Tag Archives: 1700-tallet

Hittebarnet av Stacey Halls

16 tirsdag feb 2021

Posted by in Bøker, Historisk

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , ,

Hittebarnet er en historisk roman fra 1700-tallet av engelske Stacey Halls. Den er forfatterens andre roman og er allerede gitt ut i en rekke land. Jeg har fått Hittebarnet som leseeksemplar fra forlaget.

Hittebarnet

Hittebarnet handler først og fremst om tre kvinner. Eller rettere sagt to kvinner og en liten jente. Vi følger de to kvinnene i egne kapitler. Den første er Bess, Elizabeth Bright. I 1748 får hun en datter med en mann hun var forelsket i, men som døde før barnet ble født. Hun bor sammen med faren og broren sin i en to roms leilighet i Black and White Cort i London. Familien er svært fattige. Faren har en bod der han selger reker, og selv går Bess rundt i gatene i London og selger reker ut av hatten sin. Broren Ned drikker mer og mer, og blir en utgift og belastning for den lille familien.

Så da Bess føder barnet sitt velger hun å gi det til Hittebarnhospitalet. Et stort og prangende hus, bygd for de rike. Dette er et sted hvor mødre kunne komme med spedbarn frem til de var to måneder gamle, og hvor barna fikk mat og en seng, og lærte et håndverk. Seks år senere har hun spinket og spart sammen to pund for å hente datteren sin. Hun tenker at datteren nå er gammel nok til å selge reker sammen med henne. Til sin store sjokk finner hun ut at noen hentet datteren dagen etter at hun leverte henne. Alt i Bess liv blir nå en kamp for å finne igjen datteren. Hun ber om hjelp fra en av legene på hospitalet. Den varmhjertede dokter Mead.

Alexandra Collard er en rik enke som bor på Queens square, midt i det fineste strøket av London. Hun har en datter på seks år, Charlotte. Mannen hennes døde før barnet ble født. Alexandra er full av angst etter en hendelse da hun var barn, og derfor går hverken hun eller datteren ut av huset. Unntatt en gang i uken, da de går på gudstjeneste i kapellet på Hittebarnhospitalet. Mannen til Alexandras beste venn, doktor Mead, prøver å hjelpe henne, men Alexandra er helt låst fast i angsten for hva som kan skje enten henne selv, eller datteren, hvis hun går ut av døren.

En dag kommer doktor Mead til Alexandra med en kvinne han mener kunne passe som barnepike for Charlotte. Hun kaller seg Eliza Smith, og hverken doktor Mead eller Alexandra gjetter hvem hun er.

Hittebarnet er en utrolig spennende historisk roman. Den maler et bilde av London på 1700-tallet, med klesdrakter, oppførsel og ikke minst det enorme gapet mellom fattig og rik. Jeg så for meg de rikes parykker og klær opp mot de fattiges få eiendeler og harde kamp for tilværelsen. Stacy Halls skriver veldig godt og selve historien er til tider helt ulidelig spennende. For selv om en kanskje gjetter seg til noen ting, er det andre ting som er så gjemt i historien at en ikke forstår hvordan forfatteren har tenkt å få det til å henge sammen. Slutten på boken er veldig god, den har en bedre slutt enn jeg tenkte meg. Eller kanskje det var min fantasi som ikke strakk til.

Hittebarnet anbefales, den er underholdende, spennende og interessant, med to parallelle historier som utfyller hverandre.

Jeg har fått Hittebarnet fra Gursli Berg forlag.

Kort fortalt om bøkene jeg leste i påsken 2020

14 tirsdag apr 2020

Posted by in Bøker

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , ,

Leseeksemplar: Jeg har fått Reisen til livsvannet av Bergsveinn Birgisson av Vigmostad Bjørke, men det jeg skriver om den er mine egne meninger.

