Kort om bøker som har blitt liggende igjen #1

01 mandag sep 2014

Posted by in Fagbøker, Norske romaner, Romaner, Skjebne/biografi

≈ 3 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg når ikke å skrive noe langt innlegg om alle bøkene jeg leser. Så jeg tenkte at jeg kunne nevne dem litt i et samleinnlegg. Jeg har plukket ut litt av hvert, men ingen kriminalromaner, for de kommer i sitt eget innlegg. Jeg har lest ganske mye i sommer så listen over bøker jeg ikke hadde skrevet om ble ganske lang, og ett par av disse er til og med fra våren. Noen av bøkene jeg har lest var så gode at de fortjener sitt eget innlegg, så dem skal jeg ta meg av etterhvert. Nå tenkte jeg å bare få kortet ned litt på listen over bøker jeg så absolutt skulle sagt noen ord om.

Anna og Solmann, livslang forelsking av Erna Osland

Anna og SolmannHistorien om Anna og Solmann må være noe av det vakreste jeg har lest i år. Det er en liten bok full av bilder og med bare en enkel tekst på hver side. Men den forteller en utrolig historie. Det er en sann historie om et ektepar som bor i Gulen i Sogn og Fjordane. Jeg har vært der de bor, så det var lett å se for seg landskapet rundt. Men det var hva Solmann gjør før Anna som nesten kan ta pusten fra deg.

Anna og Solmann er 80 år gamle og har kjent hverandre hele livet. For endel år siden fikk Anna slag og måtte til Førde på sykehuset. Det er ganske langt unna der de bor, så Solmann flyttet på hybel nær sykehuset og bodde der det halve året Anna var på sykehuset. Tilbake i Gulen måtte Anna bo på sykehjemmet og Solmann besøkte henne hver dag. Hun likte godt å komme seg ut på den elektriske rullestolen, men Solmann var så dårlig til beins at han ikke klarte følge henne. Da bygde han en plattform og et sete til seg selv bakpå rullestolen og så drar de ut på tur sammen. Anna måtte etterhvert flytte på en institusjon i Eivindvik og Solmann reiste hver dag med buss og rutebåt for å besøke henne. På søndagene gikk ikke båten, så da kjørte han scooter 1,5 time hver dag for å besøke Anna. På vinteren kjørte han båt den lange veien.

Jeg tillater meg i å sitere forlaget når de beskriver boken; «I ord og bilde har Osland og Apneseth dokumentert Anna og Solmanns strev for å få vere saman, og den store gleda dei har av kvarandre og styrken dei får frå kvarandre, trass i den vanskelege livssituasjonen. Fokus ligg på det vedunderlege dei får til i lag og kva som er viktig for dei og oss alle. Språket i boka er tilrettelagt for personar med lesevansker og spesielt tiltenkt dei som har hatt slag og har nedsett lese- og talefunksjon.»

Selv om dette er en tilrettelagt bok synes jeg du skulle spør på nærmeste bibliotek om de har den og ta en titt i den.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Fugletribunalet av Agnes Ravatn

FugletribunaletJeg leste Fugletribunalet i mai og har tenkt at jeg måtte skrive noe om den, men det var ikke så mange ord som kom ut. Jeg liker boken, den har en fin historie fortalt på en god måte. Men jeg er ikke overbegeistret.

Allis rømmer fra livet sitt og begynner å jobbe som hushjelp for Bagge. De er et underlig par, med hemninger på begge sider og en historie de verger seg for å fortelle hverandre. I begynnelsen gjør Allis bare som hun får beskjed om, men etterhvert våger hun å vise sine egne følelser og sette ord på det hun tenker. Bagge er en lukket dør, og det tar lang tid før han sier et eneste ord om hvem han er. Han har fortalt Allis at kona er bortreist og det er ikke før han har vært i begravelsen hennes at det går opp for Allis at hun har vært syk.

Dette er en bok der det meste sies mellom linjene, og jeg tror jeg var for utålmodig til å klare å hele tiden tolke og vurdere. Jeg ønsket meg en rett frem historie, og det er ikke det denne boken handler om. Samtidig ble jeg påvirket av de fine strømningene og av følelsene som gjennomsyrer boken. Skyld, skam, ønske om å sone, sorg, tapt kjærlighet – følelsene er kanskje mest i det som en kan kalle det negative registeret, men de blir delt med oss og fremstilt som noe vakkert og noe en må respektere og ikke flykte fra. Jeg vil absolutt anbefale deg å få med deg Fugletribunalet hvis du ikke har lest den. Den har fått flere priser og er også nominert til Bokbloggerprisen 2013.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Halehelten Ludvig av John Granly

Halehelten LudvigI var familie har vi to hovedsaker vi prøver å donere penger til. Den ene er Hjelp til Russland som du ser en link til på siden her og den andre er Evangeliesenteret. Halehelten Ludvig er boken om Ludvig Karlsen som startet Evangeliesenteret sammen med sin kone, Lise. Da Norweigan hadde en konkurranse om hvem som skulle pryde halepartiet på flyene deres vant Ludvig Karlsen den ene gruppen. Han er en mann å beundre og hente inspirasjon fra. Dessverre døde han for noen år siden.

Denne boken forteller kortversjonen om livet han. Han ble født inn i en taterfamilie med mange barn som stadig var på reise, og han ble tidlig en slave for alkohol. Foreldrene hans ble kristne og valgte å slå seg ned på ett sted, i et bittelite hus. Men Ludvig var rastløs, og selv ikke etter han giftet seg med Lise klarte han helt å ta ansvar for livet sitt. De fikk flere barn, selv om de begge var alkoholikere, og fikk ikke beholde dem alle. Etterhvert ble ting så ille for Ludvig at han tenkte på å ta livet sitt. Han satt med geværet i munnen da han trakk av, men skuddet gikk rett i vegen.

Da de begge var slik helt på bunnen ble de med på et møte hvor de begge ble frelst. Og nå begynte en ny type liv for dem. Etter noen år bestemte de seg for å ta inn noen alkoholikere i garasjen og prøve å hjelpe dem til å slutte å drikke og slik ble Evangeliesenteret startet. I dag er der 4-5 senter rundt i Norge som hjelper både alkoholikere og narkomane tilbake til et liv uten dop.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om alt det fantastiske som har skjedd på disse sentrene. Vi har besøk av en gruppe fra Varna-senteret i kirken vår hver mars, og da lærer vi mye om både elendighet og glede. Men ikke minst ser vi hvordan mennesker som har vært helt knust får livet og gleden tilbake. Takket være Ludvig og Lise og det arbeidet de startet.

Boken har jeg kjøpt selv

Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen

Hver morgen kryper jeg opp fra havetHver morgen kryper jeg opp fra havet var den aller første boken jeg lastet ned til iPaden min ved hjelp av bibliotekets utlånsapp eBokBib. Jeg hadde sett den blant kulturfond-bøkene og var fascinert av tittelen. Men jeg hadde ikke tatt meg tid til å lese den. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den heller. Den er en liten bok, med korte tekster og den er ganske filosofisk i tonen.

Forlaget skriver; Verden sett, og verden tenkt på. Sølvkreet i dusjen når du kommer hjem sent på natten. Mikroorganismene som bor i hånden din. Melkeveien. Hos Frøydis Sollid Simonsen brytes poetens blikk mot den naturvitenskapelige optikken. Det lille og det store, urhavet og stemmen til den du tenker på, stemmen du helst vil høre, alt det som livet består av kjedes sammen til én stor, evig bevegelse – en utvikling som begynte den gang verden var ny og taus.

