God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Det er sommervær ute, og nesten oktober. Det blir nok den siste skikkelig varme dagen vi får i år. Så jeg må nyte den mens jeg kan. Jeg har brukt tiden på å lese og vaske klær i dag. Mannen min har vært hos en kamerat og hjelpt han med å bygge gjerde, så det har vært noen stille timer alene. Det gjør godt av og til.
En av bøkene jeg har lest i dag er essaysamlingen Kilder til begeistring av Bjarte Arneson. På baksiden av boken står det: Lyden av smuler i støvsugerslangen. Vepser som finner veien ut selv. Otrivin. Å klø seg på sokkemerkene. Folk som går raskt over gangfeltet. Feiebilen. Å se bursdagen sin øverst på melkekartongen. Å få gitt mat til den forsiktige anden. Fremmede som venter på grønn mann bare fordi et barn gjør det. Hverdagen er full av ting å bli glad av, det gjelder bare å legge merke til dem. Bjarte Arneson har tatt på seg jobben som spotlightoperatør for tilværelsens små begeistringer, slik at de blir enklere å finne for alle oss andre.
Sitatet i dag handler om det å klippe papir:
Men så begynner plutselig saksen å gli gjennom papiret. Som et barn som omsider kommer opp på vannskiene flyter den plutselig avgårde, mykt, helt uten hakk, en forbløffet jubel høres fra de bivånende. Det er nesten så du ikke berører saksen engang, du bare geleider den avgårde, som magnetfeltet fra en hovmesters utslåtte armer fører middagsselskapet mot bordet.
Kontrasten til den stakkato, hakkende klippingen er så formidabel at det er som en vindmaskin får håret ditt til å blafre, et lydløst «yee-haa» formes på leppene dine, og nå skulle du plutselig ønske at papiret var bredere, at det var mye bredere, at det var uendelig bredt.
På vegne av venner
