Tag Archives: Arnaldur Indridason

Krim lest i 2020 #1

17 fredag jan 2020

Posted by in Bøker, Krim, Thriller

≈ 1 Comment

Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

Det meste jeg lese av krim er bøker jeg får som leseeksemplar fra ulike forlag. Forbrukerrådet har satt lys på denne typen samarbeid og krever at bloggere nå merker innlegg der en har fått bøker helt i begynnelsen. Før var det mest vanlig å skrive dette i slutten av innlegget. Det er viktig for meg å følge reglene, samtidig som det også betyr noe å presisere at forlagene ikke har hatt noen innvirkning på det jeg velger å skrive. Under finner du bare mine personlige meninger. Illvilje har jeg fått fra Capitana, Skumring og Mørket vet fra Cappelen Damm.

crimeJeg synes at krim er en av de sjangeren det er vanskeligst å skrive om. Ikke fordi det er en kompleks sjanger, men fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Ofte spiller det en rolle at leseren ikke har spesifikk kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og etter man har lest hele historien er det lett at man inkluderer disse opplysningene i en oppsummering. Det kan for eksempel være hendelser fra fortiden eller avslørende karaktertrekk. Og ofte er det ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og inkludere dem i samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

Illvilje av Jørn Lier Horst

IllviljeIllvilje er den 14. boken i serien om William Wisting. I de siste bøkene har han delt hovedrollen sammen med datteren Line, og det er et samarbeid som fungerer. Line er journalist, i begynnelsen jobbet hun i VG, men nå er hun frilanser. I Illvilje har hun fått et oppdrag av Adrian Stiller i Cold Case gruppen. Hun skal være med å dokumentere en rekonstruksjon. En mann er dømt for to drap, og nå ønsker han å tilstå enda ett. I den forbindelsen skal han vise politiet hvor hun er begravet. Denne morderen hører til i Oslo, men han sier kvinnen er begravet ved Sandefjord. Så da blir Wisting ansvarlig for gjennomføringen av rekonstruksjonen. Ikke alt går som forventet, og Wisting blir gitt skylden. Selv om det nok ikke var han som står bak det som gikk galt.

Illvilje er virkelig spennende. Det er den beste boken til Lier Horst, så langt. Synes jeg. Jeg har likt de som kom før denne også, men det er noen med vinklingen av denne historien og det som går galt som gjør boken ekstra spennende. Jeg ble spurt om boken kan leses uten at man har lest bøkene som kom før i serien, og det synes jeg går fint. Det er klart en blir bedre kjent med hovedpersonene når en får presentert forhistorien deres. Men boken i seg selv er ikke avhengig av noen annen bok. Historien er så spennende at man ikke bryr seg om man muligens tenker på hva som kan ha skjedd før.

I fjor høst gikk serien om Wisting på TV3. Hovedpersonen er spilt av Sven Nordin og de to viktigste bi-karakterene politibetjent Hammer og datteren Line er med. Det ble en spennende TV-serie, så i tillegg til bøkene anbefales den og. Serien heter Wisting.

Skumring av Arnaldur Indriðason

SkumringArnaldur Indriðason skriver flere ulike serier. Mest kjent er nok den om politimannen Erlendur Sveinsson. Denne boken er fra en annen serie, og har handling fra andre verdenskrig og okkupasjonen av Island (Som jeg visste veldig lite om). Island ble okkupert først av britene og så av amerikanerne under hele krigen. Da Danmark ble okkupert av tyskerne i 1940 stod Island helt uten forsvar og de allierte styrkene tok derfor over Island fordi de var svært redde for at tyskerne skulle etablere en base der. Styrkene forlot Island i 1947, men kom tilbake og opprettet en amerikansk base som jeg tror var på Island til 2011. (Dette måtte jeg slå opp på Google).

I Skumring møter vi politimannen Flòvent og Thorson fra det britiske militærpolitiet. Flòvent får en mordsak der det viser seg at pistol og kule er amerikansk. Den britiske etterretningen på Island blander seg opp i saken og forlanger å få overta etterforskningen. Det går ikke det islandske politiet med på. Men de tar godt i mot en mann fra militærpolitiet, Thorson, og han og Flòvent fungerer godt sammen. Thorson er det som kalles en vestislender. Det vil se en islender som har emigrert til Amerika og som derfor snakker islandsk. Etterhvert blir fokus på en tysk mann som slapp å bli evakuert fordi han sitter i rullestol, og på sønnen hans. Men også britiske soldater og en ung islandsk kvinne blir mistenkt. De bruker litt tid på å finne retningen etterforskningen skal bevege seg i. Det er interessant å lese karakterbeskrivelsene og følge tankene til politimennene, selv i det de ikke klarer å bevise.

Jeg har lest de andre to bøkene i serien om Flòvent og Thorson. Skuggasund er den første, denne er den andre og Fluktruten er den tredje. Jeg har allerede lest begge to, så det ble litt feil rekkefølge for meg. Men det gjør egentlig ikke noe. Selv om dette er bøker i en serie så kan de absolutt leses uavhengig. I Skumring finner vi ut hvordan de to mennene ble kjent, men det gjorde ikke noe å ikke vite det hele tiden.

Indriðason skriver fantastiske bøker. Det er noe med «den islandske stemmen» som jeg synes jeg kan kjenne igjen i flere islandske bøker. De er langsomme og fokuserer på menneskene. De er intelligente, men samtidig spennende. Av og til litt mørke. Bøkene hans om Erlendur har vært svært populære og det er ingen grunn til å ikke å fortsette på bøkene om Flòvent og Thorson. De er meget gode.

Mørket vet av Arnaldur Indriðason

Mørket vetMørket vet er første bok i en ny serie som handler om den pensjonerte politimannen Konrað. Han er en ny type hovedperson for Indriðason. Tidligere har hovedkarakterene vært sympatiske og uten negative karaktertrekk. Erlandur slet riktignok med forholdet til barna sine og var tungsindig. Eller det er slik jeg oppfattet han. Men Konrað har et sinne i seg som får han til å skjelle ut en kollega. Og som gjorde at han ble permittert uten lønn i et helt år fordi han ville slå til en innsatt med en hjulvinne. Jeg likte ikke sinnet hans, men jeg tror det kanskje er meningen at man ikke skal. Det gjør selvfølgelig Konrað til en mer mennesklig figur. Ingen er udelt gode og det er ikke så uvanlig å bli rasende i ulike situasjoner.

Denne boken handler om mord som har skjedd for lenge siden. En mann er forsvunnet, og en annen mann blir anklaget for å ha drept ham. Men de finner aldri et lik og det gjør at denne mannen slipper fri. Da den døde kroppen dukker opp i en isbre starter etterforskningen på ny. Den anklagede mannen ønsker å snakke med Konrað og slik blir han involvert i dette mordet. Samtidig er det en kvinne som ber Konrað se på saken der broren hennes ble drept i en påkjørsel. Den saken ble heller aldri løst og Konrað, som bruker kontakter i politiet når han trenger det, starter sin etterforskning med å oppsøke alle som muligens kunne være involvert.

Jeg likte denne nye boken fra Indriðason. Konrað er en fin type. Han savner kona si som døde av kreft og han tar seg av barnebarna sine, to tvillinggutter, og har et godt forhold til sønnen sin. Han tenker mye på disse gamle sakene og oppdager nyanser i det folk sier som får han til å tenke på noe som har skjedd før. På den måten pusler han seg gjennom sakene og finner utav mer enn han klarte for så mange år siden. Jeg ser frem til å lese flere bøker om Konrað. (Selv om det nok er bøkene om Flòvent og Thorson som er mine favoritter).

Indriðason skriver på samme langsomme måte uansett hvem han skriver om. Så man gjenkjenner den intelligente og særegne islandske roen i bøkene hans. Jeg leser en annen islandsk bok akkurat nå (Frøken Island) og synes den ligner på bøkene Indriðason skriver. Men det er ikke sånn at alle islandske forfattere skriver på samme måte. Men det er noe som ligner, noe som jeg kanskje tror har med at vi snakker om en liten øy der det ikke bor så veldig mange mennesker. (363 000 i 2019) Og der de som bor der er opptatt av å holde på det som er særegent for dem. Men det blir min oppfattelse av det.

En annen liten ting man legger merke til er at forfattere ofte bruker bare fornavnet på karakterene. Det tror jeg er fordi islandske etternavn er fars eller mors navn med -dottir eller -son til. Når man alfabetiserer bøkene på et bibliotek skal alltid islandske forfattere alfabetiseres etter fornavnet. Arnaldur Indriðason finner du med andre ord på A i hyllene på et bibliotek.