Den er ganske fin. Mange av tekstene gjorde inntrykk på meg og ga meg noe å tenke på. Den er som sagt ganske filosofisk, og det er lett å fortsette tankerekkene så langt du vil. Eller å hente seg tilbake og se på teksten på neste side. På iPaden var annenhver side blank, men jeg kikket i boken og så at den ikke var det der, så jeg vet ikke om det var noe med formatet, eller bare en feil.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Ond kjemi av Ulf Ellervik

Ond kjemiOnd kjemi har undertittel; berettelser om mennesker, mord og molekyler og er en fagbok om kjemi. Og da først og fremst dødelig kjemi. Den forteller om ulike giftstoffer og gir eksempler på mennesker som har dødd av dem. Den forteller om de kjemiske forbindelsene vi har i hjernen og hvordan de påvirker oss, den forteller om atombomber, sprengstoff, planter og om molekyler og deres oppbygging. Det er en fascinerende reise i kjemiens verden.

Jeg lærte utrolig mye nytt og skulle ønske jeg kunne huske det alt sammen. Noe sitter igjen, som giftige fargestoffer og hva som er forskjellen på en bensinmotor og en dieselmotor. (Vi kjøpte dieselbil rett etter jeg hadde lest det). Litt om det som skjer i hjernen hadde jeg lest før, men nå fikk jeg det bedre forklart. Fagbøker er ikke egentlig min greie, jeg er altfor lite flink til å lese fagstoff. Men jeg leste i en avis om denne boken og der hadde de brukt som eksemplet en morder som blir beskrevet i denne boken og det gjorde at jeg fikk lyst til å lese den.

Det var verd det. For en fagbok er den svært lite ekskluderende, denne boken forklarer deg ting på en måte som gjør at du ikke trenger en masse forkunnskaper. Den er underholdende og til tider faktisk også spennende.

Boken har jeg lånt på biblioteket

 

Smakebit på søndag 31. august

31 søndag aug 2014

Posted by in Boktema

≈ 45 Comments

Tags

Smakebit på søndagI dag fikk Mari fra Flukten fra virkeligheten problemer med bredbåndsmodemet sitt og samtidig hadde hun lite mobilnett der hun befant seg. Så i dag fikk jeg lov til å være vert for Smakebit på søndag. Du kan legge igjen lenken din nederst i dette innlegget.

Smakebiten min kommer fra Et helt halvt år av Jojo Moyes. Det er en bok jeg har tenkt å lese siden den kom ut, men som har glidd ut av leselisten. Så da mor spurte om hun kunne få den, sa jeg: Ja, men jeg må lese den selv først. Og det er jeg i gang med nå. Jeg kan tenke meg at det er mange av dere som har lest den, men det kan jo være fint med et tilbakeblikk også. Ikke bare biter fra ukjente bøker.

Et helt halvt årHan ser opp idet han hører en hvinende lyd og den brå ulingen i et bilhorn. Han ser siden av den glinsende, svarte taxien foran, sjåføren er allerede i ferd med å veive ned vinduet, og i kanten av synsfeltet er det noe han ikke helt får tak i, noe som kommer mot ham i en vanvittig fart.

Fra forlaget:

Lou Clark vet en god del. Hun vet hvor mange skritt det er fra bussholdeplassen og hjem. Hun vet at hun liker jobben sin på kafeen The Buttered Bun, og hun vet at hun kanskje ikke elsker kjæresten sin, Patrick. Det Lou ikke vet, er at hun snart kommer til å miste jobben, eller at hun er avhengig av å vite hva som venter rundt neste sving, for ikke å gå fra forstanden. Will Traynor vet at motorsykkelulykken tok fra ham viljen til å leve. Han vet at alt føles veldig smått og meningsløst, og han vet nøyaktig hvordan han skal få slutt på det. Det Will ikke vet, er at det er like før Lou stormer inn i livet hans som et levende fyrverkeri. Og ingen av dem vet at de kommer til å forandre hverandre for alltid.

[inlinkz_linkup id=441391 mode=1]

Kort om krim #4

29 fredag aug 2014

Posted by in Krim

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Dette innlegget skriver jeg rett etter jeg er ferdig med innlegget Kort om krim #3. Jeg hadde så mange krimbøker jeg ikke hadde skrevet om at jeg må dele dem på flere innlegg. Det blir selvfølgelig bare noen få ord om hver bok, men jeg håper jeg klarer å formidle hvilke som var riktig gode, hvilke som var midt på treet og hvilke du ikke trenger bruke tid på.

Krypet av Ragnar Enger

KrypetKrypet er skrevet av debutanten Ragnar Enger, som til daglig jobber i Finansdepartementet. Boken er en skikkelig grøsser, men det mangler bittelitt på at den klatrer helt til topps på mitt entusiasmebarometer.

Det blir funnet en drept liten jente i Nordmarka, og politiet setter alle kluter til for å finne ut hvem som har drept henne. Det er den ene delen av historien. Den andre delen følger en psykiater som nettopp har flyttet hjem til Norge etter flere år i USA. Han får jobb på et kontor sammen med andre behandlere og setter straks igang med sin første pasient. Samtidig kommer politiet til ham for å be om hjelp. Han har hjulpet politiet i USA og det norske politiet håper at han skal kaste lys over hvem gjerningsmannen kan være.

Jeg er i utgangspunktet ikke så glad i todelte bøker, men denne fungerer. Spenningen og frustrasjonen hos politiet blir balansert med den merkelige pasienten psykiateren har fått. Kan han være morderen? Heldigvis er ikke denne boken en slik type bok som har enkle løsninger og hvor du ser hvordan det vil ende helt fra begynnelsen. Den er spennende og fortjener på mange måter å bli kalt en god grøsser.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Dødelig taushet av A.S.A Harrison

Dødelig taushetDødelig taushet handler om samboerne Todd og Jodi. De bor sammen i en flott leilighet hvor hun også tar imot pasienter, som psykolog. Todd jobber som byggherre og har stadig store, nesten grandiose, prosjekter. De lever et regelmessig liv hvor den ene dagen stort sett er lik den andre, helt til en annen kvinne kommer inn i bildet.

Todd faller for en ung kvinne og det går ikke lenge før han gjør henne gravid (Hun har totalt lurt han når det gjelder prevensjon). Selv om Todd liker det nye livet, blir det mer og mer slik at det er han som må gjøre alt og han kan ikke annet enn å lengte tilbake til det han hadde sammen med Jodi. Pliktfølelsen er likevel så sterk at han ikke kan gå fra barnet.

Jodi faller ned i en tung depresjon og den blir ikke noe bedre av at advokaten forklarer henne at hun ikke vil få noen av eiendelene i boet, eller penger for den slags skyld, siden de ikke er gift. Vi blir også kjent med den unge kvinnens far, som opp til dette skjedde var en av Todds beste venner. Nå vil han bare at Todd skal dø. Det ønsker Jodi og etterhvert, men hvordan gjennomfører man et mord hvor man ikke blir tatt? Todd blir selvfølgelig drept, ellers hadde dette ikke vært en krimbok, og Jodis liv involverer nå politiet. De spør og graver og Jodi svarer uten at de blir så mye klokere.

