Kapittel 2019

18 onsdag sep 2019

Tags

Agnes Ravatn, bienes historie, Birger Emanuelsen, Bjørn Hatterud, blå, bokblogger, bokbloggere, det sara skjuler, heim, ingen tid å miste, Jan Grue, jeg lever et liv som ligner deres, jeg skal beskytte deg, Johan B. Mjønes, kapittel, kapittel19, Kathrine Nedrejord, Kinderwhore, Maja Lunde, mamma er trygda, Maria Kjos Fonn, Mímir Kristjánsson, Monica Isakstuen, mot normalt, przewalskis hest, rase, sølvberget, stavanger, Tore Renberg, verda er ein skandale

I dag begynner Kapittel på Sølvberget i Stavanger, og jeg har lest programmet flere ganger for å velge ut hva jeg vil være med på. Jeg skulle fryktelig gjerne vært der i dag og hørt Jan Gruen på arrangementet Jeg lever et liv som ligner deres. Det er Jan Gruen i samtale med Karin Haugen. For ikke å snakke om Jo Nesbø i samtale med Guttorm Andreasen. Men jeg kan ikke komme meg til Stavanger før i morgen.

Resten av uken er også spekket med gode programposter. Jeg har valgt ut noen få som jeg helt sikkert skal være med på, og så tenker jeg å se hva mer jeg kan få med meg underveis. Flere bokbloggere skal møtes i Stavanger denne helgen, det blir veldig hyggelig. Det er lenge siden jeg har møtt mange av dem. Bloggerne vil helt sikkert skrive om arrangement de er med på, så det burde være mulig å få rapporter fra mye av det som foregår i Stavanger denne uken.

Torsdag

12.00 Kinosal 5: Bokprat: Mamma er trygda
Det jeg helt sikkert skal få med meg er Mimír Kristjánsson. Han har skrevet den meget sterke boken Mamma er trygda. Selv er han politiker før Rødt i Stavanger noe som skinner gjennom i teksten. Han skriver om moren sin, hun har hatt kreft i 20 år og er derfor uføretrygdet. Men boken handler også om hvordan det er å være syk over lenger tid, forholdet til leger og sykehus og viktigst av alt; forholdet til NAV. For hvordan er det egentlig å være syk og uføretrygdet? Ligner det på det oppkonstruerte bildet man har av navere, eller er virkeligheten en helt annen? Jeg har lest boken, og også fått høre han snakke om den på et arrangement av forlaget. Så jeg ser virkelig frem til å få gå litt dypere inn i teksten og håper han vil si noe om hvordan man kan endre det kollektive bildet av en som får pengene sine fra NAV.

13.00 Salongen, 4. etasje: Kropp og klasse
Jeg har også lest boken Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue. Han skal snakke med forfatteren Bjørn Hatterud, og Heidi Marie Vestrheim, om kropp og klassebakgrunn. I Kapittelprogrammet spesifiserer de det til; Hvordan påvirker språk og klassebakgrunnen synet vårt på kropp og annerledeshet. Grue har skrevet en bok om egen kropp og om det å være handikappet i det norske samfunnet. Han er professor og opplevde at endel så ned på hva han kunne klare, som satt i rullestol, i løpet av skolegang og studier. Jeg vil også lese Bjørn Hatteruds bok Mot normalt. Hatterud er også funksjonshemmet og har opplevd mobbing på grunn av det.

15.00 Kinosal 1: Przewalskis hest
Maja Lundes siste bok i kvartetten som startet med Bienes historie kom ut denne uken. Boken heter Przewalskis hest og Lunde skal selv snakke om den med Brita Strand Rangnes. Jeg har ikke nådd å lese den, men har lest Bienes historie og bok to; Blå. Jeg liker virkelig godt Lundes fiksjonsunivers, hun er meget dyktig i å skape en verden man tror på. Bøkene kalles en klima-kvartett fordi de handler om klima og miljøvern. I den første boken fikk vi for eksempel lese en historie om hva som ville skje hvis biene forsvant. Og i Blå følger vi flyktninger som drar fra et Sør-Europa som har tørket ut på grunn av global oppvarming.

17.00 Kinosal 6: Når tiden renner ut
Tore Renberg er en av mine favorittforfattere. Det er jeg nok ikke alene om i Rogaland. Han ga nettopp ut romanen Ingen tid å miste, en roman om en eldre kvinne og datteren hennes. De møtes hver onsdag i det som er de siste årene av morens liv. Den romanen har jeg også lest, og ser frem til å høre Renberg si noe om tankene hans bak fortellingen. Han skal snakke med forfatteren Johan B. Mjønes, som jeg ikke kjenner forfatterskapet til, utover at han ga ut romanen Heim i fjor, og Guro Hoftun.

