Tag Archives: filosofi

Dans dans dans av Haruki Murakami

23 mandag feb 2015

Posted by in Bøker, Romaner

≈ 11 Comments

Tags

, , , , ,

Jeg har lest Dans dans dans sammen med Marianne. Hun har tenkt å lese «alt» av Murakami i år og siden jeg elsker Murakamis bøker vil jeg også være med å lese det jeg ikke har lest enda. Denne måneden skal vi lese både Sauejakten og Dans dans dans. Jeg har lest og skrevet om Sauejakten HER. Og det å skrive om denne boken blir ikke hakket lettere enn det var å skrive om Sauejakten, som i seg selv var veldig vanskelig. Bøkene henger helt sammen, slik at det er mye i Dans dans dans som ikke gir mening uten at du har lest Sauejakten først.

dans dans dansSå hva handler den om. Det har gått fire år, og vår navnløse hovedperson lever på samme måte som han gjorde i Sauejakten. Han skriver for ulike blader og reklamekampanjer. Skuffe snø, kaller han det. Det er bare det man gjør, eller noe man må gjøre, for å få penger til å leve. Han savner kjæresten sin fra sist bok, som vi nå får vite heter Kiki. Men vet ikke hvordan han skal finne henne. Han drar tilbake til Hotell Delfinen i håp om å finne spor etter henne. Men der det gamle nedslitte hotellet lå, ligger nå et stort, internasjonalt, hotell med samme navn. Han treffer to kvinner på hotellet. Den ene en resepsjonist og den andre er en ung pike på 13, Yuri, som er helt alene. Resepsjonisten, Yumiyoshi forteller ham om en mørk korridor som plutselig materialiserer seg i hotellet og han går på leting etter den. Der finner han Sauemannen og får beskjed om at for å klare seg videre i livet må han danse. Finne rytmen og danse. Han drar tilbake til Tokyo, og er samtidig følge for Yuri. Dette setter hun så stor pris på at hun begynner å ringe ham og be ham komme på besøk. Samtidig ser han Kiki i en film, der hun spiller sammen med en venn av ham fra skoletiden, Gotanda. Han finner nummeret til Gotanda, som er en berømt skuespiller som bare ønsker seg et enkelt, normalt liv. De to blir etterhvert nære venner. Han drar til Hawai med Yuri, blant annet for å hilse på moren hennes, og han besøker faren til Yuri, Hiraku Makimura (!) som er en kjent forfatter. Han slutter å jobbe og lever på sparepengene sine. Han forsøker å finne rytmen, forsøker å danse.

I det meste av romanen kjenner vi savnet etter Kiki. Det er henne han mistet og det er henne han leter etter. Han møter henne på et “psykisk” plan. Men ikke i det virkelige liv. Han ser filmen hun spiller i om igjen og om igjen og han forsøker å høre etter hva livet vil ham. Han forsøker å finne den rette rytmen. Etterhvert ser vi at Yumiyoshi kryper mer og mer inn i tankene hans. Han begynner å ringe henne, blir sjalu på andre ting hun gjør og blir mer og mer klar over hvor mye hun betyr for ham. Samtidig tilbringer han mye tid med Yuri. Han er 34, hun er 13. Men for foreldrene er dette helt i orden (De har et slags søskenforhold). Yuri er sta, egen og en skikkelig tenåring, men likevel tilfører hun ham viktige ting både tankemessing og i det å leve livet sitt. Gotanda bli også en god venn, og de diskuterer mye hvor lite Gotanda setter pris på livet sitt.

I Sauejakten ble det lagt vekt på både filosofiske spørsmål og språklige finesser. Men i denne er mye av det borte. Romanen er til en viss grad filosofisk, men mest et studie i hvordan en skal leve. Samtidig blir det snakket endel om økonomi. Spesielt er hovedkarakteren opptatt av det senkapitalistiske samfunn.

