• Bøker i minnebanken
    • 2022
    • 2021
    • 2020
    • 2019
    • 2018
    • 2017
    • 2016
    • 2015
    • 2014
    • 2013
    • 2012
    • 2011
    • 2010
    • 2009
  • Forfatteroversikt
  • 1001 bøker
  • Leseutfordringer
  • Arkiv
  • Om meg

Betraktninger

~ tanker om bøker

Betraktninger

Tag Archives: tokyo

Smakebit på søndag 21. juni

21 søndag jun 2015

Posted by astridterese in Boktema

≈ 28 Comments

Tags

1995, gassangrep, Haruki Murakami, tokyo, underground, undergrunn

Smakebit på søndagI går feiret vi mannen min sin 50-års dag med stort selskap, hjemme der vi bodde før. Vi overnattet hos min mor hele helgen og nå har vi akkurat kommet inn dørene hjemme. Det var et nydelig selskap, og et godt møte med familie og venner. Neste helg skal vi feire igjen, da hjemme hos mine svigerforeldre på Østlandet.

Før jeg gjør noe annet må jeg skrive et smakebit-innlegg. Jeg leser Underground av Haruki Murakami. Han har intervjuet 70 mennesker som ble påvirket av gassangrepet i undergrunnen i Tokyo 20. mars 1995. Så dette er en faktabok og ingen roman, men likevel sterkt påvirket av Murakamis skrivestil. Jeg har nettopp lest en annen bok av Murakami som het The strange library. Det er en liten fantasyroman for barn og som anbefales om du kan få tak i den. Jeg lånte den på biblioteket.

Men tilbake til Underground. Smakebiten er fra et stykke om den ene av dem som utførte angrepet, Hayashi:

Underground«I could feel my heart pounding in my chest – though where else would my heart be?»

There was no way for Hayashi to refuse. «This is just yoga of the Mahamudra» he kept telling himself. Mahamudra being a crucial discipline for attaining the stage of the True Enlightened Master.
When asked by Ashara’s legal team whether he could have refused if he had wanted to. Hayashi replied: «If that had been possible, the Tokyo gas attack would never have happened.»

Fra forlaget:

The true story behind an act of terrorism that turned an average Monday morning into a national disaster. In spite of the perpetrators’ intentions, the Tokyo gas attack left only twelve people dead, but thousands were injured and many suffered serious after-effects. The novelist Haruki Murakami interviews the victims to try and establish precisely what happened on the subway that day. He also interviews members and ex-members of the doomsday cult responsible, in the hope that they might be able to explain the reason for the attack and how it was that their guru instilled such devotion in his followers.

Smakebit på søndag 12. april

12 søndag apr 2015

Posted by astridterese in Boktema

≈ 53 Comments

Tags

flekkefjord, Hardkokt eventyrland og verdens ende, Haruki Murakami, japan, smakebit på søndag, tokyo

Smakebit på søndagHei, og takk for sist. Jeg må nesten si det sånn når jeg ikke er her så ofte. Det skal du få forklaring på. Men først en link til Flukten fra virkeligheten som har smakebit på søndag.

Ja, så var det oss da. Du ser, det har seg sånn at vi skal flytte. Mannen min har fått ny jobb og den var tilfeldigvis 13 mil unna. Så da må man flytte på seg. Jeg vet at flytting er noe herk og at en ikke aner hvor mye en har før en skal flytte på det. Men det blir litt sånn; Are you kidding me? I går ryddet vi kontoret for være så fornuftige å kaste/gi bort/selge det vi ikke vil ha med oss. Det førte til at jeg ga bort 11 esker med bøker! (Superwoman!) Og i dag kommer søsteren min hit for å hjelpe meg å gå igjennom klærne mine. Jeg ser for meg at det vil bli en drakamp mellom hva hun vil gi bort og jeg vil beholde. Men jeg sender det jeg ikke vil ha til Russland, så det hjelper litt.

I tillegg så skal jeg på rehabiliteringssenter de tre første ukene i mai, så jeg trenger å få gjort litt før jeg skal dra. Men mannen min er litt streng og lar meg ikke få gjøre så mye om gangen. Begge deler er fordi jeg har ME. Det er ikke så lett å ta det med ro når en tenker på alle de skuffene og skapene som skulle vært ryddet! Vi har ikke fått et sted å bo enda, så det er superspennende å finne et fint hus. Forhåpentligvis er det ikke så lenge til jeg har nyheter om det og. Men først og fremst; Vi flytter til Flekkefjord.

