Tag Archives: selvmord

Arr av Adur Ava Olafsdottir

25 torsdag apr 2019

Posted by in Bøker

≈ 4 Comments

Tags

, , , ,

Arr er en roman av islandske Adur Ava Ólafsdóttir. Hun er professor i kunsthistorie i tillegg til å være forfatter. I 2018 fikk hun Nordisk råds litteraturpris for denne romanen.

Jeg er ganske glad i islandsk litteratur. Det er klart islandske forfattere er så forskjellige som forfattere i alle andre land, men jeg synes ofte jeg finner igjen en spesiell stemme. En spesiell stillhet og en sakte fortelling som rører meg. Forfattere som også har denne stemmen er for eksempel Arnaldur Indridason, Jón Kalman Stefánsson og Kristín Marja Baldursdóttir.

Arr handler om en mann, Jónas Ebeneser, som ønsker å ta livet sitt. Han har mistet livsgnisten etter en skilsmisse. Igjen har han moren og datteren, og en evne til å fikse ting som er ødelagt. Han planlegger en tur til et krigsherjet land der han for eksempel kan gå på en mine og på den måten bli drept. Landet han velger er ikke beskrevet nærmere. Det er et sted der det nettopp har foregått krigshandlinger og der man mangler mye av det som er nødvendig. Med seg i bagasjen har Jón litt verktøy, drillen sin og ikke mye annet. Han tenker han ikke kommer til å trenge mer en en skjorte.

I dette landet tar han inn på hotell og kommer ganske snart i den situasjonen at han kan fikse ødelagte ting på hotellet. Ryktet sprer seg og flere kommer med ønsker til reparasjoner.

Jeg begynte å skrive om den spesielle stemmen i islandsk litteratur. Den er vanskelig å sette ord på, men hvis du har lest noen romaner fra Island, så vet du kanskje hva jeg mener. Det er som det materielle tar liten plass og det som foregår mellom mennesker tilsvarende stor plass. Samtidig med at livet leves på en rolig og avbalansert måte. Det er kanskje rart å si at en person som har selvmordstanker lever på en avbalansert måte. Men så snart Jón opplever det er bruk for han og han får se hvordan det er å leve i en krigssone så snur måten han lever på. I det samme synes jeg har beveger seg over til der andre mennesker får stor betydning.

Arr er en roman jeg virkelig anbefaler. Den er god og velskrevet. Samtidig er den veldig godt oversatt. En får et forhold til hovedpersonen også i oversettelsen. Det samme forhold som jeg ser for meg Ólafsdottir er ute etter. Romanen henger igjen hos meg. Den er en bok det vil gå lenge før jeg glemmer.

Smakebiter ~ Arr

14 søndag apr 2019

Posted by in Boktema

≈ 16 Comments

Tags

, , , , ,

Smakebit på søndagGod søndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.

Denne helgen har jeg ikke hatt noe lesetid. Men det er fordi jeg gjør så mye annet gøy. Siden det er påske har vi barnebarnet vårt her. Han har valgt Ringenes Herre, geocachingturer og Mindcraft. Fine dager.

Jeg har nettopp lest Arr av islandske Audur Ava Olafsdottir. Det var en meget sterk bok som jeg anbefaler alle å lese. Den handler om en mann som vil ta livet av seg. Han reiser til et sted det nettopp har vært krig i håp om å gå på en landmine. Istedenfor blir han kjent med de få menneskene som bor der.

Skal jeg si det som det er, at jeg ikke har tenkt å bli eldre?
Har han en anelse om det?
Hvis jeg hadde sagt til Svanur, nevn èn grunn til at jeg skal fortsette å være til.
Jeg ber bare om èn, men det kan godt være to.
Jeg ville si som forklaring, jeg finnes ikke lenger.

Topp 10 bøker som har karakterer med en psykisk lidelse

26 tirsdag sep 2017

Posted by in Boktema, Topp 10

≈ 17 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Bloggen The Broke and the Bookish har hver tirsdag en ny Topp 10 liste som på en eller annen måte har noe med bøker å gjøre. Jeg er glad i lister og vil være med å lage mine egne. Denne uken er temaet 10 bøker med karakterer som har noe felles. Jeg har valgt psykiske lidelser.