Så hva trekker jeg ut fra dette? Kanskje først og fremst kjærlighet. Både finner vi kjærligheten hovedkarakteren har for Kiki og Yumioshi. Men også kjærligheten han føler for Yuri. Samtidig er Gotanda forelsket i sin ekskone og kan ikke tenke seg et liv uten henne. Begge foreldrene til Yuri har noen de er glad i, og det er som romanen fremstiller mennesker i par. Ikke tradisjonelt sett, men de har alle noen de er glad i. Der er også død. Mennesker som betyr noe for noen dør, og det er en del av livet. Sorgen må få komme til uttrykk og vi må også gi de døde en plass.
Samtidig handler romanen så mye om å leve. Den skildrer svært ulike menneskers liv, med svært ulike måter å leve livet sitt på. Hovedkarakteren går tilbake til det enkle. Han lager mat, hører på musikk og er tilstede for andre som trenger ham. Til mer han klarer å overgi seg til det enkle, til bedre går det med ham.

Sauejakten av Haruki Murakami

19 torsdag feb 2015

Posted by in Bøker, Romaner

≈ 10 Comments

Tags

, , , , , ,

Jeg har lest Sauejakten  sammen med Marianne. Hun har tenkt å lese «alt» av Murakami i år og siden jeg elsker Murakamis bøker vil jeg også være med å lese det jeg ikke har lest enda. Denne måneden skal vi lese både Sauejakten og Dans dans dans. Den siste er en frittstående fortsettelse av den første. Jeg hadde tenkt å skrive om dem sammen, men følte meg så “mentalt skviset” etter den første boken at jeg må skrive om den, nå først.

SauejaktenFor meg er Murakami noe av det vakreste man kan lese. Spesielt synes jeg det om bøkene som inneholder magisk realisme. Den siste jeg leste; Norwegian Wood inneholdt ikke dette litterære virkemiddelet. Mens Sauejakten inneholdt det til gangs. Så nå sitter jeg med Chopin på ørene for å stenge ute sporten på TV og skal prøve å dele med deg den følelsen Murakami gir meg. Du får tilgi meg alle de sitatene jeg kommer til å krydre teksten med. Min utgave av Sauejakten er smekkfull av lapper som markerer ekstra viktige eller vakre steder. Det blir helt umulig å dele denne boken med deg uten og også dele sitater.

For å begynne med hva Sauejakten handler om. Hovedpersonen er navnløs, men det vi kan hente frem er at han er en 29 år gammel mann som jobber i et reklamebyrå som han driver med en venn. Han er nettopp skilt etter et fire år langt ekteskap og har en kjæreste som først og fremst har noen fantastiske ører. (Her hadde det passet med et smilefjes!) Han bor i en leilighet uten spesielt mye møbler og er eier av en gammel katt. En dag blir han innkalt til et møte med en mann som kaller seg Sekretær for Sjefen. Men de to blir heller aldri navngitt. Sekretæren forteller en utrolig historie om en sau. Denne sauen kan du se på et bilde vår hovedperson har brukt i en reklamekampanje. Ikke bare vil denne sekretæren at kampanjen skal slettes, men han vil også at vår hovedperson skal finne en spesiell sau som er på bildet. En sau med en stjerneformet føflekk på ryggen. For å gjøre dette enda mer abstrakt er denne sauen Sjefens varemerke og bildet er blant annet preget inn på lighteren som ligger foran ham. Vår hovedperson får to måneder på seg. (Senere blir dette innskrenket til en måned). Og hvis han ikke kommer opp med resultater på den tiden vil livet hans utslettes. Hovedpersonen og kjæresten hans legger ut på en reise til Hokkaido, hvor bildet er tatt. Der finner de en ledetråd etter en annen, men finner også ut en masse sekretæren har holdt hemmelig for dem. Vi må også nevn mannen som blir kalt Rotta. Det er han som har tatt bildet, han er en venn av vår hovedperson og endel brev fra ham er gjengitt i teksten.

