Hvit tiger av Aravind Adiga

07 tirsdag jan 2020

Tags

1001 bøker, Aravind Adiga, gründer, hvit tiger, India, kaste, lesesirkel 1001 bøker, mord, outsourcing

Hvit tiger er en roman om gründeren Balram Halwai, også kalt den hvite tigeren, skrevet av den indiske forfatteren og journalisten Aravind Adiga. Den er forfatterens debutroman og fikk Bookerprisen i 2008. Boken er en av bøkene på listen over 1001 bøker du bør lese før du dør. Og mitt valg for januar som lesesirkelbok i Elidas 1001 lesesirkel.

Balram Halwai begynner livet som Munna, hindi for gutt. Familien hadde ikke gitt han noe eget navn. Faren er rickshaw-trekker og moren dør tidlig. Han vokser opp i landsbyen Laxmangarh (i nord) blant tanter og onkler, søskenbarn og egne søsken og det er bestemor som bestemmer i familien. Han kommer fra den delen av India han kaller Mørket. Den fattige delen, der folk ikke har skolegang og hvor de treller for en minstelønn for å holde liv i storfamilien. Faren får Munna inn på barneskolen, og han får der navnet Balram. Han lærer nok til å kunne lese og skrive, og så må han tilbake til å jobbe på et tehus med å knuse kull. Det skjer endel ting i livet hans, både tilfeldig og fordi han gjør dem mulig, som gjør at han ender opp som en velstående mann. Men det er en lang historie mellom der.

Rammen om boken er at India venter besøk av Kinas statsminister, Wen Jiabao. Balram forventer at Indias statsminister kun vil vise han glansbildene og ikke hvordan India egentlig er. De sier på radioen at:

Mr Jiabao ønsker å møte noen indiske gründere og høre historien om deres suksess fra deres egen munn.

Og er det noe Balram ser på seg selv som, så er det gründer. Så i løpet av syv netter skriver han lange brev til Mr Jiabao for å fortelle om det virkelige India. Samtidig forteller han sin egen livshistorie. Balram skriver om natten og må alltid være ferdig til klokken 3. Han skriver at han da må ta seg av sitt outsourcing-selskap. Men det er også alt vi får vite om den siden av saken før slutten av boken.

I det første brevet skriver han:

Sir, det er visst slik at dere kinesere ligger foran oss på alle måter, bortsett fra at dere ikke har gründere. Og til tross for at vår nasjon ikke har drikkevann, elektrisitet, kloakk, offentlig transport, sans for hygiene, disiplin, høflighet eller punktlighet, har den faktisk gründere. Tusener på tusener av dem. Spesielt innenfor teknologi. Og disse gründerne – vi gründerne – har etablert alle disse outsourcing-selskapene som praktisk talt driver Amerika for tiden.

Balram begynner fortellingen med en ettersøkt plakat av ham selv som henger på stolper, vegger og politikontor. Den etterlyser Balram Halwai for en dusør på en million rupi. Plakaten forteller ikke hva han er ettersøkt for, men fortsetter med at han er i besittelse av en veske med en stor pengesum. Men bildet er så dårlig at det kan forestille enhver indiske mann, så Balram er ikke redd for å bli tatt. Ikke minst fordi han har flyttet fra Mørket og til byen Bangalore. (i sør). Han forteller ikke noe om hvorfor han er etterlyst, men fortsetter sin egen historie. Et av vendepunktene hans er da han klarte å få jobb som 2. sjåfør for en rik mann i landsbyen. En jordeier. Sønnen til denne rike mannen hadde giftet seg i Amerika uten foreldrenes samtykke. Og etter at han har tatt sin nye kone med til India trenger familien enda en sjåfør. Sønnen heter Mr. Astok og kona hans kalles Pinky Madam. (Hun er hvit).

Etterhvert flytter Mr Astok og Pinky Madam til Dehli og det er Balram som er ansvarlig for kjøringen av dem, for å holde bilen ren og fin og for å utføre alle de andre små og store tingene en forventer av en indisk tjener. Balram forteller at indiske familier ikke har tjenere som er ansatt til å gjøre bestemte ting, det er tjenerens lodd å hjelpe sjefen sin med alt han vil ha hjelp til. Når det gjelder Mr Astok inkluderer det å kjøre fra minibank til minibank for å samle sammen pengene som trengs for å bestikke de rette politikerne, før en drar til en viktig mann og gir ham pengene. Balram blir meget fristet av den røde vesken til Mr Astok, for han skjønner at det er, for han, uhorvelig med penger der.

Han føler seg undervurdert, mobbet og sett ned på av andre sjåfører fordi det er så mye han ikke vet om storbyen. Men kanskje verst er hvordan han blir behandlet av sjefene (Mr. Astok med far og brødre). De etterlater han i bilen i time etter time, de kjefter på han for alt de kan komme på å kjefte for. Men Mr Astok er bedre enn resten av familien. Balram har stor respekt for han. Frem til Pinky Madam kjører på og dreper et barn etter at hun har drukket og familien krever at Balram skal skrive under på en erklæring som sier at det var han som gjorde det. Da er det ikke mye respekt igjen i Balram.

Denne romanen oppleves humoristisk, samtidig som den forteller om en dyp fattigdom og et svært skille mellom fattig og rik. Balram går litt rundt i Dehli og ser blant annet slummen, der menn som bygger noen av alle de skyskraperne som stadig blir bygget bor. Under presenninger og med åpen kloakk. Han ser alle tiggerne, de syke og barna som ikke har en fremtid. Han kjenner på presset fra familien om å forsørge dem, og vrir og vender seg unna ekteskap som blir bestemt av bestemor. Det er likevel noe i tonen, noe ironisk og lett som gjør at boken ikke blir tragisk eller for trist. Aravinda skriver om Balram så man kan se han for oss. Han er en stolt mann, men også uhøytidelig. Forfatteren skriver om India, men med en snert. Som her når han forteller om da engelskmennene forlot India:

Dette landet, i sin storhetstid, da det var den rikeste nasjonen på jorden, var som en dyrehage. En ren, velholdt, ordentlig dyrehage. Alle hadde sin plass, alle var lykkelige. Gullsmeder her. Gjetere her. Jordeiere der. Mannen som het en Halawai lagde søtsaker. Mannen som het en gjeter gjette dyr. Pariane vasket avføring. Jordeiere var vennlige mot sine livegne. Kvinner dekket hodet med slør og vendte blikket mot jorden når de snakket med fremmede menn.
Og så, den 15. august 1947 – den dagen britene dro – var burene blitt stående åpne, takket være alle politikerne i Dehli, og dyrene angrep og rev hverandre i stykker, og jungelens lov erstattet dyrehagens lov …

Jeg følte at jeg lærte mye om India, som jeg ikke kunne fra før. Hvit tiger er, så vidt jeg husker, den første romanen jeg har lest som forteller om de laveste kastene i India. Og å ha synsvinkel fra det å være tjener og alt muligmann for de rike. Romanen er virkelig god. Den er lett å lese og spennende, en blir virkelig interessert i Balram og spent på hva det er han vil fortelle som han bare hinter til i begynnelsen. Hvit tiger gir en virkelig god leseopplevelse.

Øyevitnet og Skyggespillet av Anna Bågstam

01 onsdag jan 2020

Posted by astridterese in Ukategorisert

≈ 6 Comments

Tags

Anna Bågstam, familie, kidnapping, krim, kriminalroman, kriminalromaner, Lerviken, mord, mordene i lerviken, øyevitnet, politi-krim, skyggespillet, sverige, terror

Øyevitnet og Skyggespillet er de to første kriminalromanene i den nye serien “Mordene i Lerviken” av svenske Anna Bågstam. Jeg har fått dem som leseeksemplar fra Panta forlag, men det jeg skriver om dem er min personlige leseopplevelse. Øyevitnet ble utgitt i 2018 og Skyggespillet blir utgitt i år.

Harriet Vestberg er ansatt i en administrativ stilling innen det svenske politiet. Jeg vet ikke om vi har den typen stillinger i Norge. Det er både deler av en etterforskning hun kan være med på, og ikke. Hun jobber med grov kriminalitet, er med på forhør og å etterforske mord. Men hun kan ikke jage kjeltringer eller være med på det som kalles operative oppdrag i boken. Harriet er likevel en person som ikke viker unna utfordringer, så hun drar til der mordet er begått, snakker med folk og gjør det hun kan for å finne ut av hvem som er morderen. Selvfølgelig, ville jeg nesten si. Det er klart hovedpersonen i en kriminalroman er proaktiv og gjør ting sjefen kanskje ikke helt er enig i.

Arbeidsplassen hennes er en politistasjon i Lerviken, ved Ôresund. Der bor faren hennes og han har blitt litt glemsom og rørete. Så hun har flyttet for å ta seg av ham, samtidig som det å jobbe med grov kriminalitet var noe hun hadde lyst til. Når det er sagt, så lengter hun av og til tilbake til Stockholm og arbeidet med unge lovbrytere. Spesielt fordi hun ikke helt får det til med alle hun jobber med. Hun føler seg holdt utenfor og at noen av kollegene hennes ikke helt ser på henne som en politi – mer som en kontoransatt. Sjefen er også utfordrende, men det forholdet kommer seg etterhvert.

