Tag Archives: hellas

God krim lest i 2019 #1

04 tirsdag jun 2019

Posted by in Krim

≈ 5 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg leser svært mye krim i løpet av et år. Rett og slett fordi det er en sjanger som får meg til å slappe av og derfor leser jeg disse bøkene om kvelden etter jeg har lagt meg. Jeg har lest litt faglitteratur om krimsjangeren og der understrekes det at krim lager system av en hverdag som er vanskelig for oss å kontrollere. Det vil si at skurker blir tatt og dømt, og på den måten skapes det en rettferdig virkelighet som gir oss fred og ro. Jeg synes ikke krim er for blodig eller voldelig til å lese rett før jeg skal sove rett og slett fordi jeg ikke ser på det som virkelig, og bare en fantasi. Men det betyr også at jeg ikke leser «True Crime» bøker i denne settingen.

Hvit engel, svart natt av Jan Mehlum

Dette er den mest politiske boken jeg har lest av denne forfatteren. Hovedpersonen Svend Foyn kjører på et lite barn som ingen vet hvem er. Foreldrene blir etterlyst, men det eneste de finner ut er at barnet sannsynligvis ikke er norsk av fødsel. Barnet snakker ikke og politiet er usikker på om det kommer av et traume før ulykken eller selve ulykken. Foyn involverer seg på sin sedvanlige måte i denne saken. Både fordi han har dårlig samvittighet, selv om ulykken ikke var hans feil, og fordi han som vanlig ikke klarer holde seg unna en komplisert situasjon eller sak.

Foyn finner en gruppe mennesker som smugler flyktninger inn i landet og holder dem skjult. Og følger dette sporet til det ender på øya Lesvos i Hellas. Der besøker han flyktningleire og snakker endel med menneskene som kommer for å jobbe der som frivillige. Hele saken er utrolig komplisert og det er flere spor som henger så fast i andre spor at det nesten er vanskelig å følge med. En av personene som hjelper til med å skjule flyktninger er drept så Foyn prøver også å finne ut av den saken. Men boken er likevel meget god – det vi si selv om den er komplisert. Mehlum lykkes i å ta et sterkt standpunkt i forhold til flyktningsaken og vi får høre mye om hvordan flyktningene har det både på Lesvos ogg i Norge. Jeg likte det og det var selvfølgelig en grunn til at jeg likte boken.

Det som aldri dør og Jeg er nummer 13 av Øistein Borge

Jeg skriver om Det som aldri dør og Jeg er nummer 13 sammen fordi de har samme forfatter og hovedperson selv om sakene i hver bok blir avsluttet i slutten av boken. Bøkene er nummer to og tre av bøkene om politimannen Bogart Bull. Denne hovedpersonen har vært borte fra politiet en periode etter at kona og datteren hans ble drept av en han tidligere hadde satt i fengsel. Da han kommer tilbake blir han gjort til en politimann som skal reise ut av landet når det skjer ting med norske statsborgere. I den første boken vat han i Frankrike. I disse bøkene er han først i Nord Irland og så i Nederland.

I Det som aldri dør er Bogart i Nord Irland for å besøke morfaren. Mens han er der bir et norsk ektepar drept og Bogart blir satt i forbindelse med politiet. Han er med på etterforskningen, litt på siden av det politiet driver med. Historien tar oss til konflikten mellom protestanter og katolikker og vi får vite mye om Nord Irlands voldelige historie. I Jeg er nummer 13 drar Bogart til Amsterdam der en norsk utvekslingsstudent blir funnet drept i en park. Samtidig møter vi en mann som er født i Praha der han mister foreldrene tidlig. Og der han utvikler seg til seriemorder.

Begge disse bøkene er bra og fornøyelige. Det er et interessant grep å plassere hovedpersonen i et nytt land i hver bok. Det gjør det mulig å fortelle mye om tidligere historie eller samtidshendelser uten at det blir gjentakelser. Jeg anbefaler å lese bøkene i rekkefølge siden historien om Bogart Bull er en viktig detalj.

