Tags

, , , , , , , , , ,

Haruki Murakami skrev Trekkoppfuglen i perioden 1994-95, mens han bodde ved Princton universitetet i USA. Han jobbet der som assistent/konsulent, som hjalp siste-års studenter med skriving. Murakami hadde i 1994 vært borte fra Japan i flere år allerede, og bodd blant annet på de greske øyer og i Roma før han kom til USA. Helt fra begynnelsen av hadde hans bøker vært påvirket av vestlige forfattere og han brøt med den “japanske stilen”. Han følte at han bare ble kritisert for dette og forlot derfor Japan. Han kom tilbake i 2005, rett etter at han hadde fullført Trekkoppfuglen. Mye på grunn av jordskjelvet i Kobe hvor han hadde tilbrakt mye av sin barndom.

TrekkoppfuglenTrekkoppfuglen er egentlig delt i tre bøker. De har alle tre fått titlene fra musikkstykker. Den tyvaktige skjære (The thieving magpie), etter en opera av Rossini. Fugl som profet (Bird as Prophet) etter et pianostykke av Robert Schumann og Fuglefangeren (The Bird-Catcher) som er en figur i Mozart’s opera Tryllefløyten. De dekker perioden fra juni 1984 til desember 1985 og siden jeg nettopp har lest 1Q84 kan jeg ikke annet enn å undre meg over hvorfor denne boken også foregår i samme tidsperiode. Boken står også på 1001 bøker listen.

Trekkoppfuglen handler om utrolig mye. De 634 sidene er skikkelig tettskrevne, men allikevel mangler den flere kapitler fra den japanske versjonen. Det ble bestemt da den ble oversatt til engelsk at en originale japanske teksten var for lang, og den måtte kuttes ned med 25 000 ord.

I hovedsetet har vi Toru Okada. Han er en ung, japansk mann som er gift med Kumiko. Han har sagt opp jobben sin slik at det er Kumiko som forsørger dem. De har ingen barn, men en katt som heter Noboru Wataya, det samme som Kumikos bror. De leier et hus i en forstad til Tokyo av Torus onkel.

I begynnelsen av boken lærer vi at Trekkoppfugl er et navn Toru setter på en fugl i hagen. Han kan ikke se fuglen, men synes at lyden den lager er som om den trekker opp en fjær, verdenens fjær (som i en gammel klokke). Derav navnet. Senere møter Toru en ung jente som bor i et nabohus (Mai Kasahara), hun kaller Toru for Trekkoppfugl. (Senere vil flere sentrale hendelser bli foretatt til lyden fra Trekkoppfuglen). Ganske snart forsvinner også Noboru Wataya (katten) og Kumiko finner en “klarsynt” dame ved navn Malta Kano som skal hjelpe til å finne den. Det er Toru som møter Malta, og senere søsteren hennes Kreta. Og da også Kumiko forsvinner, prøver han å få dem til å hjelpe seg med å finne henne. Han er sikker på at Noboru Wataya (broren) har noe med forsvinningen å gjøre. Han kan virkelig ikke fordra den mannen, og tror at han skjuler Kumiko. Han mottar i denne perioden merkelige oppringinger fra en kvinne som ikke vil si hvem hun er.

Mens han er alene og stort sett ikke gjør noe annet enn å spise og sove får han et brev fra løytnant Mamiya. Han skriver fordi han er testamentbestyrer for en synsk mann (Honda) Toru og Kumiko kjente for noen år siden, og denne mannen har etterlatt noe til Toru. I møtet med løytnant Mamiya og senere via brev fra ham får Toru lære om japanernes okkupasjon av Mandsjuria. Mamiya forteller også at han ble kastet ned i en brønn og at han hadde en sjelsettende opplevelse i brønnen. Toru blir av dette fristet til å selv sitte i en brønn, og da det finnes en tørr brønn ved et ubebodd hus i nabolaget kryper han ned i den. I denne brønnen opplever han en god del av det som er surrealistisk i denne boken. Han forflytter seg blant annet til et hotell hvor det er en kvinne som ikke vil at han skal se henne. Nede i denne brønnen får han et merke på kinnet. Svart og lilla og på størrelse med en barnehånd.

På grunn av dette merket treffer han en kvinne som kaller seg Muskat Akasaka. Hun ble tiltrukket av ham fordi også faren hennes hadde et slikt merke. Sønnen hennes, Kanel, og hun driver et firma som “hjelper” kvinner (på en måte som ikke blir forklart, men som har med en “kraft” å gjøre). De ansetter Toru og ved hjelp av merket sitt hjelper han også kvinner (med denne ubeskrevne kraften). Muskat forteller Toru historier om faren sin, som var sjefsdyrlege for en dyrepark i Mandsjuria. Han får vite mye om japanerne og russerne mot slutten av andre verdenskrig.

