Category Archives: 1001 bøker

Gullivers reiser av Jonathan Swift

03 mandag jun 2019

Posted by in 1001 bøker

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , ,

Gullivers reiser er skrevet av den irske presten Jonathan Swift og kom ut i 1726. Jeg har lest den i forbindelse med Elidas 1001-bøker lesesirkel fordi jeg har lyst til å lese flere bøker fra den listen. Det vil si bøker som regnes som klassikere.

Som de fleste av oss hadde jeg bare et forhold til barne-versjonen av Gullivers reiser hvor vi følger Gulliver til Lilleputtenes land og til Brobdingnag, som er landet der kjempene bor. Den «voksne» versjonen er så mye mer. Så mye mer at det overrasket meg. Den er på 472 sider, så den er ganske lang. Men språket er enkelt og imellom teksten er det endel tegninger. Det vil si i min versjon som er gitt ut av Transit forlag i 2017. I tillegg til de to stedene jeg har nevnt drar Gulliver til Laputa, Balnibarbi, Glubbdubdrib, Luggnagg og Japan på en tur og så en tur til Houyhnhnmenes land.

Bak i boken er det et etterord av Olav Lausund som tar for seg hva teksten egentlig er. Den er skrevet som satire og som en allegori over datidens England. I de ulike landene eller samfunnene Gulliver møter kritiserer han ulike lover og praksiser. Og for oss er det tydelig hvordan han har trukket ut enkelte sider og satt dem på spissen. For eksempel er han svært betatt av hestene som befolker Houyhnhnmenenes land. De lever et liv kun styrt av fornuften og Gulliver synes de er svært noble og lever det perfekte liv. I kontrast skriver han om hva han ville ha opplevd i England:

Jeg opplevde ikke å bli sveket eller bedratt av en venn, eller å ha blitt såret av en skjult eller åpen fiende. Jeg hadde ingen grunn til å bestikke. smigre eller opptre som hallik for å vinne en gunst fra en stor mann eller hans løpegutt. Jeg trengte ikke noe vern mot svindel eller undertrykkelse. Her fantes hverken leger som kunne ødelegge kroppen min eller jurister som kunne ruinere meg, ingen spioner som overvåket hva jeg sa og gjorde eller smidde anklager mot meg for betaling. Her fantes hverken spottefugler, kritikere, baktalere, lommetyver, landeveisrøvere, innbruddstyver, advokater, koblersker, bajaser, spillere, politikere, vittige hoder, kranglefanter, tråkige pratmakere, polemikere, voldtektsmenn, drapsmenn, overfallsmenn eller besserwissere, ingen ledere eller tilhengere av partier eller klikker, osv …

Det sier ganske mye når dette er beskrivelsen av landet du lever i. Gulliver er svært positiv til England og hvordan landet blir drevet og hva det bedriver i begynnelsen av boken. Men etterhvert som de ulike levesettene i de ulike landene han besøker blir holdt opp mot det han kjenner hjemmefra synker hans tro både på menneskene og på England. I det siste landet han besøker er det til og med slik at det er hestene som styrer og menneskene, eller yahoo som de kalles der (jeg visste ikke det ordet kom fra denne boken) er umælende dyr. Gulliver synes det er forferdelig å bli sammenlignet med dem og nærer et dypt hat mot dem. Derfor blir det også forferdelig for ham å komme tilbake til England etter to år i Houyhnhnmenenes land. Det tar han lang tid til å tåle selv sin egen familie. Men fem år etter at han kommer hjem skriver han sin reiseskildring.

Boken er så omfattende at det blir vanskelig å dekke alle delene av dem. Men den er virkelig god og en fornøyelse å lese. Så den anbefales. Spesielt gøy var det å få utvidet sitt syn på hva Gullivers reiser er. Ikke bare en barnebok men en skikkelig satire over samtiden.

Til slutt vil jeg bare vise til navnet Lemuel Gulliver (som er hele navnet til Gulliver) slik det står i notene: «Det kan henvise til kong Lemuel i Salomos ordspråk (Ordspr. 31), eller være et ordspill på mule (mulldyr), halvt hest, halvt esel, kjent for sin stahet og dumhet. Gulliver henspiller både på gull (troskyldig fjols) og gullible (godtroene, lettlurt)». (s. 451).

The picture of Dorian Gray av Oscar Wilde

10 fredag mai 2019

Posted by in 1001 bøker

≈ 2 Comments

Tags

, , , , , , ,

Jeg har lest The picture of Dorian Gray av Oscar Wilde som min bok for april i Elidas 1001-bøker lesesirkel. Det vil si at jeg har lest litt i den og litt i Bildet av Dorian Gray. Som i Frankenstein fant jeg ut at denne inneholder mer filosofering over skjønnhet og liv enn jeg var klar over. Derfor brukte jeg den norske oversettelsen til bedre å forstå ideene bak filosoferingen. Wilde er mannen bar dette ganske kjente sitatet, som hører til i forordet på denne boken:

Det finnes ikke moralske og umoralske bøker. Bøker er godt skrevet eller dårlig skrevet. Det er det hele.

Oscar Wilde heter egentlig Oscar Fingal O’Flahertie Wills Wilde. Han var irsk og levde mellom 1854 og 1900. Som homofil hadde han store utfordringer i en verden der dette var forbudt. Han ble anklaget for grov uanstendighet med andre menn og fikk to år med straffearbeid. The picture of Dorian Gray er Wildes eneste roman, men han har gitt ut en rekke av dialoger. epigram og essay.

The pictrure of Dorian Gray handler om den unge Dorian, og livet hans til han dør mange år senere. Som ung er han svært uskyldig, han er populær i selskapslivet og han er god venn av maleren Basil Hallward. Basil maler et portrett av Dorian, og i en følelsemessing episode ønsker Dorian at maleriet skal bli gammelt istedenfor ham.

Han hadde ytret et vanvittig ønske om at han selv måtte forbli ung og at portrettet måtte bli gammelt, at hans egen skjønnhet måtte være uplettet og at ansiktet på lerretet måtte bære sporene av hans lidenskaper og synder, at det malte bildet måtte bli vansiret av lidelsens og tankens furer og at han måtte få beholde den unge gutts blomstrende skjønnhet, som han nettopp da hadde blitt oppmerksom på.

