Krim lest i 2020 #5

27 lørdag jun 2020

Tags

andre guder, blindtunnel, de ti bud, feelgood-krim, Jørgen Brekke, Lene Lauritsen Kjølner, mord, mord på kilen, Olivia Henriksen, privatdetektiv-krim, roman, sverige, Tove Alsterdal, trondheim

To av bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Andre guder har jeg fått fra Vigmostad Bjørke og Blindtunnel av Capitana.

Andre guder av Jørgen Brekke

På Vigmostad Bjørkes hjemmesiden står det: Andre guder av Jørgen Brekke er første bok i en ny romanserie der ti av landets fremste forfattere tolker hvert av De ti bud. Denne boken omhandler det første budet: “Du skal ikke ha andre guder enn meg”.

Det kan bli et interessant konsept, eller falle rett gjennom. Det blir spennende å se hvordan gjennomføringen blir. Andre guder er på bare 145 sider, så jeg ville heller kalt den en langnovelle enn en kriminalroman. Den inneholder et mord og et intrikat plott, som fungerer bra. Men den er ikke fantastisk. Ganske god passer bedre.

Jonny og Linda gikk på skolen sammen, og da de møtes “tilfeldig” på biblioteket inviterer Linda Jonny med i menigheten hun går i. Den blir drevet av den karismatiske Peter Isaksen, som til og med har en egen TV-kanal. (Hørtes kjent ut?) Men ligger det noe bak Lindas invitasjon, og hvordan vil den tidligere narkomanen Jonny like menigheten?

Alt får du svar på, og dette er det av boken som gjør den ganske god. Den er likefrem og enkel, men likevel er ikke ting slik de ser ut i begynnelsen. Vi starter in media res (midt i handlingen). Men så trekker forfatteren vinklingen tilbake til fortiden og hva som har skjedd før første kapittel. Det denne boken mer enn noe annet minner meg om er Blod på snø og Mere blod av Jo Nesbø. Det var også veldig korte bøker med et mord. Jørgen Brekke er en dyktig nok forfatter til denne oppgaven. Og jeg tenker jeg vil lese resten av serien. Så boken, novellen, anbefales.

Blindtunnel av Tove Alsterdal

Jeg kan bare si det med en gang; jeg falt ikke for denne. Den har en fin og ny historie men føltes langdryg og til tider stillestående. Blindtunnel er den femte boken til svenske Tove Austerdal. Det vil si som er utgitt i Norge, men hun har også skrevet mange drama og filmmanus. Alsterdal er journalist, men også Liza Marklunds redaktør.

Vi befinner oss i Tsjekkia der et svensk ektepar har kjøpt en gammel, nedlagt, vingård. De setter i gang og pusse opp hovedhuset, blant annet ved å rive en mur som sperrer en dør. Bak der finner de en vinkjeller og liket av en gutt. Jeg-personen er kona, Sonja. Vi ser alt gjennom hennes øyne. Det er tydelig at ekteparet har problemer seg imellom, men det blir ikke skikkelig definert. Hun går rundt i landsbyen, treffer folk på hotellet og bruker bokhandelen. Hun treffer også en gammel mann som tilbyr seg å være gartner for dem, mens mannen, Daniel, stort sett er hjemme og pusser opp.

Gutten viser seg å ha ligget i kjelleren siden krigen. Og vi får høre historien om Sudentland som tyskerne kalte dette området av Tsjekkia. Det hadde jeg ikke hørt om før, og heller ikke om hvordan området ble overtatt av tyskerne. Og hvordan alle som hadde en tysk tilknytning ble jaget etter krigen. Gutten har et hvitt armbind som er tegnet på at han er tysk. Ikke lenge etter blir også en kvinne Sonja har møtt i landsbyen funnet død utenfor huset deres. Dette skjer mens Sonja er i Praha, og Daniel blir arrestert og siktet for mordet. Sonja og Daniel forstår ikke språket, så hos politiet har de en mann som oversetter for dem. Han viser seg spesielt interessert i Sonja.

Siden synsvinkelen er hos Sonja lærer vi ikke noe om hvordan Daniel har det eller hvordan det går med saken hans. Vi hører istedet om Sonjas leting etter guttens historie og hvem han er. Det er nesten som hun glemmer at mannen hennes er i varetekt. Hun reiser også til et annet sted for å lete etter hva som har skjedd, og hva denne andre kvinnen hadde med det hele å gjøre.

Dette blir for langtekkelig. Det skjer nesten ingenting utenom en lang samtale mellom Sonja og dem som muligens kan ha et svar. Klart, vi har to lik, så det blir begått mord. Og hvertfall i den nyeste saken jaktes det på en morder. Men politiet oppfører seg ikke som ventet og vi vet ikke hva etterforskerne driver med. Jeg tror jeg foretrekker å vite mer om selve etterforskningen i en krim. Tine skrev nettopp om en bok at den var som en roman med et mord på siden, og det stemmer også veldig godt på denne boken.

Mord på Kilen av Lene Lauritsen Kjølner

Mord på Kilen er Lene Lauritsen Kjølners sjette bok om privatetterforskeren Olivia Henriksen. Handlingen er fra en fiktiv øy utenfor Tønsberg, et sted det skjer mange mord. Vi har fulgt Olivia fra hun startet som privatdetektiv, gjennom mange saker, via det å få seg kjæreste og så samboer, og i livet som mamma og venn. Hun er en oppegående og sprudlende personlighet som tar seg godt av vennene sine og som med erfaringer fra å være diplomatfrue har lært å snakke med alle typer mennesker. Dette er ekte feelgood-krim. Bøkene minner meg litt om dem til Maria Lang, som du kanskje har sett filmatisert på TV2.

I denne boken finner man et lik som står rett opp ned i vannet. Bare toppen av hodet er synlig ved lavvann. Han har vekter rundt føttene så noen ville at han skulle bli funnet på akkurat denne måten. Det er en konflikt gående mellom de som ønsker seg bro til fastlandet og de som ønsker seg tunnel. Liket viser seg å være varaordføreren, en mann som var aktiv i denne konflikten. Samtidig opplever både ordføreren og andre i denne konflikten å bli truet. Olivia selv får en død trost på trappen, men hun er ustoppelig i letingen etter både morderen og den som sender trusler.

Bøkene til Lene Kjølner er lette å lese, underholdende og avslappende. De kan være spennende, men er ikke de førte til å holde en på pinebenken. Krimbiten driver historien, som også handler mye om livet til Olivia. Så de har et plot, men er ikke først og fremst avhengig av det for å skape stemningen. Kjølner gir nå ut krim på eget forlag, fra å gå fra Vigmostad Bjørke og Juritzen. Men jeg har ingen info om hvorfor dette er veien hun har valgt å gå.

Galgedans av T.H. Håvardsen

25 onsdag mar 2020

Posted by astridterese in Grøsser

≈ 8 Comments

Tags

galgedans, grøsser, mord, skrekklitteratur, T.H. Håvardsen, Tor-Håkon Gabriel Håvardsen

Jeg har fått Galgedans fra forlaget, men det jeg skriver er kun mine egne tanker.

Galgedans er en grøsser skrevet av T.H. Håvardsen (Tor-Håkon Gabriel Håvardsen), som også er forfatteren til boken om livet på begravelsebyrå; En seksti under. Begravelsebyrået har en viktig rolle i Galgedans, men resten av boken er noe for seg selv! Forlaget har merket boken som krim, og jeg synes det er dumt. I etterordet takker forfatteren redaktøren for at hun ga skrekklitteraturen en sjanse. For det er det dette er; grøss, eller skrekk om du vil, og ikke krim. Selv om du vil finne masse mord og en politi som står på for å ta den skyldige. Det er en liten kjepphest hos meg at bøker skal merkes med riktig sjanger, så jeg mener ikke å ta det ut over forlaget. Jeg bare nevner det.

Galgedans handler først og fremst om Jenny Ness og faren hennes Theodor. Vi møter dem sammen med mor og kone Margareth i et vakkert hus i Viktoriahavn. Forholdet mellom Margareth og Theodor er ikke det beste, men de hangler seg gjennom det. Theodor jobber på begravelsebyrå og Margareth er sykepleier. Jenny vokser opp og det viser seg raskt at hun ikke er som andre barn. Hun blir sendt fra den ene barnehagen etter den andre fordi hun biter. Sånn skikkelig biter og henger fast, og slutter ikke med det selv om hun blir både fire og fem. Hun smiler ikke heller og har et stirrende blikk som skremmer de voksne.

Theodor kan se lite vondt i datteren. Selv ikke da han oppdager at Jenny har tatt livet av naboen, og at hun har et helt skap med døde dyr. Theodor plasserer naboen i en av kistene på jobb som venter på kremasjon og blir på den måten kvitt det belastende liket. Og slik skal det fortsette. Jenny dreper og Theodor vasker og skjuler lik.

