Tags

, , , , , , , , , , ,

Vær snill med dyrene er en roman skrevet av Monica Isakstuen. Den kom ut i fjor, og fikk fine kritikker (og ble nominert til Brageprisen) men jeg har ikke fått lest den før nå. Jeg ble falt for romanen bare etter noen få sider og den er mye bedre enn jeg forventet. Jeg er usikker på hvorfor jeg hadde lave forventninger, men det kan være fordi endel andre bloggere ikke likte den. Her må jeg tilføye at mange også likte den veldig godt.

Vær snill med dyrene handler om en liten familie som går i oppløsning. Jeg personen er Karen, hun er mor til Anna og gift med “faren til Anna”. Romanen begynner med Annas fødsel og forholdet mellom de to er fint og lykkelig. De står sammen mot den negative masingen Karen opplever kommer fra moren hennes og hun går fullstendig opp i morsrollen og i rollen som husmor. Hun strikker, sylter, safter, stiller opp på det som skjer. Men Anna er ikke mer enn tre år da Karen velger å flytte ut. Det blir skilsmisse, mekling og barnefordeling. Anna skal være annenhver uke hos hver av foreldrene. Karen sliter med å ikke ha Anna hos seg og lurer på om hun er mor også når Anna er borte.

De eneste andre personene vi møter i romanen er Karens mor og mormor, og i små glimt også Karens tanker om lillesøsteren. Mormor er død, og Karen savner henne. Moren har hun et noe ambivalent forhold til og morens skilsmisse blir et tema moren drar frem og som hun ikke vil høre noe om. Lillesøsteren unngår hun å møte. Det føles ensomt å lytte til Karen, hun slipper ikke noen inn i det innerste.

For det er det innerste dette handler om. Spesielt om tankene Karen har rundt det å være mor, og sin fortvilelse over å ikke strekke til og ikke å takle det å dele Anna med faren. Hun er opptatt av om hun kan gjøre Anna til en type. Som for eksempel til et medgjørlig barn. Det vil si om å være medgjørlig er noe Anna er eller noe Karen gjør henne til. Hun synes det er vanskelig å være til stede for Anna når hun er hos henne, og bruker ukene Anna er hos faren til å velte seg i skyldfølelse over ikke å strekke til.

Det var Karen som valgte å gå, men hun hadde klart ikke tenkt over konsekvensene. Flere ganger ønsker hun seg tilbake, men det spørs om det dreier seg mest om å slippe å være borte fra Anna og ikke så mye om å ønske å være gift med faren hennes. Jeg oppfatter Karen som deprimert og ute av stand til å komme seg videre eller å gjøre noe positivt av tiden hun har til rådighet. Hun jobber på biblioteket, men virker som hun ellers er mye alene. I romanen feirer hun jul med moren sin, men det er ikke en jul hun ønsker seg. Hun ønsker seg ikke mye annet enn å ha Anna hos seg.

Romanen høres deprimert og trist ut, men den er det ikke. Språket er levende og det som skjer med Karen en realistisk situasjon. En skulle nok gjerne gitt henne et spark bak, men samtidig tror jeg hun reflekterer et problem mange kan kjenne seg igjen i. Jeg har også delt barn med noen jeg ikke bodde sammen med, og det er ikke en enkel situasjon å sende barnet fra seg.
Vær snill mot dyrene anbefales. Det er en liten roman, med mye luft på sidene. Men også en roman man kan tenke over ganske lenge.

Den er også skrevet om på disse bloggene:
Tine sin blogg, Artemisas verden, Beathes bokhjerte, Elikkens bokhylle, Reading Randi og Den har jeg lest.