Noen av ideene bak dette ønsket har han fått av Lord Henry Wotton. Han introduserer Dorian til nye måter å tenke på, der Dorian kan få nyte livet mer enn å lide det. Henry sier til Dorian «Å helbrede sjelen ved hjelp av sansene, og sansene ved hjelp av sjelen … » (Dere får sitatene på norsk. Jeg syntes ideene var lettere å forstå på norsk.) Lord Henry mener det er løsningen på alt. Kunst, musikk, opera og enkelte bøker vil rense en fra alle negative innvirkninger på sjelen.

Jeg har sympati for alt unntagen lidelsen,» sa Lord Henry og trakk på skuldrene. «Jeg kan ikke ha sympati for den. Den er for stygg, for skrekkelig, for skremmende. Det er noe forferdelig morbid i den moderne sympati for smerten. Man skulle ha sympati for farge, skjønnhet, livsglede. Jo mindre som blir sagt om livets sår, desto bedre.

Den naturlige skjønnheten Dorian innehar er «formløs, grov, monoton og uferdig» mener Wilde. «Naturens skjønnhet eksisterer ikke før kunsten hadde skapt den» skriver han i et essay han ga ut rett før denne romanen. Wilde var inspirert av flere bøker og myter fra og om renessansen, og sitater fra flere av dem er en del av visdommen han prøver å innføre i Dorians liv. Noen av dem er myter som Ovids Metamorfoser og bøker som Studies in the history of the Renaissance, fra 1873.

I Basils øyne forderver Lord Henry Dorian. Han får han til å ville nyte livet på bekostning av andre. Basil mener Dorian er ung og uskyldig og at det er Lord Henry som ødelegger denne uskylden med side ideer.

Å være god er å være i harmoni med seg selv,» svarte han (Lord Henry) (…) «Disharmoni er å bli tvunget å være i harmoni med andre. Ens eget liv – det er det som er av betydning.

Basil gir etterhvert Dorian maleriet, men opplever at Dorian ikke har noe særlig tid for ham mer. Dorian på sin side begynner å se forandringer i maleriet. Et visst ondskapsfullt trekk over munnen etter at han har oppført seg ondskapsfullt. Han skjønner hva som skjer og er svært nøye med at ingen skal få se hva som skjer med maleriet. Han bytter til og med tjenere i redsel for at de skal ha sniktittet på bildet.

Evig ungdom , uendelig lidenskap, opphøyde og hemmelige gleder, ville gleder og enda villere synder – alt, alt skulle han oppleve. Portrettet ville bære byrden av hans skam.

I speilet er han den samme gamle, men ikke i maleriet. Det får ham til å gjemme maleriet så ingen skal få se det. Han finner et tomt og støvete rom på loftet der det får være innelåst. I slutten av boken lar han Basil få se maleriet og innser at han må drepe han etterpå. Så langt går den negative sjelelige utviklingen. For det er sjel og ånd Wilde stadig snakker om. Følelser også selvfølgelig. Men det er i sjelen frøene til denne forandringen ligger.

Jeg kjenner igjen tanker og ideer fra ex. phil på universitetet. Det gjør boken litt lettere å forstå. Men samtidig er ideene som blir uttrykt ganske langt fra hvordan vi tenker i dag og derfor også utfordrende å sette seg inn i. Jeg tenkte på om dette skulle bli et innlegg fullt av filosofi, men fant ut at det ikke er den siden av boken jeg er interessert i. Jeg leste den fordi den er i med boken 1001-bøker du må lese før du dør, og fordi det er en historie jeg lenge har vært nysgjerrig på. Mitt norske eksemplar er illustrert av Håkon Gullvåg. Du ser et eksempel på illustrasjonene over.

Frankenstein av Mary Shelly

08 mandag apr 2019

Posted by in 1001 bøker, Bøker

≈ 2 Comments

Tags

, , , , ,

Frankenstein er skrevet av engelske Mary Shelley i en konkurranse om å skrive spøkelseshistorier. Deltakerne var Lord Byron, John William Polidori, Percy Bysshe Shelley og Mary Shelley. Settingen var en meget regnfull sommer i 1816, på ferie i Sveits. Boken Frankenstein ble først utgitt i 1818.

Min utgave av boken er utgitt i 1993 av Wordsworth. Den har to introduksjoner. En av forfatteren og en av forlaget. Forlaget selv skriver at man bør lese deres introduksjon etter man leser boken, dette fordi de analyserer Frankenstein og forklarer sider av boken som ikke er så lette å se med et utrent øye. Jeg vil støtte meg endel på denne introduksjonen.

Frankenstein handler om studenten Victor Frankenstein som synker ned i studier av kjemi, og spesielt kjemi som grunnlag for alt liv. I disse studiene finner han det han tror er «oppskriften» på hvordan man skaper et nytt liv fra deler av døde mennesker. Han låser seg stort sett inne i leiligheten for å skape monsteret. Dette er også det jeg trodde boken handlet om, spesielt fordi den eneste Frankensteinhistorien jeg hadde sett/hørt/lest på forhånd var filmen som ble utgitt i 1931 med Boris Karloff i rollen som Frankenstein og alle henvisninger i bøker og filmer til denne filmen.

Men boken handler om mye mer. For det første er den formet som en brevroman, der brevene sendes fra Robert Walton til hans søster Margaret. Robert skal prøve å seile fra Arkhangelsk og forbi Nordpolen i det som vel blir Nordvestpassasjen. Et sted på veien fryser de fast i isen. En dag ser de en hundeslede fyke forbi i horisonten og dagen etter finner de en medtatt Victor Frankenstein på et isflak. Victor forteller Robert historien sin og Robert skriver den ned i et brev til Margareth.

Victor starter fortellingen sin med foreldrene, som er fra Geneve, hvordan de møtte hverandre, fikk ham og hans to ganske mye yngre brødre. De tok også til seg en ung jente, ett par år yngre enn Victor, som het Elisabeth. Karakteristisk for romaner fra denne tiden elsker de ulike medlemmene i familien hverandre svært høyt og de behandler hverandre med en respekt og omtanke jeg skulle ønske var endel av den virkelige verden. Elisabeth og Victor vokser opp sammen, og da moren dør tar hun over som foreldre for de to yngre guttene. Det er aldri tvil om at Elisabeth og Victor skal gifte seg. Men før han kommer så langt ønsker Victor å studere det som blir naturvitenskap på norsk (natural philosophy – som er 1800-tallets betegnelse på natural science).