  1. En dåre fri av Beate Grimsrud – Eli bor alene i en leilighet, men deler like fullt sin tilværelse med Espen, Erik og Emil. Det er stemmer som har fulgt henne siden barndommen. Senere i livet kommer også Prins Eugen til. Periodevis er hun innlagt på psykiatrisk sykehus, og der møter hun både stor omsorg og grov uforstand i forhold til sine lidelser. Elis vilje til å leve og skape er stor, men stemmene bråker og forstyrrer. Likevel skriver hun bøker som blir gitt ut og hun lager film. Hun vokser som forfatter, samtidig som hun stadig kjemper mot sykdommen og lever med sine psykoser.
  2. I morgen var jeg alltid en løve og Unyttig som en rose av Arnhild Lauveng – Forfatteren var innlagt som schizofren på psykiatriske avdelinger i ti år. Hun var psykotisk og selvdestruktiv, og knuste glass for å skjære seg til blods med skårene. Men hun overvant sykdommen, og i dag arbeider hun som psykolog. Hun er dermed i stand til å uttale seg både som fagperson og som tidligere pasient. I boken tar hun oss med inn i en verden av stemmer og hallusinasjoner, og hun viser hvordan vrangforestillinger og symptomer har sin egen logikk og mening.
  3. Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve av Ann Heberline – Boken er et uløselig filosofisk dilemma. For hvordan kan hun ønske å gjøre slutt på alt, hun som har to skjønne barn, spennende karriere og en mann som elsker henne – alt som gjør livet verdt å leve? Heberlein skriver sterkt og personlig om sine mørke stunder, men løfter likevel blikket og tar leseren med på sine filosofiske refleksjoner rundt livet, døden og retten til å velge mellom dem.
  4. Himmelstøv av Mariangela Johansen Cacace – En fin og tett fortelling om et vanskelig tema, og en vanskelig periode i mange jenters liv. Himmelstøv handler om å utvikle spiseforstyrrelser, og om den lange veien tilbake til et liv uten angsten som sjef. Men den er like mye en roman om sårbarhet og drømmer, forelskelse og vennskap, usikkerhet og viljestyrke. Om livet til en helt alminnelig jente. Lucia, 16 år, som i den kompliserte hverdagen med skole, familie, hobbyer og venner, mister kontrollen og går seg vill.
  5. Vannliljen og Voldtatte følelser av Hanne Dahl – Forfatteren skriver om de første 16-17 årene av sitt liv da hun blei misbrukt og mishandla. Hun har seinere fått diagnosen «multippel personlighet», og hun beskriver hvordan 25 forskjellige «hjelpere» blir til. De er deler av personligheten som blir spalta ut, og deres oppgave er å beskytte Hannes sårbare selv.
  6. Stalins kyr av Sofi Oksanen – Finsk-estiske Sofi Oksanens debutroman behandler sterkt og dypt hvordan Estlands historiske erfaringer fra sult og undertrykking slår inn generasjoner senere hos en ung kvinne i Finland. Anna bærer videre familiens brokker av fortellinger om brutalitet og nød under 2. verdenskrig og i Sibirs fangeleire, og senere sovjettidens varemangel og ekstreme overvåkingssamfunn. Som barn har Anna lært av sin mor å benekte sin estiske bakgrunn for å unngå horestempelet estiske kvinner får i Finland. Anna tar historien inn, som hun tar inn den vestlige skjønnhetsdyrkelsen. I all hemmelighet utvikler hun en ekstrem spiseforstyrrelse, og tror hun har full kontroll.
  7. Lykketyvene av Torkil Berge – Boka forklarer hva som er kjennetegn på og årsaker til depresjoner, forklarer hvordan man kan komme ut av depresjoner, hvilken rolle familien kan spille og ser på hvilke medikamenter som fins. Boka er skrevet for dem som ønsker kunnskap om hvordan depresjoner kan overkommes, både personer som har perioder med depresjoner, venner, pårørende, fagfolk og behandlere.
  8. Den lange veien hjem av Knut A. Braa – Boken er en skildring av forfatterens opplevelser under FN-tjeneste og problemene han fikk som følge av denne i årene etterpå. I korte beskrivende historier gjør forfatteren oss kjent med det som førte til diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Boken er bygd opp i flere plan og vi får ta del i krigens grusomheter, behandlingen forfatteren gjennomgår og hans egne tanker om situasjonen. Boken inneholder også en psykologs faglige vurdering av lidelsen posttraumatisk stresslidelse
  9. Det blå rommet av Susan Henderson – Tillie er syv år og lengter etter at mamma skal være glad, slik at de kan danse og lese sammen, sy morsomme kosedyr og le av alt det rare de finner på. Men mamma ligger mest i sengen med en pute over hodet, hun er deprimert og strekker ikke til verken for ektemann eller datter. En dag er hun borte. Savnet får Tillie til å bruke all sin tid til å lete etter mamma, og en kveld går hun ned i den mørke kjelleren, til døren med det blå lyset. Der finner hun mamma.
  10. Stryk meg over håret av Agnes Matre – Guro er en tilsynelatende vellykket karrierekvinne fra Bergen. Hun lider av bulimi, og legen ber henne om å ta tak i sykdommen sin. Alternativet er å dø. Hun bestemmer seg for å trosse legens råd, og heller reise bort i håp om at tingene vil ordne seg av seg selv. Hos Marie, en eldre kvinne i den lille fjellandsbyen Callian i Provence, møter Guro for første gang noen som ser henne og lytter til hennes historie. Midt i lavendelduft, god mat og vidunderlige viner, lengter Guro etter å få ta del i livet fullt og helt. Kroppen og tankene hennes sloss om å ville nyte dette vakre, samtidig som hun straffer seg selv for at hun nyter det. Fortvilet merker hun at fortrengte minner fra fortiden dukker opp igjen. Guro kjemper en indre kamp om å våge å slippe noen andre inn, løsrive seg fra fortiden og søke trøst der hvor hun aller minst venter å finne den.

