Som vanlig henger jeg litt etter når det gjelder å skrive om alle kriminal-romanene jeg leser. Siden jeg leser krim på sengen hver kveld (hvis ikke jeg er altfor trett) så leser jeg endel krim i løpet av et år. Jeg har ikke alltid kapasitet til å gi hver bok et eget innlegg, så får noen av dem bli en del av et samleinnlegg. Jeg skriver under hvert innlegg hvem jeg har fått boken fra, fordi som bokblogger så får du bøker av forlagene. Men min omtale av bøkene er helt uavhengig og uten bindinger av noe slag. Det er kun min mening du får høre.

Paradisplaneten – Jørgen Brekke

Paradisplaneten er den fjerde kriminalromanen av Jørgen Brekke som handler om den trønderske politietterforskeren Odd Singsaker. I tillegg har Brekke gitt ut en kriminalroman om politimester Nils Bayer. Bayer dukker også opp i kriminalromanen Drømmeløs. Han er politimester i Trondheim på slutten av 1700-tallet. I denne boken havner Singsaker rett ut i en etterforskning mens han egentlig er sykemeldt for skader han påførte seg i sist bok.

Jeg tror at Jørgen Brekkes kriminalromaner er blant de beste jeg har lest. Han har en måte å beskrive både nåtid og fortid som gjør at en ser for seg scenene han beskriver. Hans hovedkarakter er blant de «myke og intelligente menn» vi finner i kriminalromaner for tiden. Han er gift med en amerikansk kvinne og de venter barn. Singsaker nærmer seg pensjonsalder (som i politiet er 57 år). Han er i tvil om han skal slutte og være hjemme med barnet eller om han skal prøve å få fortsette å jobbe. Det er klart at politiet vil miste en svært god etterforsker hvis han slutter.

Paradisplaneten starter med at et hode blir etterlatt på toppen av Olav Tryggvason-statuen. Samtidig begås det et mord i England. De virker som svært ulike saker i utgangspunktet, selv om de begge er begått med sverd. Men etterhvert tyder mer og mer på at Singsakers morder befinner seg i London. Så han, og uten at han vil det, også bibliotekaren Siri Holm, drar til London. En gammel bok Singsaker og Felicia fikk i bryllupsgave fra Siri Holm viser seg og også å spille en stor rolle.

Jeg anbefaler deg Brekkes kriminalromaner, både dem om Odd Singsaker og dem som handler om Nils Bayer. Det var svært underholdende å lese om politiarbeid i Trondheim anno 1769. Denne siste er svært spennende, og like god som de forrige har vært. Paradisplaneten har jeg fått av Juritzen forlag.

Den syvende demonen – Øistein Borge

Den syvende demonen er den første kriminalromanen til Øystein Borge. Han har bakgrunn fra film- og reklamebransjen og har vært tekstforfatter. I denne kriminalromanen møter vi Bogart Bull (Hvorfor MÅ alle etterforskere ha like initialer?) Bull er politietterforsker i Oslo. For to år siden drepte en mann Bull hadde satt i fengsel kona og datteren til Bull (i en bilulykke). Etter det har det gått litt i stå for Bull og han er egentlig ikke ønsket tilbake på politikammeret. Sjefen hans finner imidlertid en snedig løsning; Politiet har behov for en etterforsker som kan sendes til utlandet der norske statsborgere er drept.

I Frankrike blir den svært rike forretningsmannen Axel Krogh funnet myrdet i sitt hjem og politiet ber om bistand fra Norge. Det er en liten krets av mistenkte. Et bilde av Kroghs enorme malerisamling er stjålet. Et grønt bilde av noe som ser ut som en demon. Spesielt de som vil arve Krogh er mistenkt. Samtidig drar vi tilbake i tid til da maleriet ble malt. En gruppe malere, inkludert Edvard Munch, deler en fuktig helg på den franske landsbygden. Som fødselsdagsgave til en av dem maler de alle hvert sitt bilde av en demon. Bildet dukker opp igjen i fortellingen hos et medlem av den franske motstandsbevegelsen. Vi lærer om gruppen han tilhørte og menneskene i den.

