• Bøker i minnebanken
    • 2023
    • 2022
    • 2021
    • 2020
    • 2019
    • 2018
    • 2017
    • 2016
    • 2015
    • 2014
    • 2013
    • 2012
    • 2011
    • 2010
    • 2009
  • Forfatteroversikt
  • 1001 bøker
  • Leseutfordringer
  • Arkiv
  • Om meg

Betraktninger

~ tanker om bøker

Betraktninger

Category Archives: Lesesirkel

Kort om Barnas bok av A.S. Byatt

19 mandag aug 2019

Posted by astridterese in 1001 bøker, Lesesirkel

≈ 3 Comments

Tags

1001 bøker, 1800, 1900, A.S. Byatt, Antonia Susan Duffy, barnas bok, england, lesesirkel 1001 bøker, roman

Barnas bok er skrevet av engelske A.S. Byatt (Antonia Susan Duffy). Jeg har lest den som min bok for juli i Elidas 1001-bøker lesesirkel. Kategorien var bok på over 500 sider og med sine 734 sider er Barnas bok godt innenfor.

Boken handler om en gruppe sammenvevde familier i perioden 1895 til 1919. I sentrum står Olive Wellwood, forfatter av barnebøker og mor til en hel skokk. Hun skriver en fortellinger til hvert av barna sine og det er der tittelen er hentet fra. Olive er gift med Humphrey og deler hus med søsteren sin Violet. Violet er den som tar seg av barn og hus mens Olive skriver. Humphrey sier opp en bankjobb i City for også å leve av å skrive, så i praksis er det Olive som forsørger dem. Han er en rundbrenner og Olive må også forsørge en sønn han har utenfor ekteskap. Det viser seg også etter hvert at noen av barna er Violet sine (med Humphrey). Og at hvertfall ett barn er Olives med en annen mann. Rundt denne familien finner vi en gruppe familier med barn som leker med Wellwood-barna, og med voksne som er kunstnere eller involvert med kunstnere. Alle sammen er de fabianere og noen sosialister og anarkister. Innimellom fortellingen om de ulike karakterene ramser boken opp hva som skjer både politisk og sosialt i samfunnet rundt dem. Vi hører også om forfattere fra denne perioden.

Jeg likte veldig godt historien om Wellwood-familien, og vennene deres. Barna vokser opp i selskap med hverandre. De er venner og mange av disse vennskapene beholder de livet ut. Noen av dem gifter seg med hverandre og noen dør i selvmord og første verdenskrig. Disse barna er så velstående at de får studere, men de møter andre barn som blir ansatt som hushjelp og lærling i keramikkverkstedet til en av foreldrenes venner. En av jentene vil bli lege, andre er usikre på om de vil ha familie og studerer for å slippe å ta et valg. Blant guttene er det noen som tar studiene på alvor og andre som studerer fordi det er ventet av dem. De er suffragetter og som nevnt sosialister. En vurderer seg som anarkist i en periode. De reiser til Tyskland og møter viktige personligheter, og en blir kastet i fengsel for å ha tatt kampen over grensen av det samfunnet vil akseptere.

Men den stadige oppramsingen av hva som skjer i samfunnet rundt disse familiene blir til tider veldig kjedelig. I beskrivelsen fra forlaget står det «Barnas bok fanger de sydende bevegelsene innen kunst, kultur, livsstil, økonomi og politikk.» Mesteparten er virkelige fakta, mens noe er tilpasset romanen. Når disse faktaopplysningene ikke interesserte meg, så kan jeg ikke huske dem heller og da er det litt bortkastet. Derfor har jeg også slitt med å komme igjennom den og brukt flere uker i august for å fullføre den. Jeg kan likevel anbefale boken. Den er spennende og uventet innimellom alle faktaopplysningene, nok til å være verd det.

Lesesirkel 1001 bøker: The yellow wallpaper av Charlotte Perkins Gilman

02 onsdag jan 2019

Posted by astridterese in 1001 bøker, Lesesirkel, Leseutfordring

≈ 7 Comments

Tags

1001 bøker, Charlotte Perkins Gilman, gothic litteratur, gotisk, gotisk litteratur, kindle, lesesirkel, lesesirkel 1001 bøker, Leseutfordring, the yellow wallpaper

The yellow walpaperDen første boken ut i det nye året fikk bli The yellow wallpaper av amerikanske Charlotte Perkins Gilman. Den er også mitt valg til første kategori i Elidas 1001-bøker lesesirkel der, vi skal lese en bok på under 250 sider. Jeg har kjøpt en «svær» bok til Kindelen min (over 11 000 sider). Den heter 50 gothic masterpieces, og der er det mange bøker som står på 1001-bøker listen. Etter å ha lett litt etter en bok på få sider ble mitt valg denne. Den er egentlig en kort historie eller en lang novelle, på 35 sider, og ikke en roman, men den er utgitt i egen bok og det får være godt nok.

The yellow wallpaper er en typisk gotisk grøsserhistorie. Den begynner lys og forsiktig, men flere og flere detaljer som gjør deg urolig, finner veien inn i historien. Ekteparet John og jeg-personen skal leie et stort, vakkert, og gammelt hus i tre måneder. De har med seg Johns søster Jennie og en baby. John er lege og ofte borte for å ta seg av pasienter mens Jennie tar seg av babyen og alt husarbeidet. John har bestemt at jeg-personen ikke får jobbe, heller ikke skrive, slik at hun kan få tilbake styrken sin. Derfor skriver hun denne historien i hemmelighet.

Hun forteller at John har gitt henne diagnosen: «temporary nervous depression – a slight hysterical tendency.» Dette var en ganske vanlig diagnose å gi kvinner i Viktoriatiden. Kuren var å «ikke gjøre noe», en kur som nok gjør en person med en slik diagnose bare verre. Det er ikke godt å si hva jeg-personen egentlig feiler. Men en ser etterhvert tydelige tegn på en psykisk lidelse, muligvis har hun fødselsdepresjon, siden de har med seg en baby. (Jeg har lest litt om forfatteren og hun led selv av fødselsdepresjon). Hun skriver at John sier det ikke er noen grunn til at hun skal være syk og at han da friskmelder henne.

John does not know how much I really suffer. He knows there is no REASON to suffer. and that satisfies him.