Disse to bøkene inneholder begge en virkelig spennende historie. Jeg kan ikke skrive så detaljert om det, siden detaljer i en krim ofte er ting en ønsker å finne ut av selv. Og delvis fordi du gjerne ikke vil vite så mye om bok to, før du har lest bok en. Så jeg skal først og fremst begrense meg til opplysninger som står bak på bøkene og som ikke ødelegger for historien. En viktig del av bøkene er at i slutten så får du en skikkelig cliffhanger. Historien i neste bok starter i slutten på den forrige, og fordi det gjør det i bok to, Skyggespillet, og, så gleder jeg meg allerede til bok tre. “Dessverre for meg” kommer Skyggespillet ut i 2020, så jeg må vente en stund før jeg får lest bok tre. Men det er også et godt tegn at jeg allerede gleder meg til Bågstam skriver neste bok! (Det som står i slutten om noe som er en stor del av historien i neste bok blir gjentatt i boken det gjelder, så du trenger ikke huske det).

I Øyevitnet har Harriet nettopp flyttet, så noe handler om hvordan hun finner seg til rette og om problemene med faren hennes. Også frustrasjoner over at broren ikke stiller opp slik hun synes han bør og forholdet til venninnen Lisa får plass. Bågstam bygger en verden rundt Harriet og det er en fin del av bøkene. En kvinne blir funnet brutalt dept allerede dagen etter Harriet flytter. Mordet er full av spesielle detaljer og Harriet, som har vært på besøk i Lerviken hos faren sin, i hele oppveksten, kjenner kvinnen det gjelder, og mannen hennes. Hun opplever at noen snakker med henne fordi de vet hvem hun er, men også at noen har mørke hemmeligheter hun ikke ante noe om. Det er ikke alt i Lerviken som er så idyllisk som det hun trodde det var.

I neste bok, Skyggespillet blir en kvinne kidnappet, og i etterforskningen finner en opplysninger som kan sammen med et mulig terror-nettverk. Det skal holdes et stort møte som samler politikere fra hele EU, og dette er ikke noe Harriet kan være med på. Så hun kan derfor etterforske i skyggene og finner selvfølgelig ut ting kollegene hennes ikke finner. En blir litt irritert på Harriets vegne når de andre ikke aksepterer henne. Så derfor heier en ekstra på henne når hun gjør viktige oppdagelser. Akkurat slik det skal være i en god kriminalroman.

Jeg synes Øyevitnet og Skyggespillet er godt skrevet. De er både spennende og underholdende. Selv om mordene kan være grove er bøkene hyggelige og passer derfor godt også til de som ikke synes noe om blodige detaljer. Etterforskningen er intelligent, det er min favoritt, fremfor rent polititeknisk. Jeg liker å ha en dyktig etterforsker i hovedrollen, gjerne en som må gå mot strømmen og kjempe for sin plass. Lerviken blir levende for oss fordi Harriet kjenner folk der og kan introdusere dem for oss. Hun opplever etterhvert også kjærligheten, og selv om den kanskje ikke er bare enkel, så er den med på å gjøre Harriet til en tredimensjonal karakter og historiene i bøkene bedre. Øyevitnet og Skyggespillet anbefales!

God krim lest i 2019 #1

04 tirsdag jun 2019

Posted by astridterese in Krim

≈ 5 Comments

Tags

alle disse vakre løgnene, Belinda Bauer, bristepunktet, det som aldri dør, familie, flyktninger, hellas, hvit engel svart natt, Jan Mehlum, jeg er nummer 13, Lesvos, mord, Nederland, Nord Irland, Øistein Borge, Peter Swanson, seriemorder, USA

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser “True Crime” bøker i denne settingen.

Hvit engel, svart natt av Jan Mehlum

Dette er den mest politiske boken jeg har lest av denne forfatteren. Hovedpersonen Svend Foyn kjører på et lite barn som ingen vet hvem er. Foreldrene blir etterlyst, men det eneste de finner ut er at barnet sannsynligvis ikke er norsk av fødsel. Barnet snakker ikke og politiet er usikker på om det kommer av et traume før ulykken eller selve ulykken. Foyn involverer seg på sin sedvanlige måte i denne saken. Både fordi han har dårlig samvittighet, selv om ulykken ikke var hans feil, og fordi han som vanlig ikke klarer holde seg unna en komplisert situasjon eller sak.

Foyn finner en gruppe mennesker som smugler flyktninger inn i landet og holder dem skjult. Og følger dette sporet til det ender på øya Lesvos i Hellas. Der besøker han flyktningleire og snakker endel med menneskene som kommer for å jobbe der som frivillige. Hele saken er utrolig komplisert og det er flere spor som henger så fast i andre spor at det nesten er vanskelig å følge med. En av personene som hjelper til med å skjule flyktninger er drept så Foyn prøver også å finne ut av den saken. Men boken er likevel meget god – det vi si selv om den er komplisert. Mehlum lykkes i å ta et sterkt standpunkt i forhold til flyktningsaken og vi får høre mye om hvordan flyktningene har det både på Lesvos ogg i Norge. Jeg likte det og det var selvfølgelig en grunn til at jeg likte boken.

Det som aldri dør og Jeg er nummer 13 av Øistein Borge

Jeg skriver om Det som aldri dør og Jeg er nummer 13 sammen fordi de har samme forfatter og hovedperson selv om sakene i hver bok blir avsluttet i slutten av boken. Bøkene er nummer to og tre av bøkene om politimannen Bogart Bull. Denne hovedpersonen har vært borte fra politiet en periode etter at kona og datteren hans ble drept av en han tidligere hadde satt i fengsel. Da han kommer tilbake blir han gjort til en politimann som skal reise ut av landet når det skjer ting med norske statsborgere. I den første boken vat han i Frankrike. I disse bøkene er han først i Nord Irland og så i Nederland.

I Det som aldri dør er Bogart i Nord Irland for å besøke morfaren. Mens han er der bir et norsk ektepar drept og Bogart blir satt i forbindelse med politiet. Han er med på etterforskningen, litt på siden av det politiet driver med. Historien tar oss til konflikten mellom protestanter og katolikker og vi får vite mye om Nord Irlands voldelige historie. I Jeg er nummer 13 drar Bogart til Amsterdam der en norsk utvekslingsstudent blir funnet drept i en park. Samtidig møter vi en mann som er født i Praha der han mister foreldrene tidlig. Og der han utvikler seg til seriemorder.

Begge disse bøkene er bra og fornøyelige. Det er et interessant grep å plassere hovedpersonen i et nytt land i hver bok. Det gjør det mulig å fortelle mye om tidligere historie eller samtidshendelser uten at det blir gjentakelser. Jeg anbefaler å lese bøkene i rekkefølge siden historien om Bogart Bull er en viktig detalj.

Alle disse vakre løgnene – Peter Swanson

Denne boken er egentlig en thriller og ikke en krim. Forskjellen på de to er at en i en krim følger en etterforskning. Harry går på college, men rett etter han har tatt sin siste eksamen får han telefon om at faren hans har vørt utsatt for en ulykke. Stemoren hans Alice hjelper han med alle detaljene i det som må gjøres etter et dødsfall. Men samtidig legger hun an på han og det forvirrer han (denne detaljen kunne jeg vært foruten. At han blir fristet mer enn hva hun gjør). Vi får også høre historien til en kvinne. Hvordan hun vokser opp og dreper moren sin for å kunne være i et forhold til stefaren. Harry møter en annen kvinne han også blir betatt av og som viser seg har vært farens elskerinne. Så det er dukket for mange forviklinger.

Dette er en spennende thriller. Spesielt bakgrunnshistorien gir en grøss nedover ryggen i forventning om hva den kan utgjøre for Harry. Historien er rimelig enkel selv om det er mange forviklinger. En skjønner etterhvert at noen av de litterære grepene er nettopp det og forstår hvem som må stå bak mordet, som etterhvert blir mordene. Tror man. Slutten er likevel meget overraskende.

Bristepunktet – Belinda Bauer

Belinda Bauer skriver god krim og dette er ikke noe unntak. Bristepunktet ble til og med nominert til Booker-prisen i 2018. En mor med sine tre barn i bilen får motorstopp. Hun går avgårde for å finne hjelp og etterlater ansvaret for de to minste barna til elleveåringen Jack. Men moren kommer ikke tilbake og blir senere funnet drept i veikanten.

Far til barna begynner å drikke og etter en periode forlater han de alene. Jack er redd barnevernet skal splitte dem, så han fortsetter å ta seg av de to yngste. Det har gått tre år senere og barna holder fortsatt sammen. Jack finansierer tilværelsen som tyv. Han bryter seg inn i hus og henter ut ting han selger videre til en søt heler. Men han overnatter også i husene, i et fortvilet forsøk på å late som han har et normalt liv. Politiet leter etter denne tyven, og selv om de er ikke det mest kompetente politiet jeg har møtt i en krim så klarer de få tak i Jack. Men før det dukker kniven som drepte moren opp på mystisk vis og det er helt klart noe mer som foregår.