Denne romanen handler altså på jakten etter sauen. Men det er en jakt etter en bestemt sau som kan overta en plass i sinnet ditt. Sjefen er en kjent mann fra høyresiden som har bygget opp et imperium ved hjelp av denne sauen. Men nå har sauen forlatt ham og han ligger for døden. Det er altså en “imaginær” sau det letes etter. En sau en bærer inne i seg. Denne sauen fant sjefen i 1936 i Kina, og brakte den med seg til Japan. I løpet av letingen finner de også en mann som hadde sauen før Sjefen, og som nå har den fryktelige lidelsen “saueløs” som man får når sauen forlater en. I denne letingen og i samtaler mellom menneskene blir det til stadighet stilt filosofiske spørsmål. Det blir snakket en god del om middelmådighet, men også Gud er et tema.

Jeg la på selv. Hva mente hun med at hun hadde det klart for seg? Det har ikke jeg, men så er det da også en masse ting jeg ikke skjønner meg på. Alderen har iallfall ikke gjort meg de hår glupere. Personligheten kanskje, men middelmådigheten er en konstant størrelse, som en russisk forfatter har uttrykt det. Russerne har teken på aforismer. De sitter vel hele vintrene og tenker dem ut.

I tillegg legger hovedpersonen merke med når det blir brukt metaforer og aforismer i samtaler eller kanskje først og fremst i brev.

Vi kan, om vi så måtte ønske, streife ørkesløst omkring på vilkårlighetens kontinent. Rotløse som et bevinget frø som blåses av sted i en lykkebringende vårvind.
Like fullt kan vi i samme åndedrett benekte at det finnes noe som heter slumpetreff. Gjort er gjort, det som ennå ikke er, er opplagt ennå ikke, og så videre. Sagt på en annen måte, sammenklemt som vi er mellom “allting” som er bak oss og “intetheten” som ligger bortenfor oss, fører vi en flyktig tilværelse hvor det verken fins tilfeldigheter eller muligheter.
I praksis betyr imidlertid sonderingene mellom de to fortolkningene fint lite. En tilstand (som tilfellet er med de fleste konfrontasjoner mellom fortolkninger) ikke ulik det å bruke samme navn om samme mann.

Mer er det ikke å si om metaforer.

De fleste samtalene han har med de menneskene han treffer på reisen sin handler til dels om at de spør ham filosofiske spørsmål.IMG_20150219_174943 Noen ganger helt relevante for situasjonen han er i, men også på grunn av ting han tenker på. Også andre mennesker og figurer oppfører seg og snakker som om de bare eksisterer som et filosofisk tema. Andre figurer er litt mer komiske. Som Sauemannen vår hovedperson møter mot slutten av boken. Ham er det til og med tegnet bilde av. Han snakker sånn:

“Vandrerduomkringsånnblirduåteforbjørnen” sa Sauemannen. “Deterheltsikkertatdetluskeromkringpådissekanter.Igårettermiddagsåjegspor.”

Jeg tror jeg kan si at dette er den mest filosofiske av Murakamis bøker jeg har lest. Det er egentlig endel ganske basale tema som blir diskutert, som tid. Hvor blir det av tid man ikke bruker? Kan tiden til en bestefarsklokke som går når ingen er hjemme klumpe seg sammen? Hvordan ville det være å bli født i et annet århundre? Hvorfor har båter navn og ikke fly? Hva ville En togstasjon hete om den lå et annet sted, og hvorfor ville den hete noe annet? osv. En liten bit av en av disse samtalene bet seg fast i meg. Dette er fra det første møtet med sekretæren:

“Det å snakke åpenhjertig og det å snakke sant er to helt forskjellige ting. Ærlighet forholder seg til sannheten som baugen til akterstavnen. Ærligheten viser seg først og sannheten sist. Det som ligger imellom, varierer i direkte proposisjon til skipets størrelse. Er det noen størrelse å snakke om, varer det lenge før sannheten kommer. Noen ganger gir den seg først til kjenne posthumt.”