Han drar til Ingolstad i Tyskland der han etterhvert konsentrerer seg om kjemi og spesifikt om «the principle of life» og «physiology». Han studerer lik og forråtnelse. Der oppdager han det han mener er grunnlaget for liv. Dette deler han ikke med noen men setter i gang med å bygge et menneske av deler han finner på likhuset og i mausoleer. Han jobber frenetisk i to år, men med det samme figuren har fått liv forandrer følelsene hans seg fra farsfølelser til avsky. Han rømmer leiligheten og vil ikke gå inn igjen. Helt tilfeldig møter han da en god venn som heter Henry Clerval. Forholdet mellom de to blir også slik som forholdet til familien.

For å gå litt raskere frem, så forsvinner monsteret og Victor blir alvorlig syk. Henry blir igjen for å pleie ham frisk, deretter skifter Victor studier til litteratur. Fra nå blir historien om Victor avbrutt av brevene han får og sender til familien. Etter nok ett år, men før han får reist hjem, får han brev om at den ene broren hans er drept. En ung kvinne som har jobbet for familien blir tatt for mordet, men Victor er helt sikker på at det er monsteret som har drept han. Han reiser hjem og på en tur opp i fjellene møter han monsteret. Det vil nå gjerne fortelle Victor historien sin, og be om at Victor skal lage en kvinne til ham. Hvis ikke Victor vil gjøre dette vil han komme tilbake på Victors bryllupsnatt. Victor sier han vil lage dette nye monsteret, men utsetter og utsetter det fordi han ikke kan tenke seg å gå igjennom det samme igjen.

Monsteret har lært fransk og å lese av å ligge i en vedbod og følgt med på menneskene i et hus. Vedboden har ligget inntil huset slik at han både kunne se og høre dem. Når han snakker høres han derfor ut som en oppegående, mild og svært ensom figur. Men Victor klarer ikke se på han på en annen måte enn som et monster. «Mary Shelley demonstrates that creation does not stop at the moment of ‘life’. Victor manufactures his Creature, but then literally ‘creates’ him a monster by his rejection. The Creature’s account of his continued attempts to make friendly contact with others, and the hostility with which he is constantly met, thus marks him a tragic figure whose testimony is deeply moving.»

Jeg skal ikke fortelle resten av historien, utenom at hundesleden de så fra skipet den første gangen var monsteret på flukt fra Victor. Så det blir ikke drept på et bål som i filmen. En har også sympati med monsteret. Det dreper og herjer med Victor, men likevel. Det er så utrolig ensomt og ønsker så dypt å få kontakt med noen andre. Men når det prøver blir det avvist på grunn av utseendet. Dette står i introduksjonen: «The balance of sympathy at the novel’s conclusion is firmly in favour of the Creature, in spite of Walton’s stern reprimande to him: it closes with a reminder of his need, his vulnerability, and his love for Frankenstein. Thus Mary Shelly leaves us with an image of Frankenstein’s scientific ‘success’ but parental failure. Having created life, he failed in the most important part of the creative process, the nurturing and educating of his creation, and the acknowledgement of responsibility for it.»

Med i denne historien er bøkene; Paradise Lost, Plutarch’s Lives og Sorrows of Werter. De er den utdannelsen monsteret får og det sier selv: «I can hardly describe to you the effect of these books.» En uttalelse de fleste av oss kan si oss enig i, forskjellen vil bare være hvilke bøker vi mener det om.

Frankenstein var først og fremst en stor overraskelse for meg. Jeg kjente ikke hele historien og trodde den var så begrenset som det filmen er. Jeg trodde også man hadde empati med Frankenstein og ikke med monsteret. Men det er ikke vanskelig å sette seg inn i hva monsteret tenker og føler. Victor får på en måte som fortjent. Jeg anbefaler denne historien til alle som ikke har lest den. Den er en av bøkene på 1001-bøker du bør lese før du dør-listen, den er med andre ord en klassiker, og den er så mye mer enn det du tror den er. Jeg er virkelig glad jeg tok meg tid til å lese den.

PS: Jeg fant ut det er gitt ut en film i 1994 som heter Mary Shelley’s Frankenstein, redigert av Kenneth Branagh. Den har jeg bestilt på fjernlån på biblioteket for å se om den holder seg nærmere boken enn den første filmen gjorde. Der fant jeg også Victor Frankenstein fra 2015 med Daniel Radcliffe som Igor (en karakter som ikke finnes i boken).

Neuromancer av William Gibson

26 tirsdag feb 2019

Posted by in 1001 bøker, Bøker, Data/internett, Sci-fi

≈ 3 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , ,

Neuromancer er en science fiction roman skrevet av kanadiske William Gibson i 1984. Den er mitt valg for februar i Elidas 1001-bøker lesesirkel. Det vil si at denne boken står på listen over 1001 bøker du må lese før du dør. Den er i tillegg til å være en sci-fi også innenfor sjangeren cyberpunk.

«Alle grep som kjennetegner senere cyberpunk forsøk – gode såvel som dårlige – er tilstede i Nevromantiker: Urbant forfall, teknofetisjistiske subkulturer, avansert datakriminalitet, virtual reality, gen- og nervespleising og folk med mengder av teknologiske «modifikasjoner» … og sist men ikke minst, Gibsons sikre sans for noir. (Torgrim Eggen, etterord, i den norske oversettelsen av Nevromancer – Nevromantiker, 1999)

Neuromancer var vanskelig å lese. Jeg hadde valgt meg den på engelsk siden det er originalspråket, men endte opp å lese parallelt på engelsk og norsk. I tillegg måtte jeg gå til internett for å få forklaring på ord Gibson laget til denne boken. Det første og viktigste ordet er cyberspace. Som nå selvfølgelig er et kjent ord for oss alle, men som Gibson fant opp i 1984 til denne boken. Andre ord er for eksempel «simstim». En form for teknologi som tar opp og lagrer tanker og sanseinntrykk slik at en kan koble seg på en annen persons opplevelser.

Cowboys didn’t get into simstim, he thought, because it was basically a meat toy. He knew that the trodes he used and the little plastic tiara dangling from a simstim deck were basically the same, and that the cyberspace matrix was actually a drastic simplification of the human sensorium.

Gibson bruker også japanske ord. For eksempel Pachinko som er en populær spillemaskin i Japan og Yakitori – kyllingspyd. Den første delen av boken foregår i en prefektur i Japan som heter Ninsei i byen Chiba og i gatene omtalt som Night City. Et område preget av svartebørshandel, narkotika og spillesteder. Et farlig sted å være.

Night City was like deranged experiment in social Darwinisem, designet by a bored researcher who kept one thumb permanently on the fast-forward button. Stop hustling and you sank without a trace, but move a little too swiftly and you’d break the fragile surface tension of the black marked; either way, you were gone.