Bristepunktet er meget bra, slik all krim av Belinda Bauer er. Den er full av humoristiske detaljer som gir et litte pustehull fra det skumle og spennende. Ikke minst er de to hovedpolitimennene karikaturer som kan gi leseren en god latter.

Her er det mye å lese, både av krim og thriller. Bøkene jeg har tatt med har jeg fått av forlagene, men jeg skriver ærlig og uten bindinger på innhold. Hvit engel, svart natt har jeg fått av Gyldendal, Det som aldri dør og Jeg er nummer 13 av Font og Alle disse vakre løgnene og Bristepunktet av Cappelen Damm.

Krim som får det til å gå kaldt nedover ryggen din i sommervarmen #2

08 lørdag jul 2017

Posted by astridterese in Krim

≈ 8 Comments

Tags

alzheimer, Anders de la Motte, bro bro brille, David Sarac, det blå barnet, DNA, drap, Eirik Husby Sæther, elle melle, flyktninger, Hans Olav Lahlum, heksedoktoren, Helen Grace, historie, horekunder, journalist-krim, judaskysset, Julia Gabrielsson, K2, kidnapping, Kolbjørn Kristiansen, langrenn, lobotomisten, M J Arlidge, memorandom, Mikael Wulf, mord, naboparet, Octavia E. Butler, oslo, oslo p, Peter Katz, politikk, politikrim, psykologisk thriller, Richard Flynn, romania, Shari Lapena, speilenes bok, sporvekslingsmordet, thriller, ultimatum, whodunnit

Jeg leser mye krim, og ofte krim som også passer under kategorien thriller. Så jeg tenkte det ville være greit å samle sammen noen av de jeg har lest og gi deg en liten presentasjon.

Bro, bro brille av M. J. Arlidge

Bro, bro brille er den andre boken om politietterforsker Helen Grace fra Southampton i England. Jeg har de 2 neste bøkene og, men har ikke kommet så langt som å få lest dem. Det er ikke på grunn av at de ikke er gode nok, men bare at jeg har så mange bøker jeg har lyst til å lese.

Helen Grace må etterforske en sak der horekunder finnes brutalt drept i et horestrøk. Drapene skjer i den mørkeste og fattigste delen av byen, men mennene er “vanlige” menn med gode liv og familie. Det er klart at det er noen som angriper det at de svikter denne familien. Men ligger det mer bak?

Helen Grace blir satt på sidelinjen fordi hun involverer seg for personlig, men det hindrer henne ikke i å fortsette etterforskningen. Hun er en røff kvinne som forventer mye av kollegene og seg selv, men hun har også en røff politisjef over seg som ikke stiller mindre krav Og slik det er i alle krimbøker med en suspendert politietterforsker så er det hun som til slutt finner seriemorderen. Jakten på denne morderen er spennende og fartsfylt. Noen ganger møter de blindveier, men sakte men sikkert sirkler de seg inn på riktig person. Jeg anbefaler både den første boken om Helen Grace; Elle Melle, og jeg vil fortsette å lese denne serien.

Speilenes bok av E.O. Chirovici

Speilenes bok kom ut dette året og er skrevet av rumenske E.O. Chirovici. Den er Chirovicis først bok på engelsk og et allerede solgt til 18 land. Agenten Peter Katz får tilsendt deler av et manus fra en forfatter som kaller seg Richard Flynn. Manuset har tittelen Speilenes bok og handler om Flynns tid ved Princeton universitetet på åttitallet. Den handler om Flynns store forelskelse og om hans arbeid hos den berømte professoren Joseph Wieder. Jenta han er forelsket i er Wieders protege og han blir tatt inn i varmen på grunn av henne. Jobben hans blir å alfabetisere bøkene til Wieder og han får en nøkkel så han kan komme og gå som han vil.

Etter en stund blir Wieder drept og mistanken faller på Flynn. Men politiet, og detektiv Roy Freeman, klarer ikke bevise noe. Nå tror Katz at Flynn vil bruke boken til å tilstå det han har gjort. Katz drar til Flynn for å få resten av manuset, men da han kommer frem er Flynn død. Katz leier seg en gravejournalist for å finne sannheten om mordet og sammen med politimannen Roy Freeman, som nå har fått alzheimer prøver de å løse det 20 år gamle mordet.

Dette er en “whodunnit”, selv om det bare er i den siste delen av boken de leter etter morderen. Den første delen er nødvendig for å lage historien og for å få deg til å prøve å finne morderen selv. Skikkelig smart gjort og bygget opp. Jeg håper vi får flere bøker fra Chirovici.

Det blå barnet av Eirik Husby Sæther

Det blå barnet er den fjerne kriminalromanen til politietterforsker Eirik Husby Sæther. Han jobber på kriminalvakta i Oslo og ser baksiden av byen hver dag. De to første bøkene hans, Lobotomisten og Heksedoktoren fulgte en ung og hjernevasket gutt gjennom Nordmarka til Sør-Amerika. Mens Judaskysset, og denne siste boken har handling fra Oslo og kriminalvakta.

Hovedpersonen er Mikael Wulf, og han tilkalles ved brå død, likfunn og voldtekter. I Judaskysset ble vi også kjent med hans narkomane fosterbror William som kom litt for nærme et mord. Men i Det blå barnet har William blitt bedre. Nå er det moren sin Mikael må ta seg av. Hun har fått alzheimer og han må flytte moren sin til lukket avdeling på aldersheimen. Han besøker moren mens hun sover og ser blod på puten hennes som må være fra den som hadde rommet før henne. Det gjør ham nysgjerrig og han begynner å gå aldershjemmet nærmere i sømmene. Samtidig er moren veldig opptatt av det blå barnet og han forstår det er noe i fortiden han må finne ut av.

Samtidig forteller denne boken om fortiden i Mikals familie. Om livet på spinneriet i Kristiania tidlig på 1900-tallet. Om voldtekt, barnefødsel og det blå barnet. Forfatteren sier selv at “poenget med boken er å vise arv og hvordan fortid påvirker fremtid, og at valg kan få ringvirkninger utover vår egen levetid“. Han fortsetter med “Jeg tror faktisk at DNA styrer ganske mye av hvem vi er, og det kommer jo fra foreldre. Personlighet og styrker og svakheter er også DNA … Men mennesker kan også selv gjøre forandringer i sitt eget DNA ved adferd, og gi noe bedre videre til sine barn.”

Jeg synes bøkene til Sæther blir bedre og bedre. De to første var grusomme og mer thrillere, mens Judaskysset viste det ekle og grusomme med livet til en narkoman i Oslo. Det blå barnet er original, det vil si med en historie jeg ikke har hørt før, samtidig som Sæther skriver godt og nært og medrivende.

Naboparet av Shari Lapena

Naboparet er en psykologisk debutthriller skrevet av den canadiske advokaten Shari Lapena. Den er noe så sjeldent som en thriller som er spennende helt fra først kapittel, i motsetning til mange thrillere som ikke blir skremmende/spennende før på slutten.

I Naboparet møter vi Anne og Marco som lar sin seks måneder gamle datter bli igjen hjemme i sengen mens de går til naboene og spiser middag. De ser til henne hver halvtime, men likevel er det noen som klarer å stjele henne. Politiet kommer og letingen er i gang, men de finner ingen svar. Annes meget rike foreldre er også der for å hjelpe dem og de utlyser en dusør. Politiet vender seg etterhvert til foreldrene og tror først det er den ene og så den andre som har drept henne. Også naboene de var til middag hos blir mistenkt.

Denne thrilleren er nådeløst spennende, det er en liten baby som er borte, et barn som ikke kan klare seg selv og igjen sitter en sønderknust mor og skal takle at hennes lille jente er borte. Du føler så med foreldrene at det river og sliter i deg. Politiet graver frem alt gammelt grums de kan og ekteparet lærer nye ting om hverandre og naboene, men det hjelper dem ikke å finne babyen. Dette er en meget god thriller, som ligner litt i stilen på Piken på toget. Anbefales.

Sporvekslingsmordet av Hans Olav Lahlum

Jeg har lest alle bøkene til Lahlum, og Sporvekslingsmordet er åttende boken om politietterforskeren Kolbjørn Kristiansen (K2) og hans unge og lynende intelligente venninne Patricia jeg leser. Hun har hjulpet K2 å løse alle mord vi har vært borti i de syv foregående bøkene, men denne gangen er det knute på tråden og K2 må gjøre mer av jobben selv. De to ble kjærester, men det er tydelig det ikke fungerer, og K2 har funnet seg en ung bibliotekar.

I Sporvekslingsmordet er det en ung skiløper som blir drept i sporet under en konkurranse. Det er misvisende spor på åstedet og politiet står ganske fast. Politiet prøver å grave i historien til det unge mordofferet. Men dess mer K2 finner ut om henne dess mer føler han det er ting ikke vet. Hun var et adoptivbarn, og det er vanskelig å finne ut hvor hun kommer fra. Lahlums historier handler alltid om 60- og 70-tallet og han fletter inn historiske hendelser fra den tiden. Men denne gangen må K2 også se på et uoppklart drap i Oslo i 1941 og en forsvinning i Østfold i 1956.

