Og været skiftet og det ble sommer og så videre av Pedro Carmona-Alvarez

01 torsdag des 2016

Posted by astridterese in Bøker, Norske romaner, Romaner

Tags

1950, 1960, 1970, 1980, død, kjærlighet, New Jersey, New York, norge, oppvekst, oslo, Pedro Carmona-Alvarez, sorg, tragedie, ulykke, USA

Og været skiftet og det ble sommer og så videre er en roman av den norsk-chilenske forfatteren og musikeren Pedro Carmona-Alvarez.

Han er fra New Jersey. Hun er fra Oslo. De møtes i New York på slutten av femtitallet. De forelsker seg. De gifter seg med hverandre og flytter til Asbury Park. De får to jenter som noen år senere dør i en ulykke. Livet går i svart. I 1967 flytter de til Norge. Året etter får de datteren Marita. Og været skiftet og det ble sommer og så videre er en liten roman om de store tingene – om kjærlighet, tap og savn og rotløshet, om å leve i en tragedie og vokse opp i dødens skygger.

Denne romanen gjorde sterkt inntrykk på meg. Den er delt i tre deler. I den første blir vi kjent med Johnny og Kari, vi får høre hvordan de møtes og om livet de lever i USA. de har det godt i sammen og får etterhvert de to jentene Vera og Ann. Men så skjer det utenkelige:

Når Georg Swensen kjenner at han mister kontrollen over bilen, når hjulene treffer fortauskanten, lukker han bare øynene, som om han er i ferd med å drukne, og gir etter. Han ser ikke at han kjører tvers igjennom det grønnmalte stakittgjerdet og over tråsykkelen til Vera og over noen lekespader, en trehjuling og rett inn i husveggen, Vera og Anns soverom, der de sover på magen, med armene hengende ned på siden av hver sin seng.

I del to drar Kari og Johnny til Oslo for å prøve å skape seg et nytt liv på et nytt sted. Der får de datteren Marita. Det er Johnny som først og fremst er der for henne. Kari begynner å drikke og finner en mann, kalt bergenseren, som hun tilbringer nettene med. Johnny drukner seg i musikk og først og fremst Bruce Springsteen. De to kommer fra samme sted, og det er en form for trøst i det. Johnny forteller Marita om Ann og Vera med hun må love å ikke si til moren at hun vet.

I del tre drar Johnny tilbake til USA til sin fars begravelse, og så blir han der. Vi får vite at Marita drar for å besøke ham og at Kari flytter til Bergen for å være nærmere bergenseren. I denne delen har også Marita og Johnny en samtale. Det er vanskelig å si om det er en reel samtale, om det er minner eller en form for drøm. Men samtalen handler mye om Vera og Ann og om den type jente Marita har blitt:

Jeg så en hel masse midnattsbarn, under-broen-barn. Og sånne jenter som meg. Tynne jentunger med Converse sko. Jenter som skalv, som dro ned buksene og tenkte på sjelen sin hele ettermiddagen.

Tittelen på boken er en setning Johnny bruker til Marita når han slutter en fortelling på sengekanten og hun sovner. Det er en setning som gir håp om at verden vil gå videre og at det kanskje er et håp om at ting vil bli bedre.

Dette er en sterk og trist bok. Den handler om en stor tragedie og om hvordan leve videre. Eller kanskje mest om det å ikke klare leve videre. Og den handler om et barn som er født inn i denne tragedien og denne sorgen. Og om hvordan hun skal klare å vokse opp med den bagasjen hun er født med. Dette er første bok i en serie om Marita og jeg gleder meg til å lese fortsettelsen. Pedro Carmona-Alvarez har skapt en bok og et univers jeg fortapte meg i og som jeg gjerne vil lese mer om.

Boken er også skrevet om av Artemisia og Min bok og maleblogg
(Først publisert 15. mai 2013)

Lagre

Sølvstjernen av Jeanette Walls

25 fredag okt 2013

Posted by astridterese in Bøker, Historisk

≈ 5 Comments

Tags

1970, barn, Jeanette Walls, krystallslottet, kvinners rettigheter, oppvekstvilkår, pantagruel, rasisme, sølvstjernen, USA, vietnamkrigen, ville hester, Virginia

Sølvstjernen er den tredje boken til den amerikanske forfatteren Jeanette Walls. Tidligere har jeg skrevet om de to andre; Krystallslottet og Ville hester. De to første bøkene handlet om familien hennes. I Krystallslottet oppveksten og i Ville hester historien til bestemoren. I denne boken er sentrerer handlingen derimot rundt to oppdiktede jenter.

Søstrene Jean (kalt Bean) og Liz er 12 og 15 år. De vokser opp sammen med moren sin, men hun er ganske ustabil og forlater dem gjerne i dagevis om gangen. Denne historien begynner med at moren blir borte i to uker og Bean oppdager at politiet står og kikker inn gjennom vinduet. Fordi jentene er redd barnevernet bestemmer de seg for å ta bussen tvers over USA til morens bror Tinsley i Virginia. Hoveddelen av boken handler om hvordan det er å være hos Tinsley, om byen Byler og om morens korte turer innom dem.

I Byler bor familien til Beans far, en man hun ikke engang vet hva heter. Hun blir kjent med dem og fær lære at faren ble drept da han forsøkte å forsvare morens ære. Sammen med sitt søskenbarn Joe utforsker hun byen og jakter på frukt og grønnsaker som kan hjelpe på matforrådet til familien hans.

De to jentene får mat og husrom hos onkelen, men han forstår seg ikke helt på at de også trenger klær når de skal begynne på skolen. Så jentene velger å skaffe seg jobb hos Mr. Maddox. Maddox er formann på spinnefabrikken og en bølle, en svært upopulær mann. Men det er ikke noen som våger å sette seg i mot ham heller. Ikke før Liz blir overfalt og Bean bestemmer at dette må meldes til politiet. Det blir rettssak, mye mobbing på skolen og generelt et så utrivelig miljø i Byler at Liz begynner å få problemer. Hun hører stemmer og er redd det meste. Moren kommer en tur og ønsker straks å ta med seg barna og flykte, men denne ganger står Bean frem og sier nei. De skal bli i Byler. Moren takler ikke dette og drar til New York, men jentene fortsetter å prøve å skape seg et liv der.

Boken Drep ikke en sangfugl blir nevnt i boken og det er noe med forholdet mellom svarte og hvite og med denne rettsaken som minner meg om historien i Drep ikke en sangfugl. Selv om dette er en meget anderledes bok og en meget anderledes setting. Historien utfolder seg i 1970, det har akkurat blitt laget en lov som sier at svarte og hvite skal gå på samme skole og ett av søskenbarna til Bean er i Vietnam. Kvinners rettigheter er ikke et tema og det er mange av disse tingene som får frem opprøreren i Bean.

Boken er, som de to første, ganske tynn og lettlest. Men historien har mange lag, du kan lese den som historien til to jenter eller som historien til en by som er totalt avhengig av spinnefabrikken. Og hvor markedskreftene skaper stadig dårligere arbeidsmiljø og muligheter. Historien til svarte og hvite i USA får en plass, det samme gjør Vietnamkrigen og kvinners rettigheter. Så på en måte er den en tidsstudie i en liten by på 70-tallet i USA. Jeg likte historien og ble engasjert av den og vil gjerne anbefale boken videre. Den inneholder en fin fortelling og mange smil, selv om den også er ganske utfordrende.

Sølvstjernen har jeg fått av Pantagruel.