Det mest interessante i dette samarbeidet er Theodors indre monolog som forsvarer datteren, og som prøver å rettferdiggjøre det hele. Margareth er fraværende og ikke klar over at Jenny dreper, før en dag da Jenny går løs på henne. Etter det er det bare Theodor og Jenny igjen.

Boken er skrekklitteratur, eller en grøsser som denne sjangeren av og til blir kaldt. Mordene er beskrevet i rike detaljer, og tar en stor del av boken. Så er det opprydding og det å skjule at det var mord. Som også inneholder noen ekle detaljer. Det samme gjør Jennys forhold til likene.

Samtidig er dette en skikkelig underholdende bok. Den er morsom oppi det hele. Det vil si at det går i galgehumor, for en ler til tiden av det groteske. Ideen med å skjule lik på et begravelsebyrå er briljant. Det er ingen som tror at det finnes flere kroppsdeler i kisten enn det som skal være der. Utenom politimannen Tommy. Etter at Jenny dreper partneren hans blir han mistenksom og begynner å overvåke Theodor. Han mister både konen og blir alkoholiker, mens han sitter dag ut og dag inn i bilen og ser på huset til Theodor. Godt er det at han overvåker feil person, og at Theodor klarer å unnvike mistanken.
Helt til en dag …

Galgedans er en spennende og godt skrevet bok som vil gi god underholdning, og uhygge, i påskeferien. Men den anbefales ikke sarte sjeler! Den er en skikkelig god grøsser med mange flotte og humoristiske parti som mest av alt miner meg på eldre bøker av Stephen King.(Bakerst i boken står det at det vil komme to bøker til fra Viktoriahavn og jeg ser frem til ha det vil bli).

Krim lest i 2020 #4

12 torsdag mar 2020

Posted by astridterese in Bøker, Krim

≈ 4 Comments

Tags

Christoffer Carlsson, Dagny Stokka, djevelens yngel, dykket, Espen Skjerven, Frits de Bourg, Håkon Haakonsen, holmestrand, jærtegn, journalist-krim, kidnapping, kodal, krim, krim lest i 2020, mord, Myriam Bjerkli, Myriam H. Bjerkli, Nicolay Wolff, politi-krim, Sandefjord, slakt, stavanger, sverige, Tom Grayson

Tre av bøkene i dette innlegget har jeg fått som leseeksemplar. Men det jeg skriver om dem er bare mine egne tanker. Jærtegn har jeg fått fra Gyldendal, Djevelens yngel av Capitana og Dykket av Vigmostad Bjørke. Den siste, Slakt, har jeg lånt på biblioteket. Disse krim-innleggene er ment å handle om det jeg har lest i år. Men det er en bok jeg leste i fjor jeg ikke har skrevet om, og som jeg synes fortjener å bli nevnt. Det er:

Slakt av Espen Skjerven

Slakt Slakt er lokal krim for meg, jeg bor bare ett par mil lenger sør (for Stavanger), som er hvor politibetjentene Tom Grayston og Dagny Stokka har sin jobb. Forfatteren Espen Skjerven er dommer i Jæren tingrett med bakgrunn som advokat både i Økokrim og Kripos. Så han har bered erfaring fra miljøet han skriver om. Han bor på Sandnes, og er den første krimforfatteren som skriver om dette området. (Så vidt jeg vet). Slakt er forfatterens debut. Hovedpersonen i boken er Tom Grayson, og han har bakgrunn fra Forsvarets spesialstyrker og Beredskapstroppen. Så det er en karakter som har vært i tøffe situasjoner før.

Slakt handler først om en rettsak der en mann er siktet for et ganske så grotesk dobbeldrap. Han blir dømt, men Tom Grayson er ikke enig i hvordan denne saken ble etterforsket, og starter derfor å snuse rundt drapene. Han finner snart en gruppe som driver med prostitusjon. Det er ille nok i seg selv, men etterhvert blir det klart at de prostituerer barn, de er pedofile og overgripere. Det er mange tøffe avsnitt å lese rundt dette, men samtidig skriver Skjerven på en stram og virkelighetsnær måte som gjør at en holder ut. Det er likevel ganske vanlig med politi som ikke vil høre på sjefer, eller her retten, og som mener de selv vet best. Det er nesten så vi venter at det er slik det skal være i en kriminalroman, men jeg er litt lei det.

Tom Grayson har en søster som sitter i rullestol og en mor som gir ham skylden for dette (bilulykke). Han har også to barn i Oslo som han ser alt for lite til. Det er vel mest vanlig at hovedpersonene i en kriminalroman har et konfliktfylt forhold til familien, og ofte evig dårlig samvittighet overfor barna. Slik også med Grayson. I tillegg – og selvfølgelig, skulle jeg nesten sagt, blir disse familiemedlemmene involvert i etterforskningen. Eller rettere sagt involvert av kjeltringene. Dette gjør slutten svært fartsfylt og spennende og ikke minst overraskende, og alt i alt tenker jeg at dette er en god krim jeg kan anbefale.

Jærtegn av Christoffer Carlsson

Jærtegn Dette ble etterhvert en ganske bra krim, men den var ikke det fra begynnelsen. Jeg tenker det er greit å vite hvis du skal lese den. Den blir bedre.

Forlaget har gitt Jærtegn beskrivelsen; en roman om en forbrytelse. Og det er det den er. I 1994 blir en kvinne drept og huset satt fyr på. Ikke lenge etter blir kjæresten hennes arrestert og dømt for mordet. Han heter Edvard og er onkel til en gutt på åtte som heter Isak. De to har et veldig nært forhold og Isak tilbringer hver søndag sammen med onkelen sin. Når Edvard da blir dømt for mord faller tilværelsen sammen rundt Isak og han vokser opp med bildet av en morder, uten å kunne forstå hva som skjedde. Vi blir kjent med miljøet rundt Isak og med politimannen Vidar. Han har ikke noen ledende stilling i etterforskningen, men er den som snakker med Isak.

Det er i denne delen jeg sliter litt. Vidar og Isak har alternerende kapittel og i hodet mitt har kapitlene med Isak i jeg-form barnestemme. Det er vanskelig å skifte mellom den stemmen og voksenstemmen til Vidar. På tross av alt det groteske får jeg litt barnebokfølelse.

Vi møter så Vidar og Isak igjen ni år senere 2004. Det går ikke så bra med Isak. Han ble mobbet og uglesett. Ikke fordi han er den han er, men fordi onkelen har myrdet noen. En svært urettferdig måte å behandle et barn. Vidar stiller spørsmål ved etterforskningen sånn for seg selv. Men finner ingen gode svar. Så her handler boken om Isak som tror han har det i seg å myrde fordi onkelen kunne det, og fordi bygdedyret så absolutt mener han ikke er like verdifull som andre. Han havner i en del slåsskamper og får noen smådommer.

Den siste delen av boken har handling fra 2017, tolv år senere. Vidar har sluttet som politibetjent og Isak har fått kjæreste og venter barn. En dag forsvinner Isak, og de fleste tenker han har stukket av. Men Vidar klarer ikke helt slippe taket. Jeg likte godt de to siste delene av boken. Den er som en kriminalroman, men også som en fortelling om menneskeskjebner. Så den har en dybde det ikke er vanlig å finne i denne typen bøker. Derfor anbefales den.

Djevelens yngel av Myriam H. Bjerkli

Djevelens yngel er tredje bok i Kodal-trilogien. De to første er Lille Linerle og Stella Polaris. Både Mari, som forsvant i den første boken og Stella som hadde hovedrolle i bok to er med i denne boken. Sammen med viktige karakterer i familien og omgangskretsen. Det samme er politibetjentene Håkon Haakonsen og Anders Gullbrandsen.

I Stella Polaris kidnapper Mari lillebroren sin Eivind. I denne boken fyker de bortover veien fra Sandefjord til Kodal da Mari kolliderer med en gutt på sykkel og kjører av veien. De forsvinner over autovernet og langt ned en skråning, hvor de ikke er synlige fra veien. Eivind blir etterlyst og en stor etterforskning blir satt i gang. En eldre gutt som heter Tobias blir også borte, og bare vi vet at Mari har kjørt på ham. Rett bak Mari kommer det en bil med en kvinne som har drukket litt og som snakker i telefonen. Hun kjører også over Tobias og tror det er hun som har drept ham. Derfor putter hun ham i bagasjerommet og gjemmer sykkelen i veikanten. Rett etterpå kommer Stella (fra bok 2) med sin sønn. De ser sykkelen, sønnen vil gjerne ha den og hun tar den med. Da er alle karakterene involvert i samme hendelse.