Lahlums bøker er ekte “whodunnit” med det psykologiske puslespillet arvet fra Agatha Christie. De er nydelige som kontrast til bøker med blod og gørr, som er en ganske vanlig del av norsk krim. Lahlum gir oss en pause fra de groteske bildene og en sjanse til å bruke hodet og løse den innviklede saken han presenterer.

Ultimatum av Anders de la Motte

Ultimatum er en krimthriller skrevet av den kjente svenske forfatteren Anders de la Motte. Han skriver sterke bøker hvor han avslører baksiden ved det svenske samfunnet og maktkampen blant både politikere og forretningsmenn. Ultimatum vant prisen for beste svenske krim i 2015.

Regjeringspartiet er på kurs og har en avslappende kveld med noen drinker da de finner en kvinne drept på utsiden. Politietterforsker Julia Gabrielssons får saken men noen har gjort alt de kan for at den unge kvinnen ikke skal kunne bli identifisert. Politimannen David Sarac som er i en ulykke og mister hukommelsen i MemoRandom (som er boken før denne). Han er innlagt på en klinikk med høy sikkerhet, men gjemmer sovetablettene sine og planlegger å rømme. Så får han et mystisk besøk av en person som kan gi han noe. Gabrielsson leter også etter Sarac, men blir så involvert i saken sin og det hun finner ut at det blir vanskelig å skille det som er rett og galt.

De la Motte skriver utrolig bra. Ultimatum er spennende og har et sterkt driv. Jeg vil likevel anbefale deg at begynner med MemoRandom. Det forklarer en del ting og gir deg en ny dybde i Ultimatum.

Jeg har fått Bro, bro brille av Vigmostad & Bjørke, Speilenes bok, Sporvekslingsmordet og Det blå barnet fra Cappelen Damm, Naboparet fra Gyldendal og Ultimatum fra Aschehoug. Ingen av forlagene har påvirket min mening om bøkene.

En samling av helt grei krim

05 lørdag mar 2016

Posted by astridterese in Krim

≈ 4 Comments

Tags

dødens elev, Emma Kavanach, flyulykke, fritt fall, Henriette Gyland, mord, politikrim, romantic suspence, Saul Black, selfangst, seriemorder, til vestisen, Tor Even Svanes, twist in the tale, up close

Som vanlig henger jeg litt etter når det gjelder å skrive om all krimmen jeg leser. Siden jeg leser krim på sengen hver kveld (hvis ikke jeg er altfor trett) så leser jeg endel krimbøker i løpet av et år. I fjor leste jeg 52 stykker. Mange av dem er virkelig gode og fortjener egne innlegg, andre er midt på treet og kan ofte skrives om med færre ord. Siden en jeg ikke alltid har kapasitet til å gi hver bok et eget innlegg, så får noen av dem bli en del av et samleinnlegg. Jeg tar de for meg kronologisk og starter med:

Fritt fall av Emma Kavanach

Fritt fall handler om en flyulykke og et mord. Vi møter mennesker i en liten by. Noen av dem har kjente og kjære ombord i et fly og andre er relatert til mordet som er begått. Det er vinter med mye snø og steder der flyet datt ned er vanskelig tilgjengelig. Noen av familiene vi treffer på er desperate etter nyheter om de som var ombord, andre er desperate etter å få vite hvem som er morderen. Og i noen tilfeller er de involvert i begge deler.

Hovedpersonen er flyvertinne og overlever flystyrten. Hjemme har hun mann og barn som hun stadig trekker seg mer og mer unna. Den historien ble litt rar oppi alt det dramatiske. Vi treffer også en politisjef som akkurat har pensjonert seg. Det er datteren hans som har blitt drept.

Dette var helt enkel og grei krim. Ikke blant de beste jeg har lest, men ganske underholdende likevel. Det er ikke så ofte en leser om flyulykker i mordutredninger. Fritt fall har jeg fått av Cappelen Damm

Dødens elev av Saul Black

Jeg fikk Dødens elev samtidig med Fritt fall, men de er ganske så forskjellige. I denne boken er politiet på jakt etter en seriemorder. Samtidig som vi følger politiet, følger vi også seriemorderen, og en liten jente som har klart å rømme med brukket ben. Hun har funnet frem til en gammel mann som bor alene i en hytte i skogen.

En av hovedetterforskerne og vår hovedperson, Valerie Hart, er besatt av mordutredningen. Det er tydelig at hun kanskje ikke er helt stabil og må la en FBI agent få mer plass enn henne selv. Det er den typiske: utbrent politi får sparken, ny politi kommer inn og roter det til, utbrent politi løser saken på fritiden. Det trenger ikke være politi, men det er ofte det. Har du ikke lest bøker med det mønsteret før?

Det groteske i denne boken står seriemorderne (en psykopat og hans lærling) for. De mishandler ofrene grovt og det haster med å få stanset dem. Det fineste i boken er den lille jenta, som er livredd eneboeren, og den gamle mannen selv som heller ikke vil ha noe av at folk kommer i hytten hans. De utvikler, om ikke vennskap, så et nært forhold for å overleve. Dette er en grei krim å ty til når du ikke har annet liggende for øyeblikket. Dødens elev har jeg fått av Cappelen Damm.

Up Close av Henriette Gyland

Henriette Gyland er dansk, men bor i England og skriver på engelsk. Up Close er første bok i en serie som heter Twist in the tale. Dette er det som på engelsk kalles “romantic suspence”. Noe som betyr at du får servert en kriminal historie sammen med romantikk. Med andre ord vet du hva du går til.

Hovedpersonen i denne boken heter Lia. Hun er fra Norfolk i England, men bor i Boston sammen med forloveden sin. Da mormoren hennes dør drar hun til England for å ta seg av begravelse og arv. Det er der hun vokste opp, hos mormoren. Etter uoverensstemmelser mellom henne og moren da hun var en tenåring. Mens hun er i Norfolk møter hun igjen Aidan som hun gikk på skole med, og søt musikk oppstår.

Krim-biten er to-delt. Lia begynner å mistenke at mormoren ikke døde en naturlig død. Og det har gått av flere bomber rundt en militærforlegning i nærheten. Lia er opptatt av mormoren og Aidan av bombene. Men han fordi han forstår noe, og hun fordi hun ikke kan fatte det som skjer. Tilsammen kommer de nok over en løsning skal du se.

Til Vestisen av Tor Even Svanes

Jeg hadde tenkt å skrive om Til Vestisen også, fordi jeg syntes det var en god bok. Den har en uvant stil, med veldig korte sider og med kort og kontant språk. Samtidig som den er spennende. Men så skrev Solgunn om boken HER. Noe som ble plukket opp av VG HER. Og så hadde jeg ikke lyst til å skrive om den i det hele tatt. Til Vestisen har jeg fått av Cappelen Damm.

Lotus blues og Mios blues av Kristina Ohlsson

22 mandag feb 2016

Posted by astridterese in Krim

≈ 14 Comments

Tags

advokat-krim, kidnapping, krim, kriminalroman, Kristina Ohlsson, lotus blues, Martin Brenner, mios blues, mord, sverige, texas

Jeg fant Mios blues liggende på nattbordet mitt i sist måned og begynte på den. Men allerede ett par sider inn forstod jeg at det var en bok som het Lotus blues som inneholdt den første delen av historien. Jeg kjøpte Lotus blues som e-bok slik at jeg kunne lese den først. Bøkene er skrevne av svenske Kristina Ohlsson. Jeg har en stund prøvd å få lest det hun har gitt ut, fordi jeg liker bøkene hennes så godt. Etter disse to tror jeg at jeg mangler en.

Lotus blues og Mios blues handler om det samme. Eller for å si det helt riktig så har bøkene samme hovedperson, men handler om en mor – Lotus, og en sønn – Mio. Hovedpersonen er advokat Martin Benner. Han er rik, mørkhudet (etter at hans mor hadde et forhold til en mann fra Texas), ganske så ufordragelig, har et stort sexbehov, har en venninne han ligger med (Lucy) og er adoptivfar til sin døde søsters lille datter (Belle). Jeg både liker ham og ikke liker ham. Han har et godt hjerte, men roter seg bort på veien.

Begge bøkene begynner med en transkribert samtale hvor Martin Brenner snakker med en journalist for å fortelle sin historie. Han legger stor vekt på at historien må forbli hemmelig. I løpet av bøkene blir nemlig Brenner utsatt for noe som ligner et komplott. Han blir mistenkt i mord og må skjule seg.

I Lotus blues kommer Bobby T. til kontoret og ber Brenner representere sin døde søster. Han sier hun ble anklaget for fem mord, men at hun var uskyldig. Søsteren het Sara Tell, men ble kalt Sara Texas i mediene fordi de to første mordene skjedde der mens hun var au pair. Han vil også at Brenner skal lete etter sønnen til Sara, Mio. Han forsvant samme dag som Sara tok livet sitt. Sara Texas sak var en “big deal” i mediene og Brenner kan ikke annet enn å bli interessert, selv om han i utgangspunktet ikke vil hjelpe. Dette viser seg å være en innviklet sak og Brenner reiser flere ganger til Texas i løpet av historien. Han føler han kommer nærmere en forklaring, men så blir Belle kidnappet og han selv utsatt for dette komplottet. Kidnapperen gir beskjed om at Brenner må finne Mio for å få Belle tilbake. Brenner forstår at Sara også ble utsatt for at noen andre begikk mordet og hun fikk skylden, akkurat som det skjer med ham. Og nå kan jeg ikke skrive mer for da har jeg fortalt for mye.