Hvem som er morderen og hvordan det å drepe noen ble løst skal jeg selvfølgelig ikke røpe. Men det skjer litt sent i boken, føler jeg. Dødelig taushet handler mest om et par hvor han finner en annen og hvor hennes verden faller i grus. Og så kommer mordet som en ettertanke. Det er ikke helt sant, men det er sånn det føles. Likevel kan boken anbefales, men som en spennende roman og ikke nødvendigvis som en kriminalroman.

Boken har jeg fått av Schibsted

Petite Mort av Beatrice Hitchman

Petite MortPetite mort utspiller seg i Frankrike rundt 1913 og bakteppet er byens stumfilmmiljø. Adèle rømmer hjemmefra for å bli filmstjerne og får etter hvert jobb som syerske i det ene filmstudioet. Selv om hun går på auditioner får hun ingen filmrolle. Kanskje i frustrasjon og kanskje fordi hun tror det vil gi henne en rolle, innleder hun et forhold til den kjente spesialeffekt-makeren André Durand og ikke lenge etter blir hun personlig assistent for hans kone, Luce. En meget kjent filmstjerne. Adéle er ung og uerfaren, men gjør så godt hun kan for å oppfylle Luces ønsker. Også da hun ønsker et romantisk forhold til Adéle. En stund er hun sammen med begge to, men så velger hun å bare være sammen med Luce.

Vi lærer også endel om hvor både Adéle og Luce kommer fra, hvor de vokste opp og hva som drev dem til filmen. Luce har hatt et sinneutbrudd hvor hun skadet sin tidligere assistent og har nå problemer med å få en ny rolle, og det holdes selskaper. Samtidig handler boken om en kvinne i dagens Paris som intervjuer Adéle og som prøver å finne ut hvor det ble av en scene som er klippet bort fra en spesielt kjent stumfilm.

Det er mange forviklinger her, mye smisking og løgner og kamp for å komme seg opp i verden. Krimbiten kommer mot slutten og hvis du leste det jeg skrev om forrige bok vet du at jeg ikke er så glad i det. Så dette blir en bok om fransk sosietetsliv på 1910-tallet, om hvorfor unge piker rømmer hjemmefra og litt om hvor vanskelig det kan være å være kvinne på den tiden. Og så kommer mord og oppklaring som en ettertanke. Egentlig er det alt. Boken er ikke spesielt godt skrevet og ikke spennende nok til å holde på konsentrasjonen. Men den er en fin stilstudie fra en rik tid i Paris historie.

Boken har jeg fått hos Apropos forlag

Hanegal av Lars Ove Sæther

HanegalHanegal er en av de bøkene jeg lastet ned på iPaden for å teste ut det nye utlånssystemet for ebøker hos biblioteket (eBokBib). Jeg har registrert lånekortet mitt i flere fylker slik at jeg får låne hos dem alle. Jeg brydde meg ikke så mye om hva jeg lastet ned først, jeg ville bare ha noe spennende. På forsiden av boken står det Vinner av krimkonkurransen, så jeg tenkte det hørtes lovende ut.

Men forfatteren har prøvd å få med litt for mye i en bok, synes jeg. Historien handler om den nyutdannede politietterforskeren Jenny Brox. Hun blir allerede første dag på jobb i Kripos sendt avgårde til Møre og Romsdal på jakt etter en morder. En mann, en einstøing, er funnet hodeløs på gården sin. Mens politiet leter etter spor høres banking, og under en lem finner de mannens nevø, som har vært sperret inne i et lite rom i flere år. Mannens kone døde også under mistenkelige forhold ett par år tidligere.

Sammen med den sjefen sin, som er svært vanskelig å like, skal Jenny samarbeide med det lokale politiet for å finne morderen. Fingeravtrykk fører dem til en mann som døde på Haiti for flere år siden. Gutten i hullets stefar. Han var misjonær for mormonene på Haiti. Et par menn fra mormonerkirken dukker også opp, og sammen med den ene av dem drar Jenny til Haiti. Et stykke av boken pendler så mellom hva som skjer i Norge og hva som skjer på Haiti.

Jeg leste boken ferdig. Såpass spennende var den, men jeg er ikke så glad i når forfatteren skal ha med så enormt mye i samme bok. Noen ganger er det enkleste best. Her finner du en kjærlighetssyk politibetjent, en leilighet som må ryddes og en annen som må fikses, en ufysen campingplassvert som sender småfly med kamera over gården, en kvinne som er innlagt på psykiatrisk og som ikke har sagt et ord på mange år, en påkjørsel, en kvinne som driver biblioteket og et antikvariat, en bok som skal være veldig verdigfull osv. Det hadde sikkert klart seg med halvparten, og den delen jeg synes var mest unødvendig var turen til Haiti. Hvorfor måtte de dit, hvorfor kunne ikke ting skjedd i Norge? Så jeg likte ikke denne mer enn midt på treet.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Elle Melle av M J Arlidge

Elle MelleElle Melle er også blant bøkene jeg lastet ned til iPaden. Baksideteksten fikk boken til å høres veldig spennende ut og selve historien var nettopp det. Men også her syntes jeg at det var deler som var unødvendige. Det eneste jeg tenker om det når det gjelder denne boken er om forfatteren har tenkt å skrive flere bøker om disse karakterene og på den måten bruker all informasjonen i denne boken som et grunnlag å bygge videre på. Det gir mer sens.

I denne boken møter vi Helen Grace som er sjef for en gruppe etterforskere ved politiet i Southampton. Hun er en røff kvinne som forventer mye av etterforskerne, men hun har også en røff politisjef over seg som ikke stiller mindre krav.

En ung kvinne blir funnet langs veien, hun er totalt utmattet, underernært og dehydrert. Og hun sier at hun har drept forloveden sin. Det viser seg at det finnes en person der ute som kidnapper par og etterlater dem ett sted de ikke kan komme ut av, sammen med en pistol. De får klar beskjed om at den som skyter den andre skal få komme ut. Det tar ikke lang tid før et nytt par er kidnappet og politiet er totalt uten spor. De leter og intervjuer og famler i blinde, helt til det tredje paret blir funnet. Da begynner Helen å forstå at dette handler om henne. I hvert av parene er det en person hun har reddet i fortiden.

En av politietterforskerne er nettopp blitt skilt og tyr til alkohol for å døyve smertene. Helen blir nødt for å gripe inn overfor han og det er her jeg tenker at det ikke hadde vært nødvendig hvis ikke det er meningen å følge disse personene over tid. Ellers var boken ganske spennende. Jeg har ikke lest denne historien, eller en som ligner på den, før, og det er alltid nytt og forfriskende. Forfatteren har en god ide, men klarer ikke gjennomføre den 100%. Likevel er boken spennende nok til at den kan anbefales.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Trekkoppfuglen av Haruki Murakami

27 onsdag aug 2014

Posted by in Romaner

≈ 13 Comments

Tags

, , , , , , , , , ,

Haruki Murakami skrev Trekkoppfuglen i perioden 1994-95, mens han bodde ved Princton universitetet i USA. Han jobbet der som assistent/konsulent, som hjalp siste-års studenter med skriving. Murakami hadde i 1994 vært borte fra Japan i flere år allerede, og bodd blant annet på de greske øyer og i Roma før han kom til USA. Helt fra begynnelsen av hadde hans bøker vært påvirket av vestlige forfattere og han brøt med den «japanske stilen». Han følte at han bare ble kritisert for dette og forlot derfor Japan. Han kom tilbake i 2005, rett etter at han hadde fullført Trekkoppfuglen. Mye på grunn av jordskjelvet i Kobe hvor han hadde tilbrakt mye av sin barndom.