Djevelens yngel plukker absolutt opp alle trådene fra de to første bøkene og lar ikke noe bli igjen. På den måten er den en fin og selvforklarende kriminalroman. Men jeg synes Lille Linerle, og Stella Polaris var bedre. Bjerkli hadde en nerve da hun skrev om overgrep i ulike former, som mangler i denne oppsummeringen. Nå må du ikke tro boken er dårlig, for det er den absolutt ikke. Men den er ikke helt så god som sine forgjengere. Det er også en bok som er helt avhengig av at du leser de to første hvis du skal forstå alle henvisningene til det som har skjedd før, og hvorfor det også blir begått et mord mot slutten av boken.

Denne anbefales som tredje bok i en trilogi. Fordi den rydder så nydelig opp i alt. Jeg elsker det. Det er så ofte at det ikke skjer, eller at forfatteren glemmer noe han eller hun burde tatt med. Dette er en ryddig og spennende kriminalroman, og anbefales.

Dykket av Frits de Bourg

Dykket I omtalen fra forlaget står det at Frits de Bourg er norsk krims best bevarte hemmelighet. Og det var han for meg. Dykket er femte bok om journalisten Nicolay Wolff. Men jeg hadde ikke hørt om forfatteren før nå. Dykket var så bra at jeg har bestilt de fire første bøkene på biblioteket. (Det er det imidlertid ikke så uvanlig at jeg gjør). Så jeg anbefaler at flere leser denne boken.

Nicolay Wolff har tydeligvis slitt med morfin-avhengighet og alkoholisme, men er fri begge deler da han kommer til Holmestrand. (Han er fra Drammen). Jenny Borgelin har ringt og bedt om hjelp. Broren hennes ligger igjen i Oslofjorden, i et vrak fra krigen som er fylt med ammunisjon. Han og faren drev et dykkerfirma og nå da de begge er døde har Jenny overtatt. Kommunen vil ikke hjelpe til å hente opp liket av broren fra vraket, fordi det er for farlig å dykke der på grunn av ammunisjonen. Jenny får Nicolay, etter litt press, til å være med på å hente ut broren. Men rundt dem skjer der merkelige ting.

Enkelte i Holmestrand får bibelsitater i posten. Det samme får Nicolay. Det viser seg at vraket i fjorden er fullt av morfin, som frister Nicolay over evne og han faller tilbake til morfinmisbruk. To jenter er døde, og det foregår noe blant de rikeste og mektigste i kommunen. Nicolay har egentlig nok med seg selv, men han blir for nysgjerrig og setter igang med å prøve å finne ut hvorfor jentene er døde. Hvem har noe med morfinen å gjøre, og hvilke av de rike og mektige er involvert i dette. Nicolay er ikke mørkredd og stiller tøffe spørsmål, men blir derfor også presset tilbake. Til sammen er dette en spennende, og ganske tynn bok, som anbefales.

kriminalitet

Hvit tiger av Aravind Adiga

07 tirsdag jan 2020

Posted by astridterese in 1001 bøker

≈ 4 Comments

Tags

1001 bøker, Aravind Adiga, gründer, hvit tiger, India, kaste, lesesirkel 1001 bøker, mord, outsourcing

Hvit tiger er en roman om gründeren Balram Halwai, også kalt den hvite tigeren, skrevet av den indiske forfatteren og journalisten Aravind Adiga. Den er forfatterens debutroman og fikk Bookerprisen i 2008. Boken er en av bøkene på listen over 1001 bøker du bør lese før du dør. Og mitt valg for januar som lesesirkelbok i Elidas 1001 lesesirkel.

Balram Halwai begynner livet som Munna, hindi for gutt. Familien hadde ikke gitt han noe eget navn. Faren er rickshaw-trekker og moren dør tidlig. Han vokser opp i landsbyen Laxmangarh (i nord) blant tanter og onkler, søskenbarn og egne søsken og det er bestemor som bestemmer i familien. Han kommer fra den delen av India han kaller Mørket. Den fattige delen, der folk ikke har skolegang og hvor de treller for en minstelønn for å holde liv i storfamilien. Faren får Munna inn på barneskolen, og han får der navnet Balram. Han lærer nok til å kunne lese og skrive, og så må han tilbake til å jobbe på et tehus med å knuse kull. Det skjer endel ting i livet hans, både tilfeldig og fordi han gjør dem mulig, som gjør at han ender opp som en velstående mann. Men det er en lang historie mellom der.

Rammen om boken er at India venter besøk av Kinas statsminister, Wen Jiabao. Balram forventer at Indias statsminister kun vil vise han glansbildene og ikke hvordan India egentlig er. De sier på radioen at:

Mr Jiabao ønsker å møte noen indiske gründere og høre historien om deres suksess fra deres egen munn.

Og er det noe Balram ser på seg selv som, så er det gründer. Så i løpet av syv netter skriver han lange brev til Mr Jiabao for å fortelle om det virkelige India. Samtidig forteller han sin egen livshistorie. Balram skriver om natten og må alltid være ferdig til klokken 3. Han skriver at han da må ta seg av sitt outsourcing-selskap. Men det er også alt vi får vite om den siden av saken før slutten av boken.

I det første brevet skriver han:

Sir, det er visst slik at dere kinesere ligger foran oss på alle måter, bortsett fra at dere ikke har gründere. Og til tross for at vår nasjon ikke har drikkevann, elektrisitet, kloakk, offentlig transport, sans for hygiene, disiplin, høflighet eller punktlighet, har den faktisk gründere. Tusener på tusener av dem. Spesielt innenfor teknologi. Og disse gründerne – vi gründerne – har etablert alle disse outsourcing-selskapene som praktisk talt driver Amerika for tiden.

Balram begynner fortellingen med en ettersøkt plakat av ham selv som henger på stolper, vegger og politikontor. Den etterlyser Balram Halwai for en dusør på en million rupi. Plakaten forteller ikke hva han er ettersøkt for, men fortsetter med at han er i besittelse av en veske med en stor pengesum. Men bildet er så dårlig at det kan forestille enhver indiske mann, så Balram er ikke redd for å bli tatt. Ikke minst fordi han har flyttet fra Mørket og til byen Bangalore. (i sør). Han forteller ikke noe om hvorfor han er etterlyst, men fortsetter sin egen historie. Et av vendepunktene hans er da han klarte å få jobb som 2. sjåfør for en rik mann i landsbyen. En jordeier. Sønnen til denne rike mannen hadde giftet seg i Amerika uten foreldrenes samtykke. Og etter at han har tatt sin nye kone med til India trenger familien enda en sjåfør. Sønnen heter Mr. Astok og kona hans kalles Pinky Madam. (Hun er hvit).

Etterhvert flytter Mr Astok og Pinky Madam til Dehli og det er Balram som er ansvarlig for kjøringen av dem, for å holde bilen ren og fin og for å utføre alle de andre små og store tingene en forventer av en indisk tjener. Balram forteller at indiske familier ikke har tjenere som er ansatt til å gjøre bestemte ting, det er tjenerens lodd å hjelpe sjefen sin med alt han vil ha hjelp til. Når det gjelder Mr Astok inkluderer det å kjøre fra minibank til minibank for å samle sammen pengene som trengs for å bestikke de rette politikerne, før en drar til en viktig mann og gir ham pengene. Balram blir meget fristet av den røde vesken til Mr Astok, for han skjønner at det er, for han, uhorvelig med penger der.

Han føler seg undervurdert, mobbet og sett ned på av andre sjåfører fordi det er så mye han ikke vet om storbyen. Men kanskje verst er hvordan han blir behandlet av sjefene (Mr. Astok med far og brødre). De etterlater han i bilen i time etter time, de kjefter på han for alt de kan komme på å kjefte for. Men Mr Astok er bedre enn resten av familien. Balram har stor respekt for han. Frem til Pinky Madam kjører på og dreper et barn etter at hun har drukket og familien krever at Balram skal skrive under på en erklæring som sier at det var han som gjorde det. Da er det ikke mye respekt igjen i Balram.