Borge debuterer med en svært spennende kriminalroman. Likevel er det noen ting som drar ned. Jeg føler at noen av karakterene blir klisjeer av seg selv. Den rikt Krogh og barna hans er automatisk dårlige personer. Som om alle rike skulle være det. Han har med en politimann som på en måte har satt hele livet sitt på styr, og har du lest endel krim, så kjenner du det igjen. Osv. Men det er ikke noe galt med spenningen og forviklingene. Jeg tror ikke du vil gjette hvem som er skurken i første omgang. Den syvende demonen har jeg fått av Font.

Skuggasund – Arnaldur Indridason

Jeg er utrolig glad i Indridasons bøker. Skuggasund er den 11 boken som er gitt ut på norsk (om jeg har talt riktig). I begynnelsen handlet bøkene hans om etterforskeren Erlendur Sveinsson, men etterhvert har han skrevet bøker med andre hovedpersoner. I Skuggasund er det den pensjonerte politimannen Konrad som leter etter svar.

En 90 år gammel mann dør i sin seng og man regner med at dette er en naturlig død. Men under obduksjonen kan man se at han er kvalt. Muligens med en pute. Ved siden av offeret finner man avisutklipp fra 1944 som handler om at en ung kvinner er funnet død. Den pensjonerte politimannen Konrad fatter interesse for den saken, eller disse sakene. For han begynner med å prøve å finne ut hva som skjedde under krigen. Her lærer vi mye om den amerikanske «okkupasjonen» av Island under andre verdenskrig. Og vi lærer om «tilstanden» – navnet på problemet med at islandske jenter gikk ut med soldater, og i en del tilfeller ble dette til barn.

Det er en vanskelig historie Konrad dykker ned i. Vi som lesere får være med på jobben politietterforskeren og en militærpoliti gjør i 1944 og forstår mer om bakgrunn og bevis. Men saken blir henlagt dengang, det var ikke mulig å finne morderen. Konrad finner etterhvert nye ting i saken. Folk er mer villige til å fortelle rykter så lenge etter mordet er begått. Men det er ingen lett sak for Konrad å finne bevis eller motiv.

Denne boken mener jeg er den beste Arnaldur har skrevet, så langt. Det er en til, en som handler om Erlendurs start i politiet som er fin, men denne er den beste. Arnaldur er så veldig flink til å fortelle om tidligere tider på en interessant måte. Han får sagt mye om Islands natur, folk og historie med få ord og en lærer mye. Samtidig nyter man de gode oversettelsene og det levende språket i bøkene. Skuggasund hadde fortjent egent innlegg fordi den er så god. Men nå havnet den her. Skuggasund har jeg fått av Cappelen Damm.

Den gjenfødte morderen – A. J. Kazinski

Den gjenfødte morderen er den tredje kriminalromanen til det danske forfatterparet Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich. Den er også den tredje boken om politimannen og gisselforhandleren Niels Bentzon. Jeg falt helt pladask for den første boken av dette paret; Den siste gode mann, og det er med fornøyelse jeg har fortsatt å lese om Bentzon. I denne boken må han gå «under cover» på en psykiatrisk institusjon for «the criminal insane». (For et språk på meg!) Samtidig drar kona hans, astrofysikeren Hannah Lund, til Chile på jobbreise.

Det er et marerittaktig psykisk helsevesen Bentzon møter på Sikringen, som er den populære betegnelsen på stedet. Her sitter de aller farligste pasientene innesperret; massemordere, voldtektsforbrytere og schizofrene voldsmenn. En av disse er mistenkt for å ha drept den ene psykiateren som jobber på Sikringen. Den eneste muligheten de ser til å finne spor, er å sende en mann inn. Det første pasientene møter er vannslangen som spyler dem rene, etter at de har kledd av seg og undergått den strengeste form for kroppsvisitering. Her finner du beltesenger og langtids-fastspente pasienter. Plastbestikk og ingen fellesrom utenom spisesalen. De friskeste får gå fra rommet og ut på gangen til tider. Andre må oppholde seg på «rommet» 23 timer i døgnet. Elektrosjokk blir brukt for depresjon, og ellers er det tett mellom anti-psykotiske sprøyter og piller, i tillegg til de beroligende sprøytene som sitter løst hvis noen skulle vise spor av aggresjon eller agitasjon.

Bentzon opptrer ofte i vanskelige saker og miljø, på grunn av jobben han har. Men det finnes absolutt saker som er vanskeligere enn andre. Denne er nok en av de mest krevende og Bentzon får uventet hjelp av sin kone i denne saken. Det er kanskje også viktig å nevne at Benzon har på seg et høreapparat som egentlig er en toveis mikrofon.