Cappelen Damm ~ Høstens bøker

09 mandag sep 2019

Posted by in Forlagsmøte

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

På torsdag i sist uke var jeg og mannen min på Gaffel og Karaffel i Stavanger og hørte Knut Gørvell og to damer (som jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på) presentere høstens bøker fra Cappelen Damm. Lokalet var helt fullt av bokglade mennesker. Vi fikk servert god mat og litt fra baren før bøkene ble presentert fra scenen. En av forfatterne som var med var Roy Jackobsen. I pausen satte han seg ned for å skrive autografer i boken, som vi var så heldige å få av Cappelen Damm. Det var en veldig hyggelig autograf å få. Det ble presentert en stor mengde bøker. Så jeg har valgt å skrive om det jeg har mest lyst til å lese.

Roy Jacobsen har skrevet Mannen som elsket Sibir – en sommerfuglsamlers erindringer fra Øst-Sibir, sammen med kona si Anneliese Pitz. Hun har vokst opp i Belgia og snakker både tysk og fransk. Det skulle få betydning for denne boken. Fritz Dõrries (1852 -1953) som boka handler om, skrev ned mye av det han hadde opplevd, blant annet i Sibir, for at døtrene skulle få vite hvordan han hadde levd. Han skrev i en håndskrift det var vanskelig å tyde. Familien spurte (jeg fikk ikke helt med meg hvorfor) Roy Jacobsen skrive om Dõrries, men han forstod ikke håndskriften. En type sammenhengende gotisk skrift. Men det gjorde kona hans, og derfor ble hun også en del av dette prosjektet. Jacobsen sier spøkefullt at en må leve i et stabilt ekteskap skal en sette igang å skrive bok sammen. Boken ble en roman fordi de selv la til samtaler og omstendigheter. Jacobsen sier at Dõrries har opplevd svært mye, men var også svært dårlig til å skrive om det.

Fritz Dõrries så som barn en sibirsk sommerfugl (Parnassius nomion) på et tysk museum. Dette var grunnen til at han som tyveåring valgte å dra til Sibir og studere sommerfugler. Sibir var enda ikke ikke tegnet på noe kart, og han reiste igrunnen på lykke og fromme. Store deler av tiden gikk han, men han brukte også slede. (Med hunder regner jeg med). Han fanger tigre, hjort og ørner. Og han samler planter og sommerfugler som han sendte til museer i Europa. Han gjorde mange utrolige ting; som å gå hele Japan på langs under krigen og å fange og holde ørner som «kjæledyr». Jeg ble utrolig nysgjerrig på denne boken og er glad Cappelen Damm la den oppi nettet vi fikk med oss hjem fra høstmøtet.

I nettet lå det også en Harry Potter notisbok og minner oss på at det kommer en ny Illustrert Harry Potter i oktober. Denne gangen er det Harry Potter og Ildbegeret. Jeg kjøper dem på engelsk, men de er like vakre uansett hvilket språk du velger. Vi fikk også Neste år i Havanna av Chanel Cleeton som handler om nitten år gamle Elisa Perez, Cuba, og politiske opprør i 1959. Og Marisol Ferrera i Miami i 2017. Det er en av bøkene som kommer i pocket i år.

En mann jeg skulle ønske hadde hatt tid til å komme er Tore Renberg. Men han var dessverre i Ålesund, med forestillingen En kveld med Tore Renberg. (Han skal fremføre den på kulturhuset på Sandnes 2. oktober). Jeg var på en av forestillingene hans i fjor (eller året før), det var en virkelig fin kveld. Men tilbake til boken Renberg har gitt ut i høst. Den heter Ingen tid å miste og handler om mor og datter Edel og Tove. Edel er 84 år og mistet mannen sin for ikke så lenge siden. De to bestemmer seg for at de skal møtes hver onsdag for å «tilbringe litt tid sammen». Jeg har begynt på denne boken og synes den har en spesiell begynnelse, jeg ser frem til å finne ut mer om dette forholdet mellom mor og datter.

Torkil Damhaug, en annen av mine favoritter, var også i Stavanger. Han ga ut en ny krim på fredag, som heter Se en annen vei. Damhaugs krimbøker er mest psykologiske thrillere. Denne har handling fra Budapest der to hjemløse gutter stjeler en håndveske med et hemmelig rom, og kort etter jages de av byens mest hensynsløse jegere og den eldste gutten blir drept. Damhaug forteller at bokens hovedperson Marlen Glenne er datter av hovedpersonen i Se meg Medusa, legen Axel Glenne (Damhaugs krim fra 2007). Marlen er i Budapest for å utdanne seg til lege (Damhaug er selv lege og psykiater). Damhaug hadde planene til denne boken for 5-6 år siden, men da fikk han det ikke til å henge helt sammen. Han følte han ikke hadde karakterer som var spennende nok. Det løste seg med Malen Glenne. Damhaug tok med seg kona si til Budapest for å drive research, men hun ble litt lei av å se de mest nedslitte delene av Budapest og innsiden av dissekeringssalen – så det var ikke det mest romantiske han hadde gjort. Selv om han mener at Budapest er en svært romantisk by.

Torgrim Eggen var også med til Stavanger. Han fortalte om biografien han skriver om Axel Jensen: Axel, Fra smokken til Ovnen. Axel Jensen levde et omflakkende liv, med flere kvinner og brukte blant annet LSD. Han fikk etterhvert ALS og levde med det i ti år før han døde i 2003. Eggen forteller at de oppdaget at Jensen var syk da han, i Stavanger, skulle lese fra en av bøkene sine og han ikke klarte å holde oppe boken. Eggen forteller også at Axel Jensen var en lystløgner, og at det er et stort arbeid å få bekreftet de ulike historiene han fortalte. Det er ikke nødvendigvis sikkert de var sanne.

Andre bøker jeg la merke til, og som jeg absolutt skal lese er den femte romanen om Elling: Ekko av en venn av Ingvar Ambjørnsen. Helvete av Erlend Loe og Regnmakeren av Gert Nygårdshaug. Jeg har ikke lest Byens spor-romanene av Lars Saabye Christensen. Men jeg forstår at den siste; Byens spor: Skyggeboken, blant annet handler om at Christensen er syk. Gørvell sier det er spesielt at mannen som hater virkelighetslitteratur skriver seg selv inn i sin siste bok. Men samtidig er det veldig fint og gjør boken til noe mer. I disse Byens spor-bøkene samler Christensen trådene fra tidligere bøker, slik blir de noe mer for de som har lest tidligere romaner.

Jeg er veldig glad i krim, så jeg må nevne Prosessen av Malin Persson Giolito. Hun har tidligere gitt ut Størst av alt, som fikk svært gode kritikker – og som jeg likte virkelig godt. Den er nå skrevet om til en serie som går på Netflix under navnet Quicksand. Gard Sveen skriver god krim. Jeg har lest tre bøker om politietterforsker Tommy Bergmann. Men ikke Bjørnen som kom ut i 2018. Den skal jeg absolutt lese før jeg begynner på årets bok; Drømmenes Gud. Jeg liker å lese kronologisk. I Drømmenes Gud blir vi satt tilbake til Beirut i 1982, men også nåtiden der Tommy Bergman er tilknyttet PST.

Jeg vil også lese Avklaringene av Hans Olav Lahlum, det er en selvstendig krim og handler ikke om K2. Eystein Hanssen ga ut En kort evighet tidligere i år. Bøkene om politi Elli Rathke er svært spennende. Jeg gleder meg til å lese den. Det samme gjelder Arnaldur Indridasons nye bok Mørket vet. Indridason skriver utrolig bra bøker. Den nye boken har en helt ny hovedperson, det blir spennende å se hva han nå har tenkt ut. J.K. Rowling gir også ut en ny krim dette året, den heter Hvit død og er gitt ut under pseudonymet Robert Galbraight. Den har jeg lest, og jeg kan virkelig anbefale den. Jeg tenker jeg får skrevet litt om den i et av innleggene jeg skriver om krim jeg har lest.

Det ble selvfølgelig snakket om mye mer enn dette. Jeg har ikke nevnt barnebøker eller flere biografier. Og bare så vidt vært innom romanen. Men Cappelen Damm er et så stort forlag og gir ut så mye bøker at jeg virkelig ikke har plass til å skrive om alt. Du kan finne ut mer om de nyeste utgivelsene på nettsidene deres, eller i nyhetsbrevet. Selv om jeg har skrevet om et forlag i dette innlegget har ikke forlaget bestemt noe over hva jeg har valgt å skrive. På arrangementet fikk jeg de to bøkene jeg har nevnt, sammen med notisboken og et fint nett.

Kaldt nedover ryggen!

12 tirsdag mar 2019

Posted by in Bøker, Krim

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Som vanlig henger jeg litt etter når det gjelder å skrive om alle kriminal-romanene jeg leser. Siden jeg leser krim på sengen hver kveld (hvis ikke jeg er altfor trett) så leser jeg endel i løpet av et år. Jeg har ikke alltid mulighet til å gi hver bok et eget innlegg, så derfor må noen av dem bli en del av et samleinnlegg. Jeg skriver under hvert innlegg hvem jeg har fått boken fra, fordi som bokblogger så får du bøker av forlagene. Men min omtale av bøkene er helt uavhengig og uten bindinger av noe slag. Det er kun min mening du får høre.