Hovedpersonen Henry Dorsett Case er en cowboy. En ung mann som kan koble seg direkte på cyberspace ved hjelp av elektroder. Han er bare 24 men har allerede klart å stjele fra de han jobbet for og som straff få brent vekk den delen av ham som gjorde det mulig å være cowboy. Nå bruker han stoff og svindler sin vei gjennom the Night City. Han brenner lyset i begge ender som Gibson beskriver det. Men så møter han på Molly og Armitage. Armitage har en jobb til ham, og på en av de svarte klinikkene får han reparert evnen til å være cowboy pluss ny lever og bukspyttkjertel. Den siste hindrer han å oppnå en ruseffekt fra narkotika. Jobben går ut på å hacke seg inn i en AI (kunstig intelligens). Etterhvert blir det klart at det er en del av den kunstige intelligensen som står bak Armitage og det blir forvirrende hva han egentlig skal gjøre. Alt dette foregår i en virvel av personer og nye steder. Den siste delen av boken foregår på en egen, menneskeskapt verden ute i verdensrommet, Freeside/Spraylight (begge benevnelsene brukes). Det er der hovedkontoret til de som eier AI-en er og Case trenger å logge seg direkte på hovedterminalen.

Freeside. Freeside is many things, not all of them evident to the tourists who shuttle up and down the well. Freeside is brothel and banking nexus, pleasure dome and free port, border town and spa. Freeside is Las Vegas and the hanging gardens of Babylon, an orbital Geneva and home to a family inbred and most carefully refined, the industrial clan of Tessier and Ashpool.

Det er Tessier-Ashpool som har skapt den kunstige intelligensen. Den hjelper til å drive firmaet for dem. Men egentlig var den tenkt å gjøre mye mer og det er den sovende delen Case skal bringe frem i lyset.

Boken er full av teknologi. Den som blir brukt mest er «riggen» Case kobler seg på når han skal inn i cyberspace. Men vi møter også ungdom med plass til minnekort i egne plugger bak øret, simstim utstyr, romskip, avanserte proteser, modifiserte kroppsdeler og rombaser. Molly har for eksempel briller operert inn i ansiktet slik at du bare ser to speil hvor hun har øyne. Hun ser også klokken på innsiden av brillene, og når Case er logget på henne med simstim utstyr klarer AI-en å kommunisere det til henne i klokkefeltet. (På norsk har hun: «Tankdyrkede, sjøgrønne Nikon-transplantater«) Men fordi denne boken er skrevet i 1984 møter vi også på kassetter og disketter. Det er litt morsomt oppi det hele.

Den delen av AI-en Case skal hacke kaller seg selv Neuromancer, så en skulle tro det var der tittelen kommer fra. I etterordet i den norske utgaven skriver Torgrim Eggen: «Orginaltittelen Neuromancer er konstruert av begrepet «necromancer», som betyr «åndemaner» eller «svartekunstner», og «neuro-«, altså noe som har med nervesystemet å gjøre.» Det vil si at denne AI-en betegner seg selv på den måten.

Neuro from the nerves, the silver paths. Romancer. Necromancer. I call up the dead.

Jeg brukte veldig mye tid på å lese denne boken. Den er så komplisert med alle de nye ordene og beskrivelser av ting som egentlig ikke finnes. Da ble det lettere å gå til den norske utgaven og lese det på nytt der. Noen ganger var det nok og andre ganger måtte jeg slå opp ord på nettet. Jeg kunne jo selvfølgelig bare lest den norske utgaven men jeg likte ikke språket i den. Et par eksempel fra begynnelsen av boken:

«His ugliness was the stuff of legend. In an age of affordable beauty, there was something heraldic about his lack of it» – «Han var så stygg at det gikk gjeteord om det. I en tid da alle kunne ta seg råd til skjønnhet, bar Ratz det stygge trynet sitt som et våpenskjold».

«All the speed he took, all the turns he’d taken and the corners he’d cut in Night City, and still he’d see the matrix in his sleep, bright lattices of logic unfolding across the colorless void» – «Hvor mye speed han enn tok, hvor mye han snodde seg, hvor mange stunt han dro her i Nattbyen, så han stadig Nettet for seg i søvne, logikkens lysende flettverk som foldet seg ut over det fargeløse tomrommet.»

Så jeg endte opp å lese Neuromancer både på norsk og på engelsk. Noen ganger når bøker ender opp med å virkelig kreve noe av dem så liker en dem også bedre, og jeg liker denne virkelig godt. Selv om den var vanskelig og selv om jeg brukte en hel måned på å lese den. Jeg vet likevel ikke om jeg skal anbefale den. Men hvis du liker cyberpunk og kan tenke deg å lese en klassiker, så er dette en viktig bok i sjangeren. Neuromancer er første bok i en trilogi, fulgt av Count Zero og Mona Lisa Overdrive. Jeg er ikke så sikker på at jeg vil lese videre likevel.

The Time Machine av H.G. Wells

03 søndag feb 2019

Posted by in 1001 bøker, Bøker, Sci-fi

≈ 29 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , ,

The time machineThe Time Machine, eller Tidsmaskinen på norsk, er en science fiction roman skrevet av engelske H.G. Wells (Herbert George). Den ble publisert  i 1895 og er regnet som en av de første science fiction romanene. Wells skrev bøker i mange sjangre, men huskes best for science fiction romanene Tidsmaskinen (The Time Machine) fra 1895, Doktor Moreaus øy (The Island of Doctor Moreau) fra 1896, Den usynlige mann (The Invisible Man) fra 1897, Klodenes kamp (The War of the Worlds) fra 1898 og De første mennesker på månen (The War in the Air) fra 1901. The Time Machine er en bok som lenge har stått på leselisten min, og som jeg tok frem nå fordi den står på listen over 1001-bøker du må lese før du dør og jeg prøver å få lest bøker fra den listen.

Tidsmaskinen er filmatisert og adaptert for radio, TV og tegneserier, men størst betydning har den fått for alle senere bøker om tidsreiser. Wells oppfant det som i dag blir regnet som den klassiske tidsmaskinen, med spaker å dra i og hjul som teller årene en drar enten forover eller bakover. Det å reise i tid har blitt et kjent og kjært sci-fi tema og når en har lest Tidsmaskinen er det morsomt å sammenligne med alle andre bøker av denne typen en har lest.