Denne romanen oppleves humoristisk, samtidig som den forteller om en dyp fattigdom og et svært skille mellom fattig og rik. Balram går litt rundt i Dehli og ser blant annet slummen, der menn som bygger noen av alle de skyskraperne som stadig blir bygget bor. Under presenninger og med åpen kloakk. Han ser alle tiggerne, de syke og barna som ikke har en fremtid. Han kjenner på presset fra familien om å forsørge dem, og vrir og vender seg unna ekteskap som blir bestemt av bestemor. Det er likevel noe i tonen, noe ironisk og lett som gjør at boken ikke blir tragisk eller for trist. Aravinda skriver om Balram så man kan se han for oss. Han er en stolt mann, men også uhøytidelig. Forfatteren skriver om India, men med en snert. Som her når han forteller om da engelskmennene forlot India:

Dette landet, i sin storhetstid, da det var den rikeste nasjonen på jorden, var som en dyrehage. En ren, velholdt, ordentlig dyrehage. Alle hadde sin plass, alle var lykkelige. Gullsmeder her. Gjetere her. Jordeiere der. Mannen som het en Halawai lagde søtsaker. Mannen som het en gjeter gjette dyr. Pariane vasket avføring. Jordeiere var vennlige mot sine livegne. Kvinner dekket hodet med slør og vendte blikket mot jorden når de snakket med fremmede menn.
Og så, den 15. august 1947 – den dagen britene dro – var burene blitt stående åpne, takket være alle politikerne i Dehli, og dyrene angrep og rev hverandre i stykker, og jungelens lov erstattet dyrehagens lov …

Jeg følte at jeg lærte mye om India, som jeg ikke kunne fra før. Hvit tiger er, så vidt jeg husker, den første romanen jeg har lest som forteller om de laveste kastene i India. Og å ha synsvinkel fra det å være tjener og alt muligmann for de rike. Romanen er virkelig god. Den er lett å lese og spennende, en blir virkelig interessert i Balram og spent på hva det er han vil fortelle som han bare hinter til i begynnelsen. Hvit tiger gir en virkelig god leseopplevelse.

Øyevitnet og Skyggespillet av Anna Bågstam

01 onsdag jan 2020

Posted by astridterese in Bøker, Krim

≈ 6 Comments

Tags

Anna Bågstam, familie, kidnapping, krim, krim lest i 2020, kriminalroman, kriminalromaner, Lerviken, mord, mordene i lerviken, øyevitnet, politi-krim, skyggespillet, sverige, terror

Øyevitnet og Skyggespillet er de to første kriminalromanene i den nye serien “Mordene i Lerviken” av svenske Anna Bågstam. Jeg har fått dem som leseeksemplar fra Panta forlag, men det jeg skriver om dem er min personlige leseopplevelse. Øyevitnet ble utgitt i 2018 og Skyggespillet blir utgitt i år.

Harriet Vestberg er ansatt i en administrativ stilling innen det svenske politiet. Jeg vet ikke om vi har den typen stillinger i Norge. Det er både deler av en etterforskning hun kan være med på, og ikke. Hun jobber med grov kriminalitet, er med på forhør og å etterforske mord. Men hun kan ikke jage kjeltringer eller være med på det som kalles operative oppdrag i boken. Harriet er likevel en person som ikke viker unna utfordringer, så hun drar til der mordet er begått, snakker med folk og gjør det hun kan for å finne ut av hvem som er morderen. Selvfølgelig, ville jeg nesten si. Det er klart hovedpersonen i en kriminalroman er proaktiv og gjør ting sjefen kanskje ikke helt er enig i.

Arbeidsplassen hennes er en politistasjon i Lerviken, ved Ôresund. Der bor faren hennes og han har blitt litt glemsom og rørete. Så hun har flyttet for å ta seg av ham, samtidig som det å jobbe med grov kriminalitet var noe hun hadde lyst til. Når det er sagt, så lengter hun av og til tilbake til Stockholm og arbeidet med unge lovbrytere. Spesielt fordi hun ikke helt får det til med alle hun jobber med. Hun føler seg holdt utenfor og at noen av kollegene hennes ikke helt ser på henne som en politi – mer som en kontoransatt. Sjefen er også utfordrende, men det forholdet kommer seg etterhvert.

Disse to bøkene inneholder begge en virkelig spennende historie. Jeg kan ikke skrive så detaljert om det, siden detaljer i en krim ofte er ting en ønsker å finne ut av selv. Og delvis fordi du gjerne ikke vil vite så mye om bok to, før du har lest bok en. Så jeg skal først og fremst begrense meg til opplysninger som står bak på bøkene og som ikke ødelegger for historien. En viktig del av bøkene er at i slutten så får du en skikkelig cliffhanger. Historien i neste bok starter i slutten på den forrige, og fordi det gjør det i bok to, Skyggespillet, og, så gleder jeg meg allerede til bok tre. “Dessverre for meg” kommer Skyggespillet ut i 2020, så jeg må vente en stund før jeg får lest bok tre. Men det er også et godt tegn at jeg allerede gleder meg til Bågstam skriver neste bok! (Det som står i slutten om noe som er en stor del av historien i neste bok blir gjentatt i boken det gjelder, så du trenger ikke huske det).

I Øyevitnet har Harriet nettopp flyttet, så noe handler om hvordan hun finner seg til rette og om problemene med faren hennes. Også frustrasjoner over at broren ikke stiller opp slik hun synes han bør og forholdet til venninnen Lisa får plass. Bågstam bygger en verden rundt Harriet og det er en fin del av bøkene. En kvinne blir funnet brutalt dept allerede dagen etter Harriet flytter. Mordet er full av spesielle detaljer og Harriet, som har vært på besøk i Lerviken hos faren sin, i hele oppveksten, kjenner kvinnen det gjelder, og mannen hennes. Hun opplever at noen snakker med henne fordi de vet hvem hun er, men også at noen har mørke hemmeligheter hun ikke ante noe om. Det er ikke alt i Lerviken som er så idyllisk som det hun trodde det var.

I neste bok, Skyggespillet blir en kvinne kidnappet, og i etterforskningen finner en opplysninger som kan sammen med et mulig terror-nettverk. Det skal holdes et stort møte som samler politikere fra hele EU, og dette er ikke noe Harriet kan være med på. Så hun kan derfor etterforske i skyggene og finner selvfølgelig ut ting kollegene hennes ikke finner. En blir litt irritert på Harriets vegne når de andre ikke aksepterer henne. Så derfor heier en ekstra på henne når hun gjør viktige oppdagelser. Akkurat slik det skal være i en god kriminalroman.

Jeg synes Øyevitnet og Skyggespillet er godt skrevet. De er både spennende og underholdende. Selv om mordene kan være grove er bøkene hyggelige og passer derfor godt også til de som ikke synes noe om blodige detaljer. Etterforskningen er intelligent, det er min favoritt, fremfor rent polititeknisk. Jeg liker å ha en dyktig etterforsker i hovedrollen, gjerne en som må gå mot strømmen og kjempe for sin plass. Lerviken blir levende for oss fordi Harriet kjenner folk der og kan introdusere dem for oss. Hun opplever etterhvert også kjærligheten, og selv om den kanskje ikke er bare enkel, så er den med på å gjøre Harriet til en tredimensjonal karakter og historiene i bøkene bedre. Øyevitnet og Skyggespillet anbefales!

God krim lest i 2019 #1

04 tirsdag jun 2019

Posted by astridterese in Krim

≈ 5 Comments

Tags

alle disse vakre løgnene, Belinda Bauer, bristepunktet, det som aldri dør, familie, flyktninger, hellas, hvit engel svart natt, Jan Mehlum, jeg er nummer 13, krim lest i 2019, Lesvos, mord, Nederland, Nord Irland, Øistein Borge, Peter Swanson, seriemorder, USA

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen.

Hvit engel, svart natt av Jan Mehlum

Dette er den mest politiske boken jeg har lest av denne forfatteren. Hovedpersonen Svend Foyn kjører på et lite barn som ingen vet hvem er. Foreldrene blir etterlyst, men det eneste de finner ut er at barnet sannsynligvis ikke er norsk av fødsel. Barnet snakker ikke og politiet er usikker på om det kommer av et traume før ulykken eller selve ulykken. Foyn involverer seg på sin sedvanlige måte i denne saken. Både fordi han har dårlig samvittighet, selv om ulykken ikke var hans feil, og fordi han som vanlig ikke klarer holde seg unna en komplisert situasjon eller sak.

Foyn finner en gruppe mennesker som smugler flyktninger inn i landet og holder dem skjult. Og følger dette sporet til det ender på øya Lesvos i Hellas. Der besøker han flyktningleire og snakker endel med menneskene som kommer for å jobbe der som frivillige. Hele saken er utrolig komplisert og det er flere spor som henger så fast i andre spor at det nesten er vanskelig å følge med. En av personene som hjelper til med å skjule flyktninger er drept så Foyn prøver også å finne ut av den saken. Men boken er likevel meget god – det vi si selv om den er komplisert. Mehlum lykkes i å ta et sterkt standpunkt i forhold til flyktningsaken og vi får høre mye om hvordan flyktningene har det både på Lesvos ogg i Norge. Jeg likte det og det var selvfølgelig en grunn til at jeg likte boken.

Det som aldri dør og Jeg er nummer 13 av Øistein Borge

Jeg skriver om Det som aldri dør og Jeg er nummer 13 sammen fordi de har samme forfatter og hovedperson selv om sakene i hver bok blir avsluttet i slutten av boken. Bøkene er nummer to og tre av bøkene om politimannen Bogart Bull. Denne hovedpersonen har vært borte fra politiet en periode etter at kona og datteren hans ble drept av en han tidligere hadde satt i fengsel. Da han kommer tilbake blir han gjort til en politimann som skal reise ut av landet når det skjer ting med norske statsborgere. I den første boken vat han i Frankrike. I disse bøkene er han først i Nord Irland og så i Nederland.