Fluktruten av Arnaldur Indridason

Fluktruten er den tredje boka i serien om etterforskerne Flovent og Thorson. Men den er ikke avhengig av at du har lest de to som kommer før denne. Bøkene er helt frittstående.

Handlingen er fra andre verdenskrig. Mennesker fra Island får lov fra tyskerne å ta en båt som skal gå tilbake til Island. Og fra alle de skandinaviske landene samles de i Petsamo i Finland for å bli med til Island. Det er en mann som ikke kommer og enda en mann som blir borte under ferden. Tidlig i 1943 finner noen liket av en mann på en strand på Island og en ung mann blir mishandlet av amerikanske soldater. Alle disse sakene må Flovent og Thorson prøve å finne ut av.

I 1940 ble Island okkupert av britiske styrker. Da Islands regjering protesterte ble de enige om at landet skulle godtgjøres etter krigen var over. Senere tok amerikanske styrker over og okkuperte Island til 1945. Thorson er amerikansk militærpoliti mens Flovent er Islands etterforsker. De to går godt sammen, men hverken de fleste amerikanske soldatene eller de fleste islandske innbyggerne synes det er greit å ha med noen fra den andre gruppen å gjøre. Det gjør at Thorson og Flovent kan hjelpe hverandre i etterforskningen.

Dette er en typisk Indridason bok. Den er veldig godt skrevet og beveger seg sakte fremover. En krim du virkelig kan nyte.

Fluktruten har jeg fått fra Cappelen Damm.

Kastanjemannen av Søren Sveistrup

KastanjemannenKastanjemannen foregår i København. Boken begynner brått med en drept dame. Spesielt med funnet er kastanjemannen som er plassert sammen med henne. (Se coveret på boken). På kastanjemannen er fingeravtrykket til sosialminister Rosa Hartungs datter, som forsvant ett år tidligere. Etterforskeren Naia Thulin får saken sammen med den utbrente etterforskeren Mark Hess, som nettopp har blitt sendt hjem fra Europol. Han har absolutt ikke tenkt å involvere seg og vil bare tilbake til Haag og Europol.

Ikke lenge etter finner de enda en drept kvinne og en ny kastanjemann med fingeravtrykk fra den lille jenta. Thulin og Hess leter fortvilt etter en sammenheng mellom sosialministerens forsvunne datter og de myrdede kvinnene. Og ettersom de finner nye lik sprer det seg stor uhygge i lille Danmark.

Dette er en fartsfylt krim hvor det skjer svært mye. Thulin og Hess strever med å henge med, og havner selv i problemer med morderen. Jeg likte Kastanjemannen svært godt og anbefaler den som en thrilleraktig krim.

Kastanjemannen har jeg fått fra Gyldendal.

Alt er mitt av Ruth Lillegraven

Alt er mitt er en psykologisk thriller av Ruth Lillegraven. Hun er tidligere kjent for å skrive fantastisk poesi. Men nå kommer hun med en virkelig skummel thriller.

Clara som jobber i Justisdepartementet og Haavard som er lege, er gift og bor i Oslo. De er foreldre til to gutter. Det oppdages at to innvandrere i Oslo er drept og dette får konsekvenser både i Justisdepartementet og hos politiet. Det snakkes høyt om rasisme.

Vi møter både Clara og Haavard i ulike kapittel, samtidig som handlingen er delt inn i ulike tidsrom. Dette driver denne thrilleren fremover i et høyt tempo. Samtidig som det er helt umulig å forestille seg hvordan alt henger sammen. Noen få kapitler før slutten får en imidlertid svaret og jeg gjetter du blir like overrasket som deg!

Dette var den av bøkene jeg har tatt med denne gangen jeg synes er aller best skrevet. Så her får du mye kvalitet for pengene.

Alt er mitt har jeg fått fra Kagge forlag.

Død manns tango av Geir Tangen

Død manns tango handler, som de to foregående bøkene om journalist Viljar Ravn Gudmundsson og politietterforsker Lotte Skeisvoll. De to har et meget spesielt forhold og har begge tatt et fatalt valg som kan få store konsekvenser for dem. Denne boken er preget av at spesielt Viljar sliter med det som har skjedd. Lotte blir blandet inn i en rekke mord da det viser seg at noen dreper en gruppe mennesker som en gang i ungdommen var sammen på en hytte, og Lotte er en av disse ungdommene.

Geir Tanger skriver helt grei krim, men denne når ikke helt opp blant de beste jeg har lest. Det var litt mye frem og tilbake i tid og fokusering på det valget Lotte og Viljar tok da nynazisten Geirmund Bakken døde tidligere samme år. Boken er helt fin, men også veldig avhengig av at du har lest Hjerteknuser, som kom i 2017.

Død manns tango har jeg fått fra Gyldendal.

Desembergaver på Facebook – uke 2

05 mandag des 2016

Posted by in Giveaway, Krim

≈ 2 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

desembergaverDet er andre uke av konkurransen på Betraktningers Facebookside. Sist uke sendte jeg avgårde tre pakker med bøker, og denne uken blir det hele fem pakker! Jeg har samlet sammen en del bøker om krim. Tre av dem har jeg fått av Aschehoug til akkurat denne konkurransen. De andre er leseeksemplarer jeg har fått av Cappelen Damm, Gyldendal og Vigmostad & Bjørke tidligere. Siden lover og regler rundt bøker gjør at det ikke er lov av forlag å bruke nye bøker i konkurranser, og at jeg måtte ha kjøpt dem i butikk hvis jeg skulle ha brukt 2016 bøker, så er bøkene fra 2015. Jeg tror likevel du vil se mye spennende blant dem.

Her er en haug med krim du kan vinne denne uken. Det jeg ønsker du skal gjøre er å like Betraktninger på Facebook HER og å skrive under innlegget på Facebook hvilken bok du kunne tenke deg. Jeg trekker 5 vinnere på søndag.

gavedryss-uke-2

Lagre

Dødsbra nordisk krim!

14 lørdag mai 2016

Posted by in Bøker, Krim

≈ 7 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Som vanlig henger jeg litt etter når det gjelder å skrive om alle kriminal-romanene jeg leser. Siden jeg leser krim på sengen hver kveld (hvis ikke jeg er altfor trett) så leser jeg endel krim i løpet av et år. Jeg har ikke alltid kapasitet til å gi hver bok et eget innlegg, så får noen av dem bli en del av et samleinnlegg. Jeg skriver under hvert innlegg hvem jeg har fått boken fra, fordi som bokblogger så får du bøker av forlagene. Men min omtale av bøkene er helt uavhengig og uten bindinger av noe slag. Det er kun min mening du får høre.

Paradisplaneten – Jørgen Brekke

ParadisplanetenParadisplaneten er den fjerde kriminalromanen av Jørgen Brekke som handler om den trønderske politietterforskeren Odd Singsaker. I tillegg har Brekke gitt ut en kriminalroman om politimester Nils Bayer. Bayer dukker også opp i kriminalromanen Drømmeløs. Han er politimester i Trondheim på slutten av 1700-tallet. I denne boken havner Singsaker rett ut i en etterforskning mens han egentlig er sykemeldt for skader han påførte seg i sist bok.

Jeg tror at Jørgen Brekkes kriminalromaner er blant de beste jeg har lest. Han har en måte å beskrive både nåtid og fortid som gjør at en ser for seg scenene han beskriver. Hans hovedkarakter er blant de «myke og intelligente menn» vi finner i kriminalromaner for tiden. Han er gift med en amerikansk kvinne og de venter barn. Singsaker nærmer seg pensjonsalder (som i politiet er 57 år). Han er i tvil om han skal slutte og være hjemme med barnet eller om han skal prøve å få fortsette å jobbe. Det er klart at politiet vil miste en svært god etterforsker hvis han slutter.

Paradisplaneten starter med at et hode blir etterlatt på toppen av Olav Tryggvason-statuen. Samtidig begås det et mord i England. De virker som svært ulike saker i utgangspunktet, selv om de begge er begått med sverd. Men etterhvert tyder mer og mer på at Singsakers morder befinner seg i London. Så han, og uten at han vil det, også bibliotekaren Siri Holm, drar til London. En gammel bok Singsaker og Felicia fikk i bryllupsgave fra Siri Holm viser seg og også å spille en stor rolle.

Jeg anbefaler deg Brekkes kriminalromaner, både dem om Odd Singsaker og dem som handler om Nils Bayer. Det var svært underholdende å lese om politiarbeid i Trondheim anno 1769. Denne siste er svært spennende, og like god som de forrige har vært. Paradisplaneten har jeg fått av Juritzen forlag.

