• Bøker i minnebanken
    • 2025
    • 2024
    • 2023
    • 2022
    • 2021
    • 2020
    • 2019
    • 2018
    • 2017
    • 2016
    • 2015
    • 2014
    • 2013
    • 2012
    • 2011
    • 2010
    • 2009
  • Forfatteroversikt
  • 1001 bøker
  • Leseutfordringer
  • Arkiv
  • Om meg

Betraktninger

~ tanker om bøker

Betraktninger

Category Archives: Sci-fi

The Kaiju Preservation Society ~ John Scalzi

19 fredag aug 2022

Posted by astridterese in Bøker, Sci-fi

≈ Leave a Comment

Tags

John Scalzi, kaiju, monster, other-worlds, sci-fi, science fiction, the kaiju preservation society

The Kaiju Preservation Society er en sci-fi roman skrevet av amerikanske John Scalzi. Den er full av referanser til litteratur og samtidskultur, men med en meget morsom snert. Den er forutsigbar og lett å lese, noe som gjør dette til en bok man kan slappe av med. En god bok, vil jeg si. Og en bok jeg lo høyt av flere ganger.

Den handler om Kaiju – tenk Godzilla, men i en versjon som har en innebygd atomreaktor. Kaiju er opprinnelig monstre fra japanske legender. Men her i en størrelse som store skyskrapere eller små fjell. I boken beskrevet som mer et økologisk system enn et dyr. De lever på en alternativ jord, en jord som er tilgjengelig gjennom portaler fra vår jord. Dit drar det mennesker for å rett å slett drive bevaring av rasen. Så lenge menneskene drev prøvesprenginger kunne kaiju komme seg over fra sin jord til vår, fordi atomkraften svekket barrieren mellom de to verdnene. Men nå er det lenge siden sist en kaiju krysset over.

Jamie Gray er i ledelsen av et firma som ligner foodora, men helt i begynnelsen av boken blir han sparket nedover til deliverator av sjefen. Flau over sin status, men i et New York nedstengt under covid, har han ikke mye valg og blir sykkelbud. Allerede der er det etablert hvem som er hvem, Jamie er selvfølgelig helten, og sjefen den vi skal mislike. Gjennom et tilfeldig møte blir Jamie tilbudt jobb i The Kaiju Preservation Society, og historien tar av etter som han drar til den alternative verjonen av jorda. Jamie blir ansatt som en som skal løfte ting, og en referanse jeg ikke kunne la være å tenke på er hver gang folk sier noe og han svarer med «I lift things» (noe han gjør riktig ofte) tenker jeg på «Groot». (Helt i begynnelsen var det noe annet jeg også lo av, idet forfatteren sier «it’s his deathname, istedetfor birthname».) Lettvindt humor, men treffsikker i kontekst.

En annen ting jeg er skikkelig glad i er «banter», som er helt umulig å oversette til norsk. Små-erting kanskje, i en kompleks form. Jeg er glad i det i virkeligheten, og jeg er glad i det i bøker. Og i denne boken finner en det i fleng. Boken treffer derfor humoren min «to a tee».  Forfatteren selv skriver om boken:

KPS is not, and I say this with absolutely no slight intended, a brooding symphony of a novel. It’s a pop song. It’s meant to be light and catchy, with three minutes of hooks and choruses for you to sing along with, and then you’re done and you go on with your day, hopefully with a smile on your face. I had fun writing this, and I needed to have fun writing this. We all need a pop song from time to time, particularly after a stretch of darkness.”

Boken tar ikke seg selv særlig høytidelig. Den gir seg ikke ut for å være noe annet enn den er. Men paret med den usansynlige kaiju-rasen og det at den er en sci-fi, gjør den interessant, spennende og utrolig sjarmerende. Den er basert på amerikansk kultur, men i en form vi stadig ser i TV-serier og på internett, så den virker kjent og ikke fremmed. Den er forutsigbar i det at en ganske snart skjønner hva som vil skje, om ikke akkurat hvordan, og det er forutsigbart hvem som står bak. Men det gjør ikke noe med denne boken, den leverer historien på en måte som er underholdene nok til å holde oppe interessen. Derfor anbefales den som en lettvindt liten stund der man kan bli underholdt og smile samtidig.

Sitat:

My brain said. Just walk away […] but even as my brain was saying that, my body was turning back, because like puppies we ar enculturated to turn when our names is called.

It was stupidly perfect how all my problems were suddenly solved with the strategic application of money.

You’re feeling cognitive dissonance, Jamie. Two contradictory-yet-entirely-valid-within-their-context thoughts about the same subject. And humans hate that shit. We hate it so much. The worst answer for us for anything is, «It depends.»

“So we’re the monster police, too?” I said to Tom.
“Correct,” he replied. “The only real question is, who are the monsters?”
“They ask that question in every monster movie, you know. It’s an actual trope.”
“I know,” Tom said. “What does it say about us that it’s relevant every single time they ask it?”

Pattenmaster ~ Wild Seed, Mind of My Mind, Clay’s Ark, Survivor og Pattenmaster av Octavia E. Butler

16 onsdag feb 2022

Posted by astridterese in Bøker, Sci-fi

≈ 2 Comments

Tags

clay's ark, dystopi, fantasy, mind of my mind, Octavia E. Butler, pattenmaster, sci-fi, science fiction, survivor, wild seed

Wild SeedPattenmaster serien; Wild Seed, Mind of My Mind, Clay’s Ark, Survivor og Pattenmaster er en sci-fi serie skrevet av amerikanske Octavia E. Butler (1947-2006). Bøkene kom ut i en annen rekkefølge enn den rekkefølgen de har i serien, det vil si: Pattenmaster (1976), Mind of My Mind (1977), Survivor (1978), Wild Seed (1980) og Clay’s Ark (1984). Dette er en science fiction serie. Men jeg vil påstå at Wild Seed og Mind of My Mind også er fantasy, Clay’s Ark og Suvivor er også en dystopi og Pattenmaster også en fantasy og en dystopi.

I Wild Seed blir vi kjent med Anyanwu og Doro rundt år 1800. Doro er 3700 år gammel, opprinnilig født i Nubia, et kongedømme nær Nilen i Egypt. Han døde som tolvåring, men på grunn av en antatt mutasjon kunne han overta andre kropper enn sin egen, og på den måten leve videre. Kroppene han lever i varer ikke mer enn toppen ett par år, og når det blir nødvendig «hopper» han videre til den nærmeste kroppen. Det vil si at hans evige liv er avhengig av at han dreper den han skal ta kroppen til. Nesten fra samme stund han forstod hva han selv var ble han besatt av å drive oppdrett på mennesker. Håpet var å danne en klarsynt rase med overnaturlige evner og lange liv. Men det er ingen på jorden som kommer i nærheten av det menneske han ønsker å forme før han møter Anyanwu.

