Tags

, , , , , , ,

Jeg har lest The picture of Dorian Gray av Oscar Wilde som min bok for april i Elidas 1001-bøker lesesirkel. Det vil si at jeg har lest litt i den og litt i Bildet av Dorian Gray. Som i Frankenstein fant jeg ut at denne inneholder mer filosofering over skjønnhet og liv enn jeg var klar over. Derfor brukte jeg den norske oversettelsen til bedre å forstå ideene bak filosoferingen. Wilde er mannen bar dette ganske kjente sitatet, som hører til i forordet på denne boken:

Det finnes ikke moralske og umoralske bøker. Bøker er godt skrevet eller dårlig skrevet. Det er det hele.

Oscar Wilde heter egentlig Oscar Fingal O’Flahertie Wills Wilde. Han var irsk og levde mellom 1854 og 1900. Som homofil hadde han store utfordringer i en verden der dette var forbudt. Han ble anklaget for grov uanstendighet med andre menn og fikk to år med straffearbeid. The picture of Dorian Gray er Wildes eneste roman, men han har gitt ut en rekke av dialoger. epigram og essay.

The pictrure of Dorian Gray handler om den unge Dorian, og livet hans til han dør mange år senere. Som ung er han svært uskyldig, han er populær i selskapslivet og han er god venn av maleren Basil Hallward. Basil maler et portrett av Dorian, og i en følelsemessing episode ønsker Dorian at maleriet skal bli gammelt istedenfor ham.

Han hadde ytret et vanvittig ønske om at han selv måtte forbli ung og at portrettet måtte bli gammelt, at hans egen skjønnhet måtte være uplettet og at ansiktet på lerretet måtte bære sporene av hans lidenskaper og synder, at det malte bildet måtte bli vansiret av lidelsens og tankens furer og at han måtte få beholde den unge gutts blomstrende skjønnhet, som han nettopp da hadde blitt oppmerksom på.

Noen av ideene bak dette ønsket har han fått av Lord Henry Wotton. Han introduserer Dorian til nye måter å tenke på, der Dorian kan få nyte livet mer enn å lide det. Henry sier til Dorian “Å helbrede sjelen ved hjelp av sansene, og sansene ved hjelp av sjelen … ” (Dere får sitatene på norsk. Jeg syntes ideene var lettere å forstå på norsk.) Lord Henry mener det er løsningen på alt. Kunst, musikk, opera og enkelte bøker vil rense en fra alle negative innvirkninger på sjelen.

Jeg har sympati for alt unntagen lidelsen,” sa Lord Henry og trakk på skuldrene. “Jeg kan ikke ha sympati for den. Den er for stygg, for skrekkelig, for skremmende. Det er noe forferdelig morbid i den moderne sympati for smerten. Man skulle ha sympati for farge, skjønnhet, livsglede. Jo mindre som blir sagt om livets sår, desto bedre.

Den naturlige skjønnheten Dorian innehar er “formløs, grov, monoton og uferdig” mener Wilde. “Naturens skjønnhet eksisterer ikke før kunsten hadde skapt den” skriver han i et essay han ga ut rett før denne romanen. Wilde var inspirert av flere bøker og myter fra og om renessansen, og sitater fra flere av dem er en del av visdommen han prøver å innføre i Dorians liv. Noen av dem er myter som Ovids Metamorfoser og bøker som Studies in the history of the Renaissance, fra 1873.

I Basils øyne forderver Lord Henry Dorian. Han får han til å ville nyte livet på bekostning av andre. Basil mener Dorian er ung og uskyldig og at det er Lord Henry som ødelegger denne uskylden med side ideer.

Å være god er å være i harmoni med seg selv,” svarte han (Lord Henry) (…) “Disharmoni er å bli tvunget å være i harmoni med andre. Ens eget liv – det er det som er av betydning.

Basil gir etterhvert Dorian maleriet, men opplever at Dorian ikke har noe særlig tid for ham mer. Dorian på sin side begynner å se forandringer i maleriet. Et visst ondskapsfullt trekk over munnen etter at han har oppført seg ondskapsfullt. Han skjønner hva som skjer og er svært nøye med at ingen skal få se hva som skjer med maleriet. Han bytter til og med tjenere i redsel for at de skal ha sniktittet på bildet.

Evig ungdom , uendelig lidenskap, opphøyde og hemmelige gleder, ville gleder og enda villere synder – alt, alt skulle han oppleve. Portrettet ville bære byrden av hans skam.

I speilet er han den samme gamle, men ikke i maleriet. Det får ham til å gjemme maleriet så ingen skal få se det. Han finner et tomt og støvete rom på loftet der det får være innelåst. I slutten av boken lar han Basil få se maleriet og innser at han må drepe han etterpå. Så langt går den negative sjelelige utviklingen. For det er sjel og ånd Wilde stadig snakker om. Følelser også selvfølgelig. Men det er i sjelen frøene til denne forandringen ligger.

Jeg kjenner igjen tanker og ideer fra ex. phil på universitetet. Det gjør boken litt lettere å forstå. Men samtidig er ideene som blir uttrykt ganske langt fra hvordan vi tenker i dag og derfor også utfordrende å sette seg inn i. Jeg tenkte på om dette skulle bli et innlegg fullt av filosofi, men fant ut at det ikke er den siden av boken jeg er interessert i. Jeg leste den fordi den er i med boken 1001-bøker du må lese før du dør, og fordi det er en historie jeg lenge har vært nysgjerrig på. Mitt norske eksemplar er illustrert av Håkon Gullvåg. Du ser et eksempel på illustrasjonene over.