Den syvende demonen – Øistein Borge

Den syvende demonen er den første kriminalromanen til Øystein Borge. Han har bakgrunn fra film- og reklamebransjen Den syvende demonenog har vært tekstforfatter. I denne kriminalromanen møter vi Bogart Bull (Hvorfor MÅ alle etterforskere ha like initialer?) Bull er politietterforsker i Oslo. For to år siden drepte en mann Bull hadde satt i fengsel kona og datteren til Bull (i en bilulykke). Etter det har det gått litt i stå for Bull og han er egentlig ikke ønsket tilbake på politikammeret. Sjefen hans finner imidlertid en snedig løsning; Politiet har behov for en etterforsker som kan sendes til utlandet der norske statsborgere er drept.

I Frankrike blir den svært rike forretningsmannen Axel Krogh funnet myrdet i sitt hjem og politiet ber om bistand fra Norge. Det er en liten krets av mistenkte. Et bilde av Kroghs enorme malerisamling er stjålet. Et grønt bilde av noe som ser ut som en demon. Spesielt de som vil arve Krogh er mistenkt. Samtidig drar vi tilbake i tid til da maleriet ble malt. En gruppe malere, inkludert Edvard Munch, deler en fuktig helg på den franske landsbygden. Som fødselsdagsgave til en av dem maler de alle hvert sitt bilde av en demon. Bildet dukker opp igjen i fortellingen hos et medlem av den franske motstandsbevegelsen. Vi lærer om gruppen han tilhørte og menneskene i den.

Borge debuterer med en svært spennende kriminalroman. Likevel er det noen ting som drar ned. Jeg føler at noen av karakterene blir klisjeer av seg selv. Den rikt Krogh og barna hans er automatisk dårlige personer. Som om alle rike skulle være det. Han har med en politimann som på en måte har satt hele livet sitt på styr, og har du lest endel krim, så kjenner du det igjen. Osv. Men det er ikke noe galt med spenningen og forviklingene. Jeg tror ikke du vil gjette hvem som er skurken i første omgang. Den syvende demonen har jeg fått av Font.

Skuggasund – Arnaldur Indridason

SkuggasundJeg er utrolig glad i Indridasons bøker. Skuggasund er den 11 boken som er gitt ut på norsk (om jeg har talt riktig). I begynnelsen handlet bøkene hans om etterforskeren Erlendur Sveinsson, men etterhvert har han skrevet bøker med andre hovedpersoner. I Skuggasund er det den pensjonerte politimannen Konrad som leter etter svar.

En 90 år gammel mann dør i sin seng og man regner med at dette er en naturlig død. Men under obduksjonen kan man se at han er kvalt. Muligens med en pute. Ved siden av offeret finner man avisutklipp fra 1944 som handler om at en ung kvinner er funnet død. Den pensjonerte politimannen Konrad fatter interesse for den saken, eller disse sakene. For han begynner med å prøve å finne ut hva som skjedde under krigen. Her lærer vi mye om den amerikanske «okkupasjonen» av Island under andre verdenskrig. Og vi lærer om «tilstanden» – navnet på problemet med at islandske jenter gikk ut med soldater, og i en del tilfeller ble dette til barn.

Det er en vanskelig historie Konrad dykker ned i. Vi som lesere får være med på jobben politietterforskeren og en militærpoliti gjør i 1944 og forstår mer om bakgrunn og bevis. Men saken blir henlagt dengang, det var ikke mulig å finne morderen. Konrad finner etterhvert nye ting i saken. Folk er mer villige til å fortelle rykter så lenge etter mordet er begått. Men det er ingen lett sak for Konrad å finne bevis eller motiv.

Denne boken mener jeg er den beste Arnaldur har skrevet, så langt. Det er en til, en som handler om Erlendurs start i politiet som er fin, men denne er den beste. Arnaldur er så veldig flink til å fortelle om tidligere tider på en interessant måte. Han får sagt mye om Islands natur, folk og historie med få ord og en lærer mye. Samtidig nyter man de gode oversettelsene og det levende språket i bøkene. Skuggasund hadde fortjent egent innlegg fordi den er så god. Men nå havnet den her. Skuggasund har jeg fått av Cappelen Damm.

Den gjenfødte morderen – A. J. Kazinski

Den gjenfødte morderen er den tredje kriminalromanen til det danske forfatterparet Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich. den gjenfødte morderenDen er også den tredje boken om politimannen og gisselforhandleren Niels Bentzon. Jeg falt helt pladask for den første boken av dette paret; Den siste gode mann, og det er med fornøyelse jeg har fortsatt å lese om Bentzon. I denne boken må han gå «under cover» på en psykiatrisk institusjon for «the criminal insane». (For et språk på meg!) Samtidig drar kona hans, astrofysikeren Hannah Lund, til Chile på jobbreise.

Det er et marerittaktig psykisk helsevesen Bentzon møter på Sikringen, som er den populære betegnelsen på stedet. Her sitter de aller farligste pasientene innesperret; massemordere, voldtektsforbrytere og schizofrene voldsmenn. En av disse er mistenkt for å ha drept den ene psykiateren som jobber på Sikringen. Den eneste muligheten de ser til å finne spor, er å sende en mann inn. Det første pasientene møter er vannslangen som spyler dem rene, etter at de har kledd av seg og undergått den strengeste form for kroppsvisitering. Her finner du beltesenger og langtids-fastspente pasienter. Plastbestikk og ingen fellesrom utenom spisesalen. De friskeste får gå fra rommet og ut på gangen til tider. Andre må oppholde seg på «rommet» 23 timer i døgnet. Elektrosjokk blir brukt for depresjon, og ellers er det tett mellom anti-psykotiske sprøyter og piller, i tillegg til de beroligende sprøytene som sitter løst hvis noen skulle vise spor av aggresjon eller agitasjon.

Bentzon opptrer ofte i vanskelige saker og miljø, på grunn av jobben han har. Men det finnes absolutt saker som er vanskeligere enn andre. Denne er nok en av de mest krevende og Bentzon får uventet hjelp av sin kone i denne saken. Det er kanskje også viktig å nevne at Benzon har på seg et høreapparat som egentlig er en toveis mikrofon.

Dette er bøker som gir den rene nytelsen til enhver krimelsker. De er spennende, skumle, interessante og skremmende. Men de er også svært gode på flere plan. Språket er godt, det vil si; oversettelsen. Flyten er eminent og en sitter tilbake med en følelse av å ha lest en virkelig god bok. Den gjenfødte morderen har jeg fått av Gyldendal.

Vår egen lille hemmelighet – Ninni Schulman

Vår egen lille hemmelighet er fjerde boken om journalisten Magdalena Hansson. Magdalena har flyttet tilbake til hjembygden etter Vår egen lille hemmeligheten tid i Stockholm. Med seg har hun sin adoptivsønn. Men familien har blitt utvidet med en mann og to tenåringsdøtre. Magdalena har fått jobb i lokalavisen som består av bare henne og en frilansfotograf. Så ofte opplever hun at de store avisene skriver mer om saker der hun ikke visste mer. Hun er likevel veldig dyktig til å «grave».

En barneverns-ansatt kommer ikke hjem fra jobb en kveld og mannen hennes melder henne savnet. I begynnelsen finner de ingen spor, heller ikke når de snakker med kolleger eller venner. Men Magdalene begynner å forstå at hun har hatt et forhold til en mann på jobb. Etterhvert finner politien bilen hennes og også noe blod, og saken går fra å være en savnet-sak til et mistenkelig dødsfall. Samtidig får vi korte avsnitt fra en familie der mannen slår og terroriserer temmelig grovt. Han virker som han går helt fra konseptene og kona hans blir reddere og reddere, og prøver å finne en rømningsplan.

Spesielt for Schulman er de svært korte delene helheten består av. Vi får korte stykker fra hver av personene, og ofte mange personer i tillegg. Som her hvor mann, barn, ulike politimenn, journalist, nabo osv snakker for seg og avslører mer etterhvert. Du må nok like den korte stilen for å like Schulmans bøker. Men jeg føler at jeg ble vant med den i bok 2. Så det fungerer for meg. Hver av Schulmans bøker har vært underholdende og spennende. Jeg synes det er fint hun har sin egen stil, det skiller henne ut i mengden med krimbøker. Vår egen lille hemmelighet har jeg fått av Cappelen Damm.

Paradisbakken av Marit Reiersgård

Jeg har lest alle av Reiersgårds kriminalromaner og jeg synes de blir bedre for hver ny bok. Jeg har likt både Stolpesnø og Jenta Paradisbakkenuten hjerte. Men jeg likte aller best Paradisbakken. Reiersgårds hovedkarakter er Politietterforsker Verner Jacobsen. Han lever i et vanskelig ekteskap og er forelsket i partneren sin på jobb. Han har langt hår og strikker når han trenger å slappe av eller tenke. Jeg ser ham som en myk man, og en intelligent mann, som løser sakene han står overfor.