Men over til det som gjør at jeg liker historien så godt. Jeg-personen og John skal sove i et rom med gult tapet på veggen. Rommet har tidligere vært barneværelse og en kan se at noen har revet i det gule tapetet. Slik det ofte er på barnerom.

«The paint and paper look as if a boy’s school had used it. It is stripped off – the paper – in great paches all around the head of my bed».

Jeg-personen blir mer og mer fokusert på mønsteret i tapetet. Hun begynner slik de fleste av oss har gjort, med å se gjentakende mønster, og ansikter, i et tilfeldig mønster.

I never saw so much expression in an inanimate thing before, and we all know how much expression they have! (…) I remember what a kindly wink the knobs of our big, old bureau used to have, and there was a chair that always seemed like a strong friend.

There are things in the paper that nobody knows but me, or ever will. Behind that outside pattern the dim shapes get clearer every day.

Men for henne utvikler det seg til en besettelse. Hun tilbringer stadig mer tid på rommet og vi får vite detaljer gjennom skrivingen hennes som gjør at vi aner mer enn det hun forteller. Et eksempel er at det er gule flekker på klærne hennes og en stripe på tapetet som om noen har kneget seg inntil det flere ganger.

There is a very funny mark on this wall, low down, near the mopboard. A streak that runs round the room. (…) A long, straight, even SMOOCH, as if it had been rubbed over and over. I wonder how it was done and who did it, and what they did it for.

Vi aner at det kan være hun selv som står bak noen av de forandringene hun ser. Og at hun selv ikke er klar over dem. En kan bli psykotisk når en har fødselsdepresjon, og en begynner å lure på om det er det som skjer er. Og ikke at huset er hjemsøkt bak tapetet.

Det er det at de grøssende detaljene blir introdusert forsiktig og ofte i omskrivinger jeg liker så godt. Du får ikke servert noen blodige detaljer, mer stille og forsiktige hint til at noe foregår. Jeg-personen skriver helt i begynnelsen at hun skulle ønske huset var så romantisk at det var hjemsøkt. Etterhvert er det nettopp det hun selv skriver inn i historien hun forteller. Mens vi kan ane at det er hun selv som svikter psykisk sett.

It is getting to be a great effort for me to think straight. Just this nervous weakness I suppose.

charlotte gilman

Charlotte Perkins Gilman

Forfatteren av The Yellow wallpaper kommer fra USA. Men skriver i den gotiske stilen vi først og fremst kjenner fra England. Den type bøker har ofte handling fra slott eller hjemsøkte hus. Den kjennetegnes av en forkjærlighet for det mystiske og handler ofte om kampen mellom det gode og onde. Denne stilen er forløperen til all grøsserlitteratur, og en stor favoritt hos meg.

Jeg falt virkelig for boken og ga den full skåre på Goodreads. Jeg elsker mystikken og de små skumle hintene i boken. Kontrasten mellom jeg-personens historie og hintene hun gir oss skaper en spenning som jeg liker bedre enn direkte skumle bøker. (Selv om jeg liker dem og). Samtidig er det en feministisk tone i boken . fordi hun skriver om hvordan John bestemmer hva hun skal gjøre og ikke gjøre hele dagen og hennes opposisjon og kamp for å kunne bestemme selv.

Tanker om lesemål i 2019

01 tirsdag jan 2019

Posted by astridterese in Lesesirkel, Leseutfordring

≈ 7 Comments

Tags

1001 bøker, 2019, instagram, lesesirkel, leseutfordringer, snapchat

<a href="https://pixabay.com/users/995645/">995645</a> / PixabayGodt nytt år! I dag er det den første dagen av det nye året og dagen for å sette seg noen lesemål for 2019. Jeg bruker ikke å sette meg så veldig mange bestemte mål fordi jeg ikke er så flink til å oppfylle dem. Silje har på Snaplioteket snakket om å være listeleser eller ekornleser og jeg er nok det siste. Å være ekornleser betyr at en hopper fra bok til bok, impulsivt og etter innfallsmetoden. En klarer rett å slett ikke være så strukturert som listeleserne. Derfor bruker jeg sette meg mål i tall heller en i bøker.

Som i fjor vil jeg prøve å lese 200 bøker. Det gikk fint i 2018 og ikke i 2017. Så jeg er optimistisk for 2019. Av de 200 vil jeg gjerne at 50 skal være tegneserier og 12 1001-bøker. Jeg vil gjerne også at 30 skal være e-bøker og 5 lydbøker. Jeg prøvde meg på 10 lydbøker i fjor og klarte 2, så det er helt klart jeg må senke det målet. Jeg leste 34 tegneserier og 32 e-bøker. Så de målene ser ut til å kunne være mulig å gjennomføre.

Målet med 1001-bøker er todelt. Jeg liker å lese klassikere og har i flere år hatt en liste over bøkene du finner i boken 1001-bøker du må lese før du dør her på bloggen. Jeg har prøvd å lese bøker fra den listen. Dette året har Elida på My first, my last, my everything laget til en lesesirkel for 1001-bøker. Der vil jeg være med. Elida har laget 12 kategorier en skal finne bøker fra, istedenfor å velge ut 12 spesifikke bøker. Det tror jeg er veldig lurt.

Målet for bloggen er absolutt å skrive mer. Jeg studerer på Universitetet i Agder og har hatt økende helseutfordringer. Det har gjort det vanskelig å finne overskudd til å skrive. Jeg vet ikke om dette året kommer til å bli så mye bedre, men jeg satser likevel å kunne ta av det overskuddet jeg har og bruke på bloggen. Jeg blir inspirert av å følge med på snaplioteket på snapchat og instagram og å følge andre blogger. Også på instagram. Jeg vil gjerne prøve å bli flinkere til å ta bilder av bøker, det blir likevel mål to – etter bloggen.

Ønsker deg et riktig godt Nytt År!

<a href="https://pixabay.com/users/geralt/">geralt</a> / Pixabay

Orestien av Aiskylos

18 onsdag feb 2015

Posted by astridterese in Bøker, Klassiker, Lesesirkel, Leseutfordring, Skuespill

≈ 7 Comments

Tags

Agamemnon, antikken, Apollo, Athene, Elektra, erinyene, gammelgresk, Helena av Troja, hellas, Kassandra, Klytaimnestra, Orestes, Robert Lowell, samfunnsendringer, skuespill, Torstein Bugge Høverstad, tragedie

Jeg har meldt meg på Bokhyllelesing i år. Biblioteket mitt er kanskje ikke så velutstyrt på alle måter og viser klart frem hvilke sjangere det er denne leseren leser. Men det er likevel ikke så vanskelig å finne bøker som passer til kriteriene. I denne andre runden skulle vi lese et skuespill fra antikken og da var det bare ett å velge mellom. Så jeg har lest Orestien av Aiskylos.