Dette er virkelig gode bøker. De er godt skrevet og har et høyt spenningsnivå med flere spenningskurver. Jeg leste Lotus blues i en fei for å kunne begynne på Mios blues, og så var den like spennende og det gikk like fort å lese den. Kristina Ohlsson er utdannet statsviter og har jobbet mye med terrortrusler i Europa. Hun har blant annet jobbet for Rikspolitistyrelsen i Stockholm. I hennes andre bøker skriver hun om politiet og jeg har alltid syntes at hun skriver så godt om politiarbeid. I disse bøkene handler det også litt om politiet, i den grad at Brenner prøver å finne ut hva de tror om ham. Og fordi det er ett par politimenn med i historien. Også her føles det som det hun skriver er ekte. Hun er friere i å skrive om hovedpersonen fordi han er advokat enn hun var i de andre bøkene når hun skrev om polititjenestemenn. Brenner kan begå store feil og reise fritt fordi han “bare” er advokat uten at han mister jobben for det.

Jeg anbefaler disse to bøkene. Du må lese dem i rette rekkefølge fordi de er som en historie delt på to bøker. De er så utrolig spennende, og har fine partier om Belle og om kjærlighet. Brenner er passe ufordragelig (han bikker over feil vei noen ganger) og passe smart og utspekulert. Slutten kommer som en stor overraskelse. Kanskje du er bedre enn meg til å følge spor i historien, men jeg ble virkelig tatt på sengen!

Lotus blues har jeg kjøpt og Mios blues har jeg fått av Gyldendal.

Krim, på tampen av 2015 – del 2

04 mandag jan 2016

Posted by astridterese in Krim

≈ 8 Comments

Tags

advokat-krim, Bjørn Bottolvs, brødrene vega, Brønnøysund, Chris Mooney, Darby McCormick, de savnede, de utvalgte, Eddi Stubb, englefjær, fiskeoppdrett, før snøen legger seg, Frode Eie Larsen, Humor, hvorfor spurte de ikke evensen, kidnapping, krim, kriminalroman, Lars Lenth, larvik, lege-krim, Lene Lauritsen Kjølner, min søsters grav, mord, Olivia Henriksen, oslo, politikrim, privatdetektiv-krim, Robert Dugoni, S. J. Bolton, Sharon Bolton, shetland, Tjøme, Tracy Crosswhite, USA

Så mye krim har jeg lest og ikke skrevet om at det ikke nytter med bare ett innlegg. Jeg har ikke utholdenhet til så mye om gangen. Så det blir en del 2. I dag har jeg vært på gjenbruken og ryddet i bøkene, så egentlig er jeg litt sliten. Men det hadde vært så fint å bli ferdig med krimmen. (smilefjes) Bøkene jeg har valgt ut i dette innlegget er alle bøker jeg likte godt.

De savnede av Chris Mooney

De savnede er en bok jeg kom over helt tilfeldig da jeg var på rehabilitering tidligere i år. Den stod til utlån i biblioteket og baksideteksten var spennende. Der stod det også at dette er første bok i en serie om etterforsker Darby McCormick. Jeg likte boken så godt at jeg har tenkt å se etter flere i serien. (Jeg har ikke funnet noen, enda).

Darby er teknisk-etterforsker i en liten by i USA. Hun rykker ut til en kidnapping og finner en kvinne som gjemmer seg under verandaen i huset en tenåring er kidnappet fra. De viser seg at kvinnen har vært savnet i 5 år. I begynnelsen av boken hører vi om at Darby var vitne til at en av hennes venninner ble kidnappet, for 20 år siden. Og nå viser det seg at de leter etter mannen som også er ansvarlig for den kidnappingen. Det hele blir ganske emosjonelt for Darby, men hun står på og utfører en del etterforskning på egen hånd. Som det sømmer seg i amerikanske krimbøker.

Alt i alt er dette en veldig spennende historie. Den er godt skrevet (oversatt) med fin flyt i språket. Handlingen blir drevet frem av letingen etter tenåringen og Darbys egen heseblesende forsøk på å finne ut sannheten. Egentlig hadde denne vært en fin påskekrim.

Hvorfor spurte de ikke Evensen? av Lene Lauritsen Kjølner

Kjølner har skrevet en ny krim om privatdetektiven Olivia Henriksen. Den første, Høyt henger de, ble utgitt i 2014. Handlingen foregår på en øy som er plassert utenfor Tjøme et sted, men som egentlig er en øy som hører til lenger nord. (Hvis det jeg har lest er riktig). I denne boken blir SV-politikeren Arne Gustavsen funnet død i vannet utenfor seilerforeningen og spørsmålet blir om det er mord eller selvmord. Politiet etterforsker saken, men Olivia klarer ikke la være å bidra. Hun forelsket i politimannen Torstein, men gjør seg selv noe utilgjengelig. Alt for å trekke ut akkurat det forholdet, tenker jeg. (At forfatteren vil trekke det ut, mener jeg).

Dette er en bok som havner i kosekrim kategorien. Eller pudding-krim som Tine kalte det i en kommentar til mitt første innlegg. Uansett er det krim jeg liker, men som ikke rager så høyt på lista over favoritter. Det er avslappende tidsfordriv, samtidig som jakten på morderen selvfølgelig engasjerer.

Englefjær av Frode Eie Larsen

Englefjær er den femte kriminalromanen om politimannen Eddi Stubb og journalist Oskar Myhre. Myhre er ikke så tilstede i denne boken som han har vært tidligere. På grunn av noe som skjedde i den forrige boken som jeg ikke skal avsløre i tilfelle du ikke har lest den.

En dame dør på et sykehjem, noe som høres helt naturlig ut. Frem til de finner en fjær i munnen hennes. En lik fjær blir så funnet i munnen på en død baby på sykehuset og Eddie ser han har en sak. Han begynner å undersøke tidligere dødsfall og finner ting der også. Samtidig får vi innslag av andre stemmer i boken og vi møter en kvinne som blir mishandlet hjemme. Det ble ganske mange tråder en stund og mye som skulle sammenføyes. Det er med på å gjøre boken skrekkelig spennende.

Alt kommer sammen til slutt og morderen blir funnet. H*n er selvfølgelig ikke den som boken har pekt på hele tiden. Men samtidig så er det ganske klart at det er den personen det må være. Tempoet i boken er hurtig og spenningsnivået ganske høyt en stund, så dette er en bok du må regne med å lese raskt, og ikke kunne legge i fra deg.

De utvalgte av S.J. Bolton

Jeg fant frem til Boltons bøker i påsken ifjor da jeg lånte Nå ser du meg på biblioteket og kjøpte Livredd og Fortapt etterpå. (Det er tre bøker). De var utrolig spennende. Så da jeg så De utvalgte i en bokhandel her jeg bor, måtte jeg bare ha den og. Selv om hovedpersonene er noen helt andre.

Denne gangen befinner vi oss på Shetland. Et ektepar har nettopp flyttet dit fra Skottland. Han er fra Shetland og hun, Tora, er fra England. Hun er fødselslege. De har flyttet inn i et gammelt hus og Tora har med seg hestene sine. Boken begynner med at Tora vil begrave den ene hesten og oppdager istedenfor at hun graver frem et lik. Uten hjerte og med runer risset inn i huden på ryggen.

Så begynner et heseblesende søk etter sannheten. Politiet vil ikke høre på Toras bekymringer og mannen hennes virker også ganske uinteressert. I alle fall frem til at Tora avdekker rare ting i statistikken over fødsler og antall guttebarn. For ikke å snakke om dødsfall blant mødre. Tora tror hun har avdekket en kult og får etterhvert støtte fra en politikvinne. Men da også hun blir drept forstår Tora at hun er inne på en farlig vei. Men nå er det for sent å stoppe.

Boltons krimbøker er virkelig bra. De er utrolig spennende, har flere spenningstopper og får deg til å bla om fort for å finne ut hva som skjer nå, og hvordan det vil gå med Tora. Bolton har et lett og ledig språk. Det eneste som trekker ned var at det nesten var umulig å forstå statistikken over hvem som dør når. Men det er ikke så viktig, når du istedenfor kan følge Toras reaksjon på det hun leser.

Brødrene Vega av Lars Lenth

Brødrene Vega må være noe av det morsomste jeg har lest i år. Lars Lenth har skrevet en krim med base i oppdrettsnæringen i Brønnøysund. I seg selv høres det ikke så spennende eller morsomt ut. Men når du tilfører brødrene Torvald, Einar og Gunnar Vega blir det som det heter på godt norsk; hilarious. Torvald er sjefen, Gunnar er hans nestkommanderende, samtidig som han driver ulovlig jakt i nabofjorden, og Einar er lensmannen i kommunen. Torvald og Gunnar eksperimenterer med genmodifisering på laks, de bryr seg overhodet ikke om lover og regler og får Einar til å ta seg av alle eventuelle anmeldelser.

