags

, , , ,

Smakebit på søndagI dag er det søndag og på tide med en smakebit hos Flukten fra virkeligheten.

I dag har jeg tenkt å ta det helt med ro og konsentrere meg om å få lest litt. Alt etter været må jeg nok ut en liten tur. Men først og fremst er det lesing som står på planen.

Jeg leser fremdeles de samme bøkene som sist uke. Det er vel egentlig sånn at jeg leser for mange bøker på en gang. Men 21 noveller av Doris Lessing viser seg å være litt tung å komme gjennom. Den neste boken jeg skal begynne på er Vest for solen, syd for grensen av Haruki Murakami. Så jeg velger å gi deg en smakebit fra begynnelsen av den:

Vest for solen, syd for grensenI den verden hvor jeg vokste opp, var det en urokkelig regel at alle enebarn ble skjemt bort av sine foreldre, og at de var svakelige og skrekkelig egoistiske. Dette var simpelthen en av naturens lover, på linje med at lufttrykket blir svakere når man bestiger et fjell, eller at melken kommer fra kua.

Fra forlaget:

Hajime er i førtiårene, en alminnelig mann som livet har fart pent med. Han er vellykket gift, har to barn og driver to nattklubber i Tokyo. En kveld dukker barndomsvenninnen Shimamoto opp. Han har alltid savnet den umiddelbare kontakten de hadde seg imellom, forståelsen uten ord. Nå ser han en slående vakker og hemmelighetsfull kvinne.
Vest for solen, syd for grensen er en tilsynelatende enkel fortelling om en mann som må se livet sitt på nytt. Det er en eksistensiell roman, med Murakamis slentrende alvor og humor.

Dans dans dans av Haruki Murakami

23 mandag feb 2015

Posted by in Bøker, Romaner

≈ 11 Comments

Tags

, , , , ,

Jeg har lest Dans dans dans sammen med Marianne. Hun har tenkt å lese «alt» av Murakami i år og siden jeg elsker Murakamis bøker vil jeg også være med å lese det jeg ikke har lest enda. Denne måneden skal vi lese både Sauejakten og Dans dans dans. Jeg har lest og skrevet om Sauejakten HER. Og det å skrive om denne boken blir ikke hakket lettere enn det var å skrive om Sauejakten, som i seg selv var veldig vanskelig. Bøkene henger helt sammen, slik at det er mye i Dans dans dans som ikke gir mening uten at du har lest Sauejakten først.

dans dans dansSå hva handler den om. Det har gått fire år, og vår navnløse hovedperson lever på samme måte som han gjorde i Sauejakten. Han skriver for ulike blader og reklamekampanjer. Skuffe snø, kaller han det. Det er bare det man gjør, eller noe man må gjøre, for å få penger til å leve. Han savner kjæresten sin fra sist bok, som vi nå får vite heter Kiki. Men vet ikke hvordan han skal finne henne. Han drar tilbake til Hotell Delfinen i håp om å finne spor etter henne. Men der det gamle nedslitte hotellet lå, ligger nå et stort, internasjonalt, hotell med samme navn. Han treffer to kvinner på hotellet. Den ene en resepsjonist og den andre er en ung pike på 13, Yuri, som er helt alene. Resepsjonisten, Yumiyoshi forteller ham om en mørk korridor som plutselig materialiserer seg i hotellet og han går på leting etter den. Der finner han Sauemannen og får beskjed om at for å klare seg videre i livet må han danse. Finne rytmen og danse. Han drar tilbake til Tokyo, og er samtidig følge for Yuri. Dette setter hun så stor pris på at hun begynner å ringe ham og be ham komme på besøk. Samtidig ser han Kiki i en film, der hun spiller sammen med en venn av ham fra skoletiden, Gotanda. Han finner nummeret til Gotanda, som er en berømt skuespiller som bare ønsker seg et enkelt, normalt liv. De to blir etterhvert nære venner. Han drar til Hawai med Yuri, blant annet for å hilse på moren hennes, og han besøker faren til Yuri, Hiraku Makimura (!) som er en kjent forfatter. Han slutter å jobbe og lever på sparepengene sine. Han forsøker å finne rytmen, forsøker å danse.