Anyanwu er en kvinnelig heks som lever i Nigeria. Da Doro finner henne er hun 350 år gammel. Hun er en hamløper (shape-shifter) og kan forme seg selv både til mennesker og dyr. Hun er også healer, og arbeider på cellenivå med skader og sykdommer. Når Doro møter henne vil han med en gang ha henne med til en landsby han har startet rett utenfor New York. Der har han samlet mennesker han har drevet oppdrett på i generasjoner. Anyanwu er motvillig til å dra, men Doro viser hvem han er gjennom å true etterkommerne hennes. Hvis ikke hun drar med Doro vil han drepe barna og barnebarna hennes. Anyanwu representerer det moralske, det medmenneskelige, i motsetning til Doros totale mangel på respekt for liv og hans grusomhet. Doro gir Anyanwu til sønnen sin Isaac og lar dem være i fred i femti år. Men da han kommer tilbake og Anyanwu forstår han vil drepe henne forvandler hun seg til en delfin og rømmer.

Wild Seed handler om disse to, og etterkommerne deres, mens i Mind of My Mind har vi dratt til Los Angeles og til 70-tallet. Mind of my mindAnyanwu heter nå Emma og leder en koloni av sine egne etterkommere. Hun og Doro har inngått en avtale som sier at hun skal få bestemme over sine egne, mens Doro innimellom kommer innom for å bli far til noen barn eller for å koble sammen to han vil skal få barn. Samtidig har Emma og Doro et fysisk forhold i disse periodene. Mange av etterkommerne til Emma og Doro er nå telepater. De fleste har evnen til å bli det, men bare noen av dem går gjennom en periode som gjør dem aktive telepater. De aktive har den egenskapen at de ikke klarer være sammen med andre telepater, heller ikke klarer de ta seg av barn. Så barna blir fostret opp av de som ikke går gjennom den forvandlende perioden. Et av barna til Doro; Mary, er på vei til å bli en aktiv telepat. Hun elsker Doro, og har et fysisk forhold til ham. Men da hun viser tegn på å bli en aktiv telepat bestemmer Doro at hun skal gifte seg med en annen aktiv telepat. Det har ikke noe å si hva hun eller denne mannen, som heter Karl, tenker eller vil. De vet at Doro vil drepe dem hvis de ikke adlyder.

Mary er en sterk ung kvinne, og en meget sterk telepat. Mens hun er i forvandling skjer det noe som ikke har skjedd før. Hun griper tak, gjennom en telepatisk link, i seks andre aktive telepater og danner et mønster av telepater. Hun oppdager at hun ikke kan slippe disse igjen og på den måten er mønsteret (pattern) dannet, hun har blitt til pattenmaster. En av dem hun griper er hennes egen mann. De andre fem opplever at de må dra til Mary og dukker snart opp på døren. Mary må stadig dra andre aktive telepater inn i mønsteret. Hun føler et så sterkt behov for dette at hun ikke kan motstå det. Etterhvert oppdager hun også at hun kan dra dem som ikke har gått gjennom forvandlingen fra passiv til aktiv telepat gjennom forvandlingen. Litt etter litt dannes et samfunn for telepater. De tar over en bydel, danner skoler, driver forskjellige firma og lærer opp telepater. De bruker mennesker som ikke er telepater, og som heller ikke kan bli det, som slaver ved, gjennom telepati, å fortelle dem hva de skal gjøre. De kaller disse «mutes» (de stumme). Doro blir redd Mary og dette mønsteret. To år etter hun startet får hun beskjed av han å slutte å legge nye til mønsteret. Hvis hun ikke adlyder Doro vil hun bli drept. Men spørsmålet nå er om mønsteret har blitt sterkt nok til å drepe Doro.

Clay's arkI Clay’s Ark har vi kommet til 2021, som ville være en stund inn i fremtiden for en bok som er gitt ut i 1984. Menneskene lever nå i enklaver for å beskytte seg mot drap, innbrudd og gjenger. Det er nesten umulig å kjøre ut av byene uten å bli angrepet av forskjellige grupper som lever av kriminalitet, for eksempel det som heter «bil-familier». Normader som lever av å angripe andre biler og trailere og som bor i bilene. Allikevel har Blake tatt med seg de to døtrene Rane og Keira på en kjøretur gjennom Nevada. Parallellt leser vi historien til Eli (Elias), som var en av astronautene på romskipet Clay’s Ark. Et romskip som har kommet tilbake til jorden og krasjet i ørkenen. Eli (og resten av astronautene) ble smittet av en utenomjordisk mikroorganisme på den planeten de besøkte, men bare Eli overlever. Eli klarer å komme seg til en familie som bor ute i ørkenen og smitter dem. Denne familien består av tre generasjoner, og bare to av døtrene overlever sykdommen. Denne sykdommen lever sitt eget liv, den tar over kroppene og driver dem til å formere seg, samtidig som den gir dem overnaturlig styrke, hurtighet og sanser. Eli har vært mange ganger ute ved veien og plukket opp andre som han legger til familien, og nå er det Blake og døtrenes tur.

Survivor er en enkeltstående fortelling, men i Pattenmaster universet. Den handler om et romskip som drar til en planet hvor de møter en rase kalt Kohn. Romskipet Survivordrar for å unslippe sykdommen som nå har fått navnet Clayark. Den har nå spredd seg til hele verden. Halvparten av dem som er smittet har dødd, og den andre halvparten blir foreldre til en ny rase, dannet av en kombinasjon av menneskelige egenskaper og utenomjordiske egenskaper. Hovedpersonen i denne boken er Alanna. Hun er kidnappet av en gruppe utenomjordiske vesner kalt Tehkohn. Boken begynner midt i redningsaksjonen, og følger Alanna både fremover i tid, men også med flashbacks av hva som skjedde tidligere. Vi er hjulpet i å forstå med flashbacks også fra andre karakterer.  Gjennom disse tilbakeblikkene lærer vi å kjenne Alannas bakgrunn.

I Pattenmaster går fokuset tilbake til den som nå holder mønsteret, en stund inn i fremtiden fra Clay’s Ark. Pattenmasteren heter Rayal, og forteller i begynnelsen til sin søsterkone (som egypterne), at han ikke vil gi henne flere barn enn de to sønnene hun har, selv om han selv Pattenmasterhar utallige barn. Og at han selv måtte drepe sine egne søstre og brødre for å bli den som skulle holde mønsteret. Så går fokuset til Tayal. Han har akkurat fullført skolen hvor han har blitt en sterk telepat. Samfunnet av telepater er nå styrt av Rayal, men under ham finner vi Housemasters, som er overhode for sin egen enklave. Under der igjen finner vi ulike klasser med ulike ansvar og rettigheter og nederst slavene, eller mutes. Tayal har blitt på skolen så lenge han kunne for å vente på å få bli lærling under en Housemaster. Da Joachim kommer for å tilby han å bli lærling tar han med seg sin kone og flytter. Men rett etterpå gir Joachim ham til Coransee, et svik han ikke helt kommer over. Coransee sier Teyal kan få bli lærling hvis han får «innprogramere» i ham noe som gjør at han må adlyde. Teyal sier nei, og som straff blir han sjef over slavene. Der møter Tayal Amber, som er healer for Coransee. Det blir raskt klart at Coransee og Teyal er de to sønnene Rayal snakket om i begynnelsen.