Dette er bøker som gir den rene nytelsen til enhver krimelsker. De er spennende, skumle, interessante og skremmende. Men de er også svært gode på flere plan. Språket er godt, det vil si; oversettelsen. Flyten er eminent og en sitter tilbake med en følelse av å ha lest en virkelig god bok. Den gjenfødte morderen har jeg fått av Gyldendal.

Vår egen lille hemmelighet – Ninni Schulman

Vår egen lille hemmelighet er fjerde boken om journalisten Magdalena Hansson. Magdalena har flyttet tilbake til hjembygden etter en tid i Stockholm. Med seg har hun sin adoptivsønn. Men familien har blitt utvidet med en mann og to tenåringsdøtre. Magdalena har fått jobb i lokalavisen som består av bare henne og en frilansfotograf. Så ofte opplever hun at de store avisene skriver mer om saker der hun ikke visste mer. Hun er likevel veldig dyktig til å «grave».

En barneverns-ansatt kommer ikke hjem fra jobb en kveld og mannen hennes melder henne savnet. I begynnelsen finner de ingen spor, heller ikke når de snakker med kolleger eller venner. Men Magdalene begynner å forstå at hun har hatt et forhold til en mann på jobb. Etterhvert finner politien bilen hennes og også noe blod, og saken går fra å være en savnet-sak til et mistenkelig dødsfall. Samtidig får vi korte avsnitt fra en familie der mannen slår og terroriserer temmelig grovt. Han virker som han går helt fra konseptene og kona hans blir reddere og reddere, og prøver å finne en rømningsplan.

Spesielt for Schulman er de svært korte delene helheten består av. Vi får korte stykker fra hver av personene, og ofte mange personer i tillegg. Som her hvor mann, barn, ulike politimenn, journalist, nabo osv snakker for seg og avslører mer etterhvert. Du må nok like den korte stilen for å like Schulmans bøker. Men jeg føler at jeg ble vant med den i bok 2. Så det fungerer for meg. Hver av Schulmans bøker har vært underholdende og spennende. Jeg synes det er fint hun har sin egen stil, det skiller henne ut i mengden med krimbøker. Vår egen lille hemmelighet har jeg fått av Cappelen Damm.

Paradisbakken av Marit Reiersgård

Jeg har lest alle av Reiersgårds kriminalromaner og jeg synes de blir bedre for hver ny bok. Jeg har likt både Stolpesnø og Jenta uten hjerte. Men jeg likte aller best Paradisbakken. Reiersgårds hovedkarakter er Politietterforsker Verner Jacobsen. Han lever i et vanskelig ekteskap og er forelsket i partneren sin på jobb. Han har langt hår og strikker når han trenger å slappe av eller tenke. Jeg ser ham som en myk man, og en intelligent mann, som løser sakene han står overfor.

Vi går først tilbake 25 år. En jente blir funnet drept i skogen ved Paradisbakken. 25 år etter har venninnene til den jenta gått ut sammen på et utested. Den ene av dem, May, går tidlig hjem og blir dagen etter funnet drept i vinduet på jobb. Jacobsen og teamet hans etterforsker først dette ene mordet, men så skjer det ett nytt mord. Da finner de også sammenhenger til drapet som ble begått for 25 år siden.

Boken gir deg en ganske klassisk fordeling mellom her og nå, og en liten periode for 25 år siden. Noen av sporene som blir oppdaget nå har også betydning for mordet som skjedde for så lenge siden. Det er også et poeng at det er en uke igjen til foreldelsesfristen går ut på det første mordet. Da vet man hvor mange dager politiet har på seg før begge sakene er løst. Paradisbakken er en enkel, lettlest og fin krim. Den er svært spennende i perioder, men jeg føler at Reiersgårds bøker unnlater å ta med det grusomme og ekle du kan finne i andre kriminalromaner. Det er jeg veldig glad for. Jeg leser begge deler, men noen ganger trenger jeg en krim som en kan lese med trygghet i at de grusomste detaljene er utelatt. Reiersgård klarer dette med glans. Og tilbake har du en krim meget verd å lese. Jeg har fått Paradisbakken av Gyldendal.