Her møter vi en mann som bare blir kalt the time-traveller. Han har invitert gjester til middag og gjestene blir omtalt med yrke. Jeg-personen er en av gjestene. The time-traveller viser hvordan han har regnet ut at det finnes fire dimensjoner, der tid er den fjerde dimensjonen. Han kommer så med en modell han har bygget av tidsmaskinen og får denne til å forsvinne i løse luften. Han sier at modellen har reist i tid.

Uken etter møter vi igjen en gruppe gjester som er invitert til middag. Noen er de samme som uken før og noen er nye. Gjestene finner en lapp der the time-traveller har skrevet at hvis han ikke er der til klokken 7 så må de bare begynne å spise. Gjestene gjør så, frem til en pjuskete og ustelt time-traveller står i døren og forteller han er sen fordi han har reist i tid. Han er sulten og får spise før han vil fortelle hva som har skjedd. Han sier han vil fortelle sin historie uten å bli avbrutt.  Det som følger er en reise inn i fremtiden fortalt i første person.

The time-traveller beskriver hvordan han reiser til år 802 701. Der møter han to raser som han etterhvert forstår, eller egentlig selv tenker, har utviklet seg fra arbeiderklassen og overklassen. Eloi er dem han får først kontakt med. De er vennlige, små og vakre vesener:

He was a slight creature – perhaps four feet high – clad in purple tunic, girdled at the waist with a leather belt. Sandals or buskins – I could not clearly distinguish which – were on his feet (…) He struck me as being a very beautiful and graceful creature, but indescribably frail. His flushed face reminded me of the more beautiful kind of consumptive – that hectic beauty of witch we used to hear so much.

De er ganske så forsvarsløse og redde for mørket.

Allerede etter den første turen han tar rundt i området har noen tatt tidsmaskinen hans. Han blir noe frenetisk i letingen men finner etterhvert ut at den er flyttet inn i sokkelen til en stor statue av Sfinksen. Han får ikke opp dørene og forstår heller ikke hvordan disse små vesene har flyttet den. Han leter etter verktøy for å få åpne dørene, men finner ingen, heller ingen maskiner eller noe form for måte Eloi kan lage klærne sine. De spiser bare frukt og sover i store saler i de eneste bygningene som finnes.

Han finner noe som ligner luftekanaler som går ned i bakken. Og mens han undersøker den ene får han det første glimtet av den andre rasen. Disse kalles Morlocks:

My impression of it is, of course, imperfect; but I know it was a dull white, and had strange large greyish-red eyes; also that there was flaxen hair on its head and down its back. — gradually, the truth dawned on me: that Man had not remained one species, but had differentiated into two destinct animals.

Denne rasen, finner han ut, lever under jorden. De kommer bare ut om natten. Da fanger de til gjengjeld de av Eloi de kan få tak i og bruker dem til mat.

På Wikipedia blir ordene Eloi og Morlock forklart. Eloi er flertall for Elohim, som er små guder i Det gamle Testamentet. Ordet Morlock er litt mer uklart, men kan referere til den Kanaanittiske guden Moloch som er forbundet med barneoffringer.

The Time Machine er en liten bok på bare 118 sider. Det er ikke så uvanlig for tiden den er skrevet i. Den inneholder også endel ord som ble brukt i Viktoriatidens England. Ord som ikke brukes lenger og som jeg måtte slå opp. Likevel var språket nydelig og enkelt å lese. En ser virkelig for seg de små Eloiene, deres lek i elven, latter og uanstrengte livsform. Jorden er grønn og frodig, varm og ganske tørr med bare noen få bygninger iblant store mengder trær og busker. Jeg er glad jeg endelig tok meg tid til å lese denne boken. Den anbefales.

time machine

The time machine from the 1960 George Pal adaptation of H.G. Wells’s “The Time Machine”.

Lesesirkel 1001 bøker: The yellow wallpaper av Charlotte Perkins Gilman

02 onsdag jan 2019

Posted by in 1001 bøker, Lesesirkel, Leseutfordring

≈ 7 Comments

Tags

, , , , , , , , ,

The yellow walpaperDen første boken ut i det nye året fikk bli The yellow wallpaper av amerikanske Charlotte Perkins Gilman. Den er også mitt valg til første kategori i Elidas 1001-bøker lesesirkel der, vi skal lese en bok på under 250 sider. Jeg har kjøpt en «svær» bok til Kindelen min (over 11 000 sider). Den heter 50 gothic masterpieces, og der er det mange bøker som står på 1001-bøker listen. Etter å ha lett litt etter en bok på få sider ble mitt valg denne. Den er egentlig en kort historie eller en lang novelle, på 35 sider, og ikke en roman, men den er utgitt i egen bok og det får være godt nok.

The yellow wallpaper er en typisk gotisk grøsserhistorie. Den begynner lys og forsiktig, men flere og flere detaljer som gjør deg urolig, finner veien inn i historien. Ekteparet John og jeg-personen skal leie et stort, vakkert, og gammelt hus i tre måneder. De har med seg Johns søster Jennie og en baby. John er lege og ofte borte for å ta seg av pasienter mens Jennie tar seg av babyen og alt husarbeidet. John har bestemt at jeg-personen ikke får jobbe, heller ikke skrive, slik at hun kan få tilbake styrken sin. Derfor skriver hun denne historien i hemmelighet.

Hun forteller at John har gitt henne diagnosen: «temporary nervous depression – a slight hysterical tendency.» Dette var en ganske vanlig diagnose å gi kvinner i Viktoriatiden. Kuren var å «ikke gjøre noe», en kur som nok gjør en person med en slik diagnose bare verre. Det er ikke godt å si hva jeg-personen egentlig feiler. Men en ser etterhvert tydelige tegn på en psykisk lidelse, muligvis har hun fødselsdepresjon, siden de har med seg en baby. (Jeg har lest litt om forfatteren og hun led selv av fødselsdepresjon). Hun skriver at John sier det ikke er noen grunn til at hun skal være syk og at han da friskmelder henne.

John does not know how much I really suffer. He knows there is no REASON to suffer. and that satisfies him.

Men over til det som gjør at jeg liker historien så godt. Jeg-personen og John skal sove i et rom med gult tapet på veggen. Rommet har tidligere vært barneværelse og en kan se at noen har revet i det gule tapetet. Slik det ofte er på barnerom.

«The paint and paper look as if a boy’s school had used it. It is stripped off – the paper – in great paches all around the head of my bed».

Jeg-personen blir mer og mer fokusert på mønsteret i tapetet. Hun begynner slik de fleste av oss har gjort, med å se gjentakende mønster, og ansikter, i et tilfeldig mønster.