Bloggen kommer til å lide litt unna rydding, pakking og det å dra på rehabiliteringssenter uten å ta med seg pc. Men ikke forlat meg, jeg kommer sporadisk tilbake, og tilbake for fullt når vi har kommet i orden i nytt hus.

Til slutt må du også få en smakebit. Jeg har valgt ut boken Hardkokt eventyrland og verdens ende av Haruki Murakami, som er den neste boken jeg skal begynne på:

Hardkokt eventyrland og verdens endeDa jeg endelig våknet, var det halvlyst ute. Klokken viste kvart over seks, men jeg kunne ikke vite om det var morgen eller kveld. Jeg dro på meg et par slacks og stakk hodet ut av døren for å kikke på naboens dørmatte. Morgenavisen lå der, hvilket fikk meg til å konkludere med at det var morgen. I slike stunder kan det være kjekt at noen abonnerer på en avis. Jeg burde kanskje gjøre det.

Fra forlaget:

I den ene av fortellingene i boken er handlingen lagt til Tokyo i en nær fremtid, et hardkokt eventyrland der informasjon gir makt og rett. I den andre historien befinner vi oss i en tidløs verden, der ondskap og død ikke finnes. Fortellingene nærmer seg hverandre og løper sammen. Hovedpersonen er en mann i trettiårene. Hans indre verden er logisk oppbygd, og han blir snart gjenstand for avansert hjerneforskning, samtidig som han kastes ut i intriger og maktkamp.

 

Norwegian Wood av Haruki Murakami

31 lørdag jan 2015

Posted by astridterese in Bøker, Lesesirkel, Romaner

≈ 8 Comments

Tags

1968, Haruki Murakami, japan, lesesirkel, Marianne + Murakami, Midori, Naoko, norwegian wood, Reiko, tokyo, Toru Watanabe

Jeg har lest Norwegian Wood i sammen med Marianne. Hun har tenkt å lese «alt» av Murakami i år og siden jeg elsker Murakamis bøker vil jeg også være med å lese det jeg ikke har lest enda.

Norwegian woodNorwegian Wood handler om Toru Watanabe. Vi møter han først på flyet til Tyskland da han er 37 år. Han hører sangen Norwegian Wood og får et lite sammenbrudd. Vi følger tankene til Watanabe tilbake til slutten av 60-tallet da han var student på universitetet i Tokyo og får høre om bakgrunnen for at han reagerer slik på sangen.

Da Watanabe er 17 år tar hans beste venn, Kizuki, livet av seg. Noen år senere møter Watanabe tilfeldig kjæresten til Kizuki, Naoko, på toget og de begynner å gå tur sammen. Det er noe med Naoko, men vi ser det hele fra Watanabes perspektiv og han forstår ikke hva det er. Watanabe bor på internat i Tokyo, og det internatet har Murakami beskrevet helt nøyaktig likt i en annen bok, jeg tror kanskje det kan være i Trekkoppfuglen. Men det kan også ha vært i en novelle, siden Murakami selv sier han bruker ting fra novellene sine i bøkene. Men innsiden av internatet og livet der beskrives i sine noe ekle detaljer i denne romanen, og slik var ikke den andre beskrivelsen. Likevel får det meg til å tro at Murakami bodde på nettopp dette internatet i en periode. Livet på universitetet blir også beskrevet. Men hovedfokuset er på hvordan Watanabe lever livet sitt. Han har Naoko, blir kjent med en annen student på internatet som heter Nagasawa. De to drar ut og drikker sammen og ligger med tilfeldige jenter. Dette er ikke helt Watanabes stil, men han fortsetter med det en liten stund likevel. Han sier at han føler seg ensom og trenger kroppskontakt.

Jeg følte bare avsky overfor meg selv. Jeg burde ikke holde på på den måten. Men jeg klarte ikke la være. Jeg var så sugen på nærhet, på sex. Selv om jeg hele tiden, når jeg lå med andre, bare tenkte på Naoko.