Som du ser er dette lenger enn et vanlig sammendrag av handling. Fremdeles er det biter jeg tenker skulle vært med, men en gang må man slutte. Det tok meg imidlertid litt tid å klare å samle alle disse trådene. Historien om Toru som mister alt (selv om det å miste jobben er frivillig), historien om Kumiko som skriver og sier at hun har vært utro, historien om Noboru Wataya som blir mer og mer populær, både som TV-personlighet og som politiker, og historien om Mai Kasahara som jeg ikke har nevnt i det hele tatt. For ikke å glemme de lange kapitlene om Japans historie på 1940-tallet. Jeg lærte utrolig mye historie av denne boken. Japans historie er ikke et emne jeg har fordypet meg i før. Boken har likheter med noveller Murakami har skrevet og jeg ser på Wikipedia at både er kapitler fra boken publisert som noveller og karakterer i denne boken opptrer i andre bøker. Så det er ikke rart at jeg synes noe virker kjent. Jeg synes også at Trekkoppfuglen har en meget uforutsigbar historielinje. Det er helt umulig å forutse hvor handlingen vil føre deg.

I begynnelsen sier Honda til Toru:

Når du skal opp, finn det høyeste tårnet og klyv til topps. Når du skal ned, finn den dypeste brønnen og gå til bunns. Når det ikke er noen strøm, hold deg i ro … Bare pass opp for vann. En gang i fremtiden kunne denne unge mannen få det fryktelig vondt på grunn av vann. Vann som ikke er der det skulle være.

Det henspeiler på at Toru senere vil krype ned i brønnen (mange ganger) og at en dag vil han klare å løse gåten og få vannet tilbake. Men enda kjenner ikke Toru noe av sin skjebne. Løsningen på gåten, eller hvorfor Kumiko forsvant er så vanskelig at jeg er ikke sikker på at jeg kjenner den selv om jeg har lest hele boken. Den baserer seg på en ukjent og uforklart kraft som mange i boken er i besittelse av, men som Noboru Wataya bruker på en svært nedbrytende måte. Kumiko sier om ham at:

I den forstand tror jeg han kan ha alvorlige psykiske problemer. Nå har vi jo alle psykiske problemer i en viss utstrekning, men han er verre stilt enn du og jeg. Hans problemer stikker dypere og er mer hardnakkede.

Toru er ensom, apatisk, fremmedgjort, og litt vel uvirksom. Han gjør som folk sier han skal gjøre, men tar lite initiativ selv. Men etterhvert (langt ut i bok 3) begynner han å ta ansvar og å gjøre noe med situasjonen han har havnet i. Litt etter litt har de menneskene han har møtt i løpet av boken tilført ham kunnskap, mot og selvinnsikt og han ser endelig problemet som det er. Da kan han gjøre noe. Og kanskje er det det Murakami ønsker å si oss i denne utrolig sammensatte boken. Først må du forstå problemet, før du kan løse det. Jeg har ingen fasitsvar, og kanskje finner du noe helt annet her. Men det er det jeg sitter igjen med.

Det eneste du kan gjøre foreløpig, er å vente. Du kan ikke ha det lett, men alt har sin tid. Det er som flo og fjære. Ingen kan gjøre noe for å forandre dem. Når det er en tid for å vente, må du vente.

sier Malta tidlig i boken. Og det er i hovedsak det Toru gjør. Men han tenker;

Jeg følte det som om jeg var blitt en del av en dårlig skrevet roman, at noen gikk i rette med meg for at jeg var helt urealistisk, Og kanskje var det sant.

Som jeg har gjort med de andre av Murakamis bøker jeg har skrevet om i det siste, så anbefaler jeg deg å lese denne. Det er ikke den letteste boken Murakami har skrevet, og du må være forberedt på tre tettskrevne bøker om blant annet Japans historie. Men samtidig er bøkene så umiskjennelig Murakami. Så vakre, uforutsigbare, spennende og interessante at de bare må anbefales. De vil lære deg mye, og få deg til å tenke. Jeg er så full i hodet av Murakamis ord at jeg rett å slett må ta en pause. Men det er vakre ord å være full av!

Navnene på musikken titlene er hentet fra, har jeg funnet på Wikipedia.