Påske 2020 ble noe annet enn vi er vant med. Over hele landet må folk feire disse dagene i sitt eget hus, hverken hytte, familie eller kirken er tilgjengelig. Den første delen av påsken ble litt som vanlig for oss, for da bruker vi å ha besøk av barnebarnet vårt. Heldigvis er vi alle friske, så han kunne komme og være noen dager. Den andre delen bruker vi å tilbringe hos svigermor i Sandefjord. For ikke å snakke om på påskemarked i Stavern Skjærtorsdag, og det kunne vi jo ikke nå. Dagene sammen med Sebastian var livlige, med turer ut, høytlesing, data og film. Dagene etterpå har vært helt stille. Fremdeles med turer ut med hunden, men ellers fylt av lesing.

Jeg har lest flere bøker denne påsken. Kraften av Naomi Alderman, Vi er fem av Matias Faldbakken, Spindelvevet av Stig Ellingsen og Simen Ingemundsen, Song for Eirabu; Vargtid av Kristine Tofte, Before Mars av Emma Newman og Reisen til livsvannet av Bergsveinn Birgisson. De to siste bøkene har jeg skrevet egne innlegg om (de er ikke publisert enda). Men jeg tenkte jeg skulle nevne resten av bøkene sammen i dette innlegget.

påske/korona

Kraften av Naomi Alderman

KraftenKraften har jeg hørt mange snakke om, men det tok litt tid før jeg leste den selv. Jeg har bibliotek-appen BookBites på telefonen. Den bruker jeg mest når jeg hører om en bok jeg har lyst til å lese med en gang. Da jeg kom over Kraften i et innlegg nå i påsken, lånte jeg den med en gang.

Kraften er en dystopi, der tenåringsjentene utvikler en evne til å spre en type elektrisitet fra hendene. Noen har mye av denne kraften og noen mindre. Jentene kan vekke denne evnen hos de eldre kvinnene, og på den måten brer denne evnen seg over jorden. Kvinnene begynner å stå opp for seg selv på en helt ny måte og ordet kvinnebevegelse får en helt ny mening.

Allie er en av disse jentene. Hun er adoptert etter å ha vært i en lang rekke fosterhjem, og blir utsatt for overgrep av adoptivfaren. Da vi møter henne dreper hun ham med kraften. Roxy er resultatet av utroskap. Faren er leder for en kriminell gjeng, og hun får ikke oppmerksomhet fra faren før hun også kan vise frem denne kraften. Tundra er en ung mann som filmer og legger ut videoer på You Tube. Han er heldig med noen videoer som blir kjøpt opp av CNN, og begynner å reise rundt i verden for å filme jenter og kraften. Margot er en voksen kvinne som får kraften vekket av datteren. Hun er ordfører og sikter inn på å bli guvernør. Datteren er en av dem som har kraften bare i små perioder.

Allie drar til et kloster, der hun får ly og der hun utvikler en ny trosretning. Hun kaller seg Eva, etterhvert Mor Eva og denne religionen sprer seg over hele kloden. Den viktigste forskjellen er en kvinnelig gud og at det er Maria som er viktig. Hun samler flere og flere jenter rundt seg. Hun følger en indre stemme som er gud eller Maria. Den sier at hun skal få en soldat. Roxy kommer fra England (de er i USA) og er den de vet om med sterkest kraft. De sloss mot menn og krever å lede samfunnet. Roxy har fått et stoff fra faren som forsterker evnene, og som de begynner å produsere og hun blir leder av et kriminelt syndikat men holder kontakten med Eva (Allie). Oppi det hele er Moldova arnestedet for trafficing i verden. Der reiser jentene seg mot fengselsvokterne sine og tar over hele landet. Kona til presidenten blir ny president og de snakker om at dette skal være kvinnenes land.