TrekkoppfuglenTrekkoppfuglen er egentlig delt i tre bøker. De har alle tre fått titlene fra musikkstykker. Den tyvaktige skjære (The thieving magpie), etter en opera av Rossini. Fugl som profet (Bird as Prophet) etter et pianostykke av Robert Schumann og Fuglefangeren (The Bird-Catcher) som er en figur i Mozart’s opera Tryllefløyten. De dekker perioden fra juni 1984 til desember 1985 og siden jeg nettopp har lest 1Q84 kan jeg ikke annet enn å undre meg over hvorfor denne boken også foregår i samme tidsperiode. Boken står også på 1001 bøker listen.

Trekkoppfuglen handler om utrolig mye. De 634 sidene er skikkelig tettskrevne, men allikevel mangler den flere kapitler fra den japanske versjonen. Det ble bestemt da den ble oversatt til engelsk at en originale japanske teksten var for lang, og den måtte kuttes ned med 25 000 ord.

I hovedsetet har vi Toru Okada. Han er en ung, japansk mann som er gift med Kumiko. Han har sagt opp jobben sin slik at det er Kumiko som forsørger dem. De har ingen barn, men en katt som heter Noboru Wataya, det samme som Kumikos bror. De leier et hus i en forstad til Tokyo av Torus onkel.

I begynnelsen av boken lærer vi at Trekkoppfugl er et navn Toru setter på en fugl i hagen. Han kan ikke se fuglen, men synes at lyden den lager er som om den trekker opp en fjær, verdenens fjær (som i en gammel klokke). Derav navnet. Senere møter Toru en ung jente som bor i et nabohus (Mai Kasahara), hun kaller Toru for Trekkoppfugl. (Senere vil flere sentrale hendelser bli foretatt til lyden fra Trekkoppfuglen). Ganske snart forsvinner også Noboru Wataya (katten) og Kumiko finner en «klarsynt» dame ved navn Malta Kano som skal hjelpe til å finne den. Det er Toru som møter Malta, og senere søsteren hennes Kreta. Og da også Kumiko forsvinner, prøver han å få dem til å hjelpe seg med å finne henne. Han er sikker på at Noboru Wataya (broren) har noe med forsvinningen å gjøre. Han kan virkelig ikke fordra den mannen, og tror at han skjuler Kumiko. Han mottar i denne perioden merkelige oppringinger fra en kvinne som ikke vil si hvem hun er.

Mens han er alene og stort sett ikke gjør noe annet enn å spise og sove får han et brev fra løytnant Mamiya. Han skriver fordi han er testamentbestyrer for en synsk mann (Honda) Toru og Kumiko kjente for noen år siden, og denne mannen har etterlatt noe til Toru. I møtet med løytnant Mamiya og senere via brev fra ham får Toru lære om japanernes okkupasjon av Mandsjuria. Mamiya forteller også at han ble kastet ned i en brønn og at han hadde en sjelsettende opplevelse i brønnen. Toru blir av dette fristet til å selv sitte i en brønn, og da det finnes en tørr brønn ved et ubebodd hus i nabolaget kryper han ned i den. I denne brønnen opplever han en god del av det som er surrealistisk i denne boken. Han forflytter seg blant annet til et hotell hvor det er en kvinne som ikke vil at han skal se henne. Nede i denne brønnen får han et merke på kinnet. Svart og lilla og på størrelse med en barnehånd.

På grunn av dette merket treffer han en kvinne som kaller seg Muskat Akasaka. Hun ble tiltrukket av ham fordi også faren hennes hadde et slikt merke. Sønnen hennes, Kanel, og hun driver et firma som «hjelper» kvinner (på en måte som ikke blir forklart, men som har med en «kraft» å gjøre). De ansetter Toru og ved hjelp av merket sitt hjelper han også kvinner (med denne ubeskrevne kraften). Muskat forteller Toru historier om faren sin, som var sjefsdyrlege for en dyrepark i Mandsjuria. Han får vite mye om japanerne og russerne mot slutten av andre verdenskrig.

Som du ser er dette lenger enn et vanlig sammendrag av handling. Fremdeles er det biter jeg tenker skulle vært med, men en gang må man slutte. Det tok meg imidlertid litt tid å klare å samle alle disse trådene. Historien om Toru som mister alt (selv om det å miste jobben er frivillig), historien om Kumiko som skriver og sier at hun har vært utro, historien om Noboru Wataya som blir mer og mer populær, både som TV-personlighet og som politiker, og historien om Mai Kasahara som jeg ikke har nevnt i det hele tatt. For ikke å glemme de lange kapitlene om Japans historie på 1940-tallet. Jeg lærte utrolig mye historie av denne boken. Japans historie er ikke et emne jeg har fordypet meg i før. Boken har likheter med noveller Murakami har skrevet og jeg ser på Wikipedia at både er kapitler fra boken publisert som noveller og karakterer i denne boken opptrer i andre bøker. Så det er ikke rart at jeg synes noe virker kjent. Jeg synes også at Trekkoppfuglen har en meget uforutsigbar historielinje. Det er helt umulig å forutse hvor handlingen vil føre deg.

I begynnelsen sier Honda til Toru:

Når du skal opp, finn det høyeste tårnet og klyv til topps. Når du skal ned, finn den dypeste brønnen og gå til bunns. Når det ikke er noen strøm, hold deg i ro … Bare pass opp for vann. En gang i fremtiden kunne denne unge mannen få det fryktelig vondt på grunn av vann. Vann som ikke er der det skulle være.

Det henspeiler på at Toru senere vil krype ned i brønnen (mange ganger) og at en dag vil han klare å løse gåten og få vannet tilbake. Men enda kjenner ikke Toru noe av sin skjebne. Løsningen på gåten, eller hvorfor Kumiko forsvant er så vanskelig at jeg er ikke sikker på at jeg kjenner den selv om jeg har lest hele boken. Den baserer seg på en ukjent og uforklart kraft som mange i boken er i besittelse av, men som Noboru Wataya bruker på en svært nedbrytende måte. Kumiko sier om ham at:

I den forstand tror jeg han kan ha alvorlige psykiske problemer. Nå har vi jo alle psykiske problemer i en viss utstrekning, men han er verre stilt enn du og jeg. Hans problemer stikker dypere og er mer hardnakkede.

Toru er ensom, apatisk, fremmedgjort, og litt vel uvirksom. Han gjør som folk sier han skal gjøre, men tar lite initiativ selv. Men etterhvert (langt ut i bok 3) begynner han å ta ansvar og å gjøre noe med situasjonen han har havnet i. Litt etter litt har de menneskene han har møtt i løpet av boken tilført ham kunnskap, mot og selvinnsikt og han ser endelig problemet som det er. Da kan han gjøre noe. Og kanskje er det det Murakami ønsker å si oss i denne utrolig sammensatte boken. Først må du forstå problemet, før du kan løse det. Jeg har ingen fasitsvar, og kanskje finner du noe helt annet her. Men det er det jeg sitter igjen med.

Det eneste du kan gjøre foreløpig, er å vente. Du kan ikke ha det lett, men alt har sin tid. Det er som flo og fjære. Ingen kan gjøre noe for å forandre dem. Når det er en tid for å vente, må du vente.

sier Malta tidlig i boken. Og det er i hovedsak det Toru gjør. Men han tenker;

Jeg følte det som om jeg var blitt en del av en dårlig skrevet roman, at noen gikk i rette med meg for at jeg var helt urealistisk, Og kanskje var det sant.