I det meste av romanen kjenner vi savnet etter Kiki. Det er henne han mistet og det er henne han leter etter. Han møter henne på et “psykisk” plan. Men ikke i det virkelige liv. Han ser filmen hun spiller i om igjen og om igjen og han forsøker å høre etter hva livet vil ham. Han forsøker å finne den rette rytmen. Etterhvert ser vi at Yumiyoshi kryper mer og mer inn i tankene hans. Han begynner å ringe henne, blir sjalu på andre ting hun gjør og blir mer og mer klar over hvor mye hun betyr for ham. Samtidig tilbringer han mye tid med Yuri. Han er 34, hun er 13. Men for foreldrene er dette helt i orden (De har et slags søskenforhold). Yuri er sta, egen og en skikkelig tenåring, men likevel tilfører hun ham viktige ting både tankemessing og i det å leve livet sitt. Gotanda bli også en god venn, og de diskuterer mye hvor lite Gotanda setter pris på livet sitt.

I Sauejakten ble det lagt vekt på både filosofiske spørsmål og språklige finesser. Men i denne er mye av det borte. Romanen er til en viss grad filosofisk, men mest et studie i hvordan en skal leve. Samtidig blir det snakket endel om økonomi. Spesielt er hovedkarakteren opptatt av det senkapitalistiske samfunn.

Så hva trekker jeg ut fra dette? Kanskje først og fremst kjærlighet. Både finner vi kjærligheten hovedkarakteren har for Kiki og Yumioshi. Men også kjærligheten han føler for Yuri. Samtidig er Gotanda forelsket i sin ekskone og kan ikke tenke seg et liv uten henne. Begge foreldrene til Yuri har noen de er glad i, og det er som romanen fremstiller mennesker i par. Ikke tradisjonelt sett, men de har alle noen de er glad i. Der er også død. Mennesker som betyr noe for noen dør, og det er en del av livet. Sorgen må få komme til uttrykk og vi må også gi de døde en plass.
Samtidig handler romanen så mye om å leve. Den skildrer svært ulike menneskers liv, med svært ulike måter å leve livet sitt på. Hovedkarakteren går tilbake til det enkle. Han lager mat, hører på musikk og er tilstede for andre som trenger ham. Til mer han klarer å overgi seg til det enkle, til bedre går det med ham.

Sauejakten av Haruki Murakami

19 torsdag feb 2015

Posted by in Bøker, Romaner

≈ 10 Comments

Tags

, , , , , ,

Jeg har lest Sauejakten  sammen med Marianne. Hun har tenkt å lese «alt» av Murakami i år og siden jeg elsker Murakamis bøker vil jeg også være med å lese det jeg ikke har lest enda. Denne måneden skal vi lese både Sauejakten og Dans dans dans. Den siste er en frittstående fortsettelse av den første. Jeg hadde tenkt å skrive om dem sammen, men følte meg så “mentalt skviset” etter den første boken at jeg må skrive om den, nå først.

SauejaktenFor meg er Murakami noe av det vakreste man kan lese. Spesielt synes jeg det om bøkene som inneholder magisk realisme. Den siste jeg leste; Norwegian Wood inneholdt ikke dette litterære virkemiddelet. Mens Sauejakten inneholdt det til gangs. Så nå sitter jeg med Chopin på ørene for å stenge ute sporten på TV og skal prøve å dele med deg den følelsen Murakami gir meg. Du får tilgi meg alle de sitatene jeg kommer til å krydre teksten med. Min utgave av Sauejakten er smekkfull av lapper som markerer ekstra viktige eller vakre steder. Det blir helt umulig å dele denne boken med deg uten og også dele sitater.

For å begynne med hva Sauejakten handler om. Hovedpersonen er navnløs, men det vi kan hente frem er at han er en 29 år gammel mann som jobber i et reklamebyrå som han driver med en venn. Han er nettopp skilt etter et fire år langt ekteskap og har en kjæreste som først og fremst har noen fantastiske ører. (Her hadde det passet med et smilefjes!) Han bor i en leilighet uten spesielt mye møbler og er eier av en gammel katt. En dag blir han innkalt til et møte med en mann som kaller seg Sekretær for Sjefen. Men de to blir heller aldri navngitt. Sekretæren forteller en utrolig historie om en sau. Denne sauen kan du se på et bilde vår hovedperson har brukt i en reklamekampanje. Ikke bare vil denne sekretæren at kampanjen skal slettes, men han vil også at vår hovedperson skal finne en spesiell sau som er på bildet. En sau med en stjerneformet føflekk på ryggen. For å gjøre dette enda mer abstrakt er denne sauen Sjefens varemerke og bildet er blant annet preget inn på lighteren som ligger foran ham. Vår hovedperson får to måneder på seg. (Senere blir dette innskrenket til en måned). Og hvis han ikke kommer opp med resultater på den tiden vil livet hans utslettes. Hovedpersonen og kjæresten hans legger ut på en reise til Hokkaido, hvor bildet er tatt. Der finner de en ledetråd etter en annen, men finner også ut en masse sekretæren har holdt hemmelig for dem. Vi må også nevn mannen som blir kalt Rotta. Det er han som har tatt bildet, han er en venn av vår hovedperson og endel brev fra ham er gjengitt i teksten.