Rayal er gammel og svak etter et angrep fra Clayarkene. Coransee er fast bestemt på å overta mønsteret etter ham. Det er først og fremst derfor han er så redd Teyal. Selv om Teyal sier han ikke er interessert i mønsteret. Coransee tar Teyals kone fra ham. Etter at Teyal og Amber har funnet sammen, tar han også Amber. Spørsmålet er hvor stort press han kan sette Tayal under før han ikke er villig til lide lenger.

Denne serien minner meg om Planetfallserien til Emma Newman. Det vil si at det jo er motsatt, siden Pattenmaster ble gitt ut mange år før Planetfall. Pattenmaster holder seg innenfor det samme universet, tar for seg en ting fra det universet, så en annen, før alle trådene til slutt blir samlet i den siste boken. Vi får ikke vite hvordan det går med alle karakterene, men det er ikke nødvendig. Helheten er vakker og svært spennende, interessant og kreativ. Alt passer sammen i en flott helhet. Det blir tatt opp mange tema, som blant annet det gode vs det onde, menneskeverd, slaveri, feminisme, klassesamfunn og individualisme.

Jeg elsket virkelig disse bøkene og har gitt dem terningkast 6 på Bokelskere alle fem. Det er ikke ofte jeg kommer over en serie jeg liker så godt, og i hvertfall ikke en serie hvor jeg synes alle bøkene er like gode. Disse bøkene anbefales på det sterkeste selv om du ikke er science fiction fan, og spesielt hvis du liker dystopier. Som jeg skrev i begynnelsen passer disse bøkene inn i mange sjangre, men også som enkeltstående gode fortellinger.

After Atlas av Emma Newman

09 lørdag mai 2020

Posted by astridterese in Bøker, Sci-fi

≈ 6 Comments

Tags

after atlas, Carlos Moreno, Emma Newman, other-worlds, planetfall, sci-fi, science fiction

After AtlasAfter Atlas er andre bok i en science fiction serie som heter Planetfall, skrevet av engelske Emma Newman. Den første boken heter Planetfall og handler om en gruppe som har reist med romskipet Atlas til en annen planet for å finne Gud. Jorden hadde ikke ressurser til flere skip, så utenom en koloni på Mars har menneskene ikke reist flere ganger i verdensrommet.

Denne boken er satt nesten førti år etter den første. Gruppen som dro etterlot seg en kapsel som kunne åpnes etter førti år. Da denne boken begynner er det bare noen uker igjen til den skal åpnes. Hovedpersonen, Carlos Moreno, er sønn av en av kvinnene som dro. Derfor vil journalistene gjerne ha en uttalelse fra ham. Men for han er dette et betent tema. Da moren dro mistet faren vilje til å leve og Carlos bodde to år som liten gutt sammen med en far som isolerte seg på soverommet. I denne perioden spiste han mat fra printeren og trøstet seg med en bamse koblet til nettet. Men en dag kom Alejandro Casales og hentet dem. Alejandro er leder av en streng anti-teknologi-sekt der Carlos da vokste opp.

Idet boken begynner jobber Carlos som Gov-corp detektiv. Han er etterforsker hos politiet men på en kontrakt der politiet har kjøpt ham fra en gruppe som trente han opp (omtrent en slavekontrakt). Han har et visst antall år han må jobbe. Men fordi han måtte spise mat fra printeren i den traumatiske delen av barndommen klarer han bare spise «ekte mat», det er så dyrt å kjøpe at han legger til år til tiden han må tjenestegjøre hos politiet. I buzzet rundt kapselen går det ikke opp for ham at Alejandro er i London før han blir drept og Carlos må finne morderen. Alejandro bodde på et hotell utenfor London som drives uten overvåkningsutstyr og som kun serverer «ekte mat».

Menneskene har en chip i hodet som gir dem et integrert grensesnitt. Hver person har sin egen AI (kunstig intelligens) som de stadig samarbeider med. For Carlos betyr det for eksempel at han har tilgang til politiets ressurser ved noen øyebevegelser. Den sekten Alejandro er leder for er helt imot denne type teknologi. Så fordi Alejandro ikke har en chip må Carlos drive godt gammeldags detektivarbeid for å løse mordet. Hadde han hatt en chip hadde han kunne spurt personens AI om hva som skjedde.

Vi lærer mye om Carlos liv gjennom boken. Det høres rått og brutalt ut å være kjøpt og leve på det som egentlig er en slavekontrakt. Men det viser seg at livet hos politiet er mye bedre enn det som egentlig kan skje med en person som kan kjøpes og selges. Carlos har en streng sjef og det er rigide regler for livet hans, men han er flink og smart og klarer seg bra. Etterhvert får likevel Carlos virkelig bruk for evnene sine, ikke bare i etterforskningen, men for å overleve.

Jeg anbefaler virkelig disse bøkene, jeg har bare lest de to første, så jeg er ikke helt ferdig med serien og jeg gleder meg virkelig til å starte på neste bok. Jeg hørte om bøkene på Snaplioteket på Snapchat. Gruppen som står bak denne kontoen hadde også virkelig falt for disse bøkene. Så de anbefales av mange! (Hvis ikke du kjenner til Snaplioteket på Snapchat anbefales det også å følge dem. Det er en konto hvor det snakkes om bøker i alle former og variasjoner.)

Bøkene i Planetfall er :

  1. Planetfall
  2. After Atlas
  3. Before Mars
  4. Atlas Alone

Planetfall av Emma Newman

16 torsdag apr 2020

Posted by astridterese in Bøker, Sci-fi

≈ 6 Comments

Tags

Emma Newman, god's city, other-worlds, planetfall, Renate Nedregård, sci-fi, science fiction

PlanetfallPlanetfall er første bok i en science fiction serie (med samme navn) av engelske Emma Newman. Den handler om en gruppe mennesker som ledet av Lee Suh-Mi drar med romskipet Atlas for å finne Gud på en fremmed planet. Suh-Mi har en visjon om et sted mens hun er i koma, og etterpå finner hun en planet på eksakt det samme stedet hun hadde en visjon om. På grunn av dette kalles hun også Pathfinder.

Jeg personen i boken er Renata «Ren» Ghali, en sytti år gammel kvinne som ser ut som hun fremdeles er ung. Hun er både genetiker og tekniker og har derfor overoppsyn med printerne som lager absolutt alt som omgir dem. Fra husene til små pynteting. Renata har en stor hemmelighet hun skjuler fra hele kolonien, og i løpet av boken får hun en til. Men det må du lese boken for å finne ut mer om.