Unge Werthers lidelser av Johann Wolfgang von Goethe

16 torsdag mar 2017

Posted by in 1001 bøker, Bøker

≈ 7 Comments

Tags

, , , , , , , ,

Jeg har lest Unge Werthers lidelser (først utgitt i 1774) som del av undervisningen i nordisk ved Fagskolen i bokbransjen. Jeg måtte velge en roman av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) og da ble det denne. Det var ikke en bok jeg hadde valgt uten å måtte, men jeg ble igrunnen positivt overrasket og likte romanen bedre enn jeg hadde ventet.

Unge Werthers lidelser er Goethes mest kjente roman fra det som kalles Sturm-und-Drang perioden. Dette var en periode hvor spesielt ungdom gjorde opprør mot den tidligere rasjonalismen og det var følelser og individets tanker og behov som skulle stå fremst. Den handler om en ung mann og hans besettende forelskelse i en forlovet, og senere gift pike som heter Lotte. Romanen ble skrevet etter en periode hvor Goethe selv var forelsket i vennens forlovede Charlotte. Litteraturhistorikere har gått Goethe i sømmene for å finne virkelige hendelser gjengitt i boken, og de mener å si med sikkerhet at boken egentlig handler om hans forelskelse og at den er full av hendelser fra Goethes liv.

Werther er en mann fra borgerskapet som er opptatt av kunst og litteratur og som bor hos andre, uten å arbeide. Han skriver regelmessige brev hjem til sin venn Wilhelm, og det er disse brevene som utgjør denne brevromanen. De begynner med skildringer av dagene hans, refleksjoner over mennesket, naturen, og ikke minst sine egne tanker og humør. Han møter en pike som heter Lotte, og som han straks omtaler som det fullkomne vesen. Han blir hodestups forelsket, og etter det ønsker han bare å være nær henne. Men piken er forlovet og Werther drar derfra for å prøve å fortsette sitt eget liv. Han får en stilling i diplomatiet, men mistrives og gjør det etter hvert umulig for seg selv å være der. I denne perioden finner vi noen få brev til Lotte i romanen. Så går ferden tilbake til Lotte, som imellomtiden har giftet seg med sin Albert. Følelsene hans blir bare sterkere og han blir mer og mer deprimert. Boken ender med at Werther låner Alberts pistol og tar livet sitt.

Mer enn noe annet er dette en roman om følelser. De gjennomsyrer alt Werther skriver og tenker, men også det han gjør. I begynnelsen er det hans sterke følsomhet for små og store hendelser som preger beskrivelsene hans. Han tar frem tegneblokken for å tegne to barn på gaten, han legger seg i gresset og ser på blomster og larver og han beundrer den storslåtte naturen. Men etter at han har sett Lotte er det nesten bare hun som er gjenstand for hans nesegruse beundring. Han møter også noen barn, som Lottes søsken og en bondedreng, som rører han sterkt. Men allerede tidlig i boken snakker han med Albert om selvmord, og han forsvarer en jente som tok livet av seg fordi hun ikke kunne få den hun ville ha. Så også de dramatiske og mismodige følelsene er med fra begynnelsen.