Denne romanen handler altså på jakten etter sauen. Men det er en jakt etter en bestemt sau som kan overta en plass i sinnet ditt. Sjefen er en kjent mann fra høyresiden som har bygget opp et imperium ved hjelp av denne sauen. Men nå har sauen forlatt ham og han ligger for døden. Det er altså en “imaginær” sau det letes etter. En sau en bærer inne i seg. Denne sauen fant sjefen i 1936 i Kina, og brakte den med seg til Japan. I løpet av letingen finner de også en mann som hadde sauen før Sjefen, og som nå har den fryktelige lidelsen “saueløs” som man får når sauen forlater en. I denne letingen og i samtaler mellom menneskene blir det til stadighet stilt filosofiske spørsmål. Det blir snakket en god del om middelmådighet, men også Gud er et tema.

Jeg la på selv. Hva mente hun med at hun hadde det klart for seg? Det har ikke jeg, men så er det da også en masse ting jeg ikke skjønner meg på. Alderen har iallfall ikke gjort meg de hår glupere. Personligheten kanskje, men middelmådigheten er en konstant størrelse, som en russisk forfatter har uttrykt det. Russerne har teken på aforismer. De sitter vel hele vintrene og tenker dem ut.

I tillegg legger hovedpersonen merke med når det blir brukt metaforer og aforismer i samtaler eller kanskje først og fremst i brev.

Vi kan, om vi så måtte ønske, streife ørkesløst omkring på vilkårlighetens kontinent. Rotløse som et bevinget frø som blåses av sted i en lykkebringende vårvind.
Like fullt kan vi i samme åndedrett benekte at det finnes noe som heter slumpetreff. Gjort er gjort, det som ennå ikke er, er opplagt ennå ikke, og så videre. Sagt på en annen måte, sammenklemt som vi er mellom “allting” som er bak oss og “intetheten” som ligger bortenfor oss, fører vi en flyktig tilværelse hvor det verken fins tilfeldigheter eller muligheter.
I praksis betyr imidlertid sonderingene mellom de to fortolkningene fint lite. En tilstand (som tilfellet er med de fleste konfrontasjoner mellom fortolkninger) ikke ulik det å bruke samme navn om samme mann.

Mer er det ikke å si om metaforer.

De fleste samtalene han har med de menneskene han treffer på reisen sin handler til dels om at de spør ham filosofiske spørsmål.IMG_20150219_174943 Noen ganger helt relevante for situasjonen han er i, men også på grunn av ting han tenker på. Også andre mennesker og figurer oppfører seg og snakker som om de bare eksisterer som et filosofisk tema. Andre figurer er litt mer komiske. Som Sauemannen vår hovedperson møter mot slutten av boken. Ham er det til og med tegnet bilde av. Han snakker sånn:

“Vandrerduomkringsånnblirduåteforbjørnen” sa Sauemannen. “Deterheltsikkertatdetluskeromkringpådissekanter.Igårettermiddagsåjegspor.”

Jeg tror jeg kan si at dette er den mest filosofiske av Murakamis bøker jeg har lest. Det er egentlig endel ganske basale tema som blir diskutert, som tid. Hvor blir det av tid man ikke bruker? Kan tiden til en bestefarsklokke som går når ingen er hjemme klumpe seg sammen? Hvordan ville det være å bli født i et annet århundre? Hvorfor har båter navn og ikke fly? Hva ville En togstasjon hete om den lå et annet sted, og hvorfor ville den hete noe annet? osv. En liten bit av en av disse samtalene bet seg fast i meg. Dette er fra det første møtet med sekretæren:

“Det å snakke åpenhjertig og det å snakke sant er to helt forskjellige ting. Ærlighet forholder seg til sannheten som baugen til akterstavnen. Ærligheten viser seg først og sannheten sist. Det som ligger imellom, varierer i direkte proposisjon til skipets størrelse. Er det noen størrelse å snakke om, varer det lenge før sannheten kommer. Noen ganger gir den seg først til kjenne posthumt.”

Som i alle Murakamis romaner der det finnes et kjærlighetsforhold har de sex. Men i motsetning til andre romaner blir det her ofte omtalt som kjødelig omgang og ikke utbrodert. Det er få ord om det å være glad i eller om kjærlighet. Når ekskona hans vil forlate ham så er reaksjonen bare “Hvis det er det du vil“. Det er ingen sterke følelser med i bildet. Jeg la likevel merke til at han skriver ett sted at

“Kvinner med klærne av er skremmende like. Det kommer alltid så overrumplende på meg.”