Alle disse vakre løgnene – Peter Swanson

Denne boken er egentlig en thriller og ikke en krim. Forskjellen på de to er at en i en krim følger en etterforskning. Harry går på college, men rett etter han har tatt sin siste eksamen får han telefon om at faren hans har vørt utsatt for en ulykke. Stemoren hans Alice hjelper han med alle detaljene i det som må gjøres etter et dødsfall. Men samtidig legger hun an på han og det forvirrer han (denne detaljen kunne jeg vært foruten. At han blir fristet mer enn hva hun gjør). Vi får også høre historien til en kvinne. Hvordan hun vokser opp og dreper moren sin for å kunne være i et forhold til stefaren. Harry møter en annen kvinne han også blir betatt av og som viser seg har vært farens elskerinne. Så det er dukket for mange forviklinger.

Dette er en spennende thriller. Spesielt bakgrunnshistorien gir en grøss nedover ryggen i forventning om hva den kan utgjøre for Harry. Historien er rimelig enkel selv om det er mange forviklinger. En skjønner etterhvert at noen av de litterære grepene er nettopp det og forstår hvem som må stå bak mordet, som etterhvert blir mordene. Tror man. Slutten er likevel meget overraskende.

Bristepunktet – Belinda Bauer

Belinda Bauer skriver god krim og dette er ikke noe unntak. Bristepunktet ble til og med nominert til Booker-prisen i 2018. En mor med sine tre barn i bilen får motorstopp. Hun går avgårde for å finne hjelp og etterlater ansvaret for de to minste barna til elleveåringen Jack. Men moren kommer ikke tilbake og blir senere funnet drept i veikanten.

Far til barna begynner å drikke og etter en periode forlater han de alene. Jack er redd barnevernet skal splitte dem, så han fortsetter å ta seg av de to yngste. Det har gått tre år senere og barna holder fortsatt sammen. Jack finansierer tilværelsen som tyv. Han bryter seg inn i hus og henter ut ting han selger videre til en søt heler. Men han overnatter også i husene, i et fortvilet forsøk på å late som han har et normalt liv. Politiet leter etter denne tyven, og selv om de er ikke det mest kompetente politiet jeg har møtt i en krim så klarer de få tak i Jack. Men før det dukker kniven som drepte moren opp på mystisk vis og det er helt klart noe mer som foregår.

Bristepunktet er meget bra, slik all krim av Belinda Bauer er. Den er full av humoristiske detaljer som gir et litte pustehull fra det skumle og spennende. Ikke minst er de to hovedpolitimennene karikaturer som kan gi leseren en god latter.

Her er det mye å lese, både av krim og thriller. Bøkene jeg har tatt med har jeg fått av forlagene, men jeg skriver ærlig og uten bindinger på innhold. Hvit engel, svart natt har jeg fått av Gyldendal, Det som aldri dør og Jeg er nummer 13 av Font og Alle disse vakre løgnene og Bristepunktet av Cappelen Damm.

Smakebit ~ Hvit engel, svart natt

24 søndag feb 2019

Posted by in Boktema

≈ 16 Comments

Tags

, , , , , ,

Smakebit på søndagGod søndag og velkommen til nye smakebiter!

Denne helgen har jeg hatt endel lesetid. Lørdag var mannen min var avgårde og lagde middag på Frelsesarmeen, og da kunne jeg kose meg alene med tegneseriene til Game of Thrones. Jeg fikk lest flere av dem, selv om de er rimelig tykke. Jeg fikk også fullført Shirley Jacksons The haunting of Hill House (anbefales). Og litt husarbeid fikk jeg gjort innimellom.

Jeg leste også litt i Hvit engel, svart natt av Jan Mehlum, som er boken jeg har på nattbordet. Det er en krim hvor den faste hovedpersonen hans, advokat Svend Foyn, havner på øya Lesvos i Hellas. Han leter etter to kvinner som har hjulpet båtflyktninger som kommer via Tyrkia. Jeg tar med to smakebiter fra boken (s.191):

Dette er politikk, advokat Foyn. De rike mot de fattige. EU-landene betaler Tyrkia milliarder for å stoppe flyktningestrømmen mot rike land i nord. Og migranter på flukt må betale prisen, de dør på havet, blir sittende i konsentrasjonsleirer eller blir sendt tilbake.

