Tags
alle utlendinger har lukka gardiner, debutant, debutantprisen, fengsel, islam, katolikk, kebab-norsk, kebabnorsk, Maria Navarro Skaranger, mobbing, multikulturell, oslo, roman, romsås, søsken, tenåring
Alle utlendinger har lukka gardiner er debutromanen til Maria Navarro Skaranger. Den kom ut i 2015 og er skrevet på det som kalles kebabnorsk. Kebabnorsk er en multietnolekt, som igjen er en språkvariant som formes «når talere med flere ulike språk- og kulturbakgrunner tilegner seg et nytt språk«. Den har «mange innslag av lånord fra språk som opprinnelig tales av ikke-vestlige innvandrergrupper i Norge«. (Wikipedia) Skaranger kommer fra Romsås, og det er også i dette området handlingen utspiller seg. Romanen fikk Debutantprisen fra Den norske forfatterforeningen i 2015.
Hovedpersonen, og jeg-personen, er åttendeklassingen Mariana. Hun har far fra Chile og norsk mor. Men er sterkt påvirket av det muslimske miljøet hun er omgitt av. Hun snakker kebabnorsk, hvor det er mange innslag av muslimske ord og begrep. Selv om faren hennes er katolikk og hele familien av og til går til messe er det tydelig at det muslimske er en del av hverdagen hennes. Både fordi hun har muslimske venner, men også fordi kulturen hvor man tar hensyn til de muslimske reglene er en del av skolen hun går på og lærernes væremåte.
Mariana er det midterste barnet, med en lillebror som er mye redd og en storebror i fengsel. Den eldste broren kaller hun bare «andre broren min«. Foreldrene snakker ikke om han eller hvor han er, før mot slutten av boken. Lillebroren heter Matias. Han har mareritt og tisser i sengen, samtidig som han er redd ting i do. Hun føler skyld for å ha fortalt han om «den andre broren» og lurer på om det er grunnen til redselen. Samtidig som hun er en fin og støttende storesøster, er hun også fjorten og lei av å ha ham hengende rundt seg.
Mesteparten av boken handler likevel om vennene, skolen og det livet hun lever fra dag til dag. Hun er forelsket, snakker på msn og håper gutten skal like henne tilbake. Den ene dagen tror hun han liker henne og den andre ikke. Hun observerer de norske lærerne og deres forsøk på å etablere «norske regler» i et multikulturelt miljø. Det er bare ett par «poteter«, dvs. norske, elever i klassen. Hun ser homofobi, komplikasjonene ved å ha svømming, mobbing og vennskap, med en fjortenårings øyne, humor og et rett frem språk. Noen ord må man se på to ganger, men for det meste er kebabnorsken rimelig enkel å forstå. Det er ord jeg ikke klarer oversette, men det tar ikke noe bort fra leseopplevelsen, eller forståelsen av teksten.
Det er mye humor i romanen. Ikke den typen som fremkaller latter, men den som gjør at en kjenner igjen hvordan det var å være fjorten og forelsket. Samtidig er det et alvor her, som det er vanskelig å sette ord på. Det er en bror i fengsel, og ikke noe om hvorfor. Samtidig med setninger om rykter. Er en søster blitt sendt «hjem» for å gifte seg? Kommer det til å gå bra med både en stor og en liten gutt som er redd? Mobbing på skolen, og et samfunn i bakgrunnen som skal møte alle disse tenåringene. Med alle sine ulike bakgrunner og ulike muligheter for, og vilje til, assimilering.
Jeg likte deler av Alle utlendinger har lukka gardiner og andre deler ikke. Det er ikke fordi denne romanen er dårlig skrevet, men mer min egen bakgrunn og manglende erfaring med den multikulturelle oppveksten. Kebabnorsk er også et veldig fjernt språk for meg, og står delvis i veien for min leseopplevelse. På tross av det jeg skriver her anbefaler jeg deg å lese denne romanen. Den gir et viktig bilde av en anderledes ungdomskultur. En som burde ha fått større plass i vår litterære samtid enn den har.
Vi er inne i den siste uken på skolen for denne gang, men det betyr ikke at tempoet er skrudd ned. Sist fredag besøkte vi Aschehoug, det har jeg ikke fått fortalt om. På lørdag kom svigermor og besøkte meg og vi var blant annet og så ballett på operaen – noe som var helt fantastisk. Søndag var jeg en tur i Vigelandsparken. Mandag var det skole og middag med klassen og i går var vi i Fredrikstad og på høstmøtet til Manifest, Minuskel, Pelikanen og Flamme. I dag har vi hatt besøk av Notabene og kritiker Catrine Krøger (som snakket om kritikk av høyskole pensum (sykepleien) og hvor viktig det er at også den type bøker blir kritisert og satt under debatt. Jeg var ikke klar over at mange synes det pensum de blir gitt er svært dårlig, både skrevet og faglig kompetente) og hatt fire timer markedsføring.
eller som man føler vil profilere forlaget slik de ønsker å bli oppfattet.
bli lei av den evige damen du enten ser ansiktet av eller ryggen på, der hun skuer utover. Dette, sier forlaget, er en måte å fortelle deg på hvilken type bok du har i hånden og, skulle de skifte til hva som helst annet, ville ikke leseren kjenne igjen type bok og derfor også ikke kjøpe den. Det samme gjelder krim. Der er fremsidene mørke og skumle og bruker svart «farge» som sjangermerke eller gjenfinningsfaktor.
formidlingsted. Selv om den nok er butikk foran formidling. Noe av det morsomste for meg var å møte Stine Friis Hals. Hun er både min kontakt i Aschehoug og forlagets ansikt i sosiale media. De har både 
På lørdag så svigermor og jeg balletten 
på bokhandel vil du forstå det). Vi fikk følge bøkene fra de kom inn til de for ut igjen, gjennom et sinnrikt system av hyller, samlebånd, kasser og datamaskiner. Det var bare «nerdete»: skikkelig kult! Tirsdag var vi i Fredrikstad hos Johnsen Libris. De har en svær butikk og går sterkt ut med store stabler av en bok i inngangspartiet. For oss som er redde for å få stort lager var det spennende å møte noen som tenkte anderledes. Vi fikk se bokkafeen de har på kjøpesenteret og spiste lunsj på personalrommet. Mens vi spiste ble vi underholdt med «onelinere» som vi kunne eller ikke kunne være enig i:
Flamme. 
gang, men jeg bet meg merke i