Men så blir en av mærdene sprengt i luften. Da finner vi ut at han som eier anlegget bor i Bærum. Han sender sin noe puslete venn Leo til Brønnøysund for å prøve å finne ut hvem som er den skyldige, Vi følger også han som stod bak sprengingen og en av Leos bekjente som også har gjemt seg i nabofjorden.

Du må se om du finner denne boken. Bare beskrivelsene av hva disse mennene kan finne på å ha på seg. Husene deres med all sin overdådige eleganse (samtidig som Torvald bare bruker to rom og kjører segway mellom dem). De utrolige ville ideene de kan ha, og den stakkars uerfarne miljøverneren i hans forsøk på å overleve en typisk nordnorsk sommer. Lenth har klart å kombinere krim og humor på en måte jeg ikke har sett før. Det gjør boken mesterlig. Samtidig som den, siden den inneholder så mye humor, ikke egentlig er en krim. (Men det er en som dør, og forbrytelser som må løses).

Min søsters grav av Robert Dugoni

Min søsters grav er mer en thriller enn en krim. Men den er krim nok til at jeg vil skrive om den her. Tracy Crosswhite er etterforsker i Seattle. Hun ble politi fordi søsteren hennes forsvant uten et spor, for nå tjue år siden. Og hun har brukt mye av sin fritid på å etterforske forsvinningen. I begynnelsen av boken finner de et lik et sted hvor det før har vært en demning. Det er Tracys søster. Nå er det sånn at de allerede har dømt en mann for mordet, på indisier. Men Tracy har alltid stilt spørsmål ved disse indisiene.

Mens hun er i sin barndoms by på grunn av funnet møter hun en gammel venn. Han har blitt advokat og tar på seg å få saken til morderen tatt opp på nytt. Politiet på hjemstedet er veldig imot dette og Tracy tror det er fordi de trikset med bevisene i den opprinnelige rettsaken. Mer enn det kan jeg ikke skrive for da avslører jeg alt for deg.

Dette er en meget spennende bok. Det at den er en thriller og ikke en krim tilsier som regel at flere dør, og det gjør de her. Det tilsier også at noen er slemme og at de vil ta de snille, og det stemmer også. Jeg leste denne på sengen og den var i noen grad litt for spennende til at jeg kunne sovne. Så det ble ett par sene kvelder. Det er et godt tegn for boken, for det er bare de som virkelig treffer meg som kan få meg til å lese utover de sene nattetimene.

Før snøen legger seg av Bjørn Bottolvs

Dette var min første bok av denne forfatteren. Jeg kan ikke fatte og begripe at jeg ikke har funnet frem til bøkene hans før, men jeg har tenkt å gjøre noe med det. Før snøen legger seg er den niende kriminalromanen til Bottolvs. Han er selv politi og har jobbet på Majorstua stasjon, hvor bøkene har handling fra. Hovedpersonen er politibetjent Jo Kaasa. Han hører til blant dem som er ute og kjører politibil. Han har to partnere som veksler på å være med ham. Den ene er han nok litt forelsket i.

Det blir travelt for Kaasa og partnerne hans i denne boken. Først dør en gammel mann og rommet rundt han er rotet til, så finner de en ung kvinne i Songsvann, og i tillegg blir en gutt kidnappet. To av sakene gjelder samme familie, og Kaasa roter litt når han skal være snill og hjelpe. Det blir oppfattet som at han er personlig interessert, og kanskje er han det siden han unnlater å fortelle alt til sine overordnede.

Dette var en fin krim. Det var mye som skjedde og mange tråder som måtte følges. Men samtidig var dette en lett krim med lett språk og korte beskrivelser. Jeg likte den virkelig godt og har tenkt å lese mer av Bottolvs.

Hvorfor spurte de ikke Evensen? har jeg fått av Schibsted, Englefjær av Liv forlag, Brødrene Vega av Kagge, Min søsters grav av Gursli forlag og Før snøen legger seg av Kolon forlag.

Bålet av Pål Gerhard Olsen

02 onsdag des 2015

Posted by astridterese in Norske romaner

≈ 6 Comments

Tags

bålet, depresjon, krim og spenning, mord, norsk roman, Pål Gerhard Olsen, roman, sjebne, tenåring

Bålet er den 20. romanen Pål Gerhard Olsen har utgitt. På fremsiden står det roman, men den kan også leses som en kriminalroman. Olsen har vekslet mellom å skrive romaner og kriminalromaner i sin litterære karriere og har også skrevet en rekke barne og ungdomsbøker. Likevel hadde jeg gått glipp av denne forfatteren.

Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å lese Bålet. Jeg kan ikke huske at jeg har lest om den hverken på en annen blogg eller i avisen. Men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Dette er en nydelig roman. Kritikeren i Aftenposten (Ellen Sofie Lauritzen) er ikke enig med meg. Men jeg klarer heller ikke se romanen fra samme vinkel som det hun klarte. Selvfølgelig er det kritikeren sier om det tekniske riktig. Der er endel ord og utrykk brukt som enten er for store for munnen som sier dem, eller, jeg mener egentlig at noen av tenåringene i denne boken snakker poetisk vakkert og det gjør ikke tenåringer. Jeg irriterer meg også over (som kritikeren) bruken av tre prikker i setningene. Men for meg er det først og fremst fordi mannen min har hatt den uvanen i mange år. “Kommer til å falle helt … i dass”, “De gråter … Jentene gråter”. Du ser hva jeg mener.

Men over til det vi er uenige om. Og begynner med handlingen. Denne romanen handler i første rekke om en gruppe tenåringer og læreren deres i en periode på 80-tallet. Vi følger tenåringene i ulike kapitler og de forteller hver sin historie. Samtidig som de forteller fasetter av en felles historie. Håvard er 14 år og har sukkersyke. Foreldrene hans bryr seg overhodet ikke og han må selv handle inn matvarer og koke sin egen mat for å holde seg til dietten legen har satt opp. Han må også sette sine egne sprøyter og passe sitt eget blodsukker. Han er en spesiell person, han kler seg med gamle klær han har funnet på loftet og han tar bilder av alt og alle med kameraet sitt. Han er også den typen som stikker nesen sin i alt mulig og som derfor lærer mange hemmeligheter. Han finner frem til Salem i bygda og blir en kristen. I tankene sine er han ren men dømmer andre for ikke å være rene. En dag blir han funnet død i elven. Dette er kriminaldelen av romanen. Vi møter også disse ungdommene i nåtid – tretti år senere, i begravelsen til en av dem og da nøstes historien opp. Da får vi vite hva som egentlig hendte. Samtidig med at de voksne tenåringene forteller om sine liv i dag.

Romanen er på mange måter en studie i liv med store mangler. Her er misbruk på flere ulike måter, smugling, smerte og depresjon. Her er en gruppe tenåringer som skal bli voksne uten noen å guide seg. Læreren er en god støtte for flere av dem. Han har adoptert en gutt som heter Stig, og som er litt eldre enn de andre. Men som har en sentral rolle i romanen. Stigs søster heter Mona og er adoptert av en annen familie i bygda. Forholdet dem imellom er preget av sinne og psykisk, om ikke terror, så iallefall press. Det er noen som må gi Stig alt dette mørke han har i seg og vi begynner å forstå at læreren ikke er det glansbildet alle tror på. Helt, helt i begynnelsen leser vi om da Stig og Mona var små, før de ble adoptert. På en måte har det betydning for det som skjer senere.

Som en kuriositet har forfatteren i romanen løst Isdalsmysteriet. En kvinne ble funnet brent og død i Isdalen ved Ulriken, Bergen, på 70-tallet. Det ble konkludert med at hun tok selvmord. Men i romanen får du en helt annen forklaring.

Jeg leste denne romanen så sakte. Jeg gjør normalt ikke det, jeg har et høyt lesetempo. Men denne romanen måtte jeg lese sakte og nyte. Noen ganger gikk jeg også tilbake noen setninger for å lese på nytt igjen. Bålet var rett og slett en glede å lese. Jeg synes at boken var svært godt skrevet, det var lett å følge de ulike tenåringene både bakover og fremover i tid. Det er bare 8 av dem totalt sett. Hver av dem hadde et så spesifikt liv at stemmen deres ble tydelig på bakgrunn av de andre, så jeg var ikke i tvil og hvem som var hvem og hvilken historie som hørte til hvem (kritikeren i Aftenposten sier hun var i tvil). Dette er en roman jeg virkelig anbefaler. Det er nesten som den skulle vært obligatorisk lesning før bokbloggerprisnominering. Men uansett håper jeg dere ser den og leser den!

Denne boken har jeg fått av Gyldendal

Kort om krim #4

29 fredag aug 2014

Posted by astridterese in Krim

≈ 5 Comments

Tags

1913, A.S.A Harrison, den andre kvinnen, dødelig taushet, eBokBib, elle melle, filmstjerne, frankrike, haiti, halshugging, hanegal, Helen Grace, Jenny Brox, kidnapping, krypet, Lars Ove Sæther, M J Arlidge, mord, mormonere, norge, paris, petite mort, politi-krim, psykiater, Ragnar Enger, sjalusi, stumfilm, vodoo

Dette innlegget skriver jeg rett etter jeg er ferdig med innlegget Kort om krim #3. Jeg hadde så mange krimbøker jeg ikke hadde skrevet om at jeg må dele dem på flere innlegg. Det blir selvfølgelig bare noen få ord om hver bok, men jeg håper jeg klarer å formidle hvilke som var riktig gode, hvilke som var midt på treet og hvilke du ikke trenger bruke tid på.