Som i alle Murakamis romaner der det finnes et kjærlighetsforhold har de sex. Men i motsetning til andre romaner blir det her ofte omtalt som kjødelig omgang og ikke utbrodert. Det er få ord om det å være glad i eller om kjærlighet. Når ekskona hans vil forlate ham så er reaksjonen bare “Hvis det er det du vil“. Det er ingen sterke følelser med i bildet. Jeg la likevel merke til at han skriver ett sted at

“Kvinner med klærne av er skremmende like. Det kommer alltid så overrumplende på meg.”

En ganske så provoserende tanke. Kjæresten til hovedpersonen er helt apropos også callgirl, og øremodell, og korrekturleser. I tillegg handler romanen (selvfølgelig) også om matlaging, LP-plater og jazz-barer. Vi blir også oppdatert på hva hovedpersonen leser og lytter til.

Det er vanskelig å sette ord på hvorfor jeg følte meg nesten utslitt etter denne romanen (utslitt i positiv forstand hvis det gir mening). Det har noe med all filosoferingen å gjøre. Men det har også noe med hvordan hovedpersonen blir fremstilt, hvordan han blir tvunget, lurt og ført inn i noe han ikke forstår rekkevidden av. Følelsene og tankene hans, og alt som må rives opp igjen. Jeg synes denne boken er fantastisk, men jeg lurer litt på om jeg hadde blitt så betatt hvis jeg ikke allerede var fortrolig med Murakamis univers og hadde lest feks Kafka på stranden og 1Q84. Jeg kan ikke anbefale deg å starte med denne boken som din inngang til Murakami, men jeg anbefaler deg virkelig å lese den etter å ha blitt bedre kjent med Murakami, og for å bli enda bedre kjent med ham! Nå gleder jeg meg til å ta fatt i Dans dans dans.

wild-sheep-chase-murakami-quote-4

Kort om bøker som har blitt liggende igjen #1

01 mandag sep 2014

Posted by in Fagbøker, Norske romaner, Romaner, Skjebne/biografi

≈ 3 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg når ikke å skrive noe langt innlegg om alle bøkene jeg leser. Så jeg tenkte at jeg kunne nevne dem litt i et samleinnlegg. Jeg har plukket ut litt av hvert, men ingen kriminalromaner, for de kommer i sitt eget innlegg. Jeg har lest ganske mye i sommer så listen over bøker jeg ikke hadde skrevet om ble ganske lang, og ett par av disse er til og med fra våren. Noen av bøkene jeg har lest var så gode at de fortjener sitt eget innlegg, så dem skal jeg ta meg av etterhvert. Nå tenkte jeg å bare få kortet ned litt på listen over bøker jeg så absolutt skulle sagt noen ord om.

Anna og Solmann, livslang forelsking av Erna Osland

Anna og SolmannHistorien om Anna og Solmann må være noe av det vakreste jeg har lest i år. Det er en liten bok full av bilder og med bare en enkel tekst på hver side. Men den forteller en utrolig historie. Det er en sann historie om et ektepar som bor i Gulen i Sogn og Fjordane. Jeg har vært der de bor, så det var lett å se for seg landskapet rundt. Men det var hva Solmann gjør før Anna som nesten kan ta pusten fra deg.

Anna og Solmann er 80 år gamle og har kjent hverandre hele livet. For endel år siden fikk Anna slag og måtte til Førde på sykehuset. Det er ganske langt unna der de bor, så Solmann flyttet på hybel nær sykehuset og bodde der det halve året Anna var på sykehuset. Tilbake i Gulen måtte Anna bo på sykehjemmet og Solmann besøkte henne hver dag. Hun likte godt å komme seg ut på den elektriske rullestolen, men Solmann var så dårlig til beins at han ikke klarte følge henne. Da bygde han en plattform og et sete til seg selv bakpå rullestolen og så drar de ut på tur sammen. Anna måtte etterhvert flytte på en institusjon i Eivindvik og Solmann reiste hver dag med buss og rutebåt for å besøke henne. På søndagene gikk ikke båten, så da kjørte han scooter 1,5 time hver dag for å besøke Anna. På vinteren kjørte han båt den lange veien.