Gruppen med reisende har vært på den nye planeten i over tyve år, og består av dem som trodde på Lee Suh-Mi og hennes visjon, og som ble akseptert som gruppemedlemmer. Suh-Mi mener at de kan finne svar på hvem vi er og hvor vi kommer fra på denne planeten. Da de kommer frem ser de en stor struktur eller byggverk som de kaller God’s city. Laget av en annen rase eller en gud, og de danner sin base ved foten av den. Suh-Mi forsvinner inn i strukturen og blir borte. Det blir opp til resten av gruppen å skape seg et liv mens de venter på at hun skal komme tilbake.

I begynnelsen av boken kommer en mann gående mot basen. Han er yngre enn kolonien, så han må være født etter Planetfall. Det er det de kaller dagen da de kom til denne planeten. Han ligner veldig på Suh-Mi. Og han forteller at han er hennes barnebarn. Han heter Lee Sung-Soo og er barn av to i en gruppe som ikke trodde på God’s city virkelig var bygd av en gud. De rømte fra basen og tok med seg det nødvendigste for å overleve. De som bor på basen trodde de døde for lenge siden, og blir virkelig overrasket over at to av dem fikk barn.

Renata og  Mark, gruppens leder, smugler Sung-Soo inn til Marks hus. Gjennom hans forbløffelse over husene de bor i og omgivelsene deres får vi en forklaring på hva alt fra hva husene er laget av til maten de spiser. De har printere som kan skape det meste de trenger av materialene rundt dem. For eksempel er Marks hus dekket av planter fra planeten, både utenpå og inni. Han har også fisk svømmende inni det som i praksis er vinduene. Gruppen har modifisert sitt eget DNA slik at de kan tåle endel av plantene som gror på planeten som mat, med de bruker også nærings-drikker til å sørge for at de får i seg alt de trenger. Renata og Mark må snart dele Sung-Soo med resten av kolonien, og lære han opp i det livet de lever. Og ikke minst, beholde hemmeligheten for seg selv.

Dette er en fantastisk science fiction roman full av spennende fremtids-teknologi. Det er kanskje ikke noe særlig nytt ved den, mange science fiction bøker har printere, og chip i hjernen der de kan slå opp alt de trenger å vite. Det å ha informasjon på netthinnen på en måte er bare en liten del av det. Den er også uvurderlig for dem i det å gjøre jobben sin. Men det er ikke teknologien som skiller denne boken fra andre jeg har lest. Det er historien og forholdet mellom kolonimedlemmene.

Fordi det kommer en ny mann til kolonien kan forfatteren stille spørsmål ved alt gruppen ikke lenger tenker over. Bestemmelser som er tatt og som har blitt en vane. Det er en veldig fin måte for oss å lære denne kolonien å kjenne. Samtidig følger vi Renate bak døren i det huset hun ikke slipper noen inn i, og i hennes ekspedisjoner inn i God’s city. På den måten lærer vi om det som ikke fungerer og hva denne God’s city egentlig er. Stemmer det at guden som også skapte menneskene bor her? Og hvorfor tar det så lang tid før Pathfinder finner veien tilbake?

Jeg anbefaler virkelig disse bøkene, jeg har lest mer enn denne første, men er ikke helt ferdig med serien og jeg gleder meg virkelig til å starte på neste bok. Jeg hørte om bøkene på Snaplioteket på Snapchat. Gruppen som står bak denne kontoen hadde også virkelig falt for disse bøkene. Så de anbefales av mange! (Hvis ikke du kjenner til Snaplioteket på Snapchat anbefales det også å følge dem. Det er en konto hvor det snakkes om bøker i alle former og variasjoner.)

Bøkene i Planetfall er :

  1. Planetfall
  2. After Atlas
  3. Before Mars
  4. Atlas Alone

Neuromancer av William Gibson

26 tirsdag feb 2019

Posted by astridterese in 1001 bøker, Bøker, Data/internett, Sci-fi

≈ 3 Comments

Tags

1001 bøker, AI, cyberpunk, cyberspace, Henry Dorsett Case, kunstig intelligens, lesesirkel 1001 bøker, neuromancer, nevromantiker, sci-fi, science fiction, simstim, Torgrim Eggen, William Gibson

Neuromancer er en science fiction roman skrevet av kanadiske William Gibson i 1984. Den er mitt valg for februar i Elidas 1001-bøker lesesirkel. Det vil si at denne boken står på listen over 1001 bøker du må lese før du dør. Den er i tillegg til å være en sci-fi også innenfor sjangeren cyberpunk.

«Alle grep som kjennetegner senere cyberpunk forsøk – gode såvel som dårlige – er tilstede i Nevromantiker: Urbant forfall, teknofetisjistiske subkulturer, avansert datakriminalitet, virtual reality, gen- og nervespleising og folk med mengder av teknologiske «modifikasjoner» … og sist men ikke minst, Gibsons sikre sans for noir. (Torgrim Eggen, etterord, i den norske oversettelsen av Nevromancer – Nevromantiker, 1999)

Neuromancer var vanskelig å lese. Jeg hadde valgt meg den på engelsk siden det er originalspråket, men endte opp å lese parallelt på engelsk og norsk. I tillegg måtte jeg gå til internett for å få forklaring på ord Gibson laget til denne boken. Det første og viktigste ordet er cyberspace. Som nå selvfølgelig er et kjent ord for oss alle, men som Gibson fant opp i 1984 til denne boken. Andre ord er for eksempel «simstim». En form for teknologi som tar opp og lagrer tanker og sanseinntrykk slik at en kan koble seg på en annen persons opplevelser.

Cowboys didn’t get into simstim, he thought, because it was basically a meat toy. He knew that the trodes he used and the little plastic tiara dangling from a simstim deck were basically the same, and that the cyberspace matrix was actually a drastic simplification of the human sensorium.

Gibson bruker også japanske ord. For eksempel Pachinko som er en populær spillemaskin i Japan og Yakitori – kyllingspyd. Den første delen av boken foregår i en prefektur i Japan som heter Ninsei i byen Chiba og i gatene omtalt som Night City. Et område preget av svartebørshandel, narkotika og spillesteder. Et farlig sted å være.

Night City was like deranged experiment in social Darwinisem, designet by a bored researcher who kept one thumb permanently on the fast-forward button. Stop hustling and you sank without a trace, but move a little too swiftly and you’d break the fragile surface tension of the black marked; either way, you were gone.