Etter at Watanabe tilslutt kommer å langt at han ligger med Naoko, forsvinner hun og Watanabe bruker tid på å skrive til henne via foreldrene hennes. Til slutt får han vite at Naoko er på en slags psykriatisk institusjon som heter Ami-tunet. Den er basert på at pasientene skal helbrede seg selv. Watanabe drar til Ami-tunet flere ganger og møter der (den en del eldre) Reiko som bor på samme rom som som Naoko. Mens han er der får vi også hele Reikos historie. (Jeg kjenner en jente som heter Reiko – så derfor vet jeg at det uttales Leiko. Det hang jeg meg litt opp i). Tilbake i byen begynner Watanabe å tilbringe tid med en medstudent som heter Midori samtidig som han skriver lange brev til Naoko. Det er ikke lenge før han føler seg revet mellom de to jentene. Tittelen på boken, Norwegian Wood, er fra sangen med samme navn av Beatles – Naokos favorittsang.

Det er flere personer i denne boken som tar livet sitt, blant annet Kizuki, Naokos storesøster og andre vi hører om. Noen, som Watanabes romkamerat, forsvinner uten en lyd. Det gjør forsåvidt både Naoko og Midori og, i hver sin periode. Men det er noe kjent med begge deler. Det er ikke sjelden at Murakamis karakterer forsvinner. Og det er heller ikke sjelden at hovedkarakterene har kjent personer som har tatt livet sitt. Det er også slik at en kunne skrevet egne avhandlinger om diverse bi-karakterer. Men det er det ikke plass til her så du får oppleve dem selv og finne dypet i dem.

Watanabe har en stor utvikling fra vi først møter ham som 17 åring, til vi forlater han når han er tyve. I en samtale med Midori sier han at han er blitt voksen, og det er klart han reagerer på de tingene som skjer rundt ham. Samtidig som han virker å være en svært ensom person, muligens av eget valg. (Med det i mente at hans bestekamerat har tatt livet sitt og at jenta han er glad i er på institusjon.)

«Aha! Du oppsøker ensomheten!» sa hun og lente haken i hånden. «Du reiser alene, spiser alene og sitter for deg selv på forelesningene?» «Ingen oppsøker vel ensomheten. Jeg gidder bare ikke anstrenge meg for å få venner. Det blir man bare skuffet av,» sa jeg.

Han har en slags sammenbrudd mot slutten av boken. Naoko er død, som en også forstår av innledningen, og han klarer ikke takle det. Reiko kommer han til hjelp, men det er et spørsmål om han i det hele tatt kommer over det.

Uansett hvor håpløst det ser ut, finnes det alltid en løsning. Blir alt plutselig mørkt rundt en, får en heller stå og vente til øynene har vent seg til mørket, før en går videre.

Som vanlig er jeg virkelig begeistret etter å ha lest, en for meg ny, bok av Murakami. Og som vanlig er det som romanen lever sitt liv i hodet mitt og jeg kommer på flere ting jeg må tenke over. Murakami føles ikke lett tilgjengelig. Eller det er ikke helt sant. En kan lese Murakamis romaner som en fin historie. Men en av grunnene til at jeg liker Murakami så godt er at bøkene har flere lag. du kan grave deg stadig lengre ned og oppdage dypere sannheter. For meg handlet denne romanen først og fremst om døden og livet. Om hvor vanskelig det kan være å leve videre når noen dør. Og hvor sårbar man er i slutten av tyveårene. Men jeg har også ande tanker rundt historien som jeg kan jobbe med en stund.

Døden er ikke livets motsetning: men noe vi bærer i oss som en del av livet. Det er en kjensgjerning. Selve det å leve er det som frembringer døden.

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår av Haruki Murakami

27 mandag okt 2014

Posted by astridterese in Romaner

≈ 11 Comments

Tags

avvisning, ensomhet, fargeløse tsukuru tazaki og hans pilgrimsår, Haruki Murakami, japan, pax, quest, tokyo, venner

Fargeløse Tsukuru Tazakiog hans pigrimsår er skrevet av den fantastisk fine forfatteren Haruki Murakami. Det er hans nyeste bok og ble gitt ut på norsk i oktober av Pax forlag. Jeg er så glad i Murakamis bøker, Kafka på stranden, 1Q84, Trekkoppfuglen og så videre. Denne boken plasserer seg blant de beste jeg har lest, men også et stykke fra flere av dem (i handling). Jeg ser det er flere som nevner at den ligner Norwegian Wood, som jeg ikke har lest, og derfor ikke kan vurdere den opp i mot. Det jeg kan si er at den er nydelig, og at jeg fremdeles, uker etter jeg ble ferdig, tenker på ting Murakami skrev og på hva romanen egentlig handler om.