Fredag

På fredagen skal bokbloggerne møtes på Bøker og Børst i kveldstimene, så jeg får nok ikke til å starte dagen like tidlig som på torsdagen. Men skulle jeg komme meg innover tidligere enn forventet, så håper jeg å få hørt Kjartan Fløgstad kl 12.00

14.00 Salongen, 4. etasje: Verda er ein skandale
Men det jeg virkelig må få med meg et Agnes Ravatn som snakker med Peter Strassegger om forfatterskapet og livet på landet. Ravatn har flyttet til Valevåg. Og selv om hun er fra området (Ølen), må det være en stor overgang fra Oslo. Jeg liker virkelig godt bøkene til Ravatn, og gleder meg til å lese den siste; De sju dørene. Fugletribunalet er nok kanskje den boka jeg har likt best. Den så jeg også som teaterstykke i Oslo. Men Verda er ein skandale, som handler om livet på landet, er også veldig god.

16.00 Kinosal 6: Kropp og overgrep
Maria Kjos Fonn, som har skrevet boken Kinderwhore og Kathrine Nedrejord, som har skrevet ungdomsromanen Det Sara skjuler, skal snakke med Susanne Kaluza om kropp og overgrep. Spesifisert i Kapittelprogrammet; om hvordan man lever videre etter overgrep. Begge forfatterne har kommet med sterke bøker der unge jenter opplever voldtekt og jeg ser frem til å høre hvordan de har satt seg inn i materialet de har skrevet om. Og hvordan de ser for seg karakterene skulle greie å gå videre.

18.00 Salongen, 4. etasje: Beskyttelse til besvær
Jeg har lest Birger Emanuelsens Jeg skal beskytte deg, der hovedpersonen går svært langt i å ville beskytte sønnen sin. Monica Isakstuen ga i år ut romanen Rase, og felles for de to bøkene er et ukontrollert sinne hos hovedpersonen. Men også dette å ville beskytte barna utover det som kanskje vil kalles normalt. De to skal ha en samtale om dette med Espen Røsbak

Lørdag

Jeg har ikke fått planlagd lørdagen enda, for da er det møte med bokbloggere og muligens en tur til Løvås bruktbu som står på programmet. Men jeg håper å få med meg hvertfall ett par arrangementer innimellom.

12.00 Mellombels ølstove, Bryne: Verda er ein skandale
Og så vil jeg bare fortelle de som kanskje ikke får med seg Agnes Ravatn i Stavanger, så tar hun turen til Bryne, og har den samme samtalen med Peter Strassegger på Melombels ølstove klokken 12.

Vær snill med dyrene

18 tirsdag jul 2017

Posted by astridterese in Bøker

≈ 5 Comments

Tags

barnefordeling, depresjon, ensomhet, fortvilelse, Monica Isakstuen, morskjærlighet, norsk roman, roman, samvær, samværsrett, skilsmisse, vær snill med dyrene

Vær snill med dyrene er en roman skrevet av Monica Isakstuen. Den kom ut i fjor, og fikk fine kritikker (og ble nominert til Brageprisen) men jeg har ikke fått lest den før nå. Jeg ble falt for romanen bare etter noen få sider og den er mye bedre enn jeg forventet. Jeg er usikker på hvorfor jeg hadde lave forventninger, men det kan være fordi endel andre bloggere ikke likte den. Her må jeg tilføye at mange også likte den veldig godt.

Vær snill med dyrene handler om en liten familie som går i oppløsning. Jeg personen er Karen, hun er mor til Anna og gift med «faren til Anna». Romanen begynner med Annas fødsel og forholdet mellom de to er fint og lykkelig. De står sammen mot den negative masingen Karen opplever kommer fra moren hennes og hun går fullstendig opp i morsrollen og i rollen som husmor. Hun strikker, sylter, safter, stiller opp på det som skjer. Men Anna er ikke mer enn tre år da Karen velger å flytte ut. Det blir skilsmisse, mekling og barnefordeling. Anna skal være annenhver uke hos hver av foreldrene. Karen sliter med å ikke ha Anna hos seg og lurer på om hun er mor også når Anna er borte.

De eneste andre personene vi møter i romanen er Karens mor og mormor, og i små glimt også Karens tanker om lillesøsteren. Mormor er død, og Karen savner henne. Moren har hun et noe ambivalent forhold til og morens skilsmisse blir et tema moren drar frem og som hun ikke vil høre noe om. Lillesøsteren unngår hun å møte. Det føles ensomt å lytte til Karen, hun slipper ikke noen inn i det innerste.

For det er det innerste dette handler om. Spesielt om tankene Karen har rundt det å være mor, og sin fortvilelse over å ikke strekke til og ikke å takle det å dele Anna med faren. Hun er opptatt av om hun kan gjøre Anna til en type. Som for eksempel til et medgjørlig barn. Det vil si om å være medgjørlig er noe Anna er eller noe Karen gjør henne til. Hun synes det er vanskelig å være til stede for Anna når hun er hos henne, og bruker ukene Anna er hos faren til å velte seg i skyldfølelse over ikke å strekke til.

Det var Karen som valgte å gå, men hun hadde klart ikke tenkt over konsekvensene. Flere ganger ønsker hun seg tilbake, men det spørs om det dreier seg mest om å slippe å være borte fra Anna og ikke så mye om å ønske å være gift med faren hennes. Jeg oppfatter Karen som deprimert og ute av stand til å komme seg videre eller å gjøre noe positivt av tiden hun har til rådighet. Hun jobber på biblioteket, men virker som hun ellers er mye alene. I romanen feirer hun jul med moren sin, men det er ikke en jul hun ønsker seg. Hun ønsker seg ikke mye annet enn å ha Anna hos seg.