Hovedpersonen Henry Dorsett Case er en cowboy. En ung mann som kan koble seg direkte på cyberspace ved hjelp av elektroder. Han er bare 24 men har allerede klart å stjele fra de han jobbet for og som straff få brent vekk den delen av ham som gjorde det mulig å være cowboy. Nå bruker han stoff og svindler sin vei gjennom the Night City. Han brenner lyset i begge ender som Gibson beskriver det. Men så møter han på Molly og Armitage. Armitage har en jobb til ham, og på en av de svarte klinikkene får han reparert evnen til å være cowboy pluss ny lever og bukspyttkjertel. Den siste hindrer han å oppnå en ruseffekt fra narkotika. Jobben går ut på å hacke seg inn i en AI (kunstig intelligens). Etterhvert blir det klart at det er en del av den kunstige intelligensen som står bak Armitage og det blir forvirrende hva han egentlig skal gjøre. Alt dette foregår i en virvel av personer og nye steder. Den siste delen av boken foregår på en egen, menneskeskapt verden ute i verdensrommet, Freeside/Spraylight (begge benevnelsene brukes). Det er der hovedkontoret til de som eier AI-en er og Case trenger å logge seg direkte på hovedterminalen.

Freeside. Freeside is many things, not all of them evident to the tourists who shuttle up and down the well. Freeside is brothel and banking nexus, pleasure dome and free port, border town and spa. Freeside is Las Vegas and the hanging gardens of Babylon, an orbital Geneva and home to a family inbred and most carefully refined, the industrial clan of Tessier and Ashpool.

Det er Tessier-Ashpool som har skapt den kunstige intelligensen. Den hjelper til å drive firmaet for dem. Men egentlig var den tenkt å gjøre mye mer og det er den sovende delen Case skal bringe frem i lyset.

Boken er full av teknologi. Den som blir brukt mest er «riggen» Case kobler seg på når han skal inn i cyberspace. Men vi møter også ungdom med plass til minnekort i egne plugger bak øret, simstim utstyr, romskip, avanserte proteser, modifiserte kroppsdeler og rombaser. Molly har for eksempel briller operert inn i ansiktet slik at du bare ser to speil hvor hun har øyne. Hun ser også klokken på innsiden av brillene, og når Case er logget på henne med simstim utstyr klarer AI-en å kommunisere det til henne i klokkefeltet. (På norsk har hun: «Tankdyrkede, sjøgrønne Nikon-transplantater«) Men fordi denne boken er skrevet i 1984 møter vi også på kassetter og disketter. Det er litt morsomt oppi det hele.

Den delen av AI-en Case skal hacke kaller seg selv Neuromancer, så en skulle tro det var der tittelen kommer fra. I etterordet i den norske utgaven skriver Torgrim Eggen: «Orginaltittelen Neuromancer er konstruert av begrepet «necromancer», som betyr «åndemaner» eller «svartekunstner», og «neuro-«, altså noe som har med nervesystemet å gjøre.» Det vil si at denne AI-en betegner seg selv på den måten.

Neuro from the nerves, the silver paths. Romancer. Necromancer. I call up the dead.

Jeg brukte veldig mye tid på å lese denne boken. Den er så komplisert med alle de nye ordene og beskrivelser av ting som egentlig ikke finnes. Da ble det lettere å gå til den norske utgaven og lese det på nytt der. Noen ganger var det nok og andre ganger måtte jeg slå opp ord på nettet. Jeg kunne jo selvfølgelig bare lest den norske utgaven men jeg likte ikke språket i den. Et par eksempel fra begynnelsen av boken:

«His ugliness was the stuff of legend. In an age of affordable beauty, there was something heraldic about his lack of it» – «Han var så stygg at det gikk gjeteord om det. I en tid da alle kunne ta seg råd til skjønnhet, bar Ratz det stygge trynet sitt som et våpenskjold».

«All the speed he took, all the turns he’d taken and the corners he’d cut in Night City, and still he’d see the matrix in his sleep, bright lattices of logic unfolding across the colorless void» – «Hvor mye speed han enn tok, hvor mye han snodde seg, hvor mange stunt han dro her i Nattbyen, så han stadig Nettet for seg i søvne, logikkens lysende flettverk som foldet seg ut over det fargeløse tomrommet.»

Så jeg endte opp å lese Neuromancer både på norsk og på engelsk. Noen ganger når bøker ender opp med å virkelig kreve noe av dem så liker en dem også bedre, og jeg liker denne virkelig godt. Selv om den var vanskelig og selv om jeg brukte en hel måned på å lese den. Jeg vet likevel ikke om jeg skal anbefale den. Men hvis du liker cyberpunk og kan tenke deg å lese en klassiker, så er dette en viktig bok i sjangeren. Neuromancer er første bok i en trilogi, fulgt av Count Zero og Mona Lisa Overdrive. Jeg er ikke så sikker på at jeg vil lese videre likevel.

The Time Machine av H.G. Wells

03 søndag feb 2019

Posted by astridterese in 1001 bøker, Bøker, Sci-fi

≈ 29 Comments

Tags

1001 bøker, 1800, 1800-tallet, eloi, fremtid, H.G. Wells, Herbert George Wells, morlock, sci-fi, science fiction, the time machine, tidsmaskinen, tidsreiser

The time machineThe Time Machine, eller Tidsmaskinen på norsk, er en science fiction roman skrevet av engelske H.G. Wells (Herbert George). Den ble publisert  i 1895 og er regnet som en av de første science fiction romanene. Wells skrev bøker i mange sjangre, men huskes best for science fiction romanene Tidsmaskinen (The Time Machine) fra 1895, Doktor Moreaus øy (The Island of Doctor Moreau) fra 1896, Den usynlige mann (The Invisible Man) fra 1897, Klodenes kamp (The War of the Worlds) fra 1898 og De første mennesker på månen (The War in the Air) fra 1901. The Time Machine er en bok som lenge har stått på leselisten min, og som jeg tok frem nå fordi den står på listen over 1001-bøker du må lese før du dør og jeg prøver å få lest bøker fra den listen.

Tidsmaskinen er filmatisert og adaptert for radio, TV og tegneserier, men størst betydning har den fått for alle senere bøker om tidsreiser. Wells oppfant det som i dag blir regnet som den klassiske tidsmaskinen, med spaker å dra i og hjul som teller årene en drar enten forover eller bakover. Det å reise i tid har blitt et kjent og kjært sci-fi tema og når en har lest Tidsmaskinen er det morsomt å sammenligne med alle andre bøker av denne typen en har lest.

Her møter vi en mann som bare blir kalt the time-traveller. Han har invitert gjester til middag og gjestene blir omtalt med yrke. Jeg-personen er en av gjestene. The time-traveller viser hvordan han har regnet ut at det finnes fire dimensjoner, der tid er den fjerde dimensjonen. Han kommer så med en modell han har bygget av tidsmaskinen og får denne til å forsvinne i løse luften. Han sier at modellen har reist i tid.

