“It was the best of Times, it was the worst of Times, it was the age of Wisdom, it was the age of Foolishness, it was the epoch of Belief, it was the epoch of Incredulity, it was the season of Light, it was the season of Darkness, it was the Spring of Hope, it was the Winter of Despair, we had everything before us, we had nothing before us, we were all going direct to Heaven, we were all going direct the other way.”

Dette er begynnelsen av boken A tale of two cities skrevet av Charles Dickens og utgitt i 1859. Jeg har lest den på engelsk, men også i versjonen; En fortælling om to byer som er en del av Dickens Samlede verker og utgitt i Danmark i 1919. Det var et anderledes, men vakkert møte med Dickens og hans roman. Bøkene hans kan leses i vårt moderne språk, men det var noe spesielt med å møte Dickens i en gammel, og om jeg kan si; romantisk, språkdrakt. Nå så ikke mitt eksemplar akkurat ut som bildet under. Men jeg syntes det var et omslag som stod i stil til boken.

Fra Wikipedia:

Romanen skildrer situasjonen for de franske bøndene i årene frem til revolusjonen. Den demonstrerer i stor grad brutaliteten de revolusjonære viser mot de tidligere aristokratene. Den viser også mange lite flatterende sosiale paralleller med livet i London under samme tidsperiode. Romanen følger livene til en gruppe hovedpersoner gjennom disse hendelsene. De mest bemerkelsesverdige av disse er Charles Darnay og Sydney Carton. Darnay er en fransk aristokrat som har sagt fra seg sin makt og posisjon, men som likevel faller offer for, det som kan synes å være en vilkårlige gruppe ledende revolusjonære. Carton er en utsvevende engelsk advokat som er ulykkelig forelsket i Darnays kone.

Caron lever et svært nedbrytende liv og sier selv at han mangler alle former for selvoppholdelse og er svært lat. Allikevel er det Carton som gir det ultimate offer og sitt liv for Darnay.

En stor del av denne romanen handler om  Darneys kone; Lucie Manette og faren hennes; Doktor Manette. I det boken begynner er Manettes far akkurat sluppet løs fra 18 år som fange i et fengsel hvor han har sittet uten dom. Han er ganske ødelagt både psykisk og fysisk, men Lucie pleier ham til han kommer noenlunde tilbake til sånn han var før han ble satt inn.

Jeg trengte litt hjelp med å analysere denne romanen. Jeg kunne selvfølgelig fortsatt med helt overfladisk ting. Men for å få formidlet hele dypet i romanen har jeg tatt meg den frihet å oversette noe av det som står om denne romanen på stedene helt nederst på siden.

Med denne boken sier Dickens at han tror på at det kan komme nytt liv og forandring, både på et personlig nivå og på samfunnsnivå, av et offer. Fortellingen kan tydes som at Sydney Cartons død gir Lucie Manette, Charles Darnay, og Carton selv et nytt og fredeligere liv. Ved å ofre seg selv,får Carton en opphøyd heltestatus og blir en figur som skal minne om Jesus; altså at hans død redder andres liv. Carton sitt eget liv, som ikke har vært et særlig heltemodig eller verdig liv før, får på den måten både betydning og verdi. Til slutt i boken antydes det at Carton blir gjenfødt i hjertene til de han har dødd for å redde. På den samme måten kan man si at teksten sier at “døden” eller fallet av det gamle regimet i Frankrike gir “liv” til det vakre, nye og bedre Paris som Carton ser for seg når han skal dø. Selv om Carton tilbringer mesteparten av romanen i et liv som en kan si ikke har betydning for noen, betyr den utrolige uselviskheten hans i den siste handlingen han utfører at han har en evne til å forandre seg. Selv om mye av denne boken handler om grusomhetene begått både av aristokratiet og av rasende bønder, er fokuset på troen på at denne volden vil vike for et nytt og bedre samfunn.

Dette finner vi best beskrevet i karakteren til Doctor Manette. Tidlig i romanen, Legens 18 år i fengsel utgjorde en slags død og det at han ble reddet er en slags gjenfødelse. Lucies kjærlighet gir Dr. Manette tilbake et åndelig liv eller evnen til å fungere som et “oppegående” menneske. Denne kjærligheten blir grunnlaget for fornyelsen, eller det nye livet.

Sammen med denne ideen om en oppstandelse står ideen om at det er nødvendig å ofre noe for å oppnå den. Her kan en også finne igjen den samme tanken både på et samfunnsnivå og et personlig nivå. De revolusjonære må ofre for at en ny fransk republikk skal kunne oppstå. Personlig kjærlighet og lojalitet må ofres for nasjonen. For eksempel; Etter at Darnay er blitt arrestert for andre gang og Dr. Manette prøver å besøke ham, minner vakten Dr. Manette om at de statlige interessene må komme foran personlig lojalitet. Madame Defarge gir ektemannen en lignende lekse da hun fordømmer ham for hans vilje til å spare Lucie Manette for dødsstraff. Denne besluttingen, mener hun, kommer i veien for hans plikt til å tjene revolusjonens sak. Cartons forandring til en mann som viser en moralsk side, og en side som vil ofre seg for andre viser også offer her offer på det personlige plan. I å velge å dø for sine venner, oppnår ikke bare Carton sin lykke, men han sørger også for sin åndelige gjenfødelse. (Under er en del av Cartons avskjedsord, som også er de siste ordene i boken.)

“Jeg ser, at jeg inntager en hellig Plads i deres Hjerter og i deres Efterkommeres i flere Led. Jeg ser hende som gammel Kone græde over Mig paa denne Dags Aarsdag. …Det jeg nu gør, er noget langt, langt bedre end hvad jeg nogen Sinde har gjort; den Hvile, hvortil jeg nu gaar, er langt, langt bedre end nogen jeg har kendt før.”

Jeg har brukt Spark notes, Wikipedia, The Literature Network og Cliffsnotes