Romanen høres deprimert og trist ut, men den er det ikke. Språket er levende og det som skjer med Karen en realistisk situasjon. En skulle nok gjerne gitt henne et spark bak, men samtidig tror jeg hun reflekterer et problem mange kan kjenne seg igjen i. Jeg har også delt barn med noen jeg ikke bodde sammen med, og det er ikke en enkel situasjon å sende barnet fra seg.
Vær snill mot dyrene anbefales. Det er en liten roman, med mye luft på sidene. Men også en roman man kan tenke over ganske lenge.

Den er også skrevet om på disse bloggene:
Tine sin blogg, Artemisas verden, Beathes bokhjerte, Elikkens bokhylle, Reading Randi og Den har jeg lest.

Smakebit på søndag 14. desember

14 søndag des 2014

Posted by astridterese in Boktema

≈ 39 Comments

Tags

Boktema, Joyce Hatto, Monica Isakstuen, om igjen, smakebit på søndag

I går var vi på julegrøt hos søskenbarnet mitt. 46 stykker av oss. Det er det hyggeligste jeg har gjort i desember så langt. For enda har vi julen å se frem imot. Jeg er et skikkelig julemenneske og selv om jeg ikke har kunnet pynte og styre og stelle så mye i år som andre år, så gleder jeg meg ikke mindre til å se juletreet, gå på julegudstjeneste og se om jeg har truffet blink med gavene i år. Og til å feire en hvit jul, som jeg tar som en selvfølge når jeg skal til mine svigerforeldre på Østlandet.

Men det er noen dager i gjen, og en av tingene jeg skal gjøre før jul er å være med på Smakebit på søndag hos Flukten fra virkeligheten. I dag har jeg en smakebit fra boken Om igjen av Monica Isakstuen. Og om du noen gang har vært i en konsertsal, så vil du kjenne igjen dette:

Sola går ned og dørene går opp og folk strømmer inn i salen, sekshundreogfemti par føtter som tråkker seg forsiktig fram mellom seteradene, åpner lommer og vesker, fingre som leter etter billettene, søkende blikk, billetten, setene, billetten, setene, ja der skal vi sitte, to plasser til venstre, mumling og knitring, hender som retter på jakker, hår, glatter over skjørt, bukselår og muskler som slipper tak og lar kroppene senkes mot stolsetene, der henger de i luften i noen korte sekunder, rumper og kjønn, den dumpe lyden av varmt kjøtt mot ullstoff, nakker som vris, hvem sitter til venstre, hvem befinner seg til høyre og hvem i alle dager er det som har tatt seg råd til balkong, og når begynner det egentlig, har du hørt henne spille før, hun sies å være blant de beste, og lyden av barn som er blitt tvunget med av foreldrene, det hører med til dannelsen, men barna er ikke enige, de vrir seg i setene, men så dempes belysningen og inn kommer orkesteret, en etter en etter en og noen til høyre i salen begynner å klappe og snart klapper alle og musikerne nikker ydmyke, beskjedne, stolte, og det skyves på stoler og justeres på instrumenter og applausen stiger, øker, den fyller hele salen, virker nesten fiendtlig der den velter inn over scenegulvet, bryter mot instrumentene, vil ikke gi seg før dirigenten snur seg, bukker, tar imot den øredøvende lyden av forventning og gir signal om ro.
Ro.
Ro.
Pust. Inn. Ut.
Kremting, en som hoster lavt, papir som knitrer, halspastiller som svelges.
Stille.
Så stille.
De venter.

Fra forlaget;

Hva får et menneske til å leve et liv i løgn? Hvilket spill er vi villige til å innlate oss på for å få det vi vil ha?

Da Joyce Hatto døde sommeren 2006, ble hun av flere betraktet som en av verdens fremste pianister. Hun hadde riktignok ikke spilt offentlig siden 1970-tallet, men cd-ene som utkom i et svimlende antall de siste årene av hennes liv, ble ansett som sensasjonelle. Hun tolket dem alle – Mozart, Beethoven, Chopin, Liszt, Rakhmaninov. «Den største pianisten i verden som ingen har hørt om,» skrev en kritiker.
Så, i februar 2007, avslørte det anerkjente tidsskriftet Gramophone det kanskje største bedrageriet i den klassiske musikken noensinne. Store deler av Joyce Hattos innspillinger var plukket fra andre pianister. Alt hadde vært en løgn.
Av denne spektakulære historien har Monica Isakstuen formet en original og gripende roman. Joyce blir sett gjennom Ida, en norsk (fiktiv) elev av den britiske pianisten, som selv føler seg som en spiller i alt hun gjør – som datter, som kjæreste, som mor. Var det av Joyce hun lærte dette? Eller bærer vi spillet i oss alle, evnen til å slå an toner som ikke er våre egne, men som kanskje vil gi oss det vi ønsker oss mest av alt?