OrestienI etterordet til min utgave skriver oversetteren, Torstein Bugge Høverstad, at han ikke har oversatt dette skuespillet fra gammelgresk, men derimot fra den engelske oversettelsen av Robert Lowell. Jeg siterer: Jeg har ikke rørt Aiskylos, bare Robert Lowell. Dette er altså en gjendiktning av et nytt amerikansk versdrama, selv om eventuelle lesere vil finne at personene har mange likheter med gamle grekere.

For å gå litt tilbake så måtte jeg slå opp Orestien på Google for å forstå hva det var jeg leste. Det første jeg bet meg merke med er at Orestien er en trilogi som består av bøkene Agamemnon, Orestes og Evmenidene. Den er også den eneste komplette trilogien fra antikken som er blitt bevart. Det skulle vært et satyrespill som følgte med tragedien, men det er gått tapt. Orestien ble uroppført ved Dionysosfestivalen i 458 f.Kr. og vant der førstepris.

Den handler om Agamemnon som kommer hjem til sin familie etter krigen i Troja. Hans kone Klytaimnestra (Som er søster til Helena av Troja) dreper ham, sammen med elskeren sin, fordi Argamemnon, før han dro i krigen, ofret sin datter til gudene for å få vind til å dra til Troja.

Da brakk Agamemnon si stav
mot marken, og han gråt og sa: «Gudene
vil forbanne meg om jeg nekter for deres befaling.
Forbannet blir jeg om jeg myrder mitt barn
lyset i mitt hus, og tilsøler mine hender
med hennes blod på alteret».

Etter dette drapet bestemmer Agamemnons to barn, Orestes og Elektra, seg for å hevne drapet av faren og de dreper både moren og elskeren hennes. Klytaimnestra hadde bannlyst Orestes fra hjemmet sitt (og etter farens død, tronen hans). Men ved hjelp av Elektra klarer han å komme seg tilbake.

Jeg er ikke redd. Apollons orakel
har talt. I Delfi har guden befalt meg
å drepe dem som drepte min far …
Men om jeg nøler
og ikke lyder hans befaling, skal jeg dø.

Disse linjene er viktige, fordi i den tredje delen av skuespillet blir Orestes anklaget for modermord av hevngudinnene erinyene (som er det samme som furiene). Athene ordner det så han skal få en rettssak, og fordi det var Apollo som hadde bedt han drepe moren slipper Orestes fri.

Så både Athene og Apollo spiller en direkte rolle i denne tragedien. Tilstede er også Zevs og Hermes, men i passive roller. Hele opptakten til tragedien starter med Helena, fortsetter med den 10 år lange krigen mot Troja og slutter med at Argamemnom kommer hjem med ett av hundre skip. Han har med andre ord lidd store tap. Med seg hjem har han den synske slaven (tidligere prinsessen) Kassandra, som Klytaimnestra også dreper. Men ikke før Kassandra har forutsagt både sin egen og Argamemnons død. Hun ber Apollo hjelpe henne, og han hjelper ved å gi Orestes hevnen.

Når jeg leser om dette skuespillet ser jeg også at det nevnes overgangen fra en stat som bedrev æresdrap (som når Orestes dreper Klytaimnestra) til en stat hvor en morder blir dømt i en rettssak. Jeg har klippet og limt litt fra Wikipedia under:

Det som ytre sett kan sees som et klassisk hevndrama kan imidlertid også sees som en metafor for omfattende samfunnsendringer. Stykket skildrer overgangen fra blodhevn til rettergangsprinsipper. 40-50 år tidligere hadde statsmannen Perikles gjennomført en tilsvarende reform av rettsvesenet i Athen, hvor man gikk bort fra ættebasert blodhevn og over til et system med en tredjepart, en jury bestående av borgere. Orestien kan også leses som en overgang fra matriarkat til patriarkalske prinsipper.

Det jeg sitter igjen med etter å ha lest Orestien er at det var utrolig underholdende. Oversetteren hadde gjort det lett å lese og en ble involvert i karakterenes liv. Det var spennende da Orestes kom hjem og fant søsteren sin, og også da de to skulle drepe moren. Men mest var det fint å lese strofene og forestille seg dette oppført. Dette er det første skuespillet fra antikken jeg leser, og det var ikke avskrekkende.

Norwegian Wood av Haruki Murakami

31 lørdag jan 2015

Posted by astridterese in Bøker, Lesesirkel, Romaner

≈ 8 Comments

Tags

1968, Haruki Murakami, japan, lesesirkel, Marianne + Murakami, Midori, Naoko, norwegian wood, Reiko, tokyo, Toru Watanabe

Jeg har lest Norwegian Wood i sammen med Marianne. Hun har tenkt å lese «alt» av Murakami i år og siden jeg elsker Murakamis bøker vil jeg også være med å lese det jeg ikke har lest enda.

Norwegian woodNorwegian Wood handler om Toru Watanabe. Vi møter han først på flyet til Tyskland da han er 37 år. Han hører sangen Norwegian Wood og får et lite sammenbrudd. Vi følger tankene til Watanabe tilbake til slutten av 60-tallet da han var student på universitetet i Tokyo og får høre om bakgrunnen for at han reagerer slik på sangen.

Da Watanabe er 17 år tar hans beste venn, Kizuki, livet av seg. Noen år senere møter Watanabe tilfeldig kjæresten til Kizuki, Naoko, på toget og de begynner å gå tur sammen. Det er noe med Naoko, men vi ser det hele fra Watanabes perspektiv og han forstår ikke hva det er. Watanabe bor på internat i Tokyo, og det internatet har Murakami beskrevet helt nøyaktig likt i en annen bok, jeg tror kanskje det kan være i Trekkoppfuglen. Men det kan også ha vært i en novelle, siden Murakami selv sier han bruker ting fra novellene sine i bøkene. Men innsiden av internatet og livet der beskrives i sine noe ekle detaljer i denne romanen, og slik var ikke den andre beskrivelsen. Likevel får det meg til å tro at Murakami bodde på nettopp dette internatet i en periode. Livet på universitetet blir også beskrevet. Men hovedfokuset er på hvordan Watanabe lever livet sitt. Han har Naoko, blir kjent med en annen student på internatet som heter Nagasawa. De to drar ut og drikker sammen og ligger med tilfeldige jenter. Dette er ikke helt Watanabes stil, men han fortsetter med det en liten stund likevel. Han sier at han føler seg ensom og trenger kroppskontakt.

