Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

På torsdag i sist uke var jeg og mannen min på Gaffel og Karaffel i Stavanger og hørte Knut Gørvell og to damer (som jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på) presentere høstens bøker fra Cappelen Damm. Lokalet var helt fullt av bokglade mennesker. Vi fikk servert god mat og litt fra baren før bøkene ble presentert fra scenen. En av forfatterne som var med var Roy Jackobsen. I pausen satte han seg ned for å skrive autografer i boken, som vi var så heldige å få av Cappelen Damm. Det var en veldig hyggelig autograf å få. Det ble presentert en stor mengde bøker. Så jeg har valgt å skrive om det jeg har mest lyst til å lese.

Roy Jacobsen har skrevet Mannen som elsket Sibir – en sommerfuglsamlers erindringer fra Øst-Sibir, sammen med kona si Anneliese Pitz. Hun har vokst opp i Belgia og snakker både tysk og fransk. Det skulle få betydning for denne boken. Fritz Dõrries (1852 -1953) som boka handler om, skrev ned mye av det han hadde opplevd, blant annet i Sibir, for at døtrene skulle få vite hvordan han hadde levd. Han skrev i en håndskrift det var vanskelig å tyde. Familien spurte (jeg fikk ikke helt med meg hvorfor) Roy Jacobsen skrive om Dõrries, men han forstod ikke håndskriften. En type sammenhengende gotisk skrift. Men det gjorde kona hans, og derfor ble hun også en del av dette prosjektet. Jacobsen sier spøkefullt at en må leve i et stabilt ekteskap skal en sette igang å skrive bok sammen. Boken ble en roman fordi de selv la til samtaler og omstendigheter. Jacobsen sier at Dõrries har opplevd svært mye, men var også svært dårlig til å skrive om det.

Fritz Dõrries så som barn en sibirsk sommerfugl (Parnassius nomion) på et tysk museum. Dette var grunnen til at han som tyveåring valgte å dra til Sibir og studere sommerfugler. Sibir var enda ikke ikke tegnet på noe kart, og han reiste igrunnen på lykke og fromme. Store deler av tiden gikk han, men han brukte også slede. (Med hunder regner jeg med). Han fanger tigre, hjort og ørner. Og han samler planter og sommerfugler som han sendte til museer i Europa. Han gjorde mange utrolige ting; som å gå hele Japan på langs under krigen og å fange og holde ørner som “kjæledyr”. Jeg ble utrolig nysgjerrig på denne boken og er glad Cappelen Damm la den oppi nettet vi fikk med oss hjem fra høstmøtet.

I nettet lå det også en Harry Potter notisbok og minner oss på at det kommer en ny Illustrert Harry Potter i oktober. Denne gangen er det Harry Potter og Ildbegeret. Jeg kjøper dem på engelsk, men de er like vakre uansett hvilket språk du velger. Vi fikk også Neste år i Havanna av Chanel Cleeton som handler om nitten år gamle Elisa Perez, Cuba, og politiske opprør i 1959. Og Marisol Ferrera i Miami i 2017. Det er en av bøkene som kommer i pocket i år.

En mann jeg skulle ønske hadde hatt tid til å komme er Tore Renberg. Men han var dessverre i Ålesund, med forestillingen En kveld med Tore Renberg. (Han skal fremføre den på kulturhuset på Sandnes 2. oktober). Jeg var på en av forestillingene hans i fjor (eller året før), det var en virkelig fin kveld. Men tilbake til boken Renberg har gitt ut i høst. Den heter Ingen tid å miste og handler om mor og datter Edel og Tove. Edel er 84 år og mistet mannen sin for ikke så lenge siden. De to bestemmer seg for at de skal møtes hver onsdag for å “tilbringe litt tid sammen”. Jeg har begynt på denne boken og synes den har en spesiell begynnelse, jeg ser frem til å finne ut mer om dette forholdet mellom mor og datter.