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsårTsukuru Tazaki er en ensom mann som jobber med å designe jernbanestasjoner. Han svømmer ett par ganger i uken og ellers setter han seg gjerne på en jernbanestasjon og ser på menneskene som går forbi. Da han var ung var han i en gruppe på fem ungdommer som ble en svært sammensveiset vennegjeng. De andre hadde navn forbundet med farger; Rød, Blå, Hvit og Svart. Men Tsukuru var fargeløs. En dag, etter at han har begynt å studere i Tokyo, blir han avvist av denne vennegjengen. Han blir svært lei seg og opplever i det neste halve året en nærhet til døden som forandrer ham både psykisk og fysisk. I nåtiden har han funnet en kvinne han er blitt glad i, Sara. Og det er Sara som får han til å nøste opp i hva som egentlig skjedde, for seksten år siden.

For meg handler denne romanen om ensomhet og avvisning. Tsukuru ble så skadet av den opprinnelige avvisningen at han senere er ute av stand til å knytte seg til andre mennesker på en måte som gjør ham utsatt for avvisning. Derfor blir han også ensom. Det er et avsnitt i boken som jeg har lest mange ganger for meg selv, og som går som følger:

Endelig klarte han å godta det hele. Omsider forsto Tsukuru Tazaki, i dypet av sin sjel. Menneskers hjerter knyttes ikke sammen bare gjennom harmoni. Det er snarere gjennom sårene de knyttes dypere sammen. De forenes gjennom smerte, gjennom svakhet. Det finnes ingen stillhet som ikke også romer ekkoet fra angstfylte smerteskrik, ingen tilgivelse uten blod som renner på marken, ingen favntak uten sønderknuste tap. Sann harmoni bygger på dette.

Det er så sterkt, så dramatisk sannferdig og så smertefullt virkelig. Menneskes hjerter knyttes sammen av de sårene vi har møtt i fortiden, som har forandret oss. Stengt oss i redsel eller åpnet oss for andre typer sammenføyninger. Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare deg virkelig hva jeg mener. Men hvis du har et sår du er blitt påført før, ser du hvordan du kan knytte deg til noen som har opplevd det samme? Eller som har opplevd noe som ligner på din historie?

Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer.

Han opplevde en fundamental omveltning i virkeligheten gjennom en så grunnleggende avvisning. De han stolte aller mest på, svek ham. Ofte utføres denne avvisningen i svik av en eller begge foreldrene. Men jeg tror Murakami valgte å legge sviket hos venner for at Tsukuru skulle kunne gå tilbake å finne ut hva som virkelig skjedde på en enklere måte enn hvis det gjaldt foreldres svik. Der er det (i foreldre-svik) som regel snakk om svært innviklede følelser. I dette sviket fra vennegjengen kan løsningen være en enkel en. Resultatet av sviket, av avvisningen er uansett den samme. En total tilbaketrekning, en retrett fra offerets side som gjør resten av livet hans til et fengsel av ensomhet. Den som er utsatt for denne type svik, denne type avvisning er ofte de vi finner igjen som de ensomme menneskene i samfunnet. De kan ikke, klarer ikke, rekke ut en hånd til et annet menneske i redsel for å bli avvist på nytt.

Men så møter Tsukuru Sara. En voksen kvinne som ser. Som ser at det er noe i Tsukuru som må «repareres» før han kan klare å ha et fullt og helt forhold til et annet menneske. Typisk Murakami så oppdager hun dette når de har sex. Men det er ikke viktig. Det som er viktig er at hun sender ham ut på en «quest». En reise, for å oppdage sannheten og for å ta et oppgjør med den.

