Og været skiftet og det ble sommer og så videre av Pedro Carmona-Alvarez

01 torsdag des 2016

Posted by astridterese in Bøker, Norske romaner, Romaner

Tags

1950, 1960, 1970, 1980, død, kjærlighet, New Jersey, New York, norge, oppvekst, oslo, Pedro Carmona-Alvarez, sorg, tragedie, ulykke, USA

Og været skiftet og det ble sommer og så videre er en roman av den norsk-chilenske forfatteren og musikeren Pedro Carmona-Alvarez.

Han er fra New Jersey. Hun er fra Oslo. De møtes i New York på slutten av femtitallet. De forelsker seg. De gifter seg med hverandre og flytter til Asbury Park. De får to jenter som noen år senere dør i en ulykke. Livet går i svart. I 1967 flytter de til Norge. Året etter får de datteren Marita. Og været skiftet og det ble sommer og så videre er en liten roman om de store tingene – om kjærlighet, tap og savn og rotløshet, om å leve i en tragedie og vokse opp i dødens skygger.

Denne romanen gjorde sterkt inntrykk på meg. Den er delt i tre deler. I den første blir vi kjent med Johnny og Kari, vi får høre hvordan de møtes og om livet de lever i USA. de har det godt i sammen og får etterhvert de to jentene Vera og Ann. Men så skjer det utenkelige:

Når Georg Swensen kjenner at han mister kontrollen over bilen, når hjulene treffer fortauskanten, lukker han bare øynene, som om han er i ferd med å drukne, og gir etter. Han ser ikke at han kjører tvers igjennom det grønnmalte stakittgjerdet og over tråsykkelen til Vera og over noen lekespader, en trehjuling og rett inn i husveggen, Vera og Anns soverom, der de sover på magen, med armene hengende ned på siden av hver sin seng.

I del to drar Kari og Johnny til Oslo for å prøve å skape seg et nytt liv på et nytt sted. Der får de datteren Marita. Det er Johnny som først og fremst er der for henne. Kari begynner å drikke og finner en mann, kalt bergenseren, som hun tilbringer nettene med. Johnny drukner seg i musikk og først og fremst Bruce Springsteen. De to kommer fra samme sted, og det er en form for trøst i det. Johnny forteller Marita om Ann og Vera med hun må love å ikke si til moren at hun vet.

I del tre drar Johnny tilbake til USA til sin fars begravelse, og så blir han der. Vi får vite at Marita drar for å besøke ham og at Kari flytter til Bergen for å være nærmere bergenseren. I denne delen har også Marita og Johnny en samtale. Det er vanskelig å si om det er en reel samtale, om det er minner eller en form for drøm. Men samtalen handler mye om Vera og Ann og om den type jente Marita har blitt:

Jeg så en hel masse midnattsbarn, under-broen-barn. Og sånne jenter som meg. Tynne jentunger med Converse sko. Jenter som skalv, som dro ned buksene og tenkte på sjelen sin hele ettermiddagen.

Tittelen på boken er en setning Johnny bruker til Marita når han slutter en fortelling på sengekanten og hun sovner. Det er en setning som gir håp om at verden vil gå videre og at det kanskje er et håp om at ting vil bli bedre.

Dette er en sterk og trist bok. Den handler om en stor tragedie og om hvordan leve videre. Eller kanskje mest om det å ikke klare leve videre. Og den handler om et barn som er født inn i denne tragedien og denne sorgen. Og om hvordan hun skal klare å vokse opp med den bagasjen hun er født med. Dette er første bok i en serie om Marita og jeg gleder meg til å lese fortsettelsen. Pedro Carmona-Alvarez har skapt en bok og et univers jeg fortapte meg i og som jeg gjerne vil lese mer om.

Boken er også skrevet om av Artemisia og Min bok og maleblogg
(Først publisert 15. mai 2013)

Lagre

Mord på kirkegården av Maria Lang

11 torsdag apr 2013

Posted by astridterese in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

1960, krim, krim lest i 2013, kriminalkommissar wijk, Maria Lang, Puck, sverige

Mord på kirkegården er den fjerde boken av Maria Lang Silke forlag gir ut på nytt. Jeg er så heldig å ha mottatt den som anmeldereksemplar. Etter å ha lest En morder lyver ikke alene, Ikke flere mord og Roser, Kyss og døden (som er de tre Silke forlag har gitt ut) og Tre små koner og Mord i August (som ble gitt ut på Dreyer i henholdsvis -59 og -63) er jeg blitt forelsket i Maria Lang! Dette er krim akkurat slik jeg elsker den.