En ganske så provoserende tanke. Kjæresten til hovedpersonen er helt apropos også callgirl, og øremodell, og korrekturleser. I tillegg handler romanen (selvfølgelig) også om matlaging, LP-plater og jazz-barer. Vi blir også oppdatert på hva hovedpersonen leser og lytter til.

Det er vanskelig å sette ord på hvorfor jeg følte meg nesten utslitt etter denne romanen (utslitt i positiv forstand hvis det gir mening). Det har noe med all filosoferingen å gjøre. Men det har også noe med hvordan hovedpersonen blir fremstilt, hvordan han blir tvunget, lurt og ført inn i noe han ikke forstår rekkevidden av. Følelsene og tankene hans, og alt som må rives opp igjen. Jeg synes denne boken er fantastisk, men jeg lurer litt på om jeg hadde blitt så betatt hvis jeg ikke allerede var fortrolig med Murakamis univers og hadde lest feks Kafka på stranden og 1Q84. Jeg kan ikke anbefale deg å starte med denne boken som din inngang til Murakami, men jeg anbefaler deg virkelig å lese den etter å ha blitt bedre kjent med Murakami, og for å bli enda bedre kjent med ham! Nå gleder jeg meg til å ta fatt i Dans dans dans.

wild-sheep-chase-murakami-quote-4

Norwegian Wood av Haruki Murakami

31 lørdag jan 2015

Posted by in Bøker, Lesesirkel, Romaner

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , , , , , ,

Jeg har lest Norwegian Wood i sammen med Marianne. Hun har tenkt å lese “alt” av Murakami i år og siden jeg elsker Murakamis bøker vil jeg også være med å lese det jeg ikke har lest enda.

Norwegian woodNorwegian Wood handler om Toru Watanabe. Vi møter han først på flyet til Tyskland da han er 37 år. Han hører sangen Norwegian Wood og får et lite sammenbrudd. Vi følger tankene til Watanabe tilbake til slutten av 60-tallet da han var student på universitetet i Tokyo og får høre om bakgrunnen for at han reagerer slik på sangen.

Da Watanabe er 17 år tar hans beste venn, Kizuki, livet av seg. Noen år senere møter Watanabe tilfeldig kjæresten til Kizuki, Naoko, på toget og de begynner å gå tur sammen. Det er noe med Naoko, men vi ser det hele fra Watanabes perspektiv og han forstår ikke hva det er. Watanabe bor på internat i Tokyo, og det internatet har Murakami beskrevet helt nøyaktig likt i en annen bok, jeg tror kanskje det kan være i Trekkoppfuglen. Men det kan også ha vært i en novelle, siden Murakami selv sier han bruker ting fra novellene sine i bøkene. Men innsiden av internatet og livet der beskrives i sine noe ekle detaljer i denne romanen, og slik var ikke den andre beskrivelsen. Likevel får det meg til å tro at Murakami bodde på nettopp dette internatet i en periode. Livet på universitetet blir også beskrevet. Men hovedfokuset er på hvordan Watanabe lever livet sitt. Han har Naoko, blir kjent med en annen student på internatet som heter Nagasawa. De to drar ut og drikker sammen og ligger med tilfeldige jenter. Dette er ikke helt Watanabes stil, men han fortsetter med det en liten stund likevel. Han sier at han føler seg ensom og trenger kroppskontakt.

Jeg følte bare avsky overfor meg selv. Jeg burde ikke holde på på den måten. Men jeg klarte ikke la være. Jeg var så sugen på nærhet, på sex. Selv om jeg hele tiden, når jeg lå med andre, bare tenkte på Naoko.

Etter at Watanabe tilslutt kommer å langt at han ligger med Naoko, forsvinner hun og Watanabe bruker tid på å skrive til henne via foreldrene hennes. Til slutt får han vite at Naoko er på en slags psykriatisk institusjon som heter Ami-tunet. Den er basert på at pasientene skal helbrede seg selv. Watanabe drar til Ami-tunet flere ganger og møter der (den en del eldre) Reiko som bor på samme rom som som Naoko. Mens han er der får vi også hele Reikos historie. (Jeg kjenner en jente som heter Reiko – så derfor vet jeg at det uttales Leiko. Det hang jeg meg litt opp i). Tilbake i byen begynner Watanabe å tilbringe tid med en medstudent som heter Midori samtidig som han skriver lange brev til Naoko. Det er ikke lenge før han føler seg revet mellom de to jentene. Tittelen på boken, Norwegian Wood, er fra sangen med samme navn av Beatles – Naokos favorittsang.