Vi går først tilbake 25 år. En jente blir funnet drept i skogen ved Paradisbakken. 25 år etter har venninnene til den jenta gått ut sammen på et utested. Den ene av dem, May, går tidlig hjem og blir dagen etter funnet drept i vinduet på jobb. Jacobsen og teamet hans etterforsker først dette ene mordet, men så skjer det ett nytt mord. Da finner de også sammenhenger til drapet som ble begått for 25 år siden.

Boken gir deg en ganske klassisk fordeling mellom her og nå, og en liten periode for 25 år siden. Noen av sporene som blir oppdaget nå har også betydning for mordet som skjedde for så lenge siden. Det er også et poeng at det er en uke igjen til foreldelsesfristen går ut på det første mordet. Da vet man hvor mange dager politiet har på seg før begge sakene er løst. Paradisbakken er en enkel, lettlest og fin krim. Den er svært spennende i perioder, men jeg føler at Reiersgårds bøker unnlater å ta med det grusomme og ekle du kan finne i andre kriminalromaner. Det er jeg veldig glad for. Jeg leser begge deler, men noen ganger trenger jeg en krim som en kan lese med trygghet i at de grusomste detaljene er utelatt. Reiersgård klarer dette med glans. Og tilbake har du en krim meget verd å lese. Jeg har fått Paradisbakken av Gyldendal.

Kort om krim #3

18 mandag aug 2014

Posted by in Krim

≈ 11 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg er tilbake fra ferie og har endelig tid til å sette meg ned å ta meg av bloggen igjen. Det er rart hvor mange småting som samler seg opp, i tillegg til det å skrive innlegg. Oppdateringer som må tas, lister som må ajourføres og bilder som må skiftes. Men nå er jeg ferdig med alt det og vil prøve å skrive mer om hvilke krimbøker jeg har lest i år. I sist innlegg om krimbøker tror jeg at jeg kom til mars, så det er mye å ta igjen enda! Dette er innlegg #3 om krimbøker. Det blir nok flere.

Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner

Høyt henger deHøyt henger de er en kosekrim. En stille og rolig krimbok som handler mest om kvinner og kvinners liv. Hovedpersonen Olivia er skilt og bor sammen med broren sin. (På en øy som er plassert utenfor Tjøme et sted, men som egentlig er en øy som hører til lenger nord. Hvis det jeg har lest er riktig). Hun går turer rundt øya med hunden sin, og en dag kommer hun over en mann som henger i et tre. Hun ringer politiet, men klarer ikke å la være med å etterforske litt selv. Og litt etter litt finner hun frem til hemmeligheter som er godt gjemt, og hemmeligheter som er farlige. I mellomtiden besøker hun sin venninne på hotellet, lager mat og steller i hagen. Og kontemplerer sitt singelliv.

Denne boken er helt grei. Ikke forvent deg de store høydene hverken i etterforskning, språk eller dramatiske effekter. Boken var fin å lese, men kanskje mest fordi jeg ikke forventet meg noe mer enn det jeg fikk. Jeg leser mye krim, og noen ganger vil jeg gjerne ha hardbarket amerikansk krim, andre ganger sofistikert engelsk krim, og noen ganger bare en bok jeg kan slappe av med. Og det fant jeg her. Hovedpersonen er «likandes», du vil gjerne overta både huset og hagen, og bi-karakterene er akkurat sympatiske og levende nok til at de tilfører noe til boken.

Boken har jeg fått fra Schibsted

Reykjaviknetter av Arnaldur Indridason

ReykjaviknetterJeg liker bøkene til Indridason. Når jeg begynner på en av dem vet jeg at jeg skal lese en meget stille bok, en som beveger seg langsomt gjennom landskapet, og som klarer å formidle både mord og selvmord i stille, men også svært levende beskrivelser. Jeg hadde akkurat lest Den hvite veien av Connolly når jeg begynte på denne og trengte noen sider for å foreta et så dramatisk stilskifte. Men det er verd det å bruke den tiden det tar å komme ned til Indridasons rytme.

Reykjaviknetter er anderledes enn de tidligere bøkene til Indridason. I denne boken tar han oss med tilbake til begynnelsen av Erlendurs karriere. Da han var en vanlig, patruljerende politimann i Reykjavik. Men samtidig er den en historie om hvem Erlendur er og hvorfor og hvordan han har blitt den sympatiske etterforskeren som ikke gir opp. Det er tydelig at han hadde alle karaktertrekkene til en som kan bli en dyktig politimann fra begynnelsen av. Når han kjenner på seg at noen kanskje ikke døde i en ulykke gir han bare ikke opp. Han leter og leter og spør og spør og sakte men sikkert kommer sannheten frem. Han er ingen etterforsker enda, så alt dette må han gjøre på fritiden, og helst bak ryggen på sjefen sin.

Vi møter ham også i den første spede begynnelsen av et forhold som vil føre til ekteskap og ser at kanskje var Erlendur for redd for å såre. Eller kanskje han tenkte at dette er normen, dette må skje med ham og. Men en ønsker nesten å rekke hånden frem og advare han om hvordan dette vil bli.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Doktor Fredrikis kabinett av Jørgen Brekke

Doktor Fredrikis kabinettJeg ble meget glad da jeg fikk en ny Brekke-krim i posten. Men boken overrasket meg, den handler om noe helt annet enn de foregående bøkene til Brekke, samtidig som den absolutt handler om mye av det samme. Jeg har lest dem alle sammen og Nådens omkrets, Drømmeløs og Menneskets natur handler alle om politietterforskeren Odd Singsaker. Men i Drømmeløs dukker det opp en politimester fra 1767; Nils Bayer. I Doktor Fredrikis kabinett handler hele historien om en forfyllet politimester som nettopp er den samme mannen. Han har lovet å la være å drikke for å vinne hjertet til piken han er forelsket i. Vi er i Trondheim i 1769 og verden ser meget anderledes ut enn den gjør i dag. I de tidligere bøkene til Brekke har han brukt elementer fra historien, men i denne boken er hele historien fra 1700-tallet.

Det blir funnet et lik av en ung pike rett utenfor byen, og Bayer prøver så godt han kan å finne ut hvem som er den skyldige. Men samtidig er helsen hans ganske dårlig, han har to, kanskje ikke så veldig intelligente politibetjenter å ta seg av, og samtidig blir han presset «ovenfra» om å sette noen i gapestokken. Slik at det kan se ut som byens voktere gjør jobben sin. Bayer blir veldig opptatt av å løse denne saken, men da hans gamle fiende Stadsfysikus Fredriki kommer til byen med en søvngjenger i en kiste blir det ikke lett for Bayer å konsentrere seg om det han skal.

Hele historien bærer preg av at politiet på 1700-tallet manglet alle de moderne hjelpemidlene vi i dag bruker til å løse forbrytelser. Men det er en stor del av hva som gjør denne fortellingen så sjarmerende. Det er en utrolig spennende bok, historisk interessant og levende, i sin beskrivelse av skitt, armod og søle. Anbefales!

Doktor Fredrikis kabinett har jeg fått av Gyldendal

Den hvite veien av John Connolly

Den hvite veienDen hvite veien er den fjerde romanen om Charlie Parker. Jeg har lest dem alle sammen og gleder meg til hver nye bok av Connolly. Det sorte hjertet, Mørkets arv og De som dreper er alle typisk amerikansk krim med mye skyting og store kvaler. Samtidig er de fantastisk spennende og samtidig veldig involverende.

Charlie Parker er en tidligere politimann som opplever at konen og datteren hans blir drept av en seriemorder, kalt Streiferen. I den første boken tar han seg av (dreper) denne seriemorderen, men sorgen er der i alle bøkene. Han forlater politiet etter drapene, men fortsetter som privatetterforsker. Han har to venner som er et homofilt par, og hvor den ene er leiemorder og hvor den andre er tyv/drapsmann/mm. Disse to hjelper han i alle sakene han kommer oppi og etterhvert får han også hjelp av sin nye kjæreste, Rachel.

Denne boken handler mye om rasisme. Om Sør-statene i USA og om hvordan det enda kan være vanskelig å være svart i noen av statene. Parker blir oppringt av en gammel venn og spurt om han kan hjelpe han å forsvare en ung, svart mann som er tiltalt for å ha drept sin hvite kjæreste. Parker er først ganske uvillig, men drar til slutt sørover for å se hva han kan gjøre. Samtidig leser vi om morderen fra sist bok som nå sitter i fengsel. Men det er tydelig at han prøver å manipulerer seg ut ved hjelp av en gruppe som ligner på KKK.