Som sagt er dette en dystopi. Det vil si at den handler om samfunnet vårt i fremtiden, etter at dårlige krefter har fått overtaket eller at det har vært en krig eller katastrofe. Innimellom fortellingene i boken vises det faktatekster fra et samfunn der kvinnene styrte, som var for fem tusen år siden. Men før slutten vet vi ikke om vi er før eller etter katastrofen.

Dette er en godt skrevet, virkelig god bok. Jeg anbefaler den sterkt. Både til deg som leser dystopier, og til ungdommer. Det er ikke en ungdomsroman, men den passer som det likevel.

Vi er fem av Matias Faldbakken

Vi er femVi er fem er en norsk roman. Jeg ble litt usikker på sjangeren, men forlaget klassifiserer den som roman. Samtidig skriver de i omtalen at det er en «roman, som blander eventyr, horror, mytologi og science fiction med rå realisme.» Jeg har også hørt mye bra om denne, så det var etter enda et bilde av den på Instagram jeg fant ut at jeg skulle laste også den ned på BookBites. Den har en, for meg, kjedelig fremside. Så jeg plukket den ikke opp før jeg hørte så mye positivt at jeg ble nysgjerrig.

Vi møter en familie på fire. Vi får fortellingen til foreldrene fra de møttes, om utfordringer de har hatt og om hvordan ståa er nå. De har nok utviklet seg på forskjellig vis, men de holder sammen. Tormod er en arbeidskar som har bygget eget hus og holder det i orden. Siv er frisør, sladrekjerring og veldig glad i å spise. De har to barn, en gutt og en jente. Tormod ønsker seg en til, men Siv sier nei. Så de får seg hund. Men en dag er den borte. Tormod sklei ut på skråplanet som ungdom og det var Siv som hentet ham tilbake. Så jeg tror Tormod føler mye takknemlighet til Siv.

På verkstaden sin begynner Tormod å eksperimentere med leire. Først lager han og barna figurer og brenner dem i ovn. Men så begynner han å blande inn kraftfor og jord. Han får besøk fra et uromoment fra fortiden og plutselig er leiren noe annet. Det er denne leiren som er det fantastiske elementet i romanen. Hver natt får den hvile på en seng kraftig matjord for å trekke næring fra jorden. Og etterhvert blir det blandet inn både det ene og det andre.

Det er ganske spesielt å lese denne romanen. Forholdet mellom Siv og Tormod er en del, i seg selv egentlig nok til en hel bok. Tormod er den som først og fremst tar seg av barna, mens Siv tar dem med til foreldrene når hun er sur på Tormod. Barna har sine utfordringer, men klarer seg likevel ganske bra. Men så er det denne leira. Hvor i all verden kom det i fra? Den tar over romanen og fortellingen går over til å sirkle rundt hva den er, eller mer hva den gjør.

Boken er godt skrevet og den er morsom å lese, selv om en sitter med litt spørsmål underveis. Men jeg likte den så godt at da jeg så forfatteren har skrevet en annen bok som også er på BookBites – The Hills – så lånte jeg den med en gang. Anbefales deg som er ute etter noe annerledes.

Spindelvevet av Stig Ellingsen og Simen Ingemundsen

SpindelvevetSpindelvevet er for meg en lokal krim. Den har handling fra Randaberg, som er hvor barnebarnet mitt bor. Spindelvevet er den femte kriminalromanen til Stig Ellingsen og debuten til Simen Ingemundsen. Sistnevnte skriver bloggen Boktimmy. (For orden skyld, jeg sitter i juryen til Sølvkniven sammen med Simen.) Randaberg er egentlig en stille landsby på utsiden av Stavanger, så det var morsomt med en krim fra dette området.

Spindelvevet fant jeg i en annen bibliotek-app, som heter Allbok. Det er det som er den lokale appen for bibliotekene i Rogaland (og mange andre fylker), så det er sikkert derfor jeg fant denne lokale krimmen der.