Krypet av Ragnar Enger

Krypet er skrevet av debutanten Ragnar Enger, som til daglig jobber i Finansdepartementet. Boken er en skikkelig grøsser, men det mangler bittelitt på at den klatrer helt til topps på mitt entusiasmebarometer.

Det blir funnet en drept liten jente i Nordmarka, og politiet setter alle kluter til for å finne ut hvem som har drept henne. Det er den ene delen av historien. Den andre delen følger en psykiater som nettopp har flyttet hjem til Norge etter flere år i USA. Han får jobb på et kontor sammen med andre behandlere og setter straks igang med sin første pasient. Samtidig kommer politiet til ham for å be om hjelp. Han har hjulpet politiet i USA og det norske politiet håper at han skal kaste lys over hvem gjerningsmannen kan være.

Jeg er i utgangspunktet ikke så glad i todelte bøker, men denne fungerer. Spenningen og frustrasjonen hos politiet blir balansert med den merkelige pasienten psykiateren har fått. Kan han være morderen? Heldigvis er ikke denne boken en slik type bok som har enkle løsninger og hvor du ser hvordan det vil ende helt fra begynnelsen. Den er spennende og fortjener på mange måter å bli kalt en god grøsser.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Dødelig taushet av A.S.A Harrison

Dødelig taushet handler om samboerne Todd og Jodi. De bor sammen i en flott leilighet hvor hun også tar imot pasienter, som psykolog. Todd jobber som byggherre og har stadig store, nesten grandiose, prosjekter. De lever et regelmessig liv hvor den ene dagen stort sett er lik den andre, helt til en annen kvinne kommer inn i bildet.

Todd faller for en ung kvinne og det går ikke lenge før han gjør henne gravid (Hun har totalt lurt han når det gjelder prevensjon). Selv om Todd liker det nye livet, blir det mer og mer slik at det er han som må gjøre alt og han kan ikke annet enn å lengte tilbake til det han hadde sammen med Jodi. Pliktfølelsen er likevel så sterk at han ikke kan gå fra barnet.

Jodi faller ned i en tung depresjon og den blir ikke noe bedre av at advokaten forklarer henne at hun ikke vil få noen av eiendelene i boet, eller penger for den slags skyld, siden de ikke er gift. Vi blir også kjent med den unge kvinnens far, som opp til dette skjedde var en av Todds beste venner. Nå vil han bare at Todd skal dø. Det ønsker Jodi og etterhvert, men hvordan gjennomfører man et mord hvor man ikke blir tatt? Todd blir selvfølgelig drept, ellers hadde dette ikke vært en krimbok, og Jodis liv involverer nå politiet. De spør og graver og Jodi svarer uten at de blir så mye klokere.

Hvem som er morderen og hvordan det å drepe noen ble løst skal jeg selvfølgelig ikke røpe. Men det skjer litt sent i boken, føler jeg. Dødelig taushet handler mest om et par hvor han finner en annen og hvor hennes verden faller i grus. Og så kommer mordet som en ettertanke. Det er ikke helt sant, men det er sånn det føles. Likevel kan boken anbefales, men som en spennende roman og ikke nødvendigvis som en kriminalroman.

Boken har jeg fått av Schibsted

Petite Mort av Beatrice Hitchman

Petite mort utspiller seg i Frankrike rundt 1913 og bakteppet er byens stumfilmmiljø. Adèle rømmer hjemmefra for å bli filmstjerne og får etter hvert jobb som syerske i det ene filmstudioet. Selv om hun går på auditioner får hun ingen filmrolle. Kanskje i frustrasjon og kanskje fordi hun tror det vil gi henne en rolle, innleder hun et forhold til den kjente spesialeffekt-makeren André Durand og ikke lenge etter blir hun personlig assistent for hans kone, Luce. En meget kjent filmstjerne. Adéle er ung og uerfaren, men gjør så godt hun kan for å oppfylle Luces ønsker. Også da hun ønsker et romantisk forhold til Adéle. En stund er hun sammen med begge to, men så velger hun å bare være sammen med Luce.

Vi lærer også endel om hvor både Adéle og Luce kommer fra, hvor de vokste opp og hva som drev dem til filmen. Luce har hatt et sinneutbrudd hvor hun skadet sin tidligere assistent og har nå problemer med å få en ny rolle, og det holdes selskaper. Samtidig handler boken om en kvinne i dagens Paris som intervjuer Adéle og som prøver å finne ut hvor det ble av en scene som er klippet bort fra en spesielt kjent stumfilm.

Det er mange forviklinger her, mye smisking og løgner og kamp for å komme seg opp i verden. Krimbiten kommer mot slutten og hvis du leste det jeg skrev om forrige bok vet du at jeg ikke er så glad i det. Så dette blir en bok om fransk sosietetsliv på 1910-tallet, om hvorfor unge piker rømmer hjemmefra og litt om hvor vanskelig det kan være å være kvinne på den tiden. Og så kommer mord og oppklaring som en ettertanke. Egentlig er det alt. Boken er ikke spesielt godt skrevet og ikke spennende nok til å holde på konsentrasjonen. Men den er en fin stilstudie fra en rik tid i Paris historie.

Boken har jeg fått hos Apropos forlag

Hanegal av Lars Ove Sæther

Hanegal er en av de bøkene jeg lastet ned på iPaden for å teste ut det nye utlånssystemet for ebøker hos biblioteket (eBokBib). Jeg har registrert lånekortet mitt i flere fylker slik at jeg får låne hos dem alle. Jeg brydde meg ikke så mye om hva jeg lastet ned først, jeg ville bare ha noe spennende. På forsiden av boken står det Vinner av krimkonkurransen, så jeg tenkte det hørtes lovende ut.

Men forfatteren har prøvd å få med litt for mye i en bok, synes jeg. Historien handler om den nyutdannede politietterforskeren Jenny Brox. Hun blir allerede første dag på jobb i Kripos sendt avgårde til Møre og Romsdal på jakt etter en morder. En mann, en einstøing, er funnet hodeløs på gården sin. Mens politiet leter etter spor høres banking, og under en lem finner de mannens nevø, som har vært sperret inne i et lite rom i flere år. Mannens kone døde også under mistenkelige forhold ett par år tidligere.

Sammen med den sjefen sin, som er svært vanskelig å like, skal Jenny samarbeide med det lokale politiet for å finne morderen. Fingeravtrykk fører dem til en mann som døde på Haiti for flere år siden. Gutten i hullets stefar. Han var misjonær for mormonene på Haiti. Et par menn fra mormonerkirken dukker også opp, og sammen med den ene av dem drar Jenny til Haiti. Et stykke av boken pendler så mellom hva som skjer i Norge og hva som skjer på Haiti.

Jeg leste boken ferdig. Såpass spennende var den, men jeg er ikke så glad i når forfatteren skal ha med så enormt mye i samme bok. Noen ganger er det enkleste best. Her finner du en kjærlighetssyk politibetjent, en leilighet som må ryddes og en annen som må fikses, en ufysen campingplassvert som sender småfly med kamera over gården, en kvinne som er innlagt på psykiatrisk og som ikke har sagt et ord på mange år, en påkjørsel, en kvinne som driver biblioteket og et antikvariat, en bok som skal være veldig verdigfull osv. Det hadde sikkert klart seg med halvparten, og den delen jeg synes var mest unødvendig var turen til Haiti. Hvorfor måtte de dit, hvorfor kunne ikke ting skjedd i Norge? Så jeg likte ikke denne mer enn midt på treet.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Elle Melle av M J Arlidge

Elle Melle er også blant bøkene jeg lastet ned til iPaden. Baksideteksten fikk boken til å høres veldig spennende ut og selve historien var nettopp det. Men også her syntes jeg at det var deler som var unødvendige. Det eneste jeg tenker om det når det gjelder denne boken er om forfatteren har tenkt å skrive flere bøker om disse karakterene og på den måten bruker all informasjonen i denne boken som et grunnlag å bygge videre på. Det gir mer sens.

I denne boken møter vi Helen Grace som er sjef for en gruppe etterforskere ved politiet i Southampton. Hun er en røff kvinne som forventer mye av etterforskerne, men hun har også en røff politisjef over seg som ikke stiller mindre krav.

En ung kvinne blir funnet langs veien, hun er totalt utmattet, underernært og dehydrert. Og hun sier at hun har drept forloveden sin. Det viser seg at det finnes en person der ute som kidnapper par og etterlater dem ett sted de ikke kan komme ut av, sammen med en pistol. De får klar beskjed om at den som skyter den andre skal få komme ut. Det tar ikke lang tid før et nytt par er kidnappet og politiet er totalt uten spor. De leter og intervjuer og famler i blinde, helt til det tredje paret blir funnet. Da begynner Helen å forstå at dette handler om henne. I hvert av parene er det en person hun har reddet i fortiden.