Jeg følte bare avsky overfor meg selv. Jeg burde ikke holde på på den måten. Men jeg klarte ikke la være. Jeg var så sugen på nærhet, på sex. Selv om jeg hele tiden, når jeg lå med andre, bare tenkte på Naoko.

Etter at Watanabe tilslutt kommer å langt at han ligger med Naoko, forsvinner hun og Watanabe bruker tid på å skrive til henne via foreldrene hennes. Til slutt får han vite at Naoko er på en slags psykriatisk institusjon som heter Ami-tunet. Den er basert på at pasientene skal helbrede seg selv. Watanabe drar til Ami-tunet flere ganger og møter der (den en del eldre) Reiko som bor på samme rom som som Naoko. Mens han er der får vi også hele Reikos historie. (Jeg kjenner en jente som heter Reiko – så derfor vet jeg at det uttales Leiko. Det hang jeg meg litt opp i). Tilbake i byen begynner Watanabe å tilbringe tid med en medstudent som heter Midori samtidig som han skriver lange brev til Naoko. Det er ikke lenge før han føler seg revet mellom de to jentene. Tittelen på boken, Norwegian Wood, er fra sangen med samme navn av Beatles – Naokos favorittsang.

Det er flere personer i denne boken som tar livet sitt, blant annet Kizuki, Naokos storesøster og andre vi hører om. Noen, som Watanabes romkamerat, forsvinner uten en lyd. Det gjør forsåvidt både Naoko og Midori og, i hver sin periode. Men det er noe kjent med begge deler. Det er ikke sjelden at Murakamis karakterer forsvinner. Og det er heller ikke sjelden at hovedkarakterene har kjent personer som har tatt livet sitt. Det er også slik at en kunne skrevet egne avhandlinger om diverse bi-karakterer. Men det er det ikke plass til her så du får oppleve dem selv og finne dypet i dem.

Watanabe har en stor utvikling fra vi først møter ham som 17 åring, til vi forlater han når han er tyve. I en samtale med Midori sier han at han er blitt voksen, og det er klart han reagerer på de tingene som skjer rundt ham. Samtidig som han virker å være en svært ensom person, muligens av eget valg. (Med det i mente at hans bestekamerat har tatt livet sitt og at jenta han er glad i er på institusjon.)

«Aha! Du oppsøker ensomheten!» sa hun og lente haken i hånden. «Du reiser alene, spiser alene og sitter for deg selv på forelesningene?» «Ingen oppsøker vel ensomheten. Jeg gidder bare ikke anstrenge meg for å få venner. Det blir man bare skuffet av,» sa jeg.

Han har en slags sammenbrudd mot slutten av boken. Naoko er død, som en også forstår av innledningen, og han klarer ikke takle det. Reiko kommer han til hjelp, men det er et spørsmål om han i det hele tatt kommer over det.

Uansett hvor håpløst det ser ut, finnes det alltid en løsning. Blir alt plutselig mørkt rundt en, får en heller stå og vente til øynene har vent seg til mørket, før en går videre.

Som vanlig er jeg virkelig begeistret etter å ha lest, en for meg ny, bok av Murakami. Og som vanlig er det som romanen lever sitt liv i hodet mitt og jeg kommer på flere ting jeg må tenke over. Murakami føles ikke lett tilgjengelig. Eller det er ikke helt sant. En kan lese Murakamis romaner som en fin historie. Men en av grunnene til at jeg liker Murakami så godt er at bøkene har flere lag. du kan grave deg stadig lengre ned og oppdage dypere sannheter. For meg handlet denne romanen først og fremst om døden og livet. Om hvor vanskelig det kan være å leve videre når noen dør. Og hvor sårbar man er i slutten av tyveårene. Men jeg har også ande tanker rundt historien som jeg kan jobbe med en stund.

Døden er ikke livets motsetning: men noe vi bærer i oss som en del av livet. Det er en kjensgjerning. Selve det å leve er det som frembringer døden.

Lesesirkel 1001 bøker: Vredens druer av John Steinbeck

26 søndag aug 2012

Posted by astridterese in 1001 bøker, Lesesirkel

≈ 18 Comments

Tags

1001 bøker, 1920, depresjon, finanskrise, flyktninger, John Steinbeck, lesesirkel, USA, vredens druer

Vredens druer ble skrevet av John Steinbeck i 1939. Men boken bringer meg til finanskrisen i USA i 2007-2010 og bringer frem mange paralleller mellom depresjonen i 1920 – 30 årene og finanskrisen i dag.

Handlingen er hentet fra 1920-årenes USA. Hovedpersonene er familien Joad, en av mange farmerfamilier som må flykte fra Oklahoma, etter at banker og storspekulanter har tatt jorda fra dem. Lokket av løfter fra farmere i California begir de seg vestover mot det forjettede land, der ny elendighet venter dem.

Boken forteller historien til familien Joad. Mor og far, besteforeldre, onkel John og 5 barn. De bor på en gård i Oklahoma hvor de driver med mais og bomull. Etter flere dårlige år har de måttet låne penger i banken, og til slutt skylder de så mye at banken tar over jorden og gjør den til del av et fellesbruk som dyrkes av store traktorer. Familien må forlate jorden, og som så mange andre drar de vestover, mot en lovd fremtid i solrike California.

Den eldste sønnen, Tom, har akkurat kommet ut fra fengselet og kan ikke forlate staten. Men han drar likevel sammen med dem. De får også følge av en tidligere predikant som heter Casey. De klarer å få kjøpt seg en bil de kan gjøre om til lastebil og bruker sine siste penger på å komme til California. De har en strabasiøs reise, hvor både bestefar og bestemor dør. På veien møter de mennesker som forteller dem at de ikke finnes arbeid i California, men desperasjonen og håpet er så stort at de drar likevel.