Som jeg har gjort med de andre av Murakamis bøker jeg har skrevet om i det siste, så anbefaler jeg deg å lese denne. Det er ikke den letteste boken Murakami har skrevet, og du må være forberedt på tre tettskrevne bøker om blant annet Japans historie. Men samtidig er bøkene så umiskjennelig Murakami. Så vakre, uforutsigbare, spennende og interessante at de bare må anbefales. De vil lære deg mye, og få deg til å tenke. Jeg er så full i hodet av Murakamis ord at jeg rett å slett må ta en pause. Men det er vakre ord å være full av!

Navnene på musikken titlene er hentet fra, har jeg funnet på Wikipedia.

Boken på vent: Medici-speilet av Melissa Bailey

26 tirsdag aug 2014

Posted by in Boktema

≈ 15 Comments

Tags

, ,

Boken på vent

I dag er det på tide med Boken på vent hos Beathes bokhylle.

Det er sol ute! Det er nesten så jeg ikke kan tro det, etter at det har regnet hver dag i to uker. Men det er fantastisk fint og jeg lurer på om det går an å lese ute i dag. Jeg har vært skikkelig forkjølet i denne regnperioden og det gjorde at alt føltes tyngre og mørkere. Men i dag er jeg i bedre humør. Det er rart hva litt sol kan gjøre. Men før jeg kommer så langt som å gå ut skal jeg dele med deg min bok på vent i dag. Den heter Medici-speilet og er skrevet av Melissa Bailey.

Medici-speiletFra forlaget:

Arkitekt Johnny Carter får i oppdrag å renovere en forlatt skofabrikk fra Victoria-tiden. Han oppdager et skjult rom i kjelleren. Et mørkt, dystert rom hvor det henger et venetiansk speil fra 1500-tallet. Johnny har fått ny kjæreste, Ophelia. Forholdet deres blir stadig tettere, men da de sammen begynner å utforske det mystiske speilet og dets historie, utløses en ond kraft som etter hvert skal komme til å true dem begge. Speilet kan spores tilbake til den historiske skikkelsen Katarina av Medici – forsmådd ektefelle med en forkjærlighet for det okkulte, kjent som Den svarte dronningen. Medici-speilet er en fortelling om sjalusi, besettelse og drap, om fortidens innvirkning på nåtiden og om kjærlighetens seirende krefter.

Etter skjelvet og Blindepilen og den sovende kvinnen av Haruki Murakami

25 mandag aug 2014

Posted by in 1001 bøker, noveller

≈ 11 Comments

Tags

, , , , , , , , ,

Etter skjelvet og Blindepilen og den sovende kvinnen er to novellesamlinger skrevet av den populære japanske forfatteren Haruki Murakami. Murakami er kjent for bøker som 1Q84 og Kafka på stranden, men han har også skrevet en rekke noveller. Selv forteller han at han ikke skriver romaner og noveller samtidig:

Helt siden jeg debuterte som forfatter i 1979, har jeg vekslet mellom å skrive romaner og noveller. Når jeg er ferdig med en lang roman, får jeg lyst til å skrive kortere tekster, og så snart jeg har gjort meg ferdig med en samling noveller, lengter jeg etter å konsentrere meg om å skrive en lang roman … Sagt så enkelt som mulig, opplever jeg det å skrive romaner som en utfordring, og det å skrive noveller som en fornøyelse. Om det å skrive en roman kan sammenlignes med å plante en hel skog, er novelleskrivingen mer å sammenligne med å anlegge en hage.

imageEtter skjelvet inneholder 6 noveller skrevet etter jordskjelvet i Kobe i 1995. Den står på listen 1001 bøker du må lese før du dør.

Den 17. januar i 1995 blir Kobe rammet av et stort jordskjelv. Ca 6500 mennesker mister livet og ca 310 000 mennesker blir hjemløse. Skjelvet er det største i Japan siden 1923. I etterkant ble myndighetene i Japan kritisert for manglende hjelpemannskap og liten vilje til å motta hjelp fra utlandet. Tre måneder senere ble undergrunnen i Tokyo utsatt for et gassangrep som drepte 12 stykker og som skadet 5500. En dødelig nervegass ble sluppet ned i undergrunnen i rushtiden. En dommedags-sekt kalt Aum Shinrikyo ble dømt for angrepet.

Murakami bodde i USA da dette skjedde. Han er selv fra Kobe, og tok nyheten om jordskjelvet tungt. Så tungt at han flyttet tilbake til Japan. Jeg fant denne beskrivelsen av Murakami på nettet;

Murakami benyttet sjansen med suksessen Norwegian Wood til å flykte fra Japan. Bort fra japansk presse, vekk fra forfatterkollegaer som ikke tok ham seriøst nok og vekk til et land der han kunne føle seg fri til å skrive slik han ville. Han legger stadig vekt på sin nomadiske sjel i intervjuer. Han forteller at han skrev Norwegian Wood på de greske øyer. Dans, dans, dans i Roma, Trekkoppfuglen i Princeton og til slutt Etter skjelvet i et lite, avsidesliggende hus i Tokyo.

Etter skjelvet inneholder 6 veldig forskjellige noveller. Det som er felles ved dem er at de alle er satt til februar 1995, som er måneden mellom jordskjelvet og gassangrepet i undergrunnen i Tokyo. De er alle fortalt i tredje person, men bare en av dem inneholder et fantastisk element. To av dem: «En UFO lander i Kushiro» og «Froskern redder Tokyo», handler noenlunde direkte om jordskjelvet. I den første er en kvinne så oppslukt av TV-sendingene etter skjelvet at hun hverken får i seg mat eller sover, og i den andre kommer det en stor frosk til en mann og ber om hjelp til å overvinne slangen som ligger under byen. I den første går historien over til å handle om mannen til kvinnen etter at hun forlater ham, og i den andre redder de byen og forhindrer jordskjelvet. I de andre novellene er kanskje en av karakterene fra Kobe, eller jordskjelvet blir nevnt i forbifarten, men det får ingen stor plass i novellene. Istedenfor handler de om liv levd samtidig med en stor katastrofe. Om vanlige ting som skjer, og om mennesker i et land som har det vondt.

Den siste novellen «Honningkake» er en vakker kjærlighetshistorie. En mann, Junpei, er svært forelsket i en kvinne som er gift og har en datter. Etterhvert blir hun skilt og han ønsker å nå kunne bli en del av familien. Junpei er forfatter og skriver noveller. I slutten av novellen tenker han følgende; (Dette er altså slutten av hele boken).

Fra nå av vil jeg at novellene mine skal være annerledes, tenkte Junpei. Jeg har lyst til å skrive om folk som venter på at natten skal ta slutt, som lengter etter lyset slik at de kan holde om den de elsker; om folk som drømmer og som venter. Det vil jeg skrive om.

imageBlindepilen og den sovende kvinnen inneholder 26 noveller og et langt forord av Murakami. Novellene er fra hele Murakamis forfatterskap. To av dem; «Våre fattige tanter» og «Gruveulykken i New York» er fra Murakamis første novellesamling som ble utgitt i USA i 1991. Flere av de andre novellene er skrevet tidlig på 80-tallet. Mens «Bursdagsjenta», «De menneskeetende kattene» , «Den sjuende mannen» og «Ismannen» er fra 90-tallet. De siste tre novellene i boken er skrevet etter 2005.