I Det som aldri dør er Bogart i Nord Irland for å besøke morfaren. Mens han er der bir et norsk ektepar drept og Bogart blir satt i forbindelse med politiet. Han er med på etterforskningen, litt på siden av det politiet driver med. Historien tar oss til konflikten mellom protestanter og katolikker og vi får vite mye om Nord Irlands voldelige historie. I Jeg er nummer 13 drar Bogart til Amsterdam der en norsk utvekslingsstudent blir funnet drept i en park. Samtidig møter vi en mann som er født i Praha der han mister foreldrene tidlig. Og der han utvikler seg til seriemorder.

Begge disse bøkene er bra og fornøyelige. Det er et interessant grep å plassere hovedpersonen i et nytt land i hver bok. Det gjør det mulig å fortelle mye om tidligere historie eller samtidshendelser uten at det blir gjentakelser. Jeg anbefaler å lese bøkene i rekkefølge siden historien om Bogart Bull er en viktig detalj.

Alle disse vakre løgnene – Peter Swanson

Denne boken er egentlig en thriller og ikke en krim. Forskjellen på de to er at en i en krim følger en etterforskning. Harry går på college, men rett etter han har tatt sin siste eksamen får han telefon om at faren hans har vørt utsatt for en ulykke. Stemoren hans Alice hjelper han med alle detaljene i det som må gjøres etter et dødsfall. Men samtidig legger hun an på han og det forvirrer han (denne detaljen kunne jeg vært foruten. At han blir fristet mer enn hva hun gjør). Vi får også høre historien til en kvinne. Hvordan hun vokser opp og dreper moren sin for å kunne være i et forhold til stefaren. Harry møter en annen kvinne han også blir betatt av og som viser seg har vært farens elskerinne. Så det er dukket for mange forviklinger.

Dette er en spennende thriller. Spesielt bakgrunnshistorien gir en grøss nedover ryggen i forventning om hva den kan utgjøre for Harry. Historien er rimelig enkel selv om det er mange forviklinger. En skjønner etterhvert at noen av de litterære grepene er nettopp det og forstår hvem som må stå bak mordet, som etterhvert blir mordene. Tror man. Slutten er likevel meget overraskende.

Bristepunktet – Belinda Bauer

Belinda Bauer skriver god krim og dette er ikke noe unntak. Bristepunktet ble til og med nominert til Booker-prisen i 2018. En mor med sine tre barn i bilen får motorstopp. Hun går avgårde for å finne hjelp og etterlater ansvaret for de to minste barna til elleveåringen Jack. Men moren kommer ikke tilbake og blir senere funnet drept i veikanten.

Far til barna begynner å drikke og etter en periode forlater han de alene. Jack er redd barnevernet skal splitte dem, så han fortsetter å ta seg av de to yngste. Det har gått tre år senere og barna holder fortsatt sammen. Jack finansierer tilværelsen som tyv. Han bryter seg inn i hus og henter ut ting han selger videre til en søt heler. Men han overnatter også i husene, i et fortvilet forsøk på å late som han har et normalt liv. Politiet leter etter denne tyven, og selv om de er ikke det mest kompetente politiet jeg har møtt i en krim så klarer de få tak i Jack. Men før det dukker kniven som drepte moren opp på mystisk vis og det er helt klart noe mer som foregår.

Bristepunktet er meget bra, slik all krim av Belinda Bauer er. Den er full av humoristiske detaljer som gir et litte pustehull fra det skumle og spennende. Ikke minst er de to hovedpolitimennene karikaturer som kan gi leseren en god latter.

Her er det mye å lese, både av krim og thriller. Bøkene jeg har tatt med har jeg fått av forlagene, men jeg skriver ærlig og uten bindinger på innhold. Hvit engel, svart natt har jeg fått av Gyldendal, Det som aldri dør og Jeg er nummer 13 av Font og Alle disse vakre løgnene og Bristepunktet av Cappelen Damm.

Krim som får det til å gå kaldt nedover ryggen din i sommervarmen #2

08 lørdag jul 2017

Posted by astridterese in Krim

≈ 8 Comments

Tags

alzheimer, Anders de la Motte, bro bro brille, David Sarac, det blå barnet, DNA, drap, Eirik Husby Sæther, elle melle, flyktninger, Hans Olav Lahlum, heksedoktoren, Helen Grace, historie, horekunder, journalist-krim, judaskysset, Julia Gabrielsson, K2, kidnapping, Kolbjørn Kristiansen, krim lest i 2017, langrenn, lobotomisten, M J Arlidge, memorandom, Mikael Wulf, mord, naboparet, Octavia E. Butler, oslo, oslo p, Peter Katz, politikk, politikrim, psykologisk thriller, Richard Flynn, romania, Shari Lapena, speilenes bok, sporvekslingsmordet, thriller, ultimatum, whodunnit

Jeg leser mye krim, og ofte krim som også passer under kategorien thriller. Så jeg tenkte det ville være greit å samle sammen noen av de jeg har lest og gi deg en liten presentasjon.

Bro, bro brille av M. J. Arlidge

Bro, bro brille er den andre boken om politietterforsker Helen Grace fra Southampton i England. Jeg har de 2 neste bøkene og, men har ikke kommet så langt som å få lest dem. Det er ikke på grunn av at de ikke er gode nok, men bare at jeg har så mange bøker jeg har lyst til å lese.

Helen Grace må etterforske en sak der horekunder finnes brutalt drept i et horestrøk. Drapene skjer i den mørkeste og fattigste delen av byen, men mennene er “vanlige” menn med gode liv og familie. Det er klart at det er noen som angriper det at de svikter denne familien. Men ligger det mer bak?

Helen Grace blir satt på sidelinjen fordi hun involverer seg for personlig, men det hindrer henne ikke i å fortsette etterforskningen. Hun er en røff kvinne som forventer mye av kollegene og seg selv, men hun har også en røff politisjef over seg som ikke stiller mindre krav Og slik det er i alle krimbøker med en suspendert politietterforsker så er det hun som til slutt finner seriemorderen. Jakten på denne morderen er spennende og fartsfylt. Noen ganger møter de blindveier, men sakte men sikkert sirkler de seg inn på riktig person. Jeg anbefaler både den første boken om Helen Grace; Elle Melle, og jeg vil fortsette å lese denne serien.

Speilenes bok av E.O. Chirovici

Speilenes bok kom ut dette året og er skrevet av rumenske E.O. Chirovici. Den er Chirovicis først bok på engelsk og et allerede solgt til 18 land. Agenten Peter Katz får tilsendt deler av et manus fra en forfatter som kaller seg Richard Flynn. Manuset har tittelen Speilenes bok og handler om Flynns tid ved Princeton universitetet på åttitallet. Den handler om Flynns store forelskelse og om hans arbeid hos den berømte professoren Joseph Wieder. Jenta han er forelsket i er Wieders protege og han blir tatt inn i varmen på grunn av henne. Jobben hans blir å alfabetisere bøkene til Wieder og han får en nøkkel så han kan komme og gå som han vil.

Etter en stund blir Wieder drept og mistanken faller på Flynn. Men politiet, og detektiv Roy Freeman, klarer ikke bevise noe. Nå tror Katz at Flynn vil bruke boken til å tilstå det han har gjort. Katz drar til Flynn for å få resten av manuset, men da han kommer frem er Flynn død. Katz leier seg en gravejournalist for å finne sannheten om mordet og sammen med politimannen Roy Freeman, som nå har fått alzheimer prøver de å løse det 20 år gamle mordet.

Dette er en “whodunnit”, selv om det bare er i den siste delen av boken de leter etter morderen. Den første delen er nødvendig for å lage historien og for å få deg til å prøve å finne morderen selv. Skikkelig smart gjort og bygget opp. Jeg håper vi får flere bøker fra Chirovici.

Det blå barnet av Eirik Husby Sæther

Det blå barnet er den fjerne kriminalromanen til politietterforsker Eirik Husby Sæther. Han jobber på kriminalvakta i Oslo og ser baksiden av byen hver dag. De to første bøkene hans, Lobotomisten og Heksedoktoren fulgte en ung og hjernevasket gutt gjennom Nordmarka til Sør-Amerika. Mens Judaskysset, og denne siste boken har handling fra Oslo og kriminalvakta.