Den sterkeste av disse følelsene er likevel kjærligheten, og en kan tenke seg at Goethe var sterkt angrepet av forelskelsen når han kan skrive en roman der hovedpersonene så totalt mister seg selv i kjærligheten til en annen. Han beskriver også andre umulige kjærlighetsforhold i små historier, men ikke ett av dem går bra. Jenta i avsnittet over tok livet sitt, bondedrengen dreper sin konkurrent. Og Werther tar livet sitt. Det er ikke håp i denne type forelskelse, eller beruselse. Dette er ikke en roman med lykkelig slutt, men en roman om det å tape og det å gå under.

Den allvitende fortelleren griper inn mot slutten og forteller om hva Werther tenker og gjør, men også om Lottes tanker. Vi får et glimt av at Werthers kjærlighet ikke er så ensidig som det har sett ut til. Lottes mann ber henne bryte kontakten med Werther, men hun klarer det ikke. Hun elsker hans følsomme kunstnersinn, som er så likt hennes eget. Men da Werther går for langt og kysser henne klarer hun endelig å si nei. Det er etter dette kysset han skyter seg.

Werther undergår en forvandling fra en romantisk, følelsestyrt og flørtende ung mann til en mann preget av tungsinn, med utagerende og forvillet oppførsel. Han skriver på slutten at han lenge har tenkt på selvmord, men det føles for enkelt at det bare er følelsene for Lotte som driver han. Ting går bra, frem til da han flytter fra Lotte og tar en stilling i diplomatiet. Der jobber han for en mann han ikke liker, og som gjør at han ønsker seg bort Men han klarer også å erte på seg en gruppe aristokrater som gjør at det tiskes og hviskes om han i krokene. Dette er mer en hans selvfølelse vi ta, så han ber om å få bli løst fra stillingen. Istedenfor å da dra til denne brevvennen, som han tydelig ber han gjøre. Eller hjem til sin mor, så drar han tilbake til Lotte. Dette er et av mange steg i feil retning. Men det siste steget er det Lotte og mannen Albert som står for. Det er tydelig Albert synes Werther går for langt i tilbedelse av hans kone, og Lotte klarer som sagt ikke si nei. Men hadde de to snakket sammen om den de begge kaller en venn, så hadde de kunnet hjulpet ham. Dette sier også den allvitende fortelleren. Albert gir ham til slutt pistolen. Det er Lotte som med skjelvende hender gir den til tjeneren og som da Werther tolker som at hun gir sitt samtykke til det han skal gjøre. De skulle selvfølgelig ikke gitt den til ham, når de ser hvor galt det står til og han har snakket om å ta livet sitt lenge. På en måte er det å tilføre moderne indignasjon til et verk fra 1700-tallet. Men samtidig ikke. Den allvitende forfatteren ser at Lotte egentlig forstår hva som skal skje.

Jeg valgte akkurat denne romanen av Goethe fordi den blir beskrevet som en roman som fremdeles kan nå frem til hjertet. I samtiden førte den til en motebølge av selvmord og stormende lidenskap. Så mye at Goethe fikk trykket ordene «Vis de som en mann, og ikke følg meg etter!» på fremsiden av neste utgivelse. I det samlede Danmark-Norge ble boken forbudt. I dag er den en fortelling blant mange, men virkelig en sterk fortelling. Den rørte meg og jeg forstår hvorfor den regnes blant klassikerne og stadig blir utgitt i nye opplag. Werthers historie er en sørgelig historie, men også en svært fin kjærlighetshistorie.

Et helt halvt år av Jojo Moyes

17 onsdag sep 2014

Posted by in Kjærlighet, Romaner

≈ 10 Comments

Tags

, , , ,

Et helt halvt år er en roman skrevet av den meget kjente og populære engelske forfatteren Jojo Moyes. Jeg har lest to bøker før av Moyes; Over havet og Påfuglemporiet. Over havet syntes jeg var nydelig, mens jeg ikke likte Påfuglemporiet så godt. På leselisten min står også Den ene + en som er den nyeste romanen til Moyes. Et helt halvt år kom ut på norsk i fjor og klatret fort opp på bestselgerlistene. Jeg hadde tenkt å lese den da, men så ble det ikke noe av. Men bedre sent enn aldri.