Jeg har tidligere skrevet om en av de andre bøkene; «Parker tar jobben og er straks tilbake blant kriminelle som gjerne snakker med våpenet sitt. Han har heldigvis noen venner som kan hjelpe ham, og en kjæreste han kan oppleve fred sammen med, for skytingen og drepingen tar på.» Og det er det samme som skjer i denne boken.

Dette er hardbarket krim, men med en myk side. Vi får være med inn i både sorgen, kjærligheten og frykten til Parker og selv om han er tøff når det gjelder, er han også en myk mann. Jeg elsker disse bøkene, rett og slett. De er gode, engasjerende og svært, svært spennende.

Den hvite veien har jeg fått av Vendetta

En helt tilfeldig forbrytelse av Arne Garvang

En helt tilfeldig forbrytelseEn helt tilfeldig forbrytelse er den første kriminalromanen til Garvang. Men han har tidligere skrevet flere bøker, blant annet serien om Muffe. Blant folk på min alder er han også kjent som karakteren Pelle Parafin i Tramteatret.

I denne boken blir to barn kidnappet. Men det var ikke det som var meningen. De sitter baki sin fars Jaguar og gjemmer seg da den blir stjålet, og snart er de alle sammen inni en trailer på vei til Øst-Europa. De to som kjører traileren og som stjal bilen oppdager etterhvert at de har med seg blindpassasjerer, og spør sjefen sin om hva de skal gjøre. Sjefen: eks-jugoslaven Goran, er en mann med mange talenter og er involvert i mange typer kriminalitet, så for han er det ingen sak å gjøre om situasjonen til en kidnapping med krav om løsepenger.

Foreldrene til barna er skilt, men prøver så godt de kan å stå sammen i denne situasjonen. De velger å sette seg i en bil og kjøre etter barna med håp om å finne dem, samtidig som politiet gjør alt de kan for å lokalisere traileren. Som plutselig kjører nordover istedenfor sørover. Det blir en fartsfylt jakt full av usikkerhet og redsel for barna. Boken er todelt på den måten at vi følger både barna og foreldrene/politiet og kan selv se hvor nærme eller langt borte de er fra hverandre. Samtidig får vi innblikk i alles følelser og noens bakgrunn. Dette tilfører boken det viktigste momentet, en dybde som bakgrunn for det som nesten er en road-trip.

En helt tilfeldig forbrytelse er spennende og fin. Jeg kjente sympati for den ene av kidnapperne og avsky for den andre og det er en god forfatter som klarer å skape slike følelser for karakterene sine hos leserne. Samtidig fikk jeg ikke helt tak på foreldrene, men der var redselen så fremtredende at det kanskje ikke er så rart. Historien var ny og forfriskende og av og til er det alt en trenger fra en bok.

En helt tilfeldig forbrytelse lånte jeg på biblioteket

Krim i mai – 2013

05 onsdag jun 2013

Posted by in Krim

≈ 17 Comments

Tags

, , , , , , , , , ,

Det er på tide å ta en titt på krimbøkene jeg leste i mai. Noen av dem er så gode at de får egne innlegg, men resten av dem har jeg egentlig ikke tid til å skrive så utfyllende om. Så da blir det et samleinnlegg. Jeg leser krim på sengen, så antallet bøker jeg har lest har noe med hvor trett jeg har vært og hvor fort jeg har sovnet.

Marco-effekten av Jussi Adler-Olsen

Unge Marco er tidlig blitt tvunget inn på en kriminell løpebane av sin onkel Zola. Marco er dyktig, men avskyr alt Zola står for. Og når han oppdager at familien vil gjøre ham til krøpling, ser han ingen annen utvei enn å komme seg vekk så fort som mulig. De grusomme realitetene innhenter ham imidlertid da han noen måneder senere konfronteres med en plakat av en savnet mann. Etter dette kjemper Marco ikke bare for sin egen tilværelse, men også for sitt liv. Zola er på sporet av ham. I Avdeling Q virvles Carl, Assad og Rose inn i en sak som trekker farlige tråder til korrupsjon og forbrytelser helt opp på ministernivå og inn i den afrikanske jungelen.

Avdeling Q med Carl, Assad og Rose er det virkelig fornøyelig å lese om. Men likevel syntes jeg denne boken begynte litt tregt. Men den tok seg opp etterhvert og det ble meget spennende å følge Marco og se hva som var, nettopp effekten, han hadde på andre mennesker og på situasjoner og hendelser.

Det var vanskelig å se hvordan alle trådene i denne boken skulle knyttes sammen i slutten, og jeg er ikke helt sikker på om det lyktes helt. Men jeg likte boken veldig godt likevel og det tror jeg er Avdeling Q’s fortjeneste.

Tvekampen av Arnaldur Indridason

Sommeren 1972 er det en urolig stemning i Reykjavík. VM i sjakk skal gå av stabelen, og byen er full av fremmede. Den kalde krigen er på høyden, og representanter for øst og vest følger sine menn, Spasskij og Fischer, til sjakkbordet. Med dennespente situasjonen som bakteppe, utsettes en harmløs unggutt for et brutalt overfall i en av byens kinosaler. Politiet er travelt opptatt med verdensmesterskapet, men Marion Briem, som leder etterforskningen, er fast bestemt på å komme til kjernen i et livsfarlig spill som finnersted i Reykjavik.

Det tok sin tid før jeg forstod hvem denne boken handlet om. Og jeg syntes historien var mye bedre etter at det gikk opp for meg at Marion Ravn var mentoren til Erlendur. Det satte historien mer i perspektiv.
Ellers var dette en fin bok. Jeg liker måten Indridason skriver på, den melankolske tonen og ikke minst beskrivelsene av Island. I denne boken lærer du også masse om hvordan tuberkolosepasientene hadde det på 50-tallet, og det er interessant lesning.

Men selvfølgelig er det også et mord, og en kamp for å finne ut hvem som er morderen. Men denne boken har også en vri på det.

Søvnen og Døden av A.J. Kazinski

Døden innleder enhver krim. Og søvnen vil du mangle etter å ha lest denne! Gisselforhandleren ved politiet i København, Niels Bentzon, skulle ha snakket henne ut av det. Snakket henne fra å kaste seg i døden denne sommernatten på Dybbølsbro. Men han klarte det ikke. Og der ligger hun. Midt på skinnene med bakhodet knust og en kryptisk beskjed skrevet på hånden. Hvem er hun, og hva fikk henne til å hoppe ut fra broen? Noen eller noe var etter henne? Noe som fikk henne til å velge døden fremfor livet. Snart går det opp for Niels Bentzon at kvinnen ikke var psykisk syk, men en solodanser ved Den Kongelige Ballet som har vært forsvunnet i to døgn. Obduksjonen viser at hun er blitt druknet og gjenopplivet rett før hun hoppet fra broen.

Denne boken var jeg veldig urettferdig mot. Jeg hadde lest den første boken av disse to danske forfatterne og likte den så helt utrolig godt. Derfor hadde jeg høye forventninger til denne boken, men den var på langt nær så god som Den siste gode mann.

Det var for mye av at kona til politimannen (Hannah) gikk rundt å tenkte på om hun skulle ta abort. Hun holdt rettssak i hodet for å finne ut om hun skulle få, det som viste seg å være tvillinger, eller om hun skulle ta abort. (Hun hadde hatt et barn før som tok livet av seg og hun var redd disse barna skulle lide samme skjebne). I tillegg for politimannen (Niels Bentzon) rundt og skulle fikse absolutt alt på egen hånd. Han snakket ikke med noen og tok i noen tilfeller meget rare beslutninger.

Saken ble selvfølgelig løst og Hannah klarte å bestemme seg, men det ble for mye egoistisk politimann og tankevas for meg.

Boken har jeg fått hos Juritzen.

Krim i januar 2013

08 fredag feb 2013

Posted by in Krim

≈ 2 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Det er på tide å oppsummere hvilke krimbøker jeg leste i januar. Tjenestepiken som forsvant har fått sitt eget innlegg, men resten av krimbøkene finner du her. Jeg klarer ikke holde følge med dem (skrive om hver enkel etterhvert som jeg leser dem), og velger å gi dem til deg i et samleinnlegg.

Et offer til Molok av Åsa Larsson

En stor bjørn blir skutt i nærheten av Kiruna, og i bjørnens mage finner man knokler fra et menneske. Noen måneder senere blir en kvinne myrdet med en høygaffel, mens hennes barnebarn Marcus overlever ved å gjemme seg i et lekehus. Da Rebecka begynner å se på den myrdede kvinnens bakgrunn, viser det seg at usedvanlig mange av hennes nærmeste slektninger er døde. Den eneste overlevende er lille Marcus.Samtidig rulles historien om Kirunas mektigste mann opp. Hjalmar Lundbohm var direktør for gruveselskapet i den lille gruvebyen, og var en rik og mektig mann. I 1914 innledet han et forhold til en ung lærerinne. Forholdet ble uglesett og skulle få katastrofale følger gjennom flere generasjoner.