Hovedpersonen er Mikael Wulf, og han tilkalles ved brå død, likfunn og voldtekter. I Judaskysset ble vi også kjent med hans narkomane fosterbror William som kom litt for nærme et mord. Men i Det blå barnet har William blitt bedre. Nå er det moren sin Mikael må ta seg av. Hun har fått alzheimer og han må flytte moren sin til lukket avdeling på aldersheimen. Han besøker moren mens hun sover og ser blod på puten hennes som må være fra den som hadde rommet før henne. Det gjør ham nysgjerrig og han begynner å gå aldershjemmet nærmere i sømmene. Samtidig er moren veldig opptatt av det blå barnet og han forstår det er noe i fortiden han må finne ut av.

Samtidig forteller denne boken om fortiden i Mikals familie. Om livet på spinneriet i Kristiania tidlig på 1900-tallet. Om voldtekt, barnefødsel og det blå barnet. Forfatteren sier selv at “poenget med boken er å vise arv og hvordan fortid påvirker fremtid, og at valg kan få ringvirkninger utover vår egen levetid“. Han fortsetter med “Jeg tror faktisk at DNA styrer ganske mye av hvem vi er, og det kommer jo fra foreldre. Personlighet og styrker og svakheter er også DNA … Men mennesker kan også selv gjøre forandringer i sitt eget DNA ved adferd, og gi noe bedre videre til sine barn.”

Jeg synes bøkene til Sæther blir bedre og bedre. De to første var grusomme og mer thrillere, mens Judaskysset viste det ekle og grusomme med livet til en narkoman i Oslo. Det blå barnet er original, det vil si med en historie jeg ikke har hørt før, samtidig som Sæther skriver godt og nært og medrivende.

Naboparet av Shari Lapena

Naboparet er en psykologisk debutthriller skrevet av den canadiske advokaten Shari Lapena. Den er noe så sjeldent som en thriller som er spennende helt fra først kapittel, i motsetning til mange thrillere som ikke blir skremmende/spennende før på slutten.

I Naboparet møter vi Anne og Marco som lar sin seks måneder gamle datter bli igjen hjemme i sengen mens de går til naboene og spiser middag. De ser til henne hver halvtime, men likevel er det noen som klarer å stjele henne. Politiet kommer og letingen er i gang, men de finner ingen svar. Annes meget rike foreldre er også der for å hjelpe dem og de utlyser en dusør. Politiet vender seg etterhvert til foreldrene og tror først det er den ene og så den andre som har drept henne. Også naboene de var til middag hos blir mistenkt.

Denne thrilleren er nådeløst spennende, det er en liten baby som er borte, et barn som ikke kan klare seg selv og igjen sitter en sønderknust mor og skal takle at hennes lille jente er borte. Du føler så med foreldrene at det river og sliter i deg. Politiet graver frem alt gammelt grums de kan og ekteparet lærer nye ting om hverandre og naboene, men det hjelper dem ikke å finne babyen. Dette er en meget god thriller, som ligner litt i stilen på Piken på toget. Anbefales.

Sporvekslingsmordet av Hans Olav Lahlum

Jeg har lest alle bøkene til Lahlum, og Sporvekslingsmordet er åttende boken om politietterforskeren Kolbjørn Kristiansen (K2) og hans unge og lynende intelligente venninne Patricia jeg leser. Hun har hjulpet K2 å løse alle mord vi har vært borti i de syv foregående bøkene, men denne gangen er det knute på tråden og K2 må gjøre mer av jobben selv. De to ble kjærester, men det er tydelig det ikke fungerer, og K2 har funnet seg en ung bibliotekar.

I Sporvekslingsmordet er det en ung skiløper som blir drept i sporet under en konkurranse. Det er misvisende spor på åstedet og politiet står ganske fast. Politiet prøver å grave i historien til det unge mordofferet. Men dess mer K2 finner ut om henne dess mer føler han det er ting ikke vet. Hun var et adoptivbarn, og det er vanskelig å finne ut hvor hun kommer fra. Lahlums historier handler alltid om 60- og 70-tallet og han fletter inn historiske hendelser fra den tiden. Men denne gangen må K2 også se på et uoppklart drap i Oslo i 1941 og en forsvinning i Østfold i 1956.

Lahlums bøker er ekte “whodunnit” med det psykologiske puslespillet arvet fra Agatha Christie. De er nydelige som kontrast til bøker med blod og gørr, som er en ganske vanlig del av norsk krim. Lahlum gir oss en pause fra de groteske bildene og en sjanse til å bruke hodet og løse den innviklede saken han presenterer.

Ultimatum av Anders de la Motte

Ultimatum er en krimthriller skrevet av den kjente svenske forfatteren Anders de la Motte. Han skriver sterke bøker hvor han avslører baksiden ved det svenske samfunnet og maktkampen blant både politikere og forretningsmenn. Ultimatum vant prisen for beste svenske krim i 2015.

Regjeringspartiet er på kurs og har en avslappende kveld med noen drinker da de finner en kvinne drept på utsiden. Politietterforsker Julia Gabrielssons får saken men noen har gjort alt de kan for at den unge kvinnen ikke skal kunne bli identifisert. Politimannen David Sarac som er i en ulykke og mister hukommelsen i MemoRandom (som er boken før denne). Han er innlagt på en klinikk med høy sikkerhet, men gjemmer sovetablettene sine og planlegger å rømme. Så får han et mystisk besøk av en person som kan gi han noe. Gabrielsson leter også etter Sarac, men blir så involvert i saken sin og det hun finner ut at det blir vanskelig å skille det som er rett og galt.

De la Motte skriver utrolig bra. Ultimatum er spennende og har et sterkt driv. Jeg vil likevel anbefale deg at begynner med MemoRandom. Det forklarer en del ting og gir deg en ny dybde i Ultimatum.

Jeg har fått Bro, bro brille av Vigmostad & Bjørke, Speilenes bok, Sporvekslingsmordet og Det blå barnet fra Cappelen Damm, Naboparet fra Gyldendal og Ultimatum fra Aschehoug. Ingen av forlagene har påvirket min mening om bøkene.

En samling av helt grei krim

05 lørdag mar 2016

Posted by astridterese in Krim

≈ 4 Comments

Tags

dødens elev, Emma Kavanach, flyulykke, fritt fall, Henriette Gyland, krim lest i 2016, mord, politikrim, romantic suspence, Saul Black, selfangst, seriemorder, til vestisen, Tor Even Svanes, twist in the tale, up close

Som vanlig henger jeg litt etter når det gjelder å skrive om all krimmen jeg leser. Siden jeg leser krim på sengen hver kveld (hvis ikke jeg er altfor trett) så leser jeg endel krimbøker i løpet av et år. I fjor leste jeg 52 stykker. Mange av dem er virkelig gode og fortjener egne innlegg, andre er midt på treet og kan ofte skrives om med færre ord. Siden en jeg ikke alltid har kapasitet til å gi hver bok et eget innlegg, så får noen av dem bli en del av et samleinnlegg. Jeg tar de for meg kronologisk og starter med:

Fritt fall av Emma Kavanach

Fritt fall handler om en flyulykke og et mord. Vi møter mennesker i en liten by. Noen av dem har kjente og kjære ombord i et fly og andre er relatert til mordet som er begått. Det er vinter med mye snø og steder der flyet datt ned er vanskelig tilgjengelig. Noen av familiene vi treffer på er desperate etter nyheter om de som var ombord, andre er desperate etter å få vite hvem som er morderen. Og i noen tilfeller er de involvert i begge deler.

Hovedpersonen er flyvertinne og overlever flystyrten. Hjemme har hun mann og barn som hun stadig trekker seg mer og mer unna. Den historien ble litt rar oppi alt det dramatiske. Vi treffer også en politisjef som akkurat har pensjonert seg. Det er datteren hans som har blitt drept.

Dette var helt enkel og grei krim. Ikke blant de beste jeg har lest, men ganske underholdende likevel. Det er ikke så ofte en leser om flyulykker i mordutredninger. Fritt fall har jeg fått av Cappelen Damm

Dødens elev av Saul Black

Jeg fikk Dødens elev samtidig med Fritt fall, men de er ganske så forskjellige. I denne boken er politiet på jakt etter en seriemorder. Samtidig som vi følger politiet, følger vi også seriemorderen, og en liten jente som har klart å rømme med brukket ben. Hun har funnet frem til en gammel mann som bor alene i en hytte i skogen.

En av hovedetterforskerne og vår hovedperson, Valerie Hart, er besatt av mordutredningen. Det er tydelig at hun kanskje ikke er helt stabil og må la en FBI agent få mer plass enn henne selv. Det er den typiske: utbrent politi får sparken, ny politi kommer inn og roter det til, utbrent politi løser saken på fritiden. Det trenger ikke være politi, men det er ofte det. Har du ikke lest bøker med det mønsteret før?