Jeg tillater meg i å sitere forlaget når de beskriver boken; “I ord og bilde har Osland og Apneseth dokumentert Anna og Solmanns strev for å få vere saman, og den store gleda dei har av kvarandre og styrken dei får frå kvarandre, trass i den vanskelege livssituasjonen. Fokus ligg på det vedunderlege dei får til i lag og kva som er viktig for dei og oss alle. Språket i boka er tilrettelagt for personar med lesevansker og spesielt tiltenkt dei som har hatt slag og har nedsett lese- og talefunksjon.”

Selv om dette er en tilrettelagt bok synes jeg du skulle spør på nærmeste bibliotek om de har den og ta en titt i den.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Fugletribunalet av Agnes Ravatn

FugletribunaletJeg leste Fugletribunalet i mai og har tenkt at jeg måtte skrive noe om den, men det var ikke så mange ord som kom ut. Jeg liker boken, den har en fin historie fortalt på en god måte. Men jeg er ikke overbegeistret.

Allis rømmer fra livet sitt og begynner å jobbe som hushjelp for Bagge. De er et underlig par, med hemninger på begge sider og en historie de verger seg for å fortelle hverandre. I begynnelsen gjør Allis bare som hun får beskjed om, men etterhvert våger hun å vise sine egne følelser og sette ord på det hun tenker. Bagge er en lukket dør, og det tar lang tid før han sier et eneste ord om hvem han er. Han har fortalt Allis at kona er bortreist og det er ikke før han har vært i begravelsen hennes at det går opp for Allis at hun har vært syk.

Dette er en bok der det meste sies mellom linjene, og jeg tror jeg var for utålmodig til å klare å hele tiden tolke og vurdere. Jeg ønsket meg en rett frem historie, og det er ikke det denne boken handler om. Samtidig ble jeg påvirket av de fine strømningene og av følelsene som gjennomsyrer boken. Skyld, skam, ønske om å sone, sorg, tapt kjærlighet – følelsene er kanskje mest i det som en kan kalle det negative registeret, men de blir delt med oss og fremstilt som noe vakkert og noe en må respektere og ikke flykte fra. Jeg vil absolutt anbefale deg å få med deg Fugletribunalet hvis du ikke har lest den. Den har fått flere priser og er også nominert til Bokbloggerprisen 2013.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Halehelten Ludvig av John Granly

Halehelten LudvigI var familie har vi to hovedsaker vi prøver å donere penger til. Den ene er Hjelp til Russland som du ser en link til på siden her og den andre er Evangeliesenteret. Halehelten Ludvig er boken om Ludvig Karlsen som startet Evangeliesenteret sammen med sin kone, Lise. Da Norweigan hadde en konkurranse om hvem som skulle pryde halepartiet på flyene deres vant Ludvig Karlsen den ene gruppen. Han er en mann å beundre og hente inspirasjon fra. Dessverre døde han for noen år siden.

Denne boken forteller kortversjonen om livet han. Han ble født inn i en taterfamilie med mange barn som stadig var på reise, og han ble tidlig en slave for alkohol. Foreldrene hans ble kristne og valgte å slå seg ned på ett sted, i et bittelite hus. Men Ludvig var rastløs, og selv ikke etter han giftet seg med Lise klarte han helt å ta ansvar for livet sitt. De fikk flere barn, selv om de begge var alkoholikere, og fikk ikke beholde dem alle. Etterhvert ble ting så ille for Ludvig at han tenkte på å ta livet sitt. Han satt med geværet i munnen da han trakk av, men skuddet gikk rett i vegen.