Uken etter møter vi igjen en gruppe gjester som er invitert til middag. Noen er de samme som uken før og noen er nye. Gjestene finner en lapp der the time-traveller har skrevet at hvis han ikke er der til klokken 7 så må de bare begynne å spise. Gjestene gjør så, frem til en pjuskete og ustelt time-traveller står i døren og forteller han er sen fordi han har reist i tid. Han er sulten og får spise før han vil fortelle hva som har skjedd. Han sier han vil fortelle sin historie uten å bli avbrutt.  Det som følger er en reise inn i fremtiden fortalt i første person.

The time-traveller beskriver hvordan han reiser til år 802 701. Der møter han to raser som han etterhvert forstår, eller egentlig selv tenker, har utviklet seg fra arbeiderklassen og overklassen. Eloi er dem han får først kontakt med. De er vennlige, små og vakre vesener:

He was a slight creature – perhaps four feet high – clad in purple tunic, girdled at the waist with a leather belt. Sandals or buskins – I could not clearly distinguish which – were on his feet (…) He struck me as being a very beautiful and graceful creature, but indescribably frail. His flushed face reminded me of the more beautiful kind of consumptive – that hectic beauty of witch we used to hear so much.

De er ganske så forsvarsløse og redde for mørket.

Allerede etter den første turen han tar rundt i området har noen tatt tidsmaskinen hans. Han blir noe frenetisk i letingen men finner etterhvert ut at den er flyttet inn i sokkelen til en stor statue av Sfinksen. Han får ikke opp dørene og forstår heller ikke hvordan disse små vesene har flyttet den. Han leter etter verktøy for å få åpne dørene, men finner ingen, heller ingen maskiner eller noe form for måte Eloi kan lage klærne sine. De spiser bare frukt og sover i store saler i de eneste bygningene som finnes.

Han finner noe som ligner luftekanaler som går ned i bakken. Og mens han undersøker den ene får han det første glimtet av den andre rasen. Disse kalles Morlocks:

My impression of it is, of course, imperfect; but I know it was a dull white, and had strange large greyish-red eyes; also that there was flaxen hair on its head and down its back. — gradually, the truth dawned on me: that Man had not remained one species, but had differentiated into two destinct animals.

Denne rasen, finner han ut, lever under jorden. De kommer bare ut om natten. Da fanger de til gjengjeld de av Eloi de kan få tak i og bruker dem til mat.

På Wikipedia blir ordene Eloi og Morlock forklart. Eloi er flertall for Elohim, som er små guder i Det gamle Testamentet. Ordet Morlock er litt mer uklart, men kan referere til den Kanaanittiske guden Moloch som er forbundet med barneoffringer.

The Time Machine er en liten bok på bare 118 sider. Det er ikke så uvanlig for tiden den er skrevet i. Den inneholder også endel ord som ble brukt i Viktoriatidens England. Ord som ikke brukes lenger og som jeg måtte slå opp. Likevel var språket nydelig og enkelt å lese. En ser virkelig for seg de små Eloiene, deres lek i elven, latter og uanstrengte livsform. Jorden er grønn og frodig, varm og ganske tørr med bare noen få bygninger iblant store mengder trær og busker. Jeg er glad jeg endelig tok meg tid til å lese denne boken. Den anbefales.

time machine

The time machine from the 1960 George Pal adaptation of H.G. Wells’s “The Time Machine”.

Silo av Hugh Howey

19 mandag jan 2015

Posted by astridterese in Bøker, Sci-fi

≈ 13 Comments

Tags

dystopi, Hugh Howey, sci-fi, sience fiction, silo

Det er ikke så ofte jeg blir så involvert i historien til en bok at jeg nesten må legge den fra meg. Legge den fra meg fordi jeg ikke orker å lese at det går galt med en av karakterene. Men det skjedde tre ganger med Silo av Hugh Howey. Jeg vet egentlig ikke hva det var med boken som gjorde at jeg ble helt borte vekk i den, men jeg skal prøve å finne det ut.

SiloSilo er en dystopisk sci-fi som ble utgitt på norsk i år og på engelsk i 2011. Den er den første i en trilogi. Forfatteren Hugh Howey kommer fra USA og dette er hans debutroman.

Menneskene bor i en silo. Utsiden er så ødelagt at ingen kan overleve der. Siloen ligger under bakken og har over 130 etasjer. Nederst finner du mekanikerne, så går du gjennom bønder og gårder, boligetasjer og legekontor til du kommer til 34 hvor IT-avdelingen begynner. Øverst har du sheriffkontoret, ordføreren og en kafé hvor bilder fra utsiden vises på store skjermer. Ut er et forbudt ord, å ønske seg ut er en handling som blir straffet med døden. Eller rettere sagt med å vaske. Den første vi møter som går ut er sheriffen. Tre år tidligere ønsket konen hans seg ut og han kan se restene av liket hennes på skjermene. Nå orker han ikke mer og vil ut. Han får på seg en slags «beskyttelsedrakt» og sendt ut for å vaske. Det vil si vaske linsen på overvåkingskameraene. Etter han har gjort det går han noen skritt vekk fra siloen, og så løser drakten seg opp og han dør. Som alle andre som er sendt ut for å vaske.

Det var da sheriffen, Holston, ble sendt ut jeg først ville slutte å lese. Det var så brutalt og så totalt uforståelig at å ønske å gå ut skulle straffes med døden. Men etterhvert som du leser ser du at her er det mye som ikke er som det burde være. På fremsiden av boken står det: «Om ikke løgnene dreper deg, vil sannheten gjøre det.» Og det er det som er så fælt. Noen enkelte mennesker oppdager biter av sannheten og blir straffet for det. Blant dem er Juliette, eller Jules som hun kalles. Men hun er også blant de mer ressurssterke jeg har lest om. Det er rene McGyver stilen over hva hun klarer å utføre. Men det er stilig. Det er fint med en så sterk kvinnelig hovedperson. Det gjør selvfølgelig at hun blir utsatt for harde straffetiltak, som jeg absolutt ikke skal røpe for deg. For jeg tror jeg skal slutte å fortelle deg om handlingen her. Du har mye å glede deg til hvis du finner frem boken og jeg vil ikke røpe de gode bitene.

Jeg er både fantasy og sci-fi fan. Men jeg faller oftere for fantasybøker en sci-fi bøker. Så en sci-fi må være god for at den skal treffe helt. Denne er i tillegg en dystopi, noe jeg kan føle at jeg har lest for mange av. Siden de ofte ligner på hverandre. Dette var imidlertid noe helt nytt. Du finner etterhvert ut hvorfor den siloen er der og hvorfor ting er forbudt. Det var en ny vri på et tema med en jord som er ødelagt, og en riktig så stilig vri. Boken er full av nye ting å oppdage, personer å bli kjent med og skjebner som er både vonde og gode. Den er oppslukende, spennende og noen ganger nesten uutholdelig å lese. Så her er det mye å fordype seg i. Det er lenge siden jeg har anbefale både en sci-fi og en dystopi og her anbefaler jeg en fantastisk kombinasjon.