Og så fra en natt på Lesvos (s.211):

Akkurat da jeg hørte de første ropene, skimtet jeg båten, mindre enn hundre meter fra land, opplyst av det sterke lyset fra billyktene, før den igjen ble borte i mørket. En diger, svart lørje som kastet på seg i den opprørte sjøen. Nå så jeg også svake glimt av lys fra båten, sikkert fra mobiler. Skrikene ble tydeligere og mer gjennomtrengende da jeg klatret videre i mørket, over klippene, ned mot sjøen. Det var flere av oss, noen bar på tau, redningsvester og tepper, andre var tomhendte, som meg. Ingen tok kommandoen, alt var kaos.
En lyskaster bak meg greide å fange opp båten. Nå så jeg den tydelig, liggende med sterk slagside, med dekket fullt av folk som klamret seg til rekka. En stor, skøytelignende farkost, tilsynelatende uten styring der den drev skremmende raskt mot land.
Mens jeg stod der og betraktet dramaet, begynte folk å falle i sjøen. Vraket var nå bare noen titalls meter fra klippene og ville snart bli knust. Synet av mennesker som hoppet ut i den opprørte sjøen med små barn klamrende til seg, var som et bilde fra selve helvete. (…)
I tauet mitt hadde jeg brått en hel familie hengende. Sammen med min redningsmann halte og dro jeg så det svartnet for øynene, og huden på hendene ble svidd av i stykker før vi fikk dem inntil fjellet, der vi dro dem opp på trygg grunn én etter én. Først en mor med en baby bundet inntil kroppen , så to små jentunger, festet til hverandre med et rep, så en gammel kvinne som allerede så død ut, før jeg grep faren i hånden og prøve å hale ham opp. Men mannen var stor og tung. Sakte gled hånden hans ut av min. Jeg måtte bare se på der han forsvant i sjøen og ble borte i mørket. Kvinnen som lå på fjellet med barna klemt inntil seg, utstøtte et skjærende skrik som skar seg inn i meg. Akkurat da innså jeg at jeg aldri ville glemme det skriket.


Celtika av Robert Holdstock

19 tirsdag apr 2016

Posted by in Fantasy

≈ 11 Comments

Tags

, , , , , , , ,

CeltikaCeltika er den første boken i serien The Merlin Codex av britiske Robert Holdstock. Den handler, som du forstår av serie-tittelen, om trollmannen Merlin.

I denne første boken får vi en forhistorie hvor vi befinner vi oss i 978 Old Era. Det er usikkert om Holdstock her refererer til et spesifikt årstall, eller om det er hans egen tidsregning. Vi møter Jason som har vært gift med Medeia. Jason er den figuren i gresk mytologi som fant det gyldne skinn, rett før Troja krigen. Men han har vært utro, og som hevn tar Medea livet av de to sønnene deres. Jason er knust av sorg og kryper sammen i skipet sitt, uvillig til å drikke eller spise.

700 år senere sitter Merlin og hører på et orakel svare de besøkende. I et glimt ser han at en av dem som spør er Jasons sønn. Han reiser straks avsted til landet Pohjola, som er et land av snø, is og vinter (et oppdiktet land med referanser til Finland). Der ligger Jason i båten sin på dypet av en svær islagt innsjø. Merlin krever av innsjøguden at han skal gi Jason tilbake og hele skipet (Argo) med Jason i det kommer opp av dypet. Merlin forteller Jason hva han har sett, og at Medea har lurt ham. Sammen med Argo og flere frivillige drar de sørover mot Hellas for å finne Orgetorix (den eldste sønnen). De frivillige er menn som også kom til innsjøen for å snakke med innsjøguden, og noen fra landet rundt dem. De første er fra Alba (England) og høres ut til å være keltere.

Merlin er en ung mann i denne historien og jeg-personen i boken. Han tror han er ett par tusen år, men husker svært lite av livet sitt. Selv om han i boken etterhvert lærer mer. Han er en trollmann fordi magien er skrevet inn på skjelettet hans. Men dess mer magi han bruker dess eldre vil han bli. Vi kjenner Merlin fra historiene om Arthur, og dette er en forlengelse av dem. Men det er en god del forskjeller på hvem og hva Merlin er. En viktig ting er at Merlin «walk the path». Som betyr noen sånn som at han går på en forutbestemt vei gjennom både tid og sted. Han må holde seg på denne stien, med bare små pauser. Det hele er litt uklart, men det er det også for Merlin.

Merlin er en kjent skikkelse i mange gamle historier og dikt. Der har han ulike roller, fra galning i skogen til den som gjemte Arthus som baby. I legenden om ham blir det sagt at djevelen selv kom og gjorde en prinsessedatter gravid mens hun bodde i et kloster, og at resultatet ble Merlin. Det er det Holdstock bygger videre på når han sier at Merlins bein er inngravert med magi.