Endelig kom det en ny krim fra Åsa Larsson, hun skriver så bra! Denne boken er også en Rebekka Martinsson krim. Og hun er en sprek, oppegående statsadvokat som også har hjertet på rette sted. I denne boken blir hun tilsidesatt i en mordsak og velger da å ta ut de seks ukene med ferie hun har tilgode. Sjefen hennes ser at han har gjort en feil ved å gi saken til statsadvokaten von Prost (eller Pesten som politifolkene kaller ham), men oppdager det litt sent. Isteden for tar Rebekka tak i at det har dødd så mange i den dreptes familie og løser saken på siden av politiet og statsadvokat Prosts etterforskning. (Det skal sies at politiet foretrekker å hjelpe Rebekka). I denne boken er det en liten gutt som plutselig er alene, hunder som viser mot og forståelse og en statsadvokat og en rettsmedisiner som drikker seg stupfulle på hjemmebrent og finner flere bevis. (Den delen er morsom – delene om gutten Marcus er såre og triste).

Dette er en virkelig fin krim. Åsa Larsson fortsetter med å skrive god krim som hun har gjort i fire bøker før denne. Det eneste er at jeg anbefaler deg å lese dem i rekkefølge. På grunn av Rebekkas liv. Denne boken har jeg fått fra Gyldendal.

Mord i operaen av Maria Lang

Maria Lang er et pseudonym for Dagmar Maria Lange (1914 – 1991), en svensk forfatter og lektor. Dagmar Maria Lange tok den filosofiske doktorgraden ved Stockholms universitet. Fra 1948 arbeidet hun som lektor og i en periode rektor ved Nya elementärskolan för flickor (Ahlströmska skolan) i Stockholm. I 1949 debuterte hun med romanen Mördaren ljuger inte ensam som krimforfatter under navnet Maria Lang. Hun var også en av grunnleggerna av Svenska Deckarakademin.

Jeg falt helt for Maria Lang etter at Silke forlag begynte å gi ut bøkene hennes på nytt. Så mye at jeg lette rundt på bibliotekene i nærheten etter flere titler. Der fant jeg blant annet denne. I denne foregår hele handlingen i operaen og i restauranten som er tilknyttet Stockholms opera. En mann dør, var det mord? Men da flere dør blir det virkelig skummelt. Christer Wijk er på pletten for å løse mysteriet. dette er krim som minner om Agatha Christie og jeg elsker den. Heldigvis har jeg enda en bok av Maria Lang hjemme som jeg ikke har lest.

Malstrømmen av Frode Granhus

Landegode utenfor Bodø: Et uhyggelig skrik tiltrekker seg oppmerksomheten til to unggutter som leker på svabergene. I vannkanten finner de en mann – lenket fast med hendene i det iskalde vannet. Ved kysten av Bergland, om lag 30 mil nord for Bodø, flyter en porselensdukke i land. Det gamle ekteparet som finner den, synes den varsler ufred, men for den nyinnflyttede lensmannsbetjenten Niklas Hultin, fortoner dukkefunnet seg som barnemat etter jobben i hovedstaden.

I denne boken skjer det mistenkelige ting i området rundt Bodø. Jeg har bodd der og faller selvfølgelig for det lokalhistoriske, men dette er også en god krim. Jeg leste Frode Granhus sin Stormen (bok 2) først og falt for den, derfor ville jeg også lese Malstrømmen. Begge bøkene gir deg en god krimopplevelse. Og begge er av den typen som ikke avslører morderen for tidlig, det synes jeg er fint.

Hjemstavn av Arnaldur Indriðason

Erlendur har reist tilbake til barndomshjemmet i Bakkasel, bygda han forlot som 12-åring. Erlendur drømmer om en vandringsmann som forutså at noe skulle skje med broren hans, Bergur. Samtidig begynner Erlendur å se på ei forsvinningssak fra 1940-tallet, hvor Matthildur forsvant etter å ha blitt overrasket av uvær. Han finner etter hvert ut at Matthildur hadde noen hemmeligheter.

Dette er den niende boken om Erlendur, og en anderledes bok enn de andre åtte. I denne boken har Erlendur dratt tilbake til området rundt der han voks opp og der han mistet broren sin i en snøstorm. Samtidig som han prøver å finne ut av sine egne følelser blir han involvert i en 60 år gammel forsvinning. Han klarer ikke slippe den og selv om de etterlatte ikke er så veldig glad i å snakke med Erlendur får han etterhvert et bilde av hva som skjedde. Dette er en stille krim, hvor det ikke finnes noen morder å ta men som handler om mennesker som blir borte. Både denne kvinnen og Erlendurs bror står i fokus i denn litt triste krimromanen. Men det er likevel en meget bra krim.

Trollmannens læregutt av Eirik Wekre

Brennaktuelt om Europa i krise. Oslo, sent i november: EU er tildelt Nobels fredspris. I forkant av prisutdelingen avholdes det internasjonale toppmøter i Oslo, og «den tapte generasjon» ? arbeidsløs ungdom fra hele Europa ? strømmer til byen for å demonstrere mot EUs økonomiske politikk. Samtidig som demonstrantene blir mer og mer voldelige og umulige å kontrollere, får politiet vite at en snikskytter er på vei til Oslo; han har politiske drap på samvittigheten. Spaningsleder Theo Hannover ved Oslo-politiet og PST-etterforsker Hege Tønnesen arbeider desperat mot klokken for å hindre det verst tenkelige: et attentat under fredsprisutdelingen.

Jeg må tilstå at jeg ikke falt for denne boken. Selv med sin absolutte aktualitet,  samfunnseingasjemang og med beskrivelse av livet til noen av demonstrantene klarte Wekre å få meg engasjert. Jeg tror likevel at denne kommer inn under kategorien god krim. Mest fordi den er brennaktuell, men også fordi den skriver om de menneskelige sidene bak demonstrasjoner og ødeleggelse.

Når rødt er sort av Qui Xiaolong

Når kriminalførstebetjent Chen går med på å gjøre en oversetterjobb for en forretningsmann med tilknytninger til triaden, får han tildelt en bærbar pc, en sekretær og medisinsk hjelp for mora si. Tilsynelatende skal han ikke komme med noen motytelser for dette. Når en middelaldrende lærer blir funnet død, finner imidlertid Chen svarene i fortida. Den drepte er en tidligere rødegardist, og Chen må tilbake til tida rundt kulturrevolusjonen for å få hjelp til å løse saka.

Bøkene om kriminalkommiser Chen og kriminalbetjent Yu er vakre krimbøker. Xiaolong Qiu bor i USA og derfor kan han skrive bøker som forteller mye om Kina og om hvordan livet er der. I Kina ville bøkene hans bli forbudt. Jeg liker krimdelen i disse bøkene, men enda mer liker jeg alt det en få vite om Kina. Det er et så lukket land, og det er så lite vi vet om hvordan dagliglivet, politiets arbeid og partitilhørighet påvirker alle beslutninger og handlinger. Jeg har tidligere lest En rød heltinnes død, og den er et lite hakk bedre enn denne. Men denne er også en bok du virkelig skulle lese. Spesielt om du ønsker å vite mer om dette lukkede landet.

Gode bøker jeg ikke har rukket å skrive om ~ del 7

02 fredag des 2011

Posted by in Bøker, Krim, Skjebne/biografi

≈ 6 Comments

Tags

, , , ,

Jeg leser mye flere bøker enn jeg når å skrive om her på bloggen, så dette er et oppsamlingsinnlegg. Dette er del sju, med 5 flere bøker jeg ikke har rukket å skrive om.

Giftstrøm av Eystein Hanssen.

Den norske ambassaden i Kampala mottar ei pakke som dokumenterer at Otto Kamperud er tatt som gissel av geriljaen i Uganda. Samtidig gjennomfører Oslopolitiet en aksjon mot narkotikamiljøet hvor de bl.a. pågriper en ung, ugandisk mann. Politietterforsker Elli Raghke fatter interesse for han og bakgrunnen hans, og spesielt interessant blir han når hun blir nødt til å forholde seg til kidnappingssaka i Uganda.

Under et narkotikaraid i Oslo pågriper politiet fem personer, blant annet en ung mann fra Uganda. Mens politietterforsker Elli Rathke avhører ham, legger hun merke til et særpreget arr på underarmen hans. På samme tid mottar den norske ambassaden i Kampala en pakke med et spesielt innhold som dokumenterer at Otto Kamperud er tatt som gissel av den nådeløse geriljaen han har forhandlet med i lang tid. Men ingen mottar noe krav om løsepenger. Elli fatter interesse for den unge uganderen og hans bakgrunn, ikke minst fordi han har gode kunnskaper om sitt eget hjemland. Og kidnappingen blir plutselig en sak hun må forholde seg til. Saken utvikler seg til å bli ekstremt utfordrende og kanskje den farligste i Ellis karriere. I jakten på sannheten må hun og kollega Jan Nereng håndtere både leiesoldater, lånehaier og drevne kriminelle. Dette er den andre boken av Eystein Hanssen med politietterforsker Elli Rathke i hovedrollen. Den første boken; De ingen savner fikk en storslagen mottakelse og ble nominert til bokhandlerprisen.