John Steinbeck er en mester til å beskrive både hvordan landskapet han skriver om ser ut og hvordan menneskene ser ut og er. Allerede på første side blir en møtt av en beskrivelse av maismarkene og tørken som er like levende som et fotografi. En kan føle hvor tørre jordklumpene er og se hvordan bladene på maisplanten bøyer seg for solen og vinden. Også menneskene blir levende i den grundige beskrivelsen av deres utseende, og dialogen og tankene Steinbeck skildrer. Jeg vet om få som kan gjøre dette bedre enn han.

Men tilbake til desperasjonen og finanskrisen. I denne boken følger en mennesker som ikke lenger har et sted og bo eller en jobb. Der finnes ingen hjelp å få, alle må klare seg selv. Først mister de jobben, noe som fører til at de ikke kan betale banken og så mister de huset. De drar ut, med en bil eller lastebil pakket full av de tingene de kan klare å få med seg. Og så leter de etter et sted å slå seg ned og et sted å få jobb. Utenfor byene og i nærheten av mulige jobber danner det seg teltbyer av fortvilede mennesker, mennesker som sulter, som er desperate etter jobb og som jobber for luselønn fordi det er bedre enn ingenting. Mennesker som blir jaget fra teltbyene fordi politiet og politikerne ikke vil tillate det å danne seg slumområder. Og mennesker som drar videre til neste sted det er mulig å få bo en stund.
Dette kunne være en beskrivelse av USA i 20-årene eller en beskrivelse av USA på 2000-tallet. Det var spesielt å lese Steinbecks bok nå, med vår nylige krise i tankene. Jeg har lest den før på et tidspunkt hvor ikke verden så slik ut, og dette føltes anderledes. Tankene mine går også til menneskene fra Romania i vårt land. «Okiene» som flyktningene ble kalt på 20-tallet møtte mye fremmedfrykt, og det i sitt eget land. Hvor mye fremmedfrykt møter ikke de som kommer til oss i håp om å tjene litt penger for å fø barn og familie?

Jeg kunne skrevet så mye mer om denne boken, men jeg føler at jeg nå har dratt frem det jeg synes er de to viktigste tingene. For dette var en tankevekkende bok, og en vakker bok. En kan ikke komme bort fra hvor vakker skrivestilen til Steinbeck gjør en bok. Men denne boken ble så mye mer enn det og satte merke på tankene og hjertet mitt. Den vil bli en bok jeg kommer til å bære med meg lenge.

Lesesirkel 1001 bøker: Trainspotting av Irvine Welsh

27 søndag mai 2012

Posted by astridterese in 1001 bøker, Lesesirkel

≈ 18 Comments

Tags

1001 bøker, bøker, film, heroin, Irvine Welsh, lesesirkel, narkotika, trainspotting

Dette var første gang jeg leste Trainspotting av Irvine Welsh, men jeg så filmen for noen år siden. Jeg bestemte meg for å se den på nytt for å «friske opp» litt, men jeg orket ikke se den ferdig (Selv om jeg virkelig liker Ewan McGregor).

TrainspottingBoka forteller om en gjeng stoffmisbrukere i Edinburgh i Skottland, som for lengst har gitt opp å bli stoffrie. Hissige drømmer og skjærende lysglimt av nytelse bringer dem gjennom dagene og nettene, før den store og endelige nedturen tar tak i dem.

Trainspotting er debutromanen til den skotske forfatteren Irvine Welsh. Den ser ut som en novellesamling og er skrevet i flere dialekter. Både skotsk, skotsk-engelsk og britisk-engelsk og handler om flere ulike karakterer i Leith. (Som er en forstad i Edinburgh). Karakterene bruker enten heroin selv eller er venner av heroinbrukere. Handlingen er fra slutten av 1980 og har blitt kalt «the voice of punk, grown up, grown wiser and grown eloquent«.
Romanen har siden oppnådd kultstatus, mye på grunn av den store suksessen filmen gjorde. Trainspotting (1996).

I don’t feel the sickness yet, but it’s in the post. That’s for sure. I’m in the junkie limbo at the moment. Too ill to sleep. Too tired to stay awake, but the sickness is on its way. Sweat, chills, nausea. Pain and craving. A need like nothing else I’ve ever known will soon take hold of me. It’s on its way.

Romanen er delt opp i en serie korte historier. Hvert kapittel fokuserer på en hendelse. For eksempel; noen kapitler fokuserer på hovedpersonen Rentons seksuelle moral: I ett kapittel onanerer en gammel mann på ham mens han sover, og i et annet kapittel har han sex med sin døde brors gravid forlovede på badet etter brorens begravelse.

Jeg har fått litt hjelp fra siden liquisearch.com for å forstå hva som egentlig er temaet i denne boken og hva som ligger bak. Og de sier det slik (fritt oversatt): «Welsh utforsker i dybden i fravær av en ekte skotsk nasjonalidentitet. Renton viser en stor selvforakt for landet sitt, som han ser på som en nasjon «colonised by wankers«. Welsh antyder at det idealiserte bildet av «Scotland the Brave» er en falsk arv, en sentimental visjon av Skottland fremsatt av hendelser som Edinburgh Festival. Welsh angriper også unionen gjennom Rentons beskrivelse av farens protestantiske og lojalistiske familie. (Dette er portrettert i filmen etter Renton forteller Sick Boy «It’s shite being Scottish!» og deretter fortsetter med tiraden sin).

Imidlertid er narkotikabruk, og misbruk, den viktigste saken som tas opp. Romanen utforsker hva som forårsaker narkotikabruk og hva som opprettholder avhengighet i sine mange former. Mange kapitler fokuserer på Rentons pågående forsøk på å slutte med heroin og hans påfølgende tilbakefall, og utforsker den kyniske mentaliteten som fører Renton til å bruke narkotika. Romanen ender ganske tvetydig, med Renton som forråder sine venner og drar til Amsterdam med penger de alle hadde fått fra en narkohandel.»