Dette var bøker midt i blinken for meg. Heldigvis er det en serie slik at jeg kan lese videre, og jeg gleder meg til å se hva neste bok handler om. Jeg fant dem helt tilfeldig en dag jeg var og tittet på fantasy-hyllene på Sølvberget (biblioteket i Stavanger). Der har de mye bra. Men jeg har lært meg å bare ta med den første boken hjem i tilfelle jeg ikke liker den og ikke har lyst til å lese videre. Det er ikke så lenge siden jeg leste The natural history of dragons av Marie Brennan (også lånt på biblioteket) og nå føler jeg meg kjempeheldig som har funnet to fantastiske serier rett etter hverandre.

Orestien av Aiskylos

18 onsdag feb 2015

Posted by in Bøker, Klassiker, Lesesirkel, Leseutfordring, Skuespill

≈ 7 Comments

Tags

, , , , , , , , , , , , , , , ,

Jeg har meldt meg på Bokhyllelesing i år. Biblioteket mitt er kanskje ikke så velutstyrt på alle måter og viser klart frem hvilke sjangere det er denne leseren leser. Men det er likevel ikke så vanskelig å finne bøker som passer til kriteriene. I denne andre runden skulle vi lese et skuespill fra antikken og da var det bare ett å velge mellom. Så jeg har lest Orestien av Aiskylos.

OrestienI etterordet til min utgave skriver oversetteren, Torstein Bugge Høverstad, at han ikke har oversatt dette skuespillet fra gammelgresk, men derimot fra den engelske oversettelsen av Robert Lowell. Jeg siterer: Jeg har ikke rørt Aiskylos, bare Robert Lowell. Dette er altså en gjendiktning av et nytt amerikansk versdrama, selv om eventuelle lesere vil finne at personene har mange likheter med gamle grekere.

For å gå litt tilbake så måtte jeg slå opp Orestien på Google for å forstå hva det var jeg leste. Det første jeg bet meg merke med er at Orestien er en trilogi som består av bøkene Agamemnon, Orestes og Evmenidene. Den er også den eneste komplette trilogien fra antikken som er blitt bevart. Det skulle vært et satyrespill som følgte med tragedien, men det er gått tapt. Orestien ble uroppført ved Dionysosfestivalen i 458 f.Kr. og vant der førstepris.

Den handler om Agamemnon som kommer hjem til sin familie etter krigen i Troja. Hans kone Klytaimnestra (Som er søster til Helena av Troja) dreper ham, sammen med elskeren sin, fordi Argamemnon, før han dro i krigen, ofret sin datter til gudene for å få vind til å dra til Troja.

Da brakk Agamemnon si stav
mot marken, og han gråt og sa: «Gudene
vil forbanne meg om jeg nekter for deres befaling.
Forbannet blir jeg om jeg myrder mitt barn
lyset i mitt hus, og tilsøler mine hender
med hennes blod på alteret».

Etter dette drapet bestemmer Agamemnons to barn, Orestes og Elektra, seg for å hevne drapet av faren og de dreper både moren og elskeren hennes. Klytaimnestra hadde bannlyst Orestes fra hjemmet sitt (og etter farens død, tronen hans). Men ved hjelp av Elektra klarer han å komme seg tilbake.

Jeg er ikke redd. Apollons orakel
har talt. I Delfi har guden befalt meg
å drepe dem som drepte min far …
Men om jeg nøler
og ikke lyder hans befaling, skal jeg dø.

Disse linjene er viktige, fordi i den tredje delen av skuespillet blir Orestes anklaget for modermord av hevngudinnene erinyene (som er det samme som furiene). Athene ordner det så han skal få en rettssak, og fordi det var Apollo som hadde bedt han drepe moren slipper Orestes fri.

Så både Athene og Apollo spiller en direkte rolle i denne tragedien. Tilstede er også Zevs og Hermes, men i passive roller. Hele opptakten til tragedien starter med Helena, fortsetter med den 10 år lange krigen mot Troja og slutter med at Argamemnom kommer hjem med ett av hundre skip. Han har med andre ord lidd store tap. Med seg hjem har han den synske slaven (tidligere prinsessen) Kassandra, som Klytaimnestra også dreper. Men ikke før Kassandra har forutsagt både sin egen og Argamemnons død. Hun ber Apollo hjelpe henne, og han hjelper ved å gi Orestes hevnen.