Torkil Damhaug, en annen av mine favoritter, var også i Stavanger. Han ga ut en ny krim på fredag, som heter Se en annen vei. Damhaugs krimbøker er mest psykologiske thrillere. Denne har handling fra Budapest der to hjemløse gutter stjeler en håndveske med et hemmelig rom, og kort etter jages de av byens mest hensynsløse jegere og den eldste gutten blir drept. Damhaug forteller at bokens hovedperson Marlen Glenne er datter av hovedpersonen i Se meg Medusa, legen Axel Glenne (Damhaugs krim fra 2007). Marlen er i Budapest for å utdanne seg til lege (Damhaug er selv lege og psykiater). Damhaug hadde planene til denne boken for 5-6 år siden, men da fikk han det ikke til å henge helt sammen. Han følte han ikke hadde karakterer som var spennende nok. Det løste seg med Malen Glenne. Damhaug tok med seg kona si til Budapest for å drive research, men hun ble litt lei av å se de mest nedslitte delene av Budapest og innsiden av dissekeringssalen – så det var ikke det mest romantiske han hadde gjort. Selv om han mener at Budapest er en svært romantisk by.

Torgrim Eggen var også med til Stavanger. Han fortalte om biografien han skriver om Axel Jensen: Axel, Fra smokken til Ovnen. Axel Jensen levde et omflakkende liv, med flere kvinner og brukte blant annet LSD. Han fikk etterhvert ALS og levde med det i ti år før han døde i 2003. Eggen forteller at de oppdaget at Jensen var syk da han, i Stavanger, skulle lese fra en av bøkene sine og han ikke klarte å holde oppe boken. Eggen forteller også at Axel Jensen var en lystløgner, og at det er et stort arbeid å få bekreftet de ulike historiene han fortalte. Det er ikke nødvendigvis sikkert de var sanne.

Andre bøker jeg la merke til, og som jeg absolutt skal lese er den femte romanen om Elling: Ekko av en venn av Ingvar Ambjørnsen. Helvete av Erlend Loe og Regnmakeren av Gert Nygårdshaug. Jeg har ikke lest Byens spor-romanene av Lars Saabye Christensen. Men jeg forstår at den siste; Byens spor: Skyggeboken, blant annet handler om at Christensen er syk. Gørvell sier det er spesielt at mannen som hater virkelighetslitteratur skriver seg selv inn i sin siste bok. Men samtidig er det veldig fint og gjør boken til noe mer. I disse Byens spor-bøkene samler Christensen trådene fra tidligere bøker, slik blir de noe mer for de som har lest tidligere romaner.

Jeg er veldig glad i krim, så jeg må nevne Prosessen av Malin Persson Giolito. Hun har tidligere gitt ut Størst av alt, som fikk svært gode kritikker – og som jeg likte virkelig godt. Den er nå skrevet om til en serie som går på Netflix under navnet Quicksand. Gard Sveen skriver god krim. Jeg har lest tre bøker om politietterforsker Tommy Bergmann. Men ikke Bjørnen som kom ut i 2018. Den skal jeg absolutt lese før jeg begynner på årets bok; Drømmenes Gud. Jeg liker å lese kronologisk. I Drømmenes Gud blir vi satt tilbake til Beirut i 1982, men også nåtiden der Tommy Bergman er tilknyttet PST.

Jeg vil også lese Avklaringene av Hans Olav Lahlum, det er en selvstendig krim og handler ikke om K2. Eystein Hanssen ga ut En kort evighet tidligere i år. Bøkene om politi Elli Rathke er svært spennende. Jeg gleder meg til å lese den. Det samme gjelder Arnaldur Indridasons nye bok Mørket vet. Indridason skriver utrolig bra bøker. Den nye boken har en helt ny hovedperson, det blir spennende å se hva han nå har tenkt ut. J.K. Rowling gir også ut en ny krim dette året, den heter Hvit død og er gitt ut under pseudonymet Robert Galbraight. Den har jeg lest, og jeg kan virkelig anbefale den. Jeg tenker jeg får skrevet litt om den i et av innleggene jeg skriver om krim jeg har lest.

Det ble selvfølgelig snakket om mye mer enn dette. Jeg har ikke nevnt barnebøker eller flere biografier. Og bare så vidt vært innom romanen. Men Cappelen Damm er et så stort forlag og gir ut så mye bøker at jeg virkelig ikke har plass til å skrive om alt. Du kan finne ut mer om de nyeste utgivelsene på nettsidene deres, eller i nyhetsbrevet. Selv om jeg har skrevet om et forlag i dette innlegget har ikke forlaget bestemt noe over hva jeg har valgt å skrive. På arrangementet fikk jeg de to bøkene jeg har nevnt, sammen med notisboken og et fint nett.