Vinterbyen av Arnaldur Indridason.

En mørkhudet gutt blir funnet død og fastfrosset i en blodpøl utenfor en blokk i Reykjavík. Erlendur og kollegene hans går i gang med etterforskningen, men møter atskillig motvilje i jakten på den som har etterlatt gutten i snøen for å dø. En dopdealende innvandrergjeng, en rasistisk lærer og en gammel sedelighetssak er blant sporene som dukker opp underveis.

Erlendurs nye sak begynner med at en gutt blir funnet myrdet ved et boligområde med høy tetthet av innvandrere og sosialklienter. Dødsårsaken er et knivstikk og gutten blødde ihjel. Guttens genser er revet opp, og det ser ut som om han har gjort motstand. Samtidig er Erlendur opptatt av at en kvinne er meldt savnet. Hun har forsvunnet fra hjemmet uten å legge igjen beskjed og bilen hennes står fortsatt i garasjen. Det gjør han litt ukonsentrert i begynnelsen av saken og han blander sammen litt spor. Etterforskningen er vanskelig, ikke minst fordi også guttens familie holder ting tilbake, så Erlendur er innom mange ulike løsninger før han tilslutt finner den riktige.

Anger av Arnaldur Indridason.

Politietterforskeren Sigurdur Óli går med på å hjelpe et vennepar som blir presset for penger. Da han oppsøker utpresserne, Sigurlina og Ebeneser, finner han Sigurlina død og han ser en mann som flykter fra åstedet. Selv har Sigurdur flyttet fra kona og faren hans er alvorlig sjuk. Dette er den første romanen hvor Sigurdur Óli er hovedperson, men den åttende fra politikammeret i Reykjavik.

Arnaldur Indridason lar i denne boken kolleger av krimhelten Erlendur Sveinsson vikariere som hovedpersoner. I Irrganganger var det Elinborg vi ble bedre kjent med, I Anger er det Sigurdur Oli som står sentralt. I begynnelsen av boken får Sigurdur Oli en telefon fra en venn med spørsmål om hjelp. Vennen har et vennepar som er utsatt for pengeutpressing etter å ha deltatt i partnerbytte. Sigurdur Oli går med på å kontakte Sigurlina og Ebeneser, paret som står bak utpressingen. Da han kommer hjem til dem finner han Sigurlina død og en mann med balltre flykter fra åstedet. Men dette blir bare en av flere utfordringer for Sigurdur Oli. Han har flyttet fra kona, Bergtora. Hans far er alvorlig syk. Og i tillegg oppsøkes han av en sliten og stakkarslig alkoholiker som har opplysninger om pedofile overgrep. Indridason skifter mellom de ulike handlingstrådene med sedvanlig letthet og skaper en krim som er mer actionfylt enn tidligere. Vi får god innsikt i enkelte islendingers tendens til å leve over evne med altfor høye lån og dekadent livsstil, og hvordan himmel kan snus til helvete. Skulle ikke Erlendur komme tilbake fra ferie er Sigurdur Oli en sterk kandidat til rollen som ny hovedperson.

3096 dager av Natascha Kampusch.

Natascha Kampusch ble kidnappet 2. mars 1998 og holdt fanget i et kjellerhull i 3096 dager. Her forteller hun sin historie.

«Nå føler jeg meg sterk nok til å fortelle hele historien om kidnappingen». Natascha Kampusch

Natascha Kampusch opplevde det verste som kan ramme et barn: Den 2. mars 1998 ble hun bortført på vei til skolen, ti år gammel. Gjerningsmannen, ingeniøren Wolfgang Priklopil, holdt henne fanget i et kjellerhull – i 3096 dager. Den 23. august 2006 klarte hun å flykte ved egen hjelp. Priklopil tok sitt eget liv samme dag. Her snakker Natascha Kampusch for første gang åpent ut om kidnappingen, tiden i fangenskap, sitt forhold til kidnapperen og om hvordan hun klarte å unnslippe helvetet. Dette er historien til en kriger, som holdt ut det ufattelige og som aldri lot seg knekke.

En slags fred av Camilla Grebe og Åsa Träff.

Siri er psykolog og psykoterapeut. Hun har vært enke i ett år, og føler seg stadig mer ensom og redd i det vesle huset ved sjøen. En dag blir en av pasientene hennes funnet død, og politiet finner et avskjedsbrev der kvinnen takker Siri for at hun fikk henne til å innse hvor meningsløst livet er. Siris verden raser sammen. Hun spør seg selv om hun virkelig er så dårlig til å ta hånd om pasientene, eller om det finnes en annen forklaring. Hun begynner å få en ubehagelig følelse av at noen følger etter henne og vil henne vondt.

Dette er den første boken i en serie om psykologen Siri Bergman, som bor alene i skjærgården utenfor Stockholm. Siri føler at noen er ute etter henne men vet ikke hvem det er som vil henne vondt. Til psykologkontoret hennes på Södermalm kommer alle slags mennesker og forteller om sine dypeste redsler og mørkeste hemmeligheter. Men Siri bærer også på en smerte: Hun har vært enke i ett år. Etter at mannen hennes druknet, føler hun seg stadig mer ensom og redd i det vesle huset i skjærgården utenfor Stockholm, der hun sover med lyset på. Huset skulle bli drømmehjemmet deres, men ligger ensomt til, én kilometer fra nærmeste nabo. En dag finner hun en av pasientene sine, en ung kvinne, død i sjøen ved brygga. Politiet finner et selvmordsbrev der den døde takker Siri for at hun fikk henne til å innse hvor meningsløst livet er. Siris verden raser sammen. Er hun virkelig så dårlig til å ta hånd om pasientene sine? Eller finnes det en annen forklaring? Hun begynner å få en ubehagelig, smygende følelse av at noen følger etter henne. At det finnes noen der ute i mørket som vokter på henne og vil henne vondt. Camilla Grebe og Åsa Träff er søstre. Den ene er siviløkonom, den andre er psykolog. En slags fred er deres debut som kriminalforfattere.

Boktema hos Anette – Denne boken leser jeg akkurat nå

20 torsdag okt 2011

Posted by in Boktema, Bøker

≈ 17 Comments

Tags

, , ,

Aldri en torsdag uten boktema hos Anettes bokboble. Denne gangen vil Anette at vi skal skrive om den boken vi leser akkurat nå. Hos meg blir det de tre bøkene jeg leser akkurat nå.

I stuen ligger Vekten av stillhet av Heather Gudenkauf.

To familier opplever at døtrene forsvinner fra sengene sine i løpet av natten. Den ene, syv år gamle Calli Clark, er stum som følge av en traumatisk opplevelse. Nå som hun er forsvunnet frykter moren at det er hennes avgjørelse om å bli i et dårlig ekteskap som har kostet henne datteren.

Jeg er ikke kommet så langt enda så jeg har flere spørsmål enn svar, men boken virker lovende. Den handler om to barn som forsvinner og det er et tøft og veldig tragisk emne for en bok, men jeg synes likevel boken er skrevet på en fin og lett måte.

Ved pc-en ligger Fryktens følgesvenn av Frid Ingulstad (bok 2 i serien Ildkorset).

Marine ble gravid etter å ha blitt voldtatt av sin stefar, Knut. Det er dødsstraff for samleie mellom slektninger, og en stefar regnes som slekt. Familien klarer ikke å skjule sannheten, og Marine blir fengslet. Hun klarer imidlertid å rømme før dommen blir fullbyrdet, og hun slår seg etter hvert sammen med en annen rømling, Hallgrim.

Denne serien fikk jeg anbefalt av mor, som har jobbet som bibliotekar ved det samme biblioteket som meg. Handlingen er satt til det området jeg bor i og mitt pikenavn ble allerede nevnt i bok en. Bøkene er foreløpig bedre enn jeg trodde de ville være.

Og til slutt; på sengekanten ligger Vinterbyen av Arnaldur Indridason.

En mørkhudet gutt blir funnet død og fastfrosset i en blodpøl utenfor en blokk i Reykjavík. Erlendur og kollegene hans går i gang med etterforskningen, men møter atskillig motvilje i jakten på den som har etterlatt gutten i snøen for å dø. En dopdealende innvandrergjeng, en rasistisk lærer og en gammel sedelighetssak er blant sporene som dukker opp underveis.

Jeg liker bøkene til Arnaldur Indridason og har tatt med meg hjem de tre jeg ikke har lest. Det er perfekt sengelektyre!