Dette ble en rask gjennomgang av en bok jeg ikke synes det er verd å dvele ved. Den er full av perversjoner og groteske bilder. (Det vil ta lang tid før jeg glemmer scenen i filmen hvor Renton graver i et ufyselig do for å finne opiumspillene sine). Jeg kan godt lese bøker om stoffmisbruk og om livet til dem som bruker narkotika. Men jeg synes denne boken er vel spekulativ. Ikke noe for meg. Antakelig er det ikke noe snev av punker i meg, og det gir meg ingen referanser selv om jeg også vokste opp på 80-tallet.

Forresten. Jeg fant også på nettet hva tittelen betyr. Jeg har alltid trodd det hadde med nettopp trainspotting å gjøre. Men det er visst også slang for å injisere heroin.

Lesesirkel 1001 bøker: The Moonstone av Wilkie Collins

26 lørdag mai 2012

Posted by astridterese in 1001 bøker, Lesesirkel

≈ 6 Comments

Tags

1001 bøker, 1800, engelsk krim, krim, lesesirkel, the moonstone, Wilkie Collins

Denne gangen er jeg alvorlig forsinket med innlegget om The Moonstone. Noe som er rart siden dette er en virkelig god bok! (Jeg har brukt Spark-notes til å hjelpe meg med hva jeg skal skrive om denne boken)

The Moonstone  ble skrevet i 1868 av Wilkie Collins og er en britisk brev-roman (flere personer beskriver i brev hva de opplever i forbindelse med tyveriet), som blir sett på som den første detektivromanen på engelsk. Historien ble opprinnelig utgitt som serie i Charles Dickens magasin «All the Year Round».

Ha, Mr. Betteredge, the day is not far off when the poor will rise against the rich. I pray Heaven they may begin with him.

Foruten å skape et sett grunnregler for detektivromaner, reflekterer også The Moonstone Collins sine opplyste sosiale holdninger. Dette kommer til uttrykk i hvordan han behandler tjenerne i romanen.

Stolen from the forehead of a Hindu idol, the dazzling gem known as the Moonstone resurfaces at a birthdayparty in an English country home – with an engimatec trio of watchful Brahmins hot on its trail. Laced with superstitions, suspicion, humor, and romance, this 1868 mystery draws readers into a compelling tale whose twists and turns range from sleepwalking to experimentation with opium.

Selve The Moonstone er en diamant som fikk navn fra tilknytningen den har til den hinduistiske guden for månen. Opprinnelig satt den i pannen på en hellig statue som stod ved Somnath, og senere ved Benares. Den ble sagt å være beskyttet på ordre fra Vishnu, og å vokse og avta i lysstyrke sammen med lyset fra månen.

The idea is that we should all write the story of the Moonstone in turn—as far as our own personal experience extends, and no farther.

Rachel Verinder, en ung engelsk kvinne, arver The Moonstone på sin attende fødselsdag. Hun arver den fra en onkel, en korrupt engelsk offiser som tjenestegjorde i India. Diamanten er av stor religiøs betydning, så vel som svært verdifull, og tre hinduistiske prester har viet sitt liv til å få den tilbake. Rachels attende fødselsdag feires med en stor fest, der gjestene inkluderer fetteren hennes, Franklin Blake. Hun bærer diamanten på kjolen slik at alle kan se den, inkludert noen indiske gjøglere som spør etter arbeid. Senere den natten blir diamanten stjålet fra Rachels soverom, og boken forteller om uro og misforståelser som følger av tyveriet. Historien blir fortalt av en serie brev fra noen av hovedpersonene, og fra brevene lærer vi om det komplekse plottet og arbeidet med å oppklare tyveriet, identifisere tyven, spore steinen og få den tilbake.

I am asked to tell the story of the Diamond, and, instead of that, I have been telling the story of my own self. Curious, and quite beyond me to account for. I wonder whether the gentlemen who make a business and a living out of writing books, ever find their own selves getting in the way of their subjects, like me?

Boka regnes av noen som forløperen til den moderne grøsserromanen, krimromanen og spenningsromanen. TS Eliot kalte den:

Den første, den lengste, og det beste av moderne engelsk krimromaner i en sjanger oppfunnet av Collins og ikke av Poe.

Og Dorothy L. Sayers som:

Trolig den aller fineste detektivhistorie som noensinne er skrevet.

Boken ble utgitt i 1868, etter at Poes mysterie Morden på Rue Morgue (1841) som introduserte det berømte låst-rom mysteriet og The Purloined Letter (1845). Plottet har noen paralleller med en tidligere mordgåte skrevet av den engelske forfatteren Sarah Burney; The Hermitage (1839). En barndoms følgesvenn kommer tilbake, den seksuelle symbolikken som er underforstått i kriminaliteten, og i fraværet av reaksjoner hos hovedpersonen. Men The Moonstone introduserer dette i romanform, i motsetning til Poe som bruker noveller. En rekke elementer som skulle bli klassisk for det tjuende århundres kriminalfortelling finnes i denne boken.

Franklin Blake, den begavede amatøren, er et tidlig eksempel på en detektiv som er høflig og snill. Den svært kompetente Sergeant Cuff, politimannen fra Scotland Yard (Collins baserte ham på den virkelige inspektøren Jonathan Whicher som løste Constance Kent mordet), er ikke medlem av de rike og velstående, og er ute av stand til å få Rachel Verinder til å snakke om det Cuff ser er en innside-jobb. Den sosiale forskjellen mellom Collins sine to detektiver vises med deres relasjoner til Verinder familien: Sersjant Cuff blir venn med tjeneren Gabriel Betteredge, mens Franklin Blake til slutt gifter seg med Rachel.

Denne boken er den eneste gang Collins gjentar bruken av flere fortellerstemmer etter The Woman in White. Teknikken fungerer. Avsnittene av Gabriel Betteredge (tjener) og Miss Clack (en fattig slektning med sterke religiøse bånd) er morsomme og gir kontrast til vitnemålet til de andre fortellerne, samtidig som de konstruerer og fremmer plottet i romanen.

En av funksjonene som har gjort The Moonstone til en slik suksess var den sensasjonspregete beskrivelsen av opiumavhengighet. Det var ukjent for lesere hans, men Collins beskrev dette av personlig erfaring. I sine senere år, ble Collins sterkt avhengig av laudanum og som et resultat led han av paranoide vrangforestillinger, den mest bemerkelsesverdige er hans overbevisning om at han ble ledsaget av en dobbeltgjenger han kalte «Ghost Wilkie».

