Etter skjelvet og Blindepilen og den sovende kvinnen er to novellesamlinger skrevet av den populære japanske forfatteren Haruki Murakami. Murakami er kjent for bøker som 1Q84 og Kafka på stranden, men han har også skrevet en rekke noveller. Selv forteller han at han ikke skriver romaner og noveller samtidig:
Helt siden jeg debuterte som forfatter i 1979, har jeg vekslet mellom å skrive romaner og noveller. Når jeg er ferdig med en lang roman, får jeg lyst til å skrive kortere tekster, og så snart jeg har gjort meg ferdig med en samling noveller, lengter jeg etter å konsentrere meg om å skrive en lang roman … Sagt så enkelt som mulig, opplever jeg det å skrive romaner som en utfordring, og det å skrive noveller som en fornøyelse. Om det å skrive en roman kan sammenlignes med å plante en hel skog, er novelleskrivingen mer å sammenligne med å anlegge en hage.
Etter skjelvet inneholder 6 noveller skrevet etter jordskjelvet i Kobe i 1995. Den står på listen 1001 bøker du må lese før du dør.
Den 17. januar i 1995 blir Kobe rammet av et stort jordskjelv. Ca 6500 mennesker mister livet og ca 310 000 mennesker blir hjemløse. Skjelvet er det største i Japan siden 1923. I etterkant ble myndighetene i Japan kritisert for manglende hjelpemannskap og liten vilje til å motta hjelp fra utlandet. Tre måneder senere ble undergrunnen i Tokyo utsatt for et gassangrep som drepte 12 stykker og som skadet 5500. En dødelig nervegass ble sluppet ned i undergrunnen i rushtiden. En dommedags-sekt kalt Aum Shinrikyo ble dømt for angrepet.
Murakami bodde i USA da dette skjedde. Han er selv fra Kobe, og tok nyheten om jordskjelvet tungt. Så tungt at han flyttet tilbake til Japan. Jeg fant denne beskrivelsen av Murakami på nettet;
Murakami benyttet sjansen med suksessen Norwegian Wood til å flykte fra Japan. Bort fra japansk presse, vekk fra forfatterkollegaer som ikke tok ham seriøst nok og vekk til et land der han kunne føle seg fri til å skrive slik han ville. Han legger stadig vekt på sin nomadiske sjel i intervjuer. Han forteller at han skrev Norwegian Wood på de greske øyer. Dans, dans, dans i Roma, Trekkoppfuglen i Princeton og til slutt Etter skjelvet i et lite, avsidesliggende hus i Tokyo.
Etter skjelvet inneholder 6 veldig forskjellige noveller. Det som er felles ved dem er at de alle er satt til februar 1995, som er måneden mellom jordskjelvet og gassangrepet i undergrunnen i Tokyo. De er alle fortalt i tredje person, men bare en av dem inneholder et fantastisk element. To av dem: «En UFO lander i Kushiro» og «Froskern redder Tokyo», handler noenlunde direkte om jordskjelvet. I den første er en kvinne så oppslukt av TV-sendingene etter skjelvet at hun hverken får i seg mat eller sover, og i den andre kommer det en stor frosk til en mann og ber om hjelp til å overvinne slangen som ligger under byen. I den første går historien over til å handle om mannen til kvinnen etter at hun forlater ham, og i den andre redder de byen og forhindrer jordskjelvet. I de andre novellene er kanskje en av karakterene fra Kobe, eller jordskjelvet blir nevnt i forbifarten, men det får ingen stor plass i novellene. Istedenfor handler de om liv levd samtidig med en stor katastrofe. Om vanlige ting som skjer, og om mennesker i et land som har det vondt.
Den siste novellen «Honningkake» er en vakker kjærlighetshistorie. En mann, Junpei, er svært forelsket i en kvinne som er gift og har en datter. Etterhvert blir hun skilt og han ønsker å nå kunne bli en del av familien. Junpei er forfatter og skriver noveller. I slutten av novellen tenker han følgende; (Dette er altså slutten av hele boken).
Fra nå av vil jeg at novellene mine skal være annerledes, tenkte Junpei. Jeg har lyst til å skrive om folk som venter på at natten skal ta slutt, som lengter etter lyset slik at de kan holde om den de elsker; om folk som drømmer og som venter. Det vil jeg skrive om.
Blindepilen og den sovende kvinnen inneholder 26 noveller og et langt forord av Murakami. Novellene er fra hele Murakamis forfatterskap. To av dem; «Våre fattige tanter» og «Gruveulykken i New York» er fra Murakamis første novellesamling som ble utgitt i USA i 1991. Flere av de andre novellene er skrevet tidlig på 80-tallet. Mens «Bursdagsjenta», «De menneskeetende kattene» , «Den sjuende mannen» og «Ismannen» er fra 90-tallet. De siste tre novellene i boken er skrevet etter 2005.
Murakami nevner i forordet at han «ofte skriver noveller om til en del av en roman» Det merker jeg når jeg leser. Begynnelsen på boken Trekkoppfuglen, er for eksempel veldig lik novellen «I spagettiens år». I begge to blir spagettikoking opphøyd til en seremoni som ikke må avbrytes. Det er også veldig mange trekk som er like, både mellom novellene og mellom novellene og bøkene.