«Jeg kan ikke fatte å begripe hvordan du kan tenke sånn.» sa Sara og hørtes virkelig uforstående ut. «Det kan jo bare ha vært en misforståelse! Du har jo ingen anelse om hva som hadde skjedd. Tenk så tragisk det hadde vært? Om du mistet noen så viktige venner bare på grunn av en tullete forveksling eller noe som kunne ha vært oppklart om du bare hadde anstrengt deg litt?»

Det blir ikke riktig av meg å fortelle om denne reisen. Den må du oppleve sammen med Tsukuru. Men jeg kan fortelle at den forandrer ham. Den leger og reparerer, den klarer opp i misforståelser og gjør Tsukuru godt. Men viktigst av alt. Den gir Tsukuru muligheten til å nærme seg et annet menneske uten å først og fremst være redd for å bli avvist. Vi får ikke vite hvordan det går med Tsukuru og Sara. Men vi får et glimt inn i den «nye» Tsukuru som gir håp.

Han lengtet etter Sara. Så vidunderlig det var å kunne lengte etter noen på denne måten. Det kjente Tsukuru sterkt på. For første gang på lenge. Eller kanskje det var for aller første gang.

Dette er en utrolig sterk roman. Som, fordi det er Murakami-roman, er et lappeteppe av fortellinger. Den handler om musikk. Den gjengir historier en person har hørt og forteller videre. Den beskriver matlagning, reiser, jernbanenettverk og byen Tokyo. Den beskriver svømming og gleden over å kunne tenke der en svømmer avgårde. Og ikke minst beskriver den tanker og følelser. Den gjorde et så sterkt inntrykk på meg, og det tok mer enn noen dager fra jeg la den fra meg til jeg endelig klarte samle alle trådene til min mening om romanen. Jeg kunne sikkert skrevet mer. Men jeg vil heller gi deg en sjanse til å starte din reise med Tsukuru.

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår har jeg fått av Pax forlag

Etter skjelvet og Blindepilen og den sovende kvinnen av Haruki Murakami

25 mandag aug 2014

Posted by astridterese in 1001 bøker, noveller

≈ 11 Comments

Tags

1001 bøker, 1Q84, blindepilen og den sovende kvinnen, etter skjelvet, Haruki Murakami, japan, kafka på stranden, magisk realisme, noveller, tokyo

Etter skjelvet og Blindepilen og den sovende kvinnen er to novellesamlinger skrevet av den populære japanske forfatteren Haruki Murakami. Murakami er kjent for bøker som 1Q84 og Kafka på stranden, men han har også skrevet en rekke noveller. Selv forteller han at han ikke skriver romaner og noveller samtidig:

Helt siden jeg debuterte som forfatter i 1979, har jeg vekslet mellom å skrive romaner og noveller. Når jeg er ferdig med en lang roman, får jeg lyst til å skrive kortere tekster, og så snart jeg har gjort meg ferdig med en samling noveller, lengter jeg etter å konsentrere meg om å skrive en lang roman … Sagt så enkelt som mulig, opplever jeg det å skrive romaner som en utfordring, og det å skrive noveller som en fornøyelse. Om det å skrive en roman kan sammenlignes med å plante en hel skog, er novelleskrivingen mer å sammenligne med å anlegge en hage.

imageEtter skjelvet inneholder 6 noveller skrevet etter jordskjelvet i Kobe i 1995. Den står på listen 1001 bøker du må lese før du dør.

Den 17. januar i 1995 blir Kobe rammet av et stort jordskjelv. Ca 6500 mennesker mister livet og ca 310 000 mennesker blir hjemløse. Skjelvet er det største i Japan siden 1923. I etterkant ble myndighetene i Japan kritisert for manglende hjelpemannskap og liten vilje til å motta hjelp fra utlandet. Tre måneder senere ble undergrunnen i Tokyo utsatt for et gassangrep som drepte 12 stykker og som skadet 5500. En dødelig nervegass ble sluppet ned i undergrunnen i rushtiden. En dommedags-sekt kalt Aum Shinrikyo ble dømt for angrepet.