I never saw so much expression in an inanimate thing before, and we all know how much expression they have! (…) I remember what a kindly wink the knobs of our big, old bureau used to have, and there was a chair that always seemed like a strong friend.

There are things in the paper that nobody knows but me, or ever will. Behind that outside pattern the dim shapes get clearer every day.

Men for henne utvikler det seg til en besettelse. Hun tilbringer stadig mer tid på rommet og vi får vite detaljer gjennom skrivingen hennes som gjør at vi aner mer enn det hun forteller. Et eksempel er at det er gule flekker på klærne hennes og en stripe på tapetet som om noen har kneget seg inntil det flere ganger.

There is a very funny mark on this wall, low down, near the mopboard. A streak that runs round the room. (…) A long, straight, even SMOOCH, as if it had been rubbed over and over. I wonder how it was done and who did it, and what they did it for.

Vi aner at det kan være hun selv som står bak noen av de forandringene hun ser. Og at hun selv ikke er klar over dem. En kan bli psykotisk når en har fødselsdepresjon, og en begynner å lure på om det er det som skjer er. Og ikke at huset er hjemsøkt bak tapetet.

Det er det at de grøssende detaljene blir introdusert forsiktig og ofte i omskrivinger jeg liker så godt. Du får ikke servert noen blodige detaljer, mer stille og forsiktige hint til at noe foregår. Jeg-personen skriver helt i begynnelsen at hun skulle ønske huset var så romantisk at det var hjemsøkt. Etterhvert er det nettopp det hun selv skriver inn i historien hun forteller. Mens vi kan ane at det er hun selv som svikter psykisk sett.

It is getting to be a great effort for me to think straight. Just this nervous weakness I suppose.

charlotte gilman

Charlotte Perkins Gilman

Forfatteren av The Yellow wallpaper kommer fra USA. Men skriver i den gotiske stilen vi først og fremst kjenner fra England. Den type bøker har ofte handling fra slott eller hjemsøkte hus. Den kjennetegnes av en forkjærlighet for det mystiske og handler ofte om kampen mellom det gode og onde. Denne stilen er forløperen til all grøsserlitteratur, og en stor favoritt hos meg.

Jeg falt virkelig for boken og ga den full skåre på Goodreads. Jeg elsker mystikken og de små skumle hintene i boken. Kontrasten mellom jeg-personens historie og hintene hun gir oss skaper en spenning som jeg liker bedre enn direkte skumle bøker. (Selv om jeg liker dem og). Samtidig er det en feministisk tone i boken . fordi hun skriver om hvordan John bestemmer hva hun skal gjøre og ikke gjøre hele dagen og hennes opposisjon og kamp for å kunne bestemme selv.

Unge Werthers lidelser av Johann Wolfgang von Goethe

16 torsdag mar 2017

Posted by in 1001 bøker, Bøker

≈ 7 Comments

Tags

, , , , , , , ,

Jeg har lest Unge Werthers lidelser (først utgitt i 1774) som del av undervisningen i nordisk ved Fagskolen i bokbransjen. Jeg måtte velge en roman av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) og da ble det denne. Det var ikke en bok jeg hadde valgt uten å måtte, men jeg ble igrunnen positivt overrasket og likte romanen bedre enn jeg hadde ventet.

Unge Werthers lidelser er Goethes mest kjente roman fra det som kalles Sturm-und-Drang perioden. Dette var en periode hvor spesielt ungdom gjorde opprør mot den tidligere rasjonalismen og det var følelser og individets tanker og behov som skulle stå fremst. Den handler om en ung mann og hans besettende forelskelse i en forlovet, og senere gift pike som heter Lotte. Romanen ble skrevet etter en periode hvor Goethe selv var forelsket i vennens forlovede Charlotte. Litteraturhistorikere har gått Goethe i sømmene for å finne virkelige hendelser gjengitt i boken, og de mener å si med sikkerhet at boken egentlig handler om hans forelskelse og at den er full av hendelser fra Goethes liv.

Werther er en mann fra borgerskapet som er opptatt av kunst og litteratur og som bor hos andre, uten å arbeide. Han skriver regelmessige brev hjem til sin venn Wilhelm, og det er disse brevene som utgjør denne brevromanen. De begynner med skildringer av dagene hans, refleksjoner over mennesket, naturen, og ikke minst sine egne tanker og humør. Han møter en pike som heter Lotte, og som han straks omtaler som det fullkomne vesen. Han blir hodestups forelsket, og etter det ønsker han bare å være nær henne. Men piken er forlovet og Werther drar derfra for å prøve å fortsette sitt eget liv. Han får en stilling i diplomatiet, men mistrives og gjør det etter hvert umulig for seg selv å være der. I denne perioden finner vi noen få brev til Lotte i romanen. Så går ferden tilbake til Lotte, som imellomtiden har giftet seg med sin Albert. Følelsene hans blir bare sterkere og han blir mer og mer deprimert. Boken ender med at Werther låner Alberts pistol og tar livet sitt.

Mer enn noe annet er dette en roman om følelser. De gjennomsyrer alt Werther skriver og tenker, men også det han gjør. I begynnelsen er det hans sterke følsomhet for små og store hendelser som preger beskrivelsene hans. Han tar frem tegneblokken for å tegne to barn på gaten, han legger seg i gresset og ser på blomster og larver og han beundrer den storslåtte naturen. Men etter at han har sett Lotte er det nesten bare hun som er gjenstand for hans nesegruse beundring. Han møter også noen barn, som Lottes søsken og en bondedreng, som rører han sterkt. Men allerede tidlig i boken snakker han med Albert om selvmord, og han forsvarer en jente som tok livet av seg fordi hun ikke kunne få den hun ville ha. Så også de dramatiske og mismodige følelsene er med fra begynnelsen.

Den sterkeste av disse følelsene er likevel kjærligheten, og en kan tenke seg at Goethe var sterkt angrepet av forelskelsen når han kan skrive en roman der hovedpersonene så totalt mister seg selv i kjærligheten til en annen. Han beskriver også andre umulige kjærlighetsforhold i små historier, men ikke ett av dem går bra. Jenta i avsnittet over tok livet sitt, bondedrengen dreper sin konkurrent. Og Werther tar livet sitt. Det er ikke håp i denne type forelskelse, eller beruselse. Dette er ikke en roman med lykkelig slutt, men en roman om det å tape og det å gå under.