Da de begge var slik helt på bunnen ble de med på et møte hvor de begge ble frelst. Og nå begynte en ny type liv for dem. Etter noen år bestemte de seg for å ta inn noen alkoholikere i garasjen og prøve å hjelpe dem til å slutte å drikke og slik ble Evangeliesenteret startet. I dag er der 4-5 senter rundt i Norge som hjelper både alkoholikere og narkomane tilbake til et liv uten dop.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om alt det fantastiske som har skjedd på disse sentrene. Vi har besøk av en gruppe fra Østebro-senteret i kirken vår hver mars, og da lærer vi mye om både elendighet og glede. Men ikke minst ser vi hvordan mennesker som har vært helt knust får livet og gleden tilbake. Takket være Ludvig og Lise og det arbeidet de startet.

Boken har jeg kjøpt selv

Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen

Hver morgen kryper jeg opp fra havetHver morgen kryper jeg opp fra havet var den aller første boken jeg lastet ned til iPaden min ved hjelp av bibliotekets utlånsapp eBokBib. Jeg hadde sett den blant kulturfond-bøkene og var fascinert av tittelen. Men jeg hadde ikke tatt meg tid til å lese den. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den heller. Den er en liten bok, med korte tekster og den er ganske filosofisk i tonen.

Forlaget skriver; Verden sett, og verden tenkt på. Sølvkreet i dusjen når du kommer hjem sent på natten. Mikroorganismene som bor i hånden din. Melkeveien. Hos Frøydis Sollid Simonsen brytes poetens blikk mot den naturvitenskapelige optikken. Det lille og det store, urhavet og stemmen til den du tenker på, stemmen du helst vil høre, alt det som livet består av kjedes sammen til én stor, evig bevegelse – en utvikling som begynte den gang verden var ny og taus.

Den er ganske fin. Mange av tekstene gjorde inntrykk på meg og ga meg noe å tenke på. Den er som sagt ganske filosofisk, og det er lett å fortsette tankerekkene så langt du vil. Eller å hente seg tilbake og se på teksten på neste side. På iPaden var annenhver side blank, men jeg kikket i boken og så at den ikke var det der, så jeg vet ikke om det var noe med formatet, eller bare en feil.

Boken har jeg lånt på biblioteket

Ond kjemi av Ulf Ellervik

Ond kjemiOnd kjemi har undertittel; berettelser om mennesker, mord og molekyler og er en fagbok om kjemi. Og da først og fremst dødelig kjemi. Den forteller om ulike giftstoffer og gir eksempler på mennesker som har dødd av dem. Den forteller om de kjemiske forbindelsene vi har i hjernen og hvordan de påvirker oss, den forteller om atombomber, sprengstoff, planter og om molekyler og deres oppbygging. Det er en fascinerende reise i kjemiens verden.

Jeg lærte utrolig mye nytt og skulle ønske jeg kunne huske det alt sammen. Noe sitter igjen, som giftige fargestoffer og hva som er forskjellen på en bensinmotor og en dieselmotor. (Vi kjøpte dieselbil rett etter jeg hadde lest det). Litt om det som skjer i hjernen hadde jeg lest før, men nå fikk jeg det bedre forklart. Fagbøker er ikke egentlig min greie, jeg er altfor lite flink til å lese fagstoff. Men jeg leste i en avis om denne boken og der hadde de brukt som eksemplet en morder som blir beskrevet i denne boken og det gjorde at jeg fikk lyst til å lese den.

Det var verd det. For en fagbok er den svært lite ekskluderende, denne boken forklarer deg ting på en måte som gjør at du ikke trenger en masse forkunnskaper. Den er underholdende og til tider faktisk også spennende.

Boken har jeg lånt på biblioteket

 

Mitt tematips #8: Takk for tipset!

20 onsdag mar 2013

Posted by in Boktema

≈ 20 Comments

Tags

, , , , , ,

Bokbloggeir har et morsomt boktema han kaller; Mitt tematips. Det er et tema hvor man skal finne en bokomtale en har fra før, eller lage en ny, som passer til ukens tema. Poenget er å få løftet frem i lyset bokomtaler kanskje ikke så mange har sett, eller fått med seg.