Murakami bodde i USA da dette skjedde. Han er selv fra Kobe, og tok nyheten om jordskjelvet tungt. Så tungt at han flyttet tilbake til Japan. Jeg fant denne beskrivelsen av Murakami på nettet;

Murakami benyttet sjansen med suksessen Norwegian Wood til å flykte fra Japan. Bort fra japansk presse, vekk fra forfatterkollegaer som ikke tok ham seriøst nok og vekk til et land der han kunne føle seg fri til å skrive slik han ville. Han legger stadig vekt på sin nomadiske sjel i intervjuer. Han forteller at han skrev Norwegian Wood på de greske øyer. Dans, dans, dans i Roma, Trekkoppfuglen i Princeton og til slutt Etter skjelvet i et lite, avsidesliggende hus i Tokyo.

Etter skjelvet inneholder 6 veldig forskjellige noveller. Det som er felles ved dem er at de alle er satt til februar 1995, som er måneden mellom jordskjelvet og gassangrepet i undergrunnen i Tokyo. De er alle fortalt i tredje person, men bare en av dem inneholder et fantastisk element. To av dem: «En UFO lander i Kushiro» og «Froskern redder Tokyo», handler noenlunde direkte om jordskjelvet. I den første er en kvinne så oppslukt av TV-sendingene etter skjelvet at hun hverken får i seg mat eller sover, og i den andre kommer det en stor frosk til en mann og ber om hjelp til å overvinne slangen som ligger under byen. I den første går historien over til å handle om mannen til kvinnen etter at hun forlater ham, og i den andre redder de byen og forhindrer jordskjelvet. I de andre novellene er kanskje en av karakterene fra Kobe, eller jordskjelvet blir nevnt i forbifarten, men det får ingen stor plass i novellene. Istedenfor handler de om liv levd samtidig med en stor katastrofe. Om vanlige ting som skjer, og om mennesker i et land som har det vondt.

Den siste novellen «Honningkake» er en vakker kjærlighetshistorie. En mann, Junpei, er svært forelsket i en kvinne som er gift og har en datter. Etterhvert blir hun skilt og han ønsker å nå kunne bli en del av familien. Junpei er forfatter og skriver noveller. I slutten av novellen tenker han følgende; (Dette er altså slutten av hele boken).

Fra nå av vil jeg at novellene mine skal være annerledes, tenkte Junpei. Jeg har lyst til å skrive om folk som venter på at natten skal ta slutt, som lengter etter lyset slik at de kan holde om den de elsker; om folk som drømmer og som venter. Det vil jeg skrive om.

imageBlindepilen og den sovende kvinnen inneholder 26 noveller og et langt forord av Murakami. Novellene er fra hele Murakamis forfatterskap. To av dem; «Våre fattige tanter» og «Gruveulykken i New York» er fra Murakamis første novellesamling som ble utgitt i USA i 1991. Flere av de andre novellene er skrevet tidlig på 80-tallet. Mens «Bursdagsjenta», «De menneskeetende kattene» , «Den sjuende mannen» og «Ismannen» er fra 90-tallet. De siste tre novellene i boken er skrevet etter 2005.

Murakami nevner i forordet at han «ofte skriver noveller om til en del av en roman» Det merker jeg når jeg leser. Begynnelsen på boken Trekkoppfuglen, er for eksempel veldig lik novellen «I spagettiens år». I begge to blir spagettikoking opphøyd til en seremoni som ikke må avbrytes. Det er også veldig mange trekk som er like, både mellom novellene og mellom novellene og bøkene.

Når Murakami beskriver et par, et ektepar eller et kjærestepar er det ofte slik at de har tilfredsstillende, men ikke fantastisk sex. Dette blir alltid sagt om parene, som det er en viktig detalj. De har også ofte forhold til noen utenfor ekteskap. Og når jeg tenker meg om er det først og fremst kvinnene som har en elsker som blir beskrevet. Karakterene bærer som regel på ting de ikke forteller hverandre og de har mange ganger lignende bakgrunn. Med foreldre som pusher på for at de skal gå på Universitetet i Tokyo, en søster eller bror som er yngre, et familieproblem og en relasjon til landsbygden. De bor ofte på hybel, eller hvert fall alene, og de føler seg ensomme i den store byen. På samme måte er der likhetstrekk i det at matlaging ofte blir beskrevet i detalj, Jazzmusikk har som regel en betydning for de ulike personene og de samler gjerne på Jazz-plater. Murakami selv har eid en jazz-bar i Tokyo som het Peter Cat, og er svært glad i musikk. Han gjorde et forsøk på selv å bli musiker, men ble forfatter istedenfor da evnene hans ikke helt strakk til. (Som vi også kan lese om karakterer i disse novellene).