Det er flere personer i denne boken som tar livet sitt, blant annet Kizuki, Naokos storesøster og andre vi hører om. Noen, som Watanabes romkamerat, forsvinner uten en lyd. Det gjør forsåvidt både Naoko og Midori og, i hver sin periode. Men det er noe kjent med begge deler. Det er ikke sjelden at Murakamis karakterer forsvinner. Og det er heller ikke sjelden at hovedkarakterene har kjent personer som har tatt livet sitt. Det er også slik at en kunne skrevet egne avhandlinger om diverse bi-karakterer. Men det er det ikke plass til her så du får oppleve dem selv og finne dypet i dem.

Watanabe har en stor utvikling fra vi først møter ham som 17 åring, til vi forlater han når han er tyve. I en samtale med Midori sier han at han er blitt voksen, og det er klart han reagerer på de tingene som skjer rundt ham. Samtidig som han virker å være en svært ensom person, muligens av eget valg. (Med det i mente at hans bestekamerat har tatt livet sitt og at jenta han er glad i er på institusjon.)

“Aha! Du oppsøker ensomheten!” sa hun og lente haken i hånden. “Du reiser alene, spiser alene og sitter for deg selv på forelesningene?” “Ingen oppsøker vel ensomheten. Jeg gidder bare ikke anstrenge meg for å få venner. Det blir man bare skuffet av,” sa jeg.

Han har en slags sammenbrudd mot slutten av boken. Naoko er død, som en også forstår av innledningen, og han klarer ikke takle det. Reiko kommer han til hjelp, men det er et spørsmål om han i det hele tatt kommer over det.

Uansett hvor håpløst det ser ut, finnes det alltid en løsning. Blir alt plutselig mørkt rundt en, får en heller stå og vente til øynene har vent seg til mørket, før en går videre.

Som vanlig er jeg virkelig begeistret etter å ha lest, en for meg ny, bok av Murakami. Og som vanlig er det som romanen lever sitt liv i hodet mitt og jeg kommer på flere ting jeg må tenke over. Murakami føles ikke lett tilgjengelig. Eller det er ikke helt sant. En kan lese Murakamis romaner som en fin historie. Men en av grunnene til at jeg liker Murakami så godt er at bøkene har flere lag. du kan grave deg stadig lengre ned og oppdage dypere sannheter. For meg handlet denne romanen først og fremst om døden og livet. Om hvor vanskelig det kan være å leve videre når noen dør. Og hvor sårbar man er i slutten av tyveårene. Men jeg har også ande tanker rundt historien som jeg kan jobbe med en stund.

Døden er ikke livets motsetning: men noe vi bærer i oss som en del av livet. Det er en kjensgjerning. Selve det å leve er det som frembringer døden.

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår av Haruki Murakami

27 mandag okt 2014

Posted by in Romaner

≈ 11 Comments

Tags

, , , , , , , ,

Fargeløse Tsukuru Tazakiog hans pigrimsår er skrevet av den fantastisk fine forfatteren Haruki Murakami. Det er hans nyeste bok og ble gitt ut på norsk i oktober av Pax forlag. Jeg er så glad i Murakamis bøker, Kafka på stranden, 1Q84, Trekkoppfuglen og så videre. Denne boken plasserer seg blant de beste jeg har lest, men også et stykke fra flere av dem (i handling). Jeg ser det er flere som nevner at den ligner Norwegian Wood, som jeg ikke har lest, og derfor ikke kan vurdere den opp i mot. Det jeg kan si er at den er nydelig, og at jeg fremdeles, uker etter jeg ble ferdig, tenker på ting Murakami skrev og på hva romanen egentlig handler om.

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsårTsukuru Tazaki er en ensom mann som jobber med å designe jernbanestasjoner. Han svømmer ett par ganger i uken og ellers setter han seg gjerne på en jernbanestasjon og ser på menneskene som går forbi. Da han var ung var han i en gruppe på fem ungdommer som ble en svært sammensveiset vennegjeng. De andre hadde navn forbundet med farger; Rød, Blå, Hvit og Svart. Men Tsukuru var fargeløs. En dag, etter at han har begynt å studere i Tokyo, blir han avvist av denne vennegjengen. Han blir svært lei seg og opplever i det neste halve året en nærhet til døden som forandrer ham både psykisk og fysisk. I nåtiden har han funnet en kvinne han er blitt glad i, Sara. Og det er Sara som får han til å nøste opp i hva som egentlig skjedde, for seksten år siden.