En av politietterforskerne er nettopp blitt skilt og tyr til alkohol for å døyve smertene. Helen blir nødt for å gripe inn overfor han og det er her jeg tenker at det ikke hadde vært nødvendig hvis ikke det er meningen å følge disse personene over tid. Ellers var boken ganske spennende. Jeg har ikke lest denne historien, eller en som ligner på den, før, og det er alltid nytt og forfriskende. Forfatteren har en god ide, men klarer ikke gjennomføre den 100%. Likevel er boken spennende nok til at den kan anbefales.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Krim i sommer – 2013

30 fredag aug 2013

Posted by astridterese in Krim, Ukategorisert

≈ 3 Comments

Tags

askepott, Dan Brown, den digitale festning, drap, englevaktene, inferno, Ingrid Elfberg, kald som døden, kidnapping, krim, Kristina Ohlsson, Louise Penny, mishandling, mord, Robert Langdon, spenning, til døden skiller oss ad

Det er på tide å ta en titt på krimbøkene jeg leste i sommer. Noen av dem er så gode at de får egne innlegg, men resten av dem har jeg egentlig ikke tid til å skrive så utfyllende om. Så da blir det et samleinnlegg. Jeg leser krim på sengen, så antallet bøker jeg har lest har noe med hvor trett jeg har vært og hvor fort jeg har sovnet.

Inferno av Dan Brown

Forlaget skriver:

I hjertet av Italia trekkes ikonografen Robert Langdon inn i en spennende verden som sentreres rundt et av historiens mest fascinerende, mørke og mystiske litterære mesterverk, Dantes “Inferno”. Langdon settes opp mot en skremmende motstander og slåss med koder og symboler som fører ham dypt inn i klassisk kunst, hemmelige korridorer og avansert vitenskap. Gjennom en heftig jakt hvor det er umulig å fastslå hvem han kan stole på, sliter Langdon med å finne svar før det er for sent, og verden blir ugjenkallelig forandret.

Denne boken ble jeg skuffet av. Jeg hadde gledet meg sånn til å lese den for jeg liker Dan Browns bøker. Men denne nådde bare ikke opp til de andre. Det er noe med at hele boken skjer på en dag og når du skal fylle en så tykk bok med bare det som skjer i løpet av en enkelt dag så sier det seg selv at det blir mye detaljer. En får mange fine opplysninger om historien, kunst, kjente italienske personer, om Italia, Dante osv. Men det er selve handlingene, flukten, forfølgelsen, det å gjemme seg, bli funnet, slåssing, skyting som skal drive boken og det blir både heseblesende og tynt. Så nei, dette var ingen fantastisk Dan Brown bok. (Boken er lånt på biblioteket)

Kald som døden av Louise Penny

Forlaget skriver:

Det er vinter i Three Pines, og snøtunge trær omkranser den frosne innsjøen. På isen ligger en stivnet kropp. CC de Poitiers døde midt i en folkemengde, under en curlingkamp – men det finnes verken vitner eller ledetråder, og i landsbyen surrer ryktene. Da førstebetjent Armand Gamache ved Sûreté de Québec begynner å etterforske saken, oppdager han at CC ikke var et godt menneske. Hun trampet på andre folk, ble uvenner med de fleste og hadde en skjult agenda da hun ankom Three Pines. Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor CC var dårlig likt, men hvem hatet henne tilstrekkelig til å ville se henne død?

Fra en dårlig bok hopper vi rett over til en fantastisk bok. Louise Penny gjør det igjen, hun skriver en varm, koselig og nydelig krim. Det høres kanskje ut som rare betegnelser på en krim, men jeg synes at Pennys bøker handler mye mer om livet enn om døden. Menneskene i Three Pines er de samme som vi ble kjent med i Skjulte liv. De er gode mennesker, noen av dem er rare og noen riktig så kompliserte og andre slike du kunne tenke deg å ha som venner. De involverer seg i Gamaches etterforskning og han lar dem gladelig bli en del av arbeidet hans. Louise Penny er en forfatter jeg synes du skulle bli kjent med, og har du ikke lest Skjulte liv må du begynne med den. (Denne fikk jeg av Silke forlag).

Askepott av Kristina Ohlsson

Forlaget skriver:

En liten jente forsvinner fra et tog på vei inn mot Stockholm. Jentas far mistenkes umiddelbart. Etterforskningen ledes av den legendariske politiinspektøren Alex Recht. Ny i teamet er “sivilisten” Fredrika Bergman, hun som skulle bli fiolinist, men som i stedet havnet i politikorpset. Fredrika ser andre mønstre enn Alex og gutta, noe som ikke blir tatt nådig opp. Men saken vokser, både i omfang og intelligent ondskap. Hvem er kvinnen som hele tiden figurerer i utredningens utkant? Må hun bli funnet for å få den siste brikken på plass?

Jeg har lest Englevaktene av Ohlsson, en bok som kommer litt lenger ut i rekken av bøker om Alex Recht og Fredrika Bergman. Det gjorde ting litt rart, så jeg anbefaler å begynne med denne, som er første bok i serien. Dette er også Ohlssons debutbok, og hun gjør en riktig så god debut. Forlaget forteller at Ohlsson arbeider som sikkerhetspolitisk analytiker ved Rikspolisstyrelsen og er utdannet statsviter. Da jeg fikk vite det tenker jeg at mye av Ohlssons arbeid viser igjen i karakteren Fredrika. Dette er en spennende krim uten en klar kidnapper og drapsmann. Den handler om at barn blir kidnappet og drept, noe som er grusomt å lese om, men det blir balansert gjennom at vi får innblikk i livene til etterforskerne og at vi involverer oss i det. Jeg likte denne, som jeg også likte Englevaktene så jeg har tenkt å lese mer av Ohlsson. (Boken fikk jeg av Piratforlaget).

Til døden skiller oss ad av Ingrid Elfberg

Forlaget skriver:

På flukt fra en voldelig ektemann. På leting etter en forsvunnet kvinne. Erika sminker over blåmerkene, sier at hun har ramlet i trappen, og har pustevansker på grunn av de brukne ribbena. Hun prøver å fortelle sannheten om skadene, men ingen tror på at Göran slår sin kone. Han er jo en grei kar og en god politimann. Til slutt flykter Erika til Göteborg for å begynne på nytt. Hennes første sak ved Göteborg-politiet handler om en forsvunnet kvinne. Ingen vet om forsvinningen er selvvalgt eller om kvinnen er blitt utsatt for en forbrytelse. Samtidig oppfører Göran seg stadig mer truende. Han vil ha Erika tilbake.

Dette var en meget tøff bok å lese. Den ble på en måte delt i to for meg. Den er en krim hvor en kvinne har forsvunnet og politiet leter etter henne, og en bok som handler om mishandling hvor både han som mishandler og hun som blir mishandlet er politi. Erika blir slått av sin mann og klarer i begynnelsen av boken å rømme fra Stockholm til Gøteborg. Der prøver hun å komme på fote igjen, men det er ikke lenge før Gøran, mannen hennes også dukker opp i Gøteborg. Det er klart at han ikke vil la henne gå, så hva skal Erika gjøre? Krimdelen i denne boken var fin og spennende, men mishandlingsdelen ble for tøff for meg. Den var skremmende, psykologisk, truende og ondskapsfull. Jeg vet at det finnes kvinner som har det slik, men jeg er ikke skrudd sammen slik at jeg klarer denne typen grusomme handlinger så tett på kroppen som dette ble. Likevel vil jeg anbefale boken til dem som er litt mer tykkhudet enn meg. (Boken har jeg fått av Silke forlag)

Den digitale festning av Dan Brown

Forlaget skriver:

Da NSAs uovervinnelige supercomputer stilles overfor en mystisk kode den ikke klarer å knekke, blir sjefskryptograf, Susan Fletcher, en briljant og vakker matematiker, tilkalt. Det hun avdekker, sender sjokkbølger gjennom maktens korridorer. NSA, en av USAs mektigste og hemmeligste organisasjoner blir holdt som gissel – ikke med våpen eller bomber, men en kode så genialt kompleks at den vil lamme landets samlede etterretning dersom den slippes løs Susan Fletcher fanges i et desperat kappløp som bringer leseren fra maktens hemmelige korridorer, via Tokyos skyskrapere, til Spanias mektige katedraler. Det er en kamp på liv og død – et avgjørende forsøk på å ødelegge en genial og ugjennomtrengelig formel som truer med å viske ut verdens maktbalanse. Susan opplever svik på alle kanter, og må kjempe alene. Ikke bare for sitt land, men også for sitt liv, og til sist – også for mannen hun elsker.

Dette er en helt anderledes Dan Brown bok enn Inferno. Dette er Dan Brown slik en vil ha ham. Boken er superspennende, den lurer deg og den er spekket med nyttig og interessant informasjon. Susan, som sjefskryptograf, sjefen hennes, kolleger og kjæresten hennes David Becker blir beskrevet som tredimensjonale mennesker og tilfører en troverdig tone til boken. Denne er av typen jeg nesten ikke klarte å legge fra meg, noe som førte til litt utsatt søvn noen kvelder! Anbefales! (Boken har jeg lånt på biblioteket)