Et helt halvt årPå søndag brukte jeg et sitat fra boken som min smakebit og jeg fikk to typer kommentarer fra dem som hadde lest boken. Den første typen sa at boken var fantastisk og at den fikk dem til å gråte. Mens den andre typen synes boken var overfladisk og ikke behandlet det alvorlige temaet den inneholder på en god nok måte. Mer enn noe annet gjorde de to helt ulike oppfatningene meg veldig nysgjerrig på hva jeg selv ville synes.

Et helvt halvt år handler om en ung kvinne, Louisa, som blir assistent for en mann som sitter i rullestol, Will. Han har en ryggmargskade og er lam i både armer og ben, selv om han kan bevege den ene hånden litt. Klisjeaktig nok er Louisa medlem i en fattig familie hvor hun må være med å jobbe for å forsørge dem alle, mens Will har meget rike foreldre og var leder innen næringslivet før han ble lam. Han levde et rikt og spennende liv, mens Louisa var mest hjemme og så på TV. De har med andre ord ikke så mye til felles. Louisa er sprudlende, snakkesalig og livlig og Will er sint, skuffet, arrogant og spydig. Likevel finner de etterhvert tonen og Will nyter å få Louisa til å prøve ting hun ikke tror hun vil like, som å gå på en konsert med klassisk musikk eller lese en annen type bok en hun bruker å gjøre.

Men bak alt dette ligger det egentlige temaet. Will har bestemt seg for å dra til en klinikk i Sveits hvor han skal få hjelp til å ta livet av seg. Og foreldrene hans har bedt ham om å gi dem 6 måneder. Det går han med på, og derfor blir Louisa ansatt for den samme perioden. Tilfeldigvis overhører hun en samtale der hun får vite hva som ligger bak og hun blir desperat i forsøkene på å få Will til å ombestemme seg.

Jeg kan godt innrømme med en gang at jeg gråt i slutten av boken. Jeg hadde ikke sjans til ikke å bli revet med eller å bare overfladisk forholde meg til Will og Louisas liv. Jeg forstår de som sier at det er en altfor lettvint behandling av et veldig alvorlig tema, men samtidig ser jeg ikke hva mer forfatteren skulle ha gjort uten å forandre dette fra å være en kjærlighetsroman til noe helt annet. Om noe, så handler den om hvordan et slikt selvmord river både en familie fra hverandre, men også hva det gjør med dem som er glad i denne personen. For meg handlet nemlig denne boken mye mer om hva Will gjør med Louisa enn hva hun gjør med ham, selv om det er den synsvinkelen vi får. Gjennom dette halve året forandrer Louisa seg fra en redd og sammenknytt bunt til en kvinne som våger å dra utenfor sin komforsone.

Boken er veldig lettlest, jeg kom meg igjennom de 495 sidene på en blunk. Nesten uten å legge merke til at jeg bladde om. Det var mange små episoder å bite seg merke i. Og en stund var jeg rimelig frustrert over Louisa som ikke så at du ikke kan opprettholde et forhold der kun den ene er interessert. Det var også fint å få innblikk i Louisas familie, og tidvis kjenne seg igjen i forholdet til søsteren. Men bak det hele lå den store mørke skyggen. Kan virkelig Will gjøre dette, og vil Louisa få ham til å endre mening. Den som leser får se.

Jeg er nok enig med begge gruppene som kommenterte hos meg. Det er et meget alvorlig tema og det blir ikke gitt tilstrekkelig tyngde i denne boken. Samtidig er dette en meget rørende kjærlighetshistorie av den typen som får deg til å gråte.

Et helt halvt år har jeg fått av Bastion forlag.

The ocean at the end of the lane av Neil Gaiman

28 onsdag aug 2013

Posted by in Fantasy

≈ 9 Comments

Tags

, , , , , , , ,

The ocean at the end of the lane er en ny voksen fantasy skrevet av den etterhvert meget kjente engelske forfatteren Neil Gaiman. Det er vel for de fleste ganske åpenbart at jeg elsker Gaimans bøker, men det gjør dem også vanskelige å skrive om, synes jeg. Dess mer jeg liker en bok dess vanskeligere er det å finne de rette ordene å uttrykke følelsene mine med.