Den allvitende fortelleren griper inn mot slutten og forteller om hva Werther tenker og gjør, men også om Lottes tanker. Vi får et glimt av at Werthers kjærlighet ikke er så ensidig som det har sett ut til. Lottes mann ber henne bryte kontakten med Werther, men hun klarer det ikke. Hun elsker hans følsomme kunstnersinn, som er så likt hennes eget. Men da Werther går for langt og kysser henne klarer hun endelig å si nei. Det er etter dette kysset han skyter seg.

Werther undergår en forvandling fra en romantisk, følelsestyrt og flørtende ung mann til en mann preget av tungsinn, med utagerende og forvillet oppførsel. Han skriver på slutten at han lenge har tenkt på selvmord, men det føles for enkelt at det bare er følelsene for Lotte som driver han. Ting går bra, frem til da han flytter fra Lotte og tar en stilling i diplomatiet. Der jobber han for en mann han ikke liker, og som gjør at han ønsker seg bort Men han klarer også å erte på seg en gruppe aristokrater som gjør at det tiskes og hviskes om han i krokene. Dette er mer en hans selvfølelse vi ta, så han ber om å få bli løst fra stillingen. Istedenfor å da dra til denne brevvennen, som han tydelig ber han gjøre. Eller hjem til sin mor, så drar han tilbake til Lotte. Dette er et av mange steg i feil retning. Men det siste steget er det Lotte og mannen Albert som står for. Det er tydelig Albert synes Werther går for langt i tilbedelse av hans kone, og Lotte klarer som sagt ikke si nei. Men hadde de to snakket sammen om den de begge kaller en venn, så hadde de kunnet hjulpet ham. Dette sier også den allvitende fortelleren. Albert gir ham til slutt pistolen. Det er Lotte som med skjelvende hender gir den til tjeneren og som da Werther tolker som at hun gir sitt samtykke til det han skal gjøre. De skulle selvfølgelig ikke gitt den til ham, når de ser hvor galt det står til og han har snakket om å ta livet sitt lenge. På en måte er det å tilføre moderne indignasjon til et verk fra 1700-tallet. Men samtidig ikke. Den allvitende forfatteren ser at Lotte egentlig forstår hva som skal skje.

Jeg valgte akkurat denne romanen av Goethe fordi den blir beskrevet som en roman som fremdeles kan nå frem til hjertet. I samtiden førte den til en motebølge av selvmord og stormende lidenskap. Så mye at Goethe fikk trykket ordene «Vis de som en mann, og ikke følg meg etter!» på fremsiden av neste utgivelse. I det samlede Danmark-Norge ble boken forbudt. I dag er den en fortelling blant mange, men virkelig en sterk fortelling. Den rørte meg og jeg forstår hvorfor den regnes blant klassikerne og stadig blir utgitt i nye opplag. Werthers historie er en sørgelig historie, men også en svært fin kjærlighetshistorie.

Gösta Berlings saga av Selma Lagerlöf

25 onsdag feb 2015

Posted by in 1001 bøker

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , ,

Gösta Berlings saga er debutromanen til den kjente, svenske forfatteren Selma Lagerlöf. Den ble første gang utgitt i 1891, og jeg har lest et eksemplar fra 2009. Romanen står på listen over de 1001 bøkene du bør lese før du dør, og er valgt ut til denne månedens bok i Lines lesesirkel.

Gösta Berlings sagaDette var mitt første møte med Selma Lagerlöf og i tillegg gikk jeg rett fra en bok av Murakami til denne, og det var kanskje ikke det beste hoppet blant bøker. Men etter en stund kjente jeg at jeg satte pris på den blomstrende språket og de mange eskapadene til Gösta Berling. Likevel var dette kanskje ikke helt min type bok.

Romanen er delt opp i korte fortellinger. Rammen rundt dem er året kavalerene fikk styre på Ekeby. Jeg har ikke helt klart for meg hva tittelen kavaler betyr i denne sammenhengen. De er voksne, arbeidsløse menn som blir forsørget på en storgård. Mange av dem ser ut til å være tidligere soldater, men Gösta Berling er en av dem og han er en avsatt prest som gikk som tigger blant veien. Livet deres ser ut til å bestå av drikking, kortspill og underhold på fester. I alle fall er kavalerene på Ekeby svært redde for å jobbe. Men så skjer det en del ting som gjør at majorinnen, som egentlig er sjefen på Ekeby, blir kastet ut hjemmefra av mannen sin. Og kavalerene blir satt til å styre. De bestemmer seg for ikke å gjøre noe godt arbeid og ut over året gir dette endel alvorlige tilbakeslag for folkene de er storbønder for.

Mest av alt handler denne romanen om Gösta Berling, og han er hovedperson i mange, men ikke alle, av fortellingene. Han er vakker, rak og med god selvtillit og det er ikke bare én kvinne som faller for ham. Selv faller han også ofte, men i de fleste tilfeller skjer det noe som hindrer de to å være sammen. Han kan angre seg når han gjør noe dumt, være heltemodig og ordne opp i kronglete saker han har satt i gang. Men mest av alt er han en svirebror som ikke tenker seg om og som er glad i latter og moro. Endel av det som tynger samvittigheten hans er urett han har gjort når han ikke tenkte seg om.

Noe av det jeg la spesielt merke til i denne romanen er de dramatiske følelsene mellom kvinner og menn, og hvor dramatiske saker som kunne skje etter en liten samtale. Det er som personene er aks som vaier i vinden, hit og dit etter hva andre forteller dem. Gösta har spesielle talegaver til å få mennesker til å forandre seg, eller til å forandre det de hadde tenkt å gjøre. Men det finnes andre, både gode og onde med samme talegaver. Gösta får kvinner som elsker ham til å gifte seg med andre, han får kvinner til å forsake mannen sin (det var kanskje litt uforskyldt), prester til å omvende seg og en ung grevinne til å dø av sorg. Men i de fleste tilfeller redder han situasjoner som kunne gått over styr.

En annen ting er overtroen som råder blant menneskene. Ulven og bjørnen kunne være den onde selv, huldra bor i skogen og nøkken i vannet. Men mest av alt er de redde for hekser. Lagerlöf lar eventyr og overtro både begynne en fortelling, men også å dukke opp midt i dem. En mann blir til og med regnet som den onde selv og dukker opp på veien selv om han sitter langt unna i et hus. Ham er de redde for. Kirken har stor makt og menneskene er både redde for, og søker trøst hos, Gud. Men de som egentlig regjerer der langt ute i Värmland er prester og storbønder. (Og selvfølgelig adelen).

For ikke å snakke om naturbeskrivelsene. De omslutter historien og blir gjort levende med ord som glad og vennlig, staselig og flott. Med dårlig humør, med områder som har mistet ungdomsgleden og kraften og vidder som er sjalu på bergene. Den er stadig levende, fra beskrivelsen av hele Väneren til de små rosehagene og bjerkelunden.

