Tags

, , , , ,

Frankenstein er skrevet av engelske Mary Shelley i en konkurranse om å skrive spøkelseshistorier. Deltakerne var Lord Byron, John William Polidori, Percy Bysshe Shelley og Mary Shelley. Settingen var en meget regnfull sommer i 1816, på ferie i Sveits. Boken Frankenstein ble først utgitt i 1818.

Min utgave av boken er utgitt i 1993 av Wordsworth. Den har to introduksjoner. En av forfatteren og en av forlaget. Forlaget selv skriver at man bør lese deres introduksjon etter man leser boken, dette fordi de analyserer Frankenstein og forklarer sider av boken som ikke er så lette å se med et utrent øye. Jeg vil støtte meg endel på denne introduksjonen.

Frankenstein handler om studenten Victor Frankenstein som synker ned i studier av kjemi, og spesielt kjemi som grunnlag for alt liv. I disse studiene finner han det han tror er “oppskriften” på hvordan man skaper et nytt liv fra deler av døde mennesker. Han låser seg stort sett inne i leiligheten for å skape monsteret. Dette er også det jeg trodde boken handlet om, spesielt fordi den eneste Frankensteinhistorien jeg hadde sett/hørt/lest på forhånd var filmen som ble utgitt i 1931 med Boris Karloff i rollen som Frankenstein og alle henvisninger i bøker og filmer til denne filmen.

Men boken handler om mye mer. For det første er den formet som en brevroman, der brevene sendes fra Robert Walton til hans søster Margaret. Robert skal prøve å seile fra Arkhangelsk og forbi Nordpolen i det som vel blir Nordvestpassasjen. Et sted på veien fryser de fast i isen. En dag ser de en hundeslede fyke forbi i horisonten og dagen etter finner de en medtatt Victor Frankenstein på et isflak. Victor forteller Robert historien sin og Robert skriver den ned i et brev til Margareth.

Victor starter fortellingen sin med foreldrene, som er fra Geneve, hvordan de møtte hverandre, fikk ham og hans to ganske mye yngre brødre. De tok også til seg en ung jente, ett par år yngre enn Victor, som het Elisabeth. Karakteristisk for romaner fra denne tiden elsker de ulike medlemmene i familien hverandre svært høyt og de behandler hverandre med en respekt og omtanke jeg skulle ønske var endel av den virkelige verden. Elisabeth og Victor vokser opp sammen, og da moren dør tar hun over som foreldre for de to yngre guttene. Det er aldri tvil om at Elisabeth og Victor skal gifte seg. Men før han kommer så langt ønsker Victor å studere det som blir naturvitenskap på norsk (natural philosophy – som er 1800-tallets betegnelse på natural science).

Han drar til Ingolstad i Tyskland der han etterhvert konsentrerer seg om kjemi og spesifikt om “the principle of life” og “physiology”. Han studerer lik og forråtnelse. Der oppdager han det han mener er grunnlaget for liv. Dette deler han ikke med noen men setter i gang med å bygge et menneske av deler han finner på likhuset og i mausoleer. Han jobber frenetisk i to år, men med det samme figuren har fått liv forandrer følelsene hans seg fra farsfølelser til avsky. Han rømmer leiligheten og vil ikke gå inn igjen. Helt tilfeldig møter han da en god venn som heter Henry Clerval. Forholdet mellom de to blir også slik som forholdet til familien.

For å gå litt raskere frem, så forsvinner monsteret og Victor blir alvorlig syk. Henry blir igjen for å pleie ham frisk, deretter skifter Victor studier til litteratur. Fra nå blir historien om Victor avbrutt av brevene han får og sender til familien. Etter nok ett år, men før han får reist hjem, får han brev om at den ene broren hans er drept. En ung kvinne som har jobbet for familien blir tatt for mordet, men Victor er helt sikker på at det er monsteret som har drept han. Han reiser hjem og på en tur opp i fjellene møter han monsteret. Det vil nå gjerne fortelle Victor historien sin, og be om at Victor skal lage en kvinne til ham. Hvis ikke Victor vil gjøre dette vil han komme tilbake på Victors bryllupsnatt. Victor sier han vil lage dette nye monsteret, men utsetter og utsetter det fordi han ikke kan tenke seg å gå igjennom det samme igjen.

Monsteret har lært fransk og å lese av å ligge i en vedbod og følgt med på menneskene i et hus. Vedboden har ligget inntil huset slik at han både kunne se og høre dem. Når han snakker høres han derfor ut som en oppegående, mild og svært ensom figur. Men Victor klarer ikke se på han på en annen måte enn som et monster. “Mary Shelley demonstrates that creation does not stop at the moment of ‘life’. Victor manufactures his Creature, but then literally ‘creates’ him a monster by his rejection. The Creature’s account of his continued attempts to make friendly contact with others, and the hostility with which he is constantly met, thus marks him a tragic figure whose testimony is deeply moving.

Jeg skal ikke fortelle resten av historien, utenom at hundesleden de så fra skipet den første gangen var monsteret på flukt fra Victor. Så det blir ikke drept på et bål som i filmen. En har også sympati med monsteret. Det dreper og herjer med Victor, men likevel. Det er så utrolig ensomt og ønsker så dypt å få kontakt med noen andre. Men når det prøver blir det avvist på grunn av utseendet. Dette står i introduksjonen: “The balance of sympathy at the novel’s conclusion is firmly in favour of the Creature, in spite of Walton’s stern reprimande to him: it closes with a reminder of his need, his vulnerability, and his love for Frankenstein. Thus Mary Shelly leaves us with an image of Frankenstein’s scientific ‘success’ but parental failure. Having created life, he failed in the most important part of the creative process, the nurturing and educating of his creation, and the acknowledgement of responsibility for it.

Med i denne historien er bøkene; Paradise Lost, Plutarch’s Lives og Sorrows of Werter. De er den utdannelsen monsteret får og det sier selv: “I can hardly describe to you the effect of these books.” En uttalelse de fleste av oss kan si oss enig i, forskjellen vil bare være hvilke bøker vi mener det om.

Frankenstein var først og fremst en stor overraskelse for meg. Jeg kjente ikke hele historien og trodde den var så begrenset som det filmen er. Jeg trodde også man hadde empati med Frankenstein og ikke med monsteret. Men det er ikke vanskelig å sette seg inn i hva monsteret tenker og føler. Victor får på en måte som fortjent. Jeg anbefaler denne historien til alle som ikke har lest den. Den er en av bøkene på 1001-bøker du bør lese før du dør-listen, den er med andre ord en klassiker, og den er så mye mer enn det du tror den er. Jeg er virkelig glad jeg tok meg tid til å lese den.

PS: Jeg fant ut det er gitt ut en film i 1994 som heter Mary Shelley’s Frankenstein, redigert av Kenneth Branagh. Den har jeg bestilt på fjernlån på biblioteket for å se om den holder seg nærmere boken enn den første filmen gjorde. Der fant jeg også Victor Frankenstein fra 2015 med Daniel Radcliffe som Igor (en karakter som ikke finnes i boken).