Jeg lurer ofte på om ikke hjertet er som en dyp brønn. Ingen vet hva som skjuler seg der nede. Man må bruke det som innimellom flyter opp til å gjette.

(Fra «Fly – eller: Han som snakket med seg selv som han leste dikt»)

Dette beskriver godt karakterene til Murakami. Samtidig som Murakami gjerne beskriver karakterene sine fra en allvitende synsvinkel. Vi får innsyn i både tanker og følelser de ikke uttrykker. Samtidig får vi vite lite om hvordan de ser ut. Klær blir gjerne beskrevet, men selve personen er noe vi selv må sette ansikt på. I novellen jeg nevner over er mange av de tingene jeg beskriver samlet. Her har vi en ung mann som har et forhold til en gift kvinne. Stuen hennes er full av LP-plater, og en ting til: Kvinnene til Murakami gråter gjerne etter de har hatt sex. Det er en merkelig vri jeg har bitt meg merke i, og jeg kan ikke unngå å lure på om dette er selvopplevd.

I novellen «Den tilfeldige reisende» dukker forfatteren selv frem med en forklaring. Novellen begynner slik:

Jeg, Haruki Murakami, er forfatteren av denne teksten. Mesteparten av denne fortellingen vil utspille seg i tredje person, men aller først ville jeg, altså fortelleren, vise meg litt for dere i disse åpningslinjene.

Historien handler om at alle mennesker kan møte på merkverdige ting. At mirakler skjer og at noen ganger er virkeligheten Murakamimeget merkelig. Og det er nettopp dette med det merkverdige, eller det fantastiske elementet Murakami tilfører historiene sine som skiller ham så sterk ut, det at han bruker sjangeren magisk realisme for det den er verd. Samtidig som jeg må nevne at han har en særegen stemme. Jeg tenkte mens jeg leste disse novellene at hadde dette vært en novellesamling av forskjellige forfattere så hadde jeg klart å plukke ut hvem som var Murakami uten at det stod der. Han fremmedgjør helt vanlige objekter, som en ny buss i novellen «Blindepilen og den sovende kvinnen». Bare fordi bussen er ny og det sitter en gruppe pensjonister på den vrir han på ordene og lar den ene karakteren føle seg fremmedgjort.

Det er mye dette fantastiske elementet Murakami tilfører, denne sjangeren magisk realisme som er grunn for at jeg elsker bøkene hans. Men det er ikke bare derfor. Murakami har som sagt en egen stemme, en spesiell tone, og den resonerer i mitt hjerte. Den leker med tanker og følelser og gir en intellektuell glede i tillegg til en følelsemessing en. Det er som å drukne i en brønn av opplevelser når en kobler ut verden rundt seg og lar seg føre med i Murakamis bøker. Akkurat nå leser jeg Trekkoppfuglen, og foreløpig er den like vakker som resten av det jeg har lest. Her må jeg likevel nevne at Elskede Sputnik ikke traff meg. Av en eller annen grunn var den annerledes enn det andre jeg har lest.

Jeg anbefaler deg å lese Murakami. Begynn gjerne på Kafka på stranden og fortsett med 1Q84. Men også novellene er fantastisk fine, og Blindepilen og den sovende kvinnen en nydelig bok. Etter skjelvet er også fin, men dypere, mørkere og mye kortere.

Etter skjelvet har jeg lånt på biblioteket og 
Blindepilen og den sovende kvinnen har jeg kjøpt selv. 
Murakamis ord er sitert fra forordet i Blindepilen 
og den sovende kvinnen. Beskrivelsen av hvor Murakami 
skrev bøkene sine er hentet fra Japan 1995.
august 2022
M T O T F L S
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728
293031  
« jul    

Jeg leser nå

Yrke forfatter

Sengelektyre

Brennende jenter

E-bok

Tolv lysår

Lydbok

Fedrenes misgjerninger

Mitt lesemål

2022 Reading Challenge

2022 Reading Challenge
Astrid Terese has
read 0 books toward
her goal of
365 books.
hide

0 of 365 (0%)
view books

Tegneserier

290 / 300 tegneserier. 97% done!