The Moonstone var Collins siste store suksess, og den kommer på slutten av en usedvanlig produktiv periode hvor hele fire romaner blir bestselgere. Etter The Moonstone skrev han romaner som inneholder mer åpenlyse sosiale kommentarer, men som ikke oppnår den samme populariteten.

Dette var for meg en fantastisk krim-roman. Jeg er veldig glad i engelsk krim og liker bøker fra 1800-tallet, så The Moonstone ble en perfekt sammenblanding av to av mine lidenskaper. Denne anbefales på det sterkeste!

Lesesirkel 1001 bøker: Cold Comfort Farm av Stella Gibbons

26 søndag feb 2012

Posted by astridterese in 1001 bøker, Bøker, Lesesirkel

≈ 14 Comments

Tags

1001 bøker, Cold Comfort Farm, flora poste, lesesirkel, starkadder, Stella Gibbons, what happened in the woodshed

What happened in the woodshed?, Hva gjorde Amos mot Robert Roste? og Hva er Flora Rostes rights?

Cold Comfort FarmStella Dorothea Gibbons (1902-1989) var en engelsk forfatter, journalist, poet og novelleforfatter. Hennes første roman, Cold Comfort Farm, vant Femina Vie Heureuse Prize for 1933. Cold Comfort Farm er en humoristisk parodi over landlige romaner fra begynnelsen av forrige århundre.

Jeg falt helt for humoren og sjarmen i denne boken. Den er en utrolig morsom bok. Noen ganger er en hel liten historie morsom (f.eks når Flora Poste møter den sex-besatte Mr. Mybug på en kafe, eller når Amos Starkadder forkynner til «Brødrene» i Beershorn), og noen ganger er den der i et enkelt ord eller en setning.

Gjennom hele romanen vises det en ekte kjærlighet til den engelske landsbygda, og en evne til å beskrive den på en måte som fremkaller en følelse av undring og glede over hvor vakkert det er. Men også tristhet for at så mye er tapt for godt. Tenk for eksempel på beskrivelse av kvelden Flora Roste forlater gården for siste gang: «The shadows grew slowly longer. A cold, fresh smell came up out of the grass and fell from the trees. The birds began their sleep song.»

Dette er også en veldig merkelig roman. Jeg begynte å lese den som om det var en realistisk roman, og møtte straks på en roman full av lekne fantasier (som at en ku mister beinet og det blir ikke lagt merke til, eller at en kvinne hopper i brønnen og er helt fin). Jeg er også usikker på når handlingen er, den blir sagt å være i «nær fremtid». Men der er ting i romanen som absolutt ikke var der på 30-tallet når romanen ble skrevet. (Bildetelefon, å fly fra Brighton til London på ett minutt). Den er en fantasifull utfordring til hvordan vi fremstiller verden i bøker, og et eksempel på en litterær stil som var sterkt «forut for sin tid» da den ble gitt ut.

Vi får ikke svar på What happened in the woodshed?, Hva gjorde Amos mot Robert Roste? og Hva er Flora Rostes rights? (Utenom at hva Amos gjorde mot Mr Roste involverer en geit.) Men man kan vel kanskje tenke seg hva som skjedde i the woodshed. Dette skjulet og den setningen har også blitt en setning om denne romanen som fort skiller mellom hvem som har lest den og ikke.
Romanen er original og fantasifull. Den er en av de morsomste romanene jeg har lest.

Lesesirkel 1001 bøker: Senõr Vivo and the Coca Lord av Louis de Bernieres

31 søndag jul 2011

Posted by astridterese in Boktema, Bøker, Fantasy, Lesesirkel, Romaner

≈ 5 Comments

Tags

latinamerikansk, Louis de Bernières, magisk realisme, senor vivo and the coca lord, sør-amerikansk, the troublesome offspring of cardinal guzman, the war of don emmanuel’s nether parts

Dette er den tredje boken i serien 1001 bøker du må lese før du dør – lesesirkel. På en egen side i bloggen min vil du finne en liste over alle bøkene og en link til Line som står bak lesesirkelen og som har lagt ut en oversikt over de ulike bøkene og lesedatoer.

Señor Vivo and the Coca Lord er en roman av Louis de Bernières, først publisert i 1991. Den er den andre boken i hans latinamerikanske trilogi. Den første heter; The War of Don Emmanuel’s Nether Parts og den siste; The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman.

Handlingen foregår i et oppdiktet latinamerikansk land og romanens politiske temaer parodierer hendelser utført av Pinochet regjeringen i Chile, sammenbrudd av demokratiske samfunnsorden i Uruguay i 1970 og andre krigslignende tilstander og grove overtramp i perioden 1960 til 1980 i Sør-og Mellom-Amerika.

Selve historien følger Senõr Dionisio Vivo, en ung filosofiprofessor, som skriver brev til avisen La Prensa. Dionisio skriver bekymrede brev om landets tilstand og om grepet kokainhandlerne har om landet. Brevene handler om sannheter som alle kjenner til, men som ingen vil gjøre noe med. Dionisios brev får stor oppmerksomhet, både blant vanlige mennesker og i kretsen til kokainhandleren; El Jerarca. (En karakter som sannsynligvis er basert på den beryktede colombianske narkobaronen Pablo Escobar.) Etter hvert vokser det frem en mytologi rundt Dionisio; Folket i landsbyen og områdene rundt tror at han skal kunne forandre størrelse, være usårlig, kunne lure døden og inneha lignende mystiske egenskaper – med andre ord; være en trollmann. Dionisio selv bryr seg hverken om dette eller om de enorme mengdene med fan-brev han får hver dag. Han legger heller ikke noen vekt på at det dukker opp lik, drept av El Jerarca og mennene hans, i hagen hans. Selv når det utenfor byen blir bygget an favela av kvinner som ønsker å få barn med ham tar han ikke det som skjer særlig alvorlig.

Det han bryr seg om en naboen Anica. De forelsker seg i hverandre, og mye av boken handler om forholdet deres. De drar på turer, besøker Dionisios foreldre og tilbringer mye tid i sengen. Dionisio har også en god venn som heter Ramon. Han er politimann og prøver sammen med Anica å få Dionisio til å forstå at det faktisk er noen som trur ham på livet. Uten hell.