Det groteske i denne boken står seriemorderne (en psykopat og hans lærling) for. De mishandler ofrene grovt og det haster med å få stanset dem. Det fineste i boken er den lille jenta, som er livredd eneboeren, og den gamle mannen selv som heller ikke vil ha noe av at folk kommer i hytten hans. De utvikler, om ikke vennskap, så et nært forhold for å overleve. Dette er en grei krim å ty til når du ikke har annet liggende for øyeblikket. Dødens elev har jeg fått av Cappelen Damm.

Up Close av Henriette Gyland

Henriette Gyland er dansk, men bor i England og skriver på engelsk. Up Close er første bok i en serie som heter Twist in the tale. Dette er det som på engelsk kalles “romantic suspence”. Noe som betyr at du får servert en kriminal historie sammen med romantikk. Med andre ord vet du hva du går til.

Hovedpersonen i denne boken heter Lia. Hun er fra Norfolk i England, men bor i Boston sammen med forloveden sin. Da mormoren hennes dør drar hun til England for å ta seg av begravelse og arv. Det er der hun vokste opp, hos mormoren. Etter uoverensstemmelser mellom henne og moren da hun var en tenåring. Mens hun er i Norfolk møter hun igjen Aidan som hun gikk på skole med, og søt musikk oppstår.

Krim-biten er to-delt. Lia begynner å mistenke at mormoren ikke døde en naturlig død. Og det har gått av flere bomber rundt en militærforlegning i nærheten. Lia er opptatt av mormoren og Aidan av bombene. Men han fordi han forstår noe, og hun fordi hun ikke kan fatte det som skjer. Tilsammen kommer de nok over en løsning skal du se.

Til Vestisen av Tor Even Svanes

Jeg hadde tenkt å skrive om Til Vestisen også, fordi jeg syntes det var en god bok. Den har en uvant stil, med veldig korte sider og med kort og kontant språk. Samtidig som den er spennende. Men så skrev Solgunn om boken HER. Noe som ble plukket opp av VG HER. Og så hadde jeg ikke lyst til å skrive om den i det hele tatt. Til Vestisen har jeg fått av Cappelen Damm.

Lotus blues og Mios blues av Kristina Ohlsson

22 mandag feb 2016

Posted by astridterese in Krim

≈ 14 Comments

Tags

advokat-krim, kidnapping, krim, krim lest i 2016, kriminalroman, Kristina Ohlsson, lotus blues, Martin Brenner, mios blues, mord, sverige, texas

Jeg fant Mios blues liggende på nattbordet mitt i sist måned og begynte på den. Men allerede ett par sider inn forstod jeg at det var en bok som het Lotus blues som inneholdt den første delen av historien. Jeg kjøpte Lotus blues som e-bok slik at jeg kunne lese den først. Bøkene er skrevne av svenske Kristina Ohlsson. Jeg har en stund prøvd å få lest det hun har gitt ut, fordi jeg liker bøkene hennes så godt. Etter disse to tror jeg at jeg mangler en.

Lotus blues og Mios blues handler om det samme. Eller for å si det helt riktig så har bøkene samme hovedperson, men handler om en mor – Lotus, og en sønn – Mio. Hovedpersonen er advokat Martin Benner. Han er rik, mørkhudet (etter at hans mor hadde et forhold til en mann fra Texas), ganske så ufordragelig, har et stort sexbehov, har en venninne han ligger med (Lucy) og er adoptivfar til sin døde søsters lille datter (Belle). Jeg både liker ham og ikke liker ham. Han har et godt hjerte, men roter seg bort på veien.

Begge bøkene begynner med en transkribert samtale hvor Martin Brenner snakker med en journalist for å fortelle sin historie. Han legger stor vekt på at historien må forbli hemmelig. I løpet av bøkene blir nemlig Brenner utsatt for noe som ligner et komplott. Han blir mistenkt i mord og må skjule seg.

I Lotus blues kommer Bobby T. til kontoret og ber Brenner representere sin døde søster. Han sier hun ble anklaget for fem mord, men at hun var uskyldig. Søsteren het Sara Tell, men ble kalt Sara Texas i mediene fordi de to første mordene skjedde der mens hun var au pair. Han vil også at Brenner skal lete etter sønnen til Sara, Mio. Han forsvant samme dag som Sara tok livet sitt. Sara Texas sak var en “big deal” i mediene og Brenner kan ikke annet enn å bli interessert, selv om han i utgangspunktet ikke vil hjelpe. Dette viser seg å være en innviklet sak og Brenner reiser flere ganger til Texas i løpet av historien. Han føler han kommer nærmere en forklaring, men så blir Belle kidnappet og han selv utsatt for dette komplottet. Kidnapperen gir beskjed om at Brenner må finne Mio for å få Belle tilbake. Brenner forstår at Sara også ble utsatt for at noen andre begikk mordet og hun fikk skylden, akkurat som det skjer med ham. Og nå kan jeg ikke skrive mer for da har jeg fortalt for mye.

Dette er virkelig gode bøker. De er godt skrevet og har et høyt spenningsnivå med flere spenningskurver. Jeg leste Lotus blues i en fei for å kunne begynne på Mios blues, og så var den like spennende og det gikk like fort å lese den. Kristina Ohlsson er utdannet statsviter og har jobbet mye med terrortrusler i Europa. Hun har blant annet jobbet for Rikspolitistyrelsen i Stockholm. I hennes andre bøker skriver hun om politiet og jeg har alltid syntes at hun skriver så godt om politiarbeid. I disse bøkene handler det også litt om politiet, i den grad at Brenner prøver å finne ut hva de tror om ham. Og fordi det er ett par politimenn med i historien. Også her føles det som det hun skriver er ekte. Hun er friere i å skrive om hovedpersonen fordi han er advokat enn hun var i de andre bøkene når hun skrev om polititjenestemenn. Brenner kan begå store feil og reise fritt fordi han “bare” er advokat uten at han mister jobben for det.

Jeg anbefaler disse to bøkene. Du må lese dem i rette rekkefølge fordi de er som en historie delt på to bøker. De er så utrolig spennende, og har fine partier om Belle og om kjærlighet. Brenner er passe ufordragelig (han bikker over feil vei noen ganger) og passe smart og utspekulert. Slutten kommer som en stor overraskelse. Kanskje du er bedre enn meg til å følge spor i historien, men jeg ble virkelig tatt på sengen!

Lotus blues har jeg kjøpt og Mios blues har jeg fått av Gyldendal.

Krim, på tampen av 2015 – del 2

04 mandag jan 2016

Posted by astridterese in Krim

≈ 8 Comments

Tags

advokat-krim, Bjørn Bottolvs, brødrene vega, Brønnøysund, Chris Mooney, Darby McCormick, de savnede, de utvalgte, Eddi Stubb, englefjær, fiskeoppdrett, før snøen legger seg, Frode Eie Larsen, Humor, hvorfor spurte de ikke evensen, kidnapping, krim, krim lest i 2015, kriminalroman, Lars Lenth, larvik, lege-krim, Lene Lauritsen Kjølner, min søsters grav, mord, Olivia Henriksen, oslo, politikrim, privatdetektiv-krim, Robert Dugoni, S. J. Bolton, Sharon Bolton, shetland, Tjøme, Tracy Crosswhite, USA

Så mye krim har jeg lest og ikke skrevet om at det ikke nytter med bare ett innlegg. Jeg har ikke utholdenhet til så mye om gangen. Så det blir en del 2. I dag har jeg vært på gjenbruken og ryddet i bøkene, så egentlig er jeg litt sliten. Men det hadde vært så fint å bli ferdig med krimmen. (smilefjes) Bøkene jeg har valgt ut i dette innlegget er alle bøker jeg likte godt.

De savnede av Chris Mooney

De savnede er en bok jeg kom over helt tilfeldig da jeg var på rehabilitering tidligere i år. Den stod til utlån i biblioteket og baksideteksten var spennende. Der stod det også at dette er første bok i en serie om etterforsker Darby McCormick. Jeg likte boken så godt at jeg har tenkt å se etter flere i serien. (Jeg har ikke funnet noen, enda).

Darby er teknisk-etterforsker i en liten by i USA. Hun rykker ut til en kidnapping og finner en kvinne som gjemmer seg under verandaen i huset en tenåring er kidnappet fra. De viser seg at kvinnen har vært savnet i 5 år. I begynnelsen av boken hører vi om at Darby var vitne til at en av hennes venninner ble kidnappet, for 20 år siden. Og nå viser det seg at de leter etter mannen som også er ansvarlig for den kidnappingen. Det hele blir ganske emosjonelt for Darby, men hun står på og utfører en del etterforskning på egen hånd. Som det sømmer seg i amerikanske krimbøker.

Alt i alt er dette en veldig spennende historie. Den er godt skrevet (oversatt) med fin flyt i språket. Handlingen blir drevet frem av letingen etter tenåringen og Darbys egen heseblesende forsøk på å finne ut sannheten. Egentlig hadde denne vært en fin påskekrim.