Thousands of them have lived underground. They’ve lived there so long, there are only legends about people living anywhere else. Such a life requires rules. Strict rules. There are things that must not be discussed. Like going outside. Never mention you might like going outside.

Or you’ll get what you wish for.

Silo har jeg fått fra Bazar.

Skyldfolk av Octavia E. Butler

15 onsdag okt 2014

Posted by astridterese in Boktema, Fantasy, Historisk, Sci-fi

≈ 2 Comments

Tags

1800-tallet, fantasy, historisk roman, Maryland, Octavia E. Butler, sci fi, science fiction, skyldfolk, slaver, slavetiden

Skyldfolk er en fantasy- og en historisk roman skrevet av den kjente amerikanske science fiction forfatteren Octavia E. Butler. Butler ble som barn diagnostisert med dysleksi, og startet sin fascinasjon for science fiction allerede i 12-års alderen. Hun skrev små fortellinger fra hun var 10, men da hun så en meget dårlig sci-fi film (Devil Girl from Mars) bestemte hun seg for at dette kunne hun gjøre bedre. Hun har fått en lang rekke priser for bøkene sine, blant annet Nebula og Hugo Awards. Skyldfolk er den første romanen av Butler som er blitt oversatt til norsk.

SkyldfolkI 1976 opplever en ung, svart kvinne kalt Dana at hun forsvinner fra livet sitt og dukker opp i 1819. Der redder hun en ung gutt fra å drukne, og så er hun tilbake i 1976. Hun holder på med å flytte sammen med den hvite kjæresten sin, Kevin da alt dette skjer. Og forståelig nok er både Dana og Kevin skremt og oppskaket. Det tar ikke lang tid før Dana forsvinner igjen (og redder gutten fra en brann), denne gangen er hun borte lenger, i flere dager for henne, men det viser seg å være tre minutter i 1976. Denne gangen får hun vite at guttens navn er Rufus og at hun befinner seg i Maryland. Fem ganger til skjer det samme. For hver gang er Rufus blitt eldre, og for hver gang må hun redde ham fra å dø, og for hver gang er hun borte lenger. Dana finner ut at Rufus er far til den første kvinnen som står i Danas familiebibel og at hvis hun ikke redder Rufus frem til han skaper denne datteren så vil hun slutte å eksistere.

Men det er ikke lett for en moderne ung svart kvinne å leve i Maryland på 1800-tallet. Alle andre svarte rundt henne er enten slaver eller frikjøpte tjenere. Hun må også jobbe på kjøkkenet, med vasken, servering og så videre hvis hun skal overleve i denne tiden. Rufus forstår at det er noe spesielt med henne, men faren hans er en brutal godsherre som ikke tåler at slavene tar seg friheter. Og to ganger blir Dana pisket. Den ene gangen hun drar til Maryland holder Kevin så fast i henne at han blir med. Men de befinner seg ikke på samme sted når Dana drar tilbake, så han blir latt igjen.

Denne boken handler da selvfølgelig om tidsreiser. Det er slik Dana, og Kevin, drar til Maryland. Men mest av alt handler den om slaver og slavetiden. Den gir et fantastisk flott bilde av hvordan livet var for den svarte delen av befolkningen. Godsherren i denne boken var nok ikke blant de verste en kunne oppleve. Men likevel var livet svært hardt. Verst var det for åkerarbeiderne som bodde i skur og som ble pisket til å jobbe fortere. Kvinnene på kjøkkenet hadde det best, men selvfølgelig allikevel hardere enn vi kan forestille oss. Mest av alt hadde de absolutt ingen rettigheter. Ingen mulighet til selv å bestemme over sine liv.

Dette er en god bok om slavetiden i USA. Tidsreisene er en så liten del av det at du ikke trenger bry deg om dem, men samtidig gir det at en moderne kvinne kommer dit en annen synsvinkel. Og en mulighet til å sette ting litt på spissen. Hun vil lære slavene å lese, men oppdager at både godsherren og sønnen hans nesten ikke kan lese og skrive selv. Det blir også satt lys på pengebruken til husfruen, og at slaver kunne bli solgt fordi husfruen ønsket seg noe ny pynt til stuen. Romanen er grotesk, skrekkelig og nesten uforståelig. Men samtidig nydelig, stemningsfull og meget lærerik.

Skyldfolk har jeg lånt på biblioteket.

Tardis og Dr. Who

13 torsdag feb 2014

Posted by astridterese in Bilder, Humor, Sci-fi, TV- serie

≈ 2 Comments

Tags

bbc, Bilder, dr who, england, Humor, tardis, tv serie

Jeg er en stor Dr.Who fan og da betyr selvsagt Tardis endel. Jeg ønsker meg masser av dem i alle former og varianter selv og mens jeg venter på at ønsket skal gå i oppfyllelse tenkte jeg å dele litt Tardis humor med deg. Men Tardis er umulig å separere fra Dr.Who selv, så da blir det litt av hvert.

1Her er Wikipedias definisjon på Tardis:

Tardis eller TARDIS(Time and Relative Dimension(s) in Space) er et fiktivt skip som kan reise i tid og rom fra den britiske TV-serien Doctor Who. I følge serien er skipet et produkt av time lord-teknologi. Innsiden er mye større enn utsiden, som kan kamuflere seg ved å gli inn i miljøet ved å bruke skipets kameleonkrets. I TV-serien flyr Doktoren en stjålen, upålitelig tardis av den utgåtte type 40. Den ble en gang referert til som en TT-kapsel og dens kameleonkrets er defekt. Dette er grunnen til at den alltid ser ut som en politiboks fra 1950-årene. Doktoren stjal den fra hjemplaneten Gallifrey og upålitelighetene til styresystemene har ofte vært en del av handlingen i serien.

2Wikipedias deifinisjon på Dr.Who er slik;

Doctor Who er en britisk TV-serie produsert av BBC som handler om en mystisk tidsreisende som kaller seg selv The Doctor («Doktoren»). Doktoren reiser i tid og rom sammen med sine følgesvenner i en tidsmaskin som utvendig likner en politiboks. Serien er ifølge Guinness rekordbok den science fiction-serien som har gått lengst på TV. Den er også en viktig del av britisk populærkultur.

Og så blander vi inn litt Harry Potter (som også selvfølgelig er fantastisk);

3 Og når jeg setter på Dr.Who på Netflix er det slik;

8Fordi:

9Dr. Who serien er 50 år i år og jeg håper det skal komme ut en bok/encyclopedia om serien. Det ville vært en fantastisk bok å ha i samlingen sin! I mellomtiden kan du se dem alle her; (Trykk på bildet for å få det større)

dr-who-50th

Miss Peregrine og øyas hemmelighet av Ransom Riggs

09 fredag aug 2013

Posted by astridterese in Barn/Ungdom, Betraktninger, Fantasy, Sci-fi

≈ 7 Comments

Tags

fantasy, Jacob, Ransom Riggs, tidsreiser, tidssløyfe, ungdomsbøker, Wales

Miss Peregrine og øyas hemmelighet er en fantasy ungdomsbok skrevet av amerikanske Ransom Riggs. Bok to er under vei og skal komme ut på engelsk i 2013 og filmen kommer i 2015.