Denne boken er vanskelig å forklare. På den ene siden er det en virkelig lidenskapelig uttalelse om hvordan kokainhandelen har forkrøplet Sør-Amerika og at alle er for redde til å gå mot kartellene. Og på den andre siden er det en historie skrevet i sjangeren; magisk realisme, der kvinner kan føde katter, guder innta kroppene til menneskene, og pantere kan temmes.

Utrolig nok klarer de Bernieres å kombinere disse to svært forskjellige delene og skape en fantastisk historie. En skulle ikke tro det ville fungere. Hvordan kan en forfatter få til en bok om en svært realistisk og forferdelig kokainhandel og dens påvirkning på samfunnet  som også handler om magiske ting? Ting som distraherer en fra den svært virkelige situasjonen. Dette er ikke en lys og lykkelig historie. Folk blir myrdet, voldtatt og torturert i uutholdelige scener, og i det meste boken er vi sikker på at handlingene til én mann som Dionisio, umulig kan overvinne kokain industrien i Sør-Amerika.

En skulle ikke tro at magi hørte hjemme i denne historien, men det fungerer. Kokainhandelen ruinerer liv, og menneskene bak den er hensynsløse, dumme og grusomme kjeltringer som kontrollerer et helt land. Situasjonen er deprimerende, for å si det mildt, og det er derfor den magiske realismen er så viktig for denne romanen. Når vi leser om Dionisio, som skriver lidenskapelige brev til avisene og fordømmer kokainhandlerne, og i gjengjeld får lik og voldtatte og lemlestede barn i hagen sin, trenger vi å vite at i nærheten, i en liten landsby ved Amazonas, er det trollmenn som arbeider for å ødelegge kokainhandelen. Vi trenger å vite at en mann kan ha nok flaks til å unnslippe flere attentatforsøk. Vi må tro at i denne verden av vold og ødeleggelse og umenneskelighet, er mirakler mulig og at de gode menneskene vil vinne til slutt. Her er virkeligheten ikke er nok, så forfatteren gir oss noe bedre. Han gir oss en verden hvor det gode kan vinne over det onde, og selv om reisen er fryktelig og smertefull og folk dør og ingen vil noen sinne bli det samme etterpå, kan gode mennesker fortsatt vinne.

← Older posts
mars 2023
M T O T F L S
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
2728293031  
« feb    

Leser nå

den gamle mannen og havet

Sengelektyre

Forræderen

Ebok

Tolv lysår

Lydbok

Fedrenes misgjerninger

2023 Reading Challenge

2023 Reading Challenge
Astrid Terese has
read 12 books toward
her goal of
450 books.
hide

12 of 450 (2%)
view books

Tegneserier

38 / 250 tegneserier. 15% done!

Ebøker

0 / 12 ebøker. 0% done!

1001-bøker/klassikere

1 / 12 1001 bøker/klassikere. 8% done!

Lydbøker

0 / 12 lydbøker. 0% done!

Bøker fra egen hylle

0 / 12 egne bøker. 0% done!

NetGalley

Professional Reader

my read shelf:
Astrid Terese's book recommendations, liked quotes, book clubs, book trivia, book lists (read shelf)

Blogger jeg følger

RSS Artemisas verden

  • Dopamin av Alexander Fallo. Dikt. Smakebiter.

RSS Bentebing’s weblog

  • Leksjoner

RSS Bjørnebok

RSS BokBloggBerit

  • Dikt og slikt: Ein av dei kalde, klåre dagane

RSS Boktanker

  • Winter i verdens rikeste land

RSS Bøker, bibliotek og annet babbel

  • 1001 bøker: Coetzee og Spark

RSS Diabilitas dypdykk

  • Smakebit på en søndag

RSS Ebokhylla mi

  • Bøker lest i mars

RSS Elikkens bokhylle

  • Helt deg! av Øystein Pølsa Pettersen

RSS Flukten fra virkeligheten

  • Årets påskekrim: Den navnløse arven av Ellen G. Simensen

RSS I bokhylla

  • Etterklang av Helga Flatland - underholdende roman om gammel tradisjon og veien videre i livet

RSS I Ninas bokverden

  • «Kattenapperen» av Endre Lund Eriksen og

RSS insomnia journal

RSS Jeg leser

  • Lest 2023

RSS Kleppanrova

  • Dikterdronningen - Sigrid Undset av Sigrun Slapgard

RSS Lesehesten fra Sørlandet

  • Hastig høstinnlegg: sakprosa

RSS Leselukke

  • Opnar døra i språket og går ut

RSS Min bok- og maleblogg

  • Oppsummering mars 2023

RSS Moshonista

  • 2021: UKE 2

RSS My first, my last, my everything

  • Månadsoppteljing #94 | Mars i bøker

RSS Så rart

  • Samlesing Bokbloggerprisen: Hør her´a

RSS Tine sin blogg

  • En kort historie om kunst av Andreas Kolle

RSS Tones bokmerke

  • Stakkar av Matias Faldbakken – første del av romanen var best

RSS Tulleruska’s World

  • Kampen mellom mennesket og mikrobene

RSS Ågots bokblogg

  • Anders de la Motte: Slutet på sommaren
bokblogger

Profile for englene

Siste kommentarer

  • En smakbit ur Processen – BOKHYLLAN I PEPPARKAKSHUSET til Smakebit ~ Ensom er den som ikke er nummer én for noen
  • Smakebit ~ Ensom er den som ikke er nummer én for noen | Betraktninger til Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang
  • Paula Merio til Smakebit ~ Sea of Tranquility
  • MiaEggimann (@MiaEggimann) til Smakebit ~ Sea of Tranquility
  • bokdivisionen til Smakebit ~ Sea of Tranquility

Besøkende

Flag Counter

Meta

  • Logg inn
  • Innleggsstrøm
  • Kommentarstrøm
  • WordPress.org

Stikkord

1001 bøker barnebøker betraktninger Bilder boken på vent Boktema bøker Charles Dickens det mørke tårn Dikt Douglas Adams dystopi england familie fantasy favorittforfatter Haruki Murakami Humor japan jul kjærlighet krim kriminalroman krim lest i 2012 krim lest i 2013 musikk Neil Gaiman norge noveller poem poetry politi-krim roman sci-fi science fiction sitat smakebit på søndag Stephen King sverige tegneserie thriller ungdomsbøker USA what are you reading you tube

Proudly powered by WordPress Theme: Chateau by Ignacio Ricci.