Ebøker

2 / 40 ebøker. 5% done!

1001-bøker

1 / 12 1001-bøker. 8% done!

Lydbøker

2 / 12 lydbøker. 17% done!

Bøker fra egen hylle

7 / 50 bøker. 14% done!

NetGalley

Professional Reader

my read shelf:
Astrid Terese's book recommendations, liked quotes, book clubs, book trivia, book lists (read shelf)

Betraktninger på Facebook

Følg oss

  • Instagram
  • Facebook
  • Goodreads
  • Twitter
  • Pinterest
  • Google
  • E-post

Blogger jeg følger

RSS Artemisas verden

  • Anomalien av Hervé Le Tellier. En slags spenningsroman

RSS Bentebing’s weblog

  • Dino ABC

RSS Bjørnebok

RSS BokBloggBerit

  • Sommarlytting: Nordisk krim

RSS Boktanker

  • Berserk

RSS Bøker, bibliotek og annet babbel

  • Lesemåned juli 2022

RSS Diabilitas dypdykk

  • Smakebit på en søndag

RSS Ebokhylla mi

  • Tildeling

RSS Elikkens bokhylle

  • Små føtter setter dype spor (utvidet 2022)

RSS Flukten fra virkeligheten

  • Under the egg - En smakebit på søndag

RSS I bokhylla

  • Det er mandag og tid for forrige ukes oppsmmering ...

RSS I Ninas bokverden

  • «Kattenapperen» av Endre Lund Eriksen og

RSS insomnia journal

  • En feil oppstod, som antagelig betyr at strømmen er nede. Prøv igjen senere.

RSS Jeg leser

  • Karitas ~ Kristin Marja Baldursdottir

RSS Kleppanrova

  • Torgrim Eggen "Aksel Jensen biografi. Fra smokken til ovnen"

RSS Lesehesten fra Sørlandet

  • Sjøliv i litteraturen

RSS Leselukke

  • Kva er det norske? Fins det?

RSS Min bok- og maleblogg

  • Ketil Bjørnstad: Båt på fjorden (Dikt)

RSS Moshonista

  • 2021: UKE 2

RSS My first, my last, my everything

  • 3 x Penguin Little Black Classics | Polo, Suetonius og Apollonius of Rhodes

RSS Så rart

  • Samlesing Bokbloggerprisen: Hør her´a

RSS Tine sin blogg

  • La alt håp fare av Geir Tangen

RSS Tones bokmerke

  • Kristin må vekk av Vigdis Hjorth & Line Norman Hjorth

RSS Tulleruska’s World

  • Den umulige reisen

RSS Ågots bokblogg

  • Katrine Marie Gudager: Det samme og noget helt andet
bokblogger

Abonner via epost



Created by Webfish.

Profile for englene

Siste kommentarer

  • Lottens Bokblogg til Smakebit ~ the princess saves herself in this one
  • Paula Merio til Smakebit ~ the princess saves herself in this one
  • bokdamen til Smakebit ~ the princess saves herself in this one
  • bokdivisionen til Smakebit ~ the princess saves herself in this one
  • Hanneles bokparadis til Smakebit ~ the princess saves herself in this one

Besøkende

Flag Counter

Blopp

Blopp

Misjonsbefalingen

Misjonsbefalingen

Meta

  • Logg inn
  • Innleggsstrøm
  • Kommentarstrøm
  • WordPress.org
Personvern & cookies: Dette nettstedet bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke dette nettstedet aksepterer du dette.
For å finne ut mer, inkludert hvordan kontrollere cookies, se her: Cookie-erklæring

Stikkord

1001 bøker barnebøker betraktninger Bilder boken på vent Boktema bøker Charles Dickens det mørke tårn Dikt Douglas Adams dystopi england familie fantasy favorittforfatter Haruki Murakami Humor japan jul kjærlighet krim kriminalroman krim lest i 2012 krim lest i 2013 musikk Neil Gaiman norge noveller poem poetry politi-krim roman sci-fi science fiction sitat smakebit på søndag Stephen King sverige tegneserie thriller ungdomsbøker USA what are you reading you tube

Proudly powered by WordPress Theme: Chateau by Ignacio Ricci.