Tags

, , , , , , , , , , , , ,

Neuromancer er en science fiction roman skrevet av kanadiske William Gibson i 1984. Den er mitt valg for februar i Elidas 1001-bøker lesesirkel. Det vil si at denne boken står på listen over 1001 bøker du må lese før du dør. Den er i tillegg til å være en sci-fi også innenfor sjangeren cyberpunk.

Alle grep som kjennetegner senere cyberpunk forsøk – gode såvel som dårlige – er tilstede i Nevromantiker: Urbant forfall, teknofetisjistiske subkulturer, avansert datakriminalitet, virtual reality, gen- og nervespleising og folk med mengder av teknologiske “modifikasjoner” … og sist men ikke minst, Gibsons sikre sans for noir. (Torgrim Eggen, etterord, i den norske oversettelsen av Nevromancer – Nevromantiker, 1999)

Neuromancer var vanskelig å lese. Jeg hadde valgt meg den på engelsk siden det er originalspråket, men endte opp å lese parallelt på engelsk og norsk. I tillegg måtte jeg gå til internett for å få forklaring på ord Gibson laget til denne boken. Det første og viktigste ordet er cyberspace. Som nå selvfølgelig er et kjent ord for oss alle, men som Gibson fant opp i 1984 til denne boken. Andre ord er for eksempel “simstim”. En form for teknologi som tar opp og lagrer tanker og sanseinntrykk slik at en kan koble seg på en annen persons opplevelser.

Cowboys didn’t get into simstim, he thought, because it was basically a meat toy. He knew that the trodes he used and the little plastic tiara dangling from a simstim deck were basically the same, and that the cyberspace matrix was actually a drastic simplification of the human sensorium.

Gibson bruker også japanske ord. For eksempel Pachinko som er en populær spillemaskin i Japan og Yakitori – kyllingspyd. Den første delen av boken foregår i en prefektur i Japan som heter Ninsei i byen Chiba og i gatene omtalt som Night City. Et område preget av svartebørshandel, narkotika og spillesteder. Et farlig sted å være.

Night City was like deranged experiment in social Darwinisem, designet by a bored researcher who kept one thumb permanently on the fast-forward button. Stop hustling and you sank without a trace, but move a little too swiftly and you’d break the fragile surface tension of the black marked; either way, you were gone.

Hovedpersonen Henry Dorsett Case er en cowboy. En ung mann som kan koble seg direkte på cyberspace ved hjelp av elektroder. Han er bare 24 men har allerede klart å stjele fra de han jobbet for og som straff få brent vekk den delen av ham som gjorde det mulig å være cowboy. Nå bruker han stoff og svindler sin vei gjennom the Night City. Han brenner lyset i begge ender som Gibson beskriver det. Men så møter han på Molly og Armitage. Armitage har en jobb til ham, og på en av de svarte klinikkene får han reparert evnen til å være cowboy pluss ny lever og bukspyttkjertel. Den siste hindrer han å oppnå en ruseffekt fra narkotika. Jobben går ut på å hacke seg inn i en AI (kunstig intelligens). Etterhvert blir det klart at det er en del av den kunstige intelligensen som står bak Armitage og det blir forvirrende hva han egentlig skal gjøre. Alt dette foregår i en virvel av personer og nye steder. Den siste delen av boken foregår på en egen, menneskeskapt verden ute i verdensrommet, Freeside/Spraylight (begge benevnelsene brukes). Det er der hovedkontoret til de som eier AI-en er og Case trenger å logge seg direkte på hovedterminalen.

Freeside. Freeside is many things, not all of them evident to the tourists who shuttle up and down the well. Freeside is brothel and banking nexus, pleasure dome and free port, border town and spa. Freeside is Las Vegas and the hanging gardens of Babylon, an orbital Geneva and home to a family inbred and most carefully refined, the industrial clan of Tessier and Ashpool.

Det er Tessier-Ashpool som har skapt den kunstige intelligensen. Den hjelper til å drive firmaet for dem. Men egentlig var den tenkt å gjøre mye mer og det er den sovende delen Case skal bringe frem i lyset.

Boken er full av teknologi. Den som blir brukt mest er “riggen” Case kobler seg på når han skal inn i cyberspace. Men vi møter også ungdom med plass til minnekort i egne plugger bak øret, simstim utstyr, romskip, avanserte proteser, modifiserte kroppsdeler og rombaser. Molly har for eksempel briller operert inn i ansiktet slik at du bare ser to speil hvor hun har øyne. Hun ser også klokken på innsiden av brillene, og når Case er logget på henne med simstim utstyr klarer AI-en å kommunisere det til henne i klokkefeltet. (På norsk har hun: “Tankdyrkede, sjøgrønne Nikon-transplantater“) Men fordi denne boken er skrevet i 1984 møter vi også på kassetter og disketter. Det er litt morsomt oppi det hele.

Den delen av AI-en Case skal hacke kaller seg selv Neuromancer, så en skulle tro det var der tittelen kommer fra. I etterordet i den norske utgaven skriver Torgrim Eggen: “Orginaltittelen Neuromancer er konstruert av begrepet “necromancer”, som betyr “åndemaner” eller “svartekunstner”, og “neuro-“, altså noe som har med nervesystemet å gjøre.” Det vil si at denne AI-en betegner seg selv på den måten.

Neuro from the nerves, the silver paths. Romancer. Necromancer. I call up the dead.

Jeg brukte veldig mye tid på å lese denne boken. Den er så komplisert med alle de nye ordene og beskrivelser av ting som egentlig ikke finnes. Da ble det lettere å gå til den norske utgaven og lese det på nytt der. Noen ganger var det nok og andre ganger måtte jeg slå opp ord på nettet. Jeg kunne jo selvfølgelig bare lest den norske utgaven men jeg likte ikke språket i den. Et par eksempel fra begynnelsen av boken:

“His ugliness was the stuff of legend. In an age of affordable beauty, there was something heraldic about his lack of it” – “Han var så stygg at det gikk gjeteord om det. I en tid da alle kunne ta seg råd til skjønnhet, bar Ratz det stygge trynet sitt som et våpenskjold”.

“All the speed he took, all the turns he’d taken and the corners he’d cut in Night City, and still he’d see the matrix in his sleep, bright lattices of logic unfolding across the colorless void” – “Hvor mye speed han enn tok, hvor mye han snodde seg, hvor mange stunt han dro her i Nattbyen, så han stadig Nettet for seg i søvne, logikkens lysende flettverk som foldet seg ut over det fargeløse tomrommet.”

Så jeg endte opp å lese Neuromancer både på norsk og på engelsk. Noen ganger når bøker ender opp med å virkelig kreve noe av dem så liker en dem også bedre, og jeg liker denne virkelig godt. Selv om den var vanskelig og selv om jeg brukte en hel måned på å lese den. Jeg vet likevel ikke om jeg skal anbefale den. Men hvis du liker cyberpunk og kan tenke deg å lese en klassiker, så er dette en viktig bok i sjangeren. Neuromancer er første bok i en trilogi, fulgt av Count Zero og Mona Lisa Overdrive. Jeg er ikke så sikker på at jeg vil lese videre likevel.