Murakami nevner i forordet at han «ofte skriver noveller om til en del av en roman» Det merker jeg når jeg leser. Begynnelsen på boken Trekkoppfuglen, er for eksempel veldig lik novellen «I spagettiens år». I begge to blir spagettikoking opphøyd til en seremoni som ikke må avbrytes. Det er også veldig mange trekk som er like, både mellom novellene og mellom novellene og bøkene.

Når Murakami beskriver et par, et ektepar eller et kjærestepar er det ofte slik at de har tilfredsstillende, men ikke fantastisk sex. Dette blir alltid sagt om parene, som det er en viktig detalj. De har også ofte forhold til noen utenfor ekteskap. Og når jeg tenker meg om er det først og fremst kvinnene som har en elsker som blir beskrevet. Karakterene bærer som regel på ting de ikke forteller hverandre og de har mange ganger lignende bakgrunn. Med foreldre som pusher på for at de skal gå på Universitetet i Tokyo, en søster eller bror som er yngre, et familieproblem og en relasjon til landsbygden. De bor ofte på hybel, eller hvert fall alene, og de føler seg ensomme i den store byen. På samme måte er der likhetstrekk i det at matlaging ofte blir beskrevet i detalj, Jazzmusikk har som regel en betydning for de ulike personene og de samler gjerne på Jazz-plater. Murakami selv har eid en jazz-bar i Tokyo som het Peter Cat, og er svært glad i musikk. Han gjorde et forsøk på selv å bli musiker, men ble forfatter istedenfor da evnene hans ikke helt strakk til. (Som vi også kan lese om karakterer i disse novellene).

Jeg lurer ofte på om ikke hjertet er som en dyp brønn. Ingen vet hva som skjuler seg der nede. Man må bruke det som innimellom flyter opp til å gjette.

(Fra «Fly – eller: Han som snakket med seg selv som han leste dikt»)

Dette beskriver godt karakterene til Murakami. Samtidig som Murakami gjerne beskriver karakterene sine fra en allvitende synsvinkel. Vi får innsyn i både tanker og følelser de ikke uttrykker. Samtidig får vi vite lite om hvordan de ser ut. Klær blir gjerne beskrevet, men selve personen er noe vi selv må sette ansikt på. I novellen jeg nevner over er mange av de tingene jeg beskriver samlet. Her har vi en ung mann som har et forhold til en gift kvinne. Stuen hennes er full av LP-plater, og en ting til: Kvinnene til Murakami gråter gjerne etter de har hatt sex. Det er en merkelig vri jeg har bitt meg merke i, og jeg kan ikke unngå å lure på om dette er selvopplevd.

I novellen «Den tilfeldige reisende» dukker forfatteren selv frem med en forklaring. Novellen begynner slik:

Jeg, Haruki Murakami, er forfatteren av denne teksten. Mesteparten av denne fortellingen vil utspille seg i tredje person, men aller først ville jeg, altså fortelleren, vise meg litt for dere i disse åpningslinjene.

Historien handler om at alle mennesker kan møte på merkverdige ting. At mirakler skjer og at noen ganger er virkeligheten Murakamimeget merkelig. Og det er nettopp dette med det merkverdige, eller det fantastiske elementet Murakami tilfører historiene sine som skiller ham så sterk ut, det at han bruker sjangeren magisk realisme for det den er verd. Samtidig som jeg må nevne at han har en særegen stemme. Jeg tenkte mens jeg leste disse novellene at hadde dette vært en novellesamling av forskjellige forfattere så hadde jeg klart å plukke ut hvem som var Murakami uten at det stod der. Han fremmedgjør helt vanlige objekter, som en ny buss i novellen «Blindepilen og den sovende kvinnen». Bare fordi bussen er ny og det sitter en gruppe pensjonister på den vrir han på ordene og lar den ene karakteren føle seg fremmedgjort.

Det er mye dette fantastiske elementet Murakami tilfører, denne sjangeren magisk realisme som er grunn for at jeg elsker bøkene hans. Men det er ikke bare derfor. Murakami har som sagt en egen stemme, en spesiell tone, og den resonerer i mitt hjerte. Den leker med tanker og følelser og gir en intellektuell glede i tillegg til en følelsemessing en. Det er som å drukne i en brønn av opplevelser når en kobler ut verden rundt seg og lar seg føre med i Murakamis bøker. Akkurat nå leser jeg Trekkoppfuglen, og foreløpig er den like vakker som resten av det jeg har lest. Her må jeg likevel nevne at Elskede Sputnik ikke traff meg. Av en eller annen grunn var den annerledes enn det andre jeg har lest.

Jeg anbefaler deg å lese Murakami. Begynn gjerne på Kafka på stranden og fortsett med 1Q84. Men også novellene er fantastisk fine, og Blindepilen og den sovende kvinnen en nydelig bok. Etter skjelvet er også fin, men dypere, mørkere og mye kortere.

Etter skjelvet har jeg lånt på biblioteket og 
Blindepilen og den sovende kvinnen har jeg kjøpt selv. 
Murakamis ord er sitert fra forordet i Blindepilen 
og den sovende kvinnen. Beskrivelsen av hvor Murakami 
skrev bøkene sine er hentet fra Japan 1995.

Smakebit på søndag 24. august

24 søndag aug 2014

Posted by in Boktema

≈ 39 Comments

Tags

, ,

Det er sent lørdag kveld og jeg gjør klar for en smakebit på søndag hos Flukten fra virkeligheten. Det har vært en stille og fin dag i dag. Det regnet såpass mye at det ikke fristet til å gå ut, så istedenfor skrev jeg et langt innlegg om to av Murakamis bøker som jeg skal publisere i neste uke. Det er godt å bruke regnværsdager til blogging. Vi fikk også besøk av barn og barnebarn, og i kveld har jeg lest mens mannen min så Vuelta sykkelløpet, og så såg vi på Monty Pyton sammen. Det viktigste er å stoppe opp å kjenne på gleden over slike fine dager.

Boken jeg leser i er Trekkoppfuglen av Haruki Murakami. Det er en tykk og tettskrevet bok, som egentlig er delt i tre bøker. Den er på 630 sider, men skriften er veldig liten og linjene tette, så den kunne godt ha blitt gitt ut med større skrift, selv om den da sikkert hadde passert 800 sider. Men boken er virkelig god og jeg storkoser meg gjennom den varierte historien. Jeg har valgt ut to smakebiter som egentlig er fra den samme samtalen. Den første Trekkoppfuglenfra kvinnen som prøver å være til hjelp:

Det eneste du kan gjøre foreløpig, er å vente. Du kan ikke ha det lett, men alt har sin tid. Det er som flo og fjære. Ingen kan gjøre noe for å forandre dem. Når det er en tid for å vente, må du vente.

Og den andre fra mannen som trenger hjelp:

Jeg føler meg bortkommen. Virkelig bortkommen. Det kommer til å skje noe forferdelig. Jeg kjenner det på meg. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ingen som helst anelse om hva jeg burde gjøre. Er det klart? Jeg vet ikke engang hva jeg skal gjøre når jeg har avsluttet denne samtalen.

Fra forlaget;

Fortelleren, den unge, frivillig arbeidsløse Okada får en dag en telefon fra en ukjent kvinne som tilsynelatende vet alt om ham. Okada rykkes løs fra hverdagens rutiner. Katten har vært borte i flere dager, og nå forsvinner også hans kone uten spor. I jakten på henne kommer han i berøring med sterke krefter i det japanske samfunnet, mennesker helt uten skrupler og moral. Han konfronteres også med krigens bestialitet, slik den utspilte seg i en ørken i Mandsjuria i 1939.