Jeg har lest mange bøker fordi en annen bokblogger har lest boken først og anbefalt den. Men da jeg tenkte på setningen “Takk for tipset” var det en anbefaling av Knirk jeg husket på. Hun anbefalte boken Kentauren av Odd Eirik Ness. Det tok meg en stund å få tak i den, men den var verd å vente på.

Boken starter med at en marsboer må avlive mennesket sitt. Og jeg var solgt allerede der. Men det er mer en filosofisk bok enn den er en sci-fi. Uansett; Anbefales sterkt!

Jeg legger med en kommentar jeg fikk av forfatteren fordi han der viser til hvordan du kan få tak i boken:

Så gøy med tilbakemelding, Astrid Terese, og selvsagt ekstra gøy når du er så positiv! Tusen takk til deg og til Knirk som fikk deg til å lese boken. Jeg <3 bokbloggere! Til dem av dere som har lyst på boken og har en bokblogg er det bare å skrive en mail til forleggeren min på trineline@flux.no. Hun sender med glede ut gratis anmeldereksemplar.
Stor klem fra forfatteren;)

Kentauren av Odd Eirik Ness

12 onsdag des 2012

Posted by in Bøker, Sci-fi

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , , ,

Kentauren er en science fiction roman av den norske forfatteren Odd Eirik Næss. Det er en spesiell bok, filosofisk, morsom, spennende, anderledes og rar. Og alt i positiv mening.

Jorda, 2060. Jordas elite har reist til Mars, og resten av jordas innbyggere befinner seg på en planet som mest av alt minner om en permanent global alternativmesse. Etter at den gjennom-strukturerte Ask møter telluskvinnen Fest kastes han ut på en indre og ytre reise som tar han fra Mars til kaotiske Tellus. Her oppdager han bl.a. sex, sjokolade og andre sanselige undere som er utryddet på Mars.

Jeg leste om denne boken på bloggen til KNIRK og falt med en gang for setningen; Boka starter med en marsboer som er nødt til å avlive mennesket sitt. Da måtte jeg jo bare lese den!

Vi befinner oss på Mars, året er 2060 og selv om befolkningen på Mars er mennesker fra jorden har de i løpet av århundrene utviklet seg til det de selv mener er et høyerestående folkeslag. Marsistene har ryddet bort sex, foreldre, mat, følelser og alt annet som kan forstyrre individet. Ask, som er hovedpersonen i denne boken, har fått den høye stilling å være oppdrager. En person som tar seg av et barn, her; Alfa, de første årene før hun/han blir sent avgårde på skole. Det er i denne sammenheng han møter Fest. Ask må avlive Uma, Alfas Tellus-kjæledegge. For oss; menneske. Og henter med en gang en ny, denne heter Fest. Fest blir en plage for Ask, mens han samtidig får følelser for henne.

På grunn av dette blir Fest sendt tilbake til jorden. ikke lenge etterpå dør Alfa i en ulykke og Ask får store problemer da han ikke får sørge over henne slik han har behov for. Etterhvert blir han sendt til jorden, nesten som straff. Og det er her Asks reise begynner.

Odd Eirik Næss har skrevet om et ikke-dualistisk livssyn på siden til Flux forlag, og jeg kjenner igjen tankene hans i boken. Spesielt la jeg merke til; hvordan vi kan ”oppgradere vår selvforståelse” og ikke leve ”i øyeblikket” men ”som øyeblikket”. Ask møter flere mennesker på Tellus som forteller han om deres livssyn og det er her boken går over til å bli filosofisk. Men det er helt ok, det passer inn i Ask sin søkning etter et liv han ikke fikk på Mars. Hans oppdagelse av kjærlighet, av tap og av hvordan vi kan leve i en verden som ikke er trygg, sikker og gjennomregulert.