Forlaget skriver:

A middle-aged man returns to his childhood home to attend a funeral. Although the house he lived in is long gone, he is drawn to the farm at the end of the road, where, when he was seven, he encountered a most remarkable girl, Lettie Hempstock, and her mother and grandmother. He hasn’t thought of Lettie in decades, and yet as he sits by the pond (a pond that she’d claimed was an ocean) behind the ramshackle old farmhouse, the unremembered past comes flooding back. And it is a past too strange, too frightening, too dangerous to have happened to anyone, let alone a small boy.

Jeg sitter igjen med så mange følelser etter denne boken. Den handler om en gutt som opplever å bli fanget av et monster. I sitt eget hus, og alle andre tror monsteret er barnepiken. Alle utenom Lettie Hempstock og familien hennes. Der kan han få hjelp. Om han bare kunne kommet seg dit. Den handler også om tre kvinner som er eldre en tiden selv, om et lite tjern som er et hav, om beskyttet jord og farene ved å vandre ut av det beskyttede landet.

Men mest av alt sitter det igjen i meg den voksne mannens opplevelse når han kommer til bake til tjernet. Alt han husker og alt han blir fortalt, som han hadde glemt.

Dette er en meget vakker bok som jeg anbefaler absolutt alle. Språket er godt, og flytende, er det beste beskrivelsen jeg kan gi det. Gaiman er dyktig til å skape troverdige karakterer og noen ganger er det du ikke får vite om dem og dermed skaper i ditt eget hode noe av hemmeligheten ved hans bøker.Selv om du ikke er fantasy fan er det noe med Gaiman som smyger seg inn i hjertet ditt. Denne boken annonserer Vendetta at de skal oversette til norsk i slutten av september. Jeg gleder meg til å også lese den på norsk!

En smakebit på søndag 21. april

21 søndag apr 2013

Posted by in Boktema

≈ 46 Comments

Tags

, , , , , , ,

En ny søndag og en ny smakebit fra boken jeg leser. Dette er et boktema hos bloggen Flukten fra virkeligheten. Et boktema hvor du kan finne smakebiter fra en hel rekke flotte bøker. I dag er smakebiten min fra novellesamlingen Dødsøyeblikket og andre noveller av Espen Haavardsholm. Jeg har satt meg fore å lese mer noveller og gjør det med en novelle nå og da, akkurat nå er det denne boken jeg plukker fra.

Det kommer til å bli en geocaching-søndag på meg i dag, og resten av helgen har ikke heller bestått av så mye lesing. Litt, men mest andre ting. Det beste var at jeg har ryddet i biblioteket og samlet sammen to esker med bøker jeg skal gi til den lokale gjenbruksbutikken. Det var en jobb jeg har utsatt lenge.

Smakebiten er fra novellen: Det franske blodet (og er et sitat av Albert Camus)

Det finnes bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: selvmordet. Å avgjøre om livet er verd å leve eller ikke er å svare på filosofiens grunnspørsmål. Resten – om verden er tredimensjonal, om ånden har ni eller tolv kategorier – kommer senere. Slikt blir bare lek. Først må man besvare hovedspørsmålet.

Roy skal ha sett ei svarthåret jente som ble tatt stående, opp mot den røde granittmuren under Sannerbrua. Allerede i løpet av det første frikvarteret har dette ryktet rukket å spre seg i skolegården på Ila. I Silkeborg på Jylland fins det utstilt to uvanlig godt bevarte moselik, «Ellingpiken» kalles den ene, «Tollundmannen» den andre. Hit til det lokalhistoriske museet kommer et københavnerpar, stridslystne, strindbergske, han omlag femten år eldre enn henne. Karin er innlagt på Sørlandet sykehus, hun ble funnet under senga si av dem som kom med frokosten, sammenkrøpen i nattkjolen og helt forvirret. Nå skal eldstesønnen komme ned fra Oslo og bli helga over. Hvordan kommer det til å gå? Hver gang er det som noe går i stå mellom dem, en liten mislyd som blir til noe mer. I seksten dypt personlige noveller skildrer Espen Haavardsholm utsatte øyeblikk i livet; øyeblikk da tiden gjør seg nådeløst gjeldende som dødens følgesvenn.

Men du var ein døds-friviljug. Du bøygde deg, trøtt og sår…

19 lørdag jan 2013

Posted by in Dikt

≈ 4 Comments

Tags

, , , , ,

Var der da ikkje ei einaste hand som rette seg ut etter di den gang da grunnen under din fot for alvor tok til å gli – ?