Himmelfallen av Brian Selznick

22 fredag aug 2014

Posted by in Barn/Ungdom

≈ 7 Comments

Tags

, , , , , , , , , ,

Brian Selznick er en amerikansk illustratør og forfatter. Jeg har tidligere lest boken han ga ut i 2oo8 som heter Oppfinnelsen av Hugo Cabret og elsket den. Så da jeg så en omtale av Himmelfallen hos Heidi på bloggen Stjernekast, visste jeg at jeg måtte lese den og. Himmelfallen ble gitt ut i 2011 og er beskrevet som en roman i ord og bilder. Både den og Oppfinnelsen er beregnet på barn mellom 9 og 16 år.

Himmelfallen

Selve historien er todelt. I bilder får vi historien til en ung jente vi etterhvert forstår er døv. Historien hennes foregår i 1927. Moren hennes er skuespiller og det er tydelig at hun ser henne veldig sjelden. Den unge jenta rømmer hjemmefra og drar til New York. Der møter hun broren sin, som tar vare på henne. I ord får vi historien til Brian. Hans historie er satt til 1977. Han er døv på ett øre, og etter at moren hans dør må han flytte til onkelen og tanten. Han lurer seg inn i huset han delte med moren en natt det er tordenvær. Der finner han et bokmerke og et brev som han tror forteller ham hvem faren hans er. Han tar opp telefonen for å ringe faren, men i det samme slår lynet ned. Det fører til at Brian blir døv på begge ørene. Han blir overført til et barnesykehus og rømmer derfra og til New York for å finne faren sin.

Disse to historiene fortelles samtidig, den ene med ord og den andre med svart-hvite tegninger. Begge historiene er sterke og involverer deg, men det var historien i bilder som først og fremst fikk tårene frem i øyekroken. Det er utrolig sterk når enkle tegninger kan røre en slik. Rosa ser sin mor som skuespiller i stumfilmer og kan derfor følge med fordi all tale må skrives (mellom scenene). Men hennes egen historie blir også på en måte som en stumfilm fordi alle som vil si henne noe også må gjøre det skriftlig. Rosa svarer også skriftlig. Faren hennes vil at en lærer skal hjelpe henne til å snakke, men det vil ikke Rosa.

Disse to historiene møtes selvfølgelig, selv om det er 50 år imellom dem. Blant annet drar de begge to til American museum for natural history, og museet blir en viktig del av historien. I mellomtiden har Rosa blitt en eldre dame. Men fremdeles like vakkert fremstilt. Jeg har ikke lyst til å fortelle deg hva som skjer eller hvordan det går, det må du oppleve selv. Men jeg skal dele med deg noen av de vakre tegningene. (Tegningene jeg bruker kommer fra instagrambilder jeg har tatt, så de er litt redigerte i forhold til lys og skygge. De er vakrere i boken).

IMG_20140822_150521IMG_20140822_150328IMG_20140818_174823Andre som har skrevet om Himmelfallen:

Flukten fra virkeligheten
Bokelskeren
Skolebibliotekaren
The Witch of the North

Boken på vent; Harpesang

19 tirsdag aug 2014

Posted by in Boktema

≈ 15 Comments

Tags

, , ,

Boken på ventDet er tirsdag og på tide med en ny bok på vent hos Beathes bokhylle.

I dag har jeg sovet litt lenge, det var deilig. Men det gjør også at dagen blir kortere. Som regel liker jeg ikke det, men noen ganger kan det være en fin ting. I dag har jeg tenkt å lese litt, kanskje se litt på dr.Who og hvis det bare hadde holdt opp å regne, gå ut på tur. Ikke så mye å fylle dagen med, så det da er det greit at den er kort. Boken jeg leser i nå er Trekkoppfuglen, og boken jeg har på vent i dag er Harpesang av Levi Henriksen.

Harpesang_omslagFra forlaget;

Det er himmelsk sang plateprodusenten Jim Gystad en bakrusmorgen får høre i Vinger kirke. Stemmene fra benkeraden bak ham formelig løfter ham inn i evigheten, bort fra den trauste liksombluesen som han til daglig prøver å puste liv i. Og for første gang på lenge slipper meningsløsheten taket.

Det er De Syngende Søsken Thorsen som befinner seg i forsamlingen. I forgangne år har de turnert USA og solgt hundretusenvis av plater, singler med titler som «Det er mitt kors å bære» og «Tretti sølvpenger oppå vår Faders bibel». De fant alle tre kjærligheten. De mistet den. Og de opptrer ikke mer.

Etter dette er Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos De Syngende Søsknene Thorsen. Han blir satt på de vanskeligste prøver.

Og det vanskeligste av alt: å bringe kjærligheten tilbake i livet deres igjen.

Kort om krim #3

18 mandag aug 2014

Posted by in Krim

≈ 11 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg er tilbake fra ferie og har endelig tid til å sette meg ned å ta meg av bloggen igjen. Det er rart hvor mange småting som samler seg opp, i tillegg til det å skrive innlegg. Oppdateringer som må tas, lister som må ajourføres og bilder som må skiftes. Men nå er jeg ferdig med alt det og vil prøve å skrive mer om hvilke krimbøker jeg har lest i år. I sist innlegg om krimbøker tror jeg at jeg kom til mars, så det er mye å ta igjen enda! Dette er innlegg #3 om krimbøker. Det blir nok flere.

Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner

Høyt henger deHøyt henger de er en kosekrim. En stille og rolig krimbok som handler mest om kvinner og kvinners liv. Hovedpersonen Olivia er skilt og bor sammen med broren sin. (På en øy som er plassert utenfor Tjøme et sted, men som egentlig er en øy som hører til lenger nord. Hvis det jeg har lest er riktig). Hun går turer rundt øya med hunden sin, og en dag kommer hun over en mann som henger i et tre. Hun ringer politiet, men klarer ikke å la være med å etterforske litt selv. Og litt etter litt finner hun frem til hemmeligheter som er godt gjemt, og hemmeligheter som er farlige. I mellomtiden besøker hun sin venninne på hotellet, lager mat og steller i hagen. Og kontemplerer sitt singelliv.

Denne boken er helt grei. Ikke forvent deg de store høydene hverken i etterforskning, språk eller dramatiske effekter. Boken var fin å lese, men kanskje mest fordi jeg ikke forventet meg noe mer enn det jeg fikk. Jeg leser mye krim, og noen ganger vil jeg gjerne ha hardbarket amerikansk krim, andre ganger sofistikert engelsk krim, og noen ganger bare en bok jeg kan slappe av med. Og det fant jeg her. Hovedpersonen er «likandes», du vil gjerne overta både huset og hagen, og bi-karakterene er akkurat sympatiske og levende nok til at de tilfører noe til boken.

Boken har jeg fått fra Schibsted

Reykjaviknetter av Arnaldur Indridason

ReykjaviknetterJeg liker bøkene til Indridason. Når jeg begynner på en av dem vet jeg at jeg skal lese en meget stille bok, en som beveger seg langsomt gjennom landskapet, og som klarer å formidle både mord og selvmord i stille, men også svært levende beskrivelser. Jeg hadde akkurat lest Den hvite veien av Connolly når jeg begynte på denne og trengte noen sider for å foreta et så dramatisk stilskifte. Men det er verd det å bruke den tiden det tar å komme ned til Indridasons rytme.