Dette er en fornøyelig liten bok, på bare 160 sider, men med et stor innhold. Næss og jeg er på to ulike steder når det gjelder livssyn, men vi kan møtes ved mange av tankene for det. Han er også svært dyktig i å uttrykke disse tankene på en måte som får leseren til å tenke, og som får leseren til å forstå. Denne boken anbefaler jeg, både science fiction fans, men mest lesere som ønsker å bli utfordret på hva som betyr mest for dem av den frie tanke og frie virkelighetsforståelsen eller fastlagde rammer.

Boken har jeg fått av Flux forlag

Alkymistens bok av Adam Williams

16 mandag jul 2012

Posted by in Bøker, Historisk

≈ 8 Comments

Tags

, , , , , , , , ,

Alkymistens bok er skrevet av Adam Williams. Han har arbeidet tjue år som forretningsmann i Beijing, og er fjerde generasjon i sin familie som lever og jobber i Kina. Nå tilbringer han deler av året i Italia hvor han skriver på sine romaner.

Alkymistens bok1077: Andalucia, Spania. Tre gutter møtes tilfeldig. De oppretter et hemmelig brorskap for å bygge et monument som vil imponere og forbause en hel verden. 1938: Andalucia, i Spania. Den spanske borgerkrigen nærmer seg slutten. En gruppe desperate republikanske soldater holder gisler i en katedral. En gammel bok blir oppdaget i et skjult rom under domkirken og i den finner gislene en fluktrute.

Fra forlaget:
1077: Andalucia, Spania. Mens Europa er i den mørke middelalderens søvn, er Spania et fyrtårn av opplysning og toleranse som trekker kunstnere, forskere og filosofer av alle trosretninger. I denne frihetens oase, møtes tre gutter tilfeldig under et fikentre på en varm sommerdag: En alkymist, en murer og en prins. De oppretter et hemmelig brorskap for å bygge et monument som vil imponere og forbause en hel verden. 1938: Andalucia, sør i Spania. Den spanske borgerkrigen nærmer seg slutten. En gruppe desperate republikanske soldater har kidnappet en tidligere minister og hans barnebarn, og holder gisler i en katedral. De har tenkt å ofre seg selv og alle andre for deres sak, i en meningsløs selvmordsaksjon kun for å spre død og ødeleggelse. En gammel bok blir oppdaget i et skjult rom under katedralen, men den betyr ingenting for de republikanske soldatene. Men for gislene, kan hemmelighetene som boken inneholder bety en fluktrute for å komme seg ut i sikkerhet. Med tusen års i mellom, er Europa fortsatt revet i to av rivaliserende ideologier. Denne romanen kobler disse tidsepokenes sammen i et episk eventyr som samtidig gir oss sterkt bilde av kjærlighet og vennskap.

Dette er to spennende historier. En blir revet med både Aziz, Samuel og Pantugal i deres oppvekst, erfaringer, kjærlighetsforhold, krig og konflikter – og ikke minst; byggingen av moskeen. En blir også betatt av historien om gislene i katedralen. Politikeren og hans barnebarn, den utstøtte kvinnen og gamle mor Juanita som bestemmer mye i landsbyen. Disse gislene har et desperat ønske om å unnslippe. Spesielt fordi kidnapperne truer med å sprenge katedralen med dem inni.

De finner en bok i en krypt, og de leser for å få tankene over på noe annet. Men etterhvert forstår de at den moskeen guttene i historien bygger befinner seg under den katedralen de selv sitter i. Og kanskje kan det der finnes en vei ut.

Den arabiske delen av denne boken (den eldste fortellingen) har en altfor stor mengde navn på filosofer, politikere, krigere osv. Det tar bort fra spenningen i den historien. Og den nyeste historien handler mye om de ulike fraksjonene i borgerkrigen i Spania. Hvis du klarer å overse disse to tingene er dette en umåtelig spennende bok som bør leses!

Jeg har fått denne boken fra Pantagruel

Lagre