Hvorfor spurte de ikke Evensen? av Lene Lauritsen Kjølner

Kjølner har skrevet en ny krim om privatdetektiven Olivia Henriksen. Den første, Høyt henger de, ble utgitt i 2014. Handlingen foregår på en øy som er plassert utenfor Tjøme et sted, men som egentlig er en øy som hører til lenger nord. (Hvis det jeg har lest er riktig). I denne boken blir SV-politikeren Arne Gustavsen funnet død i vannet utenfor seilerforeningen og spørsmålet blir om det er mord eller selvmord. Politiet etterforsker saken, men Olivia klarer ikke la være å bidra. Hun forelsket i politimannen Torstein, men gjør seg selv noe utilgjengelig. Alt for å trekke ut akkurat det forholdet, tenker jeg. (At forfatteren vil trekke det ut, mener jeg).

Dette er en bok som havner i kosekrim kategorien. Eller pudding-krim som Tine kalte det i en kommentar til mitt første innlegg. Uansett er det krim jeg liker, men som ikke rager så høyt på lista over favoritter. Det er avslappende tidsfordriv, samtidig som jakten på morderen selvfølgelig engasjerer.

Englefjær av Frode Eie Larsen

Englefjær er den femte kriminalromanen om politimannen Eddi Stubb og journalist Oskar Myhre. Myhre er ikke så tilstede i denne boken som han har vært tidligere. På grunn av noe som skjedde i den forrige boken som jeg ikke skal avsløre i tilfelle du ikke har lest den.

En dame dør på et sykehjem, noe som høres helt naturlig ut. Frem til de finner en fjær i munnen hennes. En lik fjær blir så funnet i munnen på en død baby på sykehuset og Eddie ser han har en sak. Han begynner å undersøke tidligere dødsfall og finner ting der også. Samtidig får vi innslag av andre stemmer i boken og vi møter en kvinne som blir mishandlet hjemme. Det ble ganske mange tråder en stund og mye som skulle sammenføyes. Det er med på å gjøre boken skrekkelig spennende.

Alt kommer sammen til slutt og morderen blir funnet. H*n er selvfølgelig ikke den som boken har pekt på hele tiden. Men samtidig så er det ganske klart at det er den personen det må være. Tempoet i boken er hurtig og spenningsnivået ganske høyt en stund, så dette er en bok du må regne med å lese raskt, og ikke kunne legge i fra deg.

De utvalgte av S.J. Bolton

Jeg fant frem til Boltons bøker i påsken ifjor da jeg lånte Nå ser du meg på biblioteket og kjøpte Livredd og Fortapt etterpå. (Det er tre bøker). De var utrolig spennende. Så da jeg så De utvalgte i en bokhandel her jeg bor, måtte jeg bare ha den og. Selv om hovedpersonene er noen helt andre.

Denne gangen befinner vi oss på Shetland. Et ektepar har nettopp flyttet dit fra Skottland. Han er fra Shetland og hun, Tora, er fra England. Hun er fødselslege. De har flyttet inn i et gammelt hus og Tora har med seg hestene sine. Boken begynner med at Tora vil begrave den ene hesten og oppdager istedenfor at hun graver frem et lik. Uten hjerte og med runer risset inn i huden på ryggen.

Så begynner et heseblesende søk etter sannheten. Politiet vil ikke høre på Toras bekymringer og mannen hennes virker også ganske uinteressert. I alle fall frem til at Tora avdekker rare ting i statistikken over fødsler og antall guttebarn. For ikke å snakke om dødsfall blant mødre. Tora tror hun har avdekket en kult og får etterhvert støtte fra en politikvinne. Men da også hun blir drept forstår Tora at hun er inne på en farlig vei. Men nå er det for sent å stoppe.

Boltons krimbøker er virkelig bra. De er utrolig spennende, har flere spenningstopper og får deg til å bla om fort for å finne ut hva som skjer nå, og hvordan det vil gå med Tora. Bolton har et lett og ledig språk. Det eneste som trekker ned var at det nesten var umulig å forstå statistikken over hvem som dør når. Men det er ikke så viktig, når du istedenfor kan følge Toras reaksjon på det hun leser.

Brødrene Vega av Lars Lenth

Brødrene Vega må være noe av det morsomste jeg har lest i år. Lars Lenth har skrevet en krim med base i oppdrettsnæringen i Brønnøysund. I seg selv høres det ikke så spennende eller morsomt ut. Men når du tilfører brødrene Torvald, Einar og Gunnar Vega blir det som det heter på godt norsk; hilarious. Torvald er sjefen, Gunnar er hans nestkommanderende, samtidig som han driver ulovlig jakt i nabofjorden, og Einar er lensmannen i kommunen. Torvald og Gunnar eksperimenterer med genmodifisering på laks, de bryr seg overhodet ikke om lover og regler og får Einar til å ta seg av alle eventuelle anmeldelser.

Men så blir en av mærdene sprengt i luften. Da finner vi ut at han som eier anlegget bor i Bærum. Han sender sin noe puslete venn Leo til Brønnøysund for å prøve å finne ut hvem som er den skyldige, Vi følger også han som stod bak sprengingen og en av Leos bekjente som også har gjemt seg i nabofjorden.

Du må se om du finner denne boken. Bare beskrivelsene av hva disse mennene kan finne på å ha på seg. Husene deres med all sin overdådige eleganse (samtidig som Torvald bare bruker to rom og kjører segway mellom dem). De utrolige ville ideene de kan ha, og den stakkars uerfarne miljøverneren i hans forsøk på å overleve en typisk nordnorsk sommer. Lenth har klart å kombinere krim og humor på en måte jeg ikke har sett før. Det gjør boken mesterlig. Samtidig som den, siden den inneholder så mye humor, ikke egentlig er en krim. (Men det er en som dør, og forbrytelser som må løses).

Min søsters grav av Robert Dugoni

Min søsters grav er mer en thriller enn en krim. Men den er krim nok til at jeg vil skrive om den her. Tracy Crosswhite er etterforsker i Seattle. Hun ble politi fordi søsteren hennes forsvant uten et spor, for nå tjue år siden. Og hun har brukt mye av sin fritid på å etterforske forsvinningen. I begynnelsen av boken finner de et lik et sted hvor det før har vært en demning. Det er Tracys søster. Nå er det sånn at de allerede har dømt en mann for mordet, på indisier. Men Tracy har alltid stilt spørsmål ved disse indisiene.

Mens hun er i sin barndoms by på grunn av funnet møter hun en gammel venn. Han har blitt advokat og tar på seg å få saken til morderen tatt opp på nytt. Politiet på hjemstedet er veldig imot dette og Tracy tror det er fordi de trikset med bevisene i den opprinnelige rettsaken. Mer enn det kan jeg ikke skrive for da avslører jeg alt for deg.

Dette er en meget spennende bok. Det at den er en thriller og ikke en krim tilsier som regel at flere dør, og det gjør de her. Det tilsier også at noen er slemme og at de vil ta de snille, og det stemmer også. Jeg leste denne på sengen og den var i noen grad litt for spennende til at jeg kunne sovne. Så det ble ett par sene kvelder. Det er et godt tegn for boken, for det er bare de som virkelig treffer meg som kan få meg til å lese utover de sene nattetimene.

Før snøen legger seg av Bjørn Bottolvs

Dette var min første bok av denne forfatteren. Jeg kan ikke fatte og begripe at jeg ikke har funnet frem til bøkene hans før, men jeg har tenkt å gjøre noe med det. Før snøen legger seg er den niende kriminalromanen til Bottolvs. Han er selv politi og har jobbet på Majorstua stasjon, hvor bøkene har handling fra. Hovedpersonen er politibetjent Jo Kaasa. Han hører til blant dem som er ute og kjører politibil. Han har to partnere som veksler på å være med ham. Den ene er han nok litt forelsket i.

Det blir travelt for Kaasa og partnerne hans i denne boken. Først dør en gammel mann og rommet rundt han er rotet til, så finner de en ung kvinne i Songsvann, og i tillegg blir en gutt kidnappet. To av sakene gjelder samme familie, og Kaasa roter litt når han skal være snill og hjelpe. Det blir oppfattet som at han er personlig interessert, og kanskje er han det siden han unnlater å fortelle alt til sine overordnede.

Dette var en fin krim. Det var mye som skjedde og mange tråder som måtte følges. Men samtidig var dette en lett krim med lett språk og korte beskrivelser. Jeg likte den virkelig godt og har tenkt å lese mer av Bottolvs.

Hvorfor spurte de ikke Evensen? har jeg fått av Schibsted, Englefjær av Liv forlag, Brødrene Vega av Kagge, Min søsters grav av Gursli forlag og Før snøen legger seg av Kolon forlag.