Reykjaviknetter er anderledes enn de tidligere bøkene til Indridason. I denne boken tar han oss med tilbake til begynnelsen av Erlendurs karriere. Da han var en vanlig, patruljerende politimann i Reykjavik. Men samtidig er den en historie om hvem Erlendur er og hvorfor og hvordan han har blitt den sympatiske etterforskeren som ikke gir opp. Det er tydelig at han hadde alle karaktertrekkene til en som kan bli en dyktig politimann fra begynnelsen av. Når han kjenner på seg at noen kanskje ikke døde i en ulykke gir han bare ikke opp. Han leter og leter og spør og spør og sakte men sikkert kommer sannheten frem. Han er ingen etterforsker enda, så alt dette må han gjøre på fritiden, og helst bak ryggen på sjefen sin.

Vi møter ham også i den første spede begynnelsen av et forhold som vil føre til ekteskap og ser at kanskje var Erlendur for redd for å såre. Eller kanskje han tenkte at dette er normen, dette må skje med ham og. Men en ønsker nesten å rekke hånden frem og advare han om hvordan dette vil bli.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Doktor Fredrikis kabinett av Jørgen Brekke

Doktor Fredrikis kabinettJeg ble meget glad da jeg fikk en ny Brekke-krim i posten. Men boken overrasket meg, den handler om noe helt annet enn de foregående bøkene til Brekke, samtidig som den absolutt handler om mye av det samme. Jeg har lest dem alle sammen og Nådens omkrets, Drømmeløs og Menneskets natur handler alle om politietterforskeren Odd Singsaker. Men i Drømmeløs dukker det opp en politimester fra 1767; Nils Bayer. I Doktor Fredrikis kabinett handler hele historien om en forfyllet politimester som nettopp er den samme mannen. Han har lovet å la være å drikke for å vinne hjertet til piken han er forelsket i. Vi er i Trondheim i 1769 og verden ser meget anderledes ut enn den gjør i dag. I de tidligere bøkene til Brekke har han brukt elementer fra historien, men i denne boken er hele historien fra 1700-tallet.

Det blir funnet et lik av en ung pike rett utenfor byen, og Bayer prøver så godt han kan å finne ut hvem som er den skyldige. Men samtidig er helsen hans ganske dårlig, han har to, kanskje ikke så veldig intelligente politibetjenter å ta seg av, og samtidig blir han presset «ovenfra» om å sette noen i gapestokken. Slik at det kan se ut som byens voktere gjør jobben sin. Bayer blir veldig opptatt av å løse denne saken, men da hans gamle fiende Stadsfysikus Fredriki kommer til byen med en søvngjenger i en kiste blir det ikke lett for Bayer å konsentrere seg om det han skal.

Hele historien bærer preg av at politiet på 1700-tallet manglet alle de moderne hjelpemidlene vi i dag bruker til å løse forbrytelser. Men det er en stor del av hva som gjør denne fortellingen så sjarmerende. Det er en utrolig spennende bok, historisk interessant og levende, i sin beskrivelse av skitt, armod og søle. Anbefales!

Doktor Fredrikis kabinett har jeg fått av Gyldendal

Den hvite veien av John Connolly

Den hvite veienDen hvite veien er den fjerde romanen om Charlie Parker. Jeg har lest dem alle sammen og gleder meg til hver nye bok av Connolly. Det sorte hjertet, Mørkets arv og De som dreper er alle typisk amerikansk krim med mye skyting og store kvaler. Samtidig er de fantastisk spennende og samtidig veldig involverende.

Charlie Parker er en tidligere politimann som opplever at konen og datteren hans blir drept av en seriemorder, kalt Streiferen. I den første boken tar han seg av (dreper) denne seriemorderen, men sorgen er der i alle bøkene. Han forlater politiet etter drapene, men fortsetter som privatetterforsker. Han har to venner som er et homofilt par, og hvor den ene er leiemorder og hvor den andre er tyv/drapsmann/mm. Disse to hjelper han i alle sakene han kommer oppi og etterhvert får han også hjelp av sin nye kjæreste, Rachel.

Denne boken handler mye om rasisme. Om Sør-statene i USA og om hvordan det enda kan være vanskelig å være svart i noen av statene. Parker blir oppringt av en gammel venn og spurt om han kan hjelpe han å forsvare en ung, svart mann som er tiltalt for å ha drept sin hvite kjæreste. Parker er først ganske uvillig, men drar til slutt sørover for å se hva han kan gjøre. Samtidig leser vi om morderen fra sist bok som nå sitter i fengsel. Men det er tydelig at han prøver å manipulerer seg ut ved hjelp av en gruppe som ligner på KKK.

Jeg har tidligere skrevet om en av de andre bøkene; «Parker tar jobben og er straks tilbake blant kriminelle som gjerne snakker med våpenet sitt. Han har heldigvis noen venner som kan hjelpe ham, og en kjæreste han kan oppleve fred sammen med, for skytingen og drepingen tar på.» Og det er det samme som skjer i denne boken.

Dette er hardbarket krim, men med en myk side. Vi får være med inn i både sorgen, kjærligheten og frykten til Parker og selv om han er tøff når det gjelder, er han også en myk mann. Jeg elsker disse bøkene, rett og slett. De er gode, engasjerende og svært, svært spennende.

Den hvite veien har jeg fått av Vendetta

En helt tilfeldig forbrytelse av Arne Garvang

En helt tilfeldig forbrytelseEn helt tilfeldig forbrytelse er den første kriminalromanen til Garvang. Men han har tidligere skrevet flere bøker, blant annet serien om Muffe. Blant folk på min alder er han også kjent som karakteren Pelle Parafin i Tramteatret.

I denne boken blir to barn kidnappet. Men det var ikke det som var meningen. De sitter baki sin fars Jaguar og gjemmer seg da den blir stjålet, og snart er de alle sammen inni en trailer på vei til Øst-Europa. De to som kjører traileren og som stjal bilen oppdager etterhvert at de har med seg blindpassasjerer, og spør sjefen sin om hva de skal gjøre. Sjefen: eks-jugoslaven Goran, er en mann med mange talenter og er involvert i mange typer kriminalitet, så for han er det ingen sak å gjøre om situasjonen til en kidnapping med krav om løsepenger.

Foreldrene til barna er skilt, men prøver så godt de kan å stå sammen i denne situasjonen. De velger å sette seg i en bil og kjøre etter barna med håp om å finne dem, samtidig som politiet gjør alt de kan for å lokalisere traileren. Som plutselig kjører nordover istedenfor sørover. Det blir en fartsfylt jakt full av usikkerhet og redsel for barna. Boken er todelt på den måten at vi følger både barna og foreldrene/politiet og kan selv se hvor nærme eller langt borte de er fra hverandre. Samtidig får vi innblikk i alles følelser og noens bakgrunn. Dette tilfører boken det viktigste momentet, en dybde som bakgrunn for det som nesten er en road-trip.

En helt tilfeldig forbrytelse er spennende og fin. Jeg kjente sympati for den ene av kidnapperne og avsky for den andre og det er en god forfatter som klarer å skape slike følelser for karakterene sine hos leserne. Samtidig fikk jeg ikke helt tak på foreldrene, men der var redselen så fremtredende at det kanskje ikke er så rart. Historien var ny og forfriskende og av og til er det alt en trenger fra en bok.

En helt tilfeldig forbrytelse lånte jeg på biblioteket