For meg handler denne romanen om ensomhet og avvisning. Tsukuru ble så skadet av den opprinnelige avvisningen at han senere er ute av stand til å knytte seg til andre mennesker på en måte som gjør ham utsatt for avvisning. Derfor blir han også ensom. Det er et avsnitt i boken som jeg har lest mange ganger for meg selv, og som går som følger:

Endelig klarte han å godta det hele. Omsider forsto Tsukuru Tazaki, i dypet av sin sjel. Menneskers hjerter knyttes ikke sammen bare gjennom harmoni. Det er snarere gjennom sårene de knyttes dypere sammen. De forenes gjennom smerte, gjennom svakhet. Det finnes ingen stillhet som ikke også romer ekkoet fra angstfylte smerteskrik, ingen tilgivelse uten blod som renner på marken, ingen favntak uten sønderknuste tap. Sann harmoni bygger på dette.

Det er så sterkt, så dramatisk sannferdig og så smertefullt virkelig. Menneskes hjerter knyttes sammen av de sårene vi har møtt i fortiden, som har forandret oss. Stengt oss i redsel eller åpnet oss for andre typer sammenføyninger. Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare deg virkelig hva jeg mener. Men hvis du har et sår du er blitt påført før, ser du hvordan du kan knytte deg til noen som har opplevd det samme? Eller som har opplevd noe som ligner på din historie?

Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer.

Han opplevde en fundamental omveltning i virkeligheten gjennom en så grunnleggende avvisning. De han stolte aller mest på, svek ham. Ofte utføres denne avvisningen i svik av en eller begge foreldrene. Men jeg tror Murakami valgte å legge sviket hos venner for at Tsukuru skulle kunne gå tilbake å finne ut hva som virkelig skjedde på en enklere måte enn hvis det gjaldt foreldres svik. Der er det (i foreldre-svik) som regel snakk om svært innviklede følelser. I dette sviket fra vennegjengen kan løsningen være en enkel en. Resultatet av sviket, av avvisningen er uansett den samme. En total tilbaketrekning, en retrett fra offerets side som gjør resten av livet hans til et fengsel av ensomhet. Den som er utsatt for denne type svik, denne type avvisning er ofte de vi finner igjen som de ensomme menneskene i samfunnet. De kan ikke, klarer ikke, rekke ut en hånd til et annet menneske i redsel for å bli avvist på nytt.

Men så møter Tsukuru Sara. En voksen kvinne som ser. Som ser at det er noe i Tsukuru som må “repareres” før han kan klare å ha et fullt og helt forhold til et annet menneske. Typisk Murakami så oppdager hun dette når de har sex. Men det er ikke viktig. Det som er viktig er at hun sender ham ut på en “quest”. En reise, for å oppdage sannheten og for å ta et oppgjør med den.

“Jeg kan ikke fatte å begripe hvordan du kan tenke sånn.” sa Sara og hørtes virkelig uforstående ut. “Det kan jo bare ha vært en misforståelse! Du har jo ingen anelse om hva som hadde skjedd. Tenk så tragisk det hadde vært? Om du mistet noen så viktige venner bare på grunn av en tullete forveksling eller noe som kunne ha vært oppklart om du bare hadde anstrengt deg litt?”

Det blir ikke riktig av meg å fortelle om denne reisen. Den må du oppleve sammen med Tsukuru. Men jeg kan fortelle at den forandrer ham. Den leger og reparerer, den klarer opp i misforståelser og gjør Tsukuru godt. Men viktigst av alt. Den gir Tsukuru muligheten til å nærme seg et annet menneske uten å først og fremst være redd for å bli avvist. Vi får ikke vite hvordan det går med Tsukuru og Sara. Men vi får et glimt inn i den “nye” Tsukuru som gir håp.

Han lengtet etter Sara. Så vidunderlig det var å kunne lengte etter noen på denne måten. Det kjente Tsukuru sterkt på. For første gang på lenge. Eller kanskje det var for aller første gang.

Dette er en utrolig sterk roman. Som, fordi det er Murakami-roman, er et lappeteppe av fortellinger. Den handler om musikk. Den gjengir historier en person har hørt og forteller videre. Den beskriver matlagning, reiser, jernbanenettverk og byen Tokyo. Den beskriver svømming og gleden over å kunne tenke der en svømmer avgårde. Og ikke minst beskriver den tanker og følelser. Den gjorde et så sterkt inntrykk på meg, og det tok mer enn noen dager fra jeg la den fra meg til jeg endelig klarte samle alle trådene til min mening om romanen. Jeg kunne sikkert skrevet mer. Men jeg vil heller gi deg en sjanse til å starte din reise med Tsukuru.