Nå står vi her tomhendte alle i hop og ser mot ei attlæst dør. Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig. Vi skulle ha gjort det litt før. Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt. Den frosne har frose i hel. Var der da ikkje på jorda ein som kunne ha stått di sjel så nær at han vàrde deg med sin eld mot kulden ?
– Din død gir svar.

Du stod nok og såg deg i kring før du gjekk, men eld vart du ingen stad vàr.

 Så mange blir drivne i døden no som berre mot livet trår. Men du var ein døds-friviljug. Du bøygde deg, trøtt og sår, mot døden og bad at du måtte bli løyst, og no har han gjort som du bad.
Ein «takk» var vel siste òm av di røyst da varsamt han bar deg av stad.

 Vi veit det: vi kan ikkje syrgje for di skuld. Du sjølv har vàlt. Det er berre det: no når du er sløkt sansar òg vi kor kaldt det kjennes i kring oss. Det var just deg vi ville hatt med oss i kveld,
og frysande, einsame søker vi inn mot det du har skapt her av eld

~ Haldis Moren Vesaas

grav

Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve

17 søndag apr 2011

Posted by in Å være menneske, Bøker, Fagbøker, Helse

≈ 11 Comments

Tags

, , , ,

Ann Heberlein har skrevet en fantastisk bok som heter Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve. Boken handler om selvmord og både hva det er som former selvmordstanker og hva som kan hindre en i å ta det siste steget. Heberlein skriver om sine egne tanker og følelser, hun blottlegger rått og direkte angsten, selvmordstankene og hva som foregår i livet hennes. Følelsene hun har for barna, for ektemannen og for elskeren. Hun skriver om problemer med jobben og om dager da angsten driver henne til å tilbringe dagen på den psykiatriske legevakten.

Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve er et uløselig filosofisk dilemma. For hvordan kan hun ønske å gjøre slutt på alt, hun som har tre skjønne barn, spennende karriere og en mann som elsker henne – alt som gjør livet verdt å leve? Heberlein skriver sterkt og personlig om sine mørke stunder, men løfter likevel blikket og tar leseren med på sine filosofiske refleksjoner rundt livet, døden og retten til å velge mellom dem.

Ann Heberlein skriver om sitt eget liv og sin bipolare diagnose. Hun skriver om sine egne tanker rundt dette temaet samtidig som hun diskuterer selvmord i en moralsk, filosofisk og teologisk ramme. Hun skriver om hvordan barna hennes holder henne levende, hvordan det å ikke forlate dem er det strået som holder henne igjen. Samtidig forteller hun om angsten, besøkene på den psykiatriske legevakten og hvordan tankene på selvmord nesten er begravet i personligheten hennes.

Boken slutter med et avskjedsbrev til familien, ett så sterkt avskjedsbrev at det fikk meg til å hive meg på internett for å se om hun fremdeles var i live. (Det er hun).

Dette er en bok du bærer med deg lenge etter du har lest den, en bok som forandrer deg og som lærer deg en hel haug nye ting. Dette er den sterkeste boken jeg har lest på lenge. Den minner meg på en måte om I morgen var jeg alltid en løve og Unyttig som en rose av Arnnhild Lauveng. Forskjellen er temaet, men likhetene er mange.

Sitater:

  • Fornuften trenger ufornuften for å kunne definere seg selv. På samme måte trenger samfunnet diagnosene for å definere det normale og det ønskverdige.
  • Jeg har gått i alle mulige typer terapier. Begynner man som fjortenåring, rekker man å få med seg en hel del.
  • Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve. Det er en ekte apori (en filosofisk gåte), et uløselig filosofisk dilemma.
  • Venteromsverdenen. Det er en verden jeg behersker. Trygg. Velkjent. Verden utenfor. Den blir noen ganger så vanskelig. Så stor. Så fiendtlig. Men jeg behersker jo den også. Altfor godt. Så godt at jeg kan lure de fleste. Meg selv medregnet. Å ja. Men trygg?
  • Det gjør for vondt. Iblant. Iblant er det bare uutholdelig. Denne hverdagen. Denne tristessen. Dette stygge livet. Det banale. Det dumme. Alt dere ikke forstår. Unnskyld. Det var unødvendig. Unnskyld.