Når Murakami beskriver et par, et ektepar eller et kjærestepar er det ofte slik at de har tilfredsstillende, men ikke fantastisk sex. Dette blir alltid sagt om parene, som det er en viktig detalj. De har også ofte forhold til noen utenfor ekteskap. Og når jeg tenker meg om er det først og fremst kvinnene som har en elsker som blir beskrevet. Karakterene bærer som regel på ting de ikke forteller hverandre og de har mange ganger lignende bakgrunn. Med foreldre som pusher på for at de skal gå på Universitetet i Tokyo, en søster eller bror som er yngre, et familieproblem og en relasjon til landsbygden. De bor ofte på hybel, eller hvert fall alene, og de føler seg ensomme i den store byen. På samme måte er der likhetstrekk i det at matlaging ofte blir beskrevet i detalj, Jazzmusikk har som regel en betydning for de ulike personene og de samler gjerne på Jazz-plater. Murakami selv har eid en jazz-bar i Tokyo som het Peter Cat, og er svært glad i musikk. Han gjorde et forsøk på selv å bli musiker, men ble forfatter istedenfor da evnene hans ikke helt strakk til. (Som vi også kan lese om karakterer i disse novellene).
Jeg lurer ofte på om ikke hjertet er som en dyp brønn. Ingen vet hva som skjuler seg der nede. Man må bruke det som innimellom flyter opp til å gjette.
(Fra «Fly – eller: Han som snakket med seg selv som han leste dikt»)
Dette beskriver godt karakterene til Murakami. Samtidig som Murakami gjerne beskriver karakterene sine fra en allvitende synsvinkel. Vi får innsyn i både tanker og følelser de ikke uttrykker. Samtidig får vi vite lite om hvordan de ser ut. Klær blir gjerne beskrevet, men selve personen er noe vi selv må sette ansikt på. I novellen jeg nevner over er mange av de tingene jeg beskriver samlet. Her har vi en ung mann som har et forhold til en gift kvinne. Stuen hennes er full av LP-plater, og en ting til: Kvinnene til Murakami gråter gjerne etter de har hatt sex. Det er en merkelig vri jeg har bitt meg merke i, og jeg kan ikke unngå å lure på om dette er selvopplevd.
I novellen «Den tilfeldige reisende» dukker forfatteren selv frem med en forklaring. Novellen begynner slik:
Jeg, Haruki Murakami, er forfatteren av denne teksten. Mesteparten av denne fortellingen vil utspille seg i tredje person, men aller først ville jeg, altså fortelleren, vise meg litt for dere i disse åpningslinjene.
Historien handler om at alle mennesker kan møte på merkverdige ting. At mirakler skjer og at noen ganger er virkeligheten 
meget merkelig. Og det er nettopp dette med det merkverdige, eller det fantastiske elementet Murakami tilfører historiene sine som skiller ham så sterk ut, det at han bruker sjangeren magisk realisme for det den er verd. Samtidig som jeg må nevne at han har en særegen stemme. Jeg tenkte mens jeg leste disse novellene at hadde dette vært en novellesamling av forskjellige forfattere så hadde jeg klart å plukke ut hvem som var Murakami uten at det stod der. Han fremmedgjør helt vanlige objekter, som en ny buss i novellen «Blindepilen og den sovende kvinnen». Bare fordi bussen er ny og det sitter en gruppe pensjonister på den vrir han på ordene og lar den ene karakteren føle seg fremmedgjort.
Det er mye dette fantastiske elementet Murakami tilfører, denne sjangeren magisk realisme som er grunn for at jeg elsker bøkene hans. Men det er ikke bare derfor. Murakami har som sagt en egen stemme, en spesiell tone, og den resonerer i mitt hjerte. Den leker med tanker og følelser og gir en intellektuell glede i tillegg til en følelsemessing en. Det er som å drukne i en brønn av opplevelser når en kobler ut verden rundt seg og lar seg føre med i Murakamis bøker. Akkurat nå leser jeg Trekkoppfuglen, og foreløpig er den like vakker som resten av det jeg har lest. Her må jeg likevel nevne at Elskede Sputnik ikke traff meg. Av en eller annen grunn var den annerledes enn det andre jeg har lest.
Jeg anbefaler deg å lese Murakami. Begynn gjerne på Kafka på stranden og fortsett med 1Q84. Men også novellene er fantastisk fine, og Blindepilen og den sovende kvinnen en nydelig bok. Etter skjelvet er også fin, men dypere, mørkere og mye kortere.
Etter skjelvet har jeg lånt på biblioteket og
Blindepilen og den sovende kvinnen har jeg kjøpt selv.
Murakamis ord er sitert fra forordet i Blindepilen
og den sovende kvinnen. Beskrivelsen av hvor Murakami
skrev bøkene sine er hentet fra Japan 1995.
I går feiret vi mannen min sin 50-års dag med stort selskap, hjemme der vi bodde før. Vi overnattet hos min mor hele helgen og nå har vi akkurat kommet inn dørene hjemme. Det var et nydelig selskap, og et godt møte med familie og venner. Neste helg skal vi feire igjen, da hjemme hos mine svigerforeldre på Østlandet.«I could feel my heart pounding in my chest – though where else would my heart be?»