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår har jeg fått av Pax forlag

Trekkoppfuglen av Haruki Murakami

27 onsdag aug 2014

Posted by in Romaner

≈ 12 Comments

Tags

, , , , , , , , , ,

Haruki Murakami skrev Trekkoppfuglen i perioden 1994-95, mens han bodde ved Princton universitetet i USA. Han jobbet der som assistent/konsulent, som hjalp siste-års studenter med skriving. Murakami hadde i 1994 vært borte fra Japan i flere år allerede, og bodd blant annet på de greske øyer og i Roma før han kom til USA. Helt fra begynnelsen av hadde hans bøker vært påvirket av vestlige forfattere og han brøt med den “japanske stilen”. Han følte at han bare ble kritisert for dette og forlot derfor Japan. Han kom tilbake i 2005, rett etter at han hadde fullført Trekkoppfuglen. Mye på grunn av jordskjelvet i Kobe hvor han hadde tilbrakt mye av sin barndom.

TrekkoppfuglenTrekkoppfuglen er egentlig delt i tre bøker. De har alle tre fått titlene fra musikkstykker. Den tyvaktige skjære (The thieving magpie), etter en opera av Rossini. Fugl som profet (Bird as Prophet) etter et pianostykke av Robert Schumann og Fuglefangeren (The Bird-Catcher) som er en figur i Mozart’s opera Tryllefløyten. De dekker perioden fra juni 1984 til desember 1985 og siden jeg nettopp har lest 1Q84 kan jeg ikke annet enn å undre meg over hvorfor denne boken også foregår i samme tidsperiode. Boken står også på 1001 bøker listen.

Trekkoppfuglen handler om utrolig mye. De 634 sidene er skikkelig tettskrevne, men allikevel mangler den flere kapitler fra den japanske versjonen. Det ble bestemt da den ble oversatt til engelsk at en originale japanske teksten var for lang, og den måtte kuttes ned med 25 000 ord.

I hovedsetet har vi Toru Okada. Han er en ung, japansk mann som er gift med Kumiko. Han har sagt opp jobben sin slik at det er Kumiko som forsørger dem. De har ingen barn, men en katt som heter Noboru Wataya, det samme som Kumikos bror. De leier et hus i en forstad til Tokyo av Torus onkel.

I begynnelsen av boken lærer vi at Trekkoppfugl er et navn Toru setter på en fugl i hagen. Han kan ikke se fuglen, men synes at lyden den lager er som om den trekker opp en fjær, verdenens fjær (som i en gammel klokke). Derav navnet. Senere møter Toru en ung jente som bor i et nabohus (Mai Kasahara), hun kaller Toru for Trekkoppfugl. (Senere vil flere sentrale hendelser bli foretatt til lyden fra Trekkoppfuglen). Ganske snart forsvinner også Noboru Wataya (katten) og Kumiko finner en “klarsynt” dame ved navn Malta Kano som skal hjelpe til å finne den. Det er Toru som møter Malta, og senere søsteren hennes Kreta. Og da også Kumiko forsvinner, prøver han å få dem til å hjelpe seg med å finne henne. Han er sikker på at Noboru Wataya (broren) har noe med forsvinningen å gjøre. Han kan virkelig ikke fordra den mannen, og tror at han skjuler Kumiko. Han mottar i denne perioden merkelige oppringinger fra en kvinne som ikke vil si hvem hun er.

Mens han er alene og stort sett ikke gjør noe annet enn å spise og sove får han et brev fra løytnant Mamiya. Han skriver fordi han er testamentbestyrer for en synsk mann (Honda) Toru og Kumiko kjente for noen år siden, og denne mannen har etterlatt noe til Toru. I møtet med løytnant Mamiya og senere via brev fra ham får Toru lære om japanernes okkupasjon av Mandsjuria. Mamiya forteller også at han ble kastet ned i en brønn og at han hadde en sjelsettende opplevelse i brønnen. Toru blir av dette fristet til å selv sitte i en brønn, og da det finnes en tørr brønn ved et ubebodd hus i nabolaget kryper han ned i den. I denne brønnen opplever han en god del av det som er surrealistisk i denne boken. Han forflytter seg blant annet til et hotell hvor det er en kvinne som ikke vil at han skal se henne. Nede i denne brønnen får han et merke på kinnet. Svart og lilla og på størrelse med en barnehånd.