Puck og Einar Bure skal feire jul i prestegården til Pucks onkel ute på landet. Julefreden senker seg, men idyllen tar brått slutt. De er knapt ankommet før kjøpmannen blir funnet brutalt myrdet i butikken sin. Det er på tide å tilkalle kriminalkommisær Christer Wijk. Ville rykter sprer seg blant innbyggerne i den lille småbyen, for alle innser at morderen må være en av dem. Christer Wijk og Puck begynner å etterforske drapet, Wijk med sin sedvanlige kløkt og Puck med sjarmerende nysgjerrighet. De oppdager at flere av småbyens innbyggere ikke er det de gir seg ut for å være. Samtidig gjør morderen seg klar til sin neste ugjerning.

Dette var ment å være et kort innlegg om denne boken, men så fant jeg at det jeg sa om de to første bøkene er det beste jeg kan si om disse bøkene. Så derfor blir det en liten gjentakelse:

Selv handlings referatet lar det skinne igjennom at dette er krim fra “gamle dager” uten grusomme detaljer eller voldelige mordere. Her er man sivilisert til det øyeblikk man blir tatt. Kriminalkommissar Wijk løser mysteriene sammen med Puck; han med sin intelligens og hun med sin store evne til å få andre til å prate og til å huske detaljene i det hun har hørt. Sammen er de et par som kunne vært tatt rett ut av Agatha Christies bøker.

Spesielt liker jeg tonen i bøkene. De er skrevet på -50/-60 tallet og karakterene er høflige, omsorgsfulle, egoistiske, grådige, lykkelige og ulykkelige, med stil. De behandler hverandre på en måte som nesten er borte fra vår vanlige omgangsform og de snakker et språk uten vulgære detaljer. De myrder til og med forsiktig og med omtanke, kunne jeg nesten si. Jeg er selvfølgelig glad i bøker “av i dag”. Mye av det nye som gis ut er praktfullt, men Maria Lang og forfattere som Dickens, Christie og mange, mange fler har et språk og en tone i bøkene sine som er borte i dag. Heldigvis vil du vel si, og jeg og, for den slags skyld. Det er klart dagens forfattere ikke skal skrive som dem som levde for femti og hundre år siden. Da er det godt at vi har bøkene deres her, og kan krype ned i en god stol med en bok som gir bare glede.

Barnepiken av Kathryn Stockett

18 torsdag okt 2012

Posted by astridterese in Bøker, Historisk

≈ 15 Comments

Tags

1960, apartheid, barnepiken, historisk, Kathryn Stockett, rasisme, USA

Barnepiken er en roman skrevet av den amerikanske forfatteren Kathryn Stockett i 2009. Historien er satt til tiden rundt 1960 og den handler om svarte amerikanske tjenestepiker i hvite amerikanske hjem.

Denne romanen beskriver forholdet mellom svarte hushjelper og deres hvite fruer i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. Vi befinner oss i den lille byen Jackson i Mississippi, og møter tre svært forskjellige kvinner som finner hverandre i sin felles utfordring av grenser. Tjueto år gamle Skeeter er en ung, hvit kvinne som ifølge hennes mor har ett viktig oppdrag; å finne seg en mann og gifte seg. Selv har hun helt andre planer. Hun ser hvordan de svarte hushjelpene behandles av sine hvite oppdragsgivere, og bestemmer seg for å skrive ned historiene deres.

Skeeter er en ung, oppegående kvinne i et samfunn preget av rasisme og apartheid. Denne historien forteller om hvordan hun går til angrep på måten de svarte hushjelpene og barnepikene blir behandlet i sørstatene i USA på 60-tallet. Den forteller oss nok også noe om hvordan enkelte mennesker har det i dag, men den bruker 60-tallet og den rasismen som rådet da til å fortelle oss noe om vår egen hverdag. Eller hvert fall om hverdagen til mange svarte kvinner idag.

Jeg likte denne boken selv om jeg føler at mye var veldig lettvint behandlet og løsningene var lettere å oppnå enn det jeg tror det hadde vært i virkeligheten. Men jeg synes det er viktig med bøker om rasisme også i dag. Vi er «alle» fulle av fordommer mot mennesker med et annet utseende enn oss selv og selv om det ikke går så mange svarte barnepiker rundt i våre gater er det nok av utenlandske vaskehjelper og asiatiske au paier her til at vi burde ta innover oss hvordan vi behandler dem.

Dette kan godt være en bok som kan åpne øyene våre for hvordan «jeg» behandler min neste. Hvis vi vil se. Og det er vel det store spørsmålet. Jeg anbefaler deg boken, og vil gjerne høre hva du fikk ut av den?