I Spindelvevet møter vi førstekriminalbetjent Bjørn Berner. Han virker som en solid politimann, som tar seg godt av familien samtidig som han jobber lange dager. Han har tre tenåringsdøtre og overvåkingskamera rundt huset. (På en måte minner han meg på William Wisting, bare i yngre versjon – og det er et veldig godt skussmål å få.) Modellen Camilla Tungenes har flyttet tilbake til Randaberg, giftet og skilt seg og fått en datter som nå er en vakker tenåring. Hun bor stort sett hos faren siden Camilla er mest opptatt av seg selv og hun ikke liker den nye mannen til moren. På Randaberg befinner det også seg en mann som er svært opptatt av vakre tenåringsjenter, og han bortfører datteren mens hun er ute og går tur med hunden. Faren slår seg sammen med en journalist for å nå frem med løsepengeforslag. I løpet av etterforskningen finner de hunden i en myr, og etter å ha gravd litt til liket av en jente som forsvant for ett par år siden. Også en vakker tenåring.

Vi følger faren i hans fortvilelse og i samarbeidet med journalisten, og vi følger politiet i deres arbeid. I alternerende kapitler følger vi også edderkoppen. Mannen som står bak disse bortføringene. Vi får ikke vite hvem han er, men vi får vite hva han gjør og hvorfor. Det viser seg at han selger bilder av jentene, og lar andre fjernstyre en robotarm for penger. Han virker mer styrt av penger enn av det å bortføre jentene. Noe jeg synes er litt rart, fordi i kapitlene der vi leser hva han tenker, så virker jentene i seg selv som hovedsaken.

Spindelvevet er en fin krim. Den er lett å lese og har enkle, greie kapitler. Den er ikke innviklet eller vanskelig og derfor kan den anbefales alle, enten du er vant med å lese krim eller ikke. Hvis jeg har forstått det riktig så kommer det flere bøker om førstekriminalbetjent Bjørn Berner og Randaberg.

Reisen til livsvannet av Bergsveinn Birgisson

Reisen til livsvannetReisen til livsvannet er skrevet av av islandske Bergsveinn Birgisson. Jeg slo han opp og oppdaget at han er filolog på Universitetet i Bergen. Denne boken er nominert til Nordisk råds litteraturpris for 2020.

Vi er tilbake på slutten av 1700-tallet og Island er åsted for den ene naturkatastrofen etter den andre. Flere vulkaner har utbrudd, vinteren er hard med stormflo og havis, og det florerer med kopper, kusma, dysenteri og skjørbuk. Mens spedbarna døde av hoste og syfilis, diare og meslinger.

Det sørgelige var at mens allmuens trengsel på grunn av naturkatastrofene tok knekken på de fleste fattiglemmer, dagdrivere, avfeldige gamlinger, ringeaktede og skittenfeldige, umåteholdne og syke, hestespisere, latsabber og landstrykere – så tok farsotter seg av øvrige mennesker i deres beste alder, de sterkeste som hadde utstått de største påkjenningene.
Livet var sett og vis ulevelig.
Det var ikke mulig – å leve

De rådende myndigheter i Danmark vil flytte alle arbeidsføre islendinger til Danmark for å jobbe på fabrikker. Så for å kartlegge hvor mange det dreide seg om, og samtidig drive med landmåling ble en hel rekke vitenskapsmenn og sekretærer (mannlige) sendt til Island. Magnús Árelíus Egede var en av disse og det er han vi følger til Strandir. Jeg kan ikke de rette navnene, men vi befinner oss på vestsiden av Island, på den delen som strekker seg ut som en hånd i nord-vest. I boken kaller de det Strandir og Strandasyssel. (Bare den første gir treff på kart).