Når jeg leser om dette skuespillet ser jeg også at det nevnes overgangen fra en stat som bedrev æresdrap (som når Orestes dreper Klytaimnestra) til en stat hvor en morder blir dømt i en rettssak. Jeg har klippet og limt litt fra Wikipedia under:

Det som ytre sett kan sees som et klassisk hevndrama kan imidlertid også sees som en metafor for omfattende samfunnsendringer. Stykket skildrer overgangen fra blodhevn til rettergangsprinsipper. 40-50 år tidligere hadde statsmannen Perikles gjennomført en tilsvarende reform av rettsvesenet i Athen, hvor man gikk bort fra ættebasert blodhevn og over til et system med en tredjepart, en jury bestående av borgere. Orestien kan også leses som en overgang fra matriarkat til patriarkalske prinsipper.

Det jeg sitter igjen med etter å ha lest Orestien er at det var utrolig underholdende. Oversetteren hadde gjort det lett å lese og en ble involvert i karakterenes liv. Det var spennende da Orestes kom hjem og fant søsteren sin, og også da de to skulle drepe moren. Men mest var det fint å lese strofene og forestille seg dette oppført. Dette er det første skuespillet fra antikken jeg leser, og det var ikke avskrekkende.

Og fjellene ga gjenlyd av Khaled Hosseini

05 torsdag sep 2013

Posted by in Romaner

≈ 10 Comments

Tags

, , , , , , , ,

Og fjellene ga gjenlyd er den tredje romanen til den afghanske forfatteren Khaled Hosseini. Hosseini bor i USA og kan derfor skrive ganske fritt om forholdene i Afghanistan. De to første romanene Drageløperen og Tusen strålende soler handler mest om forholdene i dette krigsherjede landet, mens Og fjellene ga gjenlyd mer gir deg historiene til ulike mennesker som er knyttet sammen på forskjellig vis.

Og fjellene ga gjenlydBaksideteksten forteller;

Afghanistan, 1952. Abdullah og søsteren Pari bor sammen med faren, Saboor, og stemoren i den lille landsbyen Shadbagh. Saboor er arbeidsledig, og familien lever i fattigdom. Søsknene legger en dag ut på en reise til Kabul sammen med faren, lykkelig uvitende om skjebnen som venter dem. Og fjellene ga gjenlyd spenner over generasjoner og kontinenter, fra Kabul til Paris, fra San Francisco til den greske øya Tinos. Med sin umiskjennelige sans for visdom, dybde og innsikt skriver Khaled Hosseini om mellommenneskelige forhold, det som definerer våre liv, hvordan valgene vi tar gir gjenklang i fremtidige generasjoner og hvordan vi ofte blir overrasket av dem som står oss nærmest.

Dette er en meget vakker bok. Den forteller først hva vi kan kalle grunnhistorien, historien de fleste av tingene som skjer etterpå har sitt opphav i. Men så går den videre med å fortelle om livene til ulike mennesker. «Hva skjedde» er en viktig del, men også hvordan de har det, hverdagsfortellinger, tilbakeblikk og hvordan fremtiden ser ut. Det er overhodet ikke forvirrende å hoppe fra en person til en annen for du blir kjent med dem i «riktig rekkefølge» og historiene deres er svært ulike.

Dette ble for meg den vakreste av Hosseinis bøker. De to første bøkene bar så mye grusomhet, ondskap og fortvilelse i seg. Og selv om den opprinnelige historien i denne boken også bunner i fattigdom og fortvilelse blir ting bedre. Menneskene får svært ulike skjebner og liv, men de klarer seg (de fleste av dem), og det finnes håp i hele boken.

Jeg synes også boken er svært godt skrevet. Den har et vakkert og melodisk språk med vakker bildebruk. Ikke minst er karakterbeskrivelsene slik at du ser for deg personen og det er heller ikke vanskelig å skille de ulike karakterenes stemmer.

Denne boken har jeg fått av Schibsted, men det farger ikke at jeg anbefaler boken på det sterkeste. Selv om du ikke har lest de to første bøkene vil denne gi deg et minneverdig møte med Afganistan og ikke minst med en pike ved navn Pari.