Tags

, , , , , , , , , , , , , ,

Det meste jeg lese av krim er bøker jeg får som leseeksemplar fra ulike forlag. Forbrukerrådet har satt lys på denne typen samarbeid og krever at bloggere nå merker innlegg der en har fått bøker helt i begynnelsen. Før var det mest vanlig å skrive dette i slutten av innlegget. Det er viktig for meg å følge reglene, samtidig som det også betyr noe å presisere at forlagene ikke har hatt noen innvirkning på det jeg velger å skrive. Under finner du bare mine personlige meninger. Illvilje har jeg fått fra Capitana, Skumring og Mørket vet fra Cappelen Damm.

crimeJeg synes at krim er en av de sjangeren det er vanskeligst å skrive om. Ikke fordi det er en kompleks sjanger, men fordi en må være så forsiktig med hva en avslører. Ofte spiller det en rolle at leseren ikke har spesifikk kunnskap om ulike ting før mot slutten av boken, og etter man har lest hele historien er det lett at man inkluderer disse opplysningene i en oppsummering. Det kan for eksempel være hendelser fra fortiden eller avslørende karaktertrekk. Og ofte er det ting som gjør at man skjønner hvem som er morderen. Derfor liker jeg å skrive kortere om denne typen bøker og inkludere dem i samleinnlegg. Det gjør også at jeg kan skrive litt om dem rett etter at jeg har lest dem, for så å publisere når innlegget handler om en passe mengde bøker.

Illvilje av Jørn Lier Horst

IllviljeIllvilje er den 14. boken i serien om William Wisting. I de siste bøkene har han delt hovedrollen sammen med datteren Line, og det er et samarbeid som fungerer. Line er journalist, i begynnelsen jobbet hun i VG, men nå er hun frilanser. I Illvilje har hun fått et oppdrag av Adrian Stiller i Cold Case gruppen. Hun skal være med å dokumentere en rekonstruksjon. En mann er dømt for to drap, og nå ønsker han å tilstå enda ett. I den forbindelsen skal han vise politiet hvor hun er begravet. Denne morderen hører til i Oslo, men han sier kvinnen er begravet ved Sandefjord. Så da blir Wisting ansvarlig for gjennomføringen av rekonstruksjonen. Ikke alt går som forventet, og Wisting blir gitt skylden. Selv om det nok ikke var han som står bak det som gikk galt.

Illvilje er virkelig spennende. Det er den beste boken til Lier Horst, så langt. Synes jeg. Jeg har likt de som kom før denne også, men det er noen med vinklingen av denne historien og det som går galt som gjør boken ekstra spennende. Jeg ble spurt om boken kan leses uten at man har lest bøkene som kom før i serien, og det synes jeg går fint. Det er klart en blir bedre kjent med hovedpersonene når en får presentert forhistorien deres. Men boken i seg selv er ikke avhengig av noen annen bok. Historien er så spennende at man ikke bryr seg om man muligens tenker på hva som kan ha skjedd før.

I fjor høst gikk serien om Wisting på TV3. Hovedpersonen er spilt av Sven Nordin og de to viktigste bi-karakterene politibetjent Hammer og datteren Line er med. Det ble en spennende TV-serie, så i tillegg til bøkene anbefales den og. Serien heter Wisting.

Skumring av Arnaldur Indriðason

SkumringArnaldur Indriðason skriver flere ulike serier. Mest kjent er nok den om politimannen Erlendur Sveinsson. Denne boken er fra en annen serie, og har handling fra andre verdenskrig og okkupasjonen av Island (Som jeg visste veldig lite om). Island ble okkupert først av britene og så av amerikanerne under hele krigen. Da Danmark ble okkupert av tyskerne i 1940 stod Island helt uten forsvar og de allierte styrkene tok derfor over Island fordi de var svært redde for at tyskerne skulle etablere en base der. Styrkene forlot Island i 1947, men kom tilbake og opprettet en amerikansk base som jeg tror var på Island til 2011. (Dette måtte jeg slå opp på Google).

I Skumring møter vi politimannen Flòvent og Thorson fra det britiske militærpolitiet. Flòvent får en mordsak der det viser seg at pistol og kule er amerikansk. Den britiske etterretningen på Island blander seg opp i saken og forlanger å få overta etterforskningen. Det går ikke det islandske politiet med på. Men de tar godt i mot en mann fra militærpolitiet, Thorson, og han og Flòvent fungerer godt sammen. Thorson er det som kalles en vestislender. Det vil se en islender som har emigrert til Amerika og som derfor snakker islandsk. Etterhvert blir fokus på en tysk mann som slapp å bli evakuert fordi han sitter i rullestol, og på sønnen hans. Men også britiske soldater og en ung islandsk kvinne blir mistenkt. De bruker litt tid på å finne retningen etterforskningen skal bevege seg i. Det er interessant å lese karakterbeskrivelsene og følge tankene til politimennene, selv i det de ikke klarer å bevise.