Boken alternerer mellom brev fra Magnús Árelíus til kammerherre Levetzow og forfatterens fortelling. Men etterhvert blir det sendt færre og færre brev, da det er langt mellom folk og ingen som kommer seg til noe poststed. Magnús Árelíus er den overlegne vitenskapsmannen som etterhvert faller for Island og begynner å stille spørsmål ved om det er rett å flytte folkene. Ingen er heller villig til å flytte. Han tar inn hos fattige mennesker på små gårer og faller for vakre kvinner. Han har med seg en sekretær og en guide, men de nekter å følge ham etterhvert som de rir i mer og mer ødslig land. Så etterhvert er han alene.

Jeg har lest Svar på brev frå Helga av Birgisson tidligere, og likte den bedre enn jeg liker Reisen til livsvannet. Men samtidig er dette en fin historie.Boken er virkelig godt skrevet og en kan fordype seg i natur og menneskebeskrivelser. Magnús Árelíus’ utvikling er også fengende og interessant. Anbefales.

Gullivers reiser av Jonathan Swift

03 mandag jun 2019

Posted by in 1001 bøker

≈ 6 Comments

Tags

, , , , , , , , , , ,

Gullivers reiser er skrevet av den irske presten Jonathan Swift og kom ut i 1726. Jeg har lest den i forbindelse med Elidas 1001-bøker lesesirkel fordi jeg har lyst til å lese flere bøker fra den listen. Det vil si bøker som regnes som klassikere.

Som de fleste av oss hadde jeg bare et forhold til barne-versjonen av Gullivers reiser hvor vi følger Gulliver til Lilleputtenes land og til Brobdingnag, som er landet der kjempene bor. Den «voksne» versjonen er så mye mer. Så mye mer at det overrasket meg. Den er på 472 sider, så den er ganske lang. Men språket er enkelt og imellom teksten er det endel tegninger. Det vil si i min versjon som er gitt ut av Transit forlag i 2017. I tillegg til de to stedene jeg har nevnt drar Gulliver til Laputa, Balnibarbi, Glubbdubdrib, Luggnagg og Japan på en tur og så en tur til Houyhnhnmenes land.

Bak i boken er det et etterord av Olav Lausund som tar for seg hva teksten egentlig er. Den er skrevet som satire og som en allegori over datidens England. I de ulike landene eller samfunnene Gulliver møter kritiserer han ulike lover og praksiser. Og for oss er det tydelig hvordan han har trukket ut enkelte sider og satt dem på spissen. For eksempel er han svært betatt av hestene som befolker Houyhnhnmenenes land. De lever et liv kun styrt av fornuften og Gulliver synes de er svært noble og lever det perfekte liv. I kontrast skriver han om hva han ville ha opplevd i England:

Jeg opplevde ikke å bli sveket eller bedratt av en venn, eller å ha blitt såret av en skjult eller åpen fiende. Jeg hadde ingen grunn til å bestikke. smigre eller opptre som hallik for å vinne en gunst fra en stor mann eller hans løpegutt. Jeg trengte ikke noe vern mot svindel eller undertrykkelse. Her fantes hverken leger som kunne ødelegge kroppen min eller jurister som kunne ruinere meg, ingen spioner som overvåket hva jeg sa og gjorde eller smidde anklager mot meg for betaling. Her fantes hverken spottefugler, kritikere, baktalere, lommetyver, landeveisrøvere, innbruddstyver, advokater, koblersker, bajaser, spillere, politikere, vittige hoder, kranglefanter, tråkige pratmakere, polemikere, voldtektsmenn, drapsmenn, overfallsmenn eller besserwissere, ingen ledere eller tilhengere av partier eller klikker, osv …

Det sier ganske mye når dette er beskrivelsen av landet du lever i. Gulliver er svært positiv til England og hvordan landet blir drevet og hva det bedriver i begynnelsen av boken. Men etterhvert som de ulike levesettene i de ulike landene han besøker blir holdt opp mot det han kjenner hjemmefra synker hans tro både på menneskene og på England. I det siste landet han besøker er det til og med slik at det er hestene som styrer og menneskene, eller yahoo som de kalles der (jeg visste ikke det ordet kom fra denne boken) er umælende dyr. Gulliver synes det er forferdelig å bli sammenlignet med dem og nærer et dypt hat mot dem. Derfor blir det også forferdelig for ham å komme tilbake til England etter to år i Houyhnhnmenenes land. Det tar han lang tid til å tåle selv sin egen familie. Men fem år etter at han kommer hjem skriver han sin reiseskildring.

