Gullivers reiser er skrevet av den irske presten Jonathan Swift og kom ut i 1726. Jeg har lest den i forbindelse med Elidas 1001-bøker lesesirkel fordi jeg har lyst til å lese flere bøker fra den listen. Det vil si bøker som regnes som klassikere.

Som de fleste av oss hadde jeg bare et forhold til barne-versjonen av Gullivers reiser hvor vi følger Gulliver til Lilleputtenes land og til Brobdingnag, som er landet der kjempene bor. Den «voksne» versjonen er så mye mer. Så mye mer at det overrasket meg. Den er på 472 sider, så den er ganske lang. Men språket er enkelt og imellom teksten er det endel tegninger. Det vil si i min versjon som er gitt ut av Transit forlag i 2017. I tillegg til de to stedene jeg har nevnt drar Gulliver til Laputa, Balnibarbi, Glubbdubdrib, Luggnagg og Japan på en tur og så en tur til Houyhnhnmenes land.

Bak i boken er det et etterord av Olav Lausund som tar for seg hva teksten egentlig er. Den er skrevet som satire og som en allegori over datidens England. I de ulike landene eller samfunnene Gulliver møter kritiserer han ulike lover og praksiser. Og for oss er det tydelig hvordan han har trukket ut enkelte sider og satt dem på spissen. For eksempel er han svært betatt av hestene som befolker Houyhnhnmenenes land. De lever et liv kun styrt av fornuften og Gulliver synes de er svært noble og lever det perfekte liv. I kontrast skriver han om hva han ville ha opplevd i England:

Jeg opplevde ikke å bli sveket eller bedratt av en venn, eller å ha blitt såret av en skjult eller åpen fiende. Jeg hadde ingen grunn til å bestikke. smigre eller opptre som hallik for å vinne en gunst fra en stor mann eller hans løpegutt. Jeg trengte ikke noe vern mot svindel eller undertrykkelse. Her fantes hverken leger som kunne ødelegge kroppen min eller jurister som kunne ruinere meg, ingen spioner som overvåket hva jeg sa og gjorde eller smidde anklager mot meg for betaling. Her fantes hverken spottefugler, kritikere, baktalere, lommetyver, landeveisrøvere, innbruddstyver, advokater, koblersker, bajaser, spillere, politikere, vittige hoder, kranglefanter, tråkige pratmakere, polemikere, voldtektsmenn, drapsmenn, overfallsmenn eller besserwissere, ingen ledere eller tilhengere av partier eller klikker, osv …

Det sier ganske mye når dette er beskrivelsen av landet du lever i. Gulliver er svært positiv til England og hvordan landet blir drevet og hva det bedriver i begynnelsen av boken. Men etterhvert som de ulike levesettene i de ulike landene han besøker blir holdt opp mot det han kjenner hjemmefra synker hans tro både på menneskene og på England. I det siste landet han besøker er det til og med slik at det er hestene som styrer og menneskene, eller yahoo som de kalles der (jeg visste ikke det ordet kom fra denne boken) er umælende dyr. Gulliver synes det er forferdelig å bli sammenlignet med dem og nærer et dypt hat mot dem. Derfor blir det også forferdelig for ham å komme tilbake til England etter to år i Houyhnhnmenenes land. Det tar han lang tid til å tåle selv sin egen familie. Men fem år etter at han kommer hjem skriver han sin reiseskildring.

Boken er så omfattende at det blir vanskelig å dekke alle delene av dem. Men den er virkelig god og en fornøyelse å lese. Så den anbefales. Spesielt gøy var det å få utvidet sitt syn på hva Gullivers reiser er. Ikke bare en barnebok men en skikkelig satire over samtiden.

Til slutt vil jeg bare vise til navnet Lemuel Gulliver (som er hele navnet til Gulliver) slik det står i notene: «Det kan henvise til kong Lemuel i Salomos ordspråk (Ordspr. 31), eller være et ordspill på mule (mulldyr), halvt hest, halvt esel, kjent for sin stahet og dumhet. Gulliver henspiller både på gull (troskyldig fjols) og gullible (godtroene, lettlurt)». (s. 451).