Det var en fin opplevelse å lese Lagerlöf. Det var som å komme tilbake til noe gammelt, noe jeg kjente fra før. Med det mener jeg at skrivestilen hennes, med det blomstrende språket, de sterke følelsene og den stadige kampen mellom det gode og det onde minner meg om andre forfattere fra 1800-tallet som jeg er glad i. Jeg føler at bøkene er svært lette å lese, men også mulige å dykke inn i, hvis du ønsker å bli bedre kjent med både forfatter og karakterer. Jeg leste nok denne boken som ren underholdning, uten noen dypdykk, men den var fin på den måten og. Kanskje mest fordi det skjer det med Gösta som er det beste for ham, og ikke det som utenfra kan ha sett ut som det beste.

Lesesirkel 1001 bøker: Overtalelse av Jane Austen

31 lørdag jan 2015

Posted by in 1001 bøker, Bøker, Romaner

≈ 1 Comment

Tags

, , , , , , , , , ,

Denne romanen er en av 1001-bøkene som leses samtidig i en lesesirkel av en rekke bloggere. Personen bak lesesirkelen er Line, fra Lines bibliotek.

OvertalelseOvertalelse (Persuasion) er skrevet av den kjente engelske forfatteren Jane Austen, og gitt ut etter hennes død, i 1818. Dette var ikke en blant Austens bøker som jeg hadde hørt om. Så jeg hadde svært lave forventninger. Så kanskje var det det, eller kanskje var det at boken virkelig er god som gjorde at jeg ble fanget av historien. Den har en kjedelig innledning, men så blir det virkelig spennende (Med det i mente at dette er en Austen bok slik at en egentlig vet hvordan det ender). Jeg valgte å lese boken på norsk fordi ting er som de er i dette huset og det er nødvendig for meg å løse oppgaver på en enkel måte.

Overtalelse handler om Anne Elliot og Kaptein Wentworth. Anne er datter av en pompøs baron og Wentworth kommer fra middelklassen. Han frir til Anne, men rådgiveren hennes, Lady Russel, ber henne si nei fordi hun mener Wentworth ikke er bra nok. Så er det gått åtte år og Annes far har så dårlig råd at han bestemmer seg for å leie ut baroniet. Inn flytter Wentworths søster med mann og plutselig befinner Anne og Wentworth seg i samme krets. Det er tydelig at Annes følelser ikke har kjølnet, og at Wentworth har steget i gradene. Men kan det bli dem to?

Jeg har ikke lest mer enn Fornuft og følelse og Stolthet og fordom av Austen, så jeg har ikke så stort grunnlag å sammenligne på. Men jeg vil likevel kalle dette en enkel historie. Den kretser rundt Anne og Wentworth selv om det er mange bi-karakterer i den. I de to andre bøkene følger vi flere historier, og i denne bare den ene. Romanen er veldig typisk for sin tid med endeløse visitter, spaserturer og pengeproblemer. Den er selvfølgelig fantastisk romantisk og det var romantikken i denne historien som gjorde at jeg virkelig likte den. Noe som er litt rart, siden jeg til vanlig ikke leser romantiske bøker. En faller likevel så for Anne at en ønsker henne en verden av goder og muligheter. Hun blir behandlet fryktelig dårlig av faren og den eldste søsteren og utnyttet av den yngste søsteren. Men hun er bare blid og snill og hjelper til der hun kan. Noe av grunnen kan også være at hun går på tvers av klasseskiller for å virkelig prøve å hjelpe en syk venninne.

Alt i alt en fin historie, med andre ord. Jeg koste meg med den.

Hitlers datter av Jackie French

04 torsdag des 2014

Posted by in 1001 bøker, Barn/Ungdom

≈ 7 Comments

Tags

, , , , , ,

Hitlers datter er skrevet av australske Jackie French. Hun har skrevet over 100 bøker, de fleste barnebøker eller bøker om hagestell. Hitlers datter vant «CBCA Children’s Book of the Year Award: Younger Readers» og står på 1001 listen over barnebøker.

Hitlers datterHitlers datter handler om en gruppe barn som har begynt å fortelle hverandre historier. De sitter i samme busskur og venter på skolebussen, og for å fordrive tiden finner de på historier. De fleste er tilpasset den yngste jenta i gruppen, Tracey, men også gutten Ben forlanger å få historier tilpasset han. Så en dag begynner det å regne skikkelig, barna må til busskuret tidligere så foreldrene skal komme seg på jobb i tide, og Ben blir forkjølet og må holde seg hjemme fra skolen. Det er da Anna begynner på historien om Hitlers datter.

Hitlers datter heter Heidi. Hun har et stort fødselsmerke i ansiktet, og det er grunnen til at Hitler holder henne skjult. Hun vokser opp med fräulein Gelber i Berchtesgaden. Et isolert hus på landet. Der får hun undervisning, leker og blir tatt med ut på gåturer. En sjelden gang kommer Hitler på små besøk, men stort sett er de helt alene. Etterhvert begynner Heidi å høre om jøder, arbeidsleire og krig og hun har mange spørsmål som blir besvart på en slik måte at en forstår hvordan noen kunne unngå å se hva som skjedde.

«Hvis jødene bare blir sendt i leir for å arbeide, hvorfor måtte Herr Hanssel gjemme dem da? Er leirene så fæle?» spurte Heidi.
Fru Laub trakk på skuldrene. Hun brydde seg ikke om hvordan leirene var. Det som var viktig var det som skjedde i landsbyen, eller med folk hun kjente.

Mark, som også er en gutt i busskuret begynner å tenke på om en er skyldfri eller ikke hvis foreldrene gjør slike ting som Hitler. Han blir også opptatt av hva en skal gjøre hvis «alle» gjør noe en mener er galt. Og sidestiller det med tyskerne. Hva hvis en av dem var i mot Hitler? Hva skulle den personen gjøre?

I slutten av boken kommer det en setning som stiller hele boken i et nytt lys, og som er en ekstra piff på historien. Det er etter krigen og Heidi lever fremdeles. Hun er adoptert av en familie som ikke vet hvem hun er og har bestemt seg for at det skal forbli slik. Anna sier:

«Hun fortalte det til barnebarnet sitt,» sa hun lavt. «Men bare en gang, ja. En dag det regnet sånn som i dag. Rett før hun døde.»

Hitlers datter har jeg lånt på biblioteket.