Boken er så omfattende at det blir vanskelig å dekke alle delene av dem. Men den er virkelig god og en fornøyelse å lese. Så den anbefales. Spesielt gøy var det å få utvidet sitt syn på hva Gullivers reiser er. Ikke bare en barnebok men en skikkelig satire over samtiden.

Til slutt vil jeg bare vise til navnet Lemuel Gulliver (som er hele navnet til Gulliver) slik det står i notene: «Det kan henvise til kong Lemuel i Salomos ordspråk (Ordspr. 31), eller være et ordspill på mule (mulldyr), halvt hest, halvt esel, kjent for sin stahet og dumhet. Gulliver henspiller både på gull (troskyldig fjols) og gullible (godtroene, lettlurt)». (s. 451).

Unge Werthers lidelser av Johann Wolfgang von Goethe

16 torsdag mar 2017

Posted by in 1001 bøker, Bøker

≈ 7 Comments

Tags

, , , , , , , ,

Jeg har lest Unge Werthers lidelser (først utgitt i 1774) som del av undervisningen i nordisk ved Fagskolen i bokbransjen. Jeg måtte velge en roman av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) og da ble det denne. Det var ikke en bok jeg hadde valgt uten å måtte, men jeg ble igrunnen positivt overrasket og likte romanen bedre enn jeg hadde ventet.

Unge Werthers lidelser er Goethes mest kjente roman fra det som kalles Sturm-und-Drang perioden. Dette var en periode hvor spesielt ungdom gjorde opprør mot den tidligere rasjonalismen og det var følelser og individets tanker og behov som skulle stå fremst. Den handler om en ung mann og hans besettende forelskelse i en forlovet, og senere gift pike som heter Lotte. Romanen ble skrevet etter en periode hvor Goethe selv var forelsket i vennens forlovede Charlotte. Litteraturhistorikere har gått Goethe i sømmene for å finne virkelige hendelser gjengitt i boken, og de mener å si med sikkerhet at boken egentlig handler om hans forelskelse og at den er full av hendelser fra Goethes liv.

Werther er en mann fra borgerskapet som er opptatt av kunst og litteratur og som bor hos andre, uten å arbeide. Han skriver regelmessige brev hjem til sin venn Wilhelm, og det er disse brevene som utgjør denne brevromanen. De begynner med skildringer av dagene hans, refleksjoner over mennesket, naturen, og ikke minst sine egne tanker og humør. Han møter en pike som heter Lotte, og som han straks omtaler som det fullkomne vesen. Han blir hodestups forelsket, og etter det ønsker han bare å være nær henne. Men piken er forlovet og Werther drar derfra for å prøve å fortsette sitt eget liv. Han får en stilling i diplomatiet, men mistrives og gjør det etter hvert umulig for seg selv å være der. I denne perioden finner vi noen få brev til Lotte i romanen. Så går ferden tilbake til Lotte, som imellomtiden har giftet seg med sin Albert. Følelsene hans blir bare sterkere og han blir mer og mer deprimert. Boken ender med at Werther låner Alberts pistol og tar livet sitt.

Mer enn noe annet er dette en roman om følelser. De gjennomsyrer alt Werther skriver og tenker, men også det han gjør. I begynnelsen er det hans sterke følsomhet for små og store hendelser som preger beskrivelsene hans. Han tar frem tegneblokken for å tegne to barn på gaten, han legger seg i gresset og ser på blomster og larver og han beundrer den storslåtte naturen. Men etter at han har sett Lotte er det nesten bare hun som er gjenstand for hans nesegruse beundring. Han møter også noen barn, som Lottes søsken og en bondedreng, som rører han sterkt. Men allerede tidlig i boken snakker han med Albert om selvmord, og han forsvarer en jente som tok livet av seg fordi hun ikke kunne få den hun ville ha. Så også de dramatiske og mismodige følelsene er med fra begynnelsen.