Jeg har lest de andre to bøkene i serien om Flòvent og Thorson. Skuggasund er den første, denne er den andre og Fluktruten er den tredje. Jeg har allerede lest begge to, så det ble litt feil rekkefølge for meg. Men det gjør egentlig ikke noe. Selv om dette er bøker i en serie så kan de absolutt leses uavhengig. I Skumring finner vi ut hvordan de to mennene ble kjent, men det gjorde ikke noe å ikke vite det hele tiden.

Indriðason skriver fantastiske bøker. Det er noe med “den islandske stemmen” som jeg synes jeg kan kjenne igjen i flere islandske bøker. De er langsomme og fokuserer på menneskene. De er intelligente, men samtidig spennende. Av og til litt mørke. Bøkene hans om Erlendur har vært svært populære og det er ingen grunn til å ikke å fortsette på bøkene om Flòvent og Thorson. De er meget gode.

Mørket vet av Arnaldur Indriðason

Mørket vetMørket vet er første bok i en ny serie som handler om den pensjonerte politimannen Konrað. Han er en ny type hovedperson for Indriðason. Tidligere har hovedkarakterene vært sympatiske og uten negative karaktertrekk. Erlandur slet riktignok med forholdet til barna sine og var tungsindig. Eller det er slik jeg oppfattet han. Men Konrað har et sinne i seg som får han til å skjelle ut en kollega. Og som gjorde at han ble permittert uten lønn i et helt år fordi han ville slå til en innsatt med en hjulvinne. Jeg likte ikke sinnet hans, men jeg tror det kanskje er meningen at man ikke skal. Det gjør selvfølgelig Konrað til en mer mennesklig figur. Ingen er udelt gode og det er ikke så uvanlig å bli rasende i ulike situasjoner.

Denne boken handler om mord som har skjedd for lenge siden. En mann er forsvunnet, og en annen mann blir anklaget for å ha drept ham. Men de finner aldri et lik og det gjør at denne mannen slipper fri. Da den døde kroppen dukker opp i en isbre starter etterforskningen på ny. Den anklagede mannen ønsker å snakke med Konrað og slik blir han involvert i dette mordet. Samtidig er det en kvinne som ber Konrað se på saken der broren hennes ble drept i en påkjørsel. Den saken ble heller aldri løst og Konrað, som bruker kontakter i politiet når han trenger det, starter sin etterforskning med å oppsøke alle som muligens kunne være involvert.

Jeg likte denne nye boken fra Indriðason. Konrað er en fin type. Han savner kona si som døde av kreft og han tar seg av barnebarna sine, to tvillinggutter, og har et godt forhold til sønnen sin. Han tenker mye på disse gamle sakene og oppdager nyanser i det folk sier som får han til å tenke på noe som har skjedd før. På den måten pusler han seg gjennom sakene og finner utav mer enn han klarte for så mange år siden. Jeg ser frem til å lese flere bøker om Konrað. (Selv om det nok er bøkene om Flòvent og Thorson som er mine favoritter).

Indriðason skriver på samme langsomme måte uansett hvem han skriver om. Så man gjenkjenner den intelligente og særegne islandske roen i bøkene hans. Jeg leser en annen islandsk bok akkurat nå (Frøken Island) og synes den ligner på bøkene Indriðason skriver. Men det er ikke sånn at alle islandske forfattere skriver på samme måte. Men det er noe som ligner, noe som jeg kanskje tror har med at vi snakker om en liten øy der det ikke bor så veldig mange mennesker. (363 000 i 2019) Og der de som bor der er opptatt av å holde på det som er særegent for dem. Men det blir min oppfattelse av det.

En annen liten ting man legger merke til er at forfattere ofte bruker bare fornavnet på karakterene. Det tror jeg er fordi islandske etternavn er fars eller mors navn med -dottir eller -son til. Når man alfabetiserer bøkene på et bibliotek skal alltid islandske forfattere alfabetiseres etter fornavnet. Arnaldur Indriðason finner du med andre ord på A i hyllene på et bibliotek.