På grunn av dette merket treffer han en kvinne som kaller seg Muskat Akasaka. Hun ble tiltrukket av ham fordi også faren hennes hadde et slikt merke. Sønnen hennes, Kanel, og hun driver et firma som “hjelper” kvinner (på en måte som ikke blir forklart, men som har med en “kraft” å gjøre). De ansetter Toru og ved hjelp av merket sitt hjelper han også kvinner (med denne ubeskrevne kraften). Muskat forteller Toru historier om faren sin, som var sjefsdyrlege for en dyrepark i Mandsjuria. Han får vite mye om japanerne og russerne mot slutten av andre verdenskrig.

Som du ser er dette lenger enn et vanlig sammendrag av handling. Fremdeles er det biter jeg tenker skulle vært med, men en gang må man slutte. Det tok meg imidlertid litt tid å klare å samle alle disse trådene. Historien om Toru som mister alt (selv om det å miste jobben er frivillig), historien om Kumiko som skriver og sier at hun har vært utro, historien om Noboru Wataya som blir mer og mer populær, både som TV-personlighet og som politiker, og historien om Mai Kasahara som jeg ikke har nevnt i det hele tatt. For ikke å glemme de lange kapitlene om Japans historie på 1940-tallet. Jeg lærte utrolig mye historie av denne boken. Japans historie er ikke et emne jeg har fordypet meg i før. Boken har likheter med noveller Murakami har skrevet og jeg ser på Wikipedia at både er kapitler fra boken publisert som noveller og karakterer i denne boken opptrer i andre bøker. Så det er ikke rart at jeg synes noe virker kjent. Jeg synes også at Trekkoppfuglen har en meget uforutsigbar historielinje. Det er helt umulig å forutse hvor handlingen vil føre deg.

I begynnelsen sier Honda til Toru:

Når du skal opp, finn det høyeste tårnet og klyv til topps. Når du skal ned, finn den dypeste brønnen og gå til bunns. Når det ikke er noen strøm, hold deg i ro … Bare pass opp for vann. En gang i fremtiden kunne denne unge mannen få det fryktelig vondt på grunn av vann. Vann som ikke er der det skulle være.

Det henspeiler på at Toru senere vil krype ned i brønnen (mange ganger) og at en dag vil han klare å løse gåten og få vannet tilbake. Men enda kjenner ikke Toru noe av sin skjebne. Løsningen på gåten, eller hvorfor Kumiko forsvant er så vanskelig at jeg er ikke sikker på at jeg kjenner den selv om jeg har lest hele boken. Den baserer seg på en ukjent og uforklart kraft som mange i boken er i besittelse av, men som Noboru Wataya bruker på en svært nedbrytende måte. Kumiko sier om ham at:

I den forstand tror jeg han kan ha alvorlige psykiske problemer. Nå har vi jo alle psykiske problemer i en viss utstrekning, men han er verre stilt enn du og jeg. Hans problemer stikker dypere og er mer hardnakkede.

Toru er ensom, apatisk, fremmedgjort, og litt vel uvirksom. Han gjør som folk sier han skal gjøre, men tar lite initiativ selv. Men etterhvert (langt ut i bok 3) begynner han å ta ansvar og å gjøre noe med situasjonen han har havnet i. Litt etter litt har de menneskene han har møtt i løpet av boken tilført ham kunnskap, mot og selvinnsikt og han ser endelig problemet som det er. Da kan han gjøre noe. Og kanskje er det det Murakami ønsker å si oss i denne utrolig sammensatte boken. Først må du forstå problemet, før du kan løse det. Jeg har ingen fasitsvar, og kanskje finner du noe helt annet her. Men det er det jeg sitter igjen med.

Det eneste du kan gjøre foreløpig, er å vente. Du kan ikke ha det lett, men alt har sin tid. Det er som flo og fjære. Ingen kan gjøre noe for å forandre dem. Når det er en tid for å vente, må du vente.

sier Malta tidlig i boken. Og det er i hovedsak det Toru gjør. Men han tenker;

Jeg følte det som om jeg var blitt en del av en dårlig skrevet roman, at noen gikk i rette med meg for at jeg var helt urealistisk, Og kanskje var det sant.

Som jeg har gjort med de andre av Murakamis bøker jeg har skrevet om i det siste, så anbefaler jeg deg å lese denne. Det er ikke den letteste boken Murakami har skrevet, og du må være forberedt på tre tettskrevne bøker om blant annet Japans historie. Men samtidig er bøkene så umiskjennelig Murakami. Så vakre, uforutsigbare, spennende og interessante at de bare må anbefales. De vil lære deg mye, og få deg til å tenke. Jeg er så full i hodet av Murakamis ord at jeg rett å slett må ta en pause. Men det er vakre ord å være full av!

Navnene på musikken titlene er hentet fra, har jeg funnet på Wikipedia.