Den sterkeste av disse følelsene er likevel kjærligheten, og en kan tenke seg at Goethe var sterkt angrepet av forelskelsen når han kan skrive en roman der hovedpersonene så totalt mister seg selv i kjærligheten til en annen. Han beskriver også andre umulige kjærlighetsforhold i små historier, men ikke ett av dem går bra. Jenta i avsnittet over tok livet sitt, bondedrengen dreper sin konkurrent. Og Werther tar livet sitt. Det er ikke håp i denne type forelskelse, eller beruselse. Dette er ikke en roman med lykkelig slutt, men en roman om det å tape og det å gå under.

Den allvitende fortelleren griper inn mot slutten og forteller om hva Werther tenker og gjør, men også om Lottes tanker. Vi får et glimt av at Werthers kjærlighet ikke er så ensidig som det har sett ut til. Lottes mann ber henne bryte kontakten med Werther, men hun klarer det ikke. Hun elsker hans følsomme kunstnersinn, som er så likt hennes eget. Men da Werther går for langt og kysser henne klarer hun endelig å si nei. Det er etter dette kysset han skyter seg.

Werther undergår en forvandling fra en romantisk, følelsestyrt og flørtende ung mann til en mann preget av tungsinn, med utagerende og forvillet oppførsel. Han skriver på slutten at han lenge har tenkt på selvmord, men det føles for enkelt at det bare er følelsene for Lotte som driver han. Ting går bra, frem til da han flytter fra Lotte og tar en stilling i diplomatiet. Der jobber han for en mann han ikke liker, og som gjør at han ønsker seg bort Men han klarer også å erte på seg en gruppe aristokrater som gjør at det tiskes og hviskes om han i krokene. Dette er mer en hans selvfølelse vi ta, så han ber om å få bli løst fra stillingen. Istedenfor å da dra til denne brevvennen, som han tydelig ber han gjøre. Eller hjem til sin mor, så drar han tilbake til Lotte. Dette er et av mange steg i feil retning. Men det siste steget er det Lotte og mannen Albert som står for. Det er tydelig Albert synes Werther går for langt i tilbedelse av hans kone, og Lotte klarer som sagt ikke si nei. Men hadde de to snakket sammen om den de begge kaller en venn, så hadde de kunnet hjulpet ham. Dette sier også den allvitende fortelleren. Albert gir ham til slutt pistolen. Det er Lotte som med skjelvende hender gir den til tjeneren og som da Werther tolker som at hun gir sitt samtykke til det han skal gjøre. De skulle selvfølgelig ikke gitt den til ham, når de ser hvor galt det står til og han har snakket om å ta livet sitt lenge. På en måte er det å tilføre moderne indignasjon til et verk fra 1700-tallet. Men samtidig ikke. Den allvitende forfatteren ser at Lotte egentlig forstår hva som skal skje.

Jeg valgte akkurat denne romanen av Goethe fordi den blir beskrevet som en roman som fremdeles kan nå frem til hjertet. I samtiden førte den til en motebølge av selvmord og stormende lidenskap. Så mye at Goethe fikk trykket ordene «Vis de som en mann, og ikke følg meg etter!» på fremsiden av neste utgivelse. I det samlede Danmark-Norge ble boken forbudt. I dag er den en fortelling blant mange, men virkelig en sterk fortelling. Den rørte meg og jeg forstår hvorfor den regnes blant klassikerne og stadig blir utgitt i nye opplag. Werthers historie er en sørgelig historie, men også en svært fin kjærlighetshistorie.