Miss Peregrine og øyas hemmelighetEn mystisk øy skjult i tåken. Et forlatt barnehjem invadert av krypende edderkopper og rotter. En låst koffert full av gamle fotografier. Og en veldig nysgjerrig tenåring med et digitalt kamera og all verdens tid. En forferdelig familietragedie tvinger 16 år gamle Jacob til å reise til en øy utenfor kysten av Wales, der han gjenoppdager et forlatt barnehjem. Hva slags sted er dette egentlig og hvem er Miss Peregrine? Mens han utforsker det forlatte huset, skjønner han at barna som en gang bodde der – blant dem hans egen bestefar – var mer enn bare spesielle. De kan til og med ha vært farlige. Og de kan fortsatt være i live.

Dette var en fin bok. Den er beregnet på aldersgruppen 12-16, men jeg tenker nok at den er mest spennende for den yngste delen av den gruppen. Historien var fin og oppbygd på en måte som holdt på spenningen, og selv om det her, som i mange fantasybøker, kommer uventede redninger på vanskelige situasjoner, var de vanskelige redningene ikke for utrolige.

Jacob er en vanlig tenåring som er vokst opp med en bestefar som forteller utrolige historier og som til og med har bilder av noen av barna han forteller om. Jacob vokser opp med å tro på bestefaren, men på et punkt forandrer han seg og tror at bestefaren bare forteller eventyr og at bildene er manipulert. Helt til den dagen bestefaren dør og Jacob ser et monster.

Øya bestefar har fortalt om blir Jacobs neste bestemmelsessted og sammen med faren sin drar han for å finne ut mer om historiene. Kunne de være sanne likevel? Far til Jacob bruker tiden sin til å se på fugler og Jacob lever et tilnærmet fritt liv på øya (en forutsetting for at historien som følger får plass) og oppdager etterhvert bestefarens hemmelighet. Det skjer en del ting, plutselig er noen i fare, og ved hjelp av Jacob går alt selvfølgelig helt bra.

En klassisk barnefortelling og fantasy. Men likevel spennende nok til at du ikke tenker at «dette har jeg lest før», men følger med på hva som kommer nå. Historien har også en del detaljer som føles nye, som barn med svært spesielle evner og en tidssløyfe. En bok vel verd å lese også for dem over ungdomsstadiet.

← Older posts
juni 2025
M T O T F L S
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
30  
« mai    

Leser nå

Sengelektyre

Ebok

2025 Reading Challenge

2025 Reading Challenge
Astrid Terese has

read 196 books toward her goal of 450 books.

hide

196 of 450 (43%)
view books

Tegneserier

26 / 200 tegneserier. 13% done!

Ebøker

15 / 30 ebøker. 50% done!

1001-bøker/klassikere

1 / 12 1001-bøker/klassikere. 8% done!

Bøker fra egen hylle

26 / 100 bøker fra egen hylle. 26% done!

Astrid Terese’s books

Håpets vinger
really liked it
Håpets vinger
by Natalie Normann
Drømmen som brast
really liked it
Drømmen som brast
by Natalie Normann
The Cat Who Saved Books
really liked it
The Cat Who Saved Books
by Sōsuke Natsukawa
Zero In
really liked it
Zero In
by Dean Koontz
Corkscrew
really liked it
Corkscrew
by Dean Koontz

 


goodreads.com

Goodreads

Blogger jeg følger

RSS Artemisas verden

  • Oppsummering mai-25

RSS Bentebing’s weblog

  • Bomullsengelen

RSS BokBloggBerit

  • Kort om: Svart is-kvartetten av Yrsa Sigurðardóttir

RSS Boktanker

  • Tundals visjon

RSS Bøker, bibliotek og annet babbel

  • Lesemåned mai 2025

RSS Diabilitas dypdykk

  • Smakebit på en søndag

RSS Ebokhylla mi

  • Lest i januar

RSS Elikkens bokhylle

  • Gullungen, av Gunn Marit Nisja

RSS Flukten fra virkeligheten

  • Sanders av Tor Åge Bringsværd

RSS I bokhylla

  • Det er mandag og tid for forrige ukes oppsummering ...

RSS I Ninas bokverden

  • «Kattenapperen» av Endre Lund Eriksen og

RSS Jeg leser

  • We Used to Live Here ~ Marcus Kliewer

RSS Kleppanrova

  • Noen bilder fra Litteraturfestivalen på Lillehammer, juni 2025

RSS Lesehesten fra Sørlandet

  • Rydding på bloggen

RSS Leselukke

  • Festen for Marias smerter - uro og lengsel

RSS Min bok- og maleblogg

  • Dagfinn Johansen: Herleik. En roman om pest og kjærlighet 2024

RSS Moshonista

  • 2021: UKE 2

RSS My first, my last, my everything

  • Månadsoppteljing #120 | Mai i bøker

RSS Så rart

  • Samlesing Bokbloggerprisen: Hør her´a

RSS Tine sin blogg

  • Elvina av Laila Sognnæs Østhagen

RSS Tones bokmerke

  • Søsterklokkene - Lars Mytting er en god historieforteller

RSS Tulleruska’s World

  • Pride: Jeg angrer ikke på noe

RSS Ågots bokblogg

  • Ida Jessen: Barna

Profile for englene

Siste kommentarer

  • Paula Merio til Smakebit ~ The Cautious Traveller’s Guide to the Wastelands
  • Cinnamon til Smakebit ~ We Do Not Part
  • Lottens Bokblogg til Smakebit ~ We Do Not Part
  • Lottens Bokblogg til Smakebit ~ Et spøkelse i halsen
  • Hanneles bokparadis til Smakebit ~ Et spøkelse i halsen

Meta

  • Logg inn
  • Innleggsstrøm
  • Kommentarstrøm
  • WordPress.org

Besøkende

Flag Counter

Stikkord

1001 bøker barnebøker betraktninger Bilder boken på vent Boktema bøker Charles Dickens Dikt Douglas Adams dystopi england familie fantasy favorittforfatter Haruki Murakami historisk roman Humor japan jul kjærlighet krim kriminalroman krim lest i 2012 krim lest i 2013 musikk Neil Gaiman norge noveller poem poetry politi-krim roman sci-fi science fiction sitat smakebit på søndag Stephen King sverige tegneserie thriller ungdomsbøker USA what are you reading you tube

Proudly powered